NKP, Komintern og folkefrontpolitikken

Transkript

1 141 OLE MARTIN RØNNING NKP, Komintern og folkefrontpolitikken I januar 1933 festet Hitler sitt grep om makten i Tyskland. Maktovertakelsen fikk på sikt vidtrekkende konsekvenser for kommunistenes politikk. Ved årsskiftet 1934/35 endret Den kommunistiske internasjonale Komintern sine politiske føringer overfor de europeiske kommunistpartiene. Fra tidligere å ha avvist et hvert samarbeid med sosialdemokratene, eller sosialfascistene som det fra 1929 het i Kominterns retorikk, skulle kommunistene nå gå i bresjen for å etablere et samarbeid mot fascismen. Med utgangspunkt i en proletarisk enhetsfront med sosialdemokratiet skulle kommunistene virke for en bred antifascistisk folkefront et kampforbund mellom arbeidere, bønder og hovedmassen av småborgerskapet i byene. 1 Denne artikkelen vil på grunnlag av nye kilder fra Kominterns arkiv i Moskva beskrive Norges Kommunistiske Partis NKPs tilpasning til Kominterns skiftende føringer i perioden 1933 til 1938 og trekke fram konsekvensene som internasjonalens politikk fikk for det norske partiet. NKP var som medlem av Komintern organisatorisk forpliktet til å følge de bestemmelser som internasjonalens ledelse i Moskva fattet. I tidligere framstillinger om NKP og folkefrontpolitikken har det ikke, eller kun i fragmentert form, latt seg gjøre å anvende kildemateriale fra Kominterns arkiv. Først etter åpningen av de russiske arkivene på 1990-tallet er det blitt mulig å få en innsikt i den dramatiske politiske omstillingsprosessen NKP måtte gjennomføre og klarlegge hvilke instrukser Komintern ga til det norske partiet i denne perioden. Forspill til folkefronten? Fascismens seier i Tyskland førte umiddelbart til visse utspill mellom de motstridende retningene i den internasjonale arbeiderbevegelsen. I februar 1933 sendte den sosialdemokratiske Amsterdam-internasjonalen ut et opprop om enhetsfront mot fascismen. Komintern svarte på utspillet i mars. I redegjørelsen fra Kominterns eksekutivkomité EKKI het det at hovedhinderet for etableringen av en enhetsfront fortsatt var sosialdemokratene og deres samarbeidspolitikk med borgerskapet. Under de rådende forhold anbefalte Komintern likevel at de kommunistiske partiene rettet en appell om felles aksjoner mot fascismen til sosialdemokratiets ledere i de enkelte land. Forutsetningen

2 142 Arbeiderhistorie 2003 var imidlertid at fellesaksjonene skulle foregå på klassekampens grunn og at sosialdemokratene ga avkall på et hvert politisk samarbeid med borgerskapet. 2 Med sterke forbehold åpnet Kominterns opprop altså opp for en viss kontakt på ledelsesnivå mellom kommunistiske og sosialdemokratiske partier. Dette ga til kjenne en nyansering i Kominterns politikk som fra 1928 på det mest bestemte hadde avvist denne formen for enhetsfrontsbygging ovenfra. Hverken den sosialdemokratiske internasjonalen eller Komintern fulgte imidlertid opp den halvhjertede tilnærmingen med umiddelbare nye utspill. Noen ytterligere tegn på at Komintern virkelig hadde endret sin enhetsfronttaktikk kom heller ikke. EKKIs 13. plenum i desember 1933 kunne således mane til fortsatt kamp mot de forræderiske sosialdemokratiske lederne og presiserte at enhetskampfronten skulle realiseres nedenfra direkte med arbeidermassene. 3 Utspillet i mars viste seg bare å være en taktisk vri innenfor rammene av Kominterns gjeldende enhetsfrontpolitikk, ikke noe signal om en endring av politikken. NKP begår et høyreopportunistisk avvik Den begrensede kontakten mellom internasjonalene våren 1933 fikk imidlertid konsekvenser for NKP. I likhet med kommunistpartiene i Frankrike og Sveits fulgte også NKP opp Kominterns henstilling om felles aksjoner med sosialdemokratene. 4 Partiet rettet i mars 1933 en henvendelse til Det norske Arbeiderpartis DNAs ledelse om etablering av et kampfellesskap. Formålet Våren 1933 fulgte NKP opp Kominterns henstilling om felles aksjoner med sosialdemokratene og rettet en henvendelse til DNAs ledelse om etablering av et kampfellesskap. Henry R. Kristiansens appell til Arbeiderpartiets medlemmer ble utgitt på Internasjonalt Arbeiderforlag samme vår. skulle være å organisere samlede aksjoner for dagsaktuelle krav og mot fascisme. DNA-ledelsen besvarte henvendelsen med sitt tradisjonelle motforslag i enhetsfrontsaken: Organisatorisk samling av de to partiene i DNA. I sitt tilsvar kom ikke NKP med noen eksplisitt avvisning av organisatorisk samling, men pekte på at spørsmålet om en samling av de to partiene ikke stod først på dagsorden slik den aktuelle situasjonen var. NKP gjentok i stedet forslaget om kampfellesskap med DNA og pekte på

3 143 På 1930-tallet stod NKP som arrangør av årlige landskonferanser for arbeidsløse.et resultat av fraksjonskampene mellom NKP og DNA i disse årene var at de arbeidsløses organisasjoner ble splittet og utviklet seg til rene partiforeninger. Ved bordenden sitter Sverre Lindegård, til høyre nederst står Ottar Lie og Halvor Sørum. Johan Strand Johansen står som nr. 2 fra høyre i bakre rekke. at det kunne være første skritt på vei mot en klassesamling i Norge. 5 NKPs tilbud ble besvart med et nytt brev fra DNAs ledelse. I brevet avviste DNA-ledelsen kategorisk alle former for enhetsfront med kommunistene og presiserte igjen at organisatorisk samling var partiets eneste alternativ i samlingsspørsmålet. Etter dette konstaterte NKP at det ikke var grunnlag for å innlede forhandlinger med DNA. I stedet rettet NKP en åpen henstilling til DNAs og AUFs medlemmer om å virke for enhetsfront nedenfra, for derigjennom å legge et press på DNAs ledelse og slik på sikt forsøke å tvinge fram toppforhandlinger om enhetsfront. 6 Komintern griper inn Korrespondansen mellom NKP og DNA fikk Komintern til å reagere. I mai 1933 slo internasjonalen fast at det norske partiet hadde ført en uriktig enhetsfrontpolitikk ved å gå inn for forhandlinger ovenfra med DNA-ledelsen. I et brev til partiet fra Komintern het det at NKP hadde tatt feil ved å tro at fascismens seier i Tyskland fordret en svekkelse av kampen mot sosialdemokratene. Kampen mot fascismen innebar tvert om en skjerping av NKPs front mot sosialdemokratiet i Norge og alle dets venstregrupperinger. 7 Kjernen i konflikten mellom NKP og

4 144 Arbeiderhistorie 2003 Komintern i saken handlet om DNAs venstrefløy. Terje Halvorsen har påpekt at en retning innenfor NKPs ledelse ønsket å vinne deler av DNAs venstrefløy for NKP ved hjelp av visse politiske konsesjoner. 8 For NKP-ledelsen var utspillene til DNA om enhetsfront ledd i en taktisk manøver rettet mot DNAs venstrefløy. Dette kom nå i strid med Kominterns linje, da en av bærebjelkene i Kominterns daværende ultravenstrepolitikk var oppfatningen av sosialdemokratiets venstrefløy som en hovedfiende. I en ny instruks fra Komintern i juli 1933 ble kritikken av NKP ytterligere presisert. Det avgjørende for Komintern var at NKP ikke blankt hadde avvist DNAs krav om organisatorisk samling som en uaktuell likvidering av det kommunistiske partiet, men i stedet hadde forsøkt å holde forhandlingene gående ved å unnvike dette spørsmålet. 9 Den norske partiledelsen unnlot imidlertid å ta tilstrekkelig selvkritikk på sin opptreden og forsvarte sine taktiske disposisjoner i saken. I Moskva beklaget NKPs representant Arvid G. Hansen derimot partiledelsens holdninger og gjorde det klart at han anså Kominterns kritikk som berettiget. 10 Først i månedsskiftet oktober/november 1933 aksepterte så partiledelsen fullt ut Kominterns kritikk. 11 Konsekvensene for NKP-ledelsen Kominterns endelige oppgjør med NKP-ledelsens høyreopportunistiske avvik ble foretatt på en partikonferanse i februar Redaktøren av NKPs hovedorgan Erling Bentzen som tidligere var blitt beordret til Moskva, ble nå endelig avsatt som redaktør. Partiformannen Henry W. Kristiansen mistet også sin stilling og ble i stedet satt inn som ny redaktør. 12 Etter konferansen publiserte NKP et åpent brev til partimedlemmene hvor partiledelsen innrømmet sine feilvurderinger i enhetsfrontspørsmålet. Brevet slo fast at NKP hadde misforstått Kominterns opprinnelige opprop i mars Som en følge av dette hadde NKP-ledelsen unnlatt å organisere enhetsfronten nedenfra, viklet seg inn i en diskusjon om organisatorisk samling samt forsømt å angripe DNAs politikk. 13 Hvorfor gikk NKP-ledelsen for langt i forhold til internasjonalens føringer? Det var nok ikke bare en feiltolkning av Kominterns opprop som lå til grunn. Kontrasten mellom Kominterns teorier om sosialdemokratene som sosialfascister og virkeligheten i Norge måtte bli stadig mer slående utover på 1930-tallet. I den gitte situasjonen etter Kominterns utspill i mars 1933 oppstod det sannsynligvis en spontan følelse i NKPledelsen av at en ny vri var nødvendig, en følelse framkalt både av manglende resultater for den tradisjonelle politikken og bekymring over fascismens vekst. 14 NKP-ledelsens politikk kan slik framstå som et symptom på at det gjæret rundt om i de nasjonale kommunistpartiene. For Kominterns sentrale apparat var det imidlertid så sent som høsten 1934 uaktuelt å fire på den vedtatte politikken overfor sosialdemokratiet. Likevel var det en bevegelse på gang i det sovjetiske ledersjiktet, noe som ble klart da Stalin i desember 1934 ga grønt lys for en ny politisk linje overfor sosialdemokratiet og enhetsfrontspørsmålet. 15

5 145 Folkefrontslinjen slår igjennom Det har tidligere vært vanlig å forklare overgangen til folkefrontlinjen ut i fra de endringene som fascismens seier i Tyskland medførte for sovjetisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette er et syn som bygger på en noe skjematisk forståelse av Komintern som direkte underordnet sovjetiske utenrikspolitiske og sikkerhetsmessige interesser. 16 Nyere forskning har til en viss grad korrigert bildet noe gjennom å plassere endringen av Kominterns politikk i en mer sammensatt kontekst. Slik er det pekt på at kombinasjonen av press fra ulike nasjonale kommunistpartier om å finne et forsvar mot fascismen, krav til en ny politikk fra deler av Kominterns ledelse samt Sovjetunionens internasjonale sikkerhetsbehov, alle var faktorer som bidro til den nye folkefrontlinjen. 17 I begynnelsen av 1935 ratifiserte Kominterns politiske sekretariat parolen om folkefronten. 18 Fram mot Kominterns 7. kongress i juli/august 1935 ble så folkefrontlinjen ytterligere presisert. På kongressen foretok Kominterns leder Giorgi Dimitrov det endelige bruddet med den sekteriske politikken Komintern hadde ført i årene etter Nå skulle kommunistene gå inn for brede anti-fascistiske allianser basert på kampen for arbeidernes daglige kår og aktuelle kampsaker. Alliansene skulle utvikles til en folkefront gjennom et bredt samarbeid med andre politiske krefter og enhetsfronten med sosialdemokratiet kunne etableres både nedenfra og ovenfra. Til og med kommunistenes deltakelse i eventuelle samlingsregjeringer kunne nå aksepteres. 19 For øvrig ble det bare tatt et begrenset På Kominterns 7. kongress i 1935 tok Kominterns leder Giorgi Dimitrov det endelige bruddet med den sekteriske politikken som var ført i årene etter oppgjør med sosialfascismeteoriene og Kominterns tidligere sekterisme på kongressen. Stalins tette involvering i utformingen av den tidligere politikken bidro til at det ikke kom til noen omfattende kritisk gjennomgang. 20 NKP endrer sin politikk I Norge ble signalene om en endring i forholdet til sosialdemokratene oppfattet av NKPs ledelse våren Det er nærliggende å tro at den nye politikken var kjærkommen i deler av partiet som jo hadde havnet i en isolert stilling gjennom flere år med ekstrem venstrekurs. Samtidig må man kunne anta at

6 146 Arbeiderhistorie 2003 Kominterns sterke reaksjoner på NKPs tilnærming til DNA to år før ennå lå friskt i minne hos partimedlemmene. Ikke uventet ser det således ut til at Kominterns kursendring medførte forvirring og uoverensstemmelser i partiet. Fra partiledelsens side ble det klaget over en mekanisk tilslutning og manglende forståelse blant medlemmene for hva den nye enhetspolitikken innebar. Enkelte grupperinger i partiet ble også anklaget for sekterisme fordi de holdt fast ved den gamle konfrontasjonslinjen mot DNA. 21 Problemene ble registrert i Moskva og Komintern sendte i juni 1935 et brev til NKPs ledelse hvor partiets manglende utvikling av enhetsfronten ble kritisert. 22 Etter dette intensiverte NKP enhetsfrontarbeidet utad. Den politiske nyorienteringen kom konkret til uttrykk i en forespørsel fra NKP til DNA om felles opptreden i juli 1935, en henvendelse som for øvrig ble avvist av DNA. 23 I august 1935 rettet Norges Kommunistiske Ungdomsforbund NKU et initiativ om enhetsfront til Arbeidernes Ungdomsfylking AUF. I tråd med DNAs politikk avviste AUF enhetsfrontforslaget og tilbød i stedet organisatorisk samling av de to organisasjonene. NKU stilte seg ikke avvisende til dette og partene kom sammen til drøftinger i oktober. Ungdomsorganisasjonene videreførte imidlertid moderpartienes tradisjonelle standpunkt i samlingsspørsmålet. NKU ønsket en fellesorganisasjon av AUF, NKU og partiløse som skulle stå fritt når det gjaldt partitilknytning, subsidiært at AUF opprettholdt sin organisatoriske tilknytning til DNA, mens kommunistene fortsatt var individuelt tilknyttet NKP. AUFs krav gikk ut på organisatorisk samling og innebar at NKU skulle innlemmes i AUF på AUFs politiske plattform. Før det ble aktuelt med videre forhandlinger avviste imidlertid AUFs medlemmer saken gjennom en uravstemning. 24 Samlingsbestrebelsene ble ytterligere fulgt opp gjennom to henvendelser til DNA høsten I oktober lanserte NKP et samarbeidsforslag om en felles antikrigskampanje. Forut for DNAs landsstyremøte i november kom nok et tilbud om samarbeid, blant annet i forbindelse med det kommende stortingsvalget i DNAs landsstyre svarte på henvendelsene med sitt tradisjonelle standpunkt: Organisatorisk samling i DNA. NKP-ledelsen var imidlertid ikke interessert i å gå inn på en diskusjon om dette. Partiet avviste DNAs krav om organisatorisk samling som reaksjonært og som et middel til å opprettholde splittelsen i den norske arbeiderbevegelsen. 25 Perioden fra Kominterns linjeskifte fram til NKPs landsmøte i april 1936 kan karakteriseres som en overgangsfase hvor de nye føringene ble forsøkt implementert i partiorganisasjonen. Samlingsforhandlingene mellom ungdomsorganisasjonene kom først i gang, noe som vel skyldes kombinasjonen av en funksjon som prøveballong for samarbeid på partinivå og mindre politisk avstand mellom organisasjonene, da AUF viste en mer radikal profil og et klarere marxistisk grunnlag enn moderpartiet. NKP fulgte så opp Kominterns nye signaler med samarbeidsutspill rettet mot DNA. Imidlertid førte den uklare forståelsen av Kominterns politikk til uro innad i partiet. Partiledelsen så det som farlig å leke med tanken om en organi-

7 147 Både NKP og DNA deltok samorganisasjonens 1. mai-arrangement i Her svinger demonstrasjonstoget inn på Dæhlenenga stadion. satorisk samling med DNA ut i fra styrkeforholdet partiene i mellom. Uroen omkring enhetspolitikken førte også til uenighet og passivitet i NKP. Enkelte partimedlemmer så nå for seg en snarlig organisatorisk samling med DNA og fant følgelig ingen grunn til å arbeide aktivt for NKP, mens andre var helt i mot samarbeidsinvittene til DNA og sank hen i passivitet i enhetsspørsmålet. 26 NKPs landsmøte i april 1936 Forvirringen rundt forståelsen av Kominterns nye politikk fortsatte våren Forut for NKPs landsmøte i april utformet Komintern en detaljert instruks til det norske partiet. 27 Instruksen slo fast de politiske føringene som NKP skulle vedta på landsmøtet. NKP fikk nå i oppgave å gå sammen med venstrekreftene i DNA for å drive høyresosialistene ut av partiet og slik etablere et samlet marxistisk arbeiderparti. Komintern påpekte at det i tidligere samlingsdiskusjoner alltid var lykkes DNAs ledelse å framstille kommunistene som splittelsesmenn. Nå skulle imidlertid NKP akseptere DNAs tradisjonelle motforslag i enhetsspørsmålet, nemlig organisatorisk samling i DNA men dog innenfor gitte premisser. Det ble presisert at helomvendingen var reell og ikke noen form for manøver. Komintern påla derfor NKPs landsmøte å gå inn for omfattende endringer i forholdet mellom NKP og DNA. I alle fagforeninger som ikke var kollektivt tilsluttet DNA, skulle kommunistene gå inn for

8 148 Arbeiderhistorie 2003 en slik tilslutning. Videre skulle kommunistene i regelen selv tre inn i DNA gjennom det kollektive medlemskapet. Som nye DNA-medlemmer skulle de konsekvent gå inn for gjennomføring av en politikk med det mål for øye å få i stand en politisk enhet innen den norske arbeiderklassen. 28 Meldingen om kursendringen slo ned som en bombe på NKPs landsmøte. For første gang siden etableringen av partiet så Komintern ut til å ville ofre NKP på samlingens alter. Samtidig utkrystalliserte det seg en fraksjon i NKP som var villige til å gå inn i DNA på grunnlag av DNAs prinsipielle program, uten å ta hensyn til Kominterns betingelser for samlingen. Fraksjonen som ble ledet av den Moskva-utdannede partiinstruktøren Helmer Madsen, tok heftig til orde for dette på landsmøtet. 29 Partiets ledelse slo imidlertid tilbake Madsens linje og vedtok å rette en henvendelse til DNA om samlingsforhandlinger basert på Kominterns prinsipper for samlingen, samt et tilbud om listesamarbeid i forbindelse med høstens stortingsvalg. NKPs henvendelse ble behandlet på DNAs landsmøte i mai 1936 og avvist mot et lite mindretall på 13 stemmer. DNAs landsmøte slo atter en gang fast at partiet kun aksepterte en organisatorisk samling i ett parti uten organiserte fraksjoner og på grunnlag av DNAs prinsipper, retningslinjer og politikk. 30 Etter at tilbudet om listesamarbeidet med DNA var avvist, bestemte NKPs ledelse å gå inn for å stille egne lister til stortingsvalget i de distriktene hvor partiet hadde mulighet til å vinne best oppslutning. Dette var i Bergen, Trondheim og Finnmark. Motivene bak beslutningen var en kombinasjon av å demonstrere NKPs enhetsvilje ved å trekke listene andre steder, og rette et slag mot dem i partiet som var i mot å stille egne lister på prinsipielt grunnlag (Madsenfraksjonen) samt selvfølgelig å forsøke å vinne et stortingsmandat. Imidlertid vedtok Finnmark distrikt i strid med partiledelsens vilje ikke å stille liste. I Trondheim ble listen trukket tilbake etter press fra lokale fagforeninger som ønsket kun én arbeiderliste i byen, noe som NKP ikke var i stand til å forhindre. 31 Dette kan framstå som talende eksempler på NKPs svake organisatoriske stilling og den sentrale partiledelsens manglende kontroll med distriktsavdelingene. Et parti i motgang Alt tydet på at NKP var blitt svekket av forvirringen etter Kominterns kursskifte og oppblomstringen av fraksjonsvirksomheten etter landsmøtet. Madsenfraksjonen prøvde nå å vinne støttepunkter ulike steder for sin linje. 32 Av de mer spektakulære framstøtene kan nevnes et brev til den tidligere NKP-formannen Peder Furubotns sønn Gilbert som da arbeidet i Moskva. Foruten et kraftig angrep på NKPs ledelse, henstilte brevet om at far og sønn Furubotn utvirket at Madsen ble invitert til Komintern for å gjøre rede for NKPs feilslåtte politikk i samlingsspørsmålet. 33 Fraksjonsvirksomheten ble selvfølgelig registrert av Kominternledelsen, som ble mistenksom og ønsket å undersøke om fraksjonsvirksomheten var forårsaket av en bevisst motstand overfor partilinjen eller framprovosert av feil som den norske partiledelsen hadde begått. 34

9 149 Etter stortingsvalget i november 1936 gikk NKPs ledelse ut med et brev til alle partiets medlemmer. Det ble konstatert at partiet ikke hadde fått gjennomslag for sin politiske hovedlinje i valgkampen. Samtidig var arbeidet med å styrke partiet blitt forsømt. Brevet angrep de likvidatoriske strømningene som kom til uttrykk gjennom fraksjonsvirksomheten og karakteriserte dem som en alvorlig fare for partiet. 35 Dette ble innledningen til NKP-ledelsens bekjempelse av Madsenfraksjonen. Fraksjonssympatisører fra partiforlaget, avisen Arbeideren, Sovjetunionens Venner og partikontoret ble forelagt en lojalitetserklæring som de måtte akseptere. På et senere møte i NKPs pol.byrå ble det foretatt et endelig oppgjør med fraksjonen. Av syv opposisjonsmedlemmer til stede underskrev to lojalitetserklæringen, én forlot møtet i sinne og fire nektet å underskrive. Helmer Madsen ble ekskludert av partiet. 36 Ny inngripen av Komintern NKPs manglende resultater førte også til at partiet ble gjenstand for en grundig behandling av Komintern. Våren 1937 ble det innkalt en større norsk delegasjon til Moskva for å evaluere partiets politikk. Under delegasjonens forberedelser til reisen gikk NKPs politiske sekretær Emil Løvlien igjennom partiets status. Konklusjonen ble at NKP befant seg i en vanskelig situasjon. Partiet var preget av forvirring og passivitet. Oppslutningen var synkende. En gjengs oppfatning i partiet om at en organisatorisk samling i DNA skulle fullbyrdes på kort sikt hadde ført til at partiarbeidet gikk i stå. Løvlien mente at oppgavene som var blitt partiet til del nå var for store. Beslutningene på landsmøtet i 1936 hadde ikke vært godt nok forberedt innad i partiet. 37 Et annet medlem av partiledelsen gikk enda lenger og karakteriserte landsmøtets beslutninger som en anvisning fra Komintern og ikke som et uttrykk for det samlede partiets meninger. 38 Framme i Moskva fikk NKPs delegasjon så hatten passet. Kominterns leder Georgi Dimitrov kunne fortelle at NKP hadde kjempet resultatløst mot DNA helt siden partiet ble etablert. Videre hadde NKP ført en ubolsjevikisk politikk overfor DNA i alle år, noe som hadde ført til at de revolusjonære arbeiderne i Norge nå regnet DNA som sitt parti. Dette førte til reaksjoner i den norske delegasjonen, som reagerte på Dimitrovs storsnutete holdning og ikke unnlot å påpeke at det tross alt var Kominterns vedtatte politikk partiet til en hver tid hadde søkt å omsette i praksis. 39 Kominternledelsen ga også til kjenne at det hadde vært en feil å splitte DNA i 1923 og at det ikke behøvde å være noen uoppnåelig målsetting å vinne DNA tilbake for Komintern. 40 Resultatet av kommisjonens arbeid ble oppsummert i en fortrolig resolusjon til NKP som slo fast partiets viktigste oppgaver i tiden framover. NKP skulle arbeide for å etablere de rette forutsetningene for en forening av de to arbeiderpartiene. DNAs avvisning av enhetsforslaget i 1936 hadde vist at tiden ennå ikke var moden for samling. Først når det var til stede et enhetlig politisk grunnlag og en overensstemmelse i de viktigste aktuelle kampsakene mellom de to partiene, kunne det baseres et ekte kampforbund og en varig sammen-

10 150 Arbeiderhistorie 2003 Diktet «Her er vår makt» av Harry Hermansen stod gjengitt i NKPs 1. mai-hefte «1. Mai» Legg merke til flaggene med DNA- og NKP-symboler i tittelvignetten. smelting av DNA og NKP. Så lenge høyresiden i DNA hadde stor innflytelse på partiets politikk ville det ikke være i proletariatets interesse at NKP oppga sin selvstendighet og gikk sammen med DNA. 41 Det var derfor viktig for NKPs ledelse å forsøke å aktivisere egne partimedlemmer og bekjempe de likvidatoriske tendensene innad i partiet. Forhandlingene gjenopptas Straks etter delegasjonen var kommet tilbake fra Moskva rettet NKPs ledelse en uformell henvendelse til DNA-ledelsen for på ny å sondere mulighetene for samling. Henry W. Kristiansen fikk en samtale med Tranmæl på hans kontor, hvor Tranmæl, etter Kristiansens me-

11 151 ning, ikke opptrådte avvisende til NKPs samlingsønsker. 42 Dette ga grunnlag for optimisme i NKP som intensiverte samlingsbestrebelsene på lokalplanet. Etter en henstilling fra DNAs og NKPs fylkesorganisasjoner i Telemark vedtok så DNAs landsstyre i juli 1937 å innkalle til samlingsforhandlinger. Dette førte til en konferanse mellom representanter fra de to partiene. Møtet ble av partene betraktet som en gjensidig orientering om hverandres synspunkter. Det var enighet om å fortsette med videre forhandlinger på et senere tidspunkt. 43 På grunnlag av Kominterns instruks utformet NKPs sentralkomité nye retningslinjer for den videre tilnærmingen mellom partiene. NKP-ledelsen konstaterte at DNA hadde endret sin politikk i positiv retning på en rekke felter siden avslaget året før. For å ytterligere skape de rette forutsetningene for samling skulle kommunistene legge opp til et bredt samarbeid med DNAs medlemmer i fagforeningene. Et hvert forsøk på å splitte sosialdemokratene og kommunistene i fagforeningene måtte motarbeides. NKP skulle også søke å tilpasse sin organisasjonsstruktur lokalt slik at den samsvarte med DNAs og fagorganisasjonens struktur på hvert enkelt sted. Likevel ble det framhevet at kommunistene aldri måtte gi avkall på sine prinsipielle standpunkter under utviklingen av samarbeidet med DNA. 44 Da samlingsforhandlingene igjen så ut til å skyte fart sendte NKP sitt prinsipielle forhandlingsgrunnlag til Komintern for godkjennelse. Komintern godkjente forslaget, men presiserte at NKP måtte sikre seg forståelse for at en organisatorisk samling forutsatte en forberedelsesperiode for å avklare en del grunnleggende spørsmål for samlingen. En felles samlingsplattform måtte bygge på en enhetlig klassepolitikk med basis i NKPs forutsetninger. Komintern trakk fram NKP-ledelsens store ansvar for å gjennomføre forhandlingene i tråd med dette og bekjempe alle former for betingelsesløs overgang til DNA. 45 For Komintern var det altså vesentlig at en sammenslåing av partiene måtte ha et politisk fundament, og ikke bare være et organisatorisk tiltak for enhet i arbeiderbevegelsen. For å skape det politiske fundamentet, noe som i praksis ville si en radikalisering av grunnplanet i DNA, var det påkrevd med en periode med felles aksjoner partiene i mellom. I september 1937 presenterte NKP sitt samlingsgrunnlag for DNA. En endring i forhold til tidligere prinsipper for samling var at punktet om proletariatets diktatur var fjernet. Videre skisserte forslaget også etableringen av en aksjonsenhet som skulle være det praktisk-politiske grunnlaget som var ment å drive fram samlingen. 46 Forhandlingene ble imidlertid utsatt til etter kommunevalget og kom ikke i gang før i november. Rett før det første møtet lanserte DNAs ledelse spørsmålet om partiets tilknytning til Amsterdam-internasjonalen. Dette kom som en overraskelse på NKP. Under forhandlingsmøtet trakk DNA-formannen Oscar Torp NKPs ærlige vilje til samling i tvil, og NKP-ledelsen tolket i den sammenheng innspillet om de internasjonale forbindelsene som et forsøk på å torpedere forhandlingene. 47 På det neste møtet i desember la DNA-ledelsen fram en erklæring som kun på ett punkt (spørsmålet om trotskismen) kom NKPs prinsipielle samlingsgrunnlag i møte. 48

12 152 Arbeiderhistorie 2003 Dimitrovs artikkel «Folkefronten for kamp mot krig og fascisme» ble offentliggjort første gang i Pravda 7. november Dette er en dansk utgave fra samme år. Bruddet Etter dette resignerte NKP-ledelsen og kunne bare konstatere at DNAs ledelse var avvisende til NKPs forslag. I den nåværende situasjonen var forutsetningene for organisatorisk samling ikke til stede. Likevel mente NKP-ledelsen at forbindelsene med DNA var vesentlig forbedret. Nå måtte man forsøke å vri enhetsarbeidet mot grunnplanet både i fagforeningene og i DNAs organisasjoner for å etablere et samlingsgrunnlag på sikt. For å få et best mulig taktisk utgangspunkt valgte NKP-ledelsen ikke å la seg provosere til brudd i forhandlingene på spørsmålet om den internasjonale tilknytningen. I stedet planla NKPs delegasjon å presisere NKPs prinsipielle samlingsgrunnlag og be DNAs forhandlere om å ta konkret stilling til dette, noe som med sikkerhet ville bety en avvising. NKP skulle da foreslå å utsette videre forhandlinger for så å gå inn for å offentliggjøre forhandlingsprotokollene. 49 Komintern aksepterte NKPs analyse av situasjonen, men presiserte at NKP var forpliktet til å forsøke å få et positivt resultat av samlingsforhandlingene. Hvis så ikke lot seg gjøre, var det viktig at det ikke kom til brudd på spørsmålet om de internasjonale forbindelsene. NKPs forhandlere ble pålagt å holde forhandlingene gående til det punkt hvor det for offentligheten ikke hersket tvil om at det var de reaksjonære elementene i DNA-ledelsen som stod ansvarlige for bruddet. For Komintern var spørsmålet om enhet i arbeiderbevegelsen likevel hovedsaken. NKP ble pålagt, uaktet hvordan samlingsforhandlingene forløp, å etablere en aksjonsenhet sammen med DNA og i tilfelle brudd, å etablere en bevegelse nedenfra for å gjenoppta forhandlingene om samling. 50 De videre begivenhetene viste at NKPs analyser holdt stikk. I januar 1938 vedtok DNAs landsstyre å bryte forhandlingene med begrunnelsen om at NKP fortsatt var mer bundet av Kominterns paroler enn av samhold og solidaritet med den norske arbeiderklasse. For NKP bidro de resultatløse forhandlingene til nok en svekkelse av partiet. Selv om DNA-ledelsens ansvar for bruddet syntes å komme klart fram, stod NKP svakere enn før. Mange parti-

13 153 medlemmer var forsvunnet over i DNA og spekulasjonene om organisatorisk samling hadde virket passiviserende på partiarbeidet. Meldingene om Moskvaprosessene og utrenskningene i Sovjetunionen bidro nok også til at NKPs prestisje var fallende blant norske arbeidere. Komintern oppsummerte NKPs svake stilling i en lengre resolusjon til partiet høsten Medlemstallet var synkende i de distriktene hvor partiet tradisjonelt hadde sin styrke. Partiets organisatoriske arbeid var uten systematisk ledelse og vervingen av nye medlemmer forsømt. Enhetsarbeidet var stagnert og det hadde ikke lyktes å skape de politiske forutsetningene for en samling av NKP og DNA. Partiet ble også kritisert for sviktende innsats i etableringen av aksjonsenheter lokalt. 51 Konklusjon Samlingsbestrebelsene var et eksempel på Kominterns bredt anlagte strategier for å nå sine definerte mål i norsk politikk. På bakgrunn av det nye kildematerialet hersker det ikke tvil om at Komintern var villig til å ofre NKPs organisatoriske selvstendighet, hvis det lot seg gjøre å etablere et samlet marxistisk parti i tråd med Kominterns prinsipper for samlingen. Dette står i en viss kontrast til konklusjonene i tidligere framstillinger om saken. 52 Erik Krogstad fant det vanskelig å tolke NKPs formuleringer under forhandlingene som et uttrykk for noen reell ettergivenhet eller kompromissvilje vis a vis DNA, og fastslo at NKP-ledelsen neppe hadde noen planer om å la partiet gå inn i DNA. Krogstad legger til at NKP fant forhandlingsposisjonen ekstra betydningsfull i forsøket på å radikalisere DNAs medlemsmasse. NKPs ledelse så seg derfor tjent med å holde partiet i denne taktisk gunstige posisjonen så lenge som mulig. 53 Det er korrekt at NKPs ledelse så det som en fordel å holde forhandlingene gående så lenge som mulig for å unngå å få ansvaret for bruddet. Dette var imidlertid etter at det hadde vist seg å ikke eksistere forutsetninger for samling. Torstein Haldorsen har på samme måte konkludert med at organisatorisk samling ikke var noe mål i seg selv for NKP. Haldorsen tolket samlingsforhandlingene som en form for rudimentær enhetsfront ovenfra, noe som kunne tjene enhetsarbeidet nedenfra. 54 Tore Pryser har hevdet at hensikten med NKPs samlingsforslag var å erobre DNA innenfra gjennom å få DNAs venstreopposisjon med på NKPs samlingsbetingelser. 55 Dette er bare til en viss grad riktig. Kominternledelsen ønsket å spille på brede lag i DNA og så det til og med som mulig å finne en forståelse med Tranmæl og de såkalte sentristene rettet mot de rene sosialdemokratene i DNA. Dette på bakgrunn av en analyse om at det eksisterte tre hovedretninger i DNA, hvorav kommunistene kunne etablere et samarbeid med to av disse (sentristene og venstrefløyen) som igjen kunne føre fram til en partisamling. 56 For NKP ble det en nesten umulig oppgave å realisere Kominterns politiske visjoner. Kontrasten fra ultravenstreperioden i årene før var stor. Partiet hadde lav oppslutning og store organisatoriske svakheter. Dette gjorde det vanskelig å sette igjennom Kominterns politikk med den målbevissthet og energi innad i partiorganisasjonen som

14 154 Arbeiderhistorie 2003 krevdes for å lykkes med en slik storslått kampanje. Som vi har sett førte spekulasjonene om organisatorisk samling til resignasjon blant partimedlemmene. En organisert fraksjon søkte sågar å føre partiet uten betingelser inn i DNA. Hva var årsaken til det endelige bruddet i forhandlingene? I NKPs offisielle partihistorie blir DNAs avslag koblet sammen med press fra ledelsene i de sosialdemokratiske partiene i Sverige og Danmark samt den borgerlige pressens antisovjetiske kampanje. 57 Det er hittil ikke påvist noen inngripen fra DNAs skandinaviske broderpartier, men de samtidige Moskvaprosessene bidro nok til å svekke Sovjetunionens anseelse og derigjennom NKPs potensielle gjennomslagskraft i Norge. Pryser har lagt vekt på DNAs innenrikspolitiske motiver for å avslutte samlingsforhandlingene med NKP; for å konsolidere sin stilling ville DNA unngå å bli identifisert med revolusjonær politikk og Sovjetunionen. Siden NKP bare var en sekt uten videre politisk betydning var det også liten risiko forbundet med å bryte forhandlingene. 58 Dette er nok en korrekt antakelse. NKP hadde marginal innflytelse i norsk politikk og fikk som vi har sett gradvis svekket sine posisjoner i den perioden samlingsspørsmålet var aktuelt. I tillegg kom den begrunnede mistroen DNA-ledelsen hadde til NKPs politikk som styrt av Komintern. For DNAs ledelse var det uansett lite aktuelt å ta sentrale NKP-politikere opp i partiet, gitt deres personlige forbindelser til Komintern og uttalte solidaritet med sovjetisk politikk. Noter 1 G. Dimitrov 1935: Enhet mot fascismen: Für die Einheitsfront des Proletariats. Opprop fra Kominterns eksekutivkomité publisert i Rundschau nr mars 1933: XII. Plenum des EKKI, Dezember Thesen und Beschlüsse, Komintern 1934:16. 4 Rundschau nr mars 1933: Hvem vil enhet?, NKP 1934: Ibid: Det russiske statsarkiv for politisk og sosial historie, forkortet RGASPI etter de russiske initialene. Fond 495 opis 31 delo 67, heretter : 42. Kopi av brev til NKP T. Halvorsen 1985: Enhet med socialfascistene? NKPs forslag om samarbeid med DNA våren 1933 i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr : RGASPI: : 73. Brev fra Komintern til NKP RGASPI: : 28. Redegjørelse av Arvid G. Hansen til Komintern T. Halvorsen op.cit: Ibid: Arbeideren Åpent brev til medlemmene av NKP. 14 T. Halvorsen op.cit: K. McDermott & J. Agnew 1996: The Comintern. A History of International Communism from Lenin to Stalin: Se f. eks F. Borkenau 1938: The Communist International: K. McDermott & J. Agnew op.cit: Ibid: G. Dimitrov 1935: Enhet mot fascismen: 23, 31, K. McDermott & J. Agnew op.cit: RGASPI: : 1-3. Brev fra Løvlien RGASPI: : 127: NKPs pol.byrå J. B. Bøe 1972: Norges kommunistiske parti En studie i partiets ideologiske og praktisk-politiske reaksjon på fascismen, hovedoppgave UiB: T. Halvorsen 2002: AUFs historie, upublisert manuskript: 36.

15 J. B. Bøe op.cit: 81, jf Arbeidet RGASPI: : 8. Brev fra L.[øvlien] RGASPI: : 5. EKKIs sekretariat Resolusjonsutkastet ble utformet av Kuusinen, Florin og NKPs sekretær Ottar Lie etter en diskusjon hvor foruten disse, også Dimitrov og Manulski deltok. 28 RGASPI: : 10. EKKIs sekretariats resolusjon om det norske spørsmål. 29 RGASPI: : 1. Redegjørelse om fraksjonsvirksomheten Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet Protokoll: 133ff. 31 RGASPI: : Rapport fra NKPs ledelse Tore Pryser har hevdet at det var økonomiske årsaker til at NKP bare stilte liste i Bergen. Dette synes ikke å være korrekt. T. Pryser 1988: Klassen og nasjonen. Bd. 4 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge: RGASPI: : 1-3. Redegjørelse av Arne Gauslaa om Madsens virksomhet i NKU og blant de arbeidsløse RGASPI: : Brev fra Aksel Wold RGASPI: : 11. Redegjørelse til Dimitrov om situasjonen i NKP RGASPI: : : 1-2. Brev til alle partiets organisasjoner og medlemmer fra utvidet møte av Centralkomiteens politiske byrå november RGASPI: : Protokoll for møte i partisekretariatet og møte i pol.byrå RGASPI: : Protokoll NKPs pol.byrå Emil Løvliens innledning. 38 RGASPI: : 69. Protokoll NKPs pol.byrå Ivar Ertresvågs innlegg. 39 RGASPI: : Protokoll NKPs pol.byrå Henry W. Kristiansens redegjørelse fra kommisjonsforhandlingene. 40 RGASPI: : 91, 122. Protokoll fra den norske kommisjon Florins og Kuusinens innlegg. 41 RGASPI: : Resolusjon vedtatt av EKKIs sekretariat RGASPI: : 143. Protokoll NKPs pol.byrå Samlingsforhandlingene. 1938: RGASPI: : Beslutninger vedtatt på NKPs sentralkomités møte RGASPI: : 23. EKKIs sekretariats beslutning Samlingsforhandlingene. 1938: RGASPI: : upag. Løvliens redegjørelse til EKKIs sekretariat Finnes på mikrofilm ved Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, Oslo. 48 Samlingsforhandlingene. 1938: RGASPI : upag. Løvliens redegjørelse til EKKIs sekretariat RGASPI : 94. EKKIs sekretariats beslutning i det norske spørsmål RGASPI : : Resolusjon om NKP Ett unntak er Torgrim Titlestad: NKP sett fra Moskva 1937 i Arbeiderhistorie 1996: Dette er imidlertid en presentasjon av kilder rundt kommisjonsforhandlingene i Moskva våren 1937 og ingen fullstendig framstilling av samlingssaken. 53 E. Krogstad 1980: Enhetsbestrebelser mellom arbeiderpartiene i Norge , hovedoppgave UiO: T. Haldorsen 1972: Norges Kommunistiske Parti Om NKPs rolle og innflytelse i norsk arbeiderbevegelse i folkefrontens periode, hovedoppgave UiB: T. Pryser op.cit: RGASPI : Den norske kommisjon Kuusinens innlegg. 57 J. Lippe (red) 1963: Norges Kommunistiske Partis historie, 1. bind: T. Pryser op.cit: