EN HELHETLIG STRATEGISK TILNÆRMING TIL UTVIKLING

Transkript

1 EN HELHETLIG STRATEGISK TILNÆRMING TIL UTVIKLING OG VEKST I MENIGHET Av Lars Råmunddal Innhold Innledning... 2 Ulike strategiske tilnærminger til menighetsutvikling... 2 (1) Fokus på den historiske konteksten... 2 (2) Fokus på samtidskonteksten... 6 (3) Fokus både på samtidstilpasning og på tradisjon... 7 (4) Fokus på menighetens åndelig-teologiske dimensjon... 9 (5) Fokus på menighetens menneskelig-sosiologiske dimensjon (6) Fokus både på den åndelig teologiske og den menneskelig sosiologiske dimensjon Behovet for en helhetlig strategisk tilnærming til menighetsutvikling Både bibelsk og tidsrelevant Både teologisk og organisatorisk Menighetsutvikling og vekst Hva er egentlig vekst i lys Bibelen? Konsekvenser for synet på menighetsutvikling Konklusjon Litteratur

2 Innledning I det følgende vil vi presentere utlike utgaver eller typer strategisk utviklingstenkning for menigheten med utgangspunkt menighetens doble kontekst (den historiske konteksten og den samtidskonteksten) og dens to dimensjoner (den åndelig-teologiske og den menneskelig sosiologiske), jf. fig. XX. Denne beskrivelse og vurdering av de ulike strategiske utgangspunkt vil danne bakgrunn for vår argumentasjon for det vi kaller en helhetlig strategisk tilnærming til menighetsutvikling. I tillegg til at vi søker å stå for et helhetlig tilnærming til menighetsutvikling, ønsker vi også å kombinere dette med det vi her kaller et helhetlig syn på vekst. Hva forholdet er mellom menighetsutvikling og vekst, vil også være et spørsmål vi søker svar på her. Det vi her kaller strategisk tilnærming handler om hva ulike menigheter og kirker ser ut til å ha valgt som utgangspunkt og dominerende faktor i sin måte å tenke strategisk på. Strategi handler jo egentlig om en begrunnet og gjennomtenkt plan for hvordan man skal kunne oppnå mål eller hensikt. Tidligere har vi som Hegstad (2003:6) definert menighetsutvikling som et målrettet arbeid for å sette menigheten i bedre stand til å være det den er kalt til å være, og gjøre det den er kalt til å gjøre. Vårt poeng her er å vise at i et slikt målrettet arbeid (som riktig nok kan være mer eller mindre målrettet i ulike kirkelige sammenhenger), kan man velge ulike utgangspunkt og vektlegginger som i sin tur vil styre hele den strategiske utviklingsprosess i en menighet. Ulike strategiske tilnærminger til menighetsutvikling (1) Fokus på den historiske konteksten Den første type strategiske tilnærming til menighetsutvikling er den som har hovedfokus på den historiske konteksten menigheten står i. Dette historiske fokus kan innebære at man er opptatt av menigheten eller kirken slik den presenteres i de nytestamentlige skriftene. Men det kan også bety at man mener at det er den aktuelle kirkelige tradisjon man måtte stå i som er verdifull og viktig både å ta vare på og å utvikle. Og det kan selvfølgelig handle om en kombinasjon av disse tilnærmingene, dvs. at man både er opptatt med det opprinnelige og sin egen kirkelige tradisjon som videreformidler av dette. I den kongregasjonalistiske tradisjon, der flere av de frikirkelige bevegelsene i Norge rent ordningsmessig hører hjemme (Råmunddal 1991), ønsker man å være bibelsk i menighetssynet. Som vi tidligere har redegjort for (jf. kap. XX) handler det å være bibelsk i denne sammenhengen om at man har taler om bibelsk menighetsordning, bibelsk dåp, bibelsk ledelsestenking, og annet. Med iver har man nærmest forsøkt å kopiere de nytestamentlige menighetsformene for å komme så nær utgangspunktet og opprinnelsen som mulig. I menigheter og kirkesamfunn som kan plasseres på reformasjonens såkalte venstrefløy, der man altså ikke 2

3 bare har villet en lærereformasjon, men et brudd med den oldkirkelige og middelalderlige kirkelige tradisjon, har det vært et behov for å bygge opp en ny identitetslinje tilbake til de nytestamentlige menighetene, (Råmunddal 1991:65-67). Både innenfor kongregasjonalistkirkene og i norske frimenighetssamfunn kan man si at det den såkalt bibelske menighetsordning er en slik tilbakeførende identitetslinje. (Råmunddal 1991:63-76; 1998:128). En radikal utgave av denne tenkningen går gjerne under navnet restaurasjonsteologi, og handler om gjenopprettelse (restaurasjon) av det nytestamentlige mønster for menighetsliv og menighetsordning. En gjenopprettelse av dette mønstret blir samtidig en restaurasjon av Guds menighet, sier Hodne (1999:3). Resultatet blir at menighetslivet blir likt det menighetslivet man finner i NT, eller man kan si at menighetslivet gjennom en slik restaurasjon gjenvinner sin opprinnelige skikkelse, jf. Hodne 1999:29. Historiesynet som vi aner bak den radikale reformasjonstenkning og bak nevnte gjenopprettelses- eller restaurasjonsteologien, går altså ut på vektlegging av det forfall som skjedde i kirken i etterapostolisk tid. Med dette startet en nedgangstid, åndelig talt, for kirken - som nådde bunnivå i det vi kaller middelalderen (ca ). «Oppgangstidene» startet med reformasjonen fra 1500-tallet. Den nyere tids kirkesamfunn og vekkelsesretninger kan plasseres etter sin historiske framkomst. Det hele peker iflg. denne teologien fram til en tid da hele Guds menighet er restaurert og gjenopprettet og da de av Ånden gitte embeter eller tjenestegaver (jf. Ef 4:11) fungerer på en ny måte. (Jf. Hodne 1999:38ff.; Edvardsen 1978). Nevnte syn på kirkehistorien, med det nevnte syn på menighetsutvikling som gjenopprettelse, er selvfølgelig like problematisk som den idealiseringen av den tradisjonelle, kirkelige utvikling fra oldkirken av, der middelalderens kristne enhetskultur ikke betyr bunnivå i en forfallsutvikling, men tvert imot toppnivå av kristen påvirkning av menneske og samfunn. Dette vil i så fall være det katolske motstykke til nevnte radikale protestantiske syn på kirkehistorien, og som sagt like problematisk. Den kristne menighets historie i verden har nok helt fra starten av ganske mange både bølgedaler og svinger. Men det særegne har vært at Ordet og Ånden har gjort sin gjerning i menneskehjerter, menigheter og kirker i medgang og trengsel, i forfallstider og i gjenreisningstider for den kristne menighet. Ifølge det bibelske historie- og endetidssyn skal framgang, seier for evangeliet - og trengsel - gå hånd i hånd helt fra nytestamentlig tid og til dagen for Jesu gjenkomst, da alt skal gjenreises, jf Apg 3, Det har vist seg at menigheter og kirkesamfunn som er preget av nevnte radikale reformasjonstenkning og restaurasjonsteologi, ofte er svært skeptiske til samtidskulturen. Carroll (2000:30ff.) kaller derfor strategien en motstandsstrategi (resistance). Her blir poenget ut over det å gjenopplive eller fornye den opprinnelige kristendom, blir å stå imot presset fra samtidskulturen. Motstandsstrategien handler om at man fra kristent ståsted responderer på samtidas og framtidas kulturelle og religiøse utfordringer med en grunnholdning av motstand. Dette vil i vår kulturkrets stort sett handle om ikke bare motstand mot en stadig økende grad av liberalisering av så å si alle sosiale og kulturelle områder (noe som man stort sett tolker 3

