Professor Einar Johannes Lundeby ( )

Transkript

1 Professor Einar Johannes Lundeby ( )

2

3 Minneord om professor Einar Lundeby ( ) av Kjell ivar Vannebo Professor emeritus, dr. philos. Einar Johannes Lundeby døde 7. mars i 2011 i en alder av 96 år. Med hans bortgang er det satt punktum for et langt og virksomt liv i den akademiske verden, og for de mange som hadde han som lærer, kollega og venn, oppleves det som en bautastein er blitt borte. Einar ble født 3. oktober 1914 på gården Lippestad i Hobøl. Han har selv fortalt at han tidlig fikk interesse for grammatikk, og etter eksamen artium i Sarpsborg ble det derfor et naturlig valg å studere språk ved Universitetet i oslo. i 1940 ble han cand. philol. med norsk hovedfag og engelsk og tysk bifag. Han begynte sin lærergjerning som lektor ved Ringerikes høyere skole Under krigen var han med blant de mange lærerne som nektet å støtte Quislings nyopprettede norsk lærersamband og ble arrestert og sendt via grini, Jørstadmoen og videre nordover til Kirkenes. Dette skrev han om mange år seinere i heftet De norske lærernes kamp i 1942 (utgitt 1992). Fra var han reiselektor i norsk for Föreningen norden i Sverige, og i perioden universitetslektor i norsk ved Lunds universitet. Fra var han ansatt som lektor ved nordstrand høyere skole, og fra arbeidet han som sekretær i norsk språknemnd. Som sekretær i den nyopprettede språknemnda skrev han en lang rekke saksdokument og innstillinger i tilknytning til språk - normeringsspørsmål. Parallelt med dette arbeidet hadde han også undervisning ved Universitetet i oslo, først som vikar for professor Didrik arup Seip ( ) og deretter som lærer i praktisk språkbruk (1956 MaaL og MinnE 2 (2011): 1 6

4 KJELL ivar VannEbo 60). Fra var han forskningsstipendiat under norges allmennvitenskapelige forskningsråd, og han fikk deretter fast stilling ved universitetet, først som universitetslektor ( ) og videre som dosent i nordisk språkvitenskap fram til Han ble da professor i samme fagfelt, en stilling han hadde til han gikk av ved fylte 70 år i i løpet av de mange årene ved Universitetet la han ned et svært omfattende arbeid innenfor både forskning, undervisning og administrasjon. Hovedfagshandlinga hans, som ble utgitt etter krigen i tidsskriftet arkiv för nordisk filologi (1947), hadde tittelen Vokalismen hos hånd a (hovedhånden) i nks 1640 qv. og handlet om et lydhistorisk emne noe som den gangen var en ganske vanlig oppgavetype innenfor forskningstradisjonen i nordisk språkvitenskap. Han tok doktorgraden i 1965 på avhandlinga overbestemt substantiv i norsk og de andre nordiske språk, der han gir en framstilling av et grammatisk emne i et historisk perspektiv. Her viser han ikke bare hvordan fenomenet overbestemthet hadde oppstått i det gamle norrøne språket, men også hvordan det seinere hadde utviklet seg i norsk språk, og hvordan bruken av overbestemt substantiv var i dagens norske språk bokmål og nynorsk omkring Seinere tok han opp igjen samme emnet i artikkelen overbestemt substantiv 30 år etter (trykt i Maal og Minne, hefte 2, 1996). Her fulgte han opp doktorgradsarbeidet gjennom å undersøke hvordan bruken av overbestemthet hadde utviklet seg videre etter at arbeidet med doktoravhandlinga var avsluttet, og der konklusjonen var at overbestemthet var blitt stadig mer utbredt i skrift, og at dette hadde skjedd under påvirkning fra talespråket. Tyngdepunktet i Lundebys forskning har særlig vært knyttet til språkhistoriske problemstillinger og da både innenfor fonologi, morfologi og syntaks. i innledningen til doktoravhandlinga brukte han et bilde for å illustrere hvorfor han foretrakk en historisk tilnærming til beskrivelsen av overbestemthet, et bilde som nok også har gyldighet for mange av de øvrige arbeidene han publiserte om norsk og nordiske språk. Det heter her: En analyse av artikkelbruken i et moderne språk fra rent synkronisk synspunkt kan nok føre til oversikter som viser i hvilke tilfelle artikkelen blir brukt respektive utelatt, men det blir ofte vanskelig eller umulig å se noen sammenheng mellom bruksområdene. Det blir som å betrakte en busk som er nedsnødd, så bare toppene av greinene stikker opp. Hver enkelt grein og hvert større skudd på greinene kan sees og om en vil undersøkes, men sammenhengen mellom skuddene, det at de alle springer ut fra samme rot, er skjult. (s.8) 2

5 MinnEoRD om PRoFESSoR EinaR LUnDEby ( ) En annen viktig artikkel blant Lundebys arbeider om språkhistorie og språknormering er Stortinget og språksaken, som ble skrevet for Vogtkomitéen og trykt som vedlegg til komiteens innstilling i mars Der gir han en kronologisk oversikt over Stortingets behandling av det norske språkspørsmålet fra den første debatten i 1860, som i utgangspunktet gjaldt spørsmålet om å innføre gammelnorsk på gymnasets leseplan, til debatten om talemålet i nrk, som fant sted 25. februar artikkelen, som altså omfatter en periode på 100 år, var ikke bare et viktig vedlegg til Vogtkomitéens innstilling, men er også et nyttig arbeid for videre forskning i nyere norsk språkhistorie. i sin oppsummering pekte han bl.a. på at tilnærmingstanken hadde vært det sentrale punkt i stortingsflertallets linje i språkpolitikken: i alle hoveddebatter fra og med 1919 har samlingsidéen stått i sentrum. Denne idéen ble, som vi vet, forlatt fra og med liberaliseringa av bokmålsrettskrivinga i 1981 og seinere stortingsvedtak, en kursendring i den offisielle språkpolitikk, som nok Lundeby selv hadde lite til overs for. blant hans språkhistoriske arbeider inngår også læreboka Språket vårt gjennom tidene, som er en kort norsk språkhistorie som Lundeby ga ut sammen med ingvald Torvik i bokmålsutgaven utkom i 8 opplag, nynorskutgaven i 7, og for mange gymnasiaster ble dette den første innføringa i det norske språkets historie. boka ble også seinere utgitt i 1975 (nynorskutgaven i 1977) med arild Leitre som en tredje medforfatter og nå med tittelen Språket vårt før og nå. boka, som er på godt og vel hundre sider, gir en samlet oversikt fra urnordisk fram til moderne tid, men med hovedvekt på den siste tida: Vi har gjevi den nyaste tida (dei siste hundre åra) ei heller brei skildring. Det er etter vår meining viktig at elevane får grundige og faktiske opplysningar om denne tidbolken; det vil gje dei føresetnader til å skjøna den språksituasjonen vi no er oppe i. (Fra forordet i nynorskutgaven fra 1956) Som lærebok gir den en klar og balansert framstilling av den norske språkhistoria, men i det avsluttende kapitlet om Språksituasjonen i dag tillater forfatterne seg også å spå litt om framtida og igjen står samlingsidéen sentralt: Endå om samlinga er komen eit godt stykke på veg, må vi rekna med at det enno vil ta lang tid å nå fram til eitt mål i landet. Vi må nok òg rekna med tilbakeslag. Reaksjonen mot dei radikale formene i bokmål har såleis ført til 3

6 KJELL ivar VannEbo at mange skulebøker i dei aller siste åra har fått meir konservative former igjen. Men det følgjer så mange ulemper med målkløyvinga at ynsket om å få slutt på ho sikkert kjem til å halda seg levande. Selv leste jeg denne boka i gymnaset like etter at den kom ut første gang, og det ble min første innføring i disiplinen språkhistorie som jeg seinere skulle få oppleve på nytt med Lundeby som en inspirerende foreleser ved Universitetet i oslo. Et annet emne som han også underviste i, var grammatikk. Det er mange tidligere studenter som med glede fortsatt husker det populære grammatikkseminaret han i flere semestre holdt og da gjerne i samarbeid med en yngre kollega i et fullstappet seminarrom 1 i Sopus bugges hus. Her fikk han videreført sin gamle interesse for grammatikk til stadig nye kull av norskfilologer. Temaene han tok opp, omfattet teorier og problemstillinger som var behandlet av både utenlandske og norske forskere. Et av emnene han tok opp, og som han selv hadde skrevet om i en artikkel som ofte har vært gjengitt og referert til i faglitteraturen, gjaldt det syntaktiske fenomenet utbrytning. artikkelen het Utbrytning av setningsledd i norsk og i andre språk og ble først trykt i det språkpedagogiske tidsskriftet Språk og språkundervisning i Her beskriver han en spesiell grammatisk konstruksjon som har vært behandlet av en rekke forskere både i norden og i engelsktalende land. Hans egen beskrivelse er synkron, og foruten å analysere denne spesielle konstruksjonstypen trekker han også inn et kontrastivt materiale fra andre språk. i 1976 vender han igjen tilbake til denne konstruksjonstypen i artikkelen om utbrytningens opphav og innhold som ble publisert i festskriftet til vennen gösta Holm i Lund. og her er innfallsvinkelen, som det også framgår av tittelen, igjen diakron. både Lundebys vitenskapelige og populærvitenskapelige forfatterskap er preget av en god pedagogisk framstillingsevne, og i mange av publikasjonene merker vi ikke minst hans grunnleggende interesse ikke bare for norsk språk, men for alle de nordiske språka og for det nordiske språkfellesskapet. Våren 1967 var Lundeby utvekslingsdosent ved Stockholms universitet, og her fattet han bl.a. interesse for den pågående undersøkelsen av talemålet i Stockholm. Dette gjorde at han tok initiativ til en liknende undersøkelse i oslo og til at forskningsprosjektet Talemålsundersøkelsen i oslo (TaUS) ble satt i gang i 1970 ved det daværende institutt for nordisk språk og litteratur. Han deltok ikke selv 4

7 MinnEoRD om PRoFESSoR EinaR LUnDEby ( ) i det daglige forskningsarbeidet, men han satt i styringsgruppa for prosjektet, og har bl.a. skrevet både om bakgrunnen for prosjektet og om opplegget for det sammen med Eskil Hanssen og olaug Rekdal i artikkelen Talemålsundersøkelsen i oslo (trykt i i forskningens lys, utg. av norges almenvitenskapelige forskningsråd 1974). Lundebys pedagogiske evner kom i høy grad også til sin rett i hans mangeårige undervisning ved universitetet. Einar likte å undervise, og de mange studentene, som i og 70-årene satt under hans kateter, satte stor pris på sin professor. Med de store studentkullene i disse årene ble arbeidsbyrden stor, og Einar la også ned en enorm innsats i forbindelse med veiledning. Det er svært mange lærere rundt i vårt land i dag, som har hatt han som veileder når de skrev sine hovedoppgaver, og som minnes han ikke bare som en faglig dyktig veileder, men som inspirator og som venn, ja, som selve norsklæreren. Under sin tid ved universitetet hadde Einar også en rekke administrative verv. Han var bl.a. dekanus for Det historisk-filosofiske fakultet , og han satt som representant for Universitetet i oslo i norsk språkråd fra , der han hele tida var leder for fagnemnda (for bokmål, sammen med Kjell Venås for nynorsk). Et annet av hans virkefelt var Den internasjonale sommerskolen i oslo, som han hadde en spesiell interesse for, og der han satt som styreleder fra En viktig grunn til hans store interesse for Sommerskolen var at han gjennom skolens arrangementer traff ikke bare nordiske studenter, men også studenter fra en rekke andre land som han kunne snakke med og utveksle synspunkter og erfaringer med. Hans sterke interesse for det nordiske språk- og kulturfellesskapet avspeiler seg også i hans mangeårige innsats som leder for kursa i norsk språk og litteratur for studenter fra de øvrige nordiske landa. i hele 18 år var han også med i styret for Foreningen nordens asker-avdeling. i 1972 ble han innvalgt i Det norske Videnskaps-akademi og var seinere gjennom alle år en ivrig deltaker både i akademiets møter og utflukter. gjennom mange år la han også ned en betydelig arbeidsinnsats som redaktør av Maal og Minne. Her satt han som redaktør fra , først sammen med Ludvig Holm-olsen fra og deretter med bjarne Fidjestøl fra Lundebys redaktørperiode strakk seg altså over 28 år, og han er altså den som har redigert tidsskriftet nest lengst etter grunnleggeren Magnus olsen som satt som eneredaktør i hele 41 år. Maal og Minne var gjennom alle år ett av Einars mange hjertebarn. Som redaktør 5

8 KJELL ivar VannEbo la han stor vekt på at tidsskriftet skulle oppvise faglig bredde. Det skulle være et vitenskapelig tidsskrift ikke et språkstridsorgan, men det skulle være et forum for ulike typer artikler om norsk språk og kultur og dermed ikke ensidig knyttet opp til bestemte retninger eller teorier. i det praktiske redigeringsabeidet la han også stor vekt på at språket i tidsskriftet skulle være enkelt og klart slik at artiklene var tilgjengelige for lesere med ulik faglig bakgrunn. For, som det heter til slutt i det heftet han skrev i forbindelse med 100-årsjubileet for bymålslaget i 2002: det fins ennå en del lesere med ikke altfor snevre kulturelle interesser! Det var ellers naturlig at Einar ble den som skrev bymålslagets historie ved jubileet, for han hadde ikke bare vært medlem i en årrekke, men han var også bymålslagets eneste æresmedlem ved siden av Magnus olsen. Einar sa en gang at den dagen han måtte gå av for aldersgrensa og forlate jobben ved Universitetet, var en av de tyngste i hans liv. Han fikk imidlertid oppleve en lang alderdom og mange år der han fikk fortsette å skrive om det som interesserte han mest nemlig norsk språk. når en kom hjem til han på Høn i asker, satt han gjerne ved skrivebordet med fullt av bøker og oppslagsverker rundt seg ivrig opptatt med en eller annen språklig problemstilling. i denne tida vendte han tilbake til sine hjemtrakter, og han skrev bl.a. om gårds- og plassnavn i Hobøl og om Hobølmålet i hhv. Hobølboka i og ii (i 1993 og 1994) og like etter også ei bok om Østfoldmål i Etter at den siste var utgitt, reiste han også rundt i fylket og holdt en rekke populære foredrag om Østfold-målet. På baksida av boka Østfoldmål er det et bilde av Einar, der han er fotografert ved siden av en bautastein som er funnet hjemme på farsgården Lippestad. i dag er Einar borte, men gjennom sitt liv og virke er han selv blitt stående som en bautastein. Mange vil huske han for det han gjorde på mange ulike felt, for hans aldri sviktende innsats, for hans sterke engasjement både i og utenfor nordiskfaget, hans store glede over selve arbeidet og ikke minst over hans omgjengelighet og glede for å være sammen med andre mennesker. Han var virkelig sine venners venn. Kjell Ivar Vannebo Krillåsveien asker i-vanne@online.no 6