STÅ PÅ! MEDLEMSBLAD FOR ADHD NORGE NR ÅRGANG

Transkript

1 STÅ PÅ! MEDLEMSBLAD FOR ADHD NORGE NR ÅRGANG

2 Fra redaksjonen STÅ PÅ! 23. årgang ANSVARLIG UTGIVER ADHD Norge Arnstein Arnebergs vei 30, 1366 Lysaker Tlf Fax ANSVARLIG REDAKTØR Tor Eikeland - tor@adhdnorge.no REDAKSJON Brita Drabitzius, redaktør brita@adhdnorge.no Sølvi Lund-Vang solvilv@adhd-oslo.no Nina Holmen nina@adhdnorge.no UTGIVELSE 4 nummer pr år Mars, juni, sept., des. ABONNEMENT Kr 200 pr år (innland) Kr 50 pr nummer (Gratis til medlemmer) LANDSSTYREMEDLEMMER Per Lunde, Vestfold, leder Arthur Mandahl, Sør-Trøndelag Reidar Lauritsen, Buskerud Sølvi Lund-Vang, Oslo Tove Risbøl Hansen, Nordland Heidi Namlos, Telemark Tove Tendenes, Rogaland Turid Oldervik, Møre og Romsdal Egil Morten Hjulstad, Nord-Trøndelag TRYKKING Økonomi Trykk A/S, Moss INNLEVERINGSFRIST Frist for innlevering av stoff til neste nummer er 15. mai 2010 Så er endelig en lang og kald vinter på hell og vi kan se fram til lysere og lengre dager. Redaksjonen er igjen på plass etter nyttår med planlegging av årets utgivelser. Et av nyttårsforsettene for oss i redaksjonen er at vi skal ha stoff til bladet ferdig i god tid før utgivelsen. Men som med alle gode forsetter er det ikke alltid like lett å gjøre som man har til hensikt. Så også denne gang. I AD/HDens ånd utsetter vi, les jeg, alt til siste øyeblikk. Vi tror likevel at vi også denne gang har fått til et blad som kan være litt for enhver smak. En god nyhet denne gang er at undersøkelser viser at personer med AD/HD ikke er så dårlige sjåfører som myndighetene vil ha oss til å være. Transportøkonomisk institutt (TØI) har fullført prosjektet ADHD og risiko for ulykker i veitrafikken og konkludert med at ja, det kan dere forresten lese selv i artikkelen Gode sjåførar med AD/HD? av Kristen Fjellestad inne i bladet. Pernille Dysthe følger opp temaet og har blogget om sine erfaringer som sjåfør da hun var ganske ung. I dag ville Pernille fått problemer med å få taxilappen, og kanskje det er like greit hvis vi tar hennes erfaringer som taxisjåfør med i betraktningen. Som alltid har Pernille masse selvironi og en herlig måte å framstille sine til dels spesielle erfaringer på. Les den og kos dere. Personer med AD/HD blir også eldre. Dette ser vi ut fra medlemmene som melder seg inn, og med alderen kommer nye utfordringer - eller gjør det det? Dette spørsmålet har Michael Lensing tatt tak i og har, med midler fra Helse og Rehabilitering, satt i gang et prosjekt for å se på hvordan det er å ha AD/HD og være over 50 år. Et spennende prosjekt som vi tror det ikke er gjort noe på tidligere i hele verden. Så her kan vi være med på å lage historie. Vi håper alle som har AD/HD og som er over 50 år, vil svare på dette spørreskjemaet når de får det i posten. En viktig undersøkelse som kanskje vil bringe fram noe nytt som kommende generasjoner kan dra nytte av. Glem heller ikke å melde deg på konferansen Bridge over troubled water, som går av stabelen 19. og 20. april. Se annonse inne i bladet. Brita Drabitzius

3 Innhold Fra redaksjonen 2 Lederens hjørne 4 Generalsekretærens spissformulerte 5 AKTUELT Takk til Liv 6 Gode sjåførar med AD/HD? 7 På ville veier pluss Å bli godt voksen med AD/HD 16 Toner i mitt hjerte 18 Likemannskurs for ungdom i Tallinn 22 ADHD Norge 30 år glimt fra jubileumsfeiringen 23 Nyttig å vite 25 Innføring av arbeidsavklaringspenger Gjeld Økonomirådstelefon i NAV 25 Home-Start familiekontakten Norge 25 Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek 26 Bufetat Hva med oss? 26 Jon er det nye Ekstra-fjeset 27 Årets tildeling fra Extra-spillet 27 BREV FRA LESERNE Ikke fått diagnosen AD/HD 28 Voksen kvinne med diagnose AD/HD 30 FRA FYLKES- OG LOKALLAGENE Deling av fylkeslaget Oslo og Akershus 33 Oslo 33 Akershus 33 Nordstrand og Østensjø lokallag 34 Finnmark 35 Gjesdal lokallag 37 Hordaland 41 KURS, SEMINARER OG SOMMERLEIR Brennabu 42 Grøtavær 43 Sahara-ørkenen 45 ADHD Norges landsmøte Grasrotandelen en ny måte å støtte ADHD Norge på 47 ADHD konferansen FASTE SIDER Litteratur og filmer til salgs 50 Adresseliste fylkeslag 50 Adresseliste lokallag 51 Ønsker du å bli medlem? 52 Trenger du noen å snakke med? 53 Likemenn 54 Landsstyre / Fagråd 56 Litteratur og filmer til salgs, bestillingsliste 57 Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter. STÅ PÅ! nr

4 Lederens hjørne Bridge over troubled water er tittelen på konferansen vi arrangerer 19. og 20. april. Til denne konferansen har vi vært heldige og fått dr. Loretta Giorcelli fra Australia som hovedforeleser. Hun er dyktig på å formidle viktige kunnskaper og gode holdninger som bør herske i klasserommene. Jeg har hatt gleden av å høre henne ved to anledninger tidligere. Den første i Skottland og senere i Danmark. Vi har valgt tittelen fordi vi opplever at mange medlemmer forteller om utfordringer i overganger mellom forskjellige deler av hjelpeapparatet. Det kan være mellom skoletrinn eller fra BUP til DPS. Vi har et bredt sammensatt program med dyktige forelesere og håper at mange kommer til Quality Airport Hotel Gardermoen. Denne konferansen bør nå ut til mange grupper som skal yte oss tjenester. Det er i februar og mars de fleste fylkeslag har sine årsmøter. Det blir da noe utskifting blant våre tillitsvalgte, og jeg vil benytte anledningen til å takke de som har gått av, for innsatsen. Samtidig ønsker jeg de nye velkommen. Det er tillitsvalgte i både fylkeslag og lokallag som er ryggraden i ADHD Norge. Det er de som sørger for at andre medlemmer får et tilbud. En stor takk til alle sammen! I år har det blitt en forandring blant våre fylkeslag. Oslo og Akershus har frem til nå vært ett fylkeslag. Årsmøtet har vedtatt at det blir delt, slik at det nå blir et fylkeslag i Oslo og et i Akershus. Dette håper vi bidrar til at medlemmer i Oslo og Akershus opplever at de får et bedre tilbud fra ADHD Norge. I år er det landsmøteår. Det er nesten nifst at det har gått tre år siden landsmøtet i Tromsø. Landsmøtet er ADHD Norges høyeste organ og vedtar vår handlingsplan. Handlingsplanen er det viktigste redskapet vi har. Den skal hjelpe oss å prioritere hva vi skal bruke tid på og hvilke tilbud vi skal gi våre medlemmer. Nå i vinter jobber noen av oss med å utarbeide en ny handlingsplan. Dette er interessant og gir oss en god mulighet til å gå ordentlig igjennom det vi gjør. Det vi så langt har festet oss ved, er begrepet brukermedvirkning. Det meste av det vi gjør, er brukermedvirkning, enten på individnivå eller på systemnivå. Det er fra myndighetenes side lagt vekt på brukermedvirkning og de ønsker å styrke det arbeidet. Det blir da viktig for oss å vise det vi gjør innenfor dette området. Det andre hovedområdet er interessepolitikk. Vi har en del å forbedre på dette området. Vi har vært flinke på en del områder, men trenger å øke innsatsen overfor de politiske partiene. For oss sentralt blir det viktig å ha kontakt med stortingspolitikere. For fylkes- og lokallag blir det viktig å ha kontakt med fylkesting og kommunestyrer. Vi har tidligere hatt god erfaring med samarbeid med politikere. Vi har delt ut en ærespris og den fikk John Alvheim for innsatsen han gjorde for at voksne med AD/HD skulle kunne få bruke medisiner. Når landsmøtet blir holdt i Sandvika i juni, regner jeg med at vi får vedtatt en handlingsplan som gjør det mulig å gi medlemmene våre et enda bedre liv. Vi er en organisasjon som det er godt å få lov til å lede, og vi har mye å bidra med fremover. Per Lunde «Begeistring er den kraften som fører oss til endelig seier» Paulo Coelho 4 STÅ PÅ! nr

