MUSIKKUTDANNING I OSLO

Transkript

1 1 MUSIKKUTDANNING I OSLO Utviklingstrekk gjennom 200 år Forfatter: Thor Skott Hansen 1 I Norge fikk vi vår egen musikktradisjon først etter løsrivelsen fra Danmark i Det skulle gå nesten 70 år før vi fikk det første utdanningstilbudet i faget. Musikk er et profesjonsfag, basert på individuell undervisning og et nært samarbeid mellom lærer og elev, for å oppnå et best mulig resultat. Musikk er et fag som veldig sent fikk sin formaliserte plass, som hovedfag eller fordypningsfag innen norsk undervisning og utdanning. Musikk kjenner ingen aldersgrenser, bare grader av kvalitet. Den første tiden. Starten er Da den lille byen Christiania med sine knapt innbyggere ble Norges hovedstad i 1814, manglet den alle ytre tegn på å gjøre seg fortjent til en slik betegnelse. Det fantes bare noen få betydelige bygninger, og med noen ganske få unntak hadde husene aldri mer enn en etasje. De nye statlige institusjonene måtte i de første årene finne seg i å holde til i provisoriske lokaler. 2 Etter Norges løsrivelse fra Danmark i 1814 måtte vi bygge opp en egen kulturpolitikk. Musikkutdanning ble i hovedsak betraktet som et privat anliggende. Det eksisterte likevel fire offentlige embeter eller musikkinstitusjoner, der det var behov for profesjonelle musikere og der staten måtte kunne sies å ha et ansvar: stadsmusikantembetet militærmusikken organisttjenesten sanglærer- og kantorstillingene, tilknyttet skolevesenet og kirken Rekrutteringen til stadsmusikantembetet og militærmusikken fant som regel sted ved at institusjonene selv ga musikerne den nødvendige musikkopplæringen. Det fantes stadsmusikanter i Norge fra begynnelsen av 1600-tallet. Stadsmusikanten hadde monopol på all offentlig musikkutøvelse og private dansetilstelninger innen fast bestemte regioner. For å dekke etterspørselen måtte han engasjere svenner eller forpakte bort sitt monopol til lokale spelemenn. Stadsmusikantordningen hadde imidlertid snart utspilt sin rolle. I slutten av årene ble det innført nye håndverkslover som også gjorde musikken til en fri næringsvei. 1 Thor Skott Hansen, f. 1942, er utdannet faglærer i musikk og kantor. Han var rektor ved Østlandets musikkonservatorium Ved Høgskolen i Oslo var han avdelingsdirektør fra 1994 ved Avdeling for estetiske fag og ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier. De siste årene fram til han ble pensjonist i 2011, var han seniorrådgiver med ansvar for høgskolens kulturtilbud og han ledet arbeidet med etablering av et Kompetansesenter for seniorer ved høgskolen. 2 Harald Herresthal: Tyske musikere i Christiania.

2 2 Militærmusikken hadde gjennom hele 1700-tallet hatt en viktig militær funksjon, men slike oppgaver ble mindre viktige utover på 1800-tallet. Til gjengjeld kom militærmusikerne til å spille en stadig større rolle i det offentlige musikkliv som vokste frem. I de første ti-år av 1800-tallet var en bredere og høyere musikkutdanning fortsatt forbeholdt de høyere og velstående samfunnslag, men virkningen av den franske revolusjonen i 1789 ble stadig mer merkbar. Den politiske prosess som var satt i gang, fikk ikke bare betydning for politikken, men også for fremveksten av et demokratisk kulturliv. Utviklingen i Norge fulgte de europeiske strømningene, men den ble i tillegg preget av landets politiske situasjon. Norge fikk i 1814 en grunnlov som ga muligheter for at landet tross unionen med Sverige kunne utvikle større frihet, både for enkeltmennesket og nasjonen som helhet. Innføring av loven om allmueskolen, opprettelsen av lærerseminarer og utgivelsen av en felles koralbok for Den Norske Kirke økte bevisstheten om at det i folkekunsten fantes en kulturarv som kunne danne utgangspunkt for en nasjonal kultur. Ikke bare på 1800-tallet, men helt frem til slutten av 1900-tallet. Noe av det viktigste for å kunne utvikle et offentlig og nasjonalt musikkliv var at «landets børn» fikk et minimum av musikalsk skolering. Lars Roverud ( ). Musikkpedagogen, notetrykkeren, forleggeren og musikkhandleren Lars Roverud regnes som Norges første musikkpioner. Med utgangspunkt i «Staten» av Platon så han musikken i sammenheng med antikkens dannelsestanke, Herders ideer om at det gjennom et syngende folk kunne skapes nasjonal identitet ble også trukket frem, samt Rousseaus ønske om enkelhet og tilbakevending til naturen. Dette var selve fundamentet og idégrunnlaget for den norske musikkens fremvekst i første halvdel av 1800-tallet. Alle senere krav om at staten burde ta ansvar for musikkutdanningen og økonomisk støtte for offentlige musikkinstitusjoner bygger på den samme musikkforståelse. Lars Roveruds tanke om at begavede, men ubemidlede ungdommer skulle kunne få musikkutdanning fikk ikke gjennomslag hos politikerne, men ideen holdt seg likevel levende og ble med jevne mellomrom tatt opp som en del av debatten om nasjonalitet i kunst og litteratur. De første private musikkskolene. På begynnelsen av 1800-tallet hadde Lars Roverud sammen med stadsmusikant Peder Thuesen, overlærer Lorentz Wittrup og pianisten Otto Wetterstrand vært nesten enerådende som sang- og musikkpedagoger i Christiania. I tillegg kom Lars Møller Ibsen, som fra 1829 til 1835 var ansatt som "Syngemester" ved Christiania offentlige Theater. Han underviste i sang ved Latinskolen og fungerte en tid som kantor og ledet korkonserter i Vor Frelsers kirke. Han opprettet også «et Syngeinstitut for Voxne som for Børn.» Noe senere opprettet både konsertmesteren ved Christiania Theater, August Schrumpf og sangmesteren ved samme teater Friedrich August Reissiger, hvert sitt musikkinstitutt. De fleste av de private musikkskolene som så dagens lys i 1840-årene fikk en kort levetid. Størst og lengst betydning fikk musikkskolen til fiolinisten Herman Wilhelm Neupert. Han stammet fra Schleswig og kom til Christiania i I 1843 dannet han et «Elementairt Sang- Institut» i to avdelinger «i hvilket Damer, Herrer og Børn kunne deltage i». Sangundervisningen var delt opp på forskjellig måte, blant annet som ensemblesang og

3 3 klasseundervisning i tonetreff og teori. Sangkurset kunne kombineres med klaverundervisning. De klaverspillende barn var for det meste av hunkjønn, men Neupert ga også gutter som Rikard Nordraak og Otto Winter Hjelm (senere organist og domorganist) den første grunnleggende undervisning. Carl d.e. Arnold født i Tyskland 6. mars 1794, organist, dirigent og komponist fikk meget stor betydning for musikklivet i Kristiania (Oslo). Han kom til byen i 1847 og ledet Det Philharmoniske Selskab Arnolds hjem ble nesten fra første stund et sentrum for Christianias kulturelite. Han var organist i Trefoldighetskirken fra 1857 og frem til han døde i Som den meget dyktige lærer og teoretiker han var fikk han flere begavede elever, blant annet Halfdan Kjerulf ( ) og Johan Svendsen ( ). I hele sin virksomhet var Arnold opptatt av å bygge opp et profesjonelt musikkliv. Han startet på egenhånd, etter at Stortinget hadde sagt nei, Christianias første organist- og komposisjonsskole. Her ga Arnold i en tiårs-periode gratis undervisning til en rekke ubemidlede, men talentfulle musikkstudenter Musikkskoler som hittil er blitt omtalt, var alle i Christiania. Den norske Organistskole opprettes i Bergen i Mens de private musikkinstituttene i hovedstaden i 1840-årene først og fremst hadde henvendt seg til barn og musikkamatører, ønsket den tyske organisten Ferdinand Vogel i Bergen å opprette en skole i komposisjon og orgelspill for elever som ville bli profesjonelle musikere. Vogel var født den 9.september 1807 i Havelsberg i Mark Brandenburg. I 1847 ga han en konsert i Christiania, og i 1849 og i juni 1851 spilte han i Bergen. Kritikkene var strålende, og bergenserne hadde allerede gjort de første anstrengelser for å få ham knyttet til byen. Den 20.august 1851 offentliggjorde Morgenbladet Kirkedepartementets foredrag: I en til Departementet indgiven Forestilling har Organist ved den reformerte Kirke i Kjøbenhavn Friederich Wilhelm Ferdinand Vogel foreslaaet Oprettelsen af en Skole for Komposition og Orgelspil her i Landet, og tilbudt sig, under Forudsetning af, at han her i Norge kunde opnaae en passende Ansættelse som Organist, at forestaae og bestyre en saadan Skole mod et Tilskud af det Offentlige af 100 Spd. aarlig. Dermed var den første statsfinansierte musikkutdanningsinstitusjonen et faktum. Tross statsstøtte fra Oplysningsvæsenets Fond betraktet Kirkedepartementet organistskolen som et kommunalt anliggende. Skolen var ingen fri institusjon, men knyttet opp til en kommunal organiststilling og til Vogel som person. Det var også grunnen til at organistskolen opphørte ved Vogels død i Musikkutdanning i Oslo fra til 1970-årene. Musikkonservatoriet i Oslo Harald Herresthal: Fra privat til offentlig engasjement: Musikkpolitikken

