Den norske fredstradisjonen et forskningsprosjekt

Transkript

1 Den norske fredstradisjonen et forskningsprosjekt Av Helge Pharo Det er en utbredt forestilling i norsk offentlighet at Norge som nasjon er særlig opptatt av å fremme fredelige mellomfolkelige forbindelser og et rettsbasert internasjonalt system som ikke bare ivaretar staters, men også individers interesser og integritet. 1 Det finnes videre en forestilling om at dagens aktivisme bygger på en særegen norsk fredstradisjon som kan spores gjennom hele nasjonens eksistens som en fullt suveren stat, og tilbake til slutten av unionstiden med Sverige. Denne tradisjonen har fått en sentral plass i den norske stats egenvurdering ved hundreårsmarkeringen av Norge, understreker regjeringen, deltar i internasjonale bestrebelser for å fremme fredelige løsninger på interog intranasjonale konflikter og i aksjoner som tar sikte på å bøte på konsekvensene av slike. En økende del av norsk utviklingshjelp tas i bruk for slike formål. 3 Det finnes indikasjoner på at denne norske selvforståelsen langt på vei blir delt av kommentatorer i internasjonal presse og av akademikere som arbeider med slike spørsmål. 4 Nasjonalt som internasjonalt blir fredstradisjonen knyttet til slike forhold som den fredelige unionsoppløsningen, det faktum at Nobels fredspris deles ut i Norge, Nansens humanitære innsats etter første verdenskrig, og til norske engasjementer for voldgiftsavtaler fra slutten av 1800-tallet. Som en påstått politisk tradisjon som blir brukt for å begrunne og rettferdiggjøre norske utenrikspolitiske valg, er fredstradisjonen for en realitet å regne. Om den faktisk med rimelighet kan spores tilbake til tidlig 1900-tall eller enda tidligere, vet vi ikke. Tradisjonen er antatt snarere enn undersøkt. Et vesentlig utgangspunkt for prosjektet er altså å undersøke om den norske fredstradisjonen kan sies å eksistere som et historisk fenomen. Finnes det elementer i norsk offentlig politikk og opinion som samlet gjør det berettiget å bruke denne merkelappen, og hvor langt tilbake i tid kan vi eventuelt føre en slik tradisjon? Sentralt i prosjektet står videre spørsmålet om i hvilken grad Norge i komparativt perspektiv faktisk kan betraktes som spesielt opptatt av fredsproblemet. Det vil ikke være 1 I denne artikkelen redegjør jeg for hovedtrekk ved et prosjekt som mottar støtte fra Forskningsrådet over Storforsk, samt fra Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Det har sitt utgangspunkt i et delprosjekt under Forum for samtidshistorie (FoSam) ved Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier (tidligere Historisk institutt) samme sted. FoSam består av en rekke forskjelllige prosjekter og har en grunnfinansiering på to millioner kroner årlig i fem år fra Universitetet i Oslo. Prosjektet om fredstradisjonen omfatter per i dag tre seniorforskere, to postdoktorstipendiater og seks doktorstipendiater samt syv masterstudenter, hvorav to av stipendiatene er tilsatt, de øvrige antas å være tilsatt innen begynnelsen av høstsemesteret En seniorforsker og en post doktor er statsvitere. 2 Se f.eks. K.M. Bondevik, A Century of Teamwork, Collaboration, and Dialogue, The Norseman, januar 2005: Som konsulent for Den norske Nobelkomité siden 1978 har jeg førstehånds erfaring om dette fra samtaler hjemme og ute. Jeg ble også sommeren 2004 intervjuet av en kinesisk engelskspråklig TV-kanal, hvor samtalen i høy grad kom til å dreie seg om slikt; se også John Shaws intervju med Knut Vollebæk, The Washington Diplomat, august 2001.

2 urimelig å anta at andre vesteuropeiske småstaters politiske lederskap og fredsbevegelser har vært opptatt av de samme problemer. Andre små staters tilnærming til de spørsmål vi stiller, vil kunne bidra til å belyse norsk politikk og offentlig meningsdannelse. Ved også å trekke inn opinionsdannelsen i stormaktene og deres politikk, kan vi i tillegg nærme oss en avklaring av i hvilken grad den norske politikken er å betrakte som småstatspolitikk først og fremst, og hva det da eventuelt er rimelig å legge inn i småstatsbegrepet. FORSKNINGSPROSJEKTET Utgangspunktet for prosjektet finnes ikke bare i et ønske om å analysere den norske fredstradisjonen og dagens politikk som sies å bygge på den. Prosjektet tar også sitt utgangspunkt i den norske utenrikspolitiske historiografien, og i særlig grad i de tre store oppdragsverkene som har blitt publisert siden 1995, Norsk utenrikspolitikks historie, Norsk forsvarshistorie og Norsk utviklingshjelps historie. Disse tre verkene, samt en lang rekke hovedoppgaver som ble skrevet i tilknytning til dem, er alle tungt arkivbaserte og opptatt av å etablere kronologiske sammenhenger på et bredt empirisk grunnlag for å forstå norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Flertallet av forfatterne har primært vært opptatt av å beskrive og analysere de sentrale valg og dilemmaer som norske beslutningstakere har stått overfor, med forklaringer som i vesentlig grad er knyttet til geopolitisk plassering, materielle interesser og historiske erfaringer. I tillegg til den sterke vekt på beslutningsanalyser er verkene også preget av systemorienterte forklaringer. Innenfor denne norske utenrikspolitiske forskningstradisjonen finnes det imidlertid også ansatser til å trekke inn ideologiske grunnholdninger og andre forestillinger av normativ karakter. Særlig har Olav Riste i sin ett binds engelske fremstilling, Norway s Foreign Relations A History, vært opptatt av å utvikle empirisk baserte generaliseringer hvor ideologi og verdensanskuelser går inn som sentrale forklaringselementer i studiet av den norske utenrikspolitiske tradisjonen. 5 Prosjektet bygger på et ønske om å videreutvikle denne delen av den norske utenrikspolitiske historiografien, med det utgangspunkt at det nå er tilrettelagt et empirisk grunnlag som gjør det mulig å søke en både bredere og dypere forståelse av norsk utenrikspolitikk. Vi har nå en kunnskapstilgang som gjør det mulig å nærme seg generaliseringer og abstraksjoner som er mer enn spekulasjoner. Sentralt i prosjektet er forestillingen om at vi kan komme nærmere en overordnet forståelse av denne politikken ved å knytte sammen funnene fra flerbindsverkene med ny forskning på strategisk viktige punkter som i liten grad er blitt studert tidligere. Vi tar utgangspunkt i forestillinger om årsaker til krig og betingelser for fred hos statsledelsen og den utenrikspolitiske eliten, og vil også studere utenrikspolitiske pressgruppers forestillinger, og i særlig grad de forskjellige kollektive bevegelser og 5 Oslo 2001, 2. utgave 2005; se også O. Riste, Ideal og egeninteresser: Utviklinga av den norske utanrikspolitiske tradisjonen, i S.G. Holtsmark, H.Ø. Pharo og R. Tamnes (red.), Motstrøms, Oslo 2003; for betydningen av verdensanskuelser se f.eks. J. Goldstein & R.O. Keohane (red.), Ideas & Foreign Policy. Beliefs, Institutions and Political Change, London 1993.

