Menighetssynet i Misjonsforbundet

Transkript

1 Menighetssynet i Misjonsforbundet Artikkel i Det Norske Misjonsforbunds menighetshåndbok, 2000 Av Lars Råmunddal I det følgende vil vi gi en kort systematisk gjennomgang av de bærende grunnelementer i det misjonsforbundske menighetssynet. Vi spør om hva som kan sies å være de sentrale identitetskjennetegn i dette. Under hvert kjennetegn vi beskriver, vil følgende forhold gjennomgås: 1 Historisk bakgrunn for det enkelte kjennetegn. 2 Betydning og konsekvenser det aktuelle identitetskjennetegn har. 3 Spesielle utfordringer som er knyttet til det enkelte kjennetegn. Kjennetegn 1: Frimenigheten Rent ordningsmessig kan en menighet i DNM karakteriseres som en frimenighet. Menighetssynet er altså kongregasjonalistisk sett ut fra forfatningsform. Her er idealet den autonome, frie og selvstendige menighet. 1. Historisk sett har misjonsforbundets menigheter noen av sine viktigste røtter i Lammersbevegelsen. Presten G.A. Lammers ( ) ledet i 1840 og 50-årene en vekkelse i Skiensområdet som utviklet seg til å bli mer og mer kritisk til statskirken. I 1856 brøt Lammers med statskirken og stiftet Norges første frimenighet. Menigheter av tilsvarende type ble stiftet flere steder i landet. Lammersmenighetene var de første menigheter i Norge av kongregasjonalistisk type. Flere av disse frie og selvstendige forsamlingene organiserte seg i 1884 i Det Norske Misjonsforbund. 2. Taler vi om hvilken betydning dette synet på den enkelte menighet har, er det fornuftig å skille mellom tre perspektiver: I et historisk perspektiv plasserer det misjonsforbundets menighetssyn i tradisjonen fra den radikale reformasjon og døperbevegelse på 1500-tallet og kongregasjonalistene i England og USA fra 1600-tallet. Sentralt i denne tradisjonen ligger det å se på de nytestamentlige menighetene som idealet både for hvordan den enkelte menighet skal organiseres og ledes og for forholdet mellom frie og selvstendige menigheter som man også mener å finne i NT. I tillegg ligger det i denne tradisjonen er sterkt kritisk element i forhold til enhver form for kirkelig og statlig overstyring av den lokale menighet. I et organisatorisk perspektiv kan man si at den kongregasjonalistiske menighetsforståelsen er med på å gi sammenslutningen av misjonsforbundets menigheter (=Det Norske Misjonsforbund) en spesiell organisatorisk form. DNM er nemlig en sammenslutning av frie og selvstendige menigheter, noe som kan gi visse organisatoriske fordeler (mindre ansvar for sentralledelse, større muligheter for lokalt initiativ, osv.), 1

2 men også helt klart store utfordringer (som det å få oppslutning og ansvar om fellesoppgaver, få til en effektiv organisasjon og sentralledelse, osv.). Som kirkesamfunn er også DNM spesielt, siden ca halvparten av medlemmene i menighetene også er medlemmer i Den norske kirke. Resten er altså registrert i DNM som trossamfunn. I et teologisk perspektiv kan man se at det i den kongregasjonalistiske tradisjon finnes en sterk vilje til å begrunne menighetsidealet ut fra NT. I denne argumentasjonen står selve ekklesia-begrepet sentralt. I NT bare brukes ekklesia både om menigheten i den lokale utgave (dvs. om menigheten i et hus/hjem eller om menigheter i by eller distrikt) og om den universale menighet. Den konfesjonelle kirkestørrelse (mellom den lokale menighet og den universelle) finnes altså ikke i NT. Dessuten legger man i denne tolkningstradisjonen prinsipiell teologisk vekt på at NT omtaler den lokale menighet som en egen selvstendig størrelse Kristi legeme på det lokale sted som er utrustet av Herren med de nødvendige gaver og tjenester og som har ansvar for å ordne opp i egne saker. Endelig har man i den kongregasjonaliske tradisjon alltid vektlagt det demokratiske element i menighetssynet. Det er hele menigheten som skal fatte viktige beslutninger, og hvert enkelt medlem er medbestemmende i menighetsmøtet. I DNMs menigheter har demokratiet vært praktisert, noe som nok spesielt skyldes påvirkning fra de demokratiske og parlamentaristiske strømninger i tilblivelsesfasen, siste halvdel av 1800-tallet. 3. Man kan godt si at idealet om den frie og selvstendige menighet innebærer spesielle utfordringer i dag: Rent tolkningsmessig vil nok mange i dag være mer forsiktig med å gi absolutte begrunnelser for en frimenighetstanke ut fra NT, slik man gjerne gjorde i kongregasjonalismens og Misjonsforbundets tilblivelsesfaser. Frimenighetsidealene ser ut til i relativt sterk grad å være preget av den tid de er blitt til i. Men dette forhindrer selvfølgelig ikke at det finnes et bibelsk viktig anliggende i menighetstenkningen. Økumenisk sett innebærer frimenighetsidealet spesielle utfordringer til den enkelte menighet, ikke bare i forhold til det å ha fellesskap og å samarbeide med forsamlinger av samme type, men også i det å ha syn for den totale menighets- og kirkebildet. Faren for denne type menigheter er nemlig ofte at man blir seg selv nok. Ideologisk, strategisk og ledelsesmessig plasserer idealet også svært stor ansvar på den enkelte menighet i det å ta ansvar for sin egen vekst og utvikling. Utfordringen synes dobbel: Både å se potensialet i den lokale forsamling og å se begrensningene den lokale forsamling har dersom man ikke ser helheten i Kristi legeme. Dessuten er det for menigheter av misjonsforbundsk type å finne balansen mellom den demokratiske virkemåte og behovet for åndelig-strategisk lederskap i dag. Organisasjonsmessig har det vist seg å være en stor utfordring for DNM som organisator av fellesarbeidet for misjonsforbundets menigheter og for den enkelte frie, lokale menighet å finne den gjensidige kreativitet mellom lokalt og sentralt (styrt) initiativ. Kjennetegn 2: Enhetsmenigheten Vi kan med god grunn si at en misjonsforbundsk menighet på en spesiell måte er en enhetsmenighet, dvs man ønsker å være en menighet for alle som tror. Historisk sett er det vanskelig å avgjøre om den første delen av DNMs motto «Guds barns enhet - synderes frelse» - 2

3 stammer fra fransonvekkelsens første tid, eller om det har vært i bruk i de gamle lammersmenighetene. Forholdene lå i hvert fall til rette i de lammerske frimenighetene for det enhetssynet som Fredrik Franson ( ) sto for. 1. Den svensk-amerikanske vekkelsesevangelisten Fredrik Fransons besøk i Norge og de lammerske frimenighetene kom til å bety at et nytt avsnitt i disse menighetenes historie hadde begynt. Med Franson kom vekkelsen og fornyelsen, og i dens fotspor ble også omorganiseringen av lammersmenighetene til Det Norske Misjonsforbund drevet fram. Også når det gjaldt selve menighetssynet og enhetsforståelsen, kom Franson til å bli formgivende. Det fransonske enhetssyn har fulgt DNMs enhetsforståelse, og kan sies å ha følgende kjennetegn. Den fransonske enhetsforståelse var i prinsippet bibelsk ideell. Selve grunnmotivet for Franson var det bibelske menighetssyn med rom for alle som var levende kristne. Han forstod Bibelens lære om Guds barns enhet som en hovedlærdom som både menighetssyn og evangeliseringssyn må innordnes i. Dessuten har den fransonske enhetsforståelse et praktisk evangeliserende sikte. Franson understreket at Guds barns enhet var en slags «betingelse» for at vekkelsen kunne komme. I forlengelsen av enhetsbetoningen, lå det også hos Franson en klar appell om at de frie kristne skulle samle seg i frie foreninger for at de skulle bli