4 4 Skolen startet som «Organistskole» 1. oktober 1883 med Ludvig Mathias Lindemann, organist i Vår Frelsers kirke (Oslo Domkirke fra 1959) og sønnen Peter Lindeman, organist i Uranienborg kirke, som eneste lærere. I 1885 ble skolen utvidet til Musikk- og Organistskole og 1892 til Musikkonservatorium. Allerede ved utvidelsen av tilbudet i 1885 ble det tilsatt flere lærere i takt med et utvidet undervisningstilbud. Musikkonservatoriet i Oslo ble landets og hovedstadens første utdanningsinstitusjon i musikk. Den skulle senere danne grunnlaget for den nåværende Norges musikkhøgskole, en vitenskapelig høgskole som er landets fremste på fagområdet. Ludvig Mathias Lindeman hadde god kontakt med organisten Ferdinand Vogel i Bergen og var en meget god venn med Carl d.e. Arnold som hadde drevet Kristianias første organist- og komposisjonsskole. Vogel var i 1883 fremdeles i Bergen, mens Arnold døde ti år tidligere. Det var nok ideen fra disse to som inspirerte L.M. Lindeman, sammen med sønnen Peter, etter at denne var uteksaminert fra Akademiet (Musikhøgskolan) i Stockholm, til å starte det som skulle bli bærebjelken i norsk musikkutdanning. Familien Lindeman har ved sitt engasjement for mer enn 130 år siden tatt hovedansvar gjennom mange år for norsk musikkopplæring og musikkutdanning. Pioneren Ludvig Mathias Lindeman døde allerede i Da overtok sønnen Peter Lindeman ledelsen av musikk- og organistskolen. En ledelse han hadde inntil sin død i Deretter var det tredje generasjon Trygve Lindeman som skulle overta ledelsen, en posisjon og et ansvar han hadde til Ved Trygve Lindemans fratreden i 1969 ble Musikkonservatoriet i Oslo omorganisert som en privat skole, med både yrkesrettet utdanning og musikkskoleundervisning. «Lindemans legat Musikkonservatoriet» er en sjenerøs gave fra direktør Trygve Lindeman og hans hustru Marie Louise Lindeman. På slutten av 1960-årene tilbød Trygve Lindeman staten å overta Musikkonservatoriet i Oslo uten vederlag. Selv ønsket han på det tidspunkt å trekke seg tilbake. Fra Regjeringen ble det gitt signaler om at staten nok ville ta ansvar for den høyere musikkutdanningen i nær framtid, men ikke så raskt som Lindeman ønsket. Han valgte da å opprette en stiftelse og forære Musikkonservatoriets bygning, instrumenter, bibliotek og utstyr til denne stiftelsen som fikk navnet Lindemans Legat. Fra 1969 til 1973 drev stiftelsen Musikkonservatoriet i Oslo under ledelse av rektor Anfinn Øien. I 1973 ble Norges musikkhøgskole opprettet og overtok ansvaret for den høyere musikkutdanningen. Den delen av konservatoriet som hørte hjemme på et noe lavere nivå, ble overtatt av Foss videregående skole i Oslo. 4 Det private initiativ. «Den skjulte musikkinstitusjon.» 4 Trygve Lindeman og Einar Solbu: Musikkonservatoriet i Oslo

5 5 I motsetning til organistutdanningen og utdanning for orkestermusikere, manglet det en formalisert eksamen- og vurderingsordning for utdanning av musikkpedagoger. Her var det de «private musikklærerne» som selv tok initiativet. De ønsket å etablere en sertifiseringsordning basert på fastsatte kvalitetskrav og standardiserte prøver, som den enkelte musikkpedagog måtte oppfylle. De «private» musikklærne hadde organisert seg i faglige foreninger i flere av våre større byer. I løpet av noen år utgjorde disse foreningene et landsomfattende nettverk. Kristiania Musiklærerforening, som den første, ble stiftet i 1905 og Norske musikklæreres landsforbund (NMLL) var et nasjonalt nettverk fra Norske musikklæreres landsforbund er fremdeles et landsforbund for norske musikklærere. Medlemskap i forbundet var lik autorisasjon som musikkpedagog. Det har vært lagt ned mye arbeid fra NMLLs medlemmer ved etableringen av den formaliserte musikkutdanningen i Norge. De første årene kunne en opptas som medlem i NMLL etter anbefaling av egen lærer eller av allerede opptatte medlemmer. Fra 1927 ble det en forandring. Fra det tidspunktet måtte den enkelte søker avlegge ei faglig prøve i spill og prøver i tilleggs-disipliner. Prøvene var lik en eksamen og var den samme for hele landet. Dette medførte at instrumental- og vokalpedagoger fikk sine formelle eksamenspapirer fra NMLL. Organistene fikk sine eksamenspapirer i hovedsak fra Musikkonservatoriet i Oslo og etterhvert også fra de andre konservatoriene. For stilling i orkester, både sivilt og militært, var kriteriene for ansettelse «prøvespill». Disse former for eksamen ble praktisert frem til I vårsemesteret 1971 gikk det første kull studenter ut fra Musikkonservatoriet Lindemans legat, med eksamen godkjent av Lærerutdanningsrådet. Landet hadde fått høyere musikkutdanning basert på retningslinjer gitt av departementet og med eksamen i regi av staten. Fra 1927 til 1970 var faktisk NMLL eneansvarlig for organisering av eksamen, gjennomføring av prøver, sensur og vitnemål for all musikkpedagogisk utdanning i Norge. Denne ordningen omfattet også musikkpedagogisk utdanning ved Musikkonservatoriet, Barratt Due og etter hvert Veitvet Musikkonservatorium. Inntil 1972 var alle pedagoger som avla eksamen i regi NMLL, automatisk medlem av Landsforbundet. Etter at NMLL sluttet å være eksamensansvarlig instans for utdannelsesinstitusjonene, har medlemstallet i forbundet gått kraftig tilbake. Konklusjonen er at Oslo Musikklærerforening, ved sine medlemmer, har vært en vesentlig, men lite synlig, utdanningsinstitusjon for musikkpedagoger i landets hovedstad gjennom mer enn 60 år. 5 5 Kilde: Norsk Musikkforlag: OMLF 100 år, Oslo 2005