4 som religiøst og etisk forfall), men også at man reagerer med motstand mot fornyelse og revitalisering av menighetsarbeid og kirkelige former. Carroll finner dette fenomenet i kristen-fundamentalisktiske menigheter og miljøer i USA. Tilsvarende må vi vel kunne sies om situasjonen i store deler av den vestlige verden. Strategien om ikke bare å møte den økende liberalisering av samfunn og kultur med motstand, men også forsøkene på å modernisere og oppdatere menighetsliv og aktiviteter i vår tid, må nok knyttes til menigheter og miljøer av svært konservativ utgave. Årsakene til denne motstandsholdningen kan ligge både i den bokstavelige bibeltolkning man finner utbredt i slike menigheter, et noe negativt eller pessimistisk syn på samtidskulturen og også en manglende forståelse for kontekstualisering av evangeliet inn i en ny tid og en endret kultur. At kristne og at menigheter reagerer med motstand på en samfunns- og kulturutvikling som er på kollisjonskurs med grunnleggende kristne normer og verdier, er selvfølgelig også betimelig. Dersom kristne og menigheter ikke også blir en motkultur, er det grunn til å spørre om vi tar kirkens profetiske oppdrag og ansvar på alvor. Men når man overfører det samme motstandsengasjement på det faktum at vi nok er nødt til å oppdatere formene og aktivitetene våre til dagens behov slik at vi virkelig skal bli i stand til å nå stadig nye mennesker med evangeliet, blir det en strategi på avveie. Man tar nemlig ikke tiden, menneskene og behovene på alvor. I tillegg må det vel kunne sies at denne strategien er fortidsorientert og nostalgisk. Løsningen på dagens og samtidens utfordringer ligger altså i å gjenopplive noe i fortiden som selvfølgelig blir noe helt annet enn det man forsøker å gjenopplive, (Dahl 1970). Strategien har dessuten ofte mer fokus på visse interne behov enn de eksterne, dvs. de behovene som finnes utenfor menighetens trygge vegger. Hovedankepunktet mot denne strategien eller holdningen er allikevel av man ikke makter å skille rett mellom innhold og form eller mellom budskap og formidling. Bibelens, og i dette tilfelle spesielt NT, er og må være det som gir oss et opprinnelig budskap som vi ønsker å stå for og videreformidle i dag, men dette innebærer ikke at de opprinnelige menighetsformer blir normative for oss. En strategisk tilnærming til menighetsutvikling som oppfatter de nytestamentlige (hus)menighetene som ideal og som står for en sterk grad av protest mot tradisjonelle og etablerte menigheter og kirkesamfunn, men som ikke presenterer seg ved hjelp av nevnte forfallssyn på historieutviklingen, er husmenighetsbevegelsen. Tvert imot presenterer man seg med at måten de kristne samlet seg på i den første kristne tid også er svarene på dagens utfordringer. Grunntanken i denne bevegelsen er at det å være kirke eller menighet er en måte å leve på (way of life) og ikke en serie med samlinger eller møter i kirkehus som man har bygget for det. Behovet i dag er derfor å få en bevegelse fra kirkehus til huskirker som ikke har som mål å bringe mennesker til kirken, men som kan bringe kirken til folket, (jf. Simson 1998:7-13). Man taler altså om en rekonstruksjon av all kirkelig virksomhet som i sin tur også skal innebære en reinkarnasjon av menigheten/kirken slik den opprinnelig var, (Simson 1998:25). 4

5 Tanken om en rekonstruksjon av kirken for å komme tilbake til kristenliv og menighetsliv slik man oppfatter at det opprinnelig var, må vel oppfattes som et like umulig prosjekt som tidligere omtalte mønstertenkning og repristinasjon (gjenopplivelse) av urkirkens ordning og liv som vi har omtalt både i kap. XX og i dette kapitlet. Dahls kritikk (1970:435) vil gjelde også her: Det repristinerte og her det rekonstruerte vil alltid bli noe annet enn det man forsøker å gjenopplive eller rekonstruere. Med å si dette har en imidlertid ikke avvist tanken om husmenigheter som en mulig eller alternativ organisasjonsform og som en strategisk tilnærming til menighetsutvikling som under visse omstendigheter kan være både fornuftig og nyttig. Men da bør husmenigheter sees på som et nødvendig supplement til etablerte menigheter. Fokus på menighetens eller kirkens historiske kontekst, kan også få andre strategiske uttrykksformer enn nevnte restaurasjonstenkning og/eller rekonstruksjonstenkning. Til forskjell fra menigheter og kirkesamfunn som har hatt som intensjon å bryte med den kirkelige læremessige, liturgiske og ordningsmessige tradisjon, finnes eksempler på strategisk menighetstenkning som nettopp ser sin egen kirkelige tradisjon som en ressurs og med et fornyelsespotensial. I en studie gjort av Diana Butler Bass (2004), vises det at retradisjonalisering kan være en mulighet for menighetsutvikling eller menighetsfornyelse. Sentralt i Butler Bass sin tenkning om menighetsutvikling, står begrepet intensjonalitet, (eller intentional congregations) og kristne praksiser (eller practicing congregations). Menighetsarbeid i form av ulike praksiser må ikke utføres bare av vane eller tradisjon, men fordi man har en bestemt hensikt eller intensjon med de historisk betingede praksiser, påpeker Bass. Det er med andre ord snakk om en kreativ og kritisk bruk av kirkelige tradisjoner. Og den menighetsmessige fornyelse knyttes til en bevisst retradisjonalisering av menighetslivet der tradisjon får en fornyet mening og der nye tradisjoner oppdages. Tradisjon er ikke bare noe man arver, men det dreier seg om en bevegelse fra mer formell holdning til tradisjoner til det Bass kaller fluid retraditioning, (2004:42). 1 Den lærdom som kan være vesentlig og viktig for alle typer menigheter, i en slik tenkning som Butler Bass representerer, er at det ligger verdifulle og antakelig umistelige lærdommer for menighetsutvikling nettopp i menighetens- eller kirkens fortid, i det vi her kaller tradisjonen. Også i menigheter og kirkesamfunn som i prinsippet avviser at den type tradisjon som finnes i de store historiske kirkesamfunnene er veiledende i dag, har etter hvert skaffet seg en egen tradisjon som kan inneholde verdifulle elementer til en menighetsutviklende tenkning. Også disse vil ha sin egen tradisjon på alvor med tanke på å finne viktige føringer for sitt menighetsutviklende arbeid i dag. Alternativet til å lære av fortiden, er ofte historieløshet, og historieløshet foreligger generelt sett når det som har skjedd i fortiden ikke får noen betydning for hvordan man innretter sitt liv nå og i framtiden. 1 H. Hegstad gir for øvrig en oversiktsmessig gjennomgang av Butler Bass sin tenkning om praktiserende menigheter som konsept for fornyelse i HTP nr. 2, 2007:

