Teatret i teatret. Regissør Stefan Herheim bygger et komplett barokkteater på scenen når han setter opp operaen Xerxes i Grieghallen. s.

Transkript

1 Foto: Karl Forster Teatret i teatret Regissør Stefan Herheim bygger et komplett barokkteater på scenen når han setter opp operaen Xerxes i Grieghallen. s årskrise på scenen s. 2 3 Velkommen til åpningen av de 60. festspill s. 14 Nonsensteater for barn s MAI 6. JUNI 2012 festimpulser Nr Festspillbilletter får du på i Grieghallens billettkontor ( ), i Festspillenes billettutsalg på Torgallmenningen, på Den Nationale Scene og Billettservice på

2 festimpulser 3 2 festimpulser Skråblikk på seg selv og kunstverden Grensen Lars Rambergs graffitiprosjekt Die Grenze tydeliggjør konflikter, skillelinjer og interessemotsetninger som har oppstått som resultat av en kamp om forståelsesformer, legitimitetsbehov og penger. Er det noe jeg sitter igjen med etter mine sju år i Bergen, så er det at denne kulturkampen har hardnet til. Festspillene er blitt en projeksjonsskive der ulike aktører retter sine angrep for å synliggjøre eller skjule egne interesser. Det er en takknemlig rolle fordi den gjør Festspillene vesentlig. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Samtidig er det en utsatt og anstrengende rolle. Det setter oss på prøve og utfordrer til dialog og debatt. Mange har hevdet at vi ikke har vært synlige nok. Andre hevder at vi bør holde oss til det vi tradisjonelt har gjort: Fremme de skjønne kunster og holde kjeft. Hvor går grensene i dag? Mellom rik og fattig? Mellom høykultur og lavkultur? Mellom tradisjon og nyskapning? Mellom gamle og nye landsmenn? Mellom bergensere og de andre? Mellom ulike kulturelle ståsteder, preferanser og forståelsesformer? Eller er det rett og slett kampen om penger som er den viktigste konfliktdriveren? Trenger vi dypere inn i de ulike motsetningene ser vi at kompasspilen ofte blir forvirret og peker i uventede og uforutsigbare retninger. Det som var gyldig i går, viser seg å ha mistet sin betydning i dag. Gamle venner blir nye fiender og motsatt. Selv har jeg stått midt i denne kulturkampen og følt meg både rettmessig og urettmessig rost og rist. Et begrep som stadig angripes er kvalitet. Diskusjonen om kvalitet er satt på dagsorden til kulturrådets årsmøte til høsten. Det liker jeg. Kunst og kvalitet er uløselig knyttet til hverandre. Det har vært et viktig anliggende for Festspillene å styrke forståelsen og nødvendigheten av kvalitet. For oss går fortsatt grensen mellom godt og dårlig. HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE DNB Statoil Bergens Tidende Radisson Blu Hotel Norge Dagens Næringsliv JUBILEUMSPARTNERE Nordea Olden IKEA PROSJEKTPARTNERE Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen Dextra Musica Sparebankstiftelsen DNB NOR Kavlifondet Visjon Vest Sparebanken Vest FESTIVALPARTNERE Nespresso Auto 23 TV 2 Norwegian Hull Club Telenor Knowit OFFENTLIGE STØTTESPILLERE Kulturdepartementet Bergen kommune Hordaland fylkeskommune Utenriksdepartementet PROSJEKTSTØTTE Norsk kulturråd J.W. Eides stiftelse Institusjonen Fritt Ord Edition Wilhelm Hansen DMFF med støtte fra KODAs Nationale Midler Den franske ambassade i Norge Silje Gripsrud (tekst) Samfunnsmaskineri. Kunstnerparet fortalte Rose Lee Premieren på Happy Days in the Art World var åpningsforestillingen på Performa-festivalen i New York i fjor høst. Nå presenteres en ny versjon, en samproduksjon med Det Kongelige Teater i København. Den