GIITU ÁNOT. Av Olve Aslaksen

Transkript

1 GIITU ÁNOT Av Olve Aslaksen

2 SYNOPSIS For over 20 år siden, skilte det seg et samisk ektepar oppe i Finnmark. Mannen ble igjen for å fortsette reindrifta og kona valgte å ta med seg sønnen Ánot og flytte sørover, for et bedre liv i hovedstaden. I filmen «Giitu Ánot» som oversatt fra samisk betyr «Takk Ánot» møter vi Ánot som vender tilbake til Finnmark etter alle disse årene, for å besøke faren og overlevere beskjeden om at moren nå har gått bort. Faren viser seg å være i langt dårligere form enn hva Ánot hadde trodd og besøket skal vise seg å være vanskeligere enn han hadde håpet på. 20 år borte fra barndomshjemmet og hans egen far, preger naturligvis forholdet dem i mellom. Ánot forteller faren at moren, farens tidligere kone, nå har gått bort og at de kan reise tilbake for å se henne en siste gang før begravelsen. Faren synes ikke noe om at hun skal begraves i Oslo og mener hun bør ligge på den lille kirken her i Finnmark. Konfliktene blusser opp etterhvert som timene passerer mellom de to mennene og etterhvert forstår vi at det rett og slett ikke handler om moren, men om de to mennene som ikke har sett hverandre på så lang tid. Ánot forsøker å hjelpe faren, men den gamle mannen mener bestemt at han kan ta vare på seg selv. I forsøket på å få faren mer ut av huset og forhåpentligvis varme han opp til å reise til Oslo, tar mennene en snøscooter-tur opp på fjellet for å se reinflokken en siste gang. I øyeblikket faren får se reinflokken igjen, forstår Ánot hva Finnmark, farens historie og den samiske kulturen betyr for han. For første gang får de to mennene snakket ordentlig ut og blir enige om at det er for sent og at det er best at ting forblir som det alltid har vært.

3 Moodboard

4 KARAKTERENE Sverre Porsanger spiller Ánot. Den 54 år gamle finsk-samiske, norsk-språklige skuespilleren fra Utsjok i Finnland har gjennom mange år opparbeidet seg en bred skuespillererfaring innenfor drama, film og TV. Med filmer som Kautokeino-opprøret, Bázo, det klassiske dramet Ante og flere, forstår Sverre godt hvordan man kommunsierer med publikum og hvordan man på best mulig måte spiller ut historien vi ønsker å fortelle. I 1975 viste NRK serien Ante på fjernsynet for første gang. Den gangen ble far og sønn forholdet portrettert av Sverre Porsanger som den unge samegutten og Nils Reidar Utsi som far. I 2017 gjør vi det igjen. En annen historie riktig nok, men de samme skuespillerne. Filmens karakterer er viktig. Og da Sverre Porsanger og Nils Utsi ønsket å ta del i denne filmen, visste vi at utrykket ville bli slik vi ønsket. Mennene har mye erfaring hva gjelder samisk språklig film og de kjenner hverandre godt - noe vi mener er viktig i et far og sønn forhold. Det er likevel viktig at folk ikke tenker at det er samme historie, flere år senere. Men etter 42 år, tror vi neppe folk vil sitte å gruble over dette. Nils Reidar Utsi spiller Ánton, faren til Ánot. Den 73 år gamle norsk-samiske skuespilleren fra Tana i Finnmark har også bred erfaring fra drama, film og TV. Nils er den første samiske studenten ved Teaterhøgskolen i Oslo og har fra 1974 vært med i en rekke spillefilmer som Veiviseren, Kautokeino-opprøret og flere. Han regisserte også seg selv, som faren til Ante - sammen med Sverre.

5 Prosjektbeskrivelse / REGINOTAT Grunnidé / tematikk Jeg, Olve Aslaksen, ønsket å skrive en historie, som sto nært - men samtidig kunne stå den vanlige mannen i gata nært. En klassisk fortelling, som fortelles på en unik måte. To menn, som til tross svik og glemsel, som overhodet ikke vil prate om følelser, likevel viser gjensidig kjærlighet. Jeg kan love dere at det ikke var første utkast. Tanken var at jeg ønsket å fortelle en sterk historie om meg og min far. Det ble for nært. Jeg bevarte tanken, men gikk videre. Mitt forhold til pappa er veldig godt, så godt at jeg ikke ønsket å lage en biografisk dokumentar - men heller en kort fiksjon på historien jeg ønsket å fortelle. Pappa valgte selv å dra fra Finnmark i ung alder, for å jobbe i Forsvaret. Der møtte han mamma og siden ble han boende sør i landet. Pappas historie er relativt lik, men forskjellen fra min fiksjon til hans virkelighet er at de opprettholdt noe av kontakten til slutten av bestefars liv, til tross for avstanden. I filmen er Ánot en versjon av pappa, men som likevel ligner mer på meg. Faren i filmen er en versjon av min egen bestefar, men har likevel en del likhetstrekk med min far. Tematikken i filmen er familiær kjærlighet og sorg, men likevel klare å akseptere at alle vil gå bort en dag. Den tar nok for seg store deler av av mitt liv sammen med min egen far. Personlig motivasjon I prosessen forsto jeg etterhvert at frykten for å miste min egen far, kanskje var det som holdt meg gående med denne filmen. I min film er det to karakterer som står og sto meg nært, pappa og bestefar. Disse ønsker jeg å fortelle om, på min måte. Lenge var jeg redd for å dele denne historien, da jeg følte den sto for nær meg og min familie. Jeg har skrevet på den i over et år, men turte aldri å levere. Men nå, føler jeg den er klar. Jeg forstod tidlig at det å gå tilbake i historien, i sine egne røtter var noe som appellerte til meg. Hvorfor bør dette lages? I filmens undertekst kan vi også lese en annen konfliktlinje, nemlig unge samer som forlater sin samiske identitet, eller aldri har klart å finne en. Denne historien ønsker jeg å fortelle da det denne urbefolkningens kultur fortsatt bærer preg av den systematiske fornorskingen den norske stat bedrev i flere tiår og som staten så sent som i 1997 endelig beklaget. Å bygge opp en stolthet rundt egen kultur tar mange år og denne filmen kan bidra til økt bevissthet rundt dette arbeidet. Dette er også en film som handler om noe som alle i Norge kan kjenne seg igjen i, nemlig det å bryte kontakten med det familiære, kjente og kjære til fordel for egne behov - men for så å vende tilbake. Audiovisuell tilnærming Norges langstrakte land byr på et hav av muligheter hva gjelder locations. Og det er noe ved de flate og kalde viddene oppe i nord som forteller noe om ensomhet og isolasjon. Det er en type råhet i den nordlige naturen. Den er ikke tilgjort, nesten så den er urørt på en måte. Dette vil jeg bruke for å vise kontrasten Ánot møter, når han lander på Tana flyplass i dress og liten trillekoffert. Han har vært der før, men han kan ikke huske det som så tomt og ensomt. Han kommer etterhvert fram til barndomshjemmet som ligger helt alene nedenfor E6. Stuen, kjøkkenet og resten av huset står også likt som det alltid har gjort - etter at Ánot og moren valgte å dra for over tyve år siden. Fotomessig vil jeg ta i bruk komposisjon og utsnitt for å forsterke ensomheten og avstanden karakterene i mellom. Eksempelvis vil det være store bilder i starten, hvor karakterene ikke kommer så tett. Eller så vil komposisjonen og blockingen hjelpe meg å fortelle at sviket fortsatt står sterkt ved at faren aldri møter blikket til Ánot. Mot slutten vil utsnittet bli tettere og mer intimt. Pesken Ánot kler på seg, er farens gamle arbeidsklær. Jeg ønsket å kunne gå tilbake i tid, helt tilbake til da de var unge. I filmen må han kle pesken på seg fordi han ikke har med seg egnet tøy til turen. Men dette resulterer likevel i at faren hans ser sønnen sin, som for tyve år tilbake. Lyden i filmen er ekte og overhodet ikke tilgjort, på samme måte som naturen. Vi skal kunne være så tett på karakterene at vi nesten hører hva de tenker; for det er akkurat det vi skal - forstå hva de tenker. Ingen av mennene ønsker å snakke om følelser, men likevel må publikum forstå hva de virkelig tenker. Så ved å høre nervøs pust, svelg og lyden fra lighteren da faren tenner seg en røyk, tror jeg vi kommer så tett på at dette oppleves like ubehagelig for oss, som for karakterene. Avslutningsvis vil jeg nevne joiken, som jeg skal ta i bruk. Joiken er samenes tradisjonelle musikk. Joik som oversatt betyr sang; har et sterkt lydbilde og kan sette i gang et stort følelsesregister hos de fleste. Dette vil fungere godt med de andre elementene.

6 Siste ord Takk for oss. Takk Ánot. Illustrasjoner av André Børke