ARKEOLOGISK UTGRAVING VED BYGGING AV NY E18 SENKETUNNEL PÅ SØRENGA. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder.

Transkript

1 Rapport Arkeologiske utgravinger i Gamlebyen, Oslo Nr 56/2008 Revisjon nr.01. ARKEOLOGISK UTGRAVING VED BYGGING AV NY E18 SENKETUNNEL PÅ SØRENGA. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. DEL 1, TEKST Lise-Marie Bye Johansen & Petter B. Molaug

2 NIKU prosjektnummer/ årstall / Berørt område Sørengkaia Gnr/Bnr Gnr. 234/34 m.fl. Oppdragets art Arkeologisk utgravning Vedtak - saksnummer Inngår som en del av RA vedtak 1/ Oppdragsgiver Riksantikvaren. Direktoratet for kulturminnevern, Dronningensgate 13. Pb Dep., 0034 Oslo. Tiltakshaver Statens vegvesen, Region Øst (SVRØ). Pb.1010 Skurva Lillehammer Oppdraget utført av Lise-Marie Bye Johansen Oppdraget utført dato Rapport ferdig (revisjon 01) Koordinater nøyaktige el. Nord: omtrentlige Øst: (22) UTM sone 32 (EUREF89/WGS84) Overflate, dagens Tilstedeværelse av automatisk fredete kulturlag / bevaringskarakter Kulturhistorisk tolkning (kortfattet) ca 2,0 m.o.h Sjø-og elveavsatte kulturlag med middelaldergjenstander. Middelaldergjenstandene er med stor sannynlighet havnet i vannet oppe ved byen, og deretter blitt transportert ut til funnstedet med strømmene i elva. SAMMENDRAG I forbindelse med bygging av ny E18 senketunnel i Bjørvika har Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) i perioden hatt ansvar for det arkeologiske overvåkningsarbeidet på Sørenga, Gnr.234/34 m.fl. Gamlebyen i Oslo kommune (Johansen 2008). I tilknytning til den arkeologiske overvåkningen i 2006, ble det påvist sjø-og elveavsatte kulturlag med middelalderfunn i tunneltraseen. Utgravingen av disse vannavsatte lagene ble utført i perioden Lagene inneholdt først og fremst organisk materiale, huggflis, lær, keramikk, dyrebein og tregjenstander fra middelalder. Til sammen er det katalogisert 7303 funn i KHMs gjenstandsdatabase. Hovedandelen av gjenstandene som ble påvist ved utgravningen på Sørenga kommer trolig fra en deltalobe tilhørende Alnaelva. Dateringen av funnene indikerer at utviklingen av denne deltaloben må ha foregått innen en kortere tidsperiode fra tallet, eller muligens noe seinere. Denne rapporten er delt i 2 deler; Del 1 inneholder en tekstdel med illustrasjoner og del 2 består av en vedleggsdel, med lister over funn, foto, kart, samt naturvitenskaplige rapporter. Det er fra tidligere gitt ut 2 rapporter fra de arkeologiske undersøkelsene på Sørenga ; Arkeologisk overvåkning av arbeidene med ny E18 senketunnel på Sørenga (Johansen 2008) og Arkeologisk utgravning av Sørenga 7, et båtvrak fra slutten av 1600-tallet (Johansen 2007). Forsidebilde: Rebecca Canell tegner profil 35 (Foto: NIKU).

3 Forord NIKU har hatt ansvaret for arkeologisk overvåking og utgravninger i den delen av E18 senketunnelen under Bjørvika som ligger på Sørenga. Redegjørelsen for dette arbeidet er delt i tre forskjellige rapporter, en om utgravning og dokumentasjon av båtvraket kalt Sørenga 7 (Johansen 2007), en med redegjørelse for organiseringen av det arkeologiske arbeidet og om overvåkingen av de enkelte delene (Johansen 2008) og en om arkeologiske utgravninger i hovedløpet (denne rapporten). Årsaken til at det er skilt ut en egen rapport for de arkeologiske utgravningene er at disse ble omfattende, var kompliserte og at det ble funnet en stor mengde gjenstander og økofakter. I alt ble det funnet vel 7000 gjenstander og over knokler og det ble registrert hele 365 lagnumre. Gjenstandsmaterialet er under konservering ved KHM. Det var ikke ventet at det skulle bli funnet så store mengder materiale fra middelalderen som det ble gjort. Selv om det var satt av tidsslakk i entreprisen for uventete arkeologiske funn, var det nødvendig å tilpasse det arkeologiske arbeidet etter entreprenøren AF Spesialprosjekt sin fremdrift. Dette medførte at utgravningene ikke kunne gjennomføres slik som tilsvarende utgravninger på land, men måtte begrenses sterkt i forhold til det som hadde vært ideelt. Dersom utgravningene skulle ha blitt gjennomført med utgravning og dokumentasjon av hvert enkelt lag og oppsamling av gjenstander og økofakter fra det enkelte lag, ville den sannsynligvis ha krevd 8 10 årsverk. I virkeligheten ble den utført i løpet av snautt 2 mnd. med en arbeidsstyrke på gjennomsnittlig 8 personer i felt. Arbeidet i felt ble ledet av utgravningsleder Lise-Marie Bye Johansen, i spissen for en entusiastisk og arbeidsom arbeidsgjeng. Problemer med varme, vann, støy fra anleggsmaskiner og dårlig luft ble taklet på en fremragende måte. Samarbeidet med Statens Vegvesen, Region Øst, Bjørvikaprosjektet v/oddmund Jessen var meget godt, og NIKU fikk mulighet til å gjennomføre utgravningsprosjektet på en tilfredsstillende måte, ut fra forutsetningene. Også samarbeidet med entreprenøren AFS v/anleggsleder Kjetil Skogheim var godt, og NIKU fikk omfattende assistanse med graving, innmåling, fjerning av vann og tilgang. Men det var også en del problemer av praktisk art og i forbindelse med prioriteringer. Rapporten er i hovedsak skrevet av utgravningsleder Lise-Marie Bye Johansen, mindre deler av prosjektleder Petter B. Molaug. Det har vært gjort en stor innsats ved katalogisering og tegning av gjenstandene. Dette arbeidet har vært ledet av Jorunn Thomassen. Hanne Ekstrøm har gjennomgått og grovbestemt alt beinmaterialet (animalosteologi). En mindre del er undersøkt av Ann Katrin Hufthammer ved Bergens museum. Prøvemateriale har vært analysert av Paula Utigard Sandvik ved Arkeologisk museum i Stavanger (etnobotanisk materiale), Tore Sveistrup ved Bioforsk (jordmorfologi) og professor Barrie Dale ved Institutt for Geologifag, Universitetet i Oslo (geologi og dinoflagellatanalyse). Deler av analysene er ikke ferdigstilt ved rapportavslutningen. Professor Henning Dypvik ved Institutt for Geologifag har lest deler av manuskriptet og kommet med verdifulle innspill og forslag til rettelser når det gjelder sedimentologiske prosesser i et elvedelta. I ettertid beklager vi at ikke Dypvik ble trukket inn i selve feltsituasjonen. En stor takk til alle som har deltatt i arbeidet. Det materialet som er funnet og gjennomgått i denne rapporten representerer et spennende utsnitt av virksomheten i middelalderbyen og har gitt mye ny informasjon om naturtopografi i elvemunningen, om avfallshåndtering i middelalderen og om forskjellige gjenstandstyper og økofakter. Det er et viktig materiale som fortjener vitenskaplig forskning. Petter B. Molaug Prosjektleder

4 INNHOLDSFORTEGNELSE SAMMENDRAG... 3 FORORD... 4 INNHOLDSFORTEGNELSE... 2 FIGURLISTE BAKGRUNN FOR PROSJEKTET (LMBJ & PBM) BAKGRUNNEN FOR ARKEOLOGISK OVERVÅKNING PÅ SØRENGA BAKGRUNNEN FOR DE ARKEOLOGISKE UTGRAVNINGENE I BETONGTUNNELEN PÅ SØRENGA BETONGTUNNELEN PÅ SØRENGA (K204) PÅVISNINGEN AV DE SJØ- OG ELVEAVSATTE LAGENE VIDERE SAKSGANG ETTER PÅVISNING AV DE SJØAVSATTE KULTURLAGENE DELTAGERE OG TIDSROM (LMBJ) FORMIDLING (LMBJ) LANDSKAPET OG TIDLIGERE ARKEOLOGISKE UNDERSØKELSER (LMBJ) BJØRVIKA I MIDDELALDEREN BJØRVIKA PÅ TALLET SAGDRIFT OG TILSLAMMING AV BJØRVIKA UTBYGGING AV SØRENGA PÅ TALLET TIDLIGERE ARKEOLOGISKE UNDERSØKELSER I OMRÅDET PROBLEMSTILLINGER (LMBJ) ARKEOLOGISKE PROBLEMSTILLINGER METODISKE OG ORGANISATORISKE PROBLEMSTILLINGER METODE (LMBJ) ORGANISERING AV ARBEIDENE GRAVING Forgraving ned til vannavsatte kulturlag Sjakting i flislagene Flategraving av lagene Gjennomgang av massene på spesialområde for arkeologi DOKUMENTASJON Skriftlig dokumentasjon Profiltegninger Fotodokumentasjon DIGITAL DOKUMENTASJON Målesystemet Innmålning med totalstasjon Bearbeiding av de digitale dataene og tilrettelegging for bruk INNSAMLING OG DOKUMENTASJON AV FUNN Innsamling av funn Dokumentasjon av gjenstander INNSAMLING AV NATURVITENSKAPLIGE PRØVER UTGRAVNINGENS FORLØP (LMBJ) GRAVING NED TIL NIVÅ FOR KULTURLAG GRAVING AV PRØVESJAKTER ENDRING AV UTGRAVINGS-STRATEGI TAKPLATENE TAKPLATE TAKPLATE TAKPLATE UTVIDELSE AV SJAKT 1 NED MOT KAIKANTEN TAKPLATE Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 2

5 8.0 GEOLOGISK OG ARKEOLOGISK TOLKNINGSRAMME (LMBJ) FORMASJONSPROSESSER I VANN Elvas formasjonsprosesser Elvas møte med sjøen- deltaområdet Naturlige formasjonsprosesser i et deltaområde Avsetninger ved deltafronten GEOLOGISKE OG ARKEOLOGISKE BESKRIVELSER AV VANNAVSATTE LAG (LMBJ) Arkeologiske lagbeskrivelser Geologiske lagbeskrivelser (geomorfologi) Beskrivelse av formen på lagene i profil Beskrivelse av tykkelse på lagene Beskrivelse av vinkelen på lagene Beskrivelse av sedimenter i lagene Vegetasjon og marin fauna i vannavsatte lag ARKEOLOGISK TOLKNING OG DEFINISJON AV LAGENE PROFILER OG LAG (LMBJ) OMRÅDE Q KVADTRANT Q16H KVADTRANT Q16M Profil 21, nivå Profil 29, nivå Profil 30, nivå Profilen ved båtdelene, SU B UTGRAVNINGEN AV BÅTVRAKET SU B Dokumentasjon av SU B KVADTRANT Q16V Profil Profil TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q KVADTRANT Q15H KVADTRANT Q15M PROFIL 22, NIVÅ 1 OG KVADRANT Q15V Profil Profil TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q KVADTRANT Q14H KVADTRANT Q14M Profil 23, nivå 1 og Profil 27, nivå KVADRANT Q14V Profil Profil TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q KVADTRANT Q13H Profil 28, nivå Profil 35, nivå KVADTRANT Q13M Profil 24, nivå KVADTRANT Q13V Profil TOLKNING AV OMRÅDET Q Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 3

6 9.5 OMRÅDE Q KVADTRANT Q12H Profil 36, nivå Profil 43, nivå KVADTRANT Q12M Profil 37, nivå 1 og Profil 25, nivå Profil 26, nivå Profil 42A, nivå Profil 42B, nivå Profil 44, nivå 2 og KVADTRANT Q12V TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q KVADTRANT Q11H Profil 45, nivå KVADTRANT Q11M Profil 46, nivå KVADTRANT Q11V TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q KVADTRANT Q10H Profil 47 nivå KVADTRANT Q10M Profil 48 nivå TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q KVADTRANT Q9H Profil 49, nivå KVADTRANT Q9M Profil 50, profil TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q KVADTRANT Q8H Profil 51, nivå KVADTRANT Q8M Profil 52, nivå TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q TOLKNING AV OMRÅDET Q OMRÅDE Q TOLKNING AV OMRÅDET Q GJENSTANDSMATERIALET (LMBJ & PBM) MATERIALGRUPPER REPRESENTATIVITETSPROBLEMATIKK FORDELING AV ULIKE MATERIALGRUPPER I DE ULIKE QENE PÅ UTGRAVNINGSFELTET FUNKSJONSBESTEMMING OG ULIKE GJENSTANDSTYPER I MATERIALET LÆR (LMBJ) Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 4

7 11.1 FOTTØY REIMSKO Lave reimsko Høye reimsko (SUL) SKO UTEN LUKKING SNØRESKO Frontsnøresko Sidesnøresko Snøresko STROPPSKO HUDSKO STØVLER SIDESPLITTSKO SPENNESKO OG ANDRE SKOTYPER SOM IKKE OMTALES AV ERIK SCHIA SKO MED REPARASJONER OG ANDRE RARITETER SKO MED DEKOR ISRODDFESTER SLIRER Knivslirer Sverdslirer Grip-covering VESKELOKK BALL PUNGER VOTTER BELTE UBESTEMMELIGE LÆRFRAGMENTER MED SØM LÆRFRAGMENTER UTEN SØM UBESTEMMELIGE FRAGMENTER MED DEKOR TRE (LMBJ) TREBOLLER TRINSE MED TAU SVEIPEKAR STAVBEGRE STAVER TIL LAGGEDE KAR LOKK OG BUNN TIL LAGGEDE KAR TJORINGSLEDD TELLEPINNE LÅSEPINNE BANKETRE TVARER PØLSEPINNE PRODUKSJONSAVFALL KAM NAGLER VIDJERINGER KROKER HÅNDTAK FLETTET KURV TREGJENSTANDER MED UKJENT FUNKSJON BEIN (LMBJ) KAM SNORLEBEIN BEARBEIDEDE BEIN EMNER KERAMIKK (LMBJ) TEKSTIL (LMBJ) Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 5

8 16.0 TAU/NETT (LMBJ) DYREBEIN (LMBJ) BÅTDELER (LMBJ) KASSERTE MIDDELALDERFUNN (LMBJ) ETTER-REFORMATORISKE FUNN (LMBJ) KRITTPIPER GLASS KERAMIKK FOTTØY KASSERTE ETTER-REFORMATORISKE FUNN FORDELING AV FUNN I LAGENE (LMBJ) FORDELING AV LÆR I LAGENE Fordeling av skotyper Oppsummering sko Sammenligning med tilsvarende skotyper på andre lokalieter i Oslo FORDELING AV TREGJENSTANDER I LAGENE FORDELING AV LEIREGODS OG STEINTØY I LAGENE FORDELING AV DYREBEIN I LAGENE FORDELING AV ETTER-REFORMATORISK MATERIALE I LAGENE FORDELIG AV BÅTDELER I LAGENE FORDELIG AV TAU I LAGENE OPPSUMMERING MIDDELALDERFUNNENE PÅ SØRENGA, HVOR KOMMER DE FRA? (PBM) SØPPELHÅNDTERING I MIDDELALDERBYEN BLE AVFALL KASTET I ALNAELVA OG HVOR KOM DETTE AVFALLET FRA? HVA KAN GJENSTANDENE OG DE ANDRE FUNNENE FRA SØRENGA FORTELLE OM MIDDELALDERBYEN? NATURVITENSKAPLIGE PRØVER OG ANALYSERESULTATER (LMBJ) JORDPRØVER Makrofossilanalyse DINOFLAGELLATPRØVER Palynologisk undersøkelse MIKROMORFOLOGIPRØVER Mikromorfologisk analyse av tynnslip POLLENPRØVER KORT OPPSUMMERING AV DE NATURVITENSKAPLIGE PRØVERESULTATENE FASEINNDELING OG TOLKNING AV LAGENE I UTGRAVNINGSOMRÅDET (LMBJ) SJØAVSATTE LAG, FASE 1: Datering av sjøavsatte lag, fase ELVEAVSATTE LAG (DELTA/LOBELAG), FASE 2: Det gule sandlaget Bunnsorterte lag Suspensjonstransporterte/marint påvirkede lag Datering av elveavsatte lag (delta/lobelag), fase SJØAVSATTE LAG, FASE Datering av lagene i sjøavsatte lag, fase KULTURLAG I LOBEFORM ERFARINGER MED ARKEOLOGISK UTGRAVNING PÅ ANLEGG (LMBJ) SAMARBEIDET MED ENTREPRENØREN AFS Erfaring med sikkerhet og HMS Erfaring med skiftarbeid METODISKE PROBLEMSTILLINGER Digital innmåling Funninnsamling Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 6

9 Har det vært hensiktsmessig å grave ut de sjø-og elveavsatte lagene arkeologisk? LITTERATURLISTE VEDLEGGSLISTE (Rapport del 2) Oversikter Vedlegg 1. Profil liste Vedlegg 2. Lagliste Vedlegg 3. Funn etter kontekst Vedlegg 4. Etter-reformatoriske funn Vedlegg 5 a-b. Liste over kasserte funn Vedlegg 6. Liste over båtdeler Vedlegg 7. Liste over jordprøver Vedlegg 8. Liste over pollenprøver Vedlegg 9. Liste over mikromorfologiprøver Vedlegg 10. Oversikt over hauggjennomgang Rapporter Vedlegg 11. Rapport animalosteologisk analyse. (Hanne Ekstrøm) Vedlegg 12. Palynologiske undersøkelser på Sørenga. (Barrie & Amy Dale) Vedlegg 13. Analyse av makrofossiler og vurdering av stratigrafi på Sørenga. (Paula Utigard Sandvik) Vedlegg 14. En sedimentologisk vurdering av lagene på Sørenga. (Henning Dypvik) Diverse Vedlegg 15 a-c. Symbolbeskrivelser ved tegning av gjenstander. Utformet av funnansvarlig Jorunn Thommassen. Vedlegg 16. Fotoliste Vedlegg 17. Liste over innmålte punkter fra AFS Kartvedlegg Vedlegg 18. Tunnelen sett fra siden Vedlegg 19. Tunnelen sett ovenifra Vedlegg 20. Tverrsnitt senketunnel, med profiler Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 7

