I herskapshuset på høyden var selvfølgelig alt helt annerledes. Den store bygningen med de rommelige fløyene og hagene var passelig oppvarmet om

Transkript

1 Innledning Krigens røykskyer begynte gradvis å løse seg opp og vårsolen brøt igjennom. De varme solstrålene rørte ømt ved ruinene der titusener av mennesker lå begravd, sollyset flommet innover de ødelagte gatene, og glitret på vannet i den brede elven som sakte var i ferd med å fylles til randen for å vaske bort minnene om frykt og død. På en høyde over et merket Warszawa sto Stolowitzky-familiens gamle, storslåtte herskapshus. På mirakuløst vis hadde det overlevd krigen og var fremdeles intakt. Fire etasjer med uthugget stein, utskårne ytterkanter, taklister med statuer av gamle krigshelter, imponerende flotte mosaikkvinduer og malte tretak i alle rom. Bare to av husets opprinnelige beboere var fremdeles i live, en gutt og barnepiken hans, og de var på vei til et annet land som lå langt borte. Her i det nye hjemmet deres der veggene var i ferd med å skalle av, rustflekkene i badekaret stadig ble flere og møbleringen var simpel virket herskapshuset med all dets glans og prakt som en dagdrøm, et resultat av en overaktiv fantasi. Gutten og barnepiken som adopterte ham som sin egen sønn, bodde i en liten leiegårdsleilighet i en av Jaffas bakgater. Alt de kunne se fra vinduet var triste bygninger, barn som lekte på et forlatt område, og kvinner som kom tilbake fra markedet med tunge handlenett. Mesteparten av dagen var leiligheten fylt av søppellukt og støy fra passerende biler. Om vinteren fyltes rommene av en gjennomtrengende mugglukt, og om sommeren stengte veggene inne varm og kvelende luft. 5

2 I herskapshuset på høyden var selvfølgelig alt helt annerledes. Den store bygningen med de rommelige fløyene og hagene var passelig oppvarmet om vinteren, og passelig nedkjølt om sommeren. En sval bris fra elven blåste inn gjennom vinduene, og tjenerne gikk på tå for ikke å lage unødige lyder. Skapene var proppende fulle av dyre klær. Overdådige måltider ble servert i dyrt og utsøkt porselensservice. Det gamle og tunge bestikket var av gull, og vinen ble servert i de fineste krystallglass. Michael og adoptivmoren hans, Gertruda, hadde begge overlevd krigen og kjempet nå for å overleve i nytt land. Han gikk på skolen. Hun var ikke ung lenger. Hver morgen gikk hun for å arbeide som vaskekone i nordenden av byen, og hver kveld kom hun hjem med verkende kropp og triste øyne. Hver kveld tok Michael imot henne med et kyss, knyttet av henne skoene, laget et magert måltid til henne og gjorde klar sengen for kvelden. Han visste at hun jobbet hardt for at han skulle få mulighet til å gå på skole, og for at han skulle ha det han trengte. Han lovet seg selv dyrt og hellig at han en dag skulle gi henne tilbake i overflod for alt hun hadde gjort for ham, for at han ikke manglet noe. Mangel og fattigdom var ikke ukjent for Michael Stolowitzky. Han hadde opplevd begge deler i kampen for å overleve andre verdenskrig. Men han så lys i enden av tunnelen, en slutt på fattigdommen, en slutt på den daglige kampen for livets opphold. Han hadde troen på at en dag, om ikke altfor lenge, ville alt forandre seg og ting bli slik de var da de var rike og nøt velstandens bekvemmeligheter dager fjernt fra lidelse og plager. Den rosenrøde fremtiden var innen rekkevidde. Kun en fire timers flyreise fra Israel fantes en skatt han ikke hadde tilgang til ennå millioner av dollar og gullbarrer som var satt inn i sveitsiske banker av faren hans, Jacob, som nå var død jøden som ble kalt «Polens Rockefeller». Michael var eneste arving. Arven, et lite plaster på såret etter krigens lidelser og tap, fylte 6