3 elitegrupperinger som går under betegnelsen «fredsbevegelsen». 6 Prosjektet tar altså sikte på å videreutvikle den omfattende forskning fra de siste tiår, med særlig sikte på å analysere verdensanskuelser/ endringer i verdensanskuelser med forankring i oppfatninger av krig og fred og de føringer disse har eller kan ha lagt for norsk utenrikspolitikk. 7 Det er selvsagt at et prosjekt av denne typen ikke kan studere Norge i isolat. Tematikken dreier seg nettopp om norske oppfatninger av det internasjonale systemet og norsk interaksjon med småstater og stormakter innenfor systemet, og forholdet til den internasjonale fredsbevegelsen. Mens studiet av henholdsvis norsk utenrikspolitikk og forholdet mellom stormaktene, særlig under den kalde krigen, har stått relativt sentralt i norsk historiografi siden 1970-tallet, er fredshistorie et nesten ubeskrevet felt. Her gjenstår et betydelig orienteringsarbeid og utvikling av et internasjonalt kontaktnett. 8 Prosjektet vil også måtte ta i betraktning den etter hvert ganske betydelige litteraturen om den demokratiske freden, forholdet mellom demokrati og fredelig utvikling, og de mindre fredelige relasjoner mellom demokratiske og ikke-demokratiske stater. Vi vil så langt det er mulig relatere norsk politikk og norsk diskusjon også til den internasjonale samfunnsvitenskapelige teoriutvikling gjennom disse 100 årene. 9 Prosjektet søker altså å analysere hvilke ideer om årsaker til krig og betingelser for fred som har preget norsk politikk og offentlig debatt, og hvilken betydning disse forestillingene har hatt for det konkrete innholdet i politikken. I den sammenheng vil det være viktig å forstå hvilke, om noen, forestillinger som i hovedsak ble utviklet på hjemlig grunn, hvilke som primært var importvare med tilførsel av eventuelt norsk særpreg, og hvilke som i realiteten må ses som en ren imitasjon av tanker og planer hentet utenfra. Vi vil også undersøke hvem som hentet ideer utenfra og hvor de internasjonale impulser kom fra, om det er mulig å se systematiske mønstre i importen, og om disse eventuelt endrer seg over tid. Fem hovedtemaer vil bli analysert fra ulike perspektiver. 10 For det første dreier det seg om spørsmålet om etableringen av en mer rettferdig og regelbundet verdensorden, med et 6 Når jeg i det følgende vil bruke betegnelsen «fredsbevegelsen» uten anførselstegn, innebærer det ingen tilslutning til den implisitte påstand at andre grupper/ personer ikke er for fred. Betegnelsen er imidlertid så innarbeidet at det ikke er formålstjenlig å erstatte den med noe annet. 7 For en historiografisk oversikt over forskningen i Norge siden slutten på den kalde krigen, se H.Ø. Pharo, Post-Cold War Historiography in Norway, i T.B. Olesen (red.), The Cold War and the Nordic Countries. History at a Crossroads, Odense 2004; for en langt i overkant polemisk kritikk av den norske forskningstradisjonen, T.E. Førland, En empirisk bauta. Et intellektuelt gjesp. Kritisk blikk på norsk utenrikspolitikks historie, Historisk tidsskrift, 1999, 78: For to utmerkede introduksjoner, se Journal of Peace Research, 2003, 40, gjesteredaktører P. van den Dungen og L. Wittner, Special Issue on Peace History; B. Ziemann (red.), Peace Movements in Western Europe, Japan and USA since 1945: Historiographical Reviews and Theoretical Perspectives, spesialnummer av Mitteilungsblatt des Instituts für soziale Bewegungen, 2004: 32, særlig Ziemans innledning, Peace Movements in Western Europe, Japan and USA since 1945: An Introduction. 9 Her finnes en omfattende litteratur, se for eksempel M.W. Doyle, Ways of War and Peace, London 1997; M.W. Doyle, Liberal Internationalism: Peace, War and Democracy, De enkelte forskningsprosjekter vil for en del spenne over flere av de fem hovedtemaene.