5 Aktuelt Generalsekretærens spissformulerte Meldekort - velferdsstatens ørefik AV TOR EIKELAND Jeg sakser fra NAVs hjemmeside: Arbeidsavklaringspenger (AAP) Fra 1. mars 2010 blir det innført en ny stønad som erstatter attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Den nye stønaden kalles arbeidsavklaringspenger. Arbeidsavklaringspenger skal sikre deg inntekt i en overgangsperiode hvor du på grunn av sykdom eller skade har behov for arbeidsrettede tiltak, medisinsk behandling eller annen oppfølging fra NAV for å komme i arbeid. Lær deg begrepet med en gang. Nå er det AAP, forlenget til ArbeidsAvklaringsPenger, for alle penga! Bort med frynsegoder som attføringspenger, rehabiliteringspenger og midlertidig uførestønad nå er det AAP! Det er kanskje greit å få et ensartet system på dette området det gjør det mer oversiktlig både for bruker og saksbehandler og kan det bidra til å effektivisere NAV, er ikke det noen ulempe. Men at alle nå skal over på 14 dagers utbetaling, er jeg veldig skeptisk til. Dette er en løsning som iverksettes uten at det er tatt hensyn til brukernes mening. Fra brukerhold er det uttrykt stor uro fordi vi antar dette kan skape disponeringsproblemer for mange som lever med små økonomiske marginer over lang tid. Så var det selve oppfølgingen, da. Det er grunn til å se litt på regimet rundt AAP. Her adopteres oppfølgingsrutinene som tidligere arbeidskontoret snekret for brukere på yrkesmessig attføring. Løsningen den gang sånn midten på 90-tallet var meldekort. Løsningen i 2010 er meldekort. For ikke lenge siden hørte jeg en minister snakke om AAP og meldekort som om meldekortet nå ble innført for første gang for å bedre kontakten mellom NAV og bruker. Meldekort har vært i snart 15 år og kontakten mellom hjelpeinstans og bruker har vel aldri vært dårligere. Hvis du er litt glemsk av deg eller strever med orden i sy-sakene skaff deg en rik bestemor umiddelbart! Glemmer du å sende meldekort, blir det lite til livsopphold de neste ukene! Hvorfor er meldekort viktig? På hjemmesiden leser vi: Meldekortet er viktig fordi du opprettholder kontakten med NAV og gir beskjed om at du fortsatt ønsker å stå registrert for å få hjelp til å komme i arbeid de neste 14 dagene kortet gir grunnlag for utbetaling av arbeidsavklaringspenger STÅ PÅ! nr

6 Aktuelt Jeg skjønner ikke at en som mottar AAP, må bestemme seg hver 14. dag over 100 ganger i året - for å få hjelp til å komme seg i arbeid de neste 14 dagene hvis vedkommende er i et flerårig utdanningsløp. Jeg skjønner heller ikke at han/hun må bestemme seg like mange ganger i løpet av et år for at de vil ha penger å leve av. Det eneste jeg skjønner er at NAV har et stort kontrollbehov og det må tas alvorlig. Det som likevel blir problematisk, er at når NAV ikke selv finner smarte løsninger på dette, velter de risiko og ulempe over på brukere som ikke selv har valgt sine funksjonsnedsettelser for moro skyld. Og, som om ikke dette er nok. Jeg er veldig skeptisk til at det fokuseres kun på en vei ut av AAP nemlig arbeid. Jeg er den første til å håpe at langt flere med funksjonsnedsettelser kommer i arbeid, men jeg er også en varm forkjemper for retten til verdig og varig uførepensjon for de menneskene som skal ha det. Unntaksregler På hjemmesiden leser vi videre: Fritak fra plikten til selv å sende meldekort. NAV kan på visse vilkår frita enkeltpersoner fra plikten til selv å sende meldekort. Du kan også selv ta opp spørsmålet om fritak med NAV-kontoret ditt. Blir du fritatt fra plikten til selv å sende inn meldekort, har du fremdeles en plikt til å gi opplysninger om endringer som kan ha betydning for stønaden eller aktivitetsplanen din. Hvis du skal over på AAP fra 1. mars og har problemer med tidsfrister, problemer med å holde orden på ting, er redd for å bomme på fristen for å levere meldekort, så for all del søk fritak for levering av meldekort. ADHD Norge er interessert i tilbakemeldinger hvis mennesker med AD/HD får problemer med meldekortrutinen. Gi gjerne melding til post@adhdnorge.no. Takk til Liv 1. februar sa Liv Wiborg takk for seg i ADHD Norge. Liv har vært ansatt i ADHD Norge i fem år, men har også vært fast medlem av ADHD Norges fagråd siden tidlig på 90-tallet, noe hun fremdeles kommer til å engasjere seg i. Livs hovedfokus har vært barnevern og barnets beste, noe hun også har bidratt til gjennom boken Har jeg lov til det, da?, en bok om barns rettigheter, og som kom ut i Som prosjektleder har hun planlagt og satt i gang prosjektet Jevnaldersosialisering, et prosjekt som har som mål å gi barn og unge en mulighet til å treffe andre med samme diagnose, knytte vennskap og samtidig få kunnskap om hvordan det er å leve med diagnosen AD/HD i barne- og ungdomstiden. Liv har også engasjert seg sterkt i temaet Kvinner og AD/HD og har hatt ansvar for at Kvinnenettverket ble igangsatt og videreført. Liv har også oversatt bøkene til Doris Ryffel-Rawak, Kvinner med ADHD utleverte følelser og ADHD & samliv en utfordring. I skrivende stund legger hun siste hånd på oversettelse av boken Wir fühlen uns anders!, også denne skrevet av Doris Ryffel-Rawak. Boken vil foreligge til høsten. Vi som har jobbet sammen med Liv, vil savne henne, men håper at vi, til tross for at vi ikke lenger vil være på samme kontor, skal ha et godt samarbeid videre. Liv er fremdeles en del av familien, både som fagrådsmedlem og som ansatt i Norsk Tourette Forening, som vi i årevis har hatt et godt samarbeid med. Vi ønsker Liv lykke til i den nye jobben! Brita Drabitzius og resten av staben 6 STÅ PÅ! nr