10 FIGURLISTE Figur 1. Ny E18 Senketunnel i Bjørvika (Illustrasjon Statens Vegvesen). 14 Figur 2. Oversikt fra reguleringsplanen: utbredelse av kulturlag. 15 Figur 3. Betongtunnelen K204 på Sørenga markert med rødt (Basert på Statens vegvesens illustrasjon). 16 Figur 4. Slissesaksa graver seg ned i grunnen. Massene kjøres bort med dumper for gjennomgang inne på arkeologisk område (Foto NIKU). 17 Figur 5. Graving ned til takplate 6 og 7, mars Bildet tatt mot SØ (Foto NIKU). 18 Figur 6. Hjørnet mellom slisse H17/N171 hvor sverdslira ble funnet. Inne i den mørke kroken kan meterstokken skimtes. Den blå slangen er del av pumpa. I forkant står den støpte betongslissen M181 Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). 19 Figur 7. Nærbilde av flislag med lær. Lærstykket er del av en middelaldersko. Fotografiet er tatt mot NØ. (Foto NIKU). 19 Figur 8. Gjennomgang av slissemasse inne på arkeologisk område. Arbeidene overvåkes av arkeolog Vibeke Bjøve Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). 19 Figur 9. Oversikt over slisser med middelalderfunn, ved takplate 5 og 4. Illustrasjon Lise-Marie B. Johansen. 20 Figur 10. Oversikt over takplatenummereringen. Illustrasjon Lise-Marie Bye Johansen. 21 Figur 11. Oversikt over ansatte i felt. 22 Figur 12. Oversikt over ansatte i etterarbeidsfasen. 24 Figur 13. Publikum titter på gjenstander på åpen dag (Foto NIKU). 24 Figur 14. Midlertidig utstilling på KHM (Foto NIKU). 25 Figur 15. Gerhard Fishers tegning av strandlinjen på 1300-tallet (Fischer 1950:147). Stiplet linje viser nyere brygger langs vannlinjen på 1950-tallet. 27 Figur 16. Utsnitt av kartet Renvoy Christiania fra 1690-tallet/ca Sjøområdet er markert med skravur. 8MOALUG 2002:48). 28 Figur 17. Anleggsområdet. Utgravingsområdet er markert med rød pil. På motsatt side av veien skimtes ruinparken med vannspeilet og Alnaelvas gamle utløp. (Foto NIKU). 29 Figur 18. Rebecca Cannell gjennomgår masse fra K204, ved å riste den ned fra grabben (Foto NIKU). 34 Figur 19. Utspredning av masse med gravemaskin (Foto NIKU). 35 Figur 20. Innsamling av funn (Foto NIKU). 35 Figur 21. Oversikt over inndelingen av kvadranter i Q-er og kvadrantenes plassering i forhold til sjaktene Figur 22. Graving ned til nivå for kulturlag. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 40 Figur 23. Bentonitt (flytende leire i flaten). Pumpene fungerte ikke på bentonitt. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). 41 Figur 24. Oversiktsbilde mot SV. Sjakt 1 fremstår pga motlys som en mørk strek i midten av bildet (Foto NIKU). 42 Figur 25. Problemer med bentonitt i sjakt 1, ved Q16- Q15. Sjakta ble gjørmet og vanskelig å bevege seg i. Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). 42 Figur 26. Profil 21 rød pil med rød stikke i bunnen av nivå 1. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 43 Figur 27. Profilene tegnes og prøver samles inn. Bildet er tatt mot S-SØ. Tverrgående slissevegger med betong på begge sider, mens delen med bentonitt er området mellom disse (Foto NIKU). 44 Figur 28. Legging av trematter før gravemaskinen kan kjøre ut på feltet. Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU)._ 45 Figur 29. Flategraving innimellom betongsøyler i Q12H. Arkeologen er Rebecca Cannel. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). 45 Figur 30. Bortpigging av tverrveggen M171-M175. Kutting av armeringsjern. Marianne Johansson og August B.Hansen tegner profil 35 i forkant. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). 46 Figur 31. Q16V og Q15V tømmes hurtig for masse. Arkeolog Vibeke Bjøve står på bunnen av området som ble tømt ut Bildet er tatt mot S (Foto NIKU). 47 Figur 32. Omrotet masse fra K270. Moderne planker og eldre båtdeler. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). 48 Figur 33. Fremrensing av båtdelene med krafse. Arkeologene; Vibeke Bjøve, Vibeke V. Martens, Jørgen Johannessen og Marianne Johansson. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 49 Figur 34. Båtdelene underveis i avdekkingsarbeidet. Delene ligger i kompakt sjøavsatt leire med mye hvite skjell. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 49 Figur 35. Båtdeler SU B2 etter avdekkingen, med sjakt 4 og profil 29 i bakgrunnen. Betongsøylen er slisse M163. Skyggen kommer fra den store tverrveggen M171-M175. Vibeke V. Martens tegner profil 30. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). 49 Figur 36. Båtdelene tegnes på plast. Hilde Vangstad til venstre tegner. Jorunn Thomassen og Marianne Johansson holder plasten stram. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). 50 Figur 37. Båtdelene måles inn digitalt. I bakgrunnen pågår uttømming av Q16V. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 50 Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 8

11 Figur 38. Båtdelene demonteres i varmen. Det var viktig å holde delene fuktige i den sterke solen. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). 50 Figur 39. Flategraving av Q16H, nivå 1. I forgrunnen opprenskning av profil 33. Oversiktsbilde mot SV (Foto NIKU). 51 Figur 40. Flategraving av Q15H, nivå 1. Arkeologene er Vibeke V. Martens og Jørgen Johannesen. Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). 52 Figur 41. Hauggjennomgang med to gravemaskiner inne på arkeologisk område (Foto NIKU). 53 Figur 42. Flategraving av Q14M, nivå 2 og tegning av profil 35 i Q13H. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). 54 Figur 43. Flategraving av sandlag L286/L205 i nivå 1, Q13H. I forkant vises profil 35. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). 56 Figur 44. Flategraving av Q13H. Pigging av tverrvegg i bakgrunnen. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). 56 Figur 45. På bildet skimtes hvordan lagene i øvre del av Q13M har sklidd ut over slissemasse tilhørende M142. I bakgrunnen står slisse M143. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 57 Figur 46. Q13M blir tegnet av Rebecca Cannell. Q13H ved siden av, er tømt til nivå for takplate. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). 58 Figur 47. Tømming av masse ved Q13V, i tilknytning til profil 40. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). 59 Figur 48. Geolog Barrie Dale samler inn prøver fra Q13M, sjøavsatte lag. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). 60 Figur 49. Graving av Q12H, nivå 1. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). 61 Figur 50. Q12 nivå 2. Tegning av profil 44 i forkant, og tegning av profil 42 til venstre i bildet. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 61 Figur 51. Flategraving av Q11. På dette bildet er sjakt 1 ennå ikke trukket opp. Lagene med vannsetninger er her inntil 3 meter høye. I forkant skimtes profil 42. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). 62 Figur 52. Leirekappa i flaten i Q11M og Q11H. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 63 Figur 53. Fjerning av leriekappa i Q11M. Laget stuper i nordlig retning. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). _ 64 Figur 54. Flategraving i Q10, innimellom tverrslissene. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 66 Figur 55. Flategraving i Q9M. Sjøavsatte lag. Marianne Johansson dirigerer grabben. Bildet mot NØ (Foto NIKU). 66 Figur 56. Fjerning av leirelaget i Q10M, nivå 3. Helningsgraden på lagene er synlig i delen av profilen som står igjen. Bildet illustrer også venting på gravemaskin. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 67 Figur 57. Flategraving av Q8H. Arkeolog Marianne Johansson dirigerer grabben. Bildet er tatt mot S (Foto NIKU). 68 Figur 58. Opprensking av profil i sjakt 1. Vanninnsiget på feltet er stort. Bildet er tatt mot SØ (Foto NIKU). _ 69 Figur 59. I tilknytning til takplate 2 dukker det opp mye peler i grunnen. Maria W Solem er målestokk. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). 70 Figur 60. Marianne Johansson overvåker masseuttømming i Q6V-Q7V, takplate 2. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). 70 Figur 61. Skjematisk skisse av et elvedelta. Til høyre detalj av en delta-arm (Reineck & Singh 1973:1). 72 Figur 62. Skjematisk skisse av et elvas møte med sjøen (Marcussen 2006:17, fig 2.7, etter Wright 1977:860). 73 Figur 63. Eksempler på avsetninger av lag i deltaer (Marcussen 2006:6, fig 2.1, etter Boggs, 2001:327). 74 Figur 64. Foto av profil 40 (Foto NIKU). 75 Figur 65. Profiltegning: Profil Figur 66. Signaturforklaring til profiltegningene. Tegnet av Gunhild Høvik Hanssen. 76 Figur 67. MOV skjema for lagbeskrivelser. 77 Figur 68. Lagenes form i profil (Etter Reineck & Singh 1973:82, Goldberg & Macphail 2006:23). 78 Figur 69. Lagenes tykkelse. Lag og lamineringer. (Etter Reineck & Singh 1973:83). 79 Figur 70. Vinkelen på lagene. (Etter Compton 1962). 80 Figur 71. Lagenes tykkelse. Lag og lamineringer. (Goldberg & Macphail 2006:21) 81 Figur 72. (Reineck & Singh 1973:150) 82 Figur 73. (Reineck & Singh 1973:148) 82 Figur 74 Oversikt over inndelingen av kvadranter i Q-er og plassering av sjaktene 1-4. Illustrasjon Lise-Marie Bye Johansen. 85 Figur 75. Q16H/M/V med oversikt over profiler. Illustrasjon Lise-Marie Bye Johansen. 86 Figur 76. Q16H prinsippskisse fra felt. Skisse mot SV. 87 Figur 77. L252, en renne med organisk materiale i sjøavsatte lag. L232 er kuttet av sjakt 1 mot høyre i bildet. Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). 88 Figur 78. SV hjørne av Q16H, med det gule sandlaget etter avdekkingen. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). _ 89 Figur 79. Profil 21. Profilen er tegnet mot NØ. 90 Figur 80. Detalj i profil 21. Helt øverst til venstre skimtes det gule sandlaget. Se også fig 79. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 91 Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 9

12 Figur 81. Flislag L154 mot bunnen i profil 21. Lærfunn synlig i laget. Den moderne grøften K270 er synlig lengst opp til høyre. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 92 Figur 82. Profil 29 og profil 30, ved båtdelene SU B2. N-NV 94 Figur 83. Q16M med SU B2. Prinsippskisse mot SV. 95 Figur 84. Plassering av båtdeler og profiler i Q16M. Illustrasjon Lise-Marie Bye Johansen. 96 Figur 85. Båtdelene (SU B2) avbildet mot øst (Foto NIKU). 97 Figur 86. Båtdelene (SU B2) avbildet mot nord (Foto NIKU). 97 Figur 87. Oversiktsbilde ved Q16M og profil 31 i forkant. Profilen er skåret av slisseveggen M164. Rett bak målestangen kan grøfta som skar over ved SU B2 skimtes som omrotet masse. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 98 Figur 88. Profil 32. Detaljbilde med innmålt funn markert med hvit lapp. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU)._ 99 Figur 89.Q15 med profiler. Illustrasjon Lise-Marie B. Johansen. 101 Figur 90. Q15H prinsippskisse mot SV fra felt. 102 Figur 91. Profil 22. Profilen er tegnet mot NØ. 103 Figur 92. Detaljbilde av profil 22. Bildet viser overgangen mellom grå sand, L162 og de sjøavsatte lagene med flissjikt Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 103 Figur 93. Q14 med profiler. Illustrasjon Lise-Marie B.Johansen. 106 Figur 94. Profilen 23. Profilen er tegnet mot NØ. Flissjikt er vist med skråttstilte korte streker med forskjellig orientering. 107 Figur 95. Profil 27. Profilen er tegnet mot SØ. 108 Figur 96. Sandlaget L282. Sandlaget former rett bak stikken en skråkant, som heller nedover i nordøstlig retning. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 110 Figur 97. Q13 med profiler. Illustrasjon Lise-Marie Bye Johansen. 111 Figur 98. Profil 28 Profilen er tegnet mot SV. 112 Figur 99. Profil 35. Bildet er tatt mot NV-N (Foto NIKU). 113 Figur 100. Profil 35. Profilen er tegnet mot NV. 113 Figur 101. Bunnen av L205. laget stuper markant i nordlig retning. Nærmest ligger flislaget L206. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). 115 Figur 102. Sandrygg i Q14H. I øvre del av sanden ligger der flislag. Ved snitting av ryggen var det helt tydelig å se at den inneholdt fin, grå, homogen sand. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). 116 Figur 103. Utbredelse av det fine sandlaget i Q13H, L293. Bildet er tatt mot SV- V (Foto NIKU). 116 Figur 104. Profil 24, sett mot NØ-Ø (Foto NIKU). 117 Figur 105. Profil 24. Profilen er tegnet sett mot NØ. 118 Figur 106. Detalj profil 24. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 119 Figur 107. Profil 40. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 121 Figur 108. Profil 40. Profilen er tegnet mot NØ. 121 Figur 109. Fremgraving av flettet kurv i L340, C55189/2075. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). 123 Figur 110. Q12 med profiler. Illustrasjon Lise-Marie Bye Johansen. 125 Figur 111. Profil 36. Profilen er tegnet mot SV. 126 Figur 112. Q12H. Profil 36, nivå 1. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 126 Figur 113. Profil 41. Profilen er tegnet mot NØ. 127 Figur 114. Profil 43. Profilen er tegnet mot SV. 127 Figur 115. Feltsituasjonen med profil 43 i forkant. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 128 Figur 116. Profil 37. Profilen er tegnet mot NV (Foto NIKU). 130 Figur 117. Profil 37. Profilen er fotografert mot NV (Foto NIKU). 131 Figur 118. Profil 25. Profilen er tegnet mot NØ. 131 Figur 119. Profil 25. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 132 Figur 120. Profil 26. Profilen er tegnet mot SØ. 133 Figur 121. Detalj av profil 26. Bildet er tatt mot Ø. I høyre hjørne skimtes profil 25 (Foto NIKU). 134 Figur 122. Profil mot nordøst-enden av sjakt 2, inn mot Q12V. Leirekappa L176 med sandlaget L177 i underkant. Profil 26 kan skimtes til høyre på bildet. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). 134 Figur 123.Profil 42A. Profilen er tegnet mot NV 135 Figur 124. Bilde av profil 42A. Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). 136 Figur 125. Profil 42B Profilen er tegnet mot NV. 136 Figur 126. Profil 44, nivå 2 og 3. Profilen er tegnet mot NØ. 137 Figur 127. Profil 44. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 138 Figur 128. Q12M, nivå 2. Bildet er tatt mot SV. Det viser striper av skråstilte flislag i plan. Lagene var ikke mulig å grave stratigrafisk med gavemaskin og ble derfor slått sammen. Lagene er ikke heldekkene og heller i NØ retning. Flere av lagene på bildet er ikke registrert i profilen. 139 Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 10