3 Michaels sinn og hadde en sentral plass i dagdrømmene hans. Da han ble innkalt til tjeneste i det israelske forsvaret, ventet han utålmodig på at tjenestetiden skulle ta slutt, slik at han kunne konsentrere seg om å få tak i pengene. Kampenheten hans ble sendt ut i strid, og han ble skadet i foten av en kule fra en syrisk snikskytter under en skuddveksling i Kinneret, nord i landet. Med store smerter ble han transportert til operasjonssalen på sykehuset i Poriva. Da han våknet av narkosen, så han adoptivmoren full av tårer. Han rakte en svak hånd mot henne, og hun knuget den mot brystet. «Ikke gråt,» sa han. «Alt ordner seg, det lover jeg.» Da han var ferdig med militærtjenesten, reiste han tilbake til den lille leiligheten deres, og allerede neste dag var han på leting etter jobb. Ingen jobb var for liten. Han var postbud på scooter, hele dagen løp han rundt til kunder i Tel Aviv; han jobbet som servitør om kveldene; han var vekter ved en tekstilfabrikk om natten. Det var viktig for ham å spare penger. To år senere, i juni 1958, tok han alle sparepengene sine og familiepapirene og kjøpte flybillett til Zürich. «Hvor lenge blir du der?» spurte Gertruda engstelig. «To eller tre dager. Jeg tror ikke det blir nødvendig å bli lenger enn det.» «Og hvis de ikke vil gi deg pengene?» Han smilte selvsikkert. «Hvorfor skulle de ikke det? Bare vent og se. Jeg kommer tilbake med arven min og ingenting vil bli som før,» lovet han. Hun ble med til flyplassen og kysset ham farvel. «Ta godt vare på deg selv,» sa hun. «Og ta godt vare på pengene. Ikke la noen stjele dem fra deg.» «Ikke vær redd,» svarte han. Han gikk om bord i flyet, spent og nervøs. Da han kom til Zürich leide han et lite rom, men lå natten igjennom uten å få sove. Han 7

4 hadde bare navnet på en av bankene faren hadde satt kapitalen sin i, og neste dag gikk han dit. Han så for seg hvordan bankpersonalet ville bringe ham hauger av penger, og hvordan adoptivmoren ville ønske en rik og bekymringsfri sønn velkommen tilbake til Israel. Han visste nøyaktig hva han ville si til henne: «Nå er vi rike, Gertruda. Vi kan flytte inn i eget hus, vi kan kjøpe hva vi vil, og viktigst av alt du skal aldri måtte jobbe igjen.» Hun ville slå armene rundt ham og si som hun alltid pleide: «Kjære deg, gutten min, jeg trenger ikke penger. Alt jeg trenger, er deg.»

5 Kapittel 1 To bryllup 1. Marki Stefan Roswadovskij, overdådig kledd i uniform dekorert med militære medaljer nedarvet fra forfedrene, bet seg rasende i leppen og tømte nok et glass med konjakk. Han var en mann med kulemage og rødmussede kinn, som i syttito år ikke hadde visst om annet enn en uendelig rekke nytelser. Under den brede kjaken hang en fyldig melbolle av en rosa dobbelthake som gled over i en kropp som svellet etter fråtsing. Fra gårdsplassen hørtes lyd av vognhjul som trillet inn gjennom porten, og en smak av kvalme og uunngåelig katastrofe bredte seg i munnen til markien. Hva ville han ikke gjort for å unngå dette? Dystre, blytunge skyer hang over Warszawa og speilet humøret hans. Et stille regn falt på blomstene i hagen til herskapsboligen i Ujazdowska-gate 9 da hestevognen stanset og kusken hoppet ned fra setet og åpnet døren. En mann i førtiårsalderen, smal og høy, kledd i en elegant ullfrakk, steg ut av vognen. Ansiktet hans var besluttsomt og skrittene smidige og selvsikre. Kusken holdt en paraply over hodet hans og fulgte ham til døren. Fra hjørnet av vinduet der han sto, fulgte markien dem med fortvilelse. Han visste at om få minutter ville dørene åpnes, og æren 9

