OG HVORFOR MENIGHETSUTVIKLING? 1. Lars Råmunddal. Innledning Ekklesiologiske hovedbegreper og deres betydning for menighetsforståelsen...

Transkript

1 HVA ER MENIGHET OG HVORFOR MENIGHETSUTVIKLING? 1 Lars Råmunddal Innhold Innledning... 2 Ekklesiologiske hovedbegreper og deres betydning for menighetsforståelsen... 2 Bilder og hovedbegreper brukt om kirken/menigheten i NT... 2 Menigheten som Guds ekklesía... 3 Menigheten som Kristi kropp... 4 Menigheten som Åndens fellesskap og samfunn... 5 Lokalmenighetsbegrepet slik det brukes i boken... 5 En trinitarisk og mangesidig kirke- og menighetsforståelse... 7 Menighetens dimensjoner, kontekster og sentrale menighetsutviklende faktorer... 9 Presentasjon av bokens menighetsutviklende modell... 9 Forholdet mellom menighetens dimensjoner og kontekster Hvorfor menighetsutvikling? Begrunnelse for menighetsutvikling som en planlagt og varig prosess Vanlige innvendinger mot menighetsutvikling Sammenfatning og konklusjon Spørsmål til refleksjon Litteratur Denne teksten er et kapittel i boken Perspektiver på menighetsutvikling og endringsledelse, J.I. Jenssen, L. Råmunddal og A. Barbosa da Silva (red.) som vil bli publisert i løpet av

2 Innledning Hva er menighet, og hvorfor menighetsutvikling? Dette er altså de to spørsmålene vi skal forsøke å gi begrunnede svar på i dette kapitlet. Og det er faktisk ikke likegyldig i hvilken rekkefølge man besvarer dem på. Spørsmålet om hva menighetsutvikling er og kanskje også hva det bør være kan nemlig bare besvares på en holdbar og velbegrunnet måte om man først svarer på spørsmålet om hva menighet egentlig er. Selv om det er slik at spørsmålene vi her søker svar på kan gis forskjellig svar ut fra ulike teologiske og kirkelige ståsteder, mener vi i denne boken å presentere en teoretisk og metodisk tilnærming for å tenke menighetsutvikling som ikke spesifikt er knyttet til en utvalgt teologisk tradisjon eller kirketilhørighet. Modellen som vi presenterer i dette kapitlet og som vi bygger framstillingen på i boken (jf. fig. 1) mener vi fanger opp grunnleggende elementer/faktorer som de fleste kirkesamfunn og menighetsretninger vil kunne bekrefte som sentrale og viktige i menighetsutviklende tenkning og praksis. At man i ulike kirkelige tradisjoner og menigheter betoner enkeltelementer/faktorer sterkere enn andre, er naturlig. Men samtidig er dette en utfordring for menighetsutviklende tenkning og praksis noe som vi drøfter mer inngående i kap. 11. Strukturen i kapitlet blir følgende: Svaret på problemstillingens første spørsmål utgjør første del av kapitlet. Her gjennomgår vi det vi kaller ekklesiologiske hovedbegreper som brukes i NT om menigheten for å kunne gi en ekklesiologisk begrunnet definisjon av lokalmenighetsbegrepet. Nevnte bibelteologi bruker vi også for å si noe om at menighetsforståelsen ut fra NT er (og bør være) trinitarisk, og den har flere sider og aspekter. Den grunnleggende ekklesiologiske og menighetsutviklende modell som konstrueres (jfr. fig. 1), og som vil stå sentral i den menighetsutviklende tenkning som utvikles i denne boken, bygger også på det faktum at en menighet er en flersidig og kompleks sak. I forklaringen til modellens terminologi og innhold, vil det bli drøftet hvordan det vi kaller menighetens dimensjoner og kontekster er forbundet med hverandre i et helhetlig syn på menighet og menighetsutvikling. Andre del av problemstillingen, dvs. spørsmålet om hvorfor menighetsutvikling er nødvendig, besvares også ved hjelp av de begrepene og aspektene som er etablert illustrert ved hjelp av modellen. Ekklesiologiske hovedbegreper og deres betydning for menighetsforståelsen Bilder og hovedbegreper brukt om kirken/menigheten i NT De nytestamentlige forfattere bruker mange sammenligninger og bilder for å forklare hva den kristne menighet egentlig er. Sentralt står sammenligningen med familien, jfr. Ef 2,19. Hos Johannes opptrer bildet med vintreet og grenene, Joh 15,1ff. Sammenligninger med vekstliv og landbruk finnes også. Menigheten er Guds åkerland, sier apostelen Paulus, jfr. 1 Kor 3,9. Hos Paulus står også presentasjonen av menigheten som Kristi legeme svært sentralt, jfr. Rom 12,4-6; 1 Kor 12,12ff.; Ef 1,22. I tillegg kan en se at NT beskriver menigheten som et hus, en bygning, et tempel, jfr. 1 Kor 3:16; 2 Kor 6,16-18; 1 Kor 3,9; Ef 2,20; 1 Pet 2,5ff. 2

3 Disse forskjellige metaforene eller sammenligningene har alle det felles at de sammenligner menigheten med noe levende ; familie, et tre med grener, en åker, en kropp og som en bygning et tempel bestående av levende steiner, jfr. 1 Pet 2,5. En bibel-teologisk fordypning i disse bildene kan gi verdifull innsikt i menighetens natur og funksjon. I denne boken kommer vi til å konsentrere oss spesielt om kroppsmetaforen brukt på kirken/menigheten. Men kirken/menigheten beskrives i NT ikke bare ved hjelp av slike bilder og sammenligninger. Det vi her betegner som ekklesiologiske hovedbegreper gir en helt grunnleggende forståelse av kirken/menigheten som en størrelse som knyttes til det treenige gudsbilde og som også gir grunnleggende kunnskap om menighetens natur, funksjon, dens liv og tjeneste. De tre grunnbegrepene er: Guds ekklesía (dvs Guds menighet eller folk), Kristi soma (dvs. Kristi legeme eller kropp) og som Åndens koinonia (dvs Åndens samfunn eller fellesskap). Menigheten som Guds ekklesía På norsk bruker vi vanligvis begrepene kirke og menighet for å betegne NTs greske ord ekklesía, som ordrett betyr de utkalte og som i den romersk-hellenistiske verden ble brukt om folkeforsamling i sin alminnelighet. Når de nytestamentlige forfatterne bruker dette ordet om den kristne menighet/kirke, var det for å betegne dem som var forsamlet (underforstått også utkalt) i Guds eller Jesu navn. Begrepet ekklesía brukes om menigheten/kirken på tre nivåer i det paulinske materialet; om det lokale ekklesía som var knyttet til hus/hushold (jfr. f. eks. Rom 16:5), om den lokale ekklesía som de kristne f. eks. i en by bestående av flere husmenigheter (jfr. Fil 1:1; Rom 1:1) og endelig benyttes begrepet ekklesía også om kirken som helhet, dvs. alle de kristne eller den universelle kirke som f. eks. i Ef 1: Som Guds ekklesía (både i universell og lokal forstand) er menigheten det nye gudsfolk, som Gud selv har kalt ut av verden til samfunn med seg selv. Menigheten er det nye messianske gudsfolk. I Matt 16,18 sier Jesus at han vil bygge sin menighet/ekklesia. Denne menighet er det Paulus sier at Kristus (=Messias) vant ved sitt eget blod, Apg 20:28. Menigheten er også det nye gudsfolk i forhold til det gamle gudsfolk. Dette kommer bl.a. tydelig fram i det faktum at Jesus valgte ut tolv apostler, med forbilde i det gamle gudsfolks tolv patriarker. (Jfr. Küng 1976:147ff.). Menigheten presentert som Guds ekklesia viser altså den nære relasjonen begrepet og tanken om Guds folk har til Jesu egen presentasjon (slik vi finner den i evangeliene) av Guds rikes frambrudd i denne verden. I kapitlets siste del vil forholdet mellom Guds rike, kirken/menigheten og verden bli nærmere beskrevet og utdypet. Det nærmeste vi i norsk språkdrakt kommer det greske ordet ekklesía er nok når vi bruker ordet forsamling (jfr. latin: congregatio og engelsk: congregation) om den kristne (lokale) menighet. Dette greske ordet gjenspeiles for øvrig i latin og romanske språk: ecclesia, église, iglésia og igreja Ordet kirke har imidlertid bakgrunn i det greske adjektivet kyriaké og betyr det som hører Herren til. I germanske språk har dette adjektivet gått over til substantiv som: kirke, kyrkje, kyrka, kirche, church, kerk. I nyere norske bibeloversettelser er det ikke uvanlig å bruke ordet kirke der det greske ordet ekklesía betegner det nye gudsfolket eller den univer- 2 En kortfattet oversikt over de ulike bruksområder for ekklesiabegrepet har W.A. Meeks i The first Urban Christian, New Haven/London 1983, s. 75ff. Til mer utdypende forståelse av ekklesia-begrepet, jfr. K.L. Schmidts artikkel i TDNT III, s

4 selle kirke, mens man bruker ordet menighet om det lokale fellesskap av kristne. (jfr. Lønning 1989:204). I denne boken kommer vi i hovedsak til å følge denne bruken av begrepene. I eldre norske bibeloversettelser var det imidlertid vanlig å bruke ordet menighet i begge betydninger. Menigheten som Kristi kropp Paulus betoner at denne Guds menighet er Kristi legeme eller kropp, gresk: soma. 3 I Ef 1,22 taler Paulus om «menigheten, som er hans legeme». Også dette begrepet brukes i NT både om den universelle og den lokale menighet. I neste del av kapitlet skal vi gjennomgå tre viktige aspekter eller relasjoner ved begrepet slik dette presenteres i det nytestamentlige materialet. Her presenterer vi kort hva disse tre aspektene eller relasjonene handler om, og så utdypes dette i kap. 6. Der vil vi også si noe av implikasjonene for menighetsutviklende tenkning og praksis i dag. At menigheten presenteres som Kristi kropp, sier for det første noe vesentlig om den enkelte troendes funksjon, som et lem på Kristi legeme, jfr. 1 Kor 12,12ff. Når Paulus taler om dette, er det tydelig at prinsippet ulik funksjon/lik verdi er det sentrale i denne sammenheng, jfr. også Rom 12,3-8 og 1 Kor 12, Gavene og tjenestene som den enkelte kristne/lemmene har, blir også beskrevet som funksjoner på Kristi legeme, jfr. Ef 4,11-16; 1 Kor 12,4-11; Rom 12:3-8. At menigheten presenteres som Kristi legeme, sier for det andre noe vesentlig om forholdet mellom menigheten/legemet og Kristus selv som hode for legemet, jfr. Kol 1,17-18; Ef 1,22-23; Ef 4,15-16; Ef 5,23. I dette ligger jo det forhold at det er Kristus selv som skal styre sin menighet. Menigheten er altså i prinsippet ikke selvstyrt (autonom), men Kristusstyrt (kristonom). Kristus styrer menigheten ved sin Ånd og ved de gaver han har gitt til dette formål, jfr. Ef 4,11ff. Nå vet vi at impulser ikke bare går fra hode til legeme, men også fra legeme til hode. Kristus registrerer også som hode for sin kropp, hvordan kroppen/menigheten har det. At menigheten presenteres som Kristi legeme, sier for det tredje noe vesentlig om forholdet mellom menigheten og verden. Som Kristi legeme er nemlig menigheten et synlig organ for Jesu skjulte gjerning i verden. Det er blitt sagt at den er Jesu egen jordisk-historiske eksistensform». (Barth KDIV/1, s. 738, sitert etter Hegstad 2009:27). Og ifølge det Paulus sier i Ef 3:2f, er det mysterium/hemmelighet som er blitt åpenbart ham at hedningene «hører med» og at de har fått «del i» Kristus ved Jesu Kristi forsoningsverk. Kristi legeme i verden er altså åpent inkluderende for alle mennesker som lar seg frelse. De blir ved troen og Ånden podet inn i dette legeme, de blir (med)lemmer på Kristi legeme. Men samtidig som NT betoner at menigheten er åpen og inkluderende i forhold til verden, er den noe helt annet enn alle andre sammenlignbare størrelser i denne verden. Den er allmenn, dvs. for alle, men også hellig, dvs. annerledes og adskilt fra det profane eller verdslige. 3 Til begrepet Kristi legeme/the Body of Christ (soma), jf. TDNT 1971 VII: I Kap. 7 vil det bli gitt en utdypende framstilling og normativ anvendelse av begrepet Kristi kropp. 4

5 Menigheten som Åndens fellesskap og samfunn Sentralt i NTs presentasjon av menigheten er at den framstilles som Åndens koinonia, dvs Åndens nye fellesskap og samfunn. 4 Ordet koinonia brukes f eks i Apg 2:42 der «samfunnet» nevnes som en av de fire bærebjelkene i menigheten ved siden av apostlenes lære, brødsbrytelsen (nattverden) og bønnene. I 2 Kor 13,13 karakteriseres dette samfunnet som «Åndens samfunn» og i Fil 2:1 som «fellesskap i Ånden». Disse benevnelsene markerer forskjellen det er mellom et menighetsfellesskap og et rent menneskelig miljø eller samfunn. Fellesskapet i den kristne menighet er nemlig et Åndens fellesskap eller et fellesskap i Ånden og skapt av Ånden. Åndens fellesskap betegnes i NT videre som et fellesskap med Kristus, jfr. 1 Kor 1,9; 1 Kor 10,16; Fil 3,10, og som et kjærlighetens omsorgsfellesskap, jfr. Apg 2, Og endelig kan det sies å være et åpenbaringsfellesskap, et sted der Åndens åpenbaring gis, jfr. Ef 1,17, og der Gud åpenbarer seg gjennom de Åndens gaver som er gitt dette fellesskap, jfr. 1 Kor 12 og 14. Åndens komme skaper altså et helt nytt fellesskap for dem som får del i Guds frelsesgjerning i Kristus. Som vi senere i kapitlet skal si mer om, tolker Paulus Åndens fellesskapsskapende gjerninger i kroppskategorier. De troende er døpt med Ånden til å bli et legeme, jfr. 1 Kor 12,13; Ef 3,3-4. Åndsgavene blir sett på som lemfunksjoner på Kristi kropp, jfr. Rom 12,5ff; 1 Kor 12. Og menighetslegemet bygges opp ved de gaver Guds gir til kirken og ved Åndens kjærlighetsgjerning, Ef 4,11ff.. Sentralt i NT er også at Ånden representerer Guds/Kristi personlige og kraftfulle nærvær i kirken/menigheten, jfr. Joh 14,15ff.; 16,5ff.. Hos Paulus representerer Ånden både realiseringen av den nye pakt, jfr. 2 Kor 3,5-6; 1 Tess 4,8 og Guds «nye» tempel i denne verden, jfr. 1 Kor 3,16; 2 Kor 6,16; Ef 2,22. Åndens nærvær er altså for Paulus mer enn en upersonlig makt eller kraft fra Gud. Det er oppfyllelsen av GTs løfte om at Gud selv/personlig vil på ny bo blant sitt folk. (Fee 1994: ). Åndens genuine betydning både for ekklesiologien og for praktisk menighetstenkning kommer til å tydeliggjøres også underveis i dette kapitlet. Dessuten viser vi til kapittel 7 som i sin helhet handler om Åndens betydning for menighetsutviklende tenkning og praksis. Lokalmenighetsbegrepet slik det brukes i boken Kirken/menigheten framtrer i det nytestamentlige vitnesbyrd som en lokalt avgrenset og synlig størrelse, konstituert av to «synlige» og to «usynlige» faktorer, jfr. Apg 2,38-41: Omvendelse og dåp er de synlige, og syndstilgivelse og Den hellige ånds gave er de usynlige. Dersom disse to faktorene var til stede, var grunnlaget der for å legge mennesker til menigheten, jfr. Apg 2,41. Det synes også å være klart ut fra NTs beskrivelse av den lokale menighet, at den framtrer som lokal representant for hele Guds ekklesía, dvs. den universelle menighet. Den lokale menighet har derfor tilgang til «en rikdom på alle gaver», jfr. 1 Kor 1,4-9, som 4 Til koinonia-begrepet, se TDTN III 1965: En utdypet gjennomgang av menigheten som Åndens skapelse vil bli gitt under gjennomgangen av den dynamiske faktor, om Den Hellige Ånds plass og rolle i det menighetsbyggende arbeid. 5

6 Paulus uttrykker det. 5 Since Christ is entirely present in every congregation of worship, every congregation of worship held by the local community is in the fullest sense God s ecclesia, Christ s body, sier Küng (1976:306). På grunnlag av ovenforstående korte gjennomgang av bibel-teologiske grunnbegreper brukt om menigheten i NT, mener vi å ha tilstrekkelig grunnlag for å kunne gi følgende definisjon av hva en lokal menighet handler om. Det er denne forståelsen av lokalmenigheten som vi bygger på i denne boken. Den lokale menighet er der hvor mennesker som tror på Jesus Kristus som frelser og Herre og som tilber Faderen, Sønnen og Ånden, samles for å dele Guds ord, troens fellesskap og nådens midler under Herrens løfte om sitt personlige nærvær (Matt 18,20). I dette fellesskap tjener de troende hverandre med de naturgaver og nådegaver som er gitt den enkelte og man forenes i det oppdrag som Jesus Kristus har gitt sin menighet å bringe evangeliet i ord og gjerning til alle mennesker. Det er flere kriterier i denne definisjonen av den lokale menighet, som troskriteriet, samlingskriteriet og oppdragskriteriet som vi straks skal si litt mer om. 6 Men det man kanskje kan kalle det grunnleggende kriteriet i menighetsdefinisjonen er det Jesus taler om i Matt 18,20, der han sier: For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. Dette kriteriet kan man kalle tilstedeværelseskriteriet. Det er nemlig Jesu nærvær som gjør den lokale samlingen av mennesker til menighet i egentlig forstand. Volf sier under henvisning dette ordets betydning for free church -teologen John Smyth ( ) sin menighetsforståelse: Where two or three are gathered in Christ s name, not only is Christ present among them, but a Christian church is there as well, perhaps a bad church, a church that may well transgress against love and truth, but a church nonetheless. (Volf, 1998, s. 135). Troskriteriet handler om et av de mest sentrale temaene i Det nye testamentet nemlig at frelsens gave som gis gjennom Jesus Kristus tas imot i tro, jf. eksempelvis: Matt 9,22; Joh 3,15-18; Apg 3,16; 4,4; Rom 1:5 og 17. I den første kristne menighet førte tro på Jesus til omvendelse og dåp og opptakelse i menighetsfellesskapet, jfr. Apg 2,38; 8,12.38; 9,18; 10,48; 16,15; 16,33. Tro, omvendelse og dåp er da også sentrale begreper og kriterier i menighetsforståelsen for alle kristne kirkesamfunn selv om teologien man legger i enkeltbegrepene og forholdet mellom dem, er noe forskjellig. Samlingskriteriet står sentralt i lokalmenighetsdefinisjonen, noe som vi mener hele NT s menighetsforståelse avspeiler. Tidligere siterte Jesus-ord fra Matt 18,20 er på mange måter den teologiske basis for den kristne forståelse av hva menighet er. Dette ordet kan sies å være et nøkkelsted for ekklesiologisk tenkning helt siden oldkirken, (jf. Hegstad 2009:19; Volf 5 Se Küng 1976: om forholdet mellom den universelle og den lokale menighet. 6 For en mer utdypende teologi om menigheten, dens vesen og oppdrag, se kapittel XX der den mer normative teologi/ekklesiologi som denne boken bygger på presenteres. 6

7 1998:135ff.). Hos Paulus betones også det vi her kaller samlingskriteriet, jfr. for eksempel uttrykket når dere kommer sammen i 1 Kor 14,26. Endelig er det vi her kaller oppdragskriteriet med i definisjonen. Dette for å markere at evangelisering og misjon må forstås som en del av kirkens eller menighetens vesen eller identitet, og ikke bare som en aktivitet blant andre aktiviteter, jfr. Matt 28: I dag snakker man gjerne om misjonal menighet når dette aspektet ved menighetens identitet skal framheves. Termen misjonal eller eng. missional draws attention to the essential nature and vocation of the church as God s called and sent people, sier Gibbs (2000, s. 51). Gibbs understreker også at en misjonal menighet er en menighet som forstår seg selv as the instrument of God s mission inn i den kulturen den er den del av. Vårt fokus i denne boken er altså den lokale menighet. Om man kan si at det noe tidstypisk ved interessen for det lokale plan som man kan registrere i dag. It seems to me that we are standing in the middle of a clear and irreversible process of congregationalization of all Christianity, sier Miroslav Volf (1998, s. 13). Denne kongregasjonaliseringen, som altså handler om et tiltagende fokus på det lokale kirkelige plan framfor tradisjonelle kirkelige modeller, foregår ifølge Volf både i protestantiske kirkesamfunn og i den romersk-katolske og ortodokse kirke (1998, pp 12-13). Volf siterer også Harvey Cox som formulerer spørsmålet om hvordan kirkeledere vil håndtere spørsmålet om en rastløs åndelig energi som dukker opp nedenfra i samfunnet og som truer med å bryte ned tradisjonelle måter å tenke kirkelig organisering og ledelse på. 7 Og det er ikke vanskelig å registrere en slik tiltagende rastløs åndelig energi, for å bruke Cox ord, som finnes i svært mange religiøse miljøer i dag. Dette har etter vår oppfatning sammenheng med at mange lokale menigheter opplever at det arbeidet man står midt oppe i svarer dårlig til de behov som faktisk finnes både internt i menigheten og i menighetens lokale omgivelser. Ofte oppleves dette som at menighetens virksomhet er lite relevant både for egne medlemmer og mennesker på utsiden av fellesskapet. Og når det er sagt, har vi egentlig også begynt å svare på spørsmålet om hvorfor menighetsutvikling. En trinitarisk og mangesidig kirke- og menighetsforståelse Med bakgrunn i de gjennomgåtte begrepene og betegnelsene som i NT brukes om den kristne menighet, kan man med det kristne gudsbildets treenighet i bakgrunnen si at menigheten/kirken er det nye gudsfolk (Guds ekklesía), den er det nye livsfellesskap i Kristus (Kristi soma) og den er det nye livssamfunn med Herren og med de troende i og gjennom Ånden (Åndens koinonia). Noe forenklet og populært kan man si at kirken/menigheten er Guds store frelsesprosjekt i verden, gjort mulig gjennom Sønnens liv, død og oppstandelse og satt ut i livet og virkeliggjort ved Ånden. Den treenige Gud framtrer tydelig i all nytestamentlig presentasjon av kirken/menigheten. Ikke minst tydeliggjøres kirken/menigheten som den treenige 7 Volf siterer Harvey Cox bok: The Silencing of Leonardo Boff: The Vatican and the Future of World Christianity, Oak Park: Meyer Stone, 1988:17. 7

8 Guds gjerning og verk i NTs forståelse av forholdet mellom Guds rike og kirken slik vi skal se nærmere på i kap. 6. Volf argumenterer i sin bok After Our Likeness: The Church as the Image of the Trinity (1998), for at det som i første rekke kjennetegner NTs menighetsforståelse, er at den etter sitt vesen og sin karakter er trinitarisk. Og Volfs anliggende er at trinitariske relasjoner tjener som modell for kirkens strukturer (institutions of the church) fordi den treenige Gud er nærværende i kirken gjennom Ånden, og former den i den treenige Guds bilde, (Volf 1998:235). Gjennom denne Åndens aktivitet blir frelsende nåde formidlet og kirken konstituert. Volf karakteriserer denne menighetsforståelsen som partisipativ eller deltakende. Dette innebærer at kirken/menigheten ikke først og fremst er et sted eller en sfære for moralske hensikter eller kun for menneskelig aktivitet, men heller forsmak og foregripelse av den eskatologiske samling av hele gudsfolket i fellesskap med den treenige Gud slik Den hellige ånd (heretter DHÅ) konstituerer dette ved sitt nærvær. Denne «foregripelse» skal vi si mer om i forbindelse med gjennomgangen av forholdet mellom Guds rike, kirken og verden i siste del av dette kapitlet. Volfs poeng er at menigheten/kirken er avhengig av Åndens levendegjørende nærvær. Uten dette nærvær vil selv en kirke med en desentralisert og deltakende struktur og kultur bli steril kanskje til og med mer steril enn en kirke med hierarkiske strukturer, sier Volf. Og han legger til: Successful participative church life must, therefore, be sustained by deep spirituality. Only the person who lives from the Spirit of communion (cf. 2 Cor 13:13) can participate authentically in the life of the ecclesial community. (Volf 1998:235). Volfs anliggende at en menighetsutviklende tenkning og praksis som ønsker å være trinitarisk sørger for å inkludere og gi rom for Åndens innflytelse også i sin forståelse av kirkens strukturer er et anliggende som vi også forsøker tydeliggjøre i denne boken (se spesielt kap. 7). Noe av det som særpreger den nytestamentlige beskrivelse av kirken/menigheten, er at den ikke bare framstår som trinitarisk, men også at den kan sies å være mangesidig. Kirken/menigheten slik den presenteres i NT er knyttet til konkret og synlig historie som er knyttet både til personer (Jesus, disiplene, apostlene osv)., og til de første menighetenes liv og historie. De som forteller denne historien (dvs. de nytestamentlige forfatterne) forteller om konkrete og «ekte» historiske personer og hendelser, men også en historie som har en helt bestemt og unik betydning. De første kristnes store utfordring var nemlig å forstå og sette ord på hva menigheten eller kirken var både i lys av Jesu ord og gjerning og i lys av Det gamle testamentets tale om Guds frelsesplan med verden og om gudsfolkets plass og rolle i denne plan. De ulike nytestamentlige forfatterne har ulike måter å beskrive og forklare denne sammenhengen på, men det er ikke motstridende fortellinger, men framstillinger av den nytestamentlige frelseshistorie sett fra ulike personlige og situasjonsbestemte vinklinger. Som vi kommer til å redegjøre for i kap. 6, anser de fleste kirker og menigheter denne historien som normgivende for ettertiden. Den historiske størrelse som man i den første kristne tid kalte ekklesia, gis altså en teologisk identitet ved at den beskrives som Guds ekklesia, Kristi kropp, og Åndens fellesskap. Det som her er sagt viser at menigheten har en historisk side eller dimen- 8

9 sjon og at den har en teologisk eller ekklesiologisk betydning. I bokens terminologi betegner vi det siste som menighetens åndelig-teologiske dimensjon. Foran har vi sagt at noe av det som særpreger den nytestamentlige menighets historie er at den er konkret, knyttet til personer og hendelser i tid og rom. Menigheten var altså til stede i sin egen samtid. Den type problematikk som vi også i dag står overfor som menighet i forhold til samtiden og kulturen, var kjent også for de første kristne menighetene. For eksempel var spørsmålet om hvordan menighetene skulle tilpasse seg samtidskulturen samtidig som de framstod som en motkultur på en del områder, en kjent problematikk for de kristne menighetene. 8 Man var også eksempelvis opptatt av hvordan evangeliet kunne forkynnes uten at det ble blandet sammen med eller forvekslet med samtidens mange religiøse budskap. Man kan altså si at menigheten stod i en samtidskontekst som fikk konsekvenser for hvordan man tenkte og praktiserte menighet. Samtidig som kirken/menigheten i NT beskrives som noe helt unikt og som en åndelig-teologisk «størrelse», framstår den også som et fellesskap av vanlige mennesker av kjøtt og blod og som nevnt til stede i tid og rom. Det er mennesker og fellesskap med sine små og store konflikter. Det er fellesskap med behov for orden og struktur og det er fellesskap med behov for å forbedre sine interne relasjoner mennesker imellom. I denne boken kaller vi denne siden ved menigheten menighetens menneskelig-sosiologiske dimensjon. Menighetens dimensjoner, kontekster og sentrale menighetsutviklende faktorer Presentasjon av bokens menighetsutviklende modell De ulike sidene vi har identifisert som sentrale i den nytestamentlige presentasjon av kirken/menigheten kan sies å være sentrale i all kirke- og menighetstenkning til alle tider i historien. Man kan si at menigheten har med seg disse ulike sidene eller aspektene den historiske, den samtidige, den åndelig-teologiske og den menneskelig-sosiologiske alltid og som en del av sitt særpreg. Beskrivelsen av disse ulike sidene ved menighetsbegrepet gjøres primært ut fra en pedagogisk-teologisk hensikt for å illustrere at menigheten er en mangesidig størrelse og for å kunne identifisere, beskrive og sammentenke det vi i boken kaller sentrale menighetsutviklende faktorer. I fig. 1 framstiller vi disse ulike sidene/aspektene i en modell med to akser, en horisontal og en vertikal. På den vertikale aksen bruker vi betegnelsen menighetens to dimensjoner, for å snakke om den dobbeltsidigheten som preger menigheten som menneskelig og som guddommelig størrelse. Når det gjelder den horisontale aksen i modellen, snakker vi videre i boken om menighetens dobbelte kontekst, nemlig den historiske og 8 Hvordan de nytestamentlige menighetene ble påvirket av samtidens (dvs. romersk-hellenistisk kulturs) forståelse av lederes posisjon og funksjon, kan illustrere dette. A. Clarke (2000) har forsket spesielt på den i NT samtidige lederskapstenkning og Paulus holdning til denne. Clarke påviser at menigheter som Paulus skriver til var påvirket av slik lederskapstenkning (2000: ). Men denne samtidige og kulturelt betingende lederskapstenkning var apostelen opptatt av å korrigere, bl.a. ved å unngå de vanlige termene for lederskap og heller talte om tjeneste ( service and ministry ) og medarbeiderskap ( co-workers ) og ved å undervise om at den kristne menighet (ekklesia) forutsetter en annen form for organisasjon og lederskap enn det som var forutsatt i det sivile samfunn (Clarke 2000:249). 9

10 den samtidige kontekst. Kontekst-begrepet velges i modellen fordi modellen også angir en tidsflyt (se horisontale piler), og det vil være mest dekkende å tale om kontekst bakover i tid (den historiske kontekst) og samtidig, dvs. den situasjon som den aktuelle menighet befinner seg i dag (samtidskonteksten). Man kan derfor si at menigheten står i en dobbel kontekst. I den menighetsutviklende tenkning som utvikles i denne boken gjøres det også et poeng av at det vi her kaller menighetens historiske kontekst også har to sider. Disse to sidene er det vanlig i protestantisk teologi og ekklesiologi å skille fra hverandre samtidig som man holder dem sammen. Og vi snakker her om det som i fig. 1 betegnes som bibelsk norm og som kirkelig tradisjon (se tekstrammer med stiplet linje). Bibelsk norm handler om at NTs læreframstilling om kirken/menigheten betraktes som læremessig og ekklesiologisk norm, og kirkelig historie betraktes og betegnes som tradisjon. Som sagt er ikke norm og tradisjon i protestantisk teologi/ekklesiologi slik å forstå at de nødvendigvis har samme normative status. Det er vanlig å si at Bibelen er norma normans (grunnleggende norm), men tradisjonen er norma normata (avledet norm). Bibelsk norm knyttes til de skriftene som er innenfor den nytestamentlige kanon, mens tradisjon handler om den kirkelige historie som har utviklet seg etter kanon. 9 Men uansett syn på forholdet mellom norm og tradisjon, er begge viktige både i en ekklesiologisk helhetstenkning og som menighetsutviklende faktorer som vi straks skal si noe mer om. På lokalt menighetsplan gjenspeiles forholdet mellom bibelsk norm og kirkelige tradisjon gjerne slik: For det første kan en si at alle kristne menigheter uansett konfesjonell tilhørighet ser på opprinnelsen slik den beskrives i NT som den grunnleggende norm og for noen et forbilde for dagens menighetsliv. Dette skal vi komme tilbake til på en mer utdypende måte i kapittel XX11??). Samtidig vil enhver lokal menighet kunne plasseres inn i en eller annen historisk sammenheng og kirkelig tradisjon som har en normativ funksjon. En luthersk menighet plasserer seg i en luthersk tradisjon tilbake til reformasjonstiden, en pinsemenighet plasserer seg gjerne i en pentekostal tradisjon tilbake til opprinnelsen på begynnelsen av 1900-tallet, osv. Dette vil vi også mer grundig komme tilbake til i kap. 9. Her er vårt poeng at all refleksjon om menighetens eller kirkens vesen og funksjon må ta hensyn til denne historie om man ikke skal anklages for tradisjonsløshet eller at tradisjonen blir en hindring for menigheten i forhold til å fungere slik den var tiltenkt i sin samtid. Tradisjonen gir nemlig menigheten sin identitet som historisk størrelse. Modellen (jfr. fig. 1) viser altså menighetens doble kontekst og dens to dimensjoner. Men modellen viser også det vi i denne boken kaller menighetsutviklende faktorer. Med begrepet faktor mener vi her et område av ekklesiologien og den kirkelige hverdagsvirkelighet som på en eller annen måte virker inn på menighetsutviklende tenkning og praksis. I tilknytning til menighetens historiske kontekst kan man snakke om den historiske faktor. Det som særpreger denne er, slik vi også ovenfor har forklart, at den er tosidig, den har en bibelsk normativ side og den har en side som er knyttet til den kirkelige tradisjon. I bokens framstilling taler vi derfor om den normative faktor og tradisjonsfaktoren, se henholdsvis kap. 6 og 9. Siden menig- 9 Annerledes i katolsk tradisjon der bibelsk norm og tradisjon tenkes sammen i det man ikke skiller like klart mellom norma normans og norma normata som i protestantisk tradisjon. 10

11 heten alltid vil stå i en relasjon til sin samtid, kan man også tale om den kontekstuelle faktor. Her vil blant annet spørsmålet om kulturell relevans stå sentralt, jfr. kap. 10. Sentralt i det vi i denne boken kaller menighetens åndelig-teologiske dimensjon, står NTs omtale av Ånden som menighetens skaper, livgiver og kraftkilde. Dette forsøker vi å fange opp i den menighetsutviklende faktoren som vi kaller den dynamiske faktor. I kap. 7 behandles derfor spørsmålet om Den hellige ånds plass og rolle i og for menighetsutvikling. Det vi i boken kaller den strukturelle faktor knytter an til menighetens menneskelig-sosiologiske dimensjon, og i boken har vi spesielt fokus på hvilken betydning organisering og ledelse har for menighetsutvikling, jfr. kap. 8. Vi presiserer her at når vi bruker ord som dynamisk, kontekstuell, strukturell osv. i den menighetsutviklende modellen, er det ikke for å beskrive en presis og teologisk fullgod ekklesiologi, men for å poengtere ulike sider og aspekter ved menighetsutviklende tenkning og praksis som må identifiseres og utvikles både enkeltvis og sammen. For eksempel fanger begrepet dynamisk faktor opp bare en side (om enn en svært viktig og sentral side) ved den teologiske identitet som menigheten har. 10 Det er et aspekt til i tillegg til det vi har sagt om menighetens dimensjoner, kontekster og menighetsutviklende faktorer og som kan betegnes som tidsflyt. Dette aspektet som på sett og vis også kan regnes som en menighetsutviklende faktor, angis med horisontale piler i modellen nedenfor (fig. 1). Om vi betrakter kirken/menigheten i et teologisk perspektiv, kan dette kalles en eskatologisk faktor som signaliserer at kirken/menigheten alltid er på veg mot en fullendelse, nemlig det fullkomne Gudsriket. Som vi kommer til å utdype i kap. 6, vil et slikt perspektiv alltid handle om at kirken/menigheten allerede her i tiden foregriper Gudsrikets goder og velsignelser, men at troens folk samtidig lever i håpet om en framtidig fullendelse. I et historisk utviklingsperspektiv eller sosiologisk og organisatorisk forstått handler faktoren tidsflyt i stor grad om forandring og utvikling som man er nødt til å ta hensyn til i menighetsutviklende tenkning og praksis. I denne boken vil endringsperspektivet stå sentralt spesielt i bokens siste del (III). Foregående presentasjon av menighetens dimensjoner, kontekster og menighetsutviklende faktorer kan visuelt framstilles på følgende måte: 10 Det vises her både til det som ut fra det bibelteolgiske materialet sies om menighetens identitet i dette kapitlet og det som sies om samme tematikk i kap

12 Den dynamiske faktor Tidsflyt MENIGHETENS ÅNDELIG- TEOLOGISKE DIMENSJON Den historiske faktor Kirkelig tradisjon MENIGHETENS HISTORISKE KONTEKST MENIG- HETEN MENIGHET- ENS SAMTIDS -KONTEKST Den kontekstuelle faktor Bibelsk norm MENIGHETENS MENNESKELIG- SOSIOLOGISKE DIMENSJON Den strukturelle faktor faktor Fig. 1: Modell som viser menighetens to dimensjoner og dens doble kontekst. Horisontale enkle piler markerer tidsflyt og skråstilte linjer markerer sammenheng i et ekklesiologisk helhetsbilde. Forholdet mellom menighetens dimensjoner og kontekster Det kan være en krevende øvelse å tenke menighetens to dimensjoner sammen, og man vil også finne at det tenkes noe forskjellig om dette. Et syn handler om at en betrakter menigheten/kirken som åndsskapt størrelse som den primære og viktigste virkelighet, mens det menneskelige fellesskap nærmest ender opp som en slags skinnvirkelighet. Relatert til vår drøfting i kap. 6 om forståelsen av den bibelske betegnelse Kristi kropp brukt om menigheten/kirken, tilsvarer dette synet den forståelsen av Kristi kropp der betegnelsen egentlig handler om den sanne usynlige kirke som alle (sanne = virkelige) troende er en del av, mens den synlig og virkelige konkrete, lokale kirke er en ufullkommen størrelse. Dette synet som betrakter forholdet mellom menigheten eller kirken som en eller annen form for dobbel virkelighet, finnes representert hos markerte teologer som Barth og Bonhoeffer (jfr. Hegstad, 2009, s. 27) og det har til en viss grad preget ekklesiologien til menigheter og 12

13 kirkesamfunn på det som er blitt kalt reformasjonens venstreving 11. Denne forståelsen av kirken som dobbel virkelighet, gjør at synet med en viss rett kan karakteriseres som dualistisk. Et annet syn handler ikke om at det menneskelige fellesskap utydeliggjøres eller usynliggjøres, men at det nærmest blir selve saken. Hovedfokus blir satt på det konkrete menneskelige fellesskap som står i en trosrelasjon til Herren. Det spesielle med kirken blir som Halvorsen Hougsnæs (2004, s. 20) sier, at kirken kvalifiseres som kirke gjennom sin gudsrelasjon og som det fellesskap som hører Herren til. Kirken er derfor ikke å forstå som guddommelig eller som en kombinasjon av både guddommelig og menneskelig i inkarnatorisk forstand, (ibid.). Og Halvorsen Hougsnæs mener at det er dette som gjenspeiles i oldkirkens formulering om at kirken er hellig som et av kirkens grunnleggende kjennetegn. Relatert til vår drøfting i kap. 6 om forståelsen av betegnelsen Kristi kropp, vil poenget med en slik betegnelse ikke være å markere menigheten/kirken som annerledes størrelse eller virkelighet, men heller at den står i en trosrelasjon til sin Herre. Kan førstnevnte posisjon beskrives som dualistisk, kan sistnevnte syn etter vår oppfatning kunne betegnes som reduksjonistisk. Ved å overbetone den menneskelig-sosiologiske side ved kirken, står man nemlig i fare for å miste en viktig side ved NTs tale om menigheten eller kirken. Og man står i fare for å redusere kirken til primært å handle om menneskelige relasjoner. Vi kommer i kap. 6 til å argumentere for det vi kaller en realistisk forståelse av betegnelsen Kristi kropp. Betegnelsen sikter faktisk til en realitet, nemlig at Kristus identifiserer seg med menigheten/kirken som en samling med vanlige mennesker samtidig som han gir den del i sitt eget liv. Det å få del i det nye liv i Kristus må ikke forstås som en guddommeliggjøring eller en identitetsforandring. Det handler om samme virkelighet som før, men tilført en ny dimensjon, som bl.a. innebærer at Kristus selv er til stede i denne virkelighet. Det handler altså om noe mer en bare en ny relasjon. (Hegstad, 2009, pp ). Halvorsen Hougsnæs (2004) anliggende er å argumentere mot Skjeveslands framstilling av kirken som dobbel virkelighet dvs. at kirken kan forstås (og for så vidt også framstilles i NT) som både en åndelig/teologisk og en organisatorisk/sosiologisk virkelighet, (jfr. Skjevesland, 2000, pp ). Vi mener også at begrepet dobbeltvirkelighet kan være uheldig å bruke siden begrepet kan forstås i filosofisk eller ontologisk betydning, og ikke ut fra den spesifikke nytestamentlige konteksten. I stedet for å tale om kirken som dobbeltvirkelighet, taler vi derfor heller om kirken som én virkelighet med to dimensjoner, eller kirkens doble karakter. Og vi mener at distinksjonen mellom menighetens eller kirkens åndelige/teologiske dimensjon og dens organisatoriske/sosiologiske dimensjon bør stå sentralt ikke bare i en teologisk beskrivelse av hva menighetens- eller kirkens vesen eller identitet er, men også i beskrivelsen og forståelsen av menighetens funksjonalitet. Denne funksjonalitet handler om menighetens evne til å fungere slik den fra Guds side var tiltenkt å skulle fungere som Kristi kropp i verden der de troende har fellesskap med hverandre som lemmer på samme legeme, og der de hver for seg har nådegaver og oppgaver slik at menighetens gudgitte opp- 11 Til begrepsbruken reformasjonens venstreving, (jfr. Råmunddal, 1991, pp ), og generelt til inndelingen av kristenhetens samfunn i en høyre og venstre fløy, (jfr. Molland, 1961, pp ). 13

14 drag i verden kan utføres. Dette funksjonsperspektivet utdyper vi mer i kap. 6X der vi går dypere ned i den bibel-teologiske betydningen av metaforen Kristi kropp. Et annet forhold som må kommenteres når det gjelder forholdet mellom menighetens åndeligteologiske og den menneskelig-sosiologiske dimensjon, er at det som har å gjøre med at organisering, struktur og menighetsordning ikke ensidig er noe som skal og bør knyttes til sistnevnte dimensjon ved menigheten. Og som vi skal se, har spørsmålet om organisering og struktur også med hvordan man leser NT på, det har med den kirkelige tradisjon å gjøre og endelig vil menighetens behov i samtiden spille inn. Om vi starter i nytestamentlig tid, er det slik at ordet ekklesía betyr å kalle ut, eller utkalt. I dette ligger at menigheten består av en samling mennesker som har kommet sammen av en helt bestemt hensikt. Jesus samlet, som vi vet, disipler rundt seg som han underviste og som han gav bestemte oppgaver. Også dette et tidlig tegn på ordning, organisering. Det samme gjelder handlinger som dåp og nattverd. Endelig kan vi se at menighetene i nytestamentlig tid får sine egne ledere med ansvar innenfor lære/undervisning, omsorg og misjon. Allerede på nytestamentlig tid ser vi at det ved siden av den karismatiske struktur med nådegaver og åndsgaver som funksjoner og tjenester på menighetslegemet, fantes en mer institusjonell tjenesteordning, der eldstetjeneste og forstanderoppgaver utgjorde strukturen (jfr. Baasland, 1993). I etterapostolisk tid (dvs. etter ca. år 100) kan man observere at den institusjonaliserende utviklingen av kirken skyter fart. Embets- og tjenestestrukturen bygges ut og biskopene får større makt. Det er vanlig å ha to forskjellige vurderingsmåter av det som skjedde i denne overgangen fra nytestamentlig til etterapostolisk tid. Enten legger en vekt på kontinuiteten, på en slik måte at praksis i etterapostolisk tid blir en ufrakommelig videreføring av elementer i urkristendommen, eller man legger vekt på at menigheten i etterapostolisk tid skal ha gått inn i en forfallsprosess. (Hvalvik & Stordalen, 1999, s. 277). Kirken skal ha utviklet seg i romersk katolsk retning, noe som innebærer økt vekt på sakramenter og kirkelige embeter, gjerne på bekostning av det personlige element i kristentroen. Den økte embetsorienteringen har vi allerede vært inne på, og denne innebærer en utvikling på bekostning av den frie karismatikk, som man igjen mener er noe av kjennetegnet på nytestamentlig og særlig paulinsk menighetsforståelse. 12 En alternativ vurdering av utviklingen fra nytestamentlig til etterapostolisk menighetsliv og menighetspraksis ligger et sted midt mellom forfallsteoriene og den positive kontinuitetstenkningen. Det er helt klart at det er snakk om en kontinuitet. Men kontinuiteten ligger ikke nødvendigvis verken i ytre ordninger eller i en bestemt læreform, men i at mennesker under skiftende kirkelige forhold helt fra aposteltiden av og ved Ordet og Ånden har fått del i det samme Kristusliv og den samme livskraft som de første kristne fikk del i. Ser vi på kirkelandskapet i dag, ser vi en høyst variert flora av ulike menighets- og virksomhetsformer, ledelsesstrukturer og ulike utgaver av kirke- og menighetsordninger. Noen er det vi kaller episkopale, andre presbyterianske eller synodale og atter andre er kongregasjonalistiske i sin struktur og i sin forståelse av hvordan menigheten skal organiseres. Noen er det 12 Til en kort presentasjon av den såkalte tidligkatolisismen, se (Hvalvik & Stordalen, 1999, s. 277). Begrepet tidligkatolisisme er et begrep som enkelte forskere har brukt særlig i forbindelse med beskrivelsen av det man oppfatter som en forfallsprosess i den tidlige kirke. 14

15 vi vil kalle autoritære, mens andre er mer demokratiske i sin ordning. Noen er ganske faste i sin form, mens andre legger stor vekt på frihet i formene. Men felles for dem alle er at de ønsker å begrunne sin kirke- eller menighetsordning ut fra NT. Felles for alle utgaver av kirkelige organisasjonsformer og strukturer er også at de i stor grad er historisk og sosiologisk betinget. Ingen av dem kan hente sine strukturer og former direkte ut av Det nye testamentet, selv om det finnes dem som mener at dette er mulig (jfr. Råmunddal, 1991, ss ). Det vi her har sagt om menighetens kontekster, dimensjoner og menighetsutviklende faktorer viser med all tydelighet at alt dette henger sammen. I modellen (jfr. fig. 1) vises dette ved hjelp av skråstilte linjer som binder de ulike kontekstene, dimensjonene og faktorene sammen. Selv om vi i denne boken kommer til å analysere de ulike menighetsutviklende faktorene hver for seg, vil vi også i kap. 11 argumentere for viktigheten av en helhetlig ekklesiologisk og menighetsutviklende tenkning og praksis. Vi advarer i nevnte kapittel mot det vi kaller reduksjonistisk tenkning og praksis som ensidig betoner og vektlegger én eller et utvalg av faktorer som det viktigste i og for menighetsutvikling. Hvorfor menighetsutvikling? Begrunnelse for menighetsutvikling som en planlagt og varig prosess Det er naturlig, ut fra foregående framstilling av hva menighet egentlig er, å stille spørsmålet: Hvorfor er egentlig menighetsutvikling som en planlagt og varig prosess nødvendig? 13 Vi mener at det ikke finnes et enkelt og entydig svar på dette spørsmålet, nettopp fordi en menighet er et mangfoldig fenomen. Men foregående framstilling av menighetens to dimensjoner og doble kontekst kan hjelpe oss også i forståelse av hvorfor menighetsutvikling kan være både nødvendig og viktig. Med utgangspunkt i det vi ovenfor har kalt menighetens historiske kontekst kan det ligge opp til flere incitament til menighetsutvikling. Det faktum at den enkelte menighet på en eller annen måte er konfesjons- og tradisjonstilknyttet, innebærer også at menigheter, som alle andre menneskelige fellesskap, står i fare for å stivne i sin tradisjon og dermed bli lite funksjonelle ut fra nye forutsetninger og behov. Man kan også se et incitament til menighetsutvikling om man sammenligner dagens menighetsliv med det historiske startpunktet for den kristne menighet. Her snakker vi om den nytestamentlige beskrivelse av de første kristne menighetenes liv og utvikling. Denne beskrivelse har opp gjennom historien vært en stor inspirasjonskilde for mange kristne, menigheter og kirker. For en del kristne fungerer det man kaller urmenigheten også som et ideal for menigheten også i dag. Man finner derfor i Det nye testamentets beskrivelse noe å strekke seg etter, og dermed kan dette også fungere som et motiv for å endre sider ved dagens menighetstenkning og praksis. Også om en tar utgangspunkt i menighetens samtidskontekst kan man finne gode grunner for utvikling og endring. Siden den kristne menighet har fått et oppdrag som handler om å bringe evangeliet ut til alle mennesker i alle raser, kulturer, samfunnslag, osv., må menigheten også 13 For en innføring i problematikken, se også: H. Hegstad artikkel i HPT (2003): Hva er menighetsutvikling? 15

16 arbeide med alt som hindrer kontakt med mennesker man er satt til å formidle det kristne budskap til. I dag taler man gjerne om behovet menighetene har for å bli mer relevant for dagens mennesker, og utvilsomt er dette et viktig anliggende. Derfor kan man si at kulturtilpasning er et utviklingsbehov for kristne menigheter. Men samtidig må det understrekes at kulturtilpasning i menighetssammenheng har sine grenser om det er slik at denne tilpasningen går på bekostning av budskapets innhold og normativitet. Derfor kan det like gjerne være behov for å utvikle en motkulturell bevissthet. I spenningen mellom historisk tradisjon og samtidens virkelighet og behov, befinner vi oss med våre menigheter i dag. Utfordringen dette gir med tanke på det menighetsutviklende arbeid, har Hegstad (2003) uttrykt på følgende måte: Å være menighet er å være menighet på det sted og i den tid der man faktisk befinner seg. Det betyr at tenkning og strategier som fungerte utmerket i tidligere tider ikke uten videre fungerer i dag. Alt for ofte har vi som kirke hatt blikket bakover. I en tid i forandring må også menigheten våge å være i forandring. En strategi for menigheten i vår tid må ikke bare ha vedlikehold og bevaring for øye, ikke bare tilpasse seg forandring, men være offensiv og strategisk, selv være forandrende. (Hegstad, 2003, s. 6). Om vi videre ser på nødvendigheten for menighetsutvikling med utgangspunkt i det vi tidligere har kalt menighetens menneskelig-sosiologiske dimensjon, kan vi der finne mange grunner til å utvikle menigheten. Her snakker vi nemlig om menigheten som et menneskelig fellesskap og som organisasjon. Og siden det er slik at kristne menigheter strever med minst like mange problemer med å fungere som fellesskap og velfungerende organisasjoner som alle andre menneskelig organiserte tiltak, utgjør dette også en utfordring med tanke på menighetsutvikling. Når menighetens organisasjon og struktur ikke hjelper menigheten til å utføre det oppdrag den er satt til å utføre, er det på tide å stille kritiske spørsmål til etablert praksis. Ser man over til den åndelig-teologiske dimensjon som også menigheten representer, vil man der finne mange ekstra incitament til å utvikle menigheten. Denne dimensjonen minner oss nemlig på at menigheten er en åndsskapt størrelse; den er intet mindre enn Kristi kropp på jorden, den er Guds tempel, dvs. det sted der Gud har valgt å være til stede i verden. Den er det nye gudsfolk og Åndens unike fellesskap. Dette er noe menigheten er, men den skal også fungere i overensstemmelse med sin teologiske identitet. Dette gir store utfordringer i det menighetsutviklende arbeid. Et eksempel på dette kan være NT s omtale av nådegaver knyttet til menigheten. Utfordringen i dag vil være å søke å forstå hva dette handler om og hvordan man eventuelt kan både oppdage og nyttiggjøre seg åndsgavene i det menighetsutviklende arbeid. Ser man dagens menighetsliv og eventuelle behov for menighetsutvikling ut fra den enkelte menighetsmedlems synsvinkel, vil man selvfølgelig finne svært mange og ulike tanker og ideer om hva man burde gjøre og ikke gjøre. I det minste finnes det tre ulike grupper med oppfatninger og holdninger: For det første finnes det alltid en gruppe mennesker som ikke synes det er behov for å gjøre noe som helst for å utvikle menigheten. Menigheten og fellesskapet mener man fungerer bra som det alltid har vært og slik man er vant til å ha det. For det 16

17 andre finnes det noen som helst vil legge ned alt etablert menighetsliv i den form det finnes i dag og heller utvikle nye former for kristne fellesskap. Bevegelsen som i dag går under den noe ubestemmelige betegnelsen emerging church, henter nok mye av sin drivkraft nettopp i slik tenkning. Det samme kan man si at den såkalte huskirkebevegelsen gjør. 14 Og for det tredje vil man se at det i de aller fleste menigheter finnes mange mennesker som ønsker å videreutvikle og fornye sin menighet innenfor den tradisjon man måtte stå i. 15 Forfatterne av denne boken deler sistnevnte gruppe menneskers ønsker og drømmer om at det i tillegg til å etablere nye menigheter og kristne fellesskap må være mulig å fornye og utvikle ulike typer menigheter tilhørende ulike kirkelige tradisjoner slik at de kan fungere bedre i pakt med sitt kall og oppdrag. Dersom det er riktig at menighetsutvikling er en så kompleks sak som det framgår av foregående framstilling, vil behovet for kompetanse i menighetsutvikling være stort. I denne boken har vi derfor som mål å formidle nødvendig kunnskap som (igjen?) kan brukes for å skaffe kompetanse på følgende områder: Vi mener at det først og fremst er viktig for alle som skal arbeide i og lede kirkelig arbeide, at man har kompetanse på å forstå hva som er spesielt og unikt med en menighet. I denne sammenheng er innsikt i menighetens eller kirkens to dimensjoner og hvordan disse står i forhold til hverandre viktig. Likedan med det vi her har kalt menighetens doble kontekst både den historiske kontekst og samtidskonteksten. Videre er det viktig med tanke på menighetsbyggende arbeid å utvikle kompetanse på spørsmålet om hvorfor menighetsutvikling er nødvendig og hva dette egentlig handler om. Endelig mener vi det vil være avgjørende at det opparbeides kompetanse på å lede utviklings- og endringsprosesser om menighetsutvikling skal bli vellykket, Vanlige innvendinger mot menighetsutvikling Innenfor mange kristne forsamlinger og menigheter er det ikke uvanlig å finne forestillinger om at planlagte og målstyrte utviklingsprosesser eller prosjekter i kristne menigheter er til liten nytte. Det er egentlig Gud ved sin Ånd som fornyer og som gir vekst. Vekkelse kaller man perioder i en bevegelses, kirkesamfunns eller menighets historie som har vært preget av at et større antall mennesker samtidig er blitt ført fra religiøs likegyldighet eller lunkenhet til bevisst kristen tro (jfr. Molland, 1957, pp ). I mange menigheter har man derfor ment at det er vekkelsen som er normaltilstanden, mens periodene i menighetens liv da vekkelsen har vært fraværende, blir betraktet som tørkeperioder og unormal tilstand. Bønn om og lengsel etter at vekkelsen igjen må komme vil da også prege menighetsarbeidet, (jfr. Råmunddal, 2004, s. 144ff). Nå behøver man imidlertid ikke å se på vekkelse og planlagt eller initiert menighetsutvikling som motsetninger. Tvert imot vil man i en tenkning hvor en tar menighetens åndelige og teologiske identitet på alvor være åpen for og inkludere Åndens vekkende, nyskapende og fornyende gjerning. En annen innvending mot menighetsutvikling slik vi presenterer den her og som man kan finne i ulike utgaver i forskjellige kirkesamfunn og menigheter, handler om at menigheten 14 Begge behandles i kap Sosiologene kaller en slik holdning detradisjonalisering, jf. Carroll 2000:15ff. 17