4 internasjonalt rettsbasert system som det endelige mål. Vi skal da selvsagt ta for oss Norges deltagelse i og synspunktene på Den interparlamentariske union, domstolen i Haag, Folkeforbundet og FN, som de organisasjonene som prinsipalt hadde som mål å etablere et universelt rettsbasert internasjonalt system. Til dette tema hører også studiet av de i prinsippet universelle økonomiske organisasjonene og de regionale og mer og mindre overnasjonale økonomiske samarbeidsorganisasjoner. Vi er her ikke minst opptatt av den åpenbare spenningen mellom å fremme bindende internasjonale avtaler og hensynet til å opprettholde nasjonal suverenitet. 11 Det finnes forestillinger om at Norge, når det gjelder motvilje mot å oppgi nasjonal suverenitet, representerer et særtilfelle. Dette er selvsagt et spørsmål som må studeres komparativt. Det annet hovedtema dreier seg om våpenkappløp, ned- og avrustning, opprustning og allianser som årsaker til krig og som midler til å skape og opprettholde fred. Vi regner her med å finne betydelige variasjoner i synspunkter over tid og til dels dramatiske spenninger mellom partier, pressgrupper og personer. Diskusjonen av rustnings- og alliansespørsmålene må åpenbart knyttes tett opp til både forholdet mellom medlemskap i FN og NATO og diskusjonen av den internasjonale rettsorden. Det tredje hovedtema, som er nær tilknyttet det foregående, er hvordan de store imperienes rivaliseringer ble forstått, og hvilken rolle ble avkoloniseringen tillagt når det gjaldt internasjonal spenning og avspenning. Så vidt det er mulig å se av foreløpige undersøkelser, ble rivaliseringen mellom stormaktene om kolonier i utenomeuropeiske områder før annen verdenskrig sett som en viktig årsak til internasjonale konflikter, men knapt noe som Norge kunne gjøre noe med eller burde engasjere seg i. Avkoloniseringen etter annen verdenskrig engasjerte på den annen side både regjeringen, utenriksledelsen og opinionen. 12 De undertrykte folkegruppenes/nasjonenes krav om uavhengighet etter annen verdenskrig, i kombinasjon med kolonimaktenes manglende vilje til å imøtekomme kravene, ble sett som alvorlige trusler mot freden og Vestens posisjon i den kalde krigen. Frem mot 1960 var det på regjeringsnivå, og særlig i Utenriksdepartementet, en utbredt forestilling at problemene mest hensiktsmessig kunne løses utenfor FN i samforståelse mellom kolonimaktene og representanter for koloniene. Det vil være viktig for prosjektet å foreta en mer pågående analyse av hvorfor og i hvilken grad norske myndigheter så det som enklere å løse kolonispørsmålene utenfor enn innenfor verdensorganisasjonen. Komparasjon av norsk politikk i forhold til avviklingen av de europeiske koloniregimene under ulike faser av den kalde krigen og i forhold til oppløsningen av det sovjet-russiske imperium og Jugoslavia etter den kalde krigen, vil kunne kaste ytterligere lys over norske avveininger av forholdet mellom makt og rett, og mellom hensynet til rett og geopolitisk 11 K.E. Eriksen og H.Ø. Pharo, Kald krig og internasjonalisering , Oslo 1997: 407. Medlemskap i FN ble i de første etterkrigsårene oppfattet som konstitusjonelt problematisk av flere stortingsrepresentanter. 12 Litteraturen her er fortsatt ganske sparsom. I tillegg til bindene i Norsk utenrikspolitikks historie og avhandlinger som det der henvises til, se for den eneste samlede historiske, men nå ikke lenger oppdaterte fremstilling av perioden frem til 1965, H.Ø. Pharo, Norge og den tredje verden: , T. Bergh og H.Ø. Pharo (red.), Vekst og velstand, 3. utgave, Oslo 1987; om Norges engasjementer i det sørlige Afrika, T.L. Eriksen (red.), Norway and National Liberation in Southern Africa, Stockholm 2000.

5 funderte betraktninger om betingelsene for egen sikkerhet og Vestens posisjon. Dette siste var et kjernepunkt under den første del av den kalde krigen, slik Halvard Lange uttrykte det i Stortinget i 1956: Hvis vi legger vesentlig vekt på det vestlige samhold, [ ] må vi tenke på virkningene av de standpunktene vi tar, også på dette samholdet, og ikke bare på virkningene overfor de befolkninger som kjemper for sin selvstendighet. Vi må ta hensyn, vi må prøve så langt det er oss menneskelig mulig og politisk mulig å vise forståelse til begge sider. 13 Det fjerde hovedtema kan best karakteriseres som Nansen-tradisjonen og består av en rekke forskjellige, men tett sammenvevde elementer fra humanitære aksjoner for å lindre nød i fotspor av kriger og konflikter til utviklingshjelp for å fremme økonomisk vekst og sosial utjevning. Nansen-tradisjonen blir fremstilt som en av hovedkildene til den norske fredstradisjonen. 14 Nær knyttet til Nansen-tradisjonen er det femte tema, Norges engasjementer for å løse inter- og intrastatlige konflikter som megler eller mellommann, som det heter på Utenriksdepartementets hjemmesider: «Arbeidet for å forebygge konflikt, skape, bevare og bygge fred er en prioritert oppgave i norsk utenrikspolitikk, herunder i utviklingspolitikken.» 15 Viljen til å yte bistand og søke løsninger på konflikter synes i særlig grad å være knyttet til en følelse av moralsk forpliktelse til engasjement, som i flere sammenhenger styrkes av argumentet om at Norge ikke har noen fortid som kolonimakt og derfor har særlige muligheter til å yte en innsats. Uten en kolonial fortid hadde og har Norge ingen egne særinteresser å forfølge. 16 Det er en forestilling vi i alle fall kan spore tilbake til Johan Ludvig Mowinckel i 1928, og som i tiden etter annen verdenskrig kom til uttrykk hyppig og med stor kraft. 17 «DEN NORSKE FREDSTRADISJONEN»? Fredstradisjonen har altså ikke vært studert som sådan. Det betyr, som nevnt, ikke at vi står uten relevant kunnskap. De tre store verkene gir oss ikke ubetydelig innsikt, selv om de ikke er skrevet med tanke på å analysere en slik tradisjon. Vi kan alt nå bruke den kunnskapen vi har til ikke bare å skissere de fem hovedtemaer, men også til forsøksvis å diskutere sannsynligheten for en slik tradisjon helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, å diskutere spørsmål om viktige vendepunkter i utviklingen av tradisjonen, og til å diskutere koblingen mellom fredstradisjonen og norsk småstatsideologi. Den relativt 13 Sitert etter Eriksen og Pharo 1997: Se C.E. Vogt, Fridtjof Nansen og fredstradisjonen, Historisk tidsskrift, 2005, 84: R. Tamnes, Oljealder , Oslo 1997, del IV, Megler, mesen og moralist; Eriksen og Pharo 1997, del I, kap. 7 og del II, kap Odd-Bjørn Fure, Mellomkrigstid , Oslo 1996: 189; Riste 2005: 131; H.Ø. Pharo, Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fiskeriprosjektets historie , bd. 1, del 1, kap. 1. Forestillingen om at Norge er uten fortid som kolonimakt kan selvsagt anfektes, men den er ikke urimelig. Det er ikke like lett å akseptere tilsvarende danske og svenske forestillinger. En komparativ studie her er på sin plass.

