Med laserblikk på villreinfangst i Varanger

Transkript

1 Kartgrunnlag Statens kartverk. Med laserblikk på villreinfangst i Varanger Anneli Nesbakken og Ole Risbøl Hvordan kan undersøkelser av et digitalt landskap være nyttig for nordnorsk arkeologi? Laserskanning av flere hundre år gammelt fangstanlegg for villrein i Varanger ga noen svar og åpner for nye spørsmål. Når vi leter etter arkeologiske kulturminner i utmark er feltarbeid fortsatt den viktigste metoden. Personer med kulturminnefaglig kompetanse går systematisk over området og ser etter synlige menneskeskapte strukturer. Vi kan foreta små prøvegravninger der det er sannsynlig at noe ligger gjemt under overflaten. Dette feltarbeidet er både tidog ressurskrevende. Digitale terrengmodeller er gjerne bygd opp på grunnlag av laserskanning av terrenget fra fly. Vi har nå begynt å ta i bruk slike terrengmodeller for å finne og dokumentere kulturminner. Men hva finner vi, hva finner vi ikke, og hvor nøyaktige og nyttige er de digitale modellene egentlig? I et samarbeidsprosjekt mellom Riksantikvaren, Sametinget, Finnmark fylkeskommune og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) ønsket vi Grått felt viser det laserskannede området mellom Deatnu/Tana og Stuorravuonna/Karlebotn. å undersøke nytten av laserskanningsmetoden i et nordnorsk landskap. Metoden har tidligere gitt gode resultat for typiske kulturminner i skog på Østlandet. Nå ville vi gjøre en test i et landskap med andre kulturminnetyper. Det var også viktig å få undersøkt hvor godt den digitale terrengmodellen stemte overens med virkeligheten: ga oppmåling av kulturminner på modellen 41

2 de samme resultatene som oppmåling ute i terrenget? Området vi undersøkte var halsen av Várnjárga/Varangerhalvøya, i Deatnu/Tana og Unjárga/Nesseby kommuner. En ca. 15 km lang strekning mellom fjellet Gollevárri ved Deatnu/Tana, og Stuorravuonna/ Karlebotn innerst i Várjjatvuotna/ Varangerfjorden ble skannet med laser fra fly i september Ved Gollevárri ligger det blant annet et stort anlegg med flere hundre fangstgroper for villreinfangst. I tillegg finnes flere gammetufter og andre typiske samiske kulturminner i området. Hvilke kulturminner finner vi? I vår undersøkelse studerte vi den digitale modellen på dataskjerm ved hjelp av en programvare utviklet for laserskanningsdata. Strukturer som så ut som mulige kulturminner, ble Laserskanning og digitale terrengmodeller Den digitale modellen av landskapet kan behandles og analyseres i egne dataprogram. Dataene kan bearbeides slik at pulsene som viser trær og bygninger filtreres bort og en sitter igjen med en modell av selve bakken. Denne kalles gjerne for digital terrengmodell eller digital bakkemodell. Terrengmodeller basert på laserskanning blir blant annet brukt innenfor geologi og meteorologi, kartproduksjon, skogbruk og landbruk, og planlegging av store utbygginger. Ved flybåren laserskanning flys det systematisk over landskapet, vanligvis i rettlinjede sveip med fly eller helikopter. Under flyet er det montert en skanner som sender ut laserpulser i en vifteform. Laserpulsene skytes ut i stor fart og med korte mellomrom, gjerne ganger pr. sekund. Når laserpulsen treffer motstand blir den reflektert. En sensor om bord i flyet måler hastigheten til hver returnerte puls og regner ut avstanden fra bakken. Returpulsen blir lagret som punkt med lengde, bredde og høydeverdi (x,y,z) ved hjelp av avansert GPS-utstyr. Denne samlinga med millionvis av punkter brukes til å lage en detaljgjort tredimensjonal (3 D) digitalmodell av landskapet. 42 Laserskanning fra fly. Martin Fera, Wien.

3 Foto: Kenneth Webb Vollan, Finnmark fylkeskommune. avmerket. Det viktigste kriteriet var om strukturen hadde en geometrisk form som skilte seg ut fra omgivelsene, dessuten ble beliggenhet og sammenheng med andre kulturminner vektlagt. Totalt ble det plukket ut 914 mulige kulturminner på modellen. Av disse ble 773 tolket som fangstgroper. De øvrige 141 strukturene ble antatt å være tufter, steinringer, hauger eller andre typer groper. Fangstanlegget ved Gollevárri ble første gang registrert av Ørnulv Vorren på 1950-tallet, og ble oppgitt å bestå av minst 550 fangstgroper. I utgangpunktet så det dermed ut til at vi hadde funnet langt flere kulturminner enn ved de tidligere registreringene. Ville registreringene våre holde stikk når vi sjekket dem i felt? Stedene som var avmerket på modellen ble kontrollert i terrenget i august Ved feltregistreringene fant vi svært mange av de antatte fangstgropene. Fangstgropene viste seg å være tydelige på modellen, og mer enn 90 % av tolkningene som fangstgrop er riktige. Vi valgte derfor å prioritere andre kulturminner når vi skulle teste hvilke typer metoden passer best for. Av de 141 strukturene som var tolket som kulturminner annet enn fangstgrop ble 48 sjekket i felt. Av 28 av dem viste NIKU. Øverst: Feltmåling av fangstgrop. Nederst: Fire rektangulære tufter, trolig fra tidlig metalltid, og en mindre, mer kvadratisk struktur til venstre i bildet. Gulvflatene med voller rundt er synlige på den digitale modellen. 43

4 seg å være naturformasjoner, mens 20 var kulturminner. Halvparten av strukturene som ble tolket som tufter viste seg å være spor etter gammer. Det viser at tufter relativt lett kan identifiseres på modellen, men også at funnene må etterprøves i felt slik at feiltolkninger sorteres bort. De aller fleste strukturene som var tolket som «mulig kulturpåvirket grop ikke fangstgrop» viste seg å være naturformer. Der vi fant minst ett tydelig kulturminne på modellen ble det ofte funnet flere da vi kom ut og undersøkte terrenget. Noe av det mest spennende var funnet av flere rektangulære tufter ved et lite vann sør for Ruossajeaggi/Korsmyra. Bare den minste strukturen (til venstre i figuren på forrige side) ble på forhånd påvist på terrengmodellen. De fire store tuftene ble oppdaget under feltarbeidet. Når vi etterpå sjekket modellen fant vi alle tuftene også der. Vi kan altså forbedre evnen til å identifisere kulturminner på den digitale modellen ved å veksle mellom undersøkelser i felt og på modellen. De fire store tuftene har gulvflater på omkring 4 x 8 m, med voller rundt. I og ved tuftene ble det funnet kvartsitt fra produksjon av steinredskaper. Ut fra beliggenheten og steinfunnene kan tuftene sannsynligvis dateres til tidlig metalltid (ca f. Kr år 0) eller tidligere. Det finnes flere tufter i området, og beliggenheten i forhold til fangstanlegget er typisk, men disse tuftene var ikke kjent tidligere. Hvilke kulturminner finner vi ikke? Den digitale modellen viser terrengoverflata og kan ikke brukes til å finne kulturminner som ligger skjult under bakken. Vegetasjonen i området kan virke inn på hva man finner. Dersom vegetasjonen er lav og tett, har laserpulsene problemer med å trenge igjennom, og det blir for få punkter fra selve bakken til å lage en god modell. Vår modell ble filtrert til ca. 3 bakkepunkt pr m². Det gjør at størrelsen på kulturminnet har betydning. Er kulturminnet mindre enn 1 2 meter i utstrekning er det trolig lite synlig på modellen. Eksempelvis vil ildsteder på samiske boplasser sjelden bli funnet ved flybåren skanning. Mange samiske kulturminner er naturformasjoner. Disse kan heller ikke identifiseres ved å studere modellen. Det vi først og fremst finner ved en laserskanning, er strukturer der mennesker har gjort fysiske inngrep og endringer i naturen. 44 Formen har også mye å si. Kulturminner med en geometrisk form som skiller seg klart fra omgivelsene, er enklest å oppdage på modellen. Fangstgroper har en form, størrelse og beliggenhet som gjør dem lett synlige. Kjøttgjemmer T. v.: Kjøttgjemmer. T. h.: Fangstgroper. Fotos: Ole Risbøl, NIKU.

5 NIKU. Kartgrunnlag Statens kartverk, Geovekst. (kjøttkjellere) derimot, er det verre med. Sporene etter kjøttgjemmer er groper bygd opp av stein. I forhold til fangstgropene er de gjerne grunnere, har en mer ujevn form og ligger i ujevnt terreng. Ute i terrenget er kjøttgjemmer ofte lette å finne hvis man leter i steinurer i nærheten av fangstanlegg. Under feltarbeidet fant vi 36 nye kulturminner som ikke var påvist i den digitale modellen på forhånd, de fleste av disse var kjøttgjemmer. Etter feltarbeidet forsøkte vi å finne kjøttgjemmene på modellen nå når vi visste hvor de lå, men de hadde sjelden en form som var gjenkjennbar på modellen. Er målene i modellen pålitelige? Et tilfeldig utvalg av fangstgropene ble brukt til å undersøke hvor nøyaktig terrengmodellen var. På modellen ble det tatt mål av indre diameter, ytre diameter og dybde på hver tiende grop. Deretter ble de samme gropene målt i felt og feltinnmålingene ble definert som fasit. Nøyaktigheten for indre og ytre diameter var på omkring 90 %, mens nøyaktigheten for dybden var på 72 %. Lavere nøyaktighet på dybdemålene kan forklares ut fra vinklene som Øverst: Fangstgroper ved Ruossajeaggi/Korsmyra slik de framstår på flyfoto. Nederst: De samme fangstgropene slik de framstår på den digitale bakkemodellen. 45

6 laserpulsen sendes ut og reflekteres i, og tettheten av punkter som hentes inn. Modellens gjennomsnittlige nøyaktighet på 84 % i forhold til felt målinger kan regnes som akseptabelt til registreringsformål. Når kulturminner kun skal registreres og ikke utgraves, er vanligvis identifisering og god stedfesting av kulturminnene viktigere enn nøyaktige mål. Innmålingen som ligger innebygd i selve laserskanningsmetoden gir langt mer presis lokalisering enn standard GPS-utstyr. Med den digitale terrengmodellen kan feilmarginen på kartavmerkingen reduseres til godt under en meter. Er terrengmodeller nyttige for arkeologien? Det er mange måter å lete etter og dokumentere kulturminner på. Man kan spørre lokalkjente, lese i skriftlige kilder, og lete i terrenget. En fordel med fjernmålingmetoder, er at man kan undersøke store områder på kort tid. Flyfoto og satellittopptak er trolig de mest kjente fjernmålingsmetodene innen arkeologien. En fordel med flyfoto og satellittdata er at de viser fargeforskjeller i vegetasjon og jord som noen ganger kan vise til kulturminner som ligger skjult under bakken. Slike fargeforskjeller vises ikke i laserskanningsdataene. Den største fordelen med terrengmodellen fra laserdatasettet er muligheten til å filtrere bort bygninger og vegetasjon fra terrengmodellen, og Reinfangst ved Gollevárri Motiver fra helleristninger viser at det ble drevet reinfangst i Nord-Norge allerede for 6500 år siden. Ulike fangstmetoder har vært brukt, for eksempel snare, drivjakt, spyd og piler. Funn fra Sverige, Finland og Finnmarksvidda viser at fangst i fangstgroper kan gå år tilbake i tid. Arkeologiske funn viser at i perioden fra 700/800-tallet og framover i vikingtid og middelalder økte villreinfangsten i Nord-Norge. Pelshandelen vokste, og fangsten ble mer omfattende og organisert. I sporene etter fangstbefolkningen kan man se en sterkere økonomisk spesialisering mot reinfangst, og at høyfjellet ble viktigere som fangstområde. Reinskinn var fortsatt viktig både som handelsvare og skatt til de økonomiske og politiske maktsentra i øst, sør og vest. 46 Groper var en svært effektiv metode for fangst av villrein. Hver vår og høst trakk villreinen forbi den smale halsen mellom Deatnu/Tana og fjorden på vei mellom beitene på Várnjárga/ Varangerhalvøya og innlandet. På eid og tørre morenerygger ble det gravd groper på tvers av reinens trekkruter. Fangstanlegget ved Gollevárri er del av et større fangstsystem på omkring 2700 groper rundt halsen av Várnjárga/ Varangerhalvøya. I tillegg til fangstanlegget er det funnet blant annet ildsteder, et offersted, kjøttgjemmer og skyteskjul som trolig har tilknytning til anlegget. I skråningene opp mot Gollevárri ved Deatnu/Tana, i nærheten av fangstanlegget, er det tidligere registrert spor etter minst 15 gammer. De var i bruk mellom og 1600-tallet, med en særlig intensiv periode på 1400-tallet. Bosettingsmønsteret den gang var sannsynligvis sesongflyttinger over korte avstander, hvor deler av året ble tilbrakt ved Varangerfjorden eller Tanaelva, mens høstboplassen lå ved fangstanlegget på Gollevárri. På 1600-tallet skjedde det store endringer i samisk næring og samfunnsstruktur. Nasjonalstatene trakk klarere grenser i nord, og koloniseringen økte. Blant samene ble økonomi og næring mer adskilt og spesialisert. Noen etablerte store tamreinflokker og et fullnomadisk levesett, andre bodde ved kysten og drev jordbruk, fiske og fangst. Ressursfordeling og sosiale forhold ble endret. Ledegjerder ble videreutviklet til en mer effektiv metode for samling av rein, og villreinstammen ble sterkt redusert av intensiv fangst og overgang til tamreinhold. Fra slutten av tallet ble det ikke lenger drevet villreinfangst i Gollevárrianlegget.

