Jeanette Semb. Ankomst. Aller Forlag

Transkript

1 Solgård

2

3 Jeanette Semb Ankomst Aller Forlag

4 Copyrigth Aller Forlag Boks 1169, 0107 Oslo, 2011 Omslagsdesign: Eirik Gihle/ Gihle.no ISBN: Sats: Type it AS, Trondheim Trykk: Nørhaven

5 Kjære leser! Jeg håper så inderlig at du vil like familiesagaen om Solgård. At du vil elske å lese om vakre og modige Helene, vesle Maren, den karismatiske Andreas og resten av familien på den staselige herregården i Trondheim. Familiekrøniken om Solgård starter i 1892 og handler om skipsrederfamilien Andresen som ønsker å drive Hurtigruta. Den er spekket med svik, hat, sjalusi, dramatikk, hemmeligheter og intriger. Men også sterke familiebånd, vennskap og kjærlighet. Jeg håper du blir engasjert i serien og vil finne den underholdende. Jeg ønsker deg en hyggelig lesning! Beste hilsen fra Jeanette

6

7 Del 1

8

9 1 Rørosbanen 1892 Martin, du sitter ikke med lue på deg her inne, din tulling! Moren rev luen av den vesle gutten og ga ham et klaps på hodet slik at han ynket seg svakt. Helene så hvordan skuldrene hans sank sammen, og det blide uttrykket i ansiktet hans ble erstattet med et trist drag. Hun forsøkte å fange blikket hans, men gutten stirret bare stivt på landskapet som gled forbi utenfor togruten. De korte knebuksene hans var slitte. Det samme var skjorten, som også hadde hull på albuene. Men luen så ny ut, og Helene antok at det var derfor han absolutt ville bruke den, selv om de satt inne i en togkupé. Guttens mor snurpet munnen sammen og stirret ut av vinduet hun også. Hun så sliten ut. Huden var gusten, og over øynene hadde hun et gammelmodig drag, som om livet ikke var blitt som forventet. Og selv om kjolen var simpel og kåpen likeså, tenkte Helene at kanskje hun og kvinnen var i samme situasjon. Kan hende hadde denne kvinnen også kommet fra bedre kår en gang, og hatt en rikdom som plutselig bare ble revet vekk fra henne. En vidunderlig livssituasjon som var blitt snudd på hodet. Martin Helene tippet at han var rundt sju år gammel snudde på hodet og merket at hun så på ham. 9

10 Jeg har en hvetebolle, vil du ha den? Helene smilte vennlig og grep vesken, men guttens mor stoppet henne. Nei, nei, han skal ikke ha noe. Men jeg har allerede spist en, protesterte Helene. Jeg orker ikke en til. Sannheten var at hun hadde spart hvetebollen så lenge som mulig, slik at hun kunne ta den frem når sulten ble som verst. Men hun ønsket så inderlig å gjøre den vesle pjokken glad. Å, det sier du bare for å være snill, men han skal ikke ha, har jeg sagt. Moren mumlet noe om at de ikke var nødt til å ta imot veldedighet. Helene skulle til å si noe mer, men lot være. Moren mente det vel bare godt. Helene satte fra seg vesken og la hendene i fanget. I togruten skimtet hun sitt eget speilbilde. Det lange lyse håret var satt opp i en topp på hodet, noe som fremhevet det litt ovale ansiktet og kanskje gjorde sitt til at hun så eldre ut enn sine atten år. De blå øynene gjenspeilet spenningen hun kjente i magen. Toget holdt stø kurs mot Trondhjem og alt det nye og ukjente som ventet der. Hun hadde reist fra moren og søstrene, som måtte greie seg som best de kunne hjemme på Røros. Men hun hadde bestemt seg for å skrive hjem så ofte hun kunne, og etter hvert skulle hun nok greie å spare litt penger også. Mesteparten av pengene skulle hun sende hjem, men resten skulle hun spare slik at hun kunne skaffe seg en advokat. Helene nektet å godta at familiegården Gimle var blitt fratatt dem på grunn av et skjøte som hennes onkel, Erling Berg, hardnakket hevdet ikke var forfalsket. Helene var overbevist om at det hadde foregått noe muffens da faren hennes døde, og onkelen 10