6 6 Andre private skoler var Nils Larsens Klaverskole , hvor Ivar Johnsen, Reimar, Riefling og Robert Levin hører med til de mest kjente studentene. Brødrene Reimar og Robert Riefling startet i 1941 Rieflings klaverinstitutt som både under krigen og i årene etter ble et meget viktig institutt for utdanning av pianister. Barratt Due musikkinstitutt. «Barratt Due's Musikkinstitutt» ble stiftet 18. september 1927 i Vallegata 18 på St. Hanshaugen. Fiolinisten Henrik Due giftet seg i 1916 med pianisten Mary Barratt Due og bodde der. Undervisningen foregikk i deres leilighet. I oktober 1931 flyttet familien Barratt- Due til Lyder Sagens gate 2. I januar 1932 startet musikkbarnehagen opp ved instituttet. Norges eldste musikkbarnehage. På midten av 30-tallet ble mottoet for instituttet «fra musikalsk barnehage til konsertpodium». Mary Barratt Due ( ) var en av våre betydeligste pianister. I 1906 debuterte hun i Kristiania og hadde senere en omfattende konsertvirksomhet. Yndlingskomponistene var Franz Liszt og Frederic Chopin. Hun var også åpen for den nye impresjonistiske stilen, og var blant de første i Norge til å sette Claude Debussy på programmet. I ettertid er det imidlertid først og fremst som pedagog hun har satt spor etter seg. Sammen med sin mann ledet hun Barratt Dues Musikkinstitutt i Oslo og ble en forgrunns person i norsk musikkundervisning. Henrik Adam Due ( ) var en norsk fiolinist, opprinnelig fra Saint Paul (Minnesota). Han debuterte i 1913 og var fast ansatt i Oslo Filharmoniske Orkester fra 1921 til Ved Mary Barratt Due s bortgang i 1969, overtok datteren Esther Flademo, pianist og sønnen Stephan Barratt Due (senior), fiolinist den kunstneriske ledelsen av musikkinstituttet. 6 Det private instituttet for musikk ble seinere utvidet med en egen høgskoleavdeling. Statens Operahøgskole (SOHS) ble etablert som en interims ordning fra 1964, og ble fast etablert i Første opptak i 1964 var til en 2-årig operaklasse ved Statens Teaterskole. Den var godkjent som 40 vekttall. I 1969 ble Statens Operaklasse etablert som egen høgskole. Den skiftet siden navn til Statens operahøgskole. Senere ble Operahøgskolen del av Kunsthøgskolen i Oslo. Østlandets Musikkonservatorium (ØMK). Entreprenøren Olav Selvaag etablerte Musikkskolen Veitvet 1.september 1959 med Per Selberg som faglig leder. Det var en skole basert på idealisme og pionerarbeid. Landets fremste bygningsentreprenør så behovet for et kulturtilbud til barn i det nyetablerte bofellesskapet på Veitvet. Et tilbud som ganske snart favnet hele Groruddalen og etter hvert resten av Oslo. Per Selberg tok med seg det beste av faglig ballast fra sin tid på Barratt Due og gode erfaringer fra musikkundervisningen i Oslo-skolen. 6 Elef Nesheim: Privat i full offentlighet Oslo 2002.

7 7 I 1964 etter fem år hadde skolen nærmere 2200 elever og var med det landets største musikkskole. Skolen fikk status som musikkonservatorium i midten av årene og begynte etterhvert å gi utdanningsrettet undervisning. I 1968 skiftet skolen navn til Veitvet Musikkonservatorium som ble organisert i tre nivådelte avdelinger: Musikkskole for barnehagen og grunnskolen, musikkfagskole for ungdom og en konservatorie-avdeling for musikkstudenter som ville bli yrkesmusikere. Per Selberg fortsatte som rektor fra 1968 til I 1973 donerte Olav Selvaag Veitvet Musikkonservatorium til Oslo kommune. Det førte til at institusjonen i 1974 ble inter-fylkeskommunal, eid av 8 østlandsfylker med Oslo som vertsfylke og fikk navnet Østlandets Musikkonservatorium. «Musikkfagskolen for ungdom» ble i 1976 overført til Manglerud videregående skole som musikklinje, mens «Musikkskolen for barnehagen og grunnskolen» i 1978 ble fundamentet for den nystartede Oslo kommunale musikkskole, siden Oslo kommunale kulturskole. 7 Musikkskolen som foretok en klassereise. Østlandets Musikkonservatorium ble ved sin nye organisering og modell en helt spesiell høgskole innen norsk utdanning. Det var landets nest største institusjon i sitt slag, basert på et meget spesielt økonomisk grunnlag, finansiert med statstilskudd utover det eierfylkene selv betalte. Det var en inter-fylkeskommunal høgskole drevet for offentlige midler, uten at den var statlig. I ettertid ser vi at både organisering og finansiering fungerte godt i perioden 1974 til Buskerud fylke trakk seg ut av dette samarbeidet i 1982, for å satse på eget konservatorium i Drammen. Fagporteføljen Fagtilbudet ved konservatorie-avdelingen var fra starten basert på pedagogisk utdanning i musikk, både for det tradisjonelle skoleverket og for musikkskolene. Men etter hvert fikk institusjonen også sine spesielle tilbud, utdanningstilbud innen musikk som den hovedsakelig var alene om. I august 1978 startet konservatoriet videreutdanning i musikkterapi som den første institusjon i Norden. Et annet tilbud var - utøvende utdanning med sikte på å kvalifisere seg for stilling i orkester. Leser vi historien om utviklingen fra musikkskole til musikkonservatorium, er det en beretning om - å bygge veien mens en går. Det er tydelig at Per Selberg på et tidlig stadium i skolens utvikling, så muligheten til at barne- og ungdomstilbudet kunne føre frem til 7 Redaktør Philip Dammen: Østlandets Musikkonservatorium