7 vise jordoverflata «bar». Det gjør det lettere å finne de arkeologiske kulturminnene også de som, sett fra lufta, ligger skjult under vegetasjon. Deretter kan man både ta relativt nøyaktige mål og få en god stedfesting. Alt blir ikke funnet med denne metoden, men noen vanlige nordnorske kulturminnetyper er lett synlige på terrengmodellen, og det er gjerne mer å finne samme sted hvis man går ut og leter. Terrengmodeller kan være et svært nyttig hjelpemiddel for planlegging av mer detaljerte undersøkelser. I mange tilfeller er dessuten en grov oversikt bedre enn ingen oversikt. Det er fortsatt store landområder som aldri har blitt kulturminnefaglig undersøkt. En datamodell erstatter ikke et menneskes blikk og erfaringer ute i det virkelige landskapet. Men undersøkelser i et digitalt terreng basert på en laserskanning, kan være et av flere nyttige redskap for å finne og studere sporene etter fortidas mennesker, deres landskapsbruk og levemåter. Takk til: Andreas Stångberg og Thor Andreas Basso fra Sametinget, Kenneth Webb Vollan og Turid Brox Nilsen fra Finnmark fylkeskommune som deltok i feltarbeidet, og for øvrig bidro med faglige innspill og kunnskap til stor nytte for prosjektet. Takk også til Elin Myrvoll og Kristin Os, begge NIKU, for faglige tilbakemeldinger underveis i skriveprosessen, og Jan Ingolf Kleppe (Universitetet i Tromsø) for omfattende kunnskap om Øst-Finnmark og kulturminnene der. Litteratur: Hansen, Lars Ivar & Olsen, Bjørnar 2004: Samenes historie fram til Cappelen Akademiske forlag. Oslo. Schanche, Kjersti og Thorbjørn Bjørkli (red.) 2005: Sjøsamene ved Varangerfjorden. En kortfattet gjennomgang av historien de siste år. Várijat Sámi Musea Čállosat/ Varanger Samiske museums skrifter. Risbøl, Ole 2009: Fugleperspektiv på kulturminner. Bruk av flybåren laserskanning i arkeologien. I: Viking 2009, Norsk arkeologisk selskap, Oslo. Vorren, Ørnulv 1998: Villreinfangst i Varanger fram til årene. Tromsø museums skrifter XXVIII. Nordkalott-Forlaget. Forfatterne: Anneli Nesbakken er arkeolog, og arbeider med kulturminner og arealplanlegging, forvaltning og formidling, fjernmåling og GIS. E-post: anneli.nesbakken@niku.no Ole Risbøl er arkeolog og forsker, og arbeider med miljøovervåkning, kulturminner i skog og utmark, metodeutvikling og fjernmåling. E-post: ole.risbol@niku.no Adresse begge to: NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning, storgata 2, pb 736 Sentrum, 0105 Oslo. 47