13 Figur 129. Q12M, nivå 2 og Q12V til venstre. Slisseveggen er M133. Bildet viser hvordan lagene i Q12M fortsetter inn i Q12V. Bildet er tatt mot SØ (Foto NIKU). 140 Figur 130. Q11 med profiler. Illustrasjon av Lise-Marie Bye Johansen. 142 Figur 131. Profil 45. Profilen er tegnet mot SV. Firkanter markerer uttak av prøver. 143 Figur 132. Q11H. Profil 45, nivå 1 fotografert i motlys. Leirelaget L392 er synlig øverst i høyre hjørne. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 144 Figur 133. Q11M. Profil 45, nivå 2. Helt mot bunnen er sandlaget L421 og leirelaget L422. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 145 Figur 134. Q11H, nivå 1 etter fjerning av leire og sandlaget på toppen (L392,L293, L394). Bildet tatt mot SV (Foto NIKU). 146 Figur 135. Profil 46, nivå 1. Profilen er tegnet mot NØ. 146 Figur 136. Q11M, nivå 1. Bildet er tatt mot N. Lagene stuper i NV retning. Det gule vateret står i leirelaget L392 (Foto NIKU). 147 Figur 137. Profil 46, nivå 2. Profilen er tegnet mot NØ (Foto NIKU). 147 Figur 138.Q11M. Profil 46 nivå 2. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 147 Figur 139. Q11M, nivå 2. Bildet illustrerer helningsgraden på sandlaget, etter at det tykke leirelaget er fjernet. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 149 Figur 140. Q10 med profiler (Foto NIKU). Illustrasjon av Lise-Marie Bye Johansen. 151 Figur 141. Profil 47, nivå 1. Profilen er tegnet mot SV. Firkanter markerer uttak av prøver. 152 Figur 142. Profil 47, nivå 2. Profilen er tegnet mot SV. Firkanter markerer uttak av prøver. 152 Figur 143. Profil 47, nivå 3. Profilen er tegnet mot SV. Firkanter markerer uttak av prøver. 152 Figur 144. Profil 48, nivå 1. Profilen er tegnet mot NØ. 154 Figur 145. Q10M. Profil 48, nivå 1. Detalj av profilen. Bildet er tatt mot NØ. (Foto NIKU) 154 Figur 146. Profil 48, nivå 2. Profilen er tegnet mot NØ. 155 Figur 147. Profil 48, nivå 2. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 155 Figur 148. Profil 48, nivå 3. Profilen er tegnet mot NØ. 155 Figur 149. Q10H. Profil 48, nivå 3. Detalj. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). 156 Figur 150. Q9 med profiler. Illustrasjon av Lise-Marie Bye Johansen. 157 Figur 151. Profil 49, nivå 1. Profilen er tegnet mot SV. 158 Figur 152. Profil 49, nivå 2. Profilen er tegnet mot SV. 158 Figur 153. Profil 49, nivå 2. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 159 Figur 154. Profil 49, nivå 3. Profilen er tegnet mot SV. 159 Figur 155. Profil 50, del 1. Profilen er tegnet mot NØ. 160 Figur 156. Profil 50, nivå 2. Profilen er tegnet mot NØ. 161 Figur 157. Profil 50, nivå 3. Profilen er tegnet mot NØ. 161 Figur 158. Q8 med profiler. Illustrasjon av Lise-Marie Bye Johansen. 163 Figur 159. Profil 51, nivå 1. Profilen er tegnet mot SV. 164 Figur 160. Profil 51, nivå 2. Profilen er tegnet mot SV. 164 Figur 161. Profil 51, nivå 3. Profilen er tegnet mot SV. 164 Figur 162. Profil 52, nivå 1. Profilen er tegnet mot NØ. 165 Figur 163. Profil 52, nivå 2. Profilen er tegnet sett mot NØ. 166 Figur 164. Profil 52, nivå 3. Profilen er tegnet sett mot NØ. 166 Figur 165. Q7 med profiler. Illustrasjon av Lise-Marie Bye Johansen. 168 Figur 166. Q7H, nivå 1. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 168 Figur 167. Q7H, nivå 2. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 169 Figur 168. Q7M Sjikt med leire og sand. I dette laget ble det funnet flere stokker. Lagene heller i nordvestlig retning. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 169 Figur 169. Detaljbilde flislag i Q7H. Fin lys, homogen sagflis. Flislagene luktet av svovel. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). 170 Figur 170. Q6 med profiler. Illustrasjon av Lise-Marie Bye Johansen. 171 Figur 171. Området mellom tverrslissene M Ved stikkstangen er et område med opprenset profil. Her er skillet mellom nyere tids lag og sjøavsatte lag markant. I det grå sjøavsatte laget er det synlig hvite skjell. Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). 172 Figur 172. Q5 med profiler. Illustrasjon av Lise-Marie Bye Johansen. 173 Figur 173. Oversikt over materialgruppenes fordeling i antall og i %. 174 Figur 174. Oversikt over materialgruppenes fordeling i kvadrantene Q16-Q Figur 175b. Oversikt over et utvalg gjenstandskategorier fra C Lærfragmenter med og uten søm skiller seg ut ved å være registrert i poser. Hver pose inneholder fra en til flere hundre ubestemmelige fragmenter. 177 Figur 176. Ulike sålertyper og størrelser fra Sørenga. Målestokken er 20 cm (Foto NIKU). 178 Figur 177. Lav reimsko funnet på Helgeandsholmen, Stockholm (Schia1987: 344). 179 Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 11

14 Figur 178. Lav reimsko C55189/2288. Funnet i kontekst Q13V. 180 Figur 179. Høy reimsko, undertype 3. G23460 (Schia 1987:348 ). 181 Figur 180. Høy reimsko C55189/374. Funnet i Q14H, i (L275). 181 Figur 181. Frontsnøresko G9483 c-e. (Schia 1977:158). 182 Figur 182. Frontsnøresko C55189/3509. Funnet i kontekst Q9H, i (L468). 183 Figur 183. Sidesnøresko G9645 (Schia 1977: 152, Fig.57). 183 Figur 184. Sidesnøresko C55189/2810. Funnet i Q12H, i lag (L315, 316, 317, 320). 184 Figur 185.Stroppsko, undertype 1, variant AI, G3720 (Schia 1977:161, Fig.74). 184 Figur 186.Stroppsko C55189/2780. Funnet i kontekst Q12H, i lag (L315, L316, L317, L320). 185 Figur 187.Stroppsko, undertype 2, G5097 (Schia 1977:165, Fig.84). 185 Figur 188. Stroppsko C55189/ Figur 189.Hudsko G4268 (Schia 1977:176, Fig.98). 186 Figur 190. Hudsko C55189/3940. Funnet i Q12H, Sjakt Figur 191. Støvel, undertype 1, G6608. (Schia 1977:170, Fig.88). 188 Figur 192. Støvel forpart C55189/2223. Funnet i Q13H. Sjakt Figur 193. Støvelfragment, undertype 4, G8673 (Schia 1977:174, Fig.96). 189 Figur 194. Støvelfragment C55189/ Figur 195.Buckle shoes (spennesko). (Goubitz 2001:.214 Fig.6f-g) 190 Figur 196. Spennesko. C55189/ Figur 197. Spennesko (Goubitz, 2001:165 Fig.12). 191 Figur 198. Del av spennesko? C55189/ Figur 199a Ankelsko. Goubitz 2001:163, Fig.5a) 192 Figur 200. C55189/6619. Funnet i Q9M, i lag L Figur 201. Frontsnøresko. Goubitz 2001:189, Fig.7) 192 Figur 202. Frontsnøresko (Goubitz 2001:188, Fig.3) 193 Figur 203. Frontsnøresko C55189/5928. Funnet i Q11V, ved gravning ned til AF-nivå. 194 Figur 204. Såle med reparasjonsreimer C55189/1199. Funnet i Q13H, i lag (L205, L206). 194 Figur 205. Sko med pyntesøm variant II, G6043. (Schia 1977:190, Fig 125). 195 Figur 206. C55189/6628. Funnet i Q9M, i lag L Figur 207. Overlær med hulldekor. Til høyre C55189/356 fra Q14M, (L185,L285) og til venstre C55189/3507 fra Q11H.(L422-ned til AF nivå). (Foto NIKU). 196 Figur 208. Sko med dekor, strimlet forpart. C55189/2165. Funnet i Q13H, i lag i profilen (L191). Gulfargen skyldes at tegningen ikke er rentegnet. 196 Figur 209. Isbroddfeste av lær med avtrykk av brodden. C55189/1712. Funnet i Q13H, i lag (L302). 197 Figur 210. Isbroddfeste innkoorporert i såle C55189/610. Funnet i Q14H, (L281). 197 Figur 211. Slire med risset dekor. C55189/5226. Funnet i Q11M, i lag (L402, L403, L405, L408, L412, L423, L424). Gulfargen skyldes at tegningen ikke er rentegnet. Sliren er 14 cm lang. 199 Figur 212. Slire med dekor. C55189/4619. Sliren er funnet i Q11H, i lag (L398,L400,L414,L415,L416). Gulfargen skyldes at tegningen ikke er rentegnet. Sliren er 16 cm lang. 199 Figur 213. Slire med hull og pregedekor. C55189/4280. Sliren er funnet i Q12M, i lag (L383, L384,L386). Gulfargen skyldes at tegningen ikke er rentegnet. Sliren er 20 cm lang. 200 Figur 214.Slire med dekor. C55189/985. Sliren er funnet i Q13M, i lag (L191,L192). Gulfargen skyldes at tegningen ikke er rentegnet. Sliren er 17 cm lang. 200 Figur 215. Sverdslire med liljedekor. C55189/3506. Funnet i sjakt 1, Q12H. Sliren er 34 cm lang. 201 Figur 216. Slire med blomster og liljedekor C55189/202. Sliren er funnet i Q15H, i (L274,L267). Gulfargen skyldes at tegningen ikke er rentegnet. Fragmentet er 23 cm langt. 202 Figur 217. Slire med sirkeldekor og streker C55189/5113. Sliren er funnet i Q11H, i (L399,L400). Gulfargen skyldes at tegningen ikke er rentegnet. Fragmentet er 16 cm langt. 202 Figur 218. Slire med liljedekor. C55189/4857. Sliren er funnet i Q11h, i lag (L399,L400). Gulfargen skyldes at tegningen ikke er rentegnet. Fragmentet er 16 cm langt. 203 Figur 219. Mulig grip-covering C55189/3236. Funnet i Q12H, (L328, L329, L379). Fragmentet er 16 cm langt 203 Figur 220. Lær, veskelokk med hull etter dekorsøm. C55189/3239. Funnet i Q12H,(L328, L329, L379). 204 Figur 221. Lær, veskelokk med hull etter dekorsøm. C55189/987. Funnet i Q13M, (L191, L192). 204 Figur 222. Lærpung. C55189/1328. Funnet i Q13H, i lag (L287, L288) 205 Figur 223. Lærball. C55189/986. Funnet i Q13M, i lag (L191, L182). 205 Figur 224. Vott C55189/5777 (Foto NIKU). 205 Figur 225. Treboller med bumerker. Til høyre: C55189/3524 og til venstre: C55189/3523 (Foto NIKU). 207 Figur 226. Tretrinse med tau. C55189/3600. Funnet i Q12H, Sjakt Figur 227. Sveipekar. C55189/3510. Funnet i Q12H, i lag (L315, L316, L317, L320). 208 Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 12

15 Figur 228. Stav til beger. C55189/3552. Funnet i Q12H, i lag (L305-L313). 209 Figur 229. Stav fra stavbeger fra gamlebyen G (Weber 1990: 94,Fig.34d) 209 Figur 230. Stav til lagget kar på Sørenga, C55189/3573. Funnet i Q13H. i lag (L205,L206) 209 Figur 231. Staver til laggete kar fra gamlebyen.(weber1990:123,fig.45) 209 Figur 232. C55189/3526. Funnet i Q12H, i lag (L314). 210 Figur 233. Leikand fra gamlebyen G5208. (Weber 1990:27, Fig.6d) 211 Figur 234. Mulig leikand fra Sørenga C55189/3593.Funnet i Q13H, i lag (L301). 211 Figur 235. Gjenstander brukt i forbindelse med tjor (t.v.) eller tauverk fra GamlebyenG9242, G27808, G6179, G3150. Weber 1990:29, Fig.7a-d. 211 Figur 236.C55189/3565. Funnet i Q14H. Sjakt Figur 237. Tellepinne? C55189/3513. Funnet i Q14H, i lag (L282, L283). 212 Figur 238. Banketre, C55189/3591. Funnet i Q13M, i lag (L188, L189). 213 Figur 239. Tvarer fra Gamlebyen G4633, G4574. (Weber 1990: 73, Fig.23c-d) 214 Figur 240. Pølsepinne? C55189/3561, funnet i Q9H, i lag (L490-L492) 214 Figur 241. Eksempler på pølsepinner fra Gamlebyen G6861, G22492, G6964. (Weber 1990:73, 214 Figur 242. Dreieavfall C55189/3592. Funnet i Q13H, i lag (L208, L288). 215 Figur 243. Eksempel på avfall fra dreiing fra Gamlebyen. a) G64324, b) G6104, c) G7573, d) G (Weber 1990: 24, Fig.5a-c). 215 Figur 244 Kam i tre. C55189/3512. Funnet i Q12H, i lag (L322, L327). 216 Figur 245. Vidjering fra Sørenga (Foto NIKU). 217 Figur 246. Tilvirket tregjenstand, ukjent funksjon. C55189/3511. Funnet i Q12H, i lag (L380). 218 Figur 247. Tilvirket tregjenstand, ukjent funksjon. Med risset dekor. C55189/3560. Kontekst: Q11H, i lag (L392, L394, L395). 218 Figur 248. C55189/7110 Kontekst: Q13M. Det lyse treverket tilhører ikke båtdelen, men ble noe uheldig benyttet til å støtte opp denne under fotograferingen (Foto NIKU). 219 Figur 249. Kam av gevir. C55189/1. Funnet i Q11M, i lag (L401-L413). 219 Figur 250. Utvalg bearbeidede bein med hull og streker. To snorlebein nede til høyre (Foto NIKU). 220 Figur 251. Middelalderkeramikk fra Sørenga (Foto NIKU). 221 Figur 252. Tørking av dyrebein i funnteltet på Sørenga. Alle posene inneholder dyrebein (Foto NIKU). 223 Figur 253. Kombinasjonen skosåler, huggflis og møkk (Foto NIKU). 226 Figur 254. Konsentrasjoner av huggflis og lær (Foto NIKU). 227 Figur 255. Fordeling av fottøyfragmenter i de ulike områdene. 231 Figur 256. Fordeling av fottøyfragmenter i de ulike områdene i %. 232 Figur 257. Vidjering C55189/6002. Funnet i L288, profil 35, Q13H (Foto NIKU). 234 Figur 258. Neverkar C55189/7102, Funnet i L302, i Q13H (Foto NIKU). 235 Figur 259. Oslo rundt Figur 260.Tabell basert på Oslo Kommune, Vann- og avløpsvesenet, Fagrapporter om Vannkvalitet og biologi, nr.9/2008, nr.9/2007, nr.9/2006) 246 Figur 261. Resultater fra botanisk rapport Paula Utigard Sadvik 2008, AMS. I rapporten er resultatene fra analysen av siet fra Sørenga, (prøve nr 11) inkludert. 250 Figur 262. Tabell basert på Barrie Dales rapport (Dale 2008, vedlegg 12). Tillagt kolonne med status på prøver, pkt nr og lag nummer. 251 Figur 263. Q12M, profil 37. Plassering av dinoflaggelatprøvene. PKT nr er koordinatnumre (Foto NIKU)._ 252 Figur 264. Profil i Q13M. Ikke tegnet på egen profiltegning. PKT nr er koordinatnumre (Foto NIKU). 253 Figur 265. Q12M. Profil ved leirekappa. Kan sees i profilen i nordøstenden av sjakt 2, men er ikke tegnet på 254 Figur 266. Vibeke Martens henter ut mikromorfologiprøver i Q15H (Foto NIKU). 255 Figur 267. Mikromorfologiprøver i Q11, nivå 1 (Foto NIKU). 255 Figur 268. Plassering av prioriterte prøver i profilen. 256 Figur 269. Oversikt over prøver oversendt til tynnsklippreparering, Bioforsk Figur 270. Skisse over elveavsatte lag. Etter Henning Dypvik, Institutt for Geologifag, UiO. (se vedlegg 14). 260 Figur 271. Omriss av deltaloben i Q11. Illustrasjon Lise-Marie B Johansen. 265 Figur 272. Bortpigging av betongsøyler og tverrveggen M171-M175, parallelt med den arkeologiske utgravningen. Marianne Johansson og Hanna Marcusson (Foto NIKU). 266 Figur 273. Vanning av hauger inne på arkeologisk område. Vibeke Bjøve (Foto NIKU). 268 Figur 274. Sålding i funnteltet. Gunhild.H. Hanssen og Sissel Bergh-Jacobsen (Foto NIKU). 269 Figur 275. Provisoriske såld. Josefine Rasmussen og Maria W. Solem (Foto NIKU). 269 Figur 276. Funnene strømmer inn og å alt må holdes fuktig! (Foto NIKU). 269 Figur 277. Funnansvarlig Jorunn Thomassen 269 Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 13

16 1.0 BAKGRUNN FOR PROSJEKTET Bakgrunnen for prosjektet er bygging av ny E18 Senketunnel i Bjørvika. Bjørvikatunnelen skal ligge på ca 15 m dyp under Bjørvika og Bispevika i Oslo. Tunnelen blir 1100 meter lang og vil binde sammen Festningstunnelen med Ekebergtunnelen (fig 1). NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) har ansvaret for de arkeologiske overvåkningsarbeidene på Sørenga landdelen, entreprise 3. På Sørenga bygges det en betongtunnel som skal koble senketunnelfundamentene ute i vannet sammen med Ekebergtunnelen (fig 3). Vei- og jernbanenettet på Sørenga endres i sammenheng med tunnelbyggingen. Dette arbeidet foregikk i ulike etapper som forårsaket større og mindre inngrep i kulturminneområdet i Oslo middelalderby og i områder utenfor dette. Figur 1. Ny E18 Senketunnel i Bjørvika (Illustrasjon Statens Vegvesen). 1.1 Bakgrunnen for arkeologisk overvåkning på Sørenga NIKU fikk i oppdrag fra Statens vegvesen i 1996 å gjennomføre en konsekvensutredning for ulike alternativer for veinettet i Bjørvika (se Skar et.al.1996). Vei-alternativene ble planlagt i områder på Sørenga hvor det var stor sannsynlighet for at de kunne komme i konflikt med fredede kulturminner. NIKUs konklusjonen i 1996 var at en sammenhengende senketunnel mellom Festningstunnelen og Ekebergtunnelen under vann i Bjørvika, var det beste alternativet for kulturminnene og kulturmiljøet på Sørenga. Statens vegvesen Oslo ga i 1997 NIKU i oppdrag å undersøke grunnen på Bjørvikautstikkeren i forbindelse med en mulig senketunnel (Molaug og Rui 1997). I 1998 tilleggsutredet NIKU konsekvensene for eventuelle kulturminner i tilknytning til E18 senketunnel alternativene. Konklusjonen var at de forskjellige alternativene ikke kom i konflikt med synlige kulturminner, men i ulik grad kunne påvirke kulturlag og konstruksjoner under bakkenivå (Molaug 1998:12-15). Mest utsatt var området for nedkjøringen til hovedløpet. Hovedløpet i tunneltraseen skulle ligge utenfor de tykke middelalderlagene på Sørenga, mens utgravingene for veianlegg nordøst for tunnelløpet vil kunne komme i konflikt med fredede kulturminner (Molaug 2002b:3). I hovedtrekk lå det nye veinettet i utkanten av middelalderens havn. Endringer i planene gjorde at bare hovedløpet ble liggende på Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 14

17 Sørenga, mens avkjørings- og påkjøringsramper ble lagt inne i Ekeberg. Hovedløpet ble også forskjøvet noe mot syd. Reguleringsplanen for ny E18 senketunnel Bjørvika -Bispevika -Lohavn ble vedtatt den 15/ Det ble utformet en oversikt over funnpotensialet for kulturminner innenfor planområdet (se fig 2). I henhold til reguleringsbestemmelsene, skal det foreligge en plan for de arkeologiske overvåkningsarbeidene og eventuelle arkeologiske undersøkelser i tunneltraseen. Figur 2. Oversikt fra reguleringsplanen: utbredelse av kulturlag. I 2004 ble det igangsatt en arkeologisk forundersøkelse på Sørenga (Engen & Molaug 2005). Det ble ikke påvist faste automatisk fredede kulturminner ved undersøkelsen, men grøftene og boringene ga ny kunnskap om funnpotensialet i de ulike områdene i tunneltraseen (Engen og Molaug 2005:19). Riksantikvaren ga i brev datert 16/6-05 NIKU i oppdrag å utforme et prosjektplan med vurdering av de arkeologiske arbeidene i tilknytning til anleggsarbeidene i Entreprise 3, Sørenga Landdelen. Ettersom det i forbindelse med forundersøkelsene ikke var påvist automatisk fredede kulturminner, ble det utarbeidet en strategi for arkeologisk overvåkning av områdene. Ulike områder i tunneltraseen ble vurdert til å inneha forskjellig potensial for funn. I prosjektbeskrivelsen datert til 29/6-05 beskrives ulike metoder for arkeologisk overvåkning av Entreprise 3 på Sørenga (Molaug 2005). Det ble også i denne sammenheng utarbeidet en beredskapsplan for utgraving av eventuelle båtvrak. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 15

18 1.2 Bakgrunnen for de arkeologiske utgravningene i betongtunnelen på Sørenga Det arkeologiske arbeidet i tilknytning til byggingen av ny E18 senketunnel på Sørenga var i utgangspunktet et overvåkingsprosjekt. Ut fra vurderingen av tidligere utgravninger i området (Johansen 2008 kap.2) ble det antatt at sannsynligheten for funn av konstruksjoner i form av brygger og andre fortøyningsinnretninger var liten. Imidlertid var det antatt at det var en viss sannsynlighet for funn av båtvrak. Ut fra resultater av prøvegravningen i 2004 måtte det påregnes gjenstandsfunn fra middelalder og nyere tid. De første middelalderfunnene kom frem i mars 2006, i forbindelse med det arkeologiske overvåkningsarbeidet av maskingraving av masser i hovedløpet for betongtunnelen. Mengden av funn viste seg snart å være så stor at det ikke var forsvarlig å fortsette med en ren overvåking, men at det var nødvendig med arkeologiske utgravninger for å sikre at de kulturhistoriske levningene ble ivaretatt på en forsvarlig måte (se nedenfor kap. 1.4). 1.3 Betongtunnelen på Sørenga (K204) Tunnelen skulle ligge under dagens markoverflate og ble gravd ut i sekvenser, både vertikalt og horisontalt. Figur 3. Betongtunnelen K204 på Sørenga markert med rødt (Basert på Statens vegvesens illustrasjon). Byggegropen hadde en lengde på 150 meter. Tunnelen ble bygget som en slisseveggkonstruksjon. Det ble gravet ut for ca 1 meter tykke slissevegger i grunnen. Avstanden mellom disse var ca. 6m i tunnelens lengderetning. Under utgravning ble massene inntil grøftene støttet opp av en tung leireblanding (Aas-Jakobsen 2002:8). Dette var for å unngå utrasning fra kantene. Til utgravingsarbeidet ble det benyttet en lukket grabb, en slissesaks, som gravde seg inntil 20 meter ned i grunnen (se fig 4). Det ble først gravet ned langs hver ytterside av tunnelen. Utformingen av hullet fungerte som en støpeform for betongen. Armering ble så heist på plass i de grøftene hvor det skulle være varige vegger, i sideveggene i tunnelen og i midtdeleren. Veggene ble støpt ut som undervannsstøp. Arbeidet foregikk fortløpende i 4-6 meter lange seksjoner. Tilsvarende vegger benyttedes også til å etablere en tverravstivning i et i nivå under tunnelen. Etter at rutenettverket av slissevegger var på plass i tunnelløpet, gravdes det ut mellom slisseveggene ned til nivået for takplaten i tunnelen. Taket ble støpt etappevis i plater og fungerte som en øvre innvendig avstivning mellom slisseveggene. Takplatene var nummerert fra 1 og oppover, regnet fra sjøfronten. Til slutt ble det gravet ut for tunnelen under takplaten og tunnelens bunnplate og innvendige vegger ble støpt ut (Aas-Jakobsen 2002:8). De slisseveggene som kom i konflikt med tunnelløpene ble fjernet. Disse partiene var støpt med betong som lett lot seg fjerne med gravemaskin. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 16

19 Figur 4. Slissesaksa graver seg ned i grunnen. Massene kjøres bort med dumper for gjennomgang inne på arkeologisk område (Foto NIKU). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 17

20 1.4 Påvisningen av de sjø- og elveavsatte lagene De første middelaldergjenstandene kom opp ved graving ned til takplate 6, den 2. mars Ved tverrslisse M171 og langsgående slisse H17 ble det, ca 2 meter under dagens markoverflate, dvs. ca. ved kote 0, funnet gjenstander av lær (Fig 5 og 6). Gjenstandene kunne på bakgrunn av karakteristiske former på sko og en sverdslire med stor sikkerhet dateres til middelalder (Johansen 2006:29-20). Figur 5. Graving ned til takplate 6 og 7, mars Bildet tatt mot SØ (Foto NIKU). Ved graving ned til nivå takplate 6 og 7 hadde hovedfokus fra NIKUs side vært å se etter større konstruksjoner slik som båtvrak (for beliggenhet av takplatene se figur 10 nedenfor). Det var i utgangspunktet ikke ventet at det ville være større mengder med gjenstander. Det ble observert huggflis, men disse lagene ble ikke skilt ut separat for mer nøyaktig gjennomgang. Det viste seg imidlertid ved gjennomgangen av de oppgravde massene at flislagene innholdet en hel del gjenstander av lær. Lær i flislag er svært vanskelig å oppdage, dersom man ikke er oppmerksom på dem (fig 7). Etter påvisningen av middelalderfunnene, ble det fremsatt krav til Statens Vegvesen om endring av gravemetoden, slik at eventuelle funn i fortsettelsen kunne dokumenteres på en forsvarlig og tilrettelagt måte (se kap.1.5). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 18

21 Figur 6. Hjørnet mellom slisse H17/N171 hvor sverdslira ble funnet. Inne i den mørke kroken kan meterstokken skimtes. Den blå slangen er del av pumpa. I forkant står den støpte betongslissen M181 Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). Figur 7. Nærbilde av flislag med lær. Lærstykket er del av en middelaldersko. Fotografiet er tatt mot NØ. (Foto NIKU). Ved gjennomgangen av massene fra slissegravingen M104, M111, H12, M121, M122, M125, H13, M131,M132, M133, M134, M135, M136, M143, M162, M164, M166, samt i oppgravd masse fra vannledningen rett øst for K204 (se fig 9), ble det også påvist huggflislag med gjenstander av lær. Massene fra hver enkelt slisse ble merket og deponert i hauger inne på et spesialområde for arkeologi. Haugene ble fortløpende undersøkt av arkeolog med assistanse av gravemaskin (fig 8). (ref. til Johansen 2008 kap.7 metode og nedenfor kap.6.2.4) Figur 8. Gjennomgang av slissemasse inne på arkeologisk område. Arbeidene overvåkes av arkeolog Vibeke Bjøve Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 19

22 Til sammen ble det påvist funn i 20 slisser. Spredningen av funn i slissemassene tilsa at det kunne være bevart lag med middelalderfunn i et større område, fra M171- M176 til M101- M106. Ved slissegravingen hadde det oppstått en del kommunikasjonsproblemer mellom NIKU og entreprenøren AFS. I denne sammenheng ble det kjørt ut slissemasser uten arkeologisk gjennomgang. Spesielt i området ved M131, M141 og Q151 og Q161 er det påfallende at det ikke var bevart middelalderfunn (for diskusjon se Johansen 2008). Figur 9. Oversikt over slisser med middelalderfunn, ved takplate 5 og 4. Illustrasjon Lise-Marie B. Johansen. 1.5 Videre saksgang etter påvisning av de sjøavsatte kulturlagene I brev av 3/5-06 ble det fremlagt krav til Statens Vegvesen og AFS om justering av tempo og metode for graving ned til takplate 3, 4 og 5 (Notat Molaug 3/5-06). Kravet var basert på erfaringer med metodene som ble benyttet ved graving ned til takplate 6 og 7. I notatet ble det krevd at flislagene ned til takplate 3, 4 og 5, skulle maskingraves under dirigering av arkeolog. Spesielt viktig var det også å øke sporbarheten på massene, dvs. at arkeologene visste hvor de oppgravde massene kom fra. Det var også ønskelig fra NIKUs side at det ble gravet en grøft gjennom lagene på langs av tunnelen, slik at det er var mulig å få tegnet dem i profil. Arbeidet med å fjerne flislagene ville også kunne gå raskere hvis NIKU på forhånd kunne vurdere hvor dype lagene var ved å grave denne sjakten først. En profil i form i en sjakt var derfor svært hensiktsmessig å grave på et tidlig tidspunkt. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 20

23 Figur 10. Oversikt over takplatenummereringen. Illustrasjon Lise-Marie Bye Johansen. Dersom det var ønskelig fra AFS sin side, ville heller ikke NIKU motsette seg at de moderne massene på toppen ble fjernet i én omgang med en stor gravemaskin. Når så flislaget ble nådd, kunne det settes inn en mindre gravemaskin som bedre kunne følge de enkelte lagene etter arkeologenes anvisninger. Det ble påpekt at det i denne sammenheng måtte legges ut treflåter, slik at maskinen ikke skulle synke nedi leira og dermed ødelegge de sjøavsatte kulturlagene. Den 31/5 innkalte Statens vegvesen til et møte angående de sjø-og elveavsatte lagene med middelalderfunn. Tilstede på møtet var Statens vegvesen, AFS Spesialprosjekt og NIKU. Det ble bestemt at det kunne graves to parallelle grøfter i kjøreretningen til tunnelen. Det ble i første omgang satt av en uke til graving og dokumentasjon av lagene på hver siden av disse grøftene (se skisse møtereferat Hennum 31/5-06). NIKU skulle ha mulighet til å justere tempoet i gravingen fra man støtte på kulturlag og ned til nivået for takplate 3,4 og 5. Utvidelse av utgravingsperioden Graving ned til nivå for takplate 3,4 og 5 ble igangsatt De øverste lagene med pukk og stein ble hurtig fjernet med gravemaskin. Etter at de øverste lagene med moderne pukk og andre påførte lag ble fjernet i K204,D, ble det raskt klart at det var bevart sjøavsatte kulturlag over et større område enn først antatt. Lagene var i tillegg mye tykkere enn en meter, tykkelsen lengst sydøst over nivå takplate 7. Den 12/6-06 ble det derfor innkalt til nytt møte hos Statens vegvesen vedrørende gravingen av de sjø-og elveavsatte lagene. Tilstede var Riksantikvaren, NIKU, Statens vegvesen og AF Spesialprosjekt. Det ble nå bestemt at NIKU skulle få ytterligere 6 uker til rådighet for å grave ut lagene ned til nivå for takplate 3, 4 og 5. Arbeidene skulle foregå fra uke (Møtereferat Hennum 12/6-06). Kobling av lagrekkefølge mellom takplate 3 og båtvraket Sørenga 7 Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 21

24 Etter avsluttet graving for takplate 3, ble det fremlagt et ønske om å dokumentere fortsettelsen av lagene også ved graving for takplate 2 (Notat Molaug 14/8-06). Sjakten ble dermed forlenget, slik ar det var mulig å koble lagrekkefølgen videre ned til båtvraket Sørenga 7. Forespørselen ble innvilget, og NIKU fikk anledning til å dokumentere også fortsettelsen av lagene inn mot Sørenga DELTAGERE OG TIDSROM Prosjektleder for utgravningen av de sjø-og elveavsatte kulturlagene har vært Petter B. Molaug. Utgravingsleder har vært Lise-Marie Bye Johansen. Vibeke Bjøve har vært feltleder 1. I tillegg var 14 andre personer engasjert for NIKU i utgravingsperioden fra Se også kap. 4, 5 og 6 i rapporten fra den arkeologiske overvåkningen, for informasjon om organisering, deltagere og HMS i hele prosjektet (Johansen 2008). Feltarbeid Arbeidstiden varierte i løpet av utgravningen. I perioden NIKU benyttet gravemaskin fra AFS, gikk NIKUs personal doble vaktskift. Et tidlig skift fra og et seint skift fra Årsaken til at skift 1 begynte et kvarter før oppstart på resten av anlegget, var at omledningsrommet lå på den andre siden av utgravningsfeltet i forhold til arkeologibrakka, og at NIKUs medarbeidere måtte være klare i anleggsgropa til oppstart. Skift 2 ankom av samme årsaker ved lunsj kl Skift nr 2 spiste lunsj kl 1500, når skift 1 gikk hjem. Oppstarten på de ulike skiftene varierte også mellom ukedagene. Skiftene ble organisert slik at man arbeidet annenhver tidlig og annenhver sein uke. På hvert av skiftene var det minst en feltleder og flere feltassistenter. Det ble også arbeidet på enkelte lørdager, og det ble arbeidet noe overtid i perioder hvor dette var hensiktsmessig. Oversikt over oppstart på skift 1 og skift 2 i løpet av hele uken; Tidligskift: Mandag til torsdag: Fredag: Lørdag: Seinskift: Mandag-torsdag: Fredag: Lørdag: Navn Stilling Tidsrom Lise-Marie Bye Johansen Utgravingsleder Vibeke Bjøve Feltleder , Tina Viberg Feltleder 1 Enkelte kortere perioder, uke 23 og 24 Vibeke Martens Feltleder 1 Enkelte kortere perioder, uke 23 og 24 Jorunn Thommassen Feltleder Marianne Johansson Feltleder Rebecca J.S Cannel Feltleder August Baugstø Hanssen Feltassistent Hannah Elise Marcussen Feltassistent Gunhild Høvik Hansen Feltassistent Fredrikke Danielsen Feltassistent Maria Westrum Solem Feltassistent Sissel Bergh-Jacobsen Feltassistent Josefine Rasmussen Feltassistent Hilde Vangstad (NSM) Feltassistent Jørgen Johannessen (NSM) Feltassistent Figur 11. Oversikt over ansatte i felt. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 22

25 I tillegg til NIKUs eget personal, ble to personer fra Sjøfartsmuseet hentet inn i forbindelse med utgravingen av båtdelene SU B Professor Barrie Dale fra Institutt for geologifag ved universitetet i Oslo samlet inn prøver til dinoflagellatanalyser den Entreprenørassistanse ble utført av AFS; maskingraving, fjerning av oppgravd masse, transport, innmålning med totalstasjon, tilrettelegging for pumpe- og vannslangeutstyr, sikringsveier, snekkerarbeider og levering av diverse utstyr. Infrastruktur og fasiliteter Arkeologene hadde benyttet brakkerigg og toalett inne på anleggsområdet, ved spesialområde for arkeologi. Omkledningsrommet lå i tilknytning til verkstedhallen på motsatt side av anleggsgropa. Brakkeriggen og funnteltet var allerede etablert forut for gravningen. Det var til tider i overkant trangt på spiserommet i brakka, men oppdelingen i skift gjorde det enklere å få plass til alle underveis. Funnteltet inne på spesialområde for arkeologi ivaretok behovet for lokaler til funnbehandling og funnoppbevaring underveis i gravingen. I teltet ble det satt opp benker og såld hvor funn kunne vaskes og merkes. Det var installert vann og sluk (se Johansen 2007 og 2008). Arkeologi på anlegg Utgravingsarbeidene foregikk inne i selve anleggsgropa på anleggsplassen. Dette medførte at vi måtte innrette oss etter de sikkerhetsregler entreprenør AFS og tiltakshaver Statens vegvesen krevde (mer om dette i rapport fra den arkeologiske overvåkningen (Johansen 2008). Arkeologene deltok på AFS sikkerhetskurs og førstehjelpskurs. Arkeologene var også til en hver tid utstyrt med forskriftsmessig sikkerhetsutstyr: vernestøvler med spikertrampsåle, hjelm og anleggsklær med refleksvest. Etterarbeid Etterarbeidet er i hovedsak blitt gjennomført nede på brakkeriggen på Sørenga. Sortering og klassifisering av lærfunnene pågikk underveis i utgravingsperioden, men innleggingen i KHMs gjenstandsdatabase ble først igangsatt etter at utgravningen av båtvraket Sørenga 7 var ferdig, på seinhøsten Jorunn Thomassen har vært funnansvarlig. Hun har koordinert innleggingen av funn i databasen. Vibeke Bjøve, Jorunn Thomassen og Marianne Johansson har til sammen lagt inn ca gjenstander i databasen. Ca 7000 av disse gjenstandene er tegnet i 1:1. I en periode mot slutten deltok også Gunhild Høvik Hansen, Maria Westrum Solem i dette arbeidet. Jorunn Thomassen hadde ansvar for opplæring av de to nyankomne i den hektiske innspurten mot slutten. Middelalderfunnene er registrert i Kulturhistorisk museums Gjenstandsdatabase. Keramikkmaterialet er kommentert og datert av prosjektleder Petter Molaug. Deler av lærmaterialet er kommentert av konservator Vegard Vike ved Kulturhistorisk Musem. Det etter-reformatoriske materialet er registrert i Exel-lister av Regin Meyer. Profilene ble rentegnet av Gunhild Høvik Hansen, og er siden redigert av Lise-Marie Bye Johansen. Tverrsnittet av senketunnelen med profilene (vedlegg 20) er utformet av Lise- Marie Bye Johansen og Elisabeth Andersen. Marianne Johansson har katalogisert båtdelene tilhørende SU B2 (vedlegg 6). Vibeke Bjøve har vært ansvarlig for fotograferingen av gjenstander underveis i etterarbeidet. Rapporten fra den arkeologiske utgravningen er utarbeidet av Lise-Marie Bye Johansen høsten 2007 og våren Animalosteologisk registrering og undersøkelse av dyrebeina ble utført av Hanne Ekstrøm høsten 2007 (se vedlegg 11). En liten del ble nærmere undersøkt av Ann-Karin Hufthammer, Bergen museum, Zoologisk avdeling våren Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 23

26 Navn Stilling Tidsrom Lise-Marie Bye Johansen Utgravingsleder Vibeke Bjøve Feltleder Jorunn Thommassen Feltleder , Marianne Johansson Feltleder Gunhild Høvik Hansen Feltleder Maria Westrum Solem Feltleder Hanne Ekstrøm Feltleder Regin Meyer Feltleder Figur 12. Oversikt over ansatte i etterarbeidsfasen. 3.0 FORMIDLING Åpen dag i Bjørvika Søndag den ble det avholdt en åpen dag i regi av Statens Vegvesen (fig 13). Målsetningen var å vise publikum arbeidene med den nye E18 senketunnelen, og det var satt opp ulike poster i hele Bjørvikaområdet. NIKU viste frem gjenstandsfunn fra utgravingen av de sjø- og elveavsatte lagene og plakater med fotografier fra det arkeologiske feltarbeidet. Figur 13. Publikum titter på gjenstander på åpen dag (Foto NIKU). Besøk og befaring Plasseringen av utgravingsfeltet inne på anleggsområdet krevde spesielle HMS- tiltak for besøkende på anlegget. Dette og det faktum at utgravingen ble gjennomført midt i fellesferien, resulterte i få besøkende på utgravningen. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 24

27 kom Lasse Jaksland, prosjektleder ved KHM, på uanmeldt befaring var Gro Edvardsen, avdelingsleder ved arkeologiavdelingen ved NIKU på befaring. I juni var runolog James Knirk fra Kulturhistorisk museum på besøk for å studere en trebolle med runer. Stipendiat Ole Magne Nøttvet benyttet til sammen ca 1 uke høsten 2007, til å gå igjennom slirematerialet fra Sørenga. Slirene vil inngå som en del av sammenligningsmaterialet i hans PHD om slirer ved Universitetet i Bergen. Avis og Presse Frilansfotograf Kristian Krüger filmer feltet og funn Artikkel i Aftenposten Nitimen NRK Figur 14. Midlertidig utstilling på KHM (Foto NIKU). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 25

28 Foredrag og artikler 09/ Sørengautgravningen ble presentert på Resultatbørsen, NAM (Det norske Arkeologmøtet) / Sørengautgravningen ble presentert på søndagsseminaret siste nytt fra utgravingsfronten, på Kulturhistorisk museum. 12/ Resultater fra utgravingen av de sjø-og elveavsatte lagene, ble presentert på Det 11. Nordiske Stratigrafimøtet, Turku, Finland. Utstillinger I april 2007 ble det laget en miniutstilling på KHM om funnene fra utgravningene på Sørenga under tittelen Nye funn fra middelalderens Oslo. Gjenstandene ble utstilt i to våtmontre, ettersom de på dette tidspunktet ikke var konservert (fig 14). Norsk Arkeologimøte (NAM) 10/11-06 ble NAM avholdt i Oslo. I denne sammenheng ble en del av ekskursjonen lagt til Sørenga. Inne i teltet ble det tilrettelagt for fremvisning av gjenstander fra utgravingen av de sjøavsatte kulturlagene. AFS var svært imøtekommende og tillot bussen med NAM-deltakere å kjøre rett inn på spesialområde for arkeologi. 4.0 LANDSKAPET OG TIDLIGERE ARKEOLOGISKE UNDERSØKELSER Naturtopografien i Bjørvika har endret seg fra middelalder frem til i dag. I middelalderen lå området hvor tunneltraseen nå bygges under vann. Tilslamming fra elvene og endringer i vannstanden har bidratt til at havnebassenget i dag er mindre enn i middelalderen (Molaug 2002b:8). I tillegg har nyere tids utfylninger og kaikonstruksjoner bidratt til å endre utseendet på hele havnebassenget i Bjørvika og Bispevika (Kjelstrup 1962; Molaug 2002a:47-50). 4.1 Bjørvika i middelalderen Vannstanden var i middelalderen høyere enn i dag pga landhevning etter siste istid. Rundt 1000 var den ca. 5m høyere, rundt 1200 ca 3 meter høyere enn i dag (fig 15). Den eldste havnen har trolig vært i munningen av Alnaelva. Her, på Øra, navnet som ble brukt om neset mellom Alnaelva og Bjørvika var det sandstrand og lett å trekke opp mindre båter (Molaug 2002a:10). Sjøbunnen ut mot Bjørvika var i hele middelalderen langgrunn med leire- og siltbunn. I tillegg til landhevningen gjorde leire og slam fra elvene at sjøbunnen ble grunn. Men det var her hvor Oslos havn lå i middelalderen. Større båter måtte ankre opp et godt stykke ut fra land (Molaug 2002a:3). Utstikkerbrygger og fortøyningskister ble bygget m utenfor strandkanten, der hvor sjøbodene var. Mindre fartøyer fraktet mannskap og varer fra handelsfartøyene inn til land. Pga. landhevningen og tilslammingen ble disse fortøyningskistene og strandkanten stadig forskjøvet lengre utover i Bjørvika. I forbindelse med utbyggingen av E18 Ekebergtunnelen på begynnelsen av 1990-tallet ble det avdekket flere bryggeanlegg fra tallet og tre middelalderbåter (Molaug 2002a:42-44). Bryggekonstruksjonene utenfor Kongsgården lå ca meter ut fra datidens strandkant (Paasche et.al.1994:68). Alnaelvas munning lå på sydsiden av Mariakirken ved Øra, tilsvarende søndre del av dagens vannspeil i Middelalderparken. I forbindelse med undersøkelser for jernbanen i 1984 ble det rett syd for Mariakirken påvist et elveavsatt gruslag med gjenstander fra tallet, men ingen faste konstruksjoner (Schia 1984, Molaug 2002a: 20-23). Området syd for Alnaelva lå i middelalderen utenfor selve byen. I middelalderen lå dette området trolig som en åpen sandstrand. Det er ved graving for hovedløpet til Ekebergtunnelen påvist tynne lag med arkeologiske levninger her. I middelalderen gikk det an å bruke småbåt opp til strykene ved Kværner (Molaug 2002a:9). På nordsiden av byen rant Hovinbekken og Akerselva ut i Bjørvika. Sør for Hovinbekken er det ved arkeologiske utgravninger for Barcode -bebyggelsen i Bjørvika funnet omfattende Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 26

29 bryggeanlegg datert til sent og tidlig 1600-tall, samt 13 båtvrak fra samme tid (muntlig meddelelse Jostein Gundersen, Norsk Sjøfartsmuseum). Figur 15. Gerhard Fishers tegning av strandlinjen på 1300-tallet (Fischer 1950:147). Stiplet linje viser nyere brygger langs vannlinjen på 1950-tallet. 4.2 Bjørvika på tallet Etter bybrannen i 1624, bestemte Christian IV at byen skulle flyttes til motsatt side av Bjørvika, bak Akershus festning. Her ble det anlagt et nytt havneanlegg med to utstikkerbrygger, Nordre og Søndre brygge (Kjelstrup 1962:16-20; Molaug 1998:47). Bryggene er avbildet på van Geelkercks skissefremstilling fra Christiania i Hele området ble imidlertid berørt av tilslamming og avleiring av sagflis fra oppgangssagene ved Akerselva. Ved slutten av 1600-tallet hadde Christiania havn endret seg, og området mellom utstikkerbryggene var utfylt bak en tverrbrygge (Molaug 1998:47). Til tross for at den maritime hovedaktiviteten var flyttet vestover og inn mot utløpet til Akerselva, var det fortsatt noe aktivitet i det gamle middelalderområdet. På et kart Renvoy Christiania fra 1690-tallet (fig.16) og på flere senere kart frem til midten av 1800-tallet er det tegnet inn en brygge ( Oslo brygge ) ved enden av Strandgata, tidligere Bispealmenningen (Molaug 1998:47). Et kart fra 1743 viser også kaianlegg for utskiping av tømmer på hver side av utløpet til Akerselva (Bækken og Molaug 1998:16). Det er til nå ikke påvist spor etter gamle kaikonstruksjoner i dette området, men båtene Sørenga 5 og 6, utgravd i har trolig ligget i nærheten av brygger, kaianlegg eller fortøyningskister (Bækken og Molaug 1998:16). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 27

30 Figur 16. Utsnitt av kartet Renvoy Christiania fra 1690-tallet/ca Sjøområdet er markert med skravur. 8MOALUG 2002:48). 4.3 Sagdrift og tilslamming av Bjørvika Allerede fra slutten av 1500-tallet ble de nye vanndrevne oppgangssagene tatt i bruk ved Akerselva, for å imøtekomme den økende etterspørselen etter trevirke. Trelasthandelen var en kilde til Christianias velstand og hovedlasten i skipsfarten mot slutten av 1600-tallet (Kjelstrup 1962:22-23). Sagene produserte i tillegg til trevirke restavfall i form av sagflis. Sagflis ble kastet i elva og transportert med vannstrømmene ut i Bjørvika. Dette skapte etter hvert store problemer med tilslamming i hele Bjørvikaområdet. Naturlige leireavsetninger kombinert med sagflis har over tid bygget seg opp og skapt problemer med fremkommeligheten for fartøyer (Molaug 2002a:47). Flisavsetningene i Bjørvika varierer fra tynne sjikt til metertykke lag, avhengig av vannstrømmer og avstanden til utløpet på Akerselva. På tallet ble det også igangsatt en rekke tiltak mot tilslammingsproblemet. På carte von Agershuus und der Stadt Christiania fra begynnelse av 1700-tallet, er det tegnet inn renner hvor man har fjernet masse slik at båtene skulle komme frem til bryggene. Det ble også forsøkt å lede vannet fra Akerselva lengre ut i Bjørvika, slik at det ikke skulle tette igjen den indre delen av havneområdet (Molaug 2002a:47). På øst- og vestsiden av Akerselva ble det satt opp innskjermingsvegger. På den måten ble indre del av Bjørvika delt i to, Christiania havn (Bjørvika) og Oslo havn (Bispevika). På Sørenga rant Alnaelva ut i Bjørvika. På tallet skapte slam fra denne problemer for skipsfarten, og det ble satt opp pelerekker rundt nordre elvebredd (Molaug 1998:49). På 1820-tallet var Bispevika nesten ikke fremkommelig med båt og den innerste delen ble avstengt. Her ble det vunnet nytt land som fra midten av 1800-tallet ble utnyttet til et helt nytt transportmiddel, jernbanen. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 28

31 4.4 Utbygging av Sørenga på tallet Sørengaområdet slik det ser ut i dag, er et resultat av utbygging og utfylling mellom Oslo havn og Lohavn fra slutten av 1700-tallet frem til 1970-tallet. I 1779 ble området syd for Alnaelva fylt ut (Molaug 2002a:49-50). Alunverket lå her fra Alunverket, også kalt Christian og Sophia Magdalenas Alunverk, var i sin tid en av de største industribedrifter i Oslo-området. Det benyttet alunskifer fra Ekeberg-skråningen i produksjonen. Mot slutten av 1800-tallet ble området fylt ut for Ingeniørvesenets verksted og havn. Oslo brygge ble bygget i 1865 på neset mellom Oslo havn og Loelven. Loelva er et yngre navn på Alnaelva. En utstikkerbrygge på til sammen m 2 ble bygget i tidsrommet Fra ble Lohavn bygget, og oppmudret masse ble brukt til å fylle opp Alnaelvas nedre løp. Alnaelva ble lagt i rør fra Kværner ned til Kongshavn i På 1930-tallet etablerte Havnevesenet, Christiania kull & vedbolag og ulike trelastfirmaer seg på Sørenga (Kjelstrup 1962:234). Seneste større utbygning av Sørengautstikkeren foregikk mellom 1961 og I denne perioden etablerte Fred Olsen og F. Kristensen seg på Sørenga med containeroppbevaring og lossing av containerskip (Engen & Molaug 2005). Figur 17. Anleggsområdet. Utgravingsområdet er markert med rød pil. På motsatt side av veien skimtes ruinparken med vannspeilet og Alnaelvas gamle utløp. (Foto NIKU). Jernbanen og diverse omlegninger av jernbanenettet har bidratt til utformingen av Sørenga og området oppe ved middelalderparken og langsmed Ekebergåsen. Smaalensbanen (Østfoldbanen) ble anlagt på Sørenga allerede i Dette inngrepet deler fortsatt middelalderbyen i to, med Middelalderparken på Sørenga i vest og de øvrige delene med bl.a. Minneparken (Ruinparken) i øst (Molaug 2001:18). På Sørenga, vest for Smaalensbanen etablert jernbanen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet et omfattende bygningskompleks for reparasjon av lokomotiver Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 29

32 og vogner. Av disse står i dag bare Lokomotivverkstedet fra 1893 og reparasjonsverkstedet fra 1921, det siste kalt Borgen. Etter at elva ble lagt i rør på 1920-tallet, la NSB nye jernbanespor parallelt med den gamle strandlinjen vest for Lokomotivverkstedet og etablerte en fraktterminal. Omleggingen av jernbanen resulterte i en fortetning av det gamle landskapet ned mot Sørenga og den gamle Alnaelva. I forbindelse med jernbaneomleggingen på 1980-tallet, ble jernbanenettet enda engang endret. Fra begynnelsen av 1960-tallet satte biltrafikken i økende grad sitt preg på Gamlebyen. Da ble Loenga bro bygget. Denne ble revet da Ekebergtunnelen og ny E18 var etablert i Den nye veitraseen gikk utenom Middelalderbyen, men skilte samtidig denne fra havnen, bortsett fra en gang- sykkelvei i sørenden av Vannspeilet (se fig 17). 4.5 Tidligere arkeologiske undersøkelser i området Det er ikke tidligere påvist faste automatisk fredede kulturminner i området for tunneltraseen. Det er imidlertid en rekke utgravinger på Sørenga, under dagens E18 og oppe ved Vannspeilet som har relevans for området. I 1971 ble det av Trygve Fett foretatt en arkeologsk undersøkelse for lyktefundamenter nordøst for senketunnelen. Det ble påvist flere laftekasser fra middelalderen (Fett 1971). I 1971 ble det også utgravd deler av et skipsvrak fra 1300-tallet, Sørenga 1 nordøst for senketunnelen (Christensen 1973). I ble det gravd en rekke grøfter i forbindelse med sporomlegging for jernbanen og fundamentering av jernbanesporene på fraktterminalen på Sørenga (Schia 1985; Molaug 2001:19-21). 26 av grøftene ble gravd på Ballsletta, syd for Mariakirken og syd for Alnaelvas utløp. Det ble ikke påvist faste konstruksjoner, men sjiktpakker med vannavsatte lag, flere av dem med funn datert til middelalderen. Lagene er trolig avsatt av Alnaelva. I 1991 ble det igangsatt prøveboringer for E18 over Sørenga (Paasche 1991). Det ble påvist organisk materiale i to store områder. Lagene i det sydligste området viste det seg senere ikke å stamme fra menneskelig aktivitet, men er naturlige avsetninger fra Alnaelva. I ble det gjennomført en arkeologisk undersøkelse i forbindelse med bygging av ny E18 over Sørenga. Det ble gravd ut tre middelalderbåter, Sørenga 2-4 og deler av to laftekasser tolket som bryggekonstruksjoner. Den innerste lå på linje med laftekassene funnet i 1971 og ble datert med dendrokronologi til år Den ytterste var rundt hundre år yngre (fig.11). Skipsvrakene ble dendrokronologisk datert til 1320, 1340 og Båtene har trolig sunket på funnstedet mot slutten av 1300-tallet eller begynnelsen av 1400-tallet, på et tidspunkt hvor bryggekonstruksjonen hadde gått ut av regulær funksjon. Utgravningsområdet lå nordøst for senketunnelen, under dagens E18 over Sørenga. I ble det gjennomført arkeologiske utgravninger i forbindelse med anlegg av en rekke grøfter og kummer for E18 over Sørenga. Det ble påvist rester av flere laftekasser og et mulig båtvrak syd og vest for utgravningsområdet i (Juhl 1994). I området nord for dette utgravningsområdet, i området like syd for og under dagens Bispegata ble det funnet laftekasser fra flere forskjellige perioder, innerst fra 1100-tallet, ytterst fra 1400-tallet (Molaug 2002a: 42ff.). I 1996 og i 1997 ble det foretatt prøveboringer i området i Bjørvika, Bispevika og på Sørengkaia (Nævestad 1996; Rui & Molaug 1997). Begge undersøkelsene var en del av prøveboreprogrammet for ny E18 senketunnel. Ved boringen i 1997 ble det påvist tykke kulturlag nordøst for den nåværende tunneltraseen. I 2004 ble det utført en forundersøkelse i tunneltraseen for ny E18 senketunnel på Sørenga (Engen & Molaug 2005). Forundersøkelsen i ble utført av NIKU i tidsperioden Grunnen ble undersøkt både med boreprøving og sjakting med gravemaskin ned til 2 2,5m. Det ble åpnet til sammen fire grøfter i traseen for slisseveggene og 10 boreprøver ble sentralt i slisseveggene i tunneltraseen (se fig 146). Det ble ikke påvist konstruksjoner fra middelalderen og heller ikke båtvrak i undersøkelsesområdet, men gjenstander fra nyere tid og noen få som ble tolket som middelalderske (Engen & Molaug 2005: 11). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 30