6 beskjedne litteraturen som direkte diskuterer en mulig norsk fredstradisjon, kommer i det vesentlige innenfra fredsbevegelsen og må betraktes som kilder til å studere den snarere enn som analytiske studier av tradisjonen. Den gir som sådan et utmerket utgangspunkt for å diskutere mangfoldet i fredsbevegelsen. 18 Med utgangspunkt i den litteraturen som i dag eksisterer, kan det synes problematisk å identifisere en klar norsk fredstradisjon i perioden fra 1905 og frem til 1940, dersom vi med det mener en offisiell norsk politikk som aktivt siktet mot å fremme en mer rettferdig og fredelig verdensorden. Litteraturen er ikke åpenbart entydig på dette punkt, idet Odd-Bjørn Fure i Mellomkrigstid synes å spore en viss realitet i de norske voldgiftsengasjementene, mens Olav Riste i sine arbeider tenderer til å se politikken i Folkeforbundet prinsipalt som uttrykk for en misjonærimpuls som var relativt kostnadsfri: «Norske politikarars misjonering for folkerett og fredelig konfliktløysing var på sett og vis kostnadsfri for representantar for eit land utan gjenkjennelege ytre fiendar og utan djuptgåande konfliktar med andre land.» 19 Norske regjeringer var uttalte og til dels moraliserende tilhengere av et rettsbasert internasjonalt system, og utmerket seg ved å inngå en rekke voldgiftsavtaler og med verbal støtte til nedrustning. Chr. Lous Lange, fredsprisvinner og generalsekretær for Den interparlamentariske union og i en årrekke norsk delegat til Folkeforbundet, ga i kortform uttrykk for dette grunnlaget for den norske politikken: «Vårt lands utenrikspolitiske stilling frembyr i virkeligheten det naturligste grunnlag for en gjennomført aktiv og positiv fredspolitikk.» 20 I den sammenheng er det på sin plass å minne om at oppslutningen om medlemskap i Folkeforbundet ikke i utgangspunktet var entusiastisk, og retretten fra sanksjonsforpliktelsene på 1930-tallet hadde relativt bred oppslutning. Også Odd-Bjørn Fure finner i sin oppsummering at viljen til å bære kostnader ikke stod i stil med retorikken: Norges sterke og vedvarende innsats i Folkeforbundet for å utvikle mekanismer for å løse mellomstatlige konflikter på fredelig grunnlag, står i skarp kontrast til de reservasjoner og den tilbakeholdenhet som preget holdningen til sanksjoner. Den norske innsatsen var konsentrert til et bredt spekter av forhold som alle tok sikte på å løse tvister og derved opprettholde freden. Når det gjaldt økonomiske og militære tiltak i Folkeforbundets regi for å straffe en angriper og gjenopprette freden, markerte Norge enten en reservert holdning eller direkte motstand mot forpliktende engasjement Et unntak er N.I. Agøy, Et floket partnerskap. Fredsbevegelsen og arbeiderbevegelsen til 1940, Arbeiderhistorie, 2000: 80 99, som var til stor nytte ved utarbeidelsen av prosjektet; se ellers de enkelte arbeider i dette nummer; for perioden frem til 1906, H. Leira, «Hele vort Folk er naturlige og fødte Fredsvenner.» Norsk fredstenkning fram til 1906, Historisk tidsskrift 2004, Riste 2003: 62; Fure 1996, kap Sitert etter Riste 2003: 62; om Langes virksomhet se Ø. Tønnesson, Internasjonalisten Christian L. Lange representant for en norsk fredstradisjon, Historisk tidsskrift, 2005, 84: Fure 1996: 191.