6 som hadde vært vist dem i generasjoner nedarvet fra far til sønn, familieæren og hans egen ære ville bli trampet på og krenket av en uanstendig fot. En tjener i sort livré med uttrykksløst ansikt viste gjesten inn og tok frakken hans. «Vil herren vennligst vente til jeg har meldt hans ankomst,» sa han underdanig. Tjeneren gikk stille inn på kontoret til Roswadovskij og bukket dypt. «Marki,» sa han. «Herr Stolowitzky er ankommet.» Markien nølte. «Det vil ikke skade å la jøden vente litt,» gryntet han. Han trengte mer tid til å forberede seg på dette møtet. Med et dypt sukk sank markien lengre ned i lenestolen. Forfedrene kikket ned på ham fra de fløyelskledde veggene; militæroffiserer behengt med sverd og skinnende medaljer, bredbente aristokratiske rasehester med glinsende pels. Ved siden av dem, i rammer av gull, hang portrettene av de skjønne og fyldige hustruene deres i storslagne kjoler, utsmykket med gull og diamanter. Persiske tepper vevet av erfarne og hardtarbeidende kunstnere i kjellere i Isfahan og Shiraz dekket veggene, og vakre møbler som kunne smykke ethvert kongelig palass var plassert i de forskjellige hjørnene av det rommelige kontoret. Den aldrende markien vred seg urolig i stolen, trakk nervøst i den velpleide mustasjen og strevde hardt for å skjule sin sterke motvilje mot det kommende møtet med mannen som ventet i rommet ved siden av. Det hadde aldri falt ham inn at han av alle mennesker sønn i en polsk adelsfamilie, enehersker over skjebnen til hundrevis av forpaktere, eier av landområder og verdifull kunst skulle ende opp i denne pinlige og motbydelige situasjonen som ødela sinnsroen og skapte melankolske tanker om en verdensorden som var fullstendig snudd på hodet. 10

7 I familien til marki Roswadovskij var ære og posisjon overordnede verdier, selve kjernen i livet. Roswadovskij var ikke i tvil om hva forfedrene hans ville ha gjort, hadde en jøde våget å sette sin fot i deres hus. Ingen av dem ville ha nølt med å kaste ham ut, ja, det var ikke usannsynlig at de ville ha dengt løs på mannen som var frekk nok til å konfrontere dem og utnytte deres vanskelige situasjon. Ingen medlemmer av Roswadovskij-familien hadde tidligere møtt jøder som mannen som nå ventet i hallen. I denne delen av det østlige Polen, Baranowicz, eide familien mange eiendommer, og jødene fyltes av ærefrykt hver gang markiens hestevogn passerte. De knelte ned alle sammen og våget ikke se ham i øynene. Hvor var de dagene blitt av? Hvorfor hadde autoriteten hans bleknet? Skulle gulvet i dette storslagne huset hans i Warszawa, en av mange familieeiendommer spredt rundt i Polen, bli tilskitnet av skoene til en av byens jøder som ikke kom for å bønnfalle ham om en tjeneste, men som kom fordi markien selv hadde bedt ham om å skynde seg å hjelpe ham ut av vanskeligheter. Moshe Stolowitzky var en type jøde marki Roswadovskij aldri hadde hatt befatning med. Han var svært velstående, mektig og innflytelsesrik; det var ikke mange menn i Polen som kunne skryte av en tilsvarende formue. Han hadde arvet det meste etter faren, en ressurssterk forretningsmann som hadde tjent brorparten av pengene sine før første verdenskrig produsert og solgt sovevogner for jernbanelinjene, slipt kvernsteiner til melmøllene, drevet taverna i Baranowicz hvor han bodde, og gjorde det stort på eiendomsmarkedet. Da Baranowicz ble tatt av russerne i første verdenskrig, flyktet mange av byens innbyggere til Warszawa. Moshe Stolowitzky klarte å redde unna det meste av formuen sin. Marki Roswadovskij var ikke like heldig. I nattens mulm og mørke rømte han fra byen og en stor del av formuen, og søkte tilflukt i sitt storslåtte hus i Warszawa. Men pengene tok raskt slutt, gjelden økte, og han var nødt til å nedbetale omgående. Den eneste måten han kunne blidgjøre 11

8 kreditorene på, var tøff og smertefull han måtte selge eiendommer og landområder. Kjøpere kom og gikk. Noen ønsket å utnytte markiens vanskelige situasjon og tilbød urimelig lave priser. Andre tilbød mer, men langt fra nok. Helt til Moshe Stolowitzky endelig kom med et anstendig tilbud. Tjeneren kom tilbake til markien noen minutter senere. «Herr Stolowitzky har det travelt,» sa han. «Han hevder han ikke kan vente lenger.» Markien knurret høyt. «Hvordan våger han, den jøden,» snerret han. Tjeneren sto stille og ventet på instruksjoner. «Greit, vis ham inn.» Markien bet den sterke motviljen i seg. Noen få minutter senere sto Moshe Stolowitzky i døråpningen og så markien inn i øynene. Han kom for å gjøre forhandlinger med gode kort på hånden. Han hadde ikke tid til snikksnakk eller høflighetsfraser. Motvillig gikk markien inn i forretningsforhandlinger med gjesten, som spilte hardt og kompromissløst. Innen den neste timen hadde Roswadovskij solgt bygninger og mange landområder i Baranowicz til Moshe Stolowitzky, og også overført huset i Warszawa til ham. Som alltid når han var i desperat behov for kontanter, var penger viktigere enn ære, posisjon og alt annet. Med tungt hjerte svelget den polske markien i seg forargelsen og undertegnet salgskontrakten. Det var svært vanskelig for ham å skilles fra eiendommene, særlig det nydelige huset i Warszawa. Det var et stort herskapshus, prangende møblert med glans og herlighet, fylt med sjelden kunst, hans stolthet og glede. Roswadovskij hadde ansatt en hær av tjenere, spiskammeret var fylt til randen med delikatesser, og kjelleren var full av den fineste vin. Ved offisielle middagsanledninger underholdt han den polske elite og velstående forretningsmenn. Det smertet ham å måtte oppgi alt dette for å forhindre en skandaløs konkurs. 12

9 Den unge elskerinnen hans datter av en av forpakterne, en svarthåret skjønnhet som bodde i herskapshuset i Warszawa og gjorde besøkene der enda mer fornøyelige gråt bitre tårer da hun måtte pakke sakene sine og reise hjem igjen. Markien sto hjelpeløs ved hennes side. «Hva vil skje med meg nå? Hva vil skje med oss?» hulket hun. Markien strøk henne over håret, en tåre glinset i øyekroken hans. Han hadde ikke noe svar å gi. Moshe Stolowitzky forlot markiens hus med en god følelse. Han hadde gjort en utmerket avtale. Han var kjent som en erfaren forretningsmann. Hans listige tenkeevne og dristighet banet vei inn til kontorene til overordnede statsansatte, og innen kort tid hadde han blitt hovedleverandør av jernbaneskinner. De hundrevis av ansatte han leide inn, la skinner gjennom hele Polen, og strakk også linjer i Russland. Antisemittiske ytringer brydde han seg ikke om, for jødehatere våget ikke å røre ved ham. Han var en velkommen gjest hos statsoverhoder, og de satte pris på å bli underholdt i hjemmet hans. Markien ba om å få en uke på seg til å flytte ut av huset i Warzawa. Etter at det siste flyttelasset hadde forlatt stedet for godt, inntok Moshe Stolowitzky huset med sin kone og parets lille sønn, Jacob. 2. Moshe Stolowitzky var ikke bare en rik mann, han var også stolt over å være jøde. Han leste regelmessig den jødiske avisen Das Yidishe Tageblat, han gikk ofte med sin kone i det jødiske teateret Wikt, som var etablert av skuespilleren Zigmund Turkow, han investerte i den jødiske filmen Yiddl mitn fiddl, som ble en storfavoritt blant jøder over hele verden, han ga bidrag til jødiske skoler og støttet jødiske forfattere og poeter. Hver fredag ble det på hans vegne sendt rundt sabbatskurver med mat til de fattige i byen, og satt ut en boks mynter 13

10 tiltenkt tiggerne som daglig banket på døren, slik skikken var blant store jødiske filantroper. Hans eneste sønn, Jacob, var forutbestemt til å følge i farens fotspor. Moshe ansatte lærere som underviste sønnen i hebraisk og realfag, abonnerte på den jødiske barneavisen Olam Katan (Liten Verden) for ham, og var glad når gutten leste fortellinger om hasider fromme jøder og de hellige stedene i Israels land. En stormfull vinterkveld satt Moshe Stolowitzky på første rad i Novoschi-auditoriet hvor tre tusen jøder hadde samlet seg for å høre Ze ev Jabotinskij tale. Den kortvokste, bebrillede sionistlederen med det alvorlige ansiktsuttrykket oppfordret dem til å reise til Israels land før Europa kastet dem på dør. Moshe Stolowitzky beundret Jabotinskij og leste det han skrev med entusiasme, men han mente Jabotinskij overdrev når han snakket om faren som var i ferd med å snike seg inn på Europas jøder. I likhet med de fleste av sine venner, anså Stolowitzky og familien hans Polen som sitt hjemland og var takknemlige for rikdommen de hadde samlet seg der. De levde et godt og komfortabelt liv, og det falt dem naturligvis ikke inn at det var vanskelige tider i vente slik Jabotinskijs dystre profetier varslet om. Det tok ikke lang tid før virkeligheten viste Moshe Stolowitzky hvilken lykkelig uvitende dåre han var. En fredag ettermiddag satt den jødiske millionæren avslappet i sin fløyelstrukne lenestol i Tlomackie-synagogen Warszawas største og eldste med ansiktet vendt mot arken. En lang stund lyttet han til den berømte kantoren Moshe Koussevitzkijs sang, og da sangen var ferdig forlot han synagogen sammen med en gruppe andre tilbedere. Hestevognen hans sto like i nærheten, og hjemme ventet familien og et tradisjonsrikt sabbatsmåltid. Stolowitzky kom ikke langt. En gruppe antisemittisk ungdom omringet synagogegjengerne, kastet stein og ropte hatske ord mot dem. Jødene bråstoppet, helt lamslåtte. De fleste hadde vært vitne til antisemittisk forfølgelse før, men aldri så brutal. Først 14

11 Stolowitzky-familiens herskapshus i Warsawa. da angriperne prøvde å ta fra dem veskene de bar bønnesjalene i, vant ofrene tilbake fatningen og gikk til motangrep. Det utviklet seg til et formidabelt slagsmål som varte helt til politiet kom for å gjenopprette ro og orden. Moshe Stolowitzky returnerte hjem i sin private hestevogn, forslått og med sundrevne klær. Selve hendelsen bekymret ham ikke videre. Han foretrakk å tro at enkeltstående antisemittiske hendelser ikke indikerte noen farlig trend. Han var mer opptatt av ikke å skremme sin kone, så han fortalte henne bare at han hadde snublet og skadet seg på vei ut av synagogen. Hun ringte etter lege som bandasjerte sårene og beordret ham til å holde sengen i to dager. 15