dansk-norske forestillingen blir hakket mer direkte og humoristisk, ifølge Ingar Dragset. Trengte ferie. Michael Elmgreen og Ingar Dragset har arbeidet sammen siden 1995, og har de siste ti årene markert seg sterkt internasjonalt med en rekke verk. I starten var de to også kjærester, men bruddet betydde ikke slutten på karrieren. Snarere tvert i mot. Det er klart at vi gikk gjennom en vanskelig tid etter å ha vært et par i ti år, men vennskapet, som var kjernen i parforholdet, holdt. Vi delte ikke opp CD-samlingen og sånt alt gikk over i et felleseie på atelieret i Berlin, sier Dragset. Duoen hadde noen spesielt travle år etter bruddet i Året etter var de i Bergen med festspillutstillingen The Welfare Show og i 2008 var de tilbake med den animerte festspilloperaen L amour de loin. Etter å ha hatt ansvar for både Den nordiske paviljong og Den danske paviljong under Venezia-biennalen i 2009, innså de at de trengte en liten pause etter 15 års samarbeid, nesten uten ferie. Men det var da arbeidet med Happy Days in the Art World begynte. Smertelig realistisk. Jeg reiste på en tre måneders tur til Sør-Amerika, hvor jeg hadde tatt med meg en bunke bøker, både nye ting og bøker jeg gjerne ville lese om igjen. Der var blant annet en samling av Samuel Becketts skuespill. Jeg var som så mange andre veldig fascinert av absurd teater som ungdom, men det var en stor opplevelse å gjenlese Beckett tjue år senere, hvor ting virker mer smertelig realistiske enn det gjør for en ung leser eller teatergjenger, sier Ingar Dragset. Han mener Beckett trenger dypere ned gjennom å forskyve virkeligheten, og er spesielt glad i humoren. Beckett hadde en fascinasjon for det ubehagelig menneskelige og det pinlig rørende, og her er mye sprø slapstickhumor. Blant annet lo jeg godt av sekvenser fra Mens vi venter på Godot fordi mange av dialogene var som å høre Michael og meg snakke sammen, forteller Dragset. Fra turen til Sør-Amerika sendte han flere Beckett-utdrag til Michael Elmgreen, og de ble fort enige om å bruke dette gjenkjennelsesmomentet til noe. Først forsøkte de å sette FESTSPILLENE TAKKER: MARKEDSPARTNERE Bergen Taxi Avinor Galleriet sammen noen utvalgte høydepunkt fra forskjellige Beckettstykker, men det ble noe Dragset kaller «postmoderne idioti». Vi fant ut at de personlige broene vi forsøkte å skrive inn mellom bruddstykkene, var mer givende og «farligere» for oss selv. Vi takker våre samarbeidspartnere og støttespillere for deres bidrag til å gjøre kunst av høyeste kvalitet tilgjengelig for så mange som mulig. FESTSPILL AMBASSADØRER Yvonne og Bjarne Rieber Grieg Foundation Kunsterduoen Elmgreen og Dragset har laget en forestilling som reflekterer deres arbeid, forhold og vennskap og gir et skråblikk på kunstverdenen de befinner seg i. DANSK-NORSKE LYKKELIGE DAGE: Danske Johannes Lilleøre og norske Ole Johan Skjelbred-Knudsen spiller rollene som er basert på Michael Elmgreen og Ingar Dragset i forestillingen Happy Days in the Art World. Foto: Miklos Szabo Goldberg, «the grand not-so-old lady of performance art» og direktør for festivalen Performa i New York, om ideen de hadde om å gjøre en full teateroppsetning av mer eller mindre personlig karakter, med utgangspunkt i Becketts dramaturgiske knep. Goldberg var først litt skeptisk, men ble overbevist etter en samtale om betydningen av å bryte ned barrierer innenfor de forskjellige sjangrene og ønsket om å lage et annerledes og «teatralt» selvportrett med referanser både til egne og andres billedkunstperformancer. Dragset sier at mange som så stykket i New York, også de som ikke har noe med billedkunst å gjøre, fortalte at de gjenkjente grunnleggende mekanismer og psykologi i stykket ut fra egne erfaringer. Ettersom samfunnet blir mer og mer individualistisk, alt går hurtigere og kravene om å inngå i et medie- og utdannelses- og samfunnsmaskineri blir stadig større, synes det viktig å stoppe opp innimellom og spørre seg om hva i h... man egentlig holder på med, sier Dragset. Kunstnermyter. Både Elmgreen og Dragset drev med teater før de gikk over til billedkunst, og de er begge opptatt av å være åpne i forhold til ulike formspråk og sjangre. Det skjerper sensibiliteten og det er sunt å ikke bli for komfortabel i det man holder på med, sier Dragset, som sammen med Elmgreen også laget forestillingen Drama Queens for noen år tilbake. Begge stykkene handler delvis om kunstnermyter, men mens Drama Queens konsentrerte seg om posisjoner i det 20. århundre, har det vært viktig for dem å la Happy Days in the Art World ta utgangspunkt i nåtiden. Humor og gjenklang. Mye av det som forholdt seg di- rekte til et spesielt New York-publikum er omskrevet i det skandinaviske manuset. Stykket er blitt mer direkte og det er færre referanser til andre kunstnerskap. Forholdet mellom de to hovedrollene og humoristiske skråblikk på samtidskunsten står i sentrum. Humor er en overlevelsesmekanisme og samtidskunsten trenger så mange blikk på seg som den kan få, både skeive og straighte. Det er plass til alle for kunstfeltet kan alltid utvides, understreker Dragset. Happy Days in the Art World Den Nationale Scene mai kl og 26. mai kl Hør festspillmusikken på WiMP har publisert tre spillelister med musikk fra årets festspill. Lytt deg opp i forkant, eller gjenopplev konserten etterpå! Scan QR-kodene for å komme direkte til spillelistene. Festspillene i Bergen 2012 Festspilldirektørens anbefalinger Maja Ratkje Voices That Matter Her får du en spilleliste med høydepunkter fra årets festspillprogram, i stor grad presentert av årets festspillartister. Festspilldirektør Per Boye Hansen har valgt ut sine p ersonlige favoritter fra årets program, der du blant a nnet finner Ksenija Sidorova og Bryn Terfel. Om sistnevnte sier Boye Hansen: Det er tredje gang jeg har gleden av å presentere Bryn Terfel på Festspillene. Han er etter min mening vår tids aller største mannlige operasanger og en slags kombinasjon av Elvis, Frank Sinatra og Pavarotti. I serien Voices That Matter har jeg prøvd å samle noen aktuelle stemmer. Gjennom fem konserter presenteres radikalt ulike måter å bruke stemmen på, både i fysiske og i overført betydning, sier kurator Maja SK Ratkje. I denne spillelisten har hun satt sammen smake biter fra konsertserien. Utgitt av: Festspillene i Bergen Ansvarlig redaktør: Per Boye Hansen Redaktør: Silje Vestvik Journalist: Ingvild Bræin Foto: Thor Brødreskift Design: Caroline Gannefors Trykk: Mediatrykk Kontakt oss: E-post: Telefon: FESTSPILLENE I BERGEN, Postboks 183 Sentrum, 5804 BERGEN

3 4 festimpulser Glimt fra festspillhistorien Foto: Festspillene i Bergen I Thor Brødreskift I istock KONGELIG BESØK: Kronprinsen i hyggelig passiar i Grand selskapslokaler i Kongen er Festspillenes høye beskytter. Foto: Festspillarkivet En bauta i dansk musikk STOLT SPONSOR AV MANGFOLDET Vi er opptatt av et levende kultur-, idretts- og organisasjonsliv, både nasjonalt og lokalt. Gjennom 60 år har vi hatt et samarbeid med Festspillene i Bergen, en viktig arena for utøvende kunst. Vårt samarbeid skal bidra til at enda flere kan få gleden av de mulighetene og tilbudene som finnes. DNB sponser levende kultur. 7767_Ann_180x120_Sponsor_Kultur_0512_mb.indd :07 DANSK BESØK: Fiolinist Peter Herresthal (til venstre) har kuratert to konserter med navn Dansk nedslag. Sentralt står Per Nørgårds musikk, og den danske komponisten kommer også til å fremføre et av sine egne verk. Foto: Sussie Ahlburg BILLETTER I SALG! Første dag av billettsalget for Festspillene i Bergen Foto: Trygve Schønfelder Årets festspill er det 60. i rekken, og jubileet markeres blant annet med en gratis utstilling på Festplassen. Silje Vestvik (tekst) Utstillingen presenterer smakebiter fra 60 år med festspill i Bergen gjennom bilder, presseklipp, TVklipp og gamle programkataloger. Erling Dahl jr., tidligere festspilldirektør, programsjef og kunstnerisk rådgiver, er prosjektleder for utstillingen. Hundre hyllemeter. Vi har valgt å dele utstillingen opp i seks perioder seks tiår og valgt ut noen glimt som er representative for det tiåret. Det blir en forenkling, for Festspillene har jo endret karakter med hver direktør. Men vi ønsker at den fysiske utstillingen skal være en appetittvekker for den mer omfattende nettutstillingen som akkompagnerer den, sier han. Å forenkle et tiår ned til et par bilder, har ikke bare vært enkelt. Arkivet består av over 100 hyllemeter, og det gjenstår ennå en del arbeid før Stiftelsen Lokalhistorisk arkiv i Bergen, som forvalter arkivet, har fullstendig oversikt. For hvert bilde vi har plukket ut, er det vi har forkastet, forteller Dahl jr. Frisk opp dine festspillminner. Flere fagmil- jøer på Universitetet er interessert i materialet, og den første masterstudenten som skal skrive oppgave om festspillhistorien har allerede meldt seg. På sikt vil det også bli mulighet for privatpersoner å bla i de historiske dokumentene hos Byarkivet. Jeg er helt sikker på at publikum vil kunne friske opp sine festspillminner på utstillingen samtidig som de helt sikkert vil savne en masse. Da oppfordrer vi folk til å skrive en liten hilsen og kanskje en etterlysning av det de savner på en egen vegg i utstillingen, sier Dahl jr. Festspillhistorier: Festspillene i Bergen gjennom 60 år DNB Scene på Festplassen Fredag 25. mai søndag 3. juni kl Fiolinisten Peter Herresthal ble forhekset av Per Nørgårds musikk og gleder seg til å presentere den store danske komponisten på Festspillene. Silje Gripsrud Silje Vestvik (tekst) Per Nørgård er en av de store komponistene i nordisk musikkhistorie. Når vi skal fokusere på dansk musikk på to konserter, er han en selvfølge. I år fyller Nørgård 80 år, så det er en fin anledning til å invitere ham til Bergen. Her skal han også selv fremføre et verk, forteller Herresthal, som er kurator for miniserien med navn «Dansk nedslag». I vinter ga han også ut en CD med Nørgårds fiolinkonserter 1 2 sammen med Stavanger symfoniorkester (SSO). Albumet har høstet mye ros både nasjonalt og internasjonalt, og musikkmagasinet The Strad anbefalte den varmt: «Denne fengslende platen er like mye et utstillingsvindu for den norske fiolinisten Peter Herresthals direkte spillestil som for den forfinede musikken til den danske komponisten Per Nørgård,» skrev anmelderen. Også det norske magasinet Klassisk lot seg imponere, og ga platen en sekser. «En tvers igjennom herlig CD, og hvis du er en av dem som fremdeles trenger å overbevises om at samtidsmusikk kan være vakker, bør du begynne her,» var konklusjonen til kritikeren. Nær venn av Nordheim. Per Nørgård har skrevet over 300 verk, deriblant symfonier, kammer musikk, kor, opera, elektronisk musikk, ballett og filmmusikk. Han regnes også som en inspirasjons kilde for en hel generasjon av danske komponister, og har samme posisjon i Danmark som Arne Nordheim hadde i Norge. Nørgård var en nær venn av Arne Nordheim og Nordheim anså ham som en av verdens ledende komponister. I TVs barndom var faktisk både Nordheim og Nørgård ganske upopulære på grunn av sin elektroniske musikk som var hyppige «pause- og teknisk feil»- innslag, men senere ble de sine lands ledende komponister og ikoner for samtidsmusikken, sier Peter Herresthal. Tett samarbeid. Herresthal har spesialisert seg på nye verk for fiolin og orkester og har det siste året vært solist med en rekke orkestre i Australia, USA og Europa. Han hadde et nært forhold til Arne Nordheim, og det var han som presenterte Herresthal for komponisten Nørgård første gang. Siden møttes de personlig da Herresthal spilte hans fiolinkonsert nr. 1 sammen med Kringkastingsorkesteret i 2003, og fra da av har de jobbet tett sammen og turnert med fiolinkonsertene i Europa og USA. Hekseri og natur. Per Nørgård har også dedisert et verk til Herresthal, som han beskriver som en fiolinist som tryller frem et «nærmest naturfenomenalt virtuost hekseri». På den første konserten i Håkonshallen 27. mai skal Herresthal fremføre fiolinkonserten «Borderlines» sammen med strykere fra SSO. Denne fiolinkonserten opplever jeg som en sørgesang med glimt av håp tragisk og vakker på samme tid. Mikrotonaliteten fra naturtoneskalaen veksler med den tempererte klassiske skala. Det klinger som om musikken er hentet fra naturen selv men den er svært vanskelig å utføre også for orkesteret. Én ustemt streng kan gjøre det umulig... Samtale med Nørgård. På denne sam- me konserten står flere danske komponister på repertoaret og her er det vakre og nesten sakrale en fellesnevner. Dirigent Andrew Manze har arrangert den gamle musikken av Dietrich Buxtehode og Jon Dowland for strykere, og presenterer den sammen med Nørgård og Carl Nielsen. Senere på kvelden spiller Athelas Chamber Players fra København verk av N ørgård, og her medvirker han selv på piano. I forkant av de to konsertene, i Håkonshallen kl , møter vi Nørgård i samtale med musikkviter Morten Eide Pedersen. Vi støtter morgendagens helter Statoils suksess skyldes i stor grad mennesker med evne og vilje til å tenke annerledes, med mot til å forsøke å gjøre det umulige mulig og med kompetanse og utholdenhet til å jobbe hardt for å oppnå enestående resultater. Skal vi lykkes i fremtiden trenger vi flere slike mennesker. Ikke bare vi, men også samfunnet vi lever i og av. Vi kaller dem morgendagens helter. Helter inspirerer oss og binder oss sammen. Men ikke bare har vi behov for noen å se opp til, noen som kan bidra med store opplevelser innen kultur og idrett. Verden står overfor store utfordringer som vi trenger høyt spesialiserte fagfolk for å løse. Derfor støtter Statoil morgendagens helter innen både idrett, kultur og ikke minst utdanning. Til glede for dem selv og alle oss andre. Dansk nedslag I II Håkonshallen Søndag 27. mai kl

4 festimpulser 7 6 festimpulser Nonsens med mening MANNSKAP: Teatret HMF Brændende Kærlighed var sist i Norge for nesten tyve år siden. Nå gleder de seg til å komme tilbake med forestillingen «I feel good». