Nataša Dragnić. Hver dag, hver time. Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Nataša Dragnić. Hver dag, hver time. Oversatt fra tysk av Sverre Dahl"

Sara Pedersen
8 år siden
Visninger:

2 Nataša Dragnić Hver dag, hver time Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

3 til B.

4 40 «Det er vanskelig å tro.» «Hva da?» «At jeg er her.» «Hvorfor det?» «Etter så mange år.» «Det er fint.» «Som når man etter en lang reise sover i sin egen seng igjen.» «Ja.» «Når man gjenoppdager en smak fra barndommen.» «En rund hvit kjærlighet på pinne.» «Med en figur i midten.» «Og en farget kant.» En foss av minner. Et lite hotellrom i sommervarmen. Pinjetrær som gir den reddende skyggen. For mye lys. Når man har hemmeligheter. Når man gjerne vil være uforstyrret. Når ethvert annet menneske er ett for mye. Når man finner seg bedre til rette i skumringen. Når man kan berøre alle hjørner i rommet fra sengen. «Her er det knapt noe som har forandret seg.» «Synes du det?» «Jeg ser deg ennå for øynene mine.» «Men uten grått hår og uten stokk.»

Pinjetrær som gir den reddende skyggen. For mye lys. Når man har hemmeligheter. Når man gjerne vil være uforstyrret. Når ethvert annet menneske er ett for mye.

5 «Hvordan går det med deg?» «Marerittene kommer bare sjelden nå.» «Det er bra.» «Ja.» «Hvorfor smiler du?» «Jeg ser deg ennå for øynene mine.» En vakker ung kvinne. I resepsjonen. I trang mørkeblå kjole. Flate hvite sandaler. To store kofferter. Fingre fulle av ringer. Langt krøllet hår. Lekent. Ned i øynene. Hun blåser det stadig bort. Blåhvite øreringer. Et smalt ansikt. Fyldige lepper. Store mørke øyne. Utålmodige hender. Et elegant armbåndsur. «Jeg glemte jobben min.» «Når da?» «Da du kom inn i foajeen.» «Når da?» «Den gangen. Husker du det?» «Jeg behøver ikke å huske.» «Å se deg» «som en drøm.» «som om det var jul.» «Og påske.» «Og fødselsdag.» «Og begynnelsen på våren.» «Til sammen.» Kroppene deres ved siden av hverandre. Svette. Trette. Sultne. Aldri mette. Lykkelige. På det våte lakenet. Hånden på magen. Neglene i overarmen. Munnen på

Fyldige lepper. Store mørke øyne. Utålmodige hender. Et elegant armbåndsur. «Jeg glemte jobben min.» «Når da?» «Da du kom inn i foajeen.» «Når da?» «Den gangen. Husker du det?

6 brystet. Benet rundt hoften. De grønne øynene hans. «Har du tenkt på meg?» «Hvor mange ganger, elskede, elsket jeg deg ikke med blindt øye, og blind var min erindring / uten å kjenne ditt blikk, uten å se på deg.» «Jeg hadde nesten glemt det.» «Hva da?» «Din Neruda.» «Jeg forestilte meg» «Hva da?» «Livet med deg.» «For evig og alltid.» «Og så?» «Det var fullt av undere.» Det bitte lille hotellrommet. Som en hel verden. Som et helt liv. Grenseløst. Uendelig. Som oseanenes dyp. Uutforsket. Hemmelighetsfullt. Skremmende. Uimotståelig. Fascinerende. Som stjernenes tall. Ukjent. Uhyggelig. Ikke til å ødelegge. Udødelig. «Hvordan går det med datteren din?» «Jeg har to.» «Gratulerer.» «Takk.» «Jeg takker deg.» «Hvorfor det?» «Sånn er det bare.» «Hvorfor?»

» «Din Neruda.» «Jeg forestilte meg» «Hva da?» «Livet med deg.» «For evig og alltid.» «Og så?» «Det var fullt av undere.» Det bitte lille hotellrommet. Som en hel verden. Som et helt liv.

7 «Glem det.» «Jeg vil ikke glemme.» «Hvis du mener det, så.» «Har du barn?» «En sønn.» «Hvor gammel?» «Sytten.» «Sytten?» «Ja.» «Jeg må spørre meg» «Om hva da?» «En sønn altså.» «Ja.» «Jeg» elsker deg bare deg alltid deg hele mitt liv du er min luft mitt hjerteslag du er i meg i det uendelige havet jeg ser er du fiskene jeg fanger har du lokket inn i garnet mitt du er min dag og min natt og asfalten under skoene mine og slipset rundt halsen min og huden på kroppen min og knoklene under huden og båten min og frokosten og vinen min og vennene mine og morgenkaffen og bildene mine og bildene mine og min kvinne i mitt hjerte og min kvinne min kvinne min kvinne «Jeg må gå nå.» «Ikke gjør det.» «Hvorfor ikke?» «Det er sjofelt.» «Hva?»

» «Jeg» elsker deg bare deg alltid deg hele mitt liv du er min luft mitt hjerteslag du er i meg i det uendelige havet jeg ser er du fiskene jeg fanger har du lokket inn i garnet mitt

8 «Å komme og så bare gå igjen.» «Jeg har ikke noe valg.» «Man har alltid et valg.» «Og det sier du.» «Jeg var svak.» «Ja, det var du.» «Jeg har aldri kommet over det.» «Hatt uflaks.» «Jeg har aldri sluttet å elske deg.» «Jeg tror deg.» «Jeg vil at du skal bli her.» «Det er for sent.» «Hvem har vel elsket hverandre som vi?» Det var en gang et lite hotell ved havet, beskyttet av pinjetrær mot den kalde nordavinden. Til og med om vinteren smakte den sydvendte muren av salt og hete. Store vinduer og balkongdører speiler bølgene. Havet, som en nattehimmel full av stjerner, omfavnet den lille småsteinstranden nedenfor hotellet. Der alt hadde begynt. Og er de ikke døde, så lever de ennå. Der alt skulle ta slutt. «Se der, skyene!» «Husker du?» «Og du?»

» Det var en gang et lite hotell ved havet, beskyttet av pinjetrær mot den kalde nordavinden. Til og med om vinteren smakte den sydvendte muren av salt og hete.

9 1 Luka ser verdens lys med et lavt, halvhjertet skrik og blir så helt stille da han merker vannet på huden. Man skriver året 1959 i Makarska, en liten, rolig havneby i Kroatia. Jordmoren Anka, som samtidig er familiens nabo og dermed ikke har trengt lang tid på å svare på den kommende farens paniske rop, undersøker tre ganger om alt er friskt og fulltallig, og tenker: For et underlig barn. Hun rister lett på hodet. Hva blir det vel av ham, så stille og ettertenksom som om han var åtti og allerede hadde sett verden. Og likevel blind som en kattunge. Antica, Lukas slitne mor, spør bekymret om alt er i orden med barnet, hvorfor det ikke skriker lenger. Jordmoren beroliger seg selv idet hun svarer moren, som hun har drukket utallige liter sterk tyrkisk kaffe med, at alt er i sin skjønneste orden, nå skal hun komme seg igjen og sove og samle krefter til senere, til sin lille sønn, en stor gutt var det, ham skulle man nok få høre mer fra. Moren vil ha ham. Hun vil holde ham. Han heter Luka, sier hun stolt og litt forlegen. Ammen vet det allerede og nikker samtykkende, man så straks at dette var en ordentlig Luka, og legger den stumme gutten med vidåpne øyne, som om de var et eneste stort vindu til verden, i morens armer. En blind kattunge, tenker hun da igjen. I løpet av

et underlig barn. Hun rister lett på hodet. Hva blir det vel av ham, så stille og ettertenksom som om han var åtti og allerede hadde sett verden. Og likevel blind som en kattunge.

10 et øyeblikk sovner de, begge to. Mor og sønn. Det er en varm novemberdag. Vindstille og klart. En vinter som ennå ikke er noen vinter. Luka er tre år gammel. Hans far Zoran tar ham for første gang med på fiske. Han har en liten båt som Luka kaller sin egen. Da smiler Zoran alltid og blunker til Lukas mor. Hun smiler også. Faren tar Luka i hånden, og de går til havnen. Med høyre hånd holder Luka seg fast til faren. I den venstre bærer han en liten veske, der en mengde fargestifter og tegneblokken hans befinner seg. Luka liker å tegne og male. Han går ingen steder uten denne vesken. I dag vil han først og fremst fiske. Men også tegne. På veien møter de mange mennesker. På Kačićplassen: Alle hilser på dem, alle kjenner dem og smiler til Luka og spør hva han skal. Luka klarer knapt å snakke av bare stolthet. «Fiske,» sier han, for høyt, og gjemmer tegnevesken bak ryggen. Menneskene ler. Noen undrer seg på en overdreven måte, en så liten gutt, det går da ikke an, det er forbudt. Luka vakler mellom redsel for at de skal kunne forby ham det, og indignasjon over at de våger å tvile på farens avgjørelse. Men han setter bare opp et alvorlig ansikt og trykker Lukas svette hånd: Alt er i orden, han må ikke gjøre seg slike tanker. De går videre. De går stadig videre, langs Riva, der Luka holder seg til siden mot havet og kikker ned i vannet. Ser han en fisk, hilser han den velkommen med et høyt skrik. Og på denne måten helt til båten. Det er ikke noen lang vei for

Faren tar Luka i hånden, og de går til havnen. Med høyre hånd holder Luka seg fast til faren. I den venstre bærer han en liten veske, der en mengde fargestifter og tegneblokken hans befinner seg.

Like dokumenter

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua.

MANN Jeg snakker om den gangen ved elva. MANN Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. NATT En enakter av Harold Pinter INT. KJØKKEN. NATT Jeg snakker om den gangen ved elva. Hva for en gang? Den første gangen. På brua. Det begynte på brua. Jeg husker ikke. På brua. Vi stansa og så på vannet.