8 8 yrkesutdanning. Med utgangspunkt i sin egen klaverpedagogiske utdanning var det naturlig for ham å satse på nettopp dette. Instrumental- og vokalpedagogiske fag ble institusjonens primærtilbud gjennom alle år. Et annet positivt trekk var at undervisningstilbudet skulle ha sitt særpreg uten for stor spredning i fag og instrumenter. Musikkonservatoriet i Oslo (seinere NMH) hadde startet som en organistskole med hovedvekt på kirkemusikerutdanning og ble nasjonalt dominerende på fagområdet. Orgel ble derfor aldri noe fagtilbud på Veitvet. En utøvende musikerutdanning. De fleste studenter på strykeinstrumenter og en del studenter på blåseinstrumenter, hadde behov for fagtilbud utover de musikkpedagogiske disiplinene. Det var et studietilbud der det utøvende aspekt ble vektlagt og dermed åpnet for et utdanningsløp som i stor grad kunne bestemmes av den enkelte students ferdigheter, arbeidsinnsats og muligheter. Dette studietilbudet var Selbergs ide, et tilbud som institusjonen nærmest ville være alene om. Det er generelt få orkesterstillinger i Norge og utvelgelse til ansettelse er resultatet av søkernes prøvespill. Mange kan være kvalifisert, men kun den beste får stillingen. Frem til siste halvdel av 1960-årene fantes det ikke noe formalisert studietilbud for ungdommer som ville satse på en utøverkarriere. Her tok Selberg et avgjørende initiativ. Han fikk etter hvert ansatt de beste lærerkreftene på orkesterinstrumenter. Dette var hovedsakelig musikere fra våre profesjonelle orkestre. Samtidig ble det utarbeidet fagplaner for denne utdanningen, som igjen kunne kombineres med en instrumental-pedagogisk utdanning. Utdanningen omfattet også kammermusikk og kammerorkester. Disipliner som var helt nødvendig for en fremtidig orkestermusiker. Musikerstudenten fikk da flere muligheter, både som utøver og pedagog. Fram mot 1990 var ØMK den eneste institusjon for musikkutdanning som kunne mønstre eget symfoniorkester, noe som ikke minst skyldes de utøvende fagtilbudene. Musikkterapiutdanningen. Den 2-årige videreutdanninga i musikkterapi som startet høsten 1978, var et banebrytende tilbud. Ikke bare i vårt eget land, men det første studietilbud i sitt slag i Norden. Tre av lærerne ved studiet hadde skaffet seg faglig utdanning i henholdsvis England og USA. Med erfaringer fra ulike institusjoner i utlandet, var disse lærerne overbevist om fagets store muligheter innenfor norsk spesialpedagogikk og psykiatrisk praksis. Konservatoriets ledelse stilte seg positive og fagplan for en norsk 2-årig videreutdanning i musikkterapi ble utarbeidet. Planen ble siden godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD). Kravene for en studieplass på den nye videreutdanningen var tre års relevant utdanning etter examen artium, fastsatte minimumskrav til musikalske ferdigheter og minst et halvt års praksis fra arbeid med mennesker med spesielle behov. Høstsemesteret 1993 startet de første studentene på hovedfag i musikkterapi. Ordningen var et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Østlandets musikkonservatorium. En rektor har ordet.

9 9 I 1986 ønsket rektor Per Selberg om å fratre stillingen som institusjonens fremste leder. En stilling han hadde hatt siden musikkskolen startet i 1959 med unntak av to år. Han ble etterfulgt av Thor Skott Hansen som ledet ØMK frem til innlemmelsen i Høgskolen i Oslo 1.august Høsten 1986 ble konservatoriet som institusjon invitert av direktør Audun Ervik til å delta, med status som observatør i Det Regionale Høgskolestyret for Oslo og Akershus (RHOA). Dette førte til nær kontakt med andre høgskoler regionen. Denne posisjonen fikk dessuten også betydning for samarbeid med øvrige musikkonservatorier, ikke minst de som allerede hadde status som statsinstitusjoner. Kontakten med RHOA førte til verdifull bistand når det gjaldt utvikling av fagplaner og Fou-arbeid, samt personal- og studentbehandling. Perioden fra 1988 og frem til høgskolereformen 1.august 1994 var en god og aktiv skoleringsperiode for institusjonen, betydningsfull både for ledelsen, personale og studentene. Skiftende studentkull hadde gjennom flere ti-år vært aktive for en statsovertagelse. De hadde lojalt stått sammen med ledelsen, de tilsatte og andre involverte for å oppnå status som student ved en statsinstitusjon. Det å oppnå likeverdighet med studenter på Norges musikkhøgskole og landets universiteter var stort. Et viktig mål i deres studieforløp var innfridd. For personalet betød denne statusendringen mye. Blant de tilsatte var det fremdeles personer som hadde fulgt institusjonen fra den beskjedne begynnelsen. De hadde gjennom år deltatt i en omfattende faglig og organisatorisk utvikling, nærmest en klassereise og de endte opp som fast tilsatt personell i en statlig høgskole. Det betød mye for den enkelte som sammen med kolleger hadde oppnådd anerkjennelse for sitt fag. Musikk som utøvende fag var sammen med pedagogiske- og andre disipliner, blitt en del av et statlig utdanningstilbud. Innen norsk høgre utdanning var utøvende kunstnerisk virksomhet blitt sidestilt med akademiske yrker. En seier og anerkjennelse for et fagmiljø som hørte med til de fremste på sitt felt. Høgskoleutdanningen på Sandane. Etter initiativ fra flere hold i Sogn og Fjordane ble det i 1986 reist spørsmål om et studietilbud i musikkterapi på Sandane i Nordfjord. Fagmiljøet på Sandane og representanter for ØMK i Oslo kom i dialog om hva som var mulig. Konservatoriets ledelse støttet fagmiljøets forslag om etablering av en ny 2-årig videreutdanning i Nordfjord. Verken departementet eller høgskolemiljøet i Sogndal var særlig positive. Det var heller ikke mye entusiasme å spore hos Det regionale høgkulestyret for Sogn og Fjordane. Likevel ble studietilbudet en realitet i Det overordnede faglige ansvaret var plassert på ØMK. Ved høgskolereformen i 1994 ble utdanningen på Sandane et studiesenter under Høgskulen i Sogn og Fjordane og i 2006 ble studietilbudet og utdanningen, med støtte fra G.C. Rieber Fondene, overført til Universistetet i Bergen som en del av Griegakademiet Institutt for musikk. 20 år etter. I januar 2016 var det 20 år siden det tidligere ØMK ble overført fra Høgskolen i Oslo (HiO) til Norges Musikkhøgskole (NMH). Denne omorganiseringen var det fattet vedtak om å

10 10 utrede nærmere allerede før høgskolereformen trådte i kraft 1.august Planlegging og forarbeid for konservatoriets institusjonsskifte startet tidlig i Det ble oppnevnt ei styringsgruppe for dette prosjektet, bestående av tre representanter fra Norges musikkhøgskole og to representanter fra Høgskolen i Oslo. Musikkonservatoriet hadde etter overføringen til HiO måttet skifte undervisningslokaler. Hele virksomheten ble midlertidig overført fra Godlia skole til de tidligere lokalene til Statens bibliotekhøgskole på Dælenenga. Etter noe tid ble også den fysiske integreringen med overføring til Majorstua gjennomført. Studenter og personell fra det tidligere musikkonservatoriet ble en del av NMH s totale virksomhet. I ettertid må det sies at dette var en vellykket omorganisering. Selvfølgelig var det et tap for HiO å måtte avgi denne studievirksomheten, men for NMH og norsk musikkutdanning generelt var dette positivt. NMH ble styrket med 165 studieplasser og 40 stillinger, som igjen medførte et utvidet studietilbud ved landets ledende utdanningsinstitusjon i musikk. Også i et internasjonalt perspektiv var det positivt at studenttall økte og tilbud ble utvidet ved landets musikalske ansikt utad. Internt ved NMH har det dessuten en positiv virkning at den tidligere nasjonale institusjonen fikk utvidet sitt personale og på dette området fikk et større mangfold. En god dokumentasjon på en vellykket fusjon var da en tilsatt fra det tidligere konservatoriet ble valg til institusjonens rektor. Det bør også nevnes at den tidligere Høgskoleutdanningen på Sandane er i dag en vesentlig del av studietilbudet ved Griegakademiet under Universitetet i Bergen. Innen musikkterapi gis det studietilbud på både bachelor- og mastergradsnivå, i tillegg driver dette fagmiljøet et eget forskningssenter GAMUT Griegakademiets senter for musikkterapiforskning. Faglig og organisatorisk utvikling av musikkutdanningen i 1970 og -80 årene. Mer offentlig ansvar er et interessant år i norsk musikkhistorie, både kulturhistorisk og skolehistorisk. I dette året starter Norges musikkhøgskole sin virksomhet som den første statsinstitusjon innen musikkfaget. De kommunale musikkskolene fikk etablert et samarbeids- og kontaktorgan som fikk navnet Norsk musikkskoleråd (i dag Norsk Kulturskoleråd), samtidig som det ble etablert en personalorganisasjon som fikk navnet Norsk musikkpedagogisk forening (NMPF). I tillegg fikk vi et europeisk samarbeidsorgan innen musikkopplæring - Europeisk musikkskoleunion (EMU). Samtidig som det ble forberedt å opprette en nasjonal musikkhøgskole, ble det arbeidet parallelt med et formalisert fagtilbud i musikk for «søkergruppen» til disse studier, ungdom i gymnasalder. Tidligere hadde «Benum-komitéen» levert en innstilling om 3-årig musikkfagskole og «Steen-komitéen» om grunnkurs med en kombinasjon med almene teorifag og yrkesfag. I løpet av 1972/73 tok Forsøksrådet for skoleverket ansvar for både forsøk og utvikling av

11 11 endelig fagplan. Ved etablering av den videregående skolen i 1976, fikk fagtilbudet sin plass som musikklinje innen studieretning for estetiske fag. Det er helt klart at organisering og nasjonal utvikling av landets kommunale musikkskoler, samt etablering av musikklinjer innen den videregående skolen, hvor instrumentalopplæring var hovedfaget, var av avgjørende betydning for rekrutteringen til musikkhøgskole og musikkonservatorier. Utviklingen av musikkonservatoriene frem til Det skjedde en kraftig utbygging av offentlige og private/fylkeskommunale studietilbud i musikk i løpet av 1970 og -80-årene. Utdanningene ved musikkonservatoriene ble etablert på høgskolenivå. Utdanningen tok sikte på pedagogisk, utøvende og/eller kirkemusikalsk virksomhet. I forbindelse med stortingsmeldingen om høgre utdanning våren ble det stadfestet at musikkutdanning på høgre nivå foregikk ved et 20-talls institusjoner om omfattet i alt ca studieplasser. Musikkonservatoriene var etablert som private og/eller fylkeskommunale med statstilskott, noen som private høgskoler. Ved starten av 1970-årene fikk de tilskudd som private skoler, som utgjorde 75% av godkjent driftsbudsjett. Resten av budsjettet samt lokaler og drift av bygninger ble for det meste dekket av fylkeskommuner og kommuner. Med unntak av Barratt Due Musikkinstitutt søkte de etter hvert om statsovertakelse. Ved at konservatoriene ga musikkfaglig grunn- og videreutdanning med utgangspunkt i en sterk vektlegging av utøvende fag, med flere spesialiseringer, ble kostnadene per student høye. Det var i gjennomsnitt 4 studenter per lærer. Kostnadssiden og problemer med å skaffe tjenlige lokaler for virksomhetene, var hovedgrunnen til at det tok en del tid før staten var villig til å fremme forslag om statsovertakelse av disse høgskolene. I St. meld. nr. 66 ( ) ble det pekt på at staten hadde overtatt Nordnorsk musikkonservatorium og Bergen musikkonservatorium i Overtakelse av de øvrige konservatoriene ville innebære en utgiftsøkning for staten med 10 mill. kroner i rene driftsutgifter. I tillegg ville en ha bygningsmessige forhold som måtte avklares. Trøndelag musikkonservatorium ble statlig i 1986 og Agder, Buskerud, Rogaland og Østlandets musikkonservatorier ble statlige i De statlige musikkonservatoriene utgjorde fra 1988 en høgskolegruppe: Statlige musikkonservatorier. Kort omtale av de enkelte statlige musikkonservatoriene frem til Bergen musikkonservatorium, ble opprettet 1905 under navnet Musikakademiet i Bergen. Mot slutten av 1800-tallet var Harmoniens orkesterskole nedlagt og året 1905 ble herved et merkeår. Bergen musikkonservatorium ble til 1960-årene drevet som en ren privatskole, basert på skolepenger. I 1969 ble skolen dannet som et aksjeselskap. Utover i 1970-årene ble det problemer med finansieringen av den delen av driften som ikke ble dekket i henhold til 8 St. meld. nr. 66 ( ) Om høyere utdanning.

12 12 privatskoleloven. Fylkeskommunen bad staten om å overta skolen og sikre driften, noe som skjedde fra I 1990 hadde konservatoriet 90 studenter og 25 stillinger. Trøndelag musikkonservatorium ble etablert i 1911 som den private Trondhjems musikkskole. I 1973 ble denne skolen lagt ned og Trøndelag musikkonservatorium ble etablert med begge Trøndelagsfylkene og Trondheim kommune som medeiere i en stiftelse som hadde ansvaret for driften. I 1990 hadde konservatoriet 87 studenter (omregnet til heltid) og 24,5 stillinger Rogaland Musikkonservatorium ble etablert i 1945 under navnet Stavanger Musikkonservatorium. I 1971 ble Rogaland Musikkonservatorium etablert med Rogaland fylke og Stavanger kommune som lokale tilskottsparter for utgifter som ikke ble dekket av privatskoleloven. I 1990 hadde konservatoriet 85 studenter (omregnet til heltid) og 24,5 stillinger. Østlandets Musikkonservatorium ble etablert under navnet Musikkskolen Veitvet 1.september I 1968 skiftet den navn til Veitvet Musikkonservatorium. I 1974 ble konservatorieavdelingen skilt ut og omorganisert til stiftelsen Østlandets Musikkonservatorium, med 8 østlandsfylker som eiere. Konservatoriet hadde i 1990 etter sammenslåingen med Drammen 130 studieplasser (omregnet til heltid) og 34,5 stillinger. Agder musikkonservatorium ble etablert i 1965 som musikklærerutdanningen ved Kristiansand musikkskole. Musikkskolens rektor var de ti første årene også rektor for konservatoriet. Fra 1970 fikk skolen økonomisk støtte etter privatskoleloven. Fra 1972 ble virksomheten organisert under Agder musikkonservatorium med økonomisk støtte fra begge Agderfylkene og Kristiansand kommune. Konservatoriet hadde i studenter (omregnet til heltid) og 20 stillinger. Buskerud musikkonservatorium ble etablert i 1966 som Drammen musikkonservatorium. Fra 1970 fikk konservatoriet statstilskudd som privat skole. Musikkonservatoriet begynte å gi yrkesutdanning på høyskolenivå i 1976 og endret navn til Buskerud musikkonservatorium i 1983, da Buskerud fylke påtok seg det økonomiske ansvaret for driften. Fra 1989 ble konservatoriet en del av Østlandets Musikkonservatorium og virksomheten ble etter hvert flyttet til Oslo. Konservatoriet hadde 30 studenter og 7 stillinger. Nordnorsk musikkonservatorium (etablert som Tromsø Musikkonservatorium i 1971) var opprinnelig tilknyttet Tromsø Musikkskole (1970), men ble utskilt som egen organisasjon året etter. Konservatoriet var fra starten organisert som et aksjeselskap eid av en del privatpersoner og fikk tilskudd etter privatskoleloven og med støtte fra Tromsø kommune og Troms fylkeskommune. Fra 1975 gikk også Finnmark og Nordland fylkeskommuner inn som tilskottspartnere og skolen skiftet navn til Nordnorsk Musikkonservatorium. Konservatoriet ble som det første fullfinansiert av staten i 1979 og formelt overtatt i Konservatoriet hadde i studenter (omregnet til fulltid) og 18 stillinger.