6 Men tradisjonalismen kan også ligge på lur som en fare. Og den handler ikke om at man med utgangspunkt i en aller annen form for kirkelig tradisjonsbevisshet forsøker å utnytte denne positivt i menighetsutviklende arbeid, men at man velger å se tradisjonen som om den skulle gi svar på de fleste spørsmål om fortid, nåtid og framtid. Selvfølgelig vil det være en like problematisk tilnærming til menighetsutvikling som historieløsheten. Dessuten kan et for ensidig fokus på tradisjonen hindre at man for eksempel tar samtidskonteksten på alvor. I kap. XX vil vi gå grundigere inn på hvordan den aktuelle kirkelige tradisjon kan bety en ressurs i det menighetsutviklende arbeid. (2) Fokus på samtidskonteksten Denne strategiske tilnærmingen ser på menighetsutvikling primært som samtidstilpasning. Carroll (2000:34ff.) taler om accomodation, eller tilpasning som strategi selv om man kanskje oftere ser tenkningen representert hos enkeltpersoner og grupper enn i kirker eller menigheter, jf. Caroll 2000:29ff. Tilpasningsstrategien tar det motsatte utgangspunkt i forhold til motsstandsstrategien. Her handler det om å tilpasse ikke bare formene, men også budskapet til samtidens krav og behov. Som kristne og som menigheter opplever vi i den vestlige verden i dag et sterkt konformitets- og tilpasningspress fra samfunnet og kulturen rundt oss. Liberalismens og pluralismens normer og verdier settes opp som ideal, og nærmest som krav som alle skal følge. Ikke minst i utviklingen av etiske spørsmål ser vi denne tendensen demonstrert. Denne strategiske tilnærmingen handler altså i stor grad om en fullstendig (i betydning både innhold og form) tilpasning til det post-moderne samfunn. Men ofte kan man også se at denne tilnærmingen framstår som en protest eller som en opposisjon mot det bestående eller av den etablerte kirkelige tradisjonen. Den tidligere omtalt emerging church-bevegelsen har elementer i seg av slik tenkning. Gibbs og Bolger definerer denne bevegelsen som communities that practice the way of Jesus within postmodern cultures. (Gibbes/Bolger 2005:41-45). Eller som samme forfattere også sier at emerging church er ikke noe annet eller mer enn en måte å uttrykke at vi i kirken trenger nye former som relaterer seg til den post-moderne (emerging) tenkning og ideologi. (Ibid.) I den forstand er altså bevegelsen et godt eksempel på kirkelig kultur- eller samtidstilpasning der man altså forsøker å frigjøre seg fra den kulturelle fortidsbelastning som den etablerte kirkelige tradisjon representerer. 2 Hvordan skal vi så vurdere denne tilpasningsstrategien? Selvfølgelig må vi si ja til tilpasning. Spørsmålet blir bare hvordan vi tenker oss denne. Fra et mer teologisk konservativt ståsted, vil foran beskrevne tilnærmingen til tiden og kulturen selvfølgelig være svært problematisk. Man gjør nemlig et stort feilvalg underveis idet man velger bort Bibelens normative autori- 2 Nå kan man ikke si at Emerging Church-bevegelsen er en entydig representant for en tilnærming til menighetsutvikling som både tilpasser former og innhold til samtidskulturen. Dette er nemlig en sammensatt bevegelse som både kan representere nevnte måte å tenke samtidstilpasning på, men som også kan stå for og aktualisere sentrale bibelske sannheter, jf. McKnight

7 tet i viktige læremessige og etiske spørsmål, til fordel for en eller annen samfunnsmessig eller kulturelt bestemt norm. Fordi samfunnet og kulturen er under stadig utvikling, vil denne strategien alltid måtte bli en vær- og vindstrategi egentlig uten faste holdepunkter og mål. Men også for denne strategiens vedkommende vil hovedankepunktet være som for den forrige, at man ikke makter å skille rett mellom budskap/innhold og form/formidling. Den eneste mulighet for å gjøre nettopp det er iflg. Carroll å holde sammen elementer fra både motstandsstrategien og tilpasningsstrategien. (3) Fokus både på samtidstilpasning og på tradisjon Den tredje strategiske tilnærming til menighetsutvikling, handler om at man har fokus både på samtidsutfordringen og på kirkens eller menighetens historie og tradisjon. Carroll betegner denne tilnærmingen som en kombinasjon av motstandsstrategien og tilpasningsstrategien (accomodation and resistance), (2000:37-53). Som eksempler på menigheter i USA som kombinerer elementer fra motstandsstrategien og tilpasningsstrategien, nevner Carroll menigheter som Willow Creek, Saddleback, Calvary Chapel, Hope Chapel, Vinyard Christian Fellowship, o.a. Disse kirkene kaller han posttradisjonelle eller New Style -menigheter. Andre som for eksempel Donald Miller (i boka Reinventing American Protestantism 1997) kaller denne typer kirker postmoderne eller New Paradigm Churches. Denne type menigheter kjennetegnes iflg. Carroll først og fremst av at de kombinerer elementer både fra motstands- og tilpasningsstrategiene. Dessuten forener de bruk av bibelske kilder og symboler dels med praksis fra organisasjons- og næringsliv og dels symboler og former fra samtidens populærkultur. Enda et kjennetegn, sier Carroll, er at det ofte er snakk om kirker som er villige til å overse lange konfesjonelle tradisjoner, ved å framheve bibelske verdier og anliggender. På dette punktet sier Miller at dette er menigheter som tar Bibelens ord på alvor, og som gjerne tolker den bokstavelig. Carroll benevner dem som teologisk konservative uten at de er blitt fundamentalistiske. Videre betoner disse menighetene et sterkt og entreprenørielt lederskap ofte kombinert med trening og forming av egne ledere. De vektlegger dessuten at alle kristne bør finne sin nådegave/tjeneste i en menighetskultur som minimaliserer hierarkiske strukturer og avstanden mellom lek og geistlig. I dette ligger også at man er opptatt med muligheter for den kristne til å bli engasjert i ulike tjenester, primært på lokalt plan. De er dessuten overgitt til målet om å gjøre kristne/medlemmer til fully Devoted Followers of Christ og de opererer med høye overgivelsesforventninger til dem som blir medlemmer. Samtidsmusikk brukes framfor tradisjonell kirkelig sang og musikk. De opererer ofte også med uformelle kleskoder, også for pastoren. Gudstjenestene er lavterskel, men med høy kvalitet. Dessuten er det en sterk vektlegging av smågrupper for å møte forbrukskulturen, men også for å tilby varme, godt fellesskap, gjensidig støtte og ansvarlighet i utviklingen av den kristne mot modenhet. Form og fasong på disse menighetene gjør at de ofte står i sterk kontrast til tradisjonelle menigheter og kirkesamfunn, sier Carroll, og han spør: Hvordan kan tradisjonelle menigheter 7

8 lære fra disse nye menighetene, uten å svelge hele kaka? Kan disse menighetene, med sin dobbeltstrategi om å bygge bibelske, men samtidig tidsrelevante menigheter og fellesskap, vise en veg inn i framtida også for oss, bør vi både lytte, se og lære? Vi mener at det kan være grunn til å svare ja på disse spørsmålene. Og nøkkelen ligger i måten man forholder seg både til historien/tradisjonen og til samtidskulturen på. Carroll bruker begrepet detradisjonalisering for å markere at vi i dagens samfunn ikke er helt post-tradisjonelle, eller uberørt av tradisjoner. Det karakteristiske for dagens situasjon er nemlig ikke at tradisjonene har utspilt sin rolle eller at de ikke har noen betydning, men at tradisjonene spiller en mindre rolle enn tidligere. Mennesker i dag velger nemlig ut hvilke tradisjoner de ønsker å ta med seg og de vil være fri til å tolke hvilken betydning tradisjonene skal ha (2000a:10). Den store utfordringen kristne forsamlinger og kirker står overfor i dag er, ifølge Carroll, hvordan man skal forholde seg til tradisjonene og den pågående detradisjonalisering. Også i det norske kirkelandskapet har man de siste årene kunnet registrere mange av de samme utviklingstrekkene som Carroll beskriver med utgangspunkt i amerikansk kirkeliv. Det er blant annet ikke vanskelig å se parallellene mellom hva Carroll beskriver som karakteristiske trekk ved New Style Churches, og sentrale elementer i den nye menighetstenkning og strategi som utvikles i norske menigheter som søker å fornye menighetslivet ved hjelp av menighetsutviklende materiale eksempelvis fra New Style Churces som Saddleback Community Church og Willow Creek Community Church, (jf. Råmunddal 2009). Dette er ofte menigheter som har bestemt seg for å bryte med slik-har-vi-alltid-gjort-det -mentaliteten for å finne nye veier å presentere og leve ut evangeliet på i vår tid. Carroll sier dette slik: Such discernment involves seeking guidance of the Holy Spirit as we adapt old ways and shape new practices, new ways of being church, some of which are suggested by the ecclesiologies of the newstyle churches. (2000a:81) Samtidig som Carroll understreker denne åpenheten for å lære, advarer han mot å overta eller kopiere strategier fra posttradisjonelle menigheter, (2000a:80). Og dette er synspunkter som vi deler. Grunnen er rett og slett at de som regel ikke vil passe inn i den aktuelle og etablerte settingen. Og Carroll viser i denne sammenhengen til at disse New Style -forsamlingene som regel er nye, frittstående og løst knyttet, eller ikke knyttet, til noe kirkesamfunn. Andre forhold som vanskeliggjør overtakelse av strategier fra de posttradisjonelle menighetene, er at de etablerte menighetene som regel har sin konfesjonstilknytning, de har sin egen identitet, historie og måter å gjøre ting på, de har noen bestemte ressurser og ikke andre og endelig eksisterer de i en helt bestemt sosial og kulturell kontekst. Allikevel trenger også menigheter endring og forandring, sier Carroll, men man må huske på at menigheter are complex systems that do not readily yield either to easy understanding or quick-fix efforts to change, 2000a:80. Derfor kan man etter vår oppfatning lære noe av måten man i disse menighetene 8

9 forholder seg menighetsutvikling på; nemlig at man holder fast på de bibelske og evangeliske grunnsannhetene samtidig som man er tilpasningsdyktig i forhold til samtiden. Iflg. Carroll er det også flere ting man i det etablerte kirkelige liv kan lære av de nye forsamlingene, ifølge Carroll (2000a:82-101). En av disse tingene er hvor viktig lederskapet er for utviklingen av en menighet. Det samme gjelder betoningen av smågruppefellesskapet som strategisk virkemiddel både for å utvikle fellesskapet og for å nå nye mennesker. Carroll nevner også de posttradisjonelle menighetenes fokus på medlemmenes (og potensielle medlemmers) opplevde behov og deres betoning av medlemmenes overgivelse til menigheten som områder der etablerte kirker og menigheter har en utfordring. Nå finnes det selvfølgelig også andre eksempler på menighetsutviklende opplegg som står for samme strategiske tilnærming til menighetsutvikling som den vi her har beskrevet relativt detaljert ut fra Carrolls presentasjon av såkalte New Style -kirker i USA. Som nevnt i kap. XX, beskriver Skjevesland i sin bok Huset av levende steiner (1993) en strategi for menighetsbygging som han karakteriserer som en pastoralteologisk modell. Det sentrale i denne strategiske tilnærmingen er nettopp kombinasjonen av den bibelske norm, den aktuelle kirkelige tradisjon og samtidstilpasningen, (Skjevesland 1993:25:28). Metodisk sett er dette en tilnærming til menighetsutvikling som vi også argumenterer for her. Skjeveslands hovedfokus er imidlertid norsk folkekirkevirkelighet, og dermed et noe annet fokus en det vi har i denne boken. Her bør Deep Church retningen inn: jf. Belcher 200x, Walker and Bretherton 2007, Stackhouse (4) Fokus på menighetens åndelig-teologiske dimensjon Den fjerde strategiske tilnærmingsmåten til etablert menighetsliv kan man si tar primært utgangspunkt i menigheten som en åndelig-teologisk størrelse, jf. fig. XX. Menighetsutvikling handler da primært om en teologisk bevisstgjøring av hva menigheten egentlig er som en Åndsskapt og organisk størrelse slik dette er framstilt i tidligere redegjørelse for menigheten som Kristi kropp, kap. XX). På sett og vis kan man kanskje kalle denne tilnærmingen for en respiritualisering i betydningen en gjenoppdagelse eller fornyelse av menighetens åndelige eller teologiske identitet. I praksis handler slik tenkning om at man legger stor vekt på beskrivelsen av hvordan menigheten/kirken omtales i Bibelen eller mer presist i de nytestamentlige skriftene, men uten at man deler tidligere nevnte mønsterforståelse av de nytestamentlige menighetene. Og ikke uten grunn er det ofte det paulinske materialet i NT som får mest oppmerksomhet i en slik beskrivelse. Paulus kan jo sies å være menighetstenkeren framfor noen i NT. Denne bibelske/paulinske framstillingen av menigheten får ikke bare en stor teologisk prinsipiell betydning 9

10 for menighetstenkningen, men også en stor praktisk-teologisk betydning og konsekvens. Dette betyr blant annet at det er kort veg fra beskrivelse av menigheten i NT til aktuell menighetstenkning i dag. Denne tenkemåten innebærer også ofte at man framhever menigheten som organisk størrelse framfor eller også i konflikt med menighetens mer menneskeligorganisatoriske karakter, (Jf. Råmunddal 1997). En slik ensidig strategisk tilnærming til menighetsutvikling har vi egentlig avvist tidligere både ved å kritisere tilnærmingen som for metodisk ensidig deduktiv, (jf. kap. XX) og ved å stille oss kritiske til den dualistiske forståelse eller tolkning av den nytestamentlige omtalen av menigheten som Kristi kropp, (jf. kap. XX). Det uholdbare i en slik tenkning ligger altså i at man står i fare for å bygge opp et kunstig skille mellom menigheten som Kristi kropp som en usynlig og ideell/fullkommen størrelse og menigheten som et ufullkomment menneskelig fellesskap. Dermed kan man også si at en slik menighetstenkning står i fare for å bli for teologisk topptung og at de teologiske sannhetene som sier noe om menighetens vesen og identitet ikke lar seg omsette i praksis i det virkelige liv. (5) Fokus på menighetens menneskelig-sosiologiske dimensjon Den femte strategiske tilnærmingsmåten har derimot som hovedmålsetning nettopp å ta menigheten på alvor som menneskelig-sosiologisk størrelse eller virkelighet. Denne tilnærmingen gjør at man ofte blir svært jordnær og konkret i sin måte å tenke menighetsutvikling på. De store teologiske sannhetene om menigheten tas gjerne som gitt eller de lever sitt eget liv i bibeltimer og andre steder. Det oppmerksomheten og ofte ressursene rettet mot, er det man kan kalle organisatorisk funksjonsforbedring. Vurderingen av denne strategiske tilnærmingen vil etter vår oppfatning falle noe forskjellig ut om man taler om menigheter og kirkesamfunn med en relativt rik teologi og kirkelig tradisjon eller om man snakker om menigheter og sammenhenger som kan være relativt fattige slik refleksjon. I første tilfelle vil et fokus på organisatorisk funksjonsforbedring ofte ha lettere for å inngå i en teologisk og ekklesiologisk helhetstenkning enn hva som kan skje i siste tilfelle. 3 Problemet også her er ensidigheten: Dersom utviklingen av den organisatoriske side av menigheten skjer uten medfølgende teologisk og ekklesiologisk begrunnelse og refleksjon, vil det kunne ende opp med en forflatning av både menighetstenkning og menighetsliv. Dette vil kunne ende opp med at både menighetstenkning og praksis på sikt vil kunne tømmes for bibelsk substans. 3 Harald Askelands bidrag til organisasjonstenkning knyttet til Den norske kirke, er eksempel på organisasjonsutviklende tenkning innenfor en kirkelig sammenheng som er relativt rik både teologisk refleksjon og kirkelig tradisjon, (jf. Askeland 1994; 1996; 1999; 2001; 2003). 10

11 (6) Fokus både på den åndelig teologiske og den menneskelig sosiologiske dimensjon Den sjette strategiske tilnærmingen til menighetsutvikling handler om at man forsøker å integrere det vi her kaller menighetens to dimensjoner i hverandre. Vi har tidligere gjort oss til talsmenn for det vi har kalt en realistisk måte å se på forholdet mellom menigheten som en teologisk og organisk størrelse (dvs. at den er Kristi kropp) og at den samtidig er et menneskelig fellesskap. Grunntanken her er at menigheten eller kirken er en samling av vanlige mennesker samtidig som den har fått del i Kristi liv og som det sted der Kristus er til stede i den enkelte og i fellesskapets liv. Man kan kanskje si at menighetsutvikling i dette perspektivet handler om en realisering bibelens tale om hva menigheten egentlig er i den opplevde menneskelige virkelighet. Som det framgår av foregående framstilling, argumenterer vi her for en kombinasjon av de strategiske tilnærmingene som vi har nummerert som pkt. 3 og 6. Kombinasjonen av disse tilnærmingene er vi så ubeskjedne at vi kaller en helhetlig eller holistisk strategisk tilnærming til menighetsutvikling. I dette ligger at vi mener at det går an å utvikle menigheter som både står i et forpliktende forhold til Bibel og aktuell tradisjon og som kan være i stand til å tilpasse seg til vår tids uttrykksformer og behov og som samtidig står for en helhetlig tenkning om menigheten som åndelig-teologisk og menneskelig-sosiologisk størrelse. Behovet for en helhetlig strategisk tilnærming til menighetsutvikling Både bibelsk og tidsrelevant Vi tror at det kan ligge noen prinsipper eller viktige veivalg i den type menigheter som Carroll betegner som New Style Churches som kan hjelpe oss til å utforme en helhetlig strategisk tilnærming til menighetsutvikling i dag. Noe av det som kan synes å være mest iøynefallende med disse menighetene, er den fasthet de viser i å etterleve de evangeliske og bibelske grunnsannhetene, samtidig som de viser stor frihet i valg av virkemidler og former. Det viser seg å være mange menigheter sliter i sine strategiske valg i dag, idet man ikke finner riktig ut av forholdet mellom innhold og form eller mellom de uforanderlige grunnleggende sannheter for kristenliv og menighetsliv og samtidskulturens skiftende utfordringer og krav. Her kan det derfor være nyttig for alle som lever i en etablert menighetstradisjon å få demonstrert at det faktisk går an å ha en grunnfestet tro på Bibelens sannheter samtidig som man kan utøve stor frihet i valg av virkemidler for å formidle evangeliet til dagens mennesker. 4 4 En slik forståelse av forholdet mellom innhold og form kritiseres bl.a. av Knut Alfsvåg (2004). Han spør: Det kritiske spørsmål det da er nødvendig å stille, er om dette skillet mellom innhold og form lar seg forsvare ut fra det bibelske budskaps egenart, eller om det viser seg å være et skille som er 11

12 Dessuten slår en med disse nye menighetene, er at de satser det meste av sine ressurser på utvikling av den lokale menighet, samtidig som man kan se en stadig voksende misjonal og global bevissthet. Mellomnivået, denominasjonene eller kirkesamfunnsnivået, blir da enten fraværende eller nedprioritert. Flere samtidskjennere har også spådd at denominasjonens storhetstid kan være over, og at mange menigheter i dag vil prioritere sin ressursbruk annerledes enn før. Vi tror derfor at dobbeltfokuset lokal menighetsutvikling global misjonsbevissthet, blir mer avgjørende enn noen gang tidligere å bevisstgjøre seg på. Med dette mener vi ikke å avvise at de tradisjonelle kirkesamfunnene, kristne organisasjoner og andre nettverk fremdeles kan ha en viktig funksjon som støttespillere og ressursbanker for lokal menighetsutvikling og for misjonale tiltak. Men vi mener at det i dagens situasjon må settes andre krav enn tidligere til slike overbygninger over den lokale menighet slik at de virkelig kan bli en ressurs for videreutvikling og vekst. Nevnes må også at menigheter som i dag framstår med vilje til å være tidsrelevante, setter nytt fokus på (lokalt) lederskap, samtidig som man mer en noen gang før satser på å myndiggjøre alle kristne til tjeneste. Noen sier at det som pågår er intet mindre enn en ny reformasjon, eller virkeliggjøringen av den del av reformasjonsverket som den protestantiske reformasjon aldri riktig kom i land med, nemlig realiseringen av det såkalte allmenne prestedømme. Det er imidlertid interessant å se den type lederskapstenkning som vokser fram parallelt med dette. Her er det ikke formaliteter, posisjoner eller institusjoner som teller mest, men gaveutrustning, disippelgjøring og relasjoner. Denne lederskapstenkningen kjennetegnes også ved at det vokser fram i lokale vekstmiljøer der mennesker stiller seg fram formbare og tjenestevillige. For øvrig kan henvises til bokens kap. XX der nådegaver og nådegaveoppdagelse behandles og også del 3 der vi mer inngående vil gå inn på lederskapstenkningens prinsipielle grunnlag og praktiske funksjon i en menighetssammenheng. Og endelig: Hvordan skal vi bygge ikke bare tidsrelevante, men også menigheter som kan sies å være bibelske i den forstand at de søker å stå på et fulltonende bibelsk budskap i dag? etablert på mottaker-kulturens premisser. Er det elementer i budskapets uttrykksform som nødvendigvis følger med kirkens vesen slik at de må få være bestemmende også for forståelsen av kirkens vekst, hvor lite tidsmessig det kan synes å være? Eller er en fri til å skape et miks av samtidens uttrykksformer som det tidløse innholdet restløst kan helles inn i? Hvor samtidig kan en bli i sin form uten å miste sitt innholdsmessige feste i Det nye testamente? (2004:37). En slik harmoniserende forståelse av innhold og form basert på en argumentasjon der gudstjenestens påståtte tidløse uttrykksform tilbakeføres til oldkirken (jf. Alfsvåg 2004:38), mener vi tidligere å ha avvist som en brukbar strategisk inngang til menighetsutvikling på grunn av et for ensidig fokus på den historiske faktor/tradisjon. Enhver (gudstjeneste)form vil nemlig være avhengig av sin samtids kultur. Det var den i NT, i oldkirken og i moderne tid. Den kulturmessige påvirkning vil nemlig alltid være der. Å skulle mene at modernitetens mottaker-kultur skulle representere en større fare for innholdspåvirkning av budskapet enn kulturpåvirkning til andre tider i historien, faller etter vår oppfatning på sin egen urimelighet. Å dyrke en oldkirkelig gudstjeneste- eller menighetsform som den som står i en slags ubrutt tradisjon med NT og slik sett representere kirkens vesen, mener vi også representerer en selektiv argumentasjon. Utfordringen er etter vår oppfatning dobbel som den har vært det til alle tider; både å gi budskapet et tidsrelevant uttrykk, men også på grunnlag av budskapets utforanderlige innhold å representere en motkultur. Dette vil vi argumentere for videre for i kap. XX. 12

13 Vi tror det er viktig og nødvendig å understreke at det å bygge bibelske menigheter i dag handler om vilje til å være lydig mot bibelske sannheter i vår tid også når flertallet går mot. Utfordringen blir dermed at vi våger å være både med-kulturelle i den forstand vi tar samtiden og menneskene på alvor og bruker også nye uttrykksformer og samlingsformer. Men utfordringen handler også om at vi er bevisste på å være mot-kulturelle i den forstand at vi våger å stå på Bibelens til tider motkulturelle sannheter. Hvordan menigheten kan forholde seg til samtidskulturen, drøfter vi mer inngående i kap. XX. Både teologisk og organisatorisk Under pkt. 6 ovenfor har vi redegjort for den strategiske tilnærming som integrerer det vi har kalt den åndelig-teologiske og den menneskelig-sosiologiske dimensjon menigheten har. I et slikt integreringssyn vil det i prinsippet ikke bestå noen motsetning mellom den teologiske og den organisatoriske forståelsen av menigheten. Disse to dimensjonene er begge svært sentrale og viktige i en helhetlig strategisk tilnærming til menighetsutvikling - selv om man ikke kan si at de er likeverdige. I den teologiske dimensjonen ligger nemlig blant annet det normative element i menighetsforståelsen (jf. kap. XX), mens den organisatoriske mer går på det funksjonelle aspekt knyttet til menighetens liv og virke i dag. Dermed kan man si at det alltid vil være en spenning mellom disse perspektivene i den menighetsutviklende tenkningen, men forholdet behøver ikke av den grunn bli konfliktfylt. Konfliktfylt blir forholdet først dersom den teologiske tilnærmingen skulle innebære at den organisatoriske tilnærmingen skulle være totalt overflødig eller uriktig å bringe inn i menighetstenkningen. Dette gjelder også andre veien: Dersom man i en organisatorisk tilnærming til menighetsutviklende tenkning skulle finne på å si at den teologiske tale om menigheten er uvesentlig eller til liten hjelp med tanke på menighetens funksjon og virke i dag, vil man være på kollisjonskurs med det andre perspektivet. Spørsmålet om hvor lite og hvor mye av organisasjonstenkning man kan eller bør bringe inn i det menighetsutviklende engasjement, er ofte anhengig av karakteren av og mengden av teologiske og ordningsmessige føringer som man finner i den enkelte menighet og kirkelige tradisjon. På en skala kan man her finne eksempler på menigheter og kirkesamfunn der det meste er regulert som en jus divinum, dvs. som en guddommelig rett eller lov til menigheter/kirker der man har svært lite av denne type føringer ut over det at man for eksempel har deg grunnleggende trossannhetene på plass. Og det sier seg selv at friheten man kan ha til å føre inn organisasjonsteoretiske og endringsstrategiske perspektiver kan være større i siste tilfelle enn i første. Men det er også et poeng at når slike perspektiver skal bringes inn i det menighetsutviklende arbeid, må man uansett ta hensyn til den teologiske og kirkelige tradisjon og sammenheng man gjør dette i. Nå finnes det menigheter og kirkesamfunn som av ulike grunner har vært reserverte og tilbakeholdende med verdslig organisasjonstenkning på en åndelig størrelse som man oppfatter menigheten for å være. Vi deler imidlertid ikke dette dualistiske synet med denne innde- 13

14 lingen av verdslig og åndelig sfære. Dette gjør at vi i denne boken med stor frimodighet bruker og også utvikler en organisatorisk tilnærming til menighetsutvikling på basis av den teologiske og normative tale om menigheten som vi har funnet i Bibelen. Og vi mener bestemt at organisasjonstenkning vil kunne brukes som et verktøy til å realisere menighetens teologiske eller bibelske bestemmelse og hensikt både slik man kan tolke denne ut fra Bibelen og slik den forstås i de ulike kirkelige sammenhenger og tradisjoner. Foregående presenterte helhetlige strategiske tilnærming til menighetsutvikling betinger egentlig en type dobbel bevissthet. Det vil nemlig etter vår oppfatning være avgjørende for stabil og langsiktig utvikling og vekst i en menighet å sammenholde menighetens doble kontekst (dvs. den historiske konteksten og samtidskonteksten) og samtidig sammenholde menighetens to dimensjoner (dvs. teologiske og organisatoriske dimensjon) i en integrert forståelse og strategisk tilnærming. Menighetsutvikling og vekst Mens menighetsutvikling noe forenklet sagt kan sies å være vårt ansvar, kan man si at vekst er Guds ansvar eller Guds sak. Men hva sammenhengen mellom menighetsutvikling og vekst er, trenger vi å utdype noe. Er det slik at riktige menighetsutviklende tiltak nødvendigvis automatisk fører til vekst, eller er det slik at vekst i en menighet oppstår helt tilfeldig? Hvordan man svarer på denne type spørsmål avhenger både av hva menighetsutvikling er og hva vekst er. Hva er egentlig vekst i lys Bibelen? Vekst må kunne sies å være et viktig anliggende i den bibelske framstilling av Guds rike og den kristne menighet/kirke. Temaet er da også stort og omfattende, men her skal vi kun ta fram noen grunnleggende punkter om Bibelens vekstforståelse: (1) I lys av Bibelen er vekst egentlig Guds gjerning og verk. I 1 Kor 3:6 sier Paulus til Korintermenigheten at det er Gud som har gitt veksten, mens han selv og hans medarbeider Apollos bare er tjenere og Guds medarbeidere i det såings og vanningsarbeidet som har pågått i menigheten som Guds åkerland. På denne bakgrunn kan vi si at vi som Guds medarbeidere i det menighetsutviklende arbeid kan legge til rette for vekst i menigheten. Det innebærer at vi faktisk kan på virke veksten ved å skjøtte vår oppgave som såings- og vanningsarbeidere på en god måte. Og motsatt må dette innebære at vi også kan faktisk kan hindre veksten om vi ikke gjør det vi skal i det menighetsutviklende arbeid. Men utgangspunktet er altså at veksten uansett kommer fra Gud. 14

15 (2) I forlengelsen av tanken om at det er Gud som gir vekst, kan vi også presisere Bibelens veksttanke ved å si at den egentlig er inkarnatorisk. Inkarnasjonen handler jo om at Gud blir menneske i Jesus Kristus. Jesus går fornedrelsens veg til korset for deretter å bli oppreist av Gud og høyt opphøyet, jf. Fil. 2:6ff. Når Jesus selv i Joh 12:32 taler om sin død på korset, sier han: Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg. I dette ligger den sannhet at all vekst i Guds rike har Jesus kors som utgangspunkt. Det er korset, forsonings budskap, som utgjør den dragende kraft på menneskehjerter og som har vekstevnen i seg. Det er med andre ord inkarnasjonen, dvs. det at Gud ble menneske i Jesus Kristus, og Jesu lidelse, død og oppstandelse som er det grunnleggende paradigme for å forstå hvorfor og hvordan Guds rike og menigheten vokser. Man kan også si det slik at forutsetningen for at Guds rike/kirken/menigheten skulle vokse er Jesu død og oppstandelse. Det er altså det liv som Gud selv tar initiativ til og skaper, som vil vokse. Og forutsetningen for vekst er ikke bare at Jesus måtte dø, men at vi selv dør. Det er når vi i og gjennom troen og dåpen dør og oppstår med Kristus at vi får del i det nye livet og den vekst som tilkommer dette, jf. Gal 2: (3) Vekst settes i NT i sammenheng med forkynnelsen og utbredelsen av evangeliet i ord og handling i verden. Og evangeliet er jo intet annet enn ordet om korset (1 Kor 1:18). Den kristne kirkes forkynnelses- og misjonsgjerning har sin bakgrunn i Jesu befaling om at kirkens hovedoppdrag består i å forkynne evangeliet i ord og gjerning, jf. Matt 28:19-20; Mark 16:15-18; Apg 1:8. Når Lukas i Apostlenes gjerninger skal beskrive hvordan de første kristne menighetene vokste, bruker han svært ofte uttrykket Guds ord vokste, som det bokstavelig står på gresk (Apg 6:7; 12:24; 19:20), og at Guds ord ble utbredt (13:49), og det ensbetydende mange sjeler ble lagt til menigheten (11:21; 13:43; 14:1; 17: og 18:8). Han bruker også uttrykket at mennesker kom til troen (4:4; 9:35.42; 13:42). At det var Ordet som vokste markerer at veksten skapes ved evangeliet om Jesus Kristus forkynnes. Da skapes nemlig troen og det nye livet kan spire. Dette uttrykket Ordets vekst har to sider, sier Alstrup Dahl (1966:41ff.), nemlig at Ordet/evangeliet blir forkynt vidt utover og at mange kom til tro nettopp på dette ordet. (4) Bibelen taler klart om ulike vekstvilkår som kan påvirke veksten. Dette kan ha både med hjerteforhold og ytre omstendigheter å gjøre. Den såkalte såmannslignelsen som Jesus forteller i Matt 13:1-9 og v.18-23, er poenget at ulike mottaksforhold hos mennesker som hører Guds ord bestemmer hvordan veksten blir. Jesus forteller her om fire ulike case: Guds ord som blir sådd ved veien, på steingrunn, blant tornebusker og i god jord : Den første casen er de som hører ordet om riket, men ikke skjønner det og den onde kommer og røver ordet. Den andre casen er mennesker som tar imot det med glede, men når trengsel og forfølgelse kommer, faller de fra. Den tredje casen er mennesker som hører ordet, men når vedkommende møter livets bekymringer og rikdommens bedrag, kveles ordet slik at det ikke får vokse. Den fjerde casen er mennesker som hører ordet og forstår det og som bærer frukt. Ikke minst fra Paulus misjonspraksis kan man se at ytre omstendigheter eller ulike typer mottakelighet eller mangel på sådan, virker inn på veksten. Paulus og hans medarbeidere opplevde altså varierende grad av mottakelighet der de kom og forkynte evangeliet. Ofte kan man også se forskjellige reaksjoner hos jødene og hos hedningene. Jf. for eksempel Apg 13:

16 (5) Sett i lys av NT, er det åpenbart at vekst både kvantitativ side, dvs. vekst i mengde eller antall - og en kvalitativ side, dvs. vekst i modning eller forståelse. Kvantitativ vekst handler om vekst i antall basert på menighetens evangeliserende og misjonerende gjerning, jf. Matt 28:20; Apg 1:8. Kvalitativ vekst handler om menighetens og menighetsmedlemmenes vekst i sin funksjon som lemmer på Kristi kropp underlagt Kristus som hode for kroppen/menigheten, jf. Ef 3: Konsekvenser for synet på menighetsutvikling Foregående gjennomgang av sentrale punkter i den bibelske vekstforståelse kan gi grunnlag for å si noe om sammenhengen mellom menighetsutvikling (slik vi framstiller den i denne boken) og vekst (slik den foran er presentert): 1) Menighetsutviklingen kan ikke og skal ikke forsøke å styre eller ta kontroll over veksten. Grunnen er at det er Gud som er herre over veksten, vi er kun medarbeidere som sår og vanner. Derfor kan det bli galt å tale om vekstautomatisme (jf. Schwarz 1998:10,14,62ff.), dersom man mener at vekst vil komme automatisk som en konsekvens av at vi gjør noe på den menighetsutviklende fronten. Vekst kan nemlig komme uten at det har skjedd noen form for menighetsutvikling. Vi mener at vekkelses- og misjonshistorien har eksempler på nettopp det. Og andre veien kan man også se at menighetsutvikling kan skje uten at man kan registrere nevneverdig vekst i målbar kvantitativ forstand, (jf. Råmunddal 2011). 2) En annen konsekvens for vårt syn på sammenhengen mellom menighetsutvikling og vekst av foran presenterte bibelske vekstforståelse, er at menighetsutviklingens viktigste målsetninger må være å legge til rette for at den vekst som Gud kan og vil gi faktisk kan skje. Og dette kan skje både ved å rydde vekk åpenbare veksthindringer og ved å sikre formidlingen av evangeliet i ord og handling. Det er nemlig bare Guds ord som der det såkorn som kan spire i menneskehjerter og gi vekst. Vekstklimaet i en menighet er nemlig påvirkelig. Og det å skape vekstklima vil derfor være en viktig oppgave for menighetsutvikling. 3) I forlengelsen av det som her er sagt om skapelsen av vekstklima, kan man si at i den menighetsutviklende tenkning og praksis er det også viktig å ha en varhet for indre og ytre omstendigheter eller forhold som kan påvirke veksten. Og slike omstendigheter eller forhold kan for eksempel handle om det Schwartz kaller tegn på kvalitet, (Schwarz 1998:15ff.): Kvaliteten på fellesskapet har opplagt noe med vekstklima å gjøre (jf. varme relasjoner og livsnære grupper). Hvordan vi forholder oss til omverden (jf. behovsorientert evangelisering) og hvordan lederskapet fungerer(jf. utrustende lederskap), kan selvfølgelig påvirke vekst. Det samme kan spørsmålet om motivasjon for og engasjement i vår tjeneste i menigheten (jf. nådegavebasert tjeneste og engasjert trosliv). Og videre kan måten menigheten er organisert på (jf. hensiktsmessige strukturer) og måten vi feirer gudstjeneste på (jf. inspirerende gudstjenester) legge til rette for vekst. 16

17 Generelt sett kan man si at den varhet man i menighetsutviklende praksis bør ha for forhold og omstendigheter som kan påvirke veksten, krever innsikt både i menneskelige, kulturelle, organisatoriske og teologiske forhold. Men i siste instans handler en slik varhet om et øre som er i stand til å høre hva Ånden sier til menigheten, jf. Åp kap. 2 og 3, (Råmunddal 1994). Alle de syv menighetene som mottar budskap fra Herren om den situasjonen de befant seg i og hva som ødela for utvikling og vekst i menigheten. En av menighetene fikk høre at den hadde forlatt den overgivelse og kjærlighet som de hadde hatt til Herren i utgangspunktet (jf. Efesos). Andre fikk høre at ikke akseptabel lære og forkynnelse hadde inntatt menigheten (jf. Pergamon, Tyatira). Og atter andre at de hadde gjerninger som ikke hold mål i Herrens bedømmelse, (jf. Sardes, Laodikea, Filadelfia). Det er avgjørende for en rett utvikling av en menighet at vi er i stand til å høre hva Ånden sier om menighetens sanne situasjon og vei videre. Røstene og meningene er i dag nemlig mange om hva som er viktig, hvilken kurs menigheten bør velge videre, osv., men det avgjørende er om vi oppfatter hva Ånden ønsker å si oss i den situasjonen vi befinner oss med det menighetsutviklende arbeid i dag. 4) Menighetsutviklende tenkning og praksis må det legges til rette både for vekst av kvalitativ og kvantitativ type. I menighetsutviklende tenkning og praksis er det viktig at man både sammentenker og sondrer mellom disse vekstområdene. For å oppnå intern kvalitativ vekst kreves det nemlig andre virkemidler og verktøy enn om man skal oppnå mer utadrettet og kvantitativ vekst. Men begge vekstområdene er viktige for en menighet på den måten at begge hører med i en fullstendig bibelsk forståelse av vekst. Konklusjon I dette kapitlet argumenter vi for viktigheten av å ha en helhetlig eller holistisk strategisk tilnærming til menighetsutvikling. I dette ligger at vi mener at det går an å utvikle menigheter som både står i et forpliktende forhold til Bibel og aktuell tradisjon og som kan være i stand til å tilpasse seg til vår tids uttrykksformer og behov og som samtidig står for en helhetlig tenkning om menigheten som åndelig-teologisk og menneskelig-sosiologisk størrelse. En slik strategisk tilnærming til menighetsutvikling betinger egentlig en type dobbel bevissthet, har vi sagt. Det vil nemlig etter vår oppfatning være avgjørende for stabil og langsiktig utvikling og vekst i en menighet å sammenholde menighetens doble kontekst (dvs. den historiske konteksten og samtidskonteksten) og samtidig sammenholde menighetens to dimensjoner (dvs. teologiske og organisatoriske dimensjon) i en integrert forståelse og strategisk tilnærming. Dette vil argumentere videre for i bokens del 2 og 3. I dette kapitlet har vi også redegjort for hvordan vi oppfatter forholdet mellom menighetsutvikling og vekst. Her argumenterer vi for at en av menighetsutviklingens viktigste oppgaver er å legge til rette for vekst en vekst som bare Gud kan gi, noe som også innebærer at vi i den menighetsutviklende tenkning og praksis ikke skal forsøke å ta kontroll over eller styre veksten. Og skal vi legge til rette for kvalitativ og kvantitativ vekst i en menighet, må vi også ha en varhet for indre og ytre omstendigheter som kan påvirke vekstklimaet i en menighet, det kan være holdninger ( hjerteforhold ), ulike typer ytre påvirkning, måten man arbeider eller driver menigheten på, om man er i stand til å høre hva Ånden taler til menigheten til 17