7 Det er heller ikke åpenbart at de kollektive bevegelsers rolle og innflytelse frem mot 1940 gjør det rimelig å identifisere en norsk fredstradisjon med en slik fredsbevegelse. Fra den spede begynnelse på slutten av 1800-tallet og frem til annen verdenskrig synes den organiserte bevegelsen i det store og hele å ha hatt et relativt beskjedent omfang, og ha vært til dels dypt splittet mellom ulike orienteringer. Til en viss grad synes også deler av den å ha hatt vikarierende motiver for deltagelse. Særlig for perioden etter første verdenskrig gjenstår et omfattende forskningsarbeid før det vil være mulig å trekke noenlunde sikre slutninger om omfang og motiver for den organiserte bevegelsen. 22 I tillegg til at prosjektet skal analysere offisiell norsk politikk og den organiserte fredsbevegelsen, tar tre av delprosjektene for seg fredsengasjementet til deler av den norske politiske eliten. Det kan se ut som det er på dette nivå vi først og fremst finner en kosmopolitisk orientert fredstradisjon i Norge i tiden før annen verdenskrig. Disse relativt små gruppene så, i alle fall for en del, ut over snevre norske egeninteresser, og de hadde et handlingsprogram som de søkte å realisere. Med unntak for Fridtjof Nansen, Chr. Lous Lange og Edvard Hambro nådde de ikke svært langt, til tross for at de satt i sentrale samfunnsposisjoner og representerte store deler av det politiske spektrum fra Arbeiderpartiet til Høyre. 23 Ser vi de tre ulike studieobjektene samlet: offisiell norsk politikk, den organiserte fredsbevegelsen og elitegruppene, er det åpenbart at vi vil finne forløpere for det som i dag kalles den norske fredstradisjonen. Det finnes trolig viktige kontinuiteter fra tiden før til tiden etter annen verdenskrig på alle nivåer. Samtidig må vi kunne anta ut fra dagens forskningssituasjon at annen verdenskrig representerer et viktig skille. Vi kan også identifisere en rekke mindre endringer i løpet av den kalde krigen, og slutten på den kalde krigen representerer trolig en ny skillelinje, med forløpere tilbake til 1980-tallet. Dagens forskning kan også tolkes i den retning at grunnholdninger/ verdensanskuelser som var gangbar mynt før annen verdenskrig, men som knapt ble allment ansett som legitime under den kalde krigen, igjen har fått spille en større rolle etter Dersom vi først tar for oss Norges offisielle utenrikspolitikk, er kontrasten slående mellom tiden før og etter annen verdenskrig. Erfaringene fra 9. april og den tyske okkupasjonen tilsa at nøytraliteten ikke ville holde Norge utenfor en stormaktskonflikt, og at den implisitte britiske garantien for norsk suverenitet og territoriell integritet ikke fungerte. Erfaringene pekte i retning av to ulike mulige veivalg, som igjen ville bestemmes av de geopolitiske konstellasjoner. Det ene var tilslutningen til De forente nasjoner, med støtte til stormaktsdominans og stormaktsveto i Sikkerhetsrådet. FN som sikkerhetsgaranti for Norge forutsatte imidlertid at vestmaktene og Sovjetunionen etter krigen kunne klare å opprettholde et minimum av samarbeid slik at verdensorganisasjonen kunne fungere som tilsiktet. Dersom alliansen gikk i oppløsning 22 Se studentbidragene i Historisk tidsskrift, 2005, 84: , Fredspolitikk og folkelige bevegelser i nyere norsk historie; også i Historisk tidsskrift, 2005, 84: , L. Rowe, Et propagandistisk alternativ til diplomati. Sovjetisk utenrikspolitikk og fredsfronten i Norge; og Agøy B.A. Steine, Forskning og formidling for fred , Historisk tidsskrift, 2005, 84:

8 og seierherrene kom på konfrontasjonskurs med hverandre, ville Norge måtte søke en sikkerhetsgaranti i vest, slik resultatet ble med medlemskapet i NATO. 24 Til grunn for oppslutningen om stormaktenes dominans i FN lå en realpolitisk erkjennelse av at ansvaret for å opprettholde freden ville ligge hos stormaktene, og det måtte også reflekteres i de formelle strukturer. FN ble en universell organisasjon med innbakte innflytelsessfærer. Den realpolitiske erkjennelse tilsa også at dersom denne hybriden ikke fungerte, måtte Norge søke beskyttelse fra Storbritannia og USA. Denne nyorienteringen representerte et markert brudd med mellomkrigstidens småstatsideologi. Den økende spenningen i mellomkrigstiden førte til unndragelse fra forpliktelser, mens økende spenning etter annen verdenskrig dro i motsatt retning. Det hadde sammenheng med at Norges geopolitiske situasjon ble vurdert på en annen måte, som å være i skjæringsfeltet for stormaktsinteresser snarere enn i utkanten. Det hadde trolig også sammenheng med et endret syn på årsaker til konflikter og betingelser for fred. Det kan synes som krig ikke lenger prinsipalt ble knyttet til stormaktsrivalisering og rustningskappløp, men snarere til at fattigdom og nød la grunnlaget for politisk ekstremisme og totalitære bevegelser, og at totalitære stater hadde en naturlig tilbøyelighet til ekspansjon og en aggressiv utenrikspolitikk. I norske så vel som i allmenne vestlige forestillinger ble Stalins Sovjetunionen sett som den neste totalitære trussel etter Hitlers Tyskland. Stilt overfor en slik trussel ble deltagelse i en militær allianse et middel ikke bare til å sikre Norges uavhengighet og territorium, men også et middel til å opprettholde freden. Erfaringene fra mellomkrigstiden hadde vist at totalitære bevegelser ikke lot seg stoppe av resolusjoner og henvisninger til folkeretten, og at svakhet og splittelse inviterte til aggresjon. Norges tilslutning til alliansen var da selvsagt også ideologisk motivert, som Halvard Lange uttalte det i april 1949: «Vår stilling til internasjonale konflikter i ideenes og verdienes verden er klar. Vi kan ikke stille oss likegyldige i den ideologiske kampen mellom demokrati og totalitært styre.» 25 Innenfor en slik forestillingsverden, og med en stadig mer global kamp mellom konkurrerende maktblokker med ulik ideologisk orientering, er det forståelig at norsk utenrikspolitikk kom til å bli preget av tanker om at freden var udelelig. Vestens og Norges skjebne ble sett som avhengig også av utviklingen i fjerne områder. Det kom til uttrykk ikke bare fra utenriksledelsen, men også fra den NATO-skeptiske venstresiden i Arbeiderpartiet, slik Trygve Bull uttrykte det i Arbeiderbladet etter utbruddet av Koreakrigen: Mulighetene for vår redning ligger i at vi fortsetter den linje som Labour fulgte i India og ikke (som i China) spiller våre kort slik at russerne kan alliere seg med nasjonale og sosiale bevegelser fordi vi har alliert oss med 24 Standardfremstillingen om FN og NATO er J. Sverdrup, Inn i storpolitikken , Oslo 1996, del 2, kap. 6 og del 3, kap Sitert etter Sverdrup 1996: 298; om analogien Hitler og Stalin, H.Ø. Pharo, Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fiskeriprosjektets historie , Oslo 1986, bd. 1, del 1, kap. 1; Doyle 1997 og 2005.