effektive i evangeliseringsarbeidet. Endelig kan det sies at den fransonske enhetsforståelsen var menighetsrettet. Alle nyomvendte skulle inn i et menighetsfellesskap på bibelsk grunn, og enheten skulle på menighetsplan omfatte alle som var født på ny. Her skulle også etter Fransons mening statskirkemedlemmer som var frelst være med, og medlemmene skulle stilles fritt i såkalte «kirkelige spørsmål». Men det må legges til at det fransonske enhetssynet var svært pragmatisk orientert. Ny menighet skulle nemlig ikke stiftes dersom presten i kirken var evangelisk. 2. Spør vi etter betydning og konsekvenser dette fransonske enhetssynet har hatt for DNMs menigheter, er det to forhold som spesielt bør framheves: Den fransonske enhetsforståelsen har gitt selve menighetssynet i DNM en bestemt karakter. På mange måter er det rett å si at DNMs menigheter har et åpent menighetssyn. Dette viser seg ikke bare i praktisering av såkalt åpen nattverd, men også i det at man ikke krever aksept av noen bestemt konfesjonell lære eller en bestemt dåpsform for å bli medlem. Det eneste krav for medlemsskap er at man tror på Kristus Jesus som sin frelser og Herre. Synet på hva det er som karakteriserer enheten mellom Guds folk har også gitt både enhetsforståelse og enhetsbestrebelser i DNM et allianse-økumenisk preg. Dette innebærer at man i DNM alltid har vektlagt den åndelige enhet som faktisk finnes mellom Guds folk større vekt enn den enhet som det er behov for å skape organisatorisk og læremessig (såkalt kirke-økumenikk ). 3. Spør vi om hvilke spesielle utfordringer denne delen av DNMs menighetssyn gir, kan det pekes på følgende: Når menighetssynet kan karakteriseres som åpent, er det i dag en utfordring for den enkelte forsamling å gjøre det åpent. Historien viser nemlig at den åpenheten 3

4 som Franson og de første ildsjelene hadde, kan stå i fare for å bli innsnevret både konfesjonelt, sosialt, åndelig og menneskelig. Rent konkret har det vist seg å være en stor utfordring å finne gode ordninger i den enkelte menighet for praktisering av dåp. I DNM er de to dåpsformer (såkalt troende dåp og barnedåp) likestilt i prinsippet, men ikke alltid i praksis. Tradisjonelt har et flertall av menigheten bare praktiset baptisk dåp, mens man har tatt opp som medlemmer både barnedøpte og (i noen grad) ikke-døpte. I dag ser det ut til at flere og flere menigheter tilstreber større samsvar mellom prinsipp og praksis, og at de derfor praktiserer begge dåpsformer. Barnedåp praktiseres på tilnærmet metodistisk læregrunnlag. Med utgangspunkt i det faktum at man kan bli medlem i en DNM menighet uten å være døpt i det hele tatt, kan man nok også si at en minst like stor utfordring som samsvar mellom prinsipp og praksis i dåpsspørsmålet, ville være tiltak mot det man kan kalle dåpslikegyldighet. Økumenisk sett er enhetsforståelsen en utfordring ved at vi har registrert at frontene mellom såkalt kirkeøkumenikk og allianseøkumenikk er blitt mindre markerte de siste år. Både for den enkelte menighet og for DNM som helhet synes utfordringen i sterkere grad enn før å finne sammen som kristne, menigheter og kirker for å gjøre evangeliet og vitnesbyrdet om Herren Jesus troverdig for moderne mennesker. Kjennetegn 3: Misjonsmenigheten En misjonsforbundsk menighet er på en spesiell måte en misjonsmenighet. Arven både fra både Lammers og Franson tilsier at vekkelse, sjelevinnerarbeid og misjon er og må være en svært viktig bestanddel av menighetssynet. 1. Historisk sett har både begrepet og saken misjon fulgt DNMs menigheter. Frimissionen var samlebetegnelsen på Lammers-menighetene som i 1884 var med på stiftelsen av Det Norske Misjonsforbund. På folkemunne kan man fremdeles høre frimisjonen brukt som betegnelse på DNMs menigheter. Misjonsforbundets blad het i sin tid Missionæren. I 20-årene fikk det dagens navn - Misjonsbladet. Betegnelsen misjonsmenighet, misjonskirke og misjonshus som har vært vanlig å bruke på DNMs menigheter, gir også et sterkt signal om mål og mening med DNMs menigheter, nemlig sjelevinnerarbeid, vekkelse og misjon. 2. Spør vi om hvilken betydning nettopp dette identitetskjennetegn har hatt og bør ha for menighetssynet, kan det være på sin plass å peke på et par-tre forhold: Begrepet og saken misjon bør ha samme betydning som det hadde for stifterne både av Frimissionen og Det Norske Misjonsforbund, nemlig en endetidsstrategisk markering. Ikke minst i arven fra F. Franson ligger dette sterkt inne. Fordi Jesus kommer snart igjen, både til forløsning og dom, haster det å bringe evangeliet ut til stadig nye mennesker og folkegrupper. Felles innsats om misjonsarbeidet bør derfor ha førsteprioritet i DNMs menigheter, slik det egentlig alltid har hatt det. Både med bakgrunn i vår sterke misjons-arv, men også med tanke på det faktum at de fleste av DNMs menigheter har bakgrunn i vekkelse, må det være riktig å si at vekkelse og misjon er en viktig del av misjonsforbundsmenighetens identitet. Det per- 4

5 sonlige og vekkende aspekt både i kristendomsforkynnelsen og i menighetslivet er og bør være et grunnleggende kjennetegn. Menigheten er altså et resultat av vekkelse og misjon, den er i sitt vesen misjonerende og derfor bør det være misjon som er målsetning og rett fokus for misjonsmenigheten i dag. 3. Dermed er det også sagt noe om hvilke spesielle utfordringer som ligger i dette identitetskjennetegnet i dag: Først og fremst er selve misjonsforståelsen en utfordring i dag. Missiologene har nemlig lært oss at misjon er noe vi er, ikke bare noe vi gjør. Misjon er med andre ord en del av menighetens vesen, og ikke bare en budsjettpost eller et punkt på aktivitetslista. Misjonsengasjement er for alle deler av menigheten og alle medlemmene ikke bare for de spesielt ivrige. Men fremdeles betyr misjon utsendelse til verden, både den nære (nasjonalt) og den fjerne, dvs. andre folkegrupper og nasjoner. En DNM-menighet tro mot sin identitet og sitt kall må derfor være en utsendende menighet, dvs. ha fokus og ressurser rettet mot gjennom utsendte vitner å nå de som enda ikke har hørt evangeliet. Endelig kan vi si at selve ressursforståelsen vår i dag er en utfordring. I en gjennommaterialistisk kultur og tid, er den store fristelsen at vi bruker mer ressurser på oss selv enn på misjon og sjelevinnerarbeid. Kjennetegn 4: Bibelsk menighet En misjonsforbunds menighet er og ønsker å være - en bibelsk menighet. Dette har ligget sterkt inne i hele den kongregasjonalistiske tradisjon og menighetstenkning, og det har vært - og er - et viktig anliggende med tanke DNMs menighetssyn. 1. Deler av frimenighetsbevegelsen i Norge har vært så ivrige på det å være bibelsk, at man har talt om bibelsk menighetsordning, bibelsk dåp, bibelske styringsstrukturer, og annet. Med iver har man nærmest forsøkt å kopiere de nytestamentlige menighetsformene for å komme så nær utgangspunktet og opprinnelsen som mulig. I menigheter og kirkesamfunn som kan plasseres på reformasjonens såkalte venstrefløy, der man altså ikke bare har villet en lærereformasjon, men et brudd med den oldkirkelige og middelardelige kirkelige tradisjon, har det vært et behov for å bygge opp en ny identitetslinje tilbake til de nytestamentlige menighetene. I DNM ser det ut til at det tidligere beskrevne åpne menighetssynet (rom for alt Guds folk i Guds menighet), sammen med selve lokalmenighetsforståelsen, har fungert som en slik tilbakeførende bibelsk identitetslinje. 