13 13 Musikkonservatorienes situasjon frem mot høgskolereformen. De statlige musikkonservatoriene etablerte et nært samarbeid innen høgskolesystemet. De var små og den individuelle undervisningen krevde store lærerressurser sett i forhold til andre utdanninger. Det ble slik at konservatoriene spesialiserte seg på enkelte områder og de fikk studenter som hadde ønske om hovedinstrument der de hadde liten eller ingen fagkompetanse til å flytte til annet konservatorium som kunne tilby det ønskede faglige opplegget. Trøndelag musikkonservatorium fikk etablere egen linje for jazzmusikere, Agder musikkonservatorium spesialiserte seg innen rytmisk musikk. Bergen musikkonservatorium satset spesielt på solister. Østlandets musikkonservatorium utviklet tilbud i musikkterapi. Konservatoriene la ellers godt til rette for å utdanne orkestermusikere og faglærere. Konservatoriene var lite tilfreds med den sparsomme omtale de hadde fått i Hernes-utvalget som avga innstilling i Etter samråd med departementet foretok rektorene ved de statlige musikkonservatoriene en egen utredning der de gjorde rede for virksomheten, behovet for utdanning av musikkfaglig personell og konservatorienes plass i et norgesnett for høgre utdanning. 9 I utredningen ble det pekt på at musikkonservatorienes studietilbud var basert på en sterk vektlegging av utøvende ferdigheter. Dette gjaldt også faglærerutdanningen som var basert på å utdanne lærere både for musikkskoler og for skoleverket ellers. Konservatorienes desentraliserte beliggenhet og størrelse gjorde det viktig at samarbeidet dem imellom ble videre utviklet gjennom et nasjonalt nettverk. I St. meld. nr. 40 som ble lagt fram våren 1991, viste departementet til at rektorkollegiets utredning dannet et godt grunnlag for videre arbeid, utvikling og samordning. 10 I arbeidet med høgskolereformen som fulgte av behandlingen av St. meld. nr. 40 ble konservatoriene trukket med i planleggingen i de ulike regionene. Departementet hadde imidlertid satt i gang en utredning av kunstinstitusjonene og deres forankring i Norgesnettet, noe som gjorde at også andre alternativer enn tilknytning til de nye høgskolene ble vurdert i Bergen, Trondheim og Oslo. 11 Utredningen om kunstinstitusjonene var ikke avsluttet og behandlet da høgskolereformen ble gjennomført fra 1. august Det førte til en del bekymringer og uro ved konservatoriene i forkant. Det var særlig opptatt av å ikke bli organisert sammen med musikkutdanningen ved lærerutdanningene, der det ikke var den samme vektleggingen av utøvende ferdigheter og en annen ressursbruk. Da fusjonene var formelt gjennomført, ble utryggheten målbåret av Arne 9 Musikkonservatoriene i Norge, nasjonalt nettverk for høgre musikkutdanning. Musikkonservatorienes rektorkollegium St.meld. nr. 40 ( ) Fra visjon til virke. Om høgre utdanning s Se seinere avsnitt om resultatene av dette.

14 14 Skauen i en kronikk i Dagbladet som et «Nødrop fra musikken». 12 Rektor Steinar Stjernø ved Høgskolen i Oslo kom noen dager seinere med en beroligende kommentar og viste til situasjonen i Oslo der musikkonservatoriet var blitt organisert som en del av Avdeling for estetiske fag. 13 Organisatoriske endringer 1994 til De sju statlige musikkonservatoriene ble fram mot høgskolereformen i 1994 trukket med i organiseringsarbeidet i de enkelte høgskoleregionene. Samtidig med dette ble konservatoriene trukket inn i vurderinger som ble satt i gang for å vurdere organisering av kunstfaglige utdanninger. Disse vurderingene kom til å gå ut over 1994 med separate utrednings- eller koordineringsgrupper i enkelte regioner. Fra 1. august 1994 ble alle musikkonservatoriene del av høgskolene i de byene der de var lokalisert. I Bergen varte denne organiseringen i ett år til Griegakademiet ble organisert fra 1. august 1995 som et institutt for musikk ved Universitetet i Bergen. I Trondheim ble musikkonservatoriet fra 1. januar 1996 del av Institutt for musikk ved det nyetablerte Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). I Oslo var musikkonservatoriet fra 1. august 1994 organisert som del av Avdeling for estetiske fag. Fra 1. januar 1996 ble virksomheten overført til Norges musikkhøgskole. Dette gjaldt 165 studieplasser og 40 stillinger. Senere utvikling førte til at virksomheten ved alle musikkonservatoriene ble utdanninger på universitets- eller vitenskapelig høgskolenivå, i Stavanger fra 2004, i Agder fra 2007 og i Tromsø fra Det kan ikke være tvil om at den samlede satsingen på utdanningstilbud i musikk de siste 10- årene på alle nivåer, har hatt virkning. Det ser en av det blomstrende musikklivet og de mange talentene som Norge har i dag. Litteraturliste. Harald Herresthal: Fra privat til offentlig engasjement: Musikkpolitikken Harald Herresthal: Tyske musikere i Christiania. Trygve Lindeman og Einar Solbu: Musikkonservatoriet i Oslo Dagbladet 7. september Dagbladet 12. september 1994.

15 15 Elev Nesheim: Privat i all offentlighet Redaktør Philip Dammen: Østlandets Musikkonservatorium Musikkonservatoriene i Norge. Musikkonservatorienes rektorkollegium Redaksjonskomite: Oslo Musikklærerforening gjennom 100 år,