7 Aktuelt Gode sjåførar med AD/HD? T EKST: KRISTEN F JELLESTAD Førarar med AD/HD, utan tilleggsdiagnose, er omlag like flinke som andre i trafikken. Den vanlege oppfatninga om at dei er 3-4 gonger så farlege, må nedjusterast kraftig. Dette meiner Truls Vaa i Transportøkonomisk institutt (TØI). TØI har i november 2009 fullført eit prosjekt om ADHD og risiko for ulykker i veitrafikken. Truls Vaa (TØI) var prosjektleiar og Beate Elvebakk (TØI) og Kristen Fjellestad (Statped Vest) medforfattarar. Det svenske Vägverket var oppdragsgjevar. Konklusjonen er at førarar med rein AD/HD ikkje utgjer større fare enn f.eks. personar med diabetes, hjerte-/karsjukdomar eller søvnvanskar. Personar med AD/HD + personlegdomsforstyrringar (ODD/CD) er derimot meir innblanda i ulykker. Dette gjeld personar som ofte misser kontrollen, er trassige, utfordrande, ofte irritable og sinte, har vanskar med å akseptere krav og reglar og vanskar med å finne seg til rette i skule og samfunnsliv. Framtidig forsking om personar med AD/HD i trafikken må skilje mellom rein AD/HD og AD/HD med tilleggsdiagnosar (Vaa, 2009). Mange tidlegare undersøkingar viser at personar med AD/HD er overrepresenterte på ulykkesstatisikken. Men kor godt er eigentleg grunnlaget for å kome med sikre konklusjonar på dette området? Har ein kontrollert vesentlege faktorar som for eksempel køyrde km? Det er ei kjent sak at spesielt mange med AD/HD tykkjer det er veldig moro å køyre bil, og difor er det naturleg å tru at desse køyrer meir enn andre. Klart at di meir du køyrer, di større er sjansen for å kome i ulykker. Metode Prosjektet har gjennomgått tilgjengeleg forskingslitteratur om AD/HD, åtferd og risiko for ulykker i trafikken ved: 1 Meta-analyse (gjennomsnitt av resultat i internasjonal forskingslitteratur) 2 Spørjeskjemaundersøking blant personar i Norge med AD/HD Gjennomgang av litteratur Truls Vaa (TØI) har gått gjennom internasjonale studiar frå USA, Canada, Tyskland og New Zealand, i alt 27 resultat. Dei fleste studiar er forfatta av Barkley. Sjølv om datagrunnlaget er relativt avgrensa, gjev det likevel grunnlag for å berekne relativ risiko (RR), også for ein del undergrupper. RR viser i prosent kor stor risikoen er samanlikna med kontrollgruppa. STÅ PÅ! nr

8 Aktuelt Resultat frå meta-analyse For heile AD/HD-gruppa, inklusiv personar med tilleggsdiagnose, er RR berekna til 1,48. Det betyr at førarar med AD/HD har 48 % høgare risiko enn førarar utan AD/HD. RR-verdiane viser stort sprik i datamaterialet - frå det lågaste nivå på 0,92 til det høgaste 4,07. I undersøkingar med tilleggsdiagnose (komorbiditet) ODD og/eller CD er RR 1,79. Det betyr at førarar med høg andel ODD/CD har vesentleg større RR enn førarar med rein AD/HD. Risiko er vurdert i høve til køyrelengde. Køyrelengde er inkludert i berre halvparten av resultata. RR for denne undergruppa er 1,30. Fleire av undersøkingane viser at målgruppa generelt køyrer med større fart enn andre og er innblanda i fleire ulykker med personskade. Fem resultat gjev opplysningar om medisinering. RR for denne undergruppa er 1,46; dvs. omtrent på same nivå som RR for heile materialet. Fleire undersøkingar testar samanhengen mellom AD/HD og promillekøyring. Det er ingen skilnad mellom førarar med AD/HD og kontrollgruppa når det gjeld promillekøyring. To undersøkingar testar merksemdsfunksjonen hos bilførarar. Barkley m. fl. (2002) fann dårlegare funksjon i AD/HD-gruppa i 8 av 37 forhold. Fried m. fl. (2006) fann ingen forskjell. Den norske undersøkinga ADHD Norge gjennomførte i 2002/2003 eit prosjekt om Korleis personar med ADHD greier seg som bilførarar i trafikken (Fjellestad, 2004). Det kom inn 172 svar frå førarar med AD/HD (svarprosent 49,6). Ulykkesrisikoen gjeld både ulykker med personskade og alvorlege uhell. Resultatet viser ulykkesrisiko på 4,36 ulykker pr. million køyrde km. Samanlikna med andre forskingsresultat på AD/HDgruppa er ulykkesrisikoen i denne målinga låg. Undersøking av TØI som gjeld gjennomsnittet av alle bilførarar, viser ulykkesrisiko på 6,24 (Bjørnskau, 2008). Det er urimeleg at AD/HD-gruppa i den norske undersøkinga har lågare risiko enn andre. Forklaringa kan vere låg svarprosent, lite utval og at førarar med mange uhell ikkje svara på skjemaet. Resultatet viser spesielt låg ulykkesfrekvens for yrkesførarar. Dei 23 respondentane med førarkort kl CE greier seg godt i trafikken. Vurdering av resultat Truls Vaa er svært kritisk til undersøkingar som ikkje er kontrollerte for utanforliggande faktorar, spesielt køyrelengde. Dette gjeld m.a. Barkley m.fl. sine 8 STÅ PÅ! nr

9 Aktuelt undersøkingar frå 1993 og Desse undersøkingane danna grunnlaget for konklusjonane til De sakkyndige team for HF/ADHD i brev til Statens helsetilsyn (1998): Pasientgruppen med HF/ADHD har i flere undersøkelser vist seg å ha betydelig økt forekomst av trafikkulykker og risikoatferd.. Funnet er, med visse presiseringer, reprodusert flere ganger og må etter vår oppfatning anses som dokumentert. Vaa hevdar at påstanden Funnet er.reprodusert flere ganger er direkte gal, særleg med grunngjeving i manglande kontroll for køyrelengde, sprikande resultat frå andre undersøkingar (Lambert, 1995) og manglande reproduksjon av Barkley sine undersøkingar. Vaa meiner at Barkley m.fl. trekkjer gale konklusjonar som igjen får konsekvensar for uttalingar frå sakkyndige team som òg vert feil. Forholdet mellom førarar med AD/HD med og utan komorbiditet kjem lite fram i tidlegare undersøkingar. Studie av Barkley m.fl. (1993) inneheld eit utval med stor andel komorbide tilstandar. Vaa meiner at ein stor del av ulykkene i undersøkinga kan forklarast ut frå ODD/CD og ikkje AD/HD, og at Barkley kjem med upresise berekningar som får konsekvensar for seinare studiar og oppfatning av risiko i samband med AD/HD og bilkøyring. Konklusjonar For heile AD/HD-gruppa er relativ risiko 1,48 (statistisk signifikant på 5 % nivå). Korrigert for køyrelengde er RR 1,30. Dette forklarast med at førarar med AD/HD køyrer meir enn andre. Den nasjonale og internasjonale oppfatninga om AD/HD og risiko i trafikken må kraftig nedjusterast. RR for andre tilstandar ein kan samanlikne med, varierer frå 1,09 (redusert syn), 1,56 (diabetes melittus) og 3,71 (søvnapné). RR for AD/HD (1,48/1,30) ligg dermed i nedre sjikt av dette intervallet. Komorbide tilstandar ODD/CD gjev vel 20 % høgare risiko enn førarar med rein AD/HD. Testing av merksemdsfunksjonen gjev ikkje grunnlag til å hevde at førarar med AD/HD er mindre merksame enn andre. Framtidig forsking må konsentrere seg om å berekne RR for rein AD/HD og for dei komorbide tilstandane ODD og CD. Praktiske konsekvensar I føreskrift om førarkort av nr 298 heiter det at det ikke må være andre sykdomstilstander som gjør eller kan gjøre føreren uskikket til å føre motorvogn. Utfordringane er å kunne skilje ut dei som er STÅ PÅ! nr