2. Hvilken betydning å være bibelsk har med tanke på menighetssyn og menighetsliv i dag, er avhengig av hvilket perspektiv man ser det i: Rent bibeltolkningsmessig er det åpenbart at prosjektet med å kopiere de nytestamentlige formene må karakteriseres som et umulig prosjekt. Mellom oss og de nytestamenlige menighetene ligger nemlig mange århundrer. Både samfunnsformer og tenkemåte er endret. Det å forsøke å kopiere eller lage en reprise på det som en gang har vært er nemlig ugjørlig, det blir nemlig alltid noe annet enn det man ønsker å gjenopplive. I Guds menighet vil det aldri bli snakk om å gjenopplive noe som har vært, men om stadige nyskapelser ved Ånden. 5

6 Nå har vi sett at både frimenighetsforståelsen og enhetsforståelsen gis en bibelsk begrunnelse i DNM. Men vi har ingen garanti for det å være bibelsk i det vi måtte mene er gode bibelske prinsipper for våre menigheter. Det å være bibelsk handler om mer en formaliteter og kirkelig jus. Vår oppmerksomhet må derfor flyttes fra de mer formelle og kirke-juridiske betraktninger av saken, til de funksjonelle; dvs. til spørsmålet om i hvilken grad DNM menighetssyn og menighetsarbeid i dag samsvarer med NTs beskrivelse av det liv og den kraft som fantes i de nytestamentlige menighetene. 3. Skal vi tale om hvilke utfordring som ligger i denne mer funksjonelle forståelsen av det å være bibelsk i dag, vil spørsmålet være om i hvilken grad vårt menighetsliv i dag gjenspeiler, synliggjør og tydeliggjør menighetens vesen og karakter som det nye gudsfolk (Guds menighet), det nye frelsens livsfellesskap (Kristi legeme) og den er det nye livssamfunn med Herren og med de troende (Åndens samfunn). Dersom det er dette som blir hovedsaken i prosjektet med å «være bibelsk», flyttes fokus fra de ytre og formelle (juridiske og teologiske) betraktningene - og dermed fra det å skulle «kopiere» en eller annen ytre «bibelsk ordning», til det å synliggjøre og «leve ut» det vi kan si er menighetens vesen og karakter. Skjer dette, kan DNM-menigheter fremdeles smykke seg med å ha et bibelsk menighetssyn. Litteratur Brændeland, D.: Et forsonende ord i dåpsstriden, Oslo (uten årstall) Brændeland, D.: Guds samfunn og vårt, Oslo (uten årstall) Brændeland, D.: Åndsfrender, Oslo (uten årstall) Christensen, J.: Vår kristne tro, Oslo (trykt som manuskript/uten årstall) Dahl, N. A.: Gis det noe normativt i de nytestamentlige menighetsformer? Luthersk Kirketidend 105, 1970 Diesen, I.: Veien videre, Oslo 1984 Diesen, I.: Veiryddere, Oslo 1980 Horton, D.: Congregationalism, A Study in Church Polity, London 1952 Lover, statutter og instrukser for DNM (siste oppdaterte utgave) Løvås, E.: Enhetsfolket, Oslo 1984 Menigheten (Det Norske Misjonsforbund), stensilutgave, uten forfatterregistrering Råmunddal, L.: Enhet og mangfold. Misjonsforbundet i en ny tid, Oslo 1983 Råmunddal, L.: Enhetsmenigheten. Noen refleksjoner til menighetsforståelsen i Det Norske Misjonsforbund, i: Bibel og vekkelse. Festskrift til Ingulf Diesen på 70-årsdagen 29. november 1998, Akademisk Fagforlag/Ansgar Teologiske Høgskole, 1998 Råmunddal, L.: Etter nytestamentlig mønster. En studie av menighetssyn og ordningsforståelse i norske frimenighetssamfunn, Oslo 1991 Råmunddal, L.: Identitet og enhet. Om det å ha en konfesjonell identitet i en enhetsbevegelse. Ikke-publisert artikkel fra 1985 Walker, W.: Congregationalism, i: Encyclopedia of Religion and Ethics, Edinb Wennfors, I.: Kristi församling enligt Nya Testamentet, Stockholm 1958 Westin, G.: Den kristna friförsamlingen i Norden. Frikyrklighetens uppkomst och utvecling, Stockholm

7 Westin, G.: I urkristen tid. Församling sakrament tjenester, Stockholm