11 plutselig skulle arve familiegården. At faren skulle lånt så mye penger av broren sin virket rett og slett urimelig. Og så snart hun hadde spart seg opp nok penger, ville hun ansette en advokat til å se på saken. Helene så plutselig at Martin kikket interessert bort på henne. Hun blunket, og han smilte og blottla et stort mellomrom mellom fortennene. Det var en søt gutt. Livet hadde kanskje ikke fart helt godt med ham og moren hans heller, men han hadde glimt i øyet, det kunne hun se. Hvor skal dere? spurte Helene. Det var enda et lite stykke igjen, og tiden ville gå fortere hvis hun hadde noen å prate med. Moren svarte ikke, men kikket bare dystert ut av togvinduet. Pjokken så usikkert fra moren og bort på Helene og var ikke sikker på om han burde svare, men etter en kort betenkningstid åpnet han likevel munnen. Til Trondhjem og besøke tante Ågot. Da skal vi til samme by, sa Helene og smilte. Tante Ågot er streng, sa Martin. Jeg får ikke lov til noe, og hvis jeg snakker uten at noen har henvendt seg til meg, river hun nesten øret av meg. Jeg håper bare det ikke faller av en dag. Helene lo. Huff da, hun høres jammen streng ut. Jeg håper de ikke er like strenge dit jeg skal, la hun til. Og hvem skal du til, da? spurte Martin nysgjerrig. Jeg skal til et sted som heter Solgård og jobbe som tjenestejente der, sa Helene. Først da hun hadde sagt det, var det som om guttens mor fattet interesse. Hun snudde seg og sendte henne et granskende blikk, og Helene så hvordan hun ble mønstret og fikk en bekreftelse hun ikke ønsket. 11

12 Tjenestejente du? Du ser neimen ikke ut som noen tjenestejente, sa moren enkelt. Jeg var så heldig å få nye klær før jeg reiste, svarte Helene fort. De klærne der ser altfor fine ut for en innejente. Hvor skulle du jobbe, sa du? På Solgård, sa Helene. Solgård, ja. Kvinnen smilte svakt og så straks vennligere ut. Det er skipsrederfamilien som bor der, ikke sant? Det er visst en fin familie, ikke rart du har pyntet deg. De betaler bra, men det hjelper ikke hvis de ikke er snille, sa Helene. Jeg vet ikke så mye om dem, sa guttens mor. Men sånne rikinger pleier ofte å være ganske snåle. Arrogante og snåle! Hun foldet hendene i fanget, og Helene så hvor ru de var. Det var arbeidsnever som sikkert var både såre og vonde. På en plutselig innskytelse gjemte hun sine egne, plettfrie hender under det hvite sjalet. Ville hennes hender bli like stygge etter hvert? Helene lente hodet mot vinduet og lukket øynene. Smerten hun kjente i brystet var ikke blitt noe særlig mindre i året som var gått. Faren hennes, direktør Per Morten Berg, hadde gått bort så altfor tidlig, og sorgen var fremdeles tung å bære. En time senere annonserte konduktøren at toget var på vei inn på Trondhjem stasjon. Helene tok med seg reisevesken og gikk mot utgangen. Fire kjoler, to par sko og noen få personlige eiendeler var alt hun hadde pakket ned. Mer enn det trengte hun ikke. Hun så ikke for seg annet enn 12

13 beinhard jobbing i månedene fremover. Og var hun heldig, ville sannheten komme for en dag, om ikke så altfor lenge. Ikke før hadde Helene satt sine ben på perrongen, før hun holdt på å bli nedrent av en mann som hastet forbi. En høy, mørkhåret herre med sort jakke og flosshatt dultet borti henne da han småløp forbi. For ikke å falle, slo Helene ut med armene, slik at reisevesken fløy ut av hendene hennes og alle eiendelene hennes ble strødd utover bakken. Helene stirret med rasende blikk etter mannen som hadde dyttet henne og så ham løpe av gårde til hesteskyssen. Den sorte jakken blafret bak ham, og han vekslet noen få ord med skyssgutten før han klatret opp i vognsetet. Helene fikk bare et kort glimt av ham da vognen kjørte forbi dem. Ergerlig begynte Helene møysommelig å plukke opp sakene sine og snart fikk hun uventet hjelp av Martin og moren. For en frekkas! utbrøt Helene rasende. Der har du borgerskapet, svarte damen. Litt senere, da Helene selv satt på hestekjerra, vinket hun til Martin og moren som fortsatt sto på perrongen. Snart begynte hennes nye liv.