33 5.0 PROBLEMSTILLINGER I henhold til prosjektplanen var den overordnede problemstillingen å påvise eventuelle automatisk fredede kulturminner i tunneltraseen (Molaug 2005). Før oppstarten på prosjektet var det ikke registrert sikre levninger fra middelalder eller forhistorisk tid i undersøkelsesområdet, men forprosjektet viste indikasjoner på at det kunne forekomme slike. 5.1 Arkeologiske problemstillinger I prosjektbeskrivelsen ble det gitt en vurdering av potensialet for kulturhistoriske levninger i de ulike områdene i og rundt tunneltraseen. I forbindelse med overvåkningen av slissegravingen og graving ned tiltakplate 6 og 7, ble det påvist automatisk fredede lag av type D naturlig avsatte lerielag fra 1500-tallet og bakover i tid, og lag av type E naturlig avsatte lag fra Alnaelva. I prosjektbeskrivelsen ble lag av type E, naturlige sand- og grusholdige elveavsetninger fra Alnaelva, antatt å inneha lite potensial for gjenstander av arkeologisk interesse. Etter oppstart ble det derimot tydelig at også denne typen lag inneholdt middelalderfunn. Problemstillingene knyttet til utgravingen av de sjø-og elveavsatte lagene, både sjø- og elveavsatte, ble utformet først etter at det ble påvist middelaldergjenstandene, og de ble supplert og revidert etter hvert som omfanget av lagene og mengden funn ble klart. De første problemstillingene ute i felt var knyttet til å få avdekket omfanget og dybden på de sjø-og elveavsatte lagene med middelalderfunn. Problemstillinger i tilknytning til de sjø-og elveavsatte kulturlagene - er det tykkere flislag mot nordvest (ut mot kaikanten) enn mot sørøst (inn mot sandbanken)? - er det en større konsentrasjon av flislag i den nordøstre delen av K204 enn i den sydvestre delen? - er flislagene i den nordøstre delen tykkere enn i den sydvestre delen? - er flislagene heldekkende og atskilte i dybden, eller glir de over i hverandre? - er flislagene resultat av store enkelthendelser i form av flom eller mange mindre flomsituasjoner? - sammensetningen av kvist/bladverk i flislagene, - hvor store er variasjonene og hva kan de si om perioder på året når avsetningene er dannet? Problemstillinger i tilknytning til funnene: - er det lær i alle flislagene, eller kun i enkelte av dem? - hvor stor spredning er det av lærfunn i hvert enkelt lag? - ligger lærfunnene spredt i de enkelte lagene eller i konsentrasjoner i disse? - er det mulig å datere flislagene på bakgrunn av sammensetningen av gjenstander i ett og samme lag? - hvilke gjenstanskategorier er representert og hva skyldes utvalget? Problemstillinger i tilknytning til datering av lag og funn - er lagene yngre dess lengre ut mot kaikanten man kommer? - hva er dateringen av lagene på bakgrunn av gjenstandene? - stemmer en eventuell typologiske datering av gjenstandene fra lagene med en stratigrafisk relativ datering av lagene? Ved dokumentasjonen av lagene i felt og ikke minst ved etterarbeidet, ble det klart at det var store nivåforskjeller på mange samtidige lag og at lagene var avsatt i kompliserte deltaformasjoner. Ved en regulær arkeologisk utgravning ville hvert enkelt lag blitt gravd og dokumentert i flaten. Fordi dette ikke var mulig innenfor de gitte rammene for prosjektet, måtte det renonseres på flere aktuelle problemstillinger Imidlertid kom det også nye problemstillinger til. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 31

34 5.2 Metodiske og organisatoriske problemstillinger Tunnelarbeidene la metodiske føringer på hvordan det arkeologiske overvåkningsarbeidet kunne gjennomføres. I prosjektbeskrivelsen var det skissert en rekke metodiske tilnærminger til de ulike arbeidsoperasjonene på anlegget (Molaug 2005). Disse problemstillingene var valgt fordi prosjektet var planlagt som et overvåkningsprosjekt. Utgravningen i anleggsgropa krevde mer tidsbruk for arkeologene enn overvåkingen, spesiell ved tilrettelegging av arbeidet i byggegropa og tett samarbeid med entreprenøren AFS. - hvordan organisere en arkeologisk utgraving inne på et anleggsområde? - hvordan organisere feltarbeid i skiftordning? - hvordan grave og dokumentere lag innimellom et rutenettverk av betongsøyler? - hvordan flategrave lag med gravemaskin? - hvordan dokumentere kulturlag stratigrafisk, men i flere nivåer? - hvordan dokumentere utbredelse og hellingsgrad på lag i store flater, men brutt eller gjennomskåret av slissevegger? - hvordan dokumentere og merke ett og samme lag med utbredelse over flere kvadranter utgravd på forskjellig tid, med felles lagnummer eller unike numre tilhørende hver kvadrant? - hvordan relatere funn til lag, når flere lag må slås sammen under i flategravningen? - hvordan gå igjennom store mengder masse for å samle inn og dokumentere funn? 6.0 METODE Den arkeologiske metoden og organiseringen av arbeidene vil i korte trekk bli beskrevet nedenfor. Utgravingens forløp og metodiske problemer som oppsto underveis vil bli presentert i neste kapittel. Overvåkingen av slissegravingen er beskrevet i kap. 1.3 og foregikk ikke på noen annen måte enn planlagt på forhånd. Imidlertid gjorde funnene av middelaldergjenstander at det ble lagt stor vekt på å undersøke de oppgravde massene inne på arkeologisk område. Nedenfor er beskrevet det arkeologiske arbeidet i forbindelse med maskingravingen i hovedløpet, området mellom de allerede utgravde slissegrøftene. 6.1 ORGANISERING AV ARBEIDENE Arbeidene i felt ble koordinert av utgravingsleder Lise-Marie Bye Johansen. Feltleder Vibeke Bjøve og Lise-Marie Bye Johansen hadde ved oppstarten ansvar for dokumentasjonen ute i felt. I forbindelse med ferieavvikling ble dette arbeidet også tildelt Marianne Johansson og Rebecca Cannell. Det var i hovedsak en feltleder pr. gravemaskin på hvert skift. Det var alltid minimum en feltassistent i anleggsgropa sammen med feltlederen. Inne på spesialområde for arkeologi arbeidet et funninnsamlingsteam. I hovedsak var det to personer per skift inne på arkeologiskområdet. Jorunn Thomassen hadde ansvar for mottak av funn inne i funnteltet. Hun fordelte også oppgaver inne på arkeologisk område. I de tilfeller hvor det var behov for ekstra mannskap ute i felt til tegning av profiler o.l., eller ved hauggjennomgangen, ble det flyttet folk i mellom de to områdene. På grunn av overlapping i vaktskiftene midt på dagen var det dobbelt så mange folk på jobb på dette tidspunktet som resten av dagen. I denne sammenheng ble det satt inn ekstra ressurser i forbindelse med tegning av en profil, etterkontroll av dokumentasjon og pakking av funn i poser. 6.2 GRAVING Maskingravingen ned til nivået for takplaten ble utført i flere arbeidsoperasjoner og etapper, hele veien under oppsyn og dirigering av arkeolog. De ulike fasene i denne gravningen trengte spesielle tilpasninger og nøyaktighetsgrad. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 32

35 6.2.1 Forgraving ned til sjø-og elveavsatte kulturlag Graving ned til sjø-og elveavsatte kulturlag foregikk med gravemaskin på 30 tonn. Ved flere anledninger benyttet maskinføreren tenner på skjæret. Arbeidet ble utført hurtig, under påsyn av arkeolog. Målet var å fjerne de øverste massene med pukk og rester etter nyere tids konstruksjoner i anleggsgropa. Arbeidsoperasjonen berørte ikke kulturlagene direkte, ettersom målet var å stoppe når grabben kom ned på dette. Forgravingen kan sammenliknes med tradisjonell flateavdekking og fjerning av matjordslaget over strukturene i undergrunnen. I den grad gravingen ble instruert av arkeolog, var dette i sammenheng med fjerning av yngre tallslag Sjakting i flislagene Ved oppstart var det bestemt at det skulle graves 2 testsjakter parallelt med de langsgående veggene i tunnelen (se ovenfor kap. 1.5 ). Sjakt 1 ble gravd fra M176/M174 til M095/M094. Sjakt 2 ble gravd fra M171/M172 til M091/M092. Sjaktene ble lagt for å kunne besvare problemstillinger nevnt ovenfor (kap. 5.1). Dette var en fin mulighet til å finne dybden på de sjø-og elveavsatte kulturlagene. På denne måten var det mulig å få en forutforståelse av hvilke lag som det var forventet å finne i plan inntil sjaktene. Med to sjakter kunne det også finnes ut om det var store forskjeller i den østre og den vestre delen av feltet. Sjaktenes dybde ble styrt av AFS HMS-reglement. Det var kun anledning til å grave grøfter på inntil en meters dyp av gangen. I tilfeller hvor grøftedybden overskred 1 m, måtte det settes ned grøftekasser eller graves med skrånende kanter. Ettersom grøftekasser ikke var på plass på anlegget, kunne det bare graves en meter av gangen. Etter graving av sjakt 2 ble det raskt klart at kulturlagene var dypere enn en meter. Det ble bestemt at forut for graving av nivå 2 i sjakten, måtte kvadrantene på begge sidene av sjaktene flategraves. På denne måten ville et nytt nivå etableres og problematikken med for dype grøfter ble unngått. Denne metoden resulterte imidlertid i en rekke arkeologiske utfordringer. Det var bl. a. vanskelig å hekte en ny profiltegning på en allerede fjernet profil, både i forbindelse med tolkningen og tegning av profilene (mer om dette under tegning). Det ble ikke brukt tid på å sortere eller skille fra hverandre ulike lag ved gravingen av sjaktene. I begynnelsen ble det gjort enkelte forsøk, men etter hvert som lagene ble tykkere og mer komplekse ble det gått bort i fra dette. Massene ble merket med trestikker, før bortkjøring og gjennomgang inne på arkeologisk område. Fordi sjakt 1 strakte seg parallelt med hele utgravingsfeltet, ble massene derfra bare merket med plassering innenfor kvadrant og nivånummer Flategraving av lagene Etter at sjaktene var gravd, ble kvadrantene med de sjøavsatte kulturlagene gravd lagvis med gravemaskin. Arbeidene ble utført under dirigering av arkeolog. Ved flategravingen ble det vektlagt å følge lagene fra de tegnete profilene. Massene fra hvert enkelt lag ble forsøkt holdt fra hverandre. I tilfeller hvor det ikke var mulig å skille lagene, ble flere lag slått sammen. Massene fra det enkelte laget eller de sammenslåtte lagene ble merket med trestikker påført lag- og/eller kvadrantnummer av arkeologene Gjennomgang av massene på spesialområde for arkeologi Massene som ble gravd lagvis, ble kjørt bort med lastebiler og dumpere for gjennomgang inne på arkeologiske område. Etter nødvendig opplæring av sjåførene, sto disse selv for utplasseringen i haugene med masse av trestikkene med informasjon om lagnummer og beliggenhet. Tidsbruk for gjennomgangen av haugene ble notert i haugbøkene (se vedlegg 10). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 33

36 Massene inne på spesialområde for arkeologi ble deretter gått igjennom i samarbeid mellom gravemaskinsjåfør og arkeolog med sikte på å finne gjenstander, knokler og andre levninger. Det ble eksperimentert med flere metoder for å gjennomgå masse. Nøyaktigheten på gjennomgangen av hver enkelt haug var avhengig av sammensetningen av sedimentene. Det ble utarbeidet to forskjellige metoder i samarbeid mellom arkeolog og gravemaskinsjåfør. 1. Ristemetoden I tilfeller med kompakt leire var den mest effektive metoden at maskinføreren sakte ristet ut masse fra grabben, under påsyn av arkeologen (fig 18). Dette var en metode som ble benyttet i forbindelse med gjennomgang av masse ved slissegravingen. Dette var også en effektiv metode for å gjennomgå store hauger med lite funn. Figur 18. Rebecca Cannell gjennomgår masse fra K204, ved å riste den ned fra grabben (Foto NIKU). 2. Utspredningsmetoden I tilfeller med løs masse som sand og flis, var det mer effektivt å spre massen utover et større område. Dette ble utført med gravemaskin (fig 19). Deretter gikk arkeologene over området med krafse og samlet inn funn (fig 20). Alle funn samlet inn på spesialområde for arkeologi ble i tillegg til kontekstnummer (Lagnummer og kvadrantnummer, evt. nivå) merket med H, for haug. Massene ble ikke såldet, og det var kun de funnene som var synlige med det blotte øye som ble samlet inn. I arbeidet med funnrike lag var det i hovedsak to arkeologer som arbeidet sammen. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 34

37 Figur 19. Utspredning av masse med gravemaskin (Foto NIKU). Figur 20. Innsamling av funn (Foto NIKU). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 35

38 6.3 DOKUMENTASJON Skriftlig dokumentasjon Feltlederne beskrev arbeidsprosessen fortløpende i feltdagboka. Hovedtrekkene i stratigrafien og lagrekkefølgen ble også notert. Lagskjema Lagene ble fortløpende nummerert og beskrevet på lagskjema. Nye lagnumre ble hentet fra en lagprotokoll. Det ble ikke laget egne skjemaer for gravingen, men NIKUs tradisjonelle skjema for utgraving av urbane middelalderlag ble benyttet. I et utvalg kvadranter ble utbredelsen av lagene i plan skissert på et kart. Kartene ble utformet i Arcview, på bakgrunn av dokumentasjon i sjaktprofiler, i plan og slisseveggskjemaer. Miljøovervåkningsskjema I et utvalg av profilene ble lagene beskrevet på MOV-skjema (se fig 67). Det ble fylt ut skjemaer med enten engelsk eller norske fortrykt tekst. Båtdelsskjemaer Vrakdelene ble først etter opptakingen beskrevet på egne båtdelsskjemaer. Disse skjemaene ble utarbeidet i samarbeid med Knut Paasche og var spesielt tilpasset gravingen av Sørenga 7, høsten 2006 (se Johansen 2007). Ved utformingen av skjemaene ble det tatt utgangspunkt i skjemaene fra gravingen av Sørenga 2-4 i (Paasche et al. 1994). På skjemaene er hver enkelt båtdel beskrevet, typebestemt, målt og tegnet skisse av. Dataene fra papirskjemaene ble først lagt inn i Gjenstandsdatabasen i etterarbeidsfasen Profiltegninger Et utvalg av profiler fra sjaktene ble tegnet i 1:20. I tillegg ble flere profiler i ulike områder av kvadrantene tegnet, når det var tid til dette. Lagene i profiltegningen ble gitt et eget nummer og beskrevet på egne lagskjemaer, ett for hvert nummer. Det ble ført på signatur og dato, profilnummer, tegnet mot (nord/sør/øst/vest) og målestokk på tegningene. Symbolene på tegningene er beskrevet i fig 66. Det ble klippet til små hvite funnlapper, en for hvert lagnummer, og disse ble festet i profilen. Siden profilene ble gravd bort for hvert nivå på ca. 1m, måtte det tegnes forskjellige tegninger, en for hvert nivå. Tegningene måtte kobles sammen i etterkant, som en løpende del av etterarbeidet inne. Det ble slått inn røde stikker mot bunnen av nivå 1 i sjaktene, slik at det skulle være enklere å identifisere toppen av nivå 2 og tegne dette, men det viste seg dessverre at disse stikkene var noe av det første som forsvant ved flategravingen. Det ble ikke laget tegninger i plan, men overflaten av noen lag ble målt inn digitalt (se kap.6.4) Fotodokumentasjon Feltet, profilene og ulike arbeidsprosesser ble dokumentert med foto. Det ble benyttet både digitalkamera og vanlig speilreflekskamera med film ute i felt. Det ble skrevet fortløpende fotobok, hvor motivet, dato og fotografens signatur ble registrert. Profilene ble fotografert med og uten vater og stikkstang. Dette var for at det også etter utgravningen skulle være mulig å få en formening om helningsgraden på lagene i profilene. I løpet av utgravingsperioden ble det benyttet flere kameraer av samme type. Flere bilder har derfor samme id-nummer. Dette problemet ble i felt løst ved at alle bildene ble lagt i mapper med importdato. På denne måten ble ingen bilder automatisk overlagret (se vedlegg 16). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 36

39 Det er kun digitalbildene som ble er tatt vare på fra felt. Sammenligning med digitalbildene var speilrefleksbildene med film av mye dårligere kvalitet. Det ble derfor ikke vektlagt å ta vare på disse. Det oppsto i tillegg problemer med flere av filmene ved fremkallingen. 6.4 DIGITAL DOKUMENTASJON Målesystemet Det ble ikke satt ut et eget målesystem for utgravningen. AFS ønsket ikke flere fastpunkter og totalstasjoner i utgravningsgropa, men sørget på forespørsel fra arkeologene for innmåling av punkter (se nedenfor). Disse ble målt inn i Oslo Kommunes koordinatsystem. For å skille de forskjellige områdene av utgravningen fra hverandre, tok vi utgangspunkt i den allerede etablerte nummereringen av slisskonstruksjonen. Betegnelsen på større områder er basert på nummereringen av slisseveggen i tunnelen og tilsvarer systemet brukt av Statens Vegvesen og AFS. Kartdataene ble levert av Statens vegvesen, både i form av fysiske kart, men også digitale filer. Figur 21. Oversikt over inndelingen av kvadranter i Q-er og kvadrantenes plassering i forhold til sjaktene 1-4. Hver slissevegg ble opprinnelig støpt i 5 omganger og gitt et unikt nummer. Nummereringen begynner ute ved kaikanten på M011-M015 og stiger opp mot Ekebergåsen til M (se vedlegg 18,19). Slissenumrene dekket kun selve slisseveggen, ikke områdene imellom slisseveggene. Området mellom slisseneveggene ble av oss derfor gitt et eget Q-nummer. Q står for kvadrant. Kvadrantnummeret tilsvarer nummerert på nærmeste slisse mot kaikanten. For eksempel ble området mellom slisse M166 og M175 kalt Q16. Det ble imidlertid gått bort ifra å bruke slissenummereringen på tvers, 1-5. I stedet ble flere slisser slått sammen, og området mellom hver tverrgående slissegrøft ble delt i tre. Det ble brukt betegnelsene H (høyre), M (midt) og V (venstre) regnet fra sydvest mot nordøst. Q- numre ble malt på de ytre slisseveggene og på betongsøylene i kryssene mellom slisseveggene ute i feltet (fig 21). Det var viktig å ha kontroll over hvilken kvadrant man arbeidet i, spesielt i begynnelsen av utgravningen. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 37

40 6.4.2 Innmålning med totalstasjon Sjakter og profiler ble målt inn med enten laser eller totalstasjon. Det samme ble et utvalg av høyder, gjenstandsfunn og spikre i profilene. Det ble kun målt inn punkter i felt. Det ble ikke målt inn hverken linjer eller polygoner. Punktene ble forløpende nummerert i en bok. I boken ble det notert hva hvert enkelt punkt representerte, dato og hvem som sto ansvarlig for innmålningen. AFS var ansvarlig for innmålingen. Det var vanskelig for NIKU å benytte annet enn AFS sitt innmålingsutstyr og innmålningspersonal. På anlegg er situasjonen med innmålning en helt annen enn på en ordinær arkeologisk flateavdekking. Dette skyldes at det er stor risiko for at anleggsmaskiner kjører over og ødelegger måleutstyr og fastpunkter. I tillegg er det flere og større ristninger og bevegelser i grunnen som kan forstyrre apparaturen og dermed målningene. AFS har større erfaring med denne problematikken, enn NIKU. Punktene ble levert på Exel-format (se vedlegg 17). Etter hvert tok AFS også over arbeidet med å skrive inn NIKUs referanser i Exel-listene. Disse listene ble deretter oversendt NIKU på mail Bearbeiding av de digitale dataene og tilrettelegging for bruk De digitale dataene ble som en del av etterarbeidet lagt inn i ArcView. Det var dessverre ikke tid til å arbeide opp mot Arcview i felt. Med noen unntak er arbeidet med å bearbeide dataene først kommet i gang etter at de arkeologiske undersøkelsene var avsluttet. Exelfilene er omgjort til shapefiler ved NIKUs hovedkontor, med assistanse fra Bjørg Pettersen. I denne sammenheng er det funnet en rekke innmålingsfeil som ikke har latt seg korrigere. 6.5 INNSAMLING OG DOKUMENTASJON AV FUNN Innsamling av funn Det var hovedsakelig små gjenstander av lær og tre som var bevart i tunneltraseen. Gjenstander påvist ved gravingen ute i felt ble merket med Felt. Funn gjort ved gjennomgang inne på spesialområde for arkeologi, ble merket med Haug. Betegnelsene viser til hvor i innsamlingsprosessen funnene er samlet inn. En kontekst kan ha funn samlet inn både i felt og i haug. Tidspunktet for innsamling har ikke nødvendigvis en sammenheng med når funnet først ble påvist. I de mest hektiske periodene ble funnene i felt bevisst ikke samlet inn, men gikk direkte videre til spesialområde for arkeologi for innsamling der. Etter innsamling ble våte og tørre funn oppbevart hver for seg og sortert etter kontekst. Alle funnene ble lagt i plastposer, og i alle posene ble det lagt funnlapper. Flere poser fra samme kontekst ble festet sammen med hyssing. I begynnelsen ble funnene ført inn i en funnbok og tildelt funn-nummer i felt. Da funnmengden økte, ble det ikke tid til å skrive på fortløpende funn-numre. Dette ble utsatt til katalogiseringen. Vasking, sortering og oppbevaring av funn ble gjort i funnteltet. Det var tilrettelagt for vannsålding/vasking av funn, oppbevaring av større tregjenstander i vannkar, tørking av funn og oppbevaring. Tre store arbeidsbord gjorde jobben med merking, pakking og sortering av funn enklere. Teltet ble delt inn i arbeidssoner slik at det lettere kunne holdes oversikt over de ulike fasene av funnbehandlingen. *Lær og tre ble lagt i poser med vann, og så oppbevart i tette kasser med vann. Spesielle og skjøre funn av tre og lær, samt gjenstander med rester av metall ble oppbevart i kjøleskap. *Bein og andre tørre funn ble vasket og tørket på nettinghyller. Varm/fuktig luft i funnteltet gjorde tørking av store kontekster med bein vanskelig. Etter tørking ble disse funnene oppbevart i poser med hull for å unngå kondens. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 38

41 *Tau, tekstil, tetningsmateriale og never ble forsiktig skylt i vann og lagt i tette poser med litt vann for at fuktigheten skulle holde seg. Tau, tetningsmateriale og never ble oppbevart i tette kasser i funnteltet, mens tekstiler ble oppbevart i tette bokser i kjøleskap. Det oppsto imidlertid problemer med temperaturforholdene inne i teltet. Lamper i taket avga mye varme, samtidig som det var vanskelig å få ordentlig utlufting. Det ble dermed både fuktig, varmt og støvete i sommermånedene. På vinteren frøs noe av vannet i funnkassene og det store vannkaret slik at disse måtte dekkes til med isolasjonsmatter før vi fikk tilgang på gode vifteovner Dokumentasjon av gjenstander Alle gjenstander fra utgravingen i hovedløpet fikk nummer C55189 i Kulturhistorisk Museums (KHMs) database. Hver enkelt gjenstand fikk et eget C- undernummer. Enkelte samlekategorier, slik som læravfall uten søm og lær med uklar funksjon, ble samlet i pose og gitt et felles C-undernummer for den enkelte funnkonteksten. I felt ble funn fra felt og funn fra haug holdt adskilt. Først i etterarbeidsfasen ved katalogiseringen ble funnene fra disse to ulike kontekstene slått sammen. Det er mulig å spore de ulike funntypene i databasen. Funn samlet inn i felt er merket med F og funn samlet inn fra haug er merket med H. Gjenstandene i databasen er relatert til; - enkeltstående lagnummer i kvadrant (Q) - sammenslåtte lagnumre i kvadrant (Q) - løsfunn med kvadrantnummer (Q) - løsfunn med sjaktnummer i kvadrant (Q), nivånummer - løsfunn fra topplagene fra pukk til flis (forgravingen) - løsfunn fra graving ned til AF-nivå (graving for vouter ned til nivå for takplate) - løsfunn uten kontekst Gjenstandsfunnene fra hovedløpet ble alle tegnet i målestokk 1:1. Bokserien: De arkeologiske utgravinger i Gamlebyen, Oslo ble brukt som referanse for lær- og trefunn (Schia 1977, 1987, Weber 1989). For skomaterialet ble også Olaf Goubitz sin bok Stepping through time brukt (Goubitz 2001). Der det var mulig å typebestemme gjenstander, ble det i katalogiseringen gitt litteraturhenvisning med figur nr. Jorunn Thomassen har utformet en egen tegnforklaring som følger tegningene av lærgjenstandene fra Sørenga (se vedlegg 15ac). Gjenstandsfunnene ble overlevert KHM i to omganger, i september og desember Funnene ble hentet av Vegard Vike fra konserveringsavdelingen på KHM. Funn fra nyere tid, keramikk, glass, krittpiper og lær er registrert i egne Exel-lister. Et utvalg av gjenstandene er registrert og dokumentert i KHMs database. 6.6 INNSAMLING AV NATURVITENSKAPLIGE PRØVER Det ble tatt inn fortløpende jordprøver (JP), pollenprøveserier (PP) og jordmikromorfologiprøver fra lagene i profil. Analyser av jordprøver kan bidra til å gi en forståelse av hvordan lagene er akkumulert under vann og hvor materialet i lagene stammer fra. Pollensøyler er tatt inn for å kunne se sammensetningen av pollen i området. Pollenprøver ble tatt ut i små reagensrør, jordprøvene i ca 0,5 l poser. Jordmikromorfoligiprøvene ble samlet inn i små metallbokser med avmerket orientering på prøven. Jordmikromorfologiprøvene vil kunne gi informasjon om overgangene mellom lag, gradering og sammensetning av sedimentene. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 39

42 7.0 UTGRAVNINGENS FORLØP Utgravingen av de sjøavsatte kulturlagene ble utført i flere etapper i tidsperioden NIKU hadde til sammen 7 uker til rådighet til en arkeologisk utgraving av kulturlagene i anleggsgropa. I hovedsak kan de ulike etappene knyttes til tre typer graving: 1) forgraving av moderne masse ned til kulturlag, 2) graving av sjakter i kulturlag og 3) flategraving av kvadranter med kulturlag. Parallelt med arbeidene i anleggsgropa pågikk det gjennomgang av masse inne på arkeologisk området (sml. kap.6.2) GRAVING NED TIL NIVÅ FOR KULTURLAG Gravingen ned til nivå for sjøavsatte kulturlag ble igangsatt og pågikk til og med Først ble det opplyst at det kun skulle graves ned en meter, deretter ble det bestemt at det skulle graves rett ned og stoppes på nivå for sjøavsatte kulturlag, uavhengig av hvor dypt dette lå. Figur 22. Graving ned til nivå for kulturlag. Bildet er tatt mot SV (Foto NIKU). Det ble benyttet en stor gravemaskin uten flatt skjær (fig 22). Massen ble transportert bort i lastebil og på dumper. Det ble raskt klart at det lå flislag og middelalderfunn i store deler av flaten etter avdekkingen. Massen som ble fjernet, besto av nyere påførte masser, pukk og moderne konstruksjoner. Massene ble ikke undersøkt nærmere etter at de var fjernet fra tunnelløpet. Gravemaskinsjåføren arbeidet hurtig, men usystematisk. Det var vaskelig å få gravemaskinsjåføren til å stoppe nøyaktig på nivå for kulturlagene. Til vår fordel var det imidlertid bestemt at massene skulle resirkuleres og benyttes på nytt. NIKU og entreprenøren hadde derfor samme målsetning, å holde leirebunn med flislag separat fra pukk. Til sammen ble det fjernet ca 1,5 meter med moderne pukk i dybden innimellom rutenettverket med betongsøyler i slisseveggene. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 40

43 Det ble snart også problematisk med bentonitten fra grusen i slisseveggene mellom betongsøylene (fig 23). Bentonitten hadde fungert som en stabiliseringsveske underveis mens støpingen av slissene pågikk. I slisseveggene med pukk var det ikke tidligere tømt ut væske. Denne vesken rant derfor ut parallelt med tømmingen av masse i slissegropa. Bentonitten lot seg ikke fjerne med vanlige pumper og ble derfor liggende som små basseng i undersøkelsesområdet. Bentonitten måtte fjernes med gravemaskin og kjøres bort på lasteplan. I denne perioden ble det lagt ut planker til å gå på ute i feltet. Figur 23. Bentonitt (flytende leire i flaten). Pumpene fungerte ikke på bentonitt. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). Utbredelsen av de sjø-og elveavsatte kulturlagene ble i denne perioden beskrevet i plan. Nivå for toppen av disse kulturlagene ble målt inn med totalstasjon over hele feltet. Det ble snart klart at det var en større konsentrasjonen av kulturlag i den sydvestlige delen av gropa enn i den nordøstre. I den sydvestlige delen var det i toppen bevart sand og grus, mens det i den nordøstre delen kun var bevart leirelag med tynne sjikt flislag innimellom. Den nordøstre delen av gropa inneholdt mer moderne forstyrrelser i form av grøfter og konstruksjoner enn den sydvestlige delen av gropa GRAVING AV PRØVESJAKTER Fredag ble sjakt 1 som gikk fra M017 til -Q13 åpnet. Sjakten ble lagt i NNV-SSØ retning, parallelt med tunnelløpets lengderetning (fig 24). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 41

44 Figur 24. Oversiktsbilde mot SV. Sjakt 1 fremstår pga motlys som en mørk strek i midten av bildet (Foto NIKU). Figur 25. Problemer med bentonitt i sjakt 1, ved Q16- Q15. Sjakta ble gjørmet og vanskelig å bevege seg i. Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 42

45 AFS ga av sikkerhetsgrunner kun tillatelse til å grave sjakt 1 en meter dyp av gangen. Dersom grøftene skulle graves dypere enn 1 meter, måtte den graves med skråkant (se også kap.6.2.2). Fordi den arkeologiske dokumentasjonen krevde rette profiler, ble det derfor bestemt at sjaktene skulle graves kun en meter av gangen. Det ble i tillegg påkrevd at det skulle være grøftekasser tilgjengelige på sjaktkanten. Ved gravingen av sjakt 1 oppsto de samme problemene som ved fjerning av topplagene i flaten. Det rant ut store konsentrasjoner bentonitt som ikke lot seg fjerne med ordinære vannpumper (fig 25). Bentonitten ble tatt opp med gravemaskin og fraktet bort på lasteplan. Ved krysningspunktet for hver tverrslisse med pukk ble det i fortsettelsen gravd ekstra dypt, slik at bentonitten kunne samle seg i dette hullet, fremfor å renne utover i sjakten og i feltet. Dette resulterte i dype hull med jevne mellomrom i sjakt 1. For å unngå at arkeologene skulle falle oppi, ble det plassert store planker over disse hullene. Fuktigheten i grøfta ble gradvis redusert, med den økende varmen i denne perioden. I løpet av deler av dagen var varmen svært ubehagelig nede i anleggsgropa. Den ble det i Q14 og Q12 lagt små tverrsjakter (sjakt 2 i Q14 og sjakt 3 i Q12). Dette var for å vurdere tykkelsen og helningsgraden på lagene. Sjakt 3 ble trukket helt ut til sjakt 1, mens sjakt 2 ble stoppet et stykke utenfor tverrprofil 23. Dette var for å ha mulighet til å tegne profil 23 hel. I profil 25 var det færre lag bevart, og det ble bestemt at det derfor var hensiktsmessig å trekke grøften helt ut i sjakta. (For beliggenhet av de forskjellige sjaktene og profilene se kap. 9). K270 Rød nivå stikke Figur 26. Profil 21 rød pil med rød stikke i bunnen av nivå 1. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). Det ble raskt klart at lagene i sjakt 1 helte markant i nordvestlig retning (fig 26). Det var også mulig å se tydelige lagskiller i profilene. Lagene ble delt inn i to hovedkategorier, skråstilte Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 43

46 grove sandlag og rette horisontale leirelag. Lagene i tverrsjakt 2 og 3 var mer horisontale. Her var det ikke mulig å se noen klar hellingsgrad på lagene. Flislagene fortsatte videre nedover i sjakt 1 under den ene meteren som ble gravd i første omgang. For å opprettholde kravet om kun å grave en meter av gangen, ble det derfor bestemt at det også måtte flategraves 1 meter ned til samme nivå på begges sider av sjakten. Det var til tider vanskelig å planlegge hvordan arbeidene skulle gjennomføres, ettersom det var vrient å forutse hvor lenge vi hadde maskinen til rådighet hver gang. Plutselig kunne vi oppleve at enten gravemaskinen eller dumperen ble flyttet et annet sted. AFS ble varslet om at dette var en uholdbar situasjon for NIKU, dersom vi skulle overholde tidsfristen vi var gitt. Det var også problematisk å forutse hvor lenge arbeidet med hver enkelt av profilene ville ta. Staben var lite rutinerte i tegning av lange profiler. I denne perioden ble Tina Wiberg hentet inn for å bistå i tegningen av profilene. I periodene med tidkrevende tegning og annen dokumentasjon, var det NIKU selv som sendte bort gravemaskin og dumper. I perioder hvor det ikke var behov for dette utstyret, ble sjåførene derfor sittende og ventet på at vi gjorde oss ferdige. Ved oppstarten på flategravingen i Q16M oppsto det en uenighet mellom NIKU og AFS angående innmålningssituasjonen. NIKU var avhengig av at AFS var tilgjengelig med innmålingsassistanse når det var behov for dette. NIKUs arbeider kunne raskt stoppe opp i perioder hvor vi ikke fikk innmåling. Det måtte måles inn profilspikre, nivå på enkelte lag, sjakter og spesielle funn. Dersom vi måtte vente på AFS, stoppet våre arbeider opp. Dette ville igjen påvirke progresjonen på resten av arbeidene med tunnelen. Figur 27. Profilene tegnes og prøver samles inn. Bildet er tatt mot S-SØ. Tverrgående slissevegger med betong på begge sider, mens delen med bentonitt er området mellom disse (Foto NIKU). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 44

47 Alle profilveggene mot nordøst i sjakt 1, fra Q16 til Q13, ble tegnet i perioden Dybden på sjakta var ca 1 meter, slik at alle profilene i nivå 1 er ca 1 meter høye. I tillegg ble begge profilene mot sydvest i tverrsjaktene 2 og 3 tegnet (fig 27). Parallelt med at profilene ble tegnet, ble det samlet inn pollen-, jord- og jordmikromorfologiprøver. Profilspikre, toppnivå på sjakta og bunn-nivået på sjakta ble målt inn. Det ble i tillegg slått inn røde stikker for å markere slutten på nivåene. Plankene ga også kontinuerlig et mål på hvor dypt gravemaskinføreren kunne grave, ettersom sjakten ble mindre synlig og et nytt nivå nådd. Fortsettelsen av sjakt 1 mot nordvest, i Q12-Q08, ble trukket parallelt med at kvadrantene skulle graves. Hovedårsaken til dette var å unngå sperring av ferdselen lengre nordvest i anleggsgropa. På denne måten kunne anleggsmaskinene enkelt komme til utgravingsområdet eller området hvor de forberedende arbeidene med takplatene pågikk ENDRING AV UTGRAVINGS-STRATEGI På bakgrunn av resultatene fra gravingen av sjakt 1, ble det klart at undersøkelsen av lagene ville kreve lengre tid enn en uke og det ble bestemt at NIKU skulle få ytterligere 6 uker til rådighet. (se kap. 1.5). For å imøtekomme entreprenøren, foreslo NIKU at den nordøstlige delen av gropa kunne tømmes ut hurtig. Ved å tømme ut masse i den ene delen av gropa, fikk AFS mulighet til å sette i gang arbeidene med tunnelarbeidene parallelt med at de arkeologiske undersøkelsene pågikk. Tømmingen av masse ned til nivået for hver av takplatene ble også gitt egne tids frister. Ved endt graving, skulle det sendes et brev til Statens vegvesen om ferdigstilling av området, slik at AFS kunne sette i gang med byggingen av takplatene GRAVING NED TIL TAKPLATENIVÅ AFS hadde gått til anskaffelse av en minigraver på 3,5 tonn til de arkeologiske undersøkelsene i anleggsgropa. Det ble imidlertid raskt klart at en minigraver var lite hensiktsmessig til våre undersøkelser. Graveren arbeidet for tregt og volumet den tok unna var for lite. I tillegg manglet minigraveren rotor på skjæret, noe som gjorde den lite egnet til å presisjonsgrave skråstilte sjøavsatte lag. I fortsettelsen ble det benyttet både belte- og hjulgravere på tonn. Graverne måtte kjøre ut på de sjøavsavsatte lagene og grave seg bakover i tunnelløpet. For at graverne ikke skulle ødelegge grunnen den sto på, ble det lagt ut trematter (fig 28). Tremattene fordelte også vekten på dumperen som transporterte ut massene slik at ikke den heller skulle synke ned i lagene. Figur 28. Legging av trematter før gravemaskinen kan kjøre ut på feltet. Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). Figur 29. Flategraving innimellom betongsøyler i Q12H. Arkeologen er Rebecca Cannel. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 45

48 Vekten av anleggsmaskinene, både gravemaskiner og full-lastede dumpere med masse, resulterte i et stort trykk på grunnen i tunneltraseen og resulterte i forskyvninger i massene (mer om dette kap 7.4.2, fig 45). Det var i tillegg vanskelig å arbeide innimellom rutenettverket av betongsøyler (fig 29). Dette medførte at gravemaskinen til tider hadde vanskelig for å komme til i alle hjørner av kvadrantene. I denne sammenheng var det derfor svært viktig å ha en kompetent gravemaskinsjåfør og gravemaskiner med rotor på skjæret. Lettbetongsøylene måtte pigges bort parallelt med at utgravingsarbeidene pågikk. Dette resulterte i et høyt støynivå og mye betongfragmenter i massene (fig 30). Arbeidene med bortpigging av betong stanset også de arkeologiske arbeidene i perioder. Figur 30. Bortpigging av tverrveggen M171-M175. Kutting av armeringsjern. Marianne Johansson og August B.Hansen tegner profil 35 i forkant. Bildet er tatt mot Ø (Foto NIKU). Det var derfor viktig å samarbeide tett med entreprenøren, slik at det var enighet om når de ulike arbeidene kunne foregå. På denne måten var det mulig for begge aktører å tilrettelegge arbeidene på en mest mulig effektiv måte. Betongsøylene i midten, M163, M153, M143, M123, M113, M103, M093 og M083 inneholdt armeringsjern fordi disse søylene skulle bli stående i nivået under takplatene i tunnelen. Dette måtte sveises bort parallelt med piggingen (se fig 30). Dette var også arbeider som av HMS-hensyn hadde innvirkning på de arkeologiske arbeidene. 7.4 TAKPLATENE TAKPLATE 5 Området for takplate 5 med kvadrantene Q16, Q15 og Q14 ble undersøkt i perioden Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 46

49 Figur 31. Q16V og Q15V tømmes hurtig for masse. Arkeolog Vibeke Bjøve står på bunnen av området som ble tømt ut Bildet er tatt mot S (Foto NIKU). Q16 V, Q15V og Q14V ble tømt ut Arbeidene ble kontrollert av feltleder Vibeke Bjøve og ble utført hurtig (fig 31). Undersøkelsen av stratigrafien på lagene ble nedprioritert. Det som ble vektlagt, var å påvise eventuelle skipsvrak. Enkelte profiler ble fotografert og helningsgraden på lagene målt inn (profil 31, 32, 33, 34, 38). Massene ble kjørt inn på spesialområde for arkeologi, for gjennomgang. Parallelt med undersøkelsene i dumpa pågikk det slissegraving med to sakser på motsatt side av Havneveien. I denne perioden var det derfor et sterkt press på arkeologisk område og flere lass med masse fra Q16M og Q15M ble kjørt ut uten gjennomgang. Dette må sees i sammenheng med prioritering av andre oppgaver i denne perioden, bl.a. dokumentasjon av deler av et båtvrak. Ved at den ene halvdelen av anleggsgropa, Q16V, Q15V og Q14V ble tømt hurtig for masse, kunne AFS forberede utgraving og støping for takplate 5. Det ble også anlagt en anleggsvei ned i Q16V, Q15V og Q14V. Dette gjorde det også enklere å transportere ut masse for arkeologene i fortsettelsen. Parallelt med at utgravingsarbeidet pågikk, fortsatte AFS å grave ut for vouter på V-siden av anleggsgropa. Dette arbeidet ble også overvåket av NIKUs personale. Massene i dette nivået inneholdt mest marine lag med lite kulturpåvirkning. Q16M ble undersøkt fra Utgravingen av båtdelene i Q16M, kalt SU B2, pågikk fra (se kap.9.1.2). Navnet SU B2 er resultat av et samarbeid mellom Sjøfartsmuseet og NIKU, hvor målsetningen er å enkelt kunne skille båtdelene fra de ulike delene i tunnelløpet fra hverandre. SU står for lokaliteten Sørengautstikkeren. B står for båt og 2 står for båt nummer to. Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 47

50 Båtdelene tilhørende SU B2 ble påvist i forbindelse med graving av et prøvehull i Q16M. Området var sterkt omrotet av moderne grøfter. Det ble derfor bestemt at det hurtig skulle sjekkes om det var bevart urørte kulturlag i dette området. Det ble gravd i området ved en gammel grøft, K270. I denne grøfta lå det mye moderne plank. Fra kanten av grøfta mot N- NV, ble det trukket frem deler av et spant. (se fig 32). Det viste seg å ligge flere deler bevart inn under leira i nordlig retning. Det var fra tidligere ikke påvist båtdeler ved slissegravingen i dette området, så det var på dette tidspunktet uklart i hvor stort område det var båtdeler. Statens vegvesen ved Oddmund Jessen ble varslet umiddelbart etter påvisning av båtdelene og informert om at det kunne ligge deler av et vrak i grunnen. Flere båtdeler Spant Moderne plank fra K270 Figur 32. Omrotet masse fra K270. Moderne planker og eldre båtdeler. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). Etter påvisningen av båtdelene ble delene dekket til med plast. Dette var for å holde på den naturlige fuktigheten over natten. Den ble det trukket en sjakt fra området ved profilvegg 21 i sjakt 1 og inn til båtdelene Sjakta ble kalt sjakt 4. Målet var å få en sammenheng mellom lagene båtdelene lå i og lagene i profilen. På denne måten var det mulig å se hele området i en større sammenheng. Det ble stående igjen en bolk mellom profil 21 og profil 30 på motsatt side. Den lange profilen i sjakt 4 ble kalt 29 og den korte profilen ble kalt profil 30. Profil 29 og 30 ble tegnet av Vibeke Vandrup Martens (se fig 35). Da forbindelsen mellom båtdeler og eksisterende profil 21 var etablert, var det mulig å sette delene inn i en større stratigrafisk sammenheng. Deretter ble båtdelene krafset frem (fig 33). Arbeidet pågikk hurtig, og det var ca 40 cm med leire som ble krafset bort (fig 34). Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 48

51 Figur 33. Fremrensing av båtdelene med krafse. Arkeologene; Vibeke Bjøve, Vibeke V. Martens, Jørgen Johannessen og Marianne Johansson. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). Figur 34. Båtdelene underveis i avdekkingsarbeidet. Delene ligger i kompakt sjøavsatt leire med mye hvite skjell. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). Omfanget på båtdelene viste seg å være mye mindre enn forventet. Med spantet inkludert var det kun 5 deler, i ca 40 fragmenter. Den lengste delen var på ca 2,20 meter. Båtdelene var ikke kuttet av slisseveggen, men de var definitivt kuttet av den nyere tids grøfta K270. Figur 35. Båtdeler SU B2 etter avdekkingen, med sjakt 4 og profil 29 i bakgrunnen. Betongsøylen er slisse M163. Skyggen kommer fra den store tverrveggen M171-M175. Vibeke V. Martens tegner profil 30. Bildet er tatt mot V (Foto NIKU). Arbeidet med avdekking og dokumentasjon foregikk hurtig på grunn av at varmen. Dette var en av de varmeste dagene i juni Sjø- og elveavsatte lag fra middelalder. 49

52 Figur 36. Båtdelene tegnes på plast. Hilde Vangstad til venstre tegner. Jorunn Thomassen og Marianne Johansson holder plasten stram. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). Figur 37. Båtdelene måles inn digitalt. I bakgrunnen pågår uttømming av Q16V. Bildet er tatt mot NØ (Foto NIKU). Delene ble dokumentert med foto, målt inn og tegnet inn på plastfolie (fig 36). Båtdelene ble merket med dymotape festet med stifter. Båtdelene tilhørende SU B2 er beskrevet mer inngående i kap Båtdelene ble målt inn digitalt av AFS (fig 37). Det har i ettertid vist seg at alle disse målningene ble feil. Alle punktene er forskjøvet med ca 50 meter og høydene ligger på ca - 8 m.o.h. Alle punktene lå imidlertid innbyrdes riktig i forhold til hverandre, og de er derfor i etterkant forskjøvet til riktig sted. Det ble målt inn to punkter dagen i forveien. På denne måten har det vært mulig å rekonstruere plasseringen av båtdelene, men dessverre ikke høyden på punktene. Etter at båtdelene var dokumentert, ble delene plukket fra hverandre og si-prøver ble samlet inn (fig 38). Demonteringen av båtdelene foregikk hurtig på grunn av varmen. Figur 38. Båtdelene demonteres i varmen. Det var viktig å holde delene fuktige i den sterke solen. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). Vannavsatte lag fra middelalder. 50

53 De lengste båtdelene ble transportert bort til Sjøfartsmuseets lokaler på Paulsenkaia for oppbevaring i vannkar. Båtdelene ble båret bort på stige. De øvrige delene ble lagret i egne kar på Sørenga. Q16H ble flategravd (fig 39). Q16H ble gravd i to ulike nivåer, hver på en meter, med utgangspunkt i sjakt 1. Profilen 21 i sjakt 1 ble tegnet allerede den Av tidshensyn ble ikke profilen mot syd tegnet. Lagene i Q16 ble gitt fortløpende lagnummer. Dette var den første kvadranten som ble undersøkt. Det ble benyttet både krafser og graveskje. Funnene fra de forskjellige lagene ble gitt egne funn-numre og lagt i separate poser. Figur 39. Flategraving av Q16H, nivå 1. I forgrunnen opprenskning av profil 33. Oversiktsbilde mot SV (Foto NIKU). Det viste seg raskt at lagene var svært vanskelige å følge i flaten, og at det ville være for tidkrevende å skille ut hvert enkelt lag for seg. Massene ble merket med trestikker og kjørt ut for gjennomgang inne på arkeologisk område. I arbeidet med å slå sammen lagene, ble profilene brukt til å ha en forutforståelse av hvor mye masse man kunne skille ut med gravemaskin. Det viste seg imidlertid at de fleste lagene ikke dekket hele kvadranten og at nye lag begynte innenfor, dvs sydvest for profilen. På denne måten var ikke profilen representativ for lagene i hele kvadranten. Flategravingen krevde dyktige gravemaskinførere med gode kvalifikasjoner på presisjonsarbeid. Til dette arbeidet ble det benyttet en 13 tonn hjulgraver. Gravemaskinsjåførene som ble benyttet i Q16H perioden var svært dyktige. At disse sjåførene disponerte hjulgravere, resulterte i at maskinen kunne flyttes lett rundt. I denne perioden forsvant derfor gravemaskinen rett som det var for å gjøre andre oppgaver på anlegget. Etter at bunnen for det første nivået ble nådd, ble det stoppet opp og gravd en ny fortsettelse på sjakten. I denne sammenheng var det viktig å samarbeide med AFS, ettersom de var avhengige av å stoppe gravingen på et bestemt nivå. AFS skulle støpe takplaten direkte på hellende terreng. Stikkere fra AFS kontrollerte i samarbeid med gravemaskinsjåføren dybden Vannavsatte lag fra middelalder. 51

54 det ble stoppet på. NIKU sørget underveis for å få målt inn utvalgte nivåer og lag. I tillegg ble bunnivået ned mot takplaten målt inn, slik at det hele tiden skulle være mulig å vite hvilket nivå den arkeologiske utgravingen ble stoppet på. Etter at fortsettelsen på profil 21 (nivå 2) ble tegnet, ble det gravd videre ned i flaten. Det ble avdekket flere tynne flislag ned mot takplatenivå. Ved senere graving for vouter i dette området, inntil Q16H, ble det gravd ytterligere ned i undergrunnen. Massene på dette nivået besto av blå plastisk leire med spredte tynne lag av brunt organisk materiale, bestående av kvist og bladverk. I de marine lagene helt ned mot nivå for takplaten, ble det påvist en del planker og stokker, bl.a. L273. Felles for dette treverket, var at det lå vannrett i lagene. Dette er med stor sannsynlig rekved som på et gitt tidspunkt har lagt seg på sjøbunen. Q15 H og Q15 M ble flategravd (fig 40). Q15M og Q15H ble gravd i 2 nivåer á en meter, med utgangspunkt i sjakt 1. Profil 22 i sjakt 1 ble tegnet allerede den Av tidshensyn ble ikke profilen mot syd i sjakten tegnet. Lagene Q15H ble gitt fortløpende lagnummer etter hvert som lagene ble gravd vekk. Figur 40. Flategraving av Q15H, nivå 1. Arkeologene er Vibeke V. Martens og Jørgen Johannesen. Bildet er tatt mot NV (Foto NIKU). Den var det til sammen fire gravmaskiner i sving for NIKU, to maskiner nede i anleggsgropa og to inne med massegjennomgang på arkeologisk område (se fig 41). Det var derfor høyt tempo også inne på arkeologisk område for å ta unna alle massene fra felt. Vannavsatte lag fra middelalder. 52

55 Figur 41. Hauggjennomgang med to gravemaskiner inne på arkeologisk område (Foto NIKU). Ved graving i Q15 ble det helt tydelig at lagene som var registrert og nummerert i profilen i sjakt 1, ikke var representative for lagene lengre inn i kvadranten. Det ble derfor gitt en rekke nye numre til lag som først ble påvist i forbindelse med flategravingen. Flategravingen av Q15H og Q15M pågikk parallelt, ettersom vi hadde tilgang på to maskiner samtidig. En gravemaskin arbeidet seg bakover ved Q15H, mens den andre gravemaskinen jobbet seg inn fra Q15V. Vibeke Vandrup Matens var ansvarlig for dokumentasjonen i Q15H og Vibeke Bjøve var ansvarlig for dokumentasjonen i Q15M. I Q15M ble det ikke gravd lagvis, da kvadranten var omrotet av to moderne grøfter (K271 og K272). Begge grøftene var synlige i profilen og i plan. Få funn fra Q15M er derfor relatert til enkeltlag. Etter at nivå 1 var flategravd og dokumentert, ble fortsettelsen på sjakt 1, nivå 2 åpnet. Profil 22, nivå 2 ble tegnet. Deretter ble de resterende lagene på hver side i Q15 H og Q15 M dokumentert og fjernet. Ved flategravingen var det vanskelig å sammenligne lagene fra Q15H og Q15M, ettersom lagene i Q15 ikke var heldekkende. Ved flategravingen ble grove sjikt og nivåer med lag slått sammen. Det ble i hovedsak stoppet på finere sandlag eller tydelige, markante flislag. På dagtid var det i denne perioden svært varmt og solen stekte på lag og gjenstander. Funnene ble holdt fuktige med vann fra vannflasker i poser, frem til de kom inn i funnteltet. På kveldstid opplevde vi at Q16 og Q15 ble forvandlet til et sump-område med ekstremt mye små fluer. Q14H og Q14M ble flategravd i perioden (fig 42). Q14 H og Q14M ble gravd i to nivåer á 1 meter, med utgangspunkt i sjakt 1. Profil 23 i sjakt 1 ble tegnet allerede den Av tidshensyn ble ikke profilen mot syd tegnet. Lagene i Q14H ble gitt fortløpende lagnummer ved graving i flaten. Vannavsatte lag fra middelalder. 53

56 Figur 42. Flategraving av Q14M, nivå 2 og tegning av profil 35 i Q13H. Bildet er tatt mot N (Foto NIKU). I forbindelse med gravingen i Q14 fikk vi problemer med gravemaskinsjåføren. Sjåføren var innleid og hadde lite erfaring med presisjonsgraving. Resultatet ble at han i et ubevoktet øyeblikk, gravde bort alle lagnummer og profilspiker i profil 22 i Q14M. Dette resulterte i at flere av lagene i Q14 ble slått sammen enn det som opprinnelig var tenkt i begynnelsen. AFS ble varslet om at vi ikke kunne benytte en sjåfør som ødela konteksten vi var i ferd med å undersøke. I fortsettelsen fikk vi derfor fortrinnsvis kun sjåfører som var ansatt i AFS. Dette var sjåfører som samtidig ble benyttet flere andre steder på anlegget, og ventetiden for gravemaskin kunne i denne perioden derfor bli stor. I Q14M var det fra tidligere gravd en søkesjakt, sjakt 3. Ved flategravingen var det vanskelig å se sammenhengen mellom de ulike bolkene i Q14M. Lagene i Q14 ikke var heldekkende, og sjakta midt på ødela den øvrige sammenhengen og oversikten en hel del. Massene fra ulike lag ble derfor i stor grad slått sammen ved flategravingen. Det er fra Q14M derfor få funn som kan knyttes til enkeltstående lagnummer, til tross for at alle lagene ble godt dokumentert i begynnelsen. Etter at det var flategravd ned til bunn av sjakt 1, ble det gravd ned til nivå 2. Profilen ble skjøtet på profil 23. Q14H og Q14M ble deretter gravd ned til nivå 2. Det var vaskelig å grave de enkelte lagene med gravemaskin, ettersom lagene stupte svært bratt i nordøstlig retning. I arbeidet med uttømmingen av lagene, ble grove sjikt og nivåer med lag derfor slått sammen. Det ble i hovedsak stoppet på finere sandlag eller andre tydelige, markante lag. I Q14 skjedde det en markant endring i utformingen og sammensetningen av lagene. Det ble nå tykke grus- og sandholdige lag av en type som ikke har vært påvist lengre syd i Vannavsatte lag fra middelalder. 54