9 reaksjonen. Vesten må for de våknende millionmassene komme til å representere nasjonal selvstendighet, økonomisk hjelp og sosial rettferd. 26 I Trygve Bulls innlegg finner vi også to av de sentrale ikke-militære elementene i de norske forestillingene om årsaker til krig og betingelser for fred. For å bevare freden og styrke Vestens posisjon var det nødvendig å yte økonomisk bistand til mindre utviklede områder, og det var ikke minst nødvendig å yte et bidrag til kolonienes selvstendighet. Begge elementer har blitt gjennomgangstemaer i norsk utenrikspolitikk i tiden etter annen verdenskrig, og bidrar til å understreke annen verdenskrig som et tidsskille. På begge områder har Norge fulgt det som Rolf Tamnes for perioden etter 1965 har betegnet som en engasjementspolitikk. Ord har i mange tilfeller blitt fulgt opp av handling, selv om det i disse engasjementene også ligger en ikke ubetydelig kontinuitet i forhold til mellomkrigstidens mer retoriske misjonsiver. Olav Riste har påpekt at Norge fra 1970 årene «for alvor kom til å utfalde seg som misjonær for etiske ideal i internasjonal politikk», og han viser til at denne tendensen ble sett på med bekymring helt til topps i Utenriksdepartementet. I 1973, samme år som han tiltrådte, fant utenriksminister Knut Frydenlund å måtte advare mot norsk tendens til hybris: For det første må vi aldri glemme at vi som land og folk befinner oss i en privilegert stilling, både hva menneskerettigheter og folkestyrets vilkår angår. [ ] Vi må derfor være klar over at våre protester av andre ofte kan bli oppfattet som et uttrykk for selvgodhet, som en moralisering overfor folk som ikke er i samme heldige stilling som vi selv. Den annen betraktning gjelder framgangsmåten. Våre protester eller våre initiativ må bli mer enn tomme slag i luften. 27 Utenriksministeren pekte med dette på en tendens til den samme form for demonstrasjonspolitikk som var fremtredende i mellomkrigstiden, som en tendens bort fra den realpolitiske tilnærming til både bistand og koloniavvikling som hadde preget de første 15 årene av etterkrigstiden. Rolf Tamnes har gitt Norge merkelappene «mesen, megler og moralist», men uten å knytte tråden til mellomkrigstidens folkerettsengasjement. 28 Det vil være sentralt for prosjektet å gå grundig inn i norsk politikk i folkeretts- og menneskerettsspørsmål for hele etterkrigstiden, i første omgang for perioden frem til Det samme gjelder for en analyse av norsk politikk innenfor FN helt frem til i dag med en orientering spesielt mot fredstanken, særlig gjennom en sammenstilling av FN-politikken med NATOpolitikken. Frydenlund var opptatt av problemer knyttet til norsk hybris og selvrettferdighet. Vel 25 år tidligere hadde Halvard Langes nærmeste rådgiver i utenriksdepartementet, 26 Sitert etter Pharo 1986 I: Sitert etter Riste 2003: Tamnes 1997, del IV. 29 Se K. Brathagen, Folkerett og fred i norsk utenrikspolitikk, Historisk tidsskrift, 2005, 84:

10 historikeren Arne Ording, vært mer opptatt av en annen kontinuitet til mellomkrigstiden, hvor vi også kan skimte ansatser til den deklaratoriske politikk som Frydenlund kritiserte. Ording ville bruke idealene til å ta oppmerksomhet bort fra balansegangen mellom øst og vest, som kunne oppfattes som unnfallenhet. 27. juni 1946 refererer han i sin dagbok fra en sammenkomst hos en britisk ambassadefunksjonær hvor Norge ble kritisert for ikke å hevde sine prinsipper av frykt for russerne: Jeg hevdet at bekjennelse til principle ikke har noen verdi i og for seg, det må ha en politisk bakgrunn og tjene en politisk hensikt. Hittil har vi fulgt den politikk at det fremfor alt gjaldt å oppnå samarbeid mellom de tre store, og derfor gjort alle mulige innrømmelser til det russiske synspunkt også fordi vi selv er i en farlig situasjon. Vi har ennå ikke gitt opp håpet om å være en «bro». Blir det umulig, er det klart vi tilhører the western civilization. Det er imidlertid både av internasjonale og nasjonale hensyn fullstendig umulig og heller ikke riktig nå å ta et standpunkt som vil bety et åpent brudd med den nye nøytralitet. Derimot kan vi mer aktivt gå inn for våre prinsipper altså de humane eller sosialistiske prinsipper, for eksempel i spørsmål om flyktninger, i Spania spørsmålet etc. Tiden er moden for forsiktig kursendring. 30 Ording hadde hørt til kritikerne av nøytralitetspolitikken mot slutten av mellomkrigstiden. I en sentral posisjon som Langes rådgiver måtte han ta i betraktning et bredt spekter av hensyn: Norges geopolitiske plassering og spenningen mellom maktene, de indrepolitiske begrensninger på realpolitiske kursendringer, og behovet for å la de idealistiske prinsipper komme til orde. Ordings rolle er også interessant i den forstand at han som flere av de andre i den politiske og akademiske eliten som engasjerte seg i fredsspørsmålet i mellomkrigstiden, kom i ansvarlig posisjon og ble talsmann for Norges offisielle politikk. Det er i tiden etter 1945 vanskelig å få øye på en tilsvarende gruppering som Bjørn Arne Steine behandler i sin artikkel. Det finnes imidlertid indikasjoner på at Nobelinstituttet også i etterkrigstiden, i det minste i en periode, fungerte som et samlingssted. 31 Elitegrupper som engasjerte seg i fredstanken på siden av systemet finner vi trolig først fra 1960-tallet av, og da i opposisjon til den politikken som ble ført. De kan først og fremst knyttes til motstanden mot atomvåpen i Norge og NATOs kjernefysiske avskrekking. Det kan ellers synes som karakteristisk for fredsbevegelsen etter annen verdenskrig at de opposisjonelle elitegruppene i høy grad sto frem som ledere for masseprotestene mot atomvåpen og utplasseringen av mellomdistanseraketter fra slutten av 1970-tallet G. Mordt (red), Arne Ordings dagbøker. 24. juli april 1949, Oslo 2003: Samtaler med utenrikspolitiske aktører fra denne perioden tyder på at Nobelinstituttet en periode kan ha hatt en funksjon som samlingssted også de første årene etter annen verdenskrig. Spørsmålet har imidlertid ikke vært gjenstand for forskning. 32 Tamnes 1997; Pharo 2004; K. Skogrand og R. Tamnes, Fryktens likevekt. Atombomben, Norge og verden , Oslo 2001; Ø. Østeruds arkiv, her ligger utvilsomt materiale til en interessant artikkel om forholdet mellom forskning og politisk engasjement.

11 Den organiserte fredsbevegelsen så vel som den norske nøytralitets-tradisjonen ble begge svekket av 9. april og den tyske okkupasjonen. Anette Gulsetts bidrag i dette nummer viser at fredsbevegelsen ble sterkt svekket av krigen, og at den i sine målsetninger knapt kunne frembringe noe alternativ til den offisielle norske politikken så lenge denne var tuftet på FNs charter. 33 Nøytralitetslinjen var blitt helt diskreditert av 9. april, og alternativet til NATO etter at Sikkerhetsrådet i realiteten ble lammet av stormaktskonfliktene, var ikke nøytralitet, men et skandinavisk forsvarsforbund. Det var bred oppslutning om forestillingen om at norsk sikkerhet og fred i Nord-Europa ikke kunne oppnås ved at de skandinaviske land tuftet sin politikk på FN og folkeretten, og erstatningen var avskrekking gjennom en militær allianse. I realiteten var også en skandinavisk allianse avhengig av eksplisitt eller implisitt vestlig støtte om den skulle ha avskrekkende virkning. 34 Fredsbevegelsen ble også svekket ved at kommunistene og Sovjetunionen søkte å bruke den i sin kritikk og motstand mot den norske utenrikspolitiske linjen. I realiteten bidro trolig disse forsøkene på å infiltrere og styre fredsbevegelsen til ytterligere å diskreditere forsøk på å fremme alternativer til den offisielle politikken. Den åpnet for muligheter til å gjøre fredsbevegelsens standpunkter illegitime i offentlig debatt, for en del helt inn på 1960-tallet, som Øyvind Ekelund viser i sitt bidrag. 35 På lengre sikt virket imidlertid alliansepolitikken og avhengigheten av USAs kjernefysiske avskrekking til å gi kritikerne av den offisielle utenrikspolitikken vind i seilene. Det vil være sentralt for prosjektet å analysere i hvilken grad motstanden mot norsk utenrikspolitikk hvilte på avvikende oppfatninger av årsaker til krig og betingelser for fred. Vi kan tenke oss at årsaksbetraktningene som lå til grunn for medlemskap til i FN ble delt av svært mange, også i den organiserte fredsbevegelsen. Vi kan videre ha som arbeidshypotese at det innenfor fredsbevegelsen var mange som fortsatt så rustninger og alliansepolitikk som mulige krigsårsaker snarere enn som nødvendig avskrekking for å unngå krig. Det er videre åpenbart at en del av denne argumentasjonen var vikarierende. 36 Det vil være viktig å analysere anti-atomvåpen kampanjene ut fra flere perspektiver. Deltagerne i kampanjene representerte et bredt spektrum av holdninger til rustninger allment, og til alliansepolitikken. Kampen mot atomvåpen kunne samle alt fra NATO tilhengere til genuine pasifister til venstreradikale og kommunister. Vi skal forsøke å gripe både grunnlaget for de ulike grupperingers motstand, og deres eventuelle alternative løsninger hva gjelder så vel norsk sikkerhet som utviklingen av det internasjonale system. Allment er vår kunnskap om den organiserte fredsbevegelsen ganske begrenset også for etterkrigstiden. Det som synes klart, er at de organiserte fredsbevegelsene må studeres i sammenheng med forskjellige kampanjer, hvor anti-atomvåpen kampanjene vil være de viktigste, men i tillegg kommer motstanden mot Vietnamkrigen og andre NATO- og 33 A.C. Gulsett, Reetablering og indre strid, Historisk tidsskrift, 2005, 84: Sverdrup 1996; Skogrand og Tamnes Rowe 2005; og Ø. Ekelund, Norsk fredsbevegelse i kampen mot atomvåpen , Historisk tidsskrift, 2005, 84: Rowe 2005.