10 Aktuelt uskikket. Praksis er svært varierande. Ved einskilde trafikkstasjonar godtek dei helseattest frå primærlege og let søkjaren få førarkort visst tilrådinga frå legen er positiv. Dette gjeld òg søknader om førarkort på tunge køyretøy. Ved andre stasjonar tolkar dei føreskriftene slik at med AD/HDdiagnose må det søkjast fylkeslegen om dispensasjon frå helsekrava. Fylkeslegane er til vanleg svært restriktive med å gje dispensasjon, særleg når søknaden gjeld tunge køyretøy. Det er altså ulik praksis i ulike fylker som igjen reiser etiske problemstillingar. Kven har kompetanse til å avgjere om ein søkjar er skikka/uskikka? Kan det vere slik at ein person som er uroleg og lagar mykje kaos i skulen, òg er uansvarleg i trafikken? Ein kan tenkje seg at med svikt i merksemd vil bilkøyring vere risikofylt. Men sjølv med AD/HD-diagnose er det ikkje sjølvsagt at ein ikkje viser merksemd i alle aktivitetar. Konteksten kan vere avgjerande. Skulen er ikkje alltid så godt tilpassa AD/HDproblematikk og kan opplevast som kjedeleg med krav om å halde seg i ro og ikkje forstyrre andre. Bilkøyring krev fokus og kan vere motiverande med stadige hendingar i trafikkbiletet som verkar stimulerande og gjer ein mindre utsett for merksemdsvikt. Eigen erfaring som lærar og trafikklærar i 40 år har overbevist meg om at det ikkje er samanheng mellom merksemd i skulesituasjonen og merksemd bak rattet. Derimot er svikt i impulskontroll ein meir avgjerande faktor for førarar med AD/HD. Det krevst forsking og faglege diskusjonar for å avklare om påstandane er rette. Personleg meiner eg ein må setje lit til primærlegen si vurdering i førarkortsaker. Ein må forvente at legen innhentar vurderingar frå andre fagmiljø, og då bør det ikkje vere naudsynt med dispensasjonssøknader. Men kva når legen er i sterk tvil? Alternativ kan vere: 1 Utsett førarkort til søkjaren vert meir mogen. (Personar med AD/HD har til vanleg forseinka utvikling.) 2 Geografisk avgrensa førarkort. Det betyr at ein får førarkort på prøve, men kan køyre berre i eit geografisk nærområde der ein er godt kjent og kravet til trafikale utfordringar er redusert. Med systematisk kontroll og oppfølging kan ein utvide til vanleg førarkort visst personen viser seg tilliten verdig. Spørsmåla er mange i høve ulike helsetilstandar og førarkort. Meir forsking og akseptabel praktisering av føreskrifter er framtidige utfordringar. 10 STÅ PÅ! nr

11 Aktuelt På ville veier AV P ERNILLE D YSTHE, JOURNALIST OG FORFATTER Jeg er så vidt i begynnelsen av 20- årene. Mor og far synes at jeg er så flink til å kjøre bil. Det er jeg, i og for seg, selv om jeg kjører altfor fort og irriterer meg over kjerringer og menn med hatt og Lada. Både Lada og menn med hatt er en utdøende rase, som snart skal settes til side av menn som tar feil retning i rundkjøringer eller velger å ta motorveien bak frem. De pleier å kjøre Passat. Stadig må jeg slå tilbake en nesten uimotståelig trang til å meie ned fotgjengere som går på rødt lys og som braser rett ut i fotgjengerfeltet med hånden hevet. Jeg har gitt fingeren tre ganger. Ok. Fire, da! Idiotene fortjente det. Helt klart. Men jeg hadde stukket av dersom de hadde forsøkt å få meg i tale for å fremføre sin versjon av kroppsspråk. For meg er det mye enklere å vikle seg inn i enn ut av bråk. Det som nå skjer, er at mor og far tar kontakt med en bekjent av dem som er drosjeeier. Faren til kjæresten til søsteren min. Å, nei, tenker du nå. Og det er helt berettiget, for jeg eier ikke stedsans. Jeg kan faktisk kjøre E18 mot Sørlandet og som et eksperiment snu retningen i hodet slik at jeg føler at jeg kjører mot Oslo igjen selv om jeg fysisk fortsatt er på vei til Sørlandet. Det er en artig øvelse. Men humoren har en bratt synkende kurve når jeg skal til Grorud og kjører mot Drammen, hellig overbevist om at jeg er på rett spor og noen samtidig står og venter på meg. På Grorud. Slikt skjer stadig vekk når man kjører drosje. Taximannen tar kontakt med meg og spør om jeg kunne tenke meg å ta drosjelappen. I Bærum. Jeg svarer ja. Bærum bør jeg jo kunne fikse. Jeg er vokst opp i Bærum og kjenner bygdas kriker og kroker som min egen vagina. (Jeg er gått bort fra å snakke om mitt kjennskap til egne bukselommer, da jeg skifter bukser ganske ofte. Jeg tror uttrykket oppsto i en tid da man gikk i samme bukse til den var slitt ut.) Dessuten trenger jeg penger. Fremdeles trasker jeg rundt på Blindern, nå på sosiologi grunnfag. Temmelig halvhjertet, men jeg måtte ha studielån for å kunne gå på Noble Dancer. Pengene er brukt opp og vi befinner oss i mars måned. Mors og fars velvilje når det gjelder å spe på litt til privatøkonomien, stopper rett før Lewis 501 og far sier at jeg har fått bursdagspresanger på forskudd til jeg fyller 48. (Det samme gjelder julegaver.) Jeg stryker bare én gang til drosjelapp-eksamen. Da jeg blir spurt om å beskrive kjøreruten fra Blommenholm til Ullevål sykehus, velger jeg de veiene jeg kan for å være på den sikre siden. Det vil si Kirkeveien i Bærum til E18, E18 til Sandvika, E16 mot Hønefoss, Brynsveien fra Skui til Bærumsveien, Bærumsveien til Ullern, STÅ PÅ! nr