12 USA-engasjementer under og etter den kalde krigen. Vi kan registrere bølgebevegelser i oppslutning som har åpenbar sammenheng med de internasjonale konjunkturene. 37 Selvsagt har ikke fredsbevegelsen og de ulike protestbevegelser vært alene om å ha flere mål for sin virksomhet. De norske engasjementer til fordel for utviklingshjelp og andre gode formål i fjernere deler av verden, reflekterer på den ene siden åpenbart sentrale forestillinger om årsaker til krig og muligheter til å bevare eller fremme fred. Imidlertid kan de også ses som tiltak som har hatt som formål å avspore eller dempe kritikk av allianse- og opprustningspolitikken, og å skape størst mulig konsensus om norsk utenrikspolitikk i bred forstand. Forberedelsene til lanseringen av Det norsk-indiske fiskeriprosjektet i 1952 gir et uvanliggodt bilde av de tilleggsmål som også ble søkt oppnådd. Stortingspresident Gustav Natvig-Pedersen hørte med blant de motvillige tilhengerne av NATO og opprustningen. Han understreket i forbindelse med de dramatiske opprustningsvedtakene NATO gjorde i Lisboa på nyåret 1952 at de var «en nødutvei som vi ser oss tvunget til å gå [ ] Men det står for meg som avgjørende viktig [ ] å [ ] gjøre en innsats der hvor det virkelig er en konstruktiv, positiv linje». 38 Regjeringen og Arbeiderpartiets ledelse hadde alt begynt jakten på en positiv løsning. 2. februar noterte Arne Ording i sin dagbok: Halvard Lange la frem planen om norsk initiativ i spørsmålet om hjelp til underutviklede land. Tenkt på et område i India. Ingen publisitet før saken er i orden. God plan, det er nødvendig å gi folk noe positivt ved siden av de store forsvarsbevilgningene. 39 Tiltaket tok sikte på å dekke et behov «hos utenrikspolitisk interesserte mennesker som politisk og psykologisk ikke holder tritt med Norges utenrikspolitiske orientering og som til dels savner avløp for idealistisk virketrang». I et notat til Haakon Lie understreket Anders Buraas særlig behovet for å finne sysselsetting i et idealistisk arbeid for de mange norske «intellektuelle» som synes at Norges tilsynelatende avhengighet av det kapitalistiske Amerika har påført dem intellektuell åndenød og hvis eneste beskjeftigelse hittil har vært periodevise utfall mot norske utenrikspolitiske standpunkter. 40 Statssekretær Jens Boyesen presiserte det allmenne mål i et brev til FN-ambassadør Hans Engen: «En kan kanskje si at tiltaket på sett og vis ville ha like stor betydning for oss selv som et godt og positivt supplement til det vi ellers driver med i vår utenrikspolitikk, som det vil for dem som mottar hjelpen.» Pharo Sitert etter Pharo 1986: Ibid: Ibid: Ibid: 44.

13 Det er neppe urimelig å tenke seg at slike resonnementer som ble fremført av Arne Ording, Anders Buraas og Jens Boyesen har blitt gjort gjeldende ved flere senere anledninger. Olav Riste tenker seg på allmenne premisser at slike behov har preget norsk politikk også etter den kalde krigen. I «Ideal og egeninteresser» karakteriserer han norsk politikk i de siste 15 årene: Slutten på den kalde krigen markerte bortfallet av tryggingspolitikkens primat i Norges utanriksrelasjonar. Når då den utanriksøkonomiske politikken samstundes var låst fast i det uløyste dilemmaet mellom Norges ønske om meir tradisjonell frihandel og den omseggripande økonomiske integrasjonen i Europa, stod misjonærrolla igjen som det einaste feltet der Norge kunne utfalde seg og hauste fagnad i den heimlege opinionen. På dette feltet skulle Norge som internasjonal fredsmeklar få ein sentral plass. 42 Dette innebærer ikke at fredsbestrebelsene ikke var oppriktig ment, men at det er nødvendig også å se bak prosessene og vurdere hva som driver dem frem, og hva forholdet er mellom den internasjonale og den norske konteksten. Det må inkludere et studium av den såkalte norske modellen for fredsmegling, både med hensyn til oppbygging og resultater. Vi kan her ta utgangspunkt i arbeidene til Hilde Henriksen Waage. 43 Dagens «Stand der Forschung» gir knapt grunnlag for å identifisere noen enhetlig norsk fredstradisjon, og det kan se ut som det vil være vanskelig å trekke selv en meget heterogen tradisjon tilbake til Det betyr imidlertid ikke at det ikke har eksistert et engasjement for et fredeligere og mer rettsbasert internasjonalt system. Det synes ut fra vår kunnskap i dag åpenbart at et slikt engasjement fra regjeringers, eliters og bredere folkelige bevegelsers side har bygd både på et genuint kosmopolitisk engasjement, på åpenbare norske egeninteresser, og på ulike politiske særinteresser. Det vil for prosjektet være viktig å analysere dette mangfoldet og kanskje gjennom mangfoldet finne sentrale historiske linjer i synet på årsaker til krig og betingelser for fred. Kontinuitetene er åpenbare hva gjelder både Nansen-tradisjonen og arbeidet for en internasjonal rettsorden. Bildet er derimot mer komplisert når det gjelder forholdet mellom på den ene siden en universell orden og på den annen balansegangen mellom nøytralismen/misjonstrangen og alliansepolitikken. Olav Riste kan tolkes slik at han ser utenrikspolitikken etter den kalde krigen, kanskje også tidligere, som en tilbakevending til mellomkrigstidens risikofrie misjonsvirksomhet, hvor hensynet til den hjemlige opinion er et sentralt element. Det er klart at den sterke understrekningen av fredstradisjonen siden 1990 kan betraktes som en avsporing fra den i hovedsak nøkterne realpolitiske linje som Norge fulgte i de første tiårene etter annen verdenskrig. 42 Riste 2003, «Norwegians? Who needs Norwegians?» Explaining the Oslo Back Channel: Norway s Political Past in the Middle East, Det kongelige utenriksdepartement, Evaluation Report 9/2000, Oslo; Peacemaking Is a Risky Business. Norway s Role in the Peace Process in the Middle East, , Oslo 2004.

14 Understrekningen av fredstradisjonen kan imidlertid også betraktes som en konsekvens av forestillingen om at freden er udelelig, og at de omfattende norske engasjementer i fjerntliggende områder også har som mål å styrke Norges posisjon både i FN og i særlig grad i forhold til de allierte i NATO, og dermed indirekte også norsk sikkerhet. Prosjektet må i alle fall studere politikken i lys av begge muligheter Det finnes en rekke utsagn som også kan tolkes slik at fredstradisjonen får et klart realpolitisk innhold hvor et mål er å fremme norske sikkerhetspolitiske interesser, se f.eks. utenriksminister Jan Petersens innlegg på konferansen «Nordic Peace Diplomacy: Looking Back. Moving Forward», København