12 Aktuelt Ringveien til Ullevål Stadion og Sognsveien til Kirkeveien. Vips, så er man der, sier jeg. Sensor er ikke enig. På andre forsøk er jeg heldigere dersom man betrakter drosjelappen som en belønning. På meg fungerer den snarere som en straff, og igjen handler det om forutsigbarhet. Det er verdens mest uforutsigbare yrke. Du vet aldri hvem du får inn i bilen. Du vet ikke hvor de har tanker om å ende. Det vet de ikke alltid selv heller. Du vet ikke om du vil klare å bringe dem dit, verken dit de vet de skal, eller dit de ikke aner hvor er. Men de er overraskende treffsikre når det gjelder å vite hvor de definitivt IKKE skulle. Du har ingen som helst formening om hvor mye du kommer til å tjene. Og du har ingen anelse om når du kan få lov til å dra hjem og legge deg. Det avhenger av hvor mange nordmenn som har tenkt å drikke seg fulle en vanlig torsdagskveld. Jeg skal nemlig bare kjøre på ukedagene. I helgene vil drosjeeieren ha bilen selv, eller han overlater kjøringen til kjæresten til søsteren min som tok drosjelappen samtidig med meg. Det vil si: Litt før meg, da han selvfølgelig sto til eksamen på første forsøk og flashet meg opp i trynet med hele Pusurstellet sitt. Blæ. Fuck him. Men jeg klarte ikke la være å begynne å gråte. Pugging fungerer dårlig for meg. I det jeg får drosjelappen stukket i hånden, vet jeg at det er en jobb jeg kommer til å hate. Da er det for sent. Jeg kan ikke skuffe mor og far som har snakket så pent om bilkjøringen min, og jeg kan ikke skuffe drosjeeieren som er faren til kjæresten til søsteren min. Allerede i morgen ettermiddag skal jeg prøve meg for første gang, og jeg kjenner at jeg gruer meg intenst. Følgelig sover jeg nesten ikke hele natten. Jeg vrir meg til en gordisk knute i sengetøyet og forbanner den idioten som fant opp hjulet. Neste dag sleper jeg meg rundt Blindern med en synkende følelse i magen. Urosystemet er i full beredskap. Planeten Uro svirrer rundt i et stadig høyere tempo, noe som setter kroppen min i fluktmodus. Stresshormoner slynges med stor kraft ut i den ytterste tå- og fingerspiss. Det er det man kaller fingerspitzgefühl. Hjertet slår raskere, jeg svetter i pannen, i armhulene og på ryggen. Men med intellektet vet jeg at adrenalinkicket er bortkastet. Tiden eter opp sin egen seige kropp og drøvtygger den frem mot kl 17:00, da jeg skal sette meg inn bak rattet og føre drosje nr 272 ut i det uvisse. Og mens prosessen mot det uunngåelige pågår, drar jeg til Grünerløkka for å kjøpe uniform. - J veit ikke om vi har no n som passer æ. D ække mange kvinnfolk som kjører drosje, sier velkomstkomiteen i uniformslageret. Den sure gubben mønstrer meg opp og ned. Jeg gjengjelder opp-og-nedmønstringen og tenker at han trolig har mistet drosjeløyvet sitt ene og alene på grunn av portvinsnesen. Kanskje han begynte å kjøre drosje som en slags antabil. Fingrene hans er pissegule etter all tobakkrullingen, og neglene som er fliset opp til hårrøttene, har brune, langsgående striper. Den skrinne hentesveisen har mumifisert sporene etter kammen og kler ham fortreffelig. Jippi, tenker jeg og krysser fingrene. Han kommer ikke til å finne uniform til meg. Han blar seg stadig lengre vekk med Grand 12 STÅ PÅ! nr

13 Aktuelt Canyon-fingrene grafsende i hver fold, gjennom mer enn sju blåner - og snart vil han være ute av syne. Men plutselig spretter han frem bak reolene og vifter triumferende i luften med en kleshenger. - Trur u a? Han rekker meg en mørkeblå bukse, drosjemotens svar på designerjeansene Puss&Kram. En hylse med sleng som stopper cirka tre centimeter under puppene. Jeg befinner meg i hvilemodus mellom to slankekurer. Nå ser det ut til at jeg skal kjøre drosje og til forveksling likne på en aubergine. For å komplettere: Det er ikke mer enn en uke siden jeg tok rotpermanent, akkurat som Anette Stai. Men noe gikk feil. Jeg ble svimerket i hodebunnen og hvert hårstrå fikk en slags kniks ved roten. - Løkke til med kjøringa! sier mannen, noe mer jovialt. Jeg tar sats og stiller det uunngåelige spørsmålet. - Hvorfor er det så få jenter som kjører drosje? - Døm er redde, svarer han. - Ran, drap, voldtekt & sånt, vett ø. Jeg blir underlig nok ikke så veldig redd. For det første er auberginer med utgredd hyssingdusk ikke utsatt. For det andre har det ikke falt meg inn å frykte ran, drap, voldtekt & sånt. Det eneste jeg er redd for, er å ikke finne frem i tide slik at kundene kjefter på meg. Kjeft er det i verden jeg frykter mest av alt. Om kjeften opptrer i følge med en voldtekt eller to, spiller liten rolle. Omsider har alle timene ett seg selv opp. Og endelig sitter jeg her, bak rattet på 272. Ja, jeg sier endelig. Det er på en måte deilig at det ikke finnes noen vei tilbake. Jeg kjenner at fatalismen gjør meg godt. I fremtiden vil psykologene kalle det å stå i det, uavhengig av kroppsstilling. Å stå i det vil si å holde ut noe uutholdelig. Og de sier at du er flink som står i det, selv om både psykologen, du selv og alle andre vet at det er en bløff. Du har slett ikke noe valg. Men på den måten kan du forledes til å tro at det er en slags frivillig øvelse i selvutvikling som vil bringe deg til nye høyder. Moren min sier omtrent det samme. Du har godt av å utfordre deg selv. Alt du er redd for og likevel mestrer, gjør deg sterkere. Det var også svaret jeg fikk da jeg i dag tidlig antydet at drosjekjøring kanskje ikke var noe for meg likevel. Man skal drite mye i eget reir før det blir tatt hensyn til. Så var det bilen, da. Jeg hadde håpet på en Mercedes. Nå har jeg parkert den sølvgrå Volvo stasjonsvognen på taxiholdeplassen ved KI, Kjøpmannsinstituttet på Rykkinn. Drosjeeieren er veldig glad i Volvoen sin. Da vi tok en prøvetur for et par dager siden, ble han rasende fordi jeg bråbremset for en spurv. Han ville heller ta en spurv forfra enn å bli tatt bakfra av en trailer. Klam og kald følger jeg med på radioen. Og dette skjer i de gode, gamle dager, da vi alle er så lykkelige fordi det ikke er noe som heter datakræsj. Hvis jeg nå for eksempel hadde funnet på å ringe noen og si: pernilledottdysthehttpwwwdottno@matchdottcom, ville jeg ha åkt rett inn på Gaustad uten nøkkeldekor rundt halsen. Men: Jeg har ikke en gang noe å ringe med. Mobiltelefoner finnes ikke, i hvert fall ikke i et format det er STÅ PÅ! nr

14 Aktuelt anstendig å drasse rundt på. Jeg har allerede gitt sentralen på Høvik beskjed om at 272 venter på holdeplassen på KI. Damene på sentralen roper stadig opp numre, og jeg skvetter hver gang. Sentralen kaller 375. Jeg gjentar, kaller 375. Da skal 375 trykke ned en spak og si 375 her! Og så er 375 helt på tur. Slik må en bikkje føle seg når mennesket kaster den samme kjeppen ned den samme skråningen igjen og igjen og igjen. Utenfor regner det i strie strømmer. Klokken nærmer seg 18. Ingenting skjer. Mørket senker seg, asfalten blir svart og blank. Den kommer snart til å sluke alt lys, og numrene på husrekkene vil bli uleselige. Det funkler fosforaktig i restene av blåis som snart må gi tapt og slippe taket i vinteren. Sentralen kaller 272! Jeg hopper i setet og dytter inn knappen på mikrofonen. 272 her! Du skal hente i Bjørnebærstien 43 A. Jeg gjentar adressen, trykker på taksameteret og svinger ut fra holdeplassen. Hjertet dunker, men jeg kjenner samtidig en form for lettelse. Nå er jeg i gang. Det er for sent å snu. Passasjeren skal til Eiksmarka. Det er en pen, liten svingom på rundt femten minutter. Jeg kan til og med veien. Vi kjører trøstig av gårde, i stilltiende taushet. Skrukketrollet i baksetet er ikke i pludrehumør. Hun stirrer biskt ut i mørket og knuger vesken inntil kroppen. Vindusviskerne sveiper med dovne drag over frontruten. Duggen kryper oppover sidevinduene. Jeg setter viften på full guffe. Det er nesten søvndyssende. Veibanen svelger seg selv i et svart og uforsonlig jafs, og lyset fra frontlyktene kleber seg til asfalten. Jeg stanser utenfor adressen damen har oppgitt. Hun betaler og gir meg fem kroner i driks. Da er det bare å snu bilen og finne nærmeste holdeplass. Garasjene har jeg til venstre for meg, rekkehuset til høyre. Det er smalt og bratt. Og dårlig sikt. Det beste er nok at jeg snur bilen i stedet for å rygge hele veien ned, tenker jeg praktisk. Som mørkbeisede trolltrappetrinn klatrer garasjene oppover mot skogbrynet jeg så vidt skimter konturen av noen meter høyere opp i hellingen. Jeg svitsjer automatgiret over på R med en dreven bevegelse og er nok litt eplekjekk etter den vellykkede debuten som drosjesjåfør. Tjo hei! Dette er en smal sak! Det er inn i helvete mørkt, men så lenge jeg ser garasjene, er det trygt å rygge. Jeg legger over rattet og trykker på gassen med stø fot. KARDANG!!!!!!!!! Svarte faen. En slik følelse i magen har jeg ikke kjent siden jeg satt på dumphuske med faren min. Da gikk det også veldig raskt opp. Forskjellen fra den gang er at pappaen min ikke spenner fra med føttene i den andre enden. Jeg kjører drosje i fire måneder for å dekke inn egenandelen på reparasjonen av kardangen og gruer meg like mye hver eneste gang jeg skal sette meg inn i Volvoen. Det er lite som overgår forsøket på å rygge ned en terrassert garasjeatkomst, men av særskilte begivenheter kan jeg nevne den dagen jeg står i kø i to timer på Fornebu og får tur til SAS-hotellet 500 meter bortenfor. Jeg kjører inn 175 kroner på én kveld. 14 STÅ PÅ! nr

15 Aktuelt Eller hva med den strålende torsdags ettermiddagen kl 17:30, da alarmen går av i bilen utenfor den største studentblokken på Sogn? Jeg har ingen formening om hvordan jeg kom til å skru på spetakkelet, og nøyaktig like liten formening om hvordan jeg skrur det av. Bilen tuter på inn og ut og blinker med alle lys inklusive varsellyktene og taklampen. Alle drosjer i nærheten varsles automatisk, og det samme gjør sentralen. Det største hybelhuset på Sogn rommer studenter. I øyekroken registrerer jeg at av dem er hjemme i kveld. Så har vi den forglemmelige turen da jeg blir praiet av et uskyldig offer i sentrum før jeg rekker å rette nesa ut mot Bærum og tryggheten igjen, (noe som ulykkeligvis stadig gjentar seg). Denne kunden skal fra Nationaltheatret til Bislett, og jeg kjenner kun én måte å komme dit på. Det vil si at jeg kjører opp Wergelandsveien, Hegdehaugsveien og Bogstadveien, tar til høyre i Majorstukrysset og fortsetter oppover Kirkeveien for så å kjøre ned Ullevålsveien mot sentrum igjen og til slutt Theresesgate til Bislett. Kunden sitter stille en god stund, men da vi nærmer oss Valkyrie Plass, mener han at jeg tar en omvei. Jeg kan ikke være mer enig, da selv jeg har fått en følelse av at ruten avviker fra luftlinje. Følgelig skrur jeg av taksameteret ved Valkyrie Plass, som er sånn cirka halvveis. Nesten helt til slutt må jeg nevne det sjenerøse tilbudet jeg får fra en fyr om å bli med opp i leiligheten hans i stedet for å kjøre videre. Om jeg slår til? He, he. Men selve høydepunktet må være natt til syttende mai. Denne kvelden er det nærmeste jeg kommer helgekjøring, og jeg tenker at jeg endelig skal betale meg fri fra drosjeeierens lenker. Det går fint en lang stund. Jeg freser hit og dit og formelig slurper inn dritings mennesker for så å spytte dem ut av eksosrøret rundt neste sving. Taklampen er kontinuerlig slukket. Taksameteret tikker feberhett og lommeboken fylles opp. Bankkort eksisterer ikke. Her snakker vi kun cash. Deilige, svarte penger. Drosjeeierens, vel og merke. På Jar stasjon blir jeg praiet. To godt voksne fylliker står og dingler på holdeplassen. De sildrer inn i baksetet. Den ene tenner en halv rullings med pergamentgule fingre mens den andre haler rødspriten opp av fugleskremselfrakken. Fra en papirpose bryter han løs et sjenerøst stykke loff. Og så begynner han å sile rødsprit gjennom brødmassen. - Øvjrevjollrrrrrrrr, surkler han. Det er ingen lang tur. Toppen fem minutter. Øvrevoll. Galoppbanen. Kroa. De kan holde seg det lille stykket, tenker jeg. Høyt sier jeg: - Kan dere være så snill å vente med det der til dere har gått av? - DET GIRR U FAEN I, JÆVLA DRITTKJERRING! Og det gjorde jeg. Det vanket paradoksalt nok ingen drikkepenger på denne turen, heller. Hadde all kjeften jeg fikk vært driks, ville jeg ha blitt en styrtrik drosjesjåfør. STÅ PÅ! nr

16 Aktuelt 50 pluss Å bli godt voksen med ADHD Ny norsk pilotstudie om voksne med AD/HD P ROSJEKTLEDER M ICHAEL B. LENSING, O SLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL Bakgrunn Hva vet vi egentlig, vitenskapelig sett, om det å ha diagnosen AD/HD og å skulle ha passert en nærmest magisk grense som for tiden synes å være ca 45 år? Man kan lett få inntrykk av at kunnskapsutviklingen på AD/HD i stor grad følger den normale aldringsprosessen. Først handlet det om å dokumentere at diagnosen AD/HD i det hele tatt fantes hos barn, deretter å sannsynliggjøre at diagnosen kunne vedvare opp i ungdoms- og etter hvert også ung voksen alder. Dette er nå, i alle fall i land som Norge, mer akseptert og det er mulig å få både utredning og behandling for tilstanden. Men, hvordan er forløpet utover det som så langt er dokumentert og undersøkt? Tar vi for eksempel utgangspunkt i et av de mest brukte screeningsverktøyene for voksne med AD/HD (ASRS v1.1), er referansegrunnlaget år. Hvordan er det da å være 50, 60 eller til og med 70 år og ha diagnosen AD/HD? Vi har søkt om informasjon i relevante databaser som PubMed og Medline og der er det ikke mange referanser eller artikler som dukker opp. I klinikken, derimot, møter man oftere og oftere på voksne med diagnosen AD/HD og som er eldre enn 45 år. Og, søker man om informasjon i reseptregisteret ( om hvor mange personer i aldersgruppen som har tatt ut AD/HD-medikasjon, kommer det frem at tallet for 2004 var på 304, mens det i 2008 var hele 803 personer som hadde tatt ut i alle fall én resept. Dette tyder på at flere behandles med AD/HDmedikasjon når de har passert 50 år, men det er viktig å være oppmerksom på at ikke nødvendigvis alle behandles for AD/HD. Sentralstimulerende legemidler har som kjent også andre indikasjonsområder, som for eksempel narkolepsi. Narkolepsi er dog en så sjeldent forekommende tilstand at denne økningen ikke helt og alene kan forklares gjennom dette. I Norge ble det nylig gjennomført en forekomststudie av narkolepsi med katapleksi i aldersgruppen år. Man fant en forekomst på 0,022 %, noe som tilsier at ca 1000 personer har denne tilstanden (Heier et al 2009). Det er derfor rimelig å anta at den største delen av økningen må kunne tilskrives at flere voksne som er eldre enn 50 år, behandles for sin AD/HD-tilstand. Pilotstudien Dette var bakgrunnen for at undertegnede i samarbeid med ADHD Norge i 2009 søkte og fikk tildelt midler fra Stiftelsen Helse og Rehabilitering til en pilotstudie om det å bli godt voksen med AD/HD. Dette er et ettårig prosjekt som har som målsetting å få mer kunnskap om diagnosens forløp, herunder også samfunnsmessig deltakelse knyttet til arbeid og fritid, helse og livskvalitet, samt eventuelle endringer i faktorer som oppmerksomhet, hukommelse og fysisk og mental utholdenhet. Vi håper at pilotstudiens resultater kan bidra til utforming av mer konkrete forskningsspørsmål som vil kunne følges opp gjennom nye prosjekter. 16 STÅ PÅ! nr

17 Aktuelt Målgruppe Målgruppe for prosjektet er medlemmer av ADHD Norge som er 50 år og eldre og som har diagnosen AD/HD. Det har nylig også kommet forslag om at komparenter (ektefelle, partner, venn) burde inkluderes i studien, hvilket er noe vi må vurdere nærmere før oppstart. Metode Det vil bli utarbeidet et enkelt, 4-siders spørreskjema som vil bli sendt ut fra ADHD Norge i to omganger til hele utvalget. Dette gjøres for å ivareta fullstendig anonymitet. Prosjektleder vil ikke være involvert i dette arbeidet og vil dermed heller ikke vite hvem som har fått det tilsendt og hvem som har besvart skjemaet. Det vil heller ikke være noen form for personidentifikasjon på selve skjemaet. Tempoplan Vi er for tiden i gang med å utarbeide spørreskjemaet og regner med at den første utsendelsen vil skje like etter påske. Runde to av utsendelsen er planlagt gjennomført i mai, og datainnsamlingen ventes derfor avsluttet før sommeren. Deretter begynner analysearbeidet og oppsummeringen, som skal være sluttført innen september Avhengig av tilbakemeldingsprosenten vil vi vurdere hvordan resultatene skal formidles utover selve rapporteringen til Stiftelsen Helse og Rehabilitering. Informasjonen, som kan brukes både sentralt og lokalt av ADHD Norge, vil uansett stå sentralt, og i budsjettutkastet til søknaden ble det avsatt midler til at prosjektleder vil kunne besøke fylkeslagene for å gjøre rede for studiens funn. Utover dette vil formidling til helse- og sosialsektoren og nasjonale myndigheter være av betydning. Det kan heller ikke utelukkes at studien vil kunne vekke internasjonal interesse, idet den altså beveger seg inn i et område som så langt er lite utforsket. I 2001 fikk kongeriket Norge ved blant andre ADHD Norge, NK og de sakkyndige team The International Award for sitt arbeid innen AD/HD av CHADD, som er den amerikanske AD/HDforeningen. Med pilotstudien 50 pluss Å bli godt voksen med ADHD er ADHD Norge nok en gang i front av utviklingen. Kontaktinfo: Michael B. Lensing (mien@uus.no) tlf Referanse: Heier MS, Evsiukova T, Wilson J, Abdelnoor M, Hublin C, Ervik S. Prevalence of narcolepsy with cataplexy in Norway. Acta Neurol Scand 2009: 120: «Er alle dager like, er det fordi du har glemt å gripe det gode som skjer i livet» Paulo Coelho STÅ PÅ! nr

18 Aktuelt Toner i mitt hjerte AV R UNAR M ICHEL OG B RITA D RABITZIUS Finn igjen gamle venner blir det reklamert for på Facebook og dette stemmer godt. Etter at jeg ble med i Facebook-samfunnet for ca et år siden, har jeg fått kontakt med mange mennesker jeg en gang kjente. En dag fikk jeg en venneforespørsel fra Runar, noe jeg selvfølgelig aksepterte. Jeg hadde ikke hørt fra verken ham eller hans mor på mange år og var veldig nysgjerrig på hvordan det hadde gått med ham. Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg sjekke profilen hans og fant der ut at hans store lidenskap var musikk. Bilder av ham sammen med kjente musikere fant jeg også. Spennende. Ikke så veldig lenge etter at vi hadde blitt venner, dukket han opp på chat med en enkel melding; Hei, Brita husker du meg? - Hvordan kunne jeg ha glemt ham? Helt fra før han begynte på skolen, hadde jeg hatt kontakt med hans mor, Sigrun, og hadde fulgt ham gjennom hele hans oppvekst og skolegang. Hans mor og jeg hadde hatt mange gode samtaler om problemene de hadde slitt med underveis. Sigrun var et aktivt og engasjert medlem i MBD-foreningen, som det het den gang, og er også opphavet til navnet på bladet vårt, STÅ PÅ! Kan du reklamere for platen min i STÅ PÅ!?, spurte Runar en dag. Det kunne jeg ikke love ham sånn uten videre, og jeg ba ham om å sende meg en CD som jeg kunne lytte til. Han inviterte meg også til en konsert på Oscarsborg, men det hadde jeg ikke anledning til den dagen, noe jeg faktisk angrer litt på etter at jeg senere fikk høre platen hans. Runar kunne jo synge! Det var ikke bare én plate, men en dobbel-cd jeg fikk tilsendt. Runar hadde plukket ut sanger han var glad i, akkompagnerte seg selv på gitar, men hadde også fått med seg profesjonelle musikere på platene. En kjempeoverraskelse med positivt fortegn. En plate man kan kose seg med. Det må også nevnes at Runar aldri har gått og lært å spille, han er selvlært, noe som virkelig imponerte meg. Jeg ønsket å bli nærmere kjent med ham og vi avtalte at jeg skulle komme og besøke ham og lage et lite intervju med ham. En snøfull fredag i februar satte jeg kursen mot Sørum, hvor han for tiden oppholder seg. En blid Runar møtte meg i døren og rakte meg høflig en kleshenger for at jeg skulle henge opp tøyet mitt. Ikke alle gutter på 27 år ville ha tenkt på dette. Siden det var lunsjtid, hadde han laget Tikka Masala til oss, hans yndlingsrett for tiden, og denne smakte fortreffelig. Vi hadde ingen problemer med å komme i gang med samtalen. Vi snakket mye om gamle dager og alt det som hadde skjedd i årene som hadde gått siden jeg så ham sist. Jeg lar Runar selv fortelle hvordan han opplevde barndommen og skolegangen sin. Han var nå blitt 18 STÅ PÅ! nr

19 Aktuelt voksen og hadde flyttet for seg selv, men hadde problemer med å finne seg til rette i sin leilighet pga. mye uro fra naboene, og han ventet på å få tilsagn om lån for å kjøpe seg en egen leilighet, et sted hvor han kan få ro. Det viste seg at den tilsendte CD-en ikke var den eneste Runar hadde sunget inn. Siden 1997 har han produsert fem CD-er med musikk han elsker. Jeg spurte Runar om han kunne sette ord på hva musikken betyr for ham. Alt var svaret, men bortsett fra det, så gir musikken ham ro og trygghet. I vanskelige og tunge stunder, for dem har det vært mange av, har musikken gitt ham stabilitet i livet. Musikken, sammen med barndommens TVprogram som Olsenbanden og Mot i brystet, har hjulpet Runar gjennom mange tunge stunder og tanker. Gjennom det fire timer lange møtet så jeg en ung mann som var reflektert og som hadde stor innsikt i sin egen situasjon, men han var også fylt med lengsler og drømmer som ikke alltid hadde blitt innfridd. Men som hans mor sa: Din tid kommer nok også, Runar. Han er bare 27 år. Som jeg tidligere nevnte, har Runar selv skrevet sin historie. En tøff historie om en tøff oppvekst, men som tross alt har gjort Runar til den han er i dag. En fantastisk omtenksom og høflig gutt med stor omsorg for andre og som gjennom musikken gleder andre og seg selv. Platen hans er verd å lytte til. FRA AD/HD-GUTT TIL AD/ HD-MANN Jeg vil dele min historie med alle dere som leser STÅ PÅ! Det hele startet da jeg fikk MBDdiagnosen i 1988 (seks år gammel). Jeg startet på vanlig barneskole i Jeg hadde eneundervisning med en veldig flink og menneskelig, kvinnelig lærer. Men det å ha eneundervisning blir selvsagt lagt merke til. Jeg ble mye mobbet for det. Men det var ikke det verste. Det verste var at jeg ble utsatt for fysisk og psykisk mobbing. For å forklare det nærmere ble jeg tatt mye kvelertak på, mens det sto 3-4 personer rundt og sa: "Er det godt, din jævla MBDfaen?" De truet meg med at hvis jeg sa dette til lærere, kom de til å plage meg mer eller banke meg opp. Jeg nevnte ikke dette for min mor engang før det hadde gått mange år. Men jeg kommer kanskje aldri til å komme over de stygge episodene. Så håper det letter meg litt, at jeg deler det med dere i STÅ PÅ! Etter barneskolen startet jeg opp på Skåningsrud spesialskole. Det ble ca to år med mange vonde opplevelser! Blant annet en episode der jeg med makt ble dratt opp av svømmebassenget og deretter påkledd med makt, mens jeg hang/satt med håndleddene over garderobeknagger. Ubeskrivelige smerter. Etter dette hadde jeg de siste månedene undervisning på gamlehjem, bruslager og i en leilighet. De jeg hadde som såkalte "lærere", var datter av rektor på Skåningsrud, kjæresten til datteren STÅ PÅ! nr

20 Aktuelt og en venn av dem igjen. Lærte ingen ting. Satt kun og spilte pc-spill. Etter disse to årene startet jeg opp på Bråten behandlingshjem. Å komme på Bråten var som et nytt liv. Det var slitsomt på starten med alle inntaksmøtene, fordi jeg hadde såpass mye sosial/blikkkontaktangst. Jeg satt på gulvet med et teppe over hodet. Under der inntok jeg drikke og kjeks. Slik var mine første møter med Bråten behandlingshjem. De hadde virkelig en enestående tålmodighet. Disse menneskene forsto. Jeg stortrivdes på Bråten. Jeg fikk også maks antall år, som var tre år. Hadde noen få utageringer, som skjedde fordi jeg ikke kjente dem og fordi jeg var vant til at folkene på Skåningsrud løp etter meg, noe de ansatte på Bråten ikke gjorde. Kveldstilbudene på Bråten var meget fine for meg. Jeg holder fremdeles kontakten med min a- kontakt fra Bråten den dag i dag. Det er ca ni år siden jeg sluttet der. Jeg gikk på Skedsmo videregående skole og prosjektet Den 3. vei, som det het. Det var en fin skole. Det gikk ut på at du lærte mer av ting på den praktiske måten. Hadde ikke eksamener og slike ting. Og jeg hadde ikke karakterer. Jeg kan den dag i dag småsavne gressklippejobben jeg drev med der. Hadde en dyktig lærer, og min kontaktperson på skolen var også alle tiders. Jeg startet i jobb på en VTAbedrift som heter Kanmer AS og som ligger på Årnes. Det var et sted som var helt perfekt for meg på alle plan. Jeg startet først å jobbe litt på pakkeavdelingen, før jeg begynte å vaske biler sammen med en kar. Men etter ca ett år sluttet jeg. Startet opp på Sørum aktivitetssenter. Det var langt i fra noe for meg. Angret veldig på at jeg begynte der. Så gikk det ca tre år, og nå er jeg tilbake på Kanmer AS. Jeg stortrives. Arbeidstiden min er: 08:00-15:00 hver dag! Jeg jobber mest på vår pakkeavdeling, som ligger på Runni-avdelingen. Der pakker jeg bøker, elektriske artikler m.m., noe jeg trives svært godt med. Jeg har etter hvert fått meg noen herlige arbeidskolleger. Det er noe som jeg merker betyr ekstremt mye for meg psykisk. Jeg blir på en måte psykisk sterk av å være på jobben hver dag. Vi på jobben går igjennom en spennende tid også. Vi bygger ut bedriften vår, og det har blitt og kommer til å bli en del forandringer. Syns det var litt småskremmende at vi skulle gjøre forandringer, men nå, etter en tid, ser jeg bare fram til alt det nye. Alt i alt, jobben min gir meg veldig mye innhold, glede, selvrespekt etc. Jeg har hatt noen svært tunge/svarte tider, hvor jeg har vurdert at døden er eneste utvei. Det startet etter at mitt forhold til en utenlandsk jente tok slutt. Vi var som skapt for hverandre på alle plan. Jeg gikk med konkrete planer om at jeg skulle fri til henne under båtturen som vi skulle ha sammen. Det fikk hun & jeg aldri oppleve. Hun gjorde slutt med meg noen få dager før båtturen. Det kom som et sjokk og det gikk nesten ikke opp for meg at dette virkelig hadde skjedd. 20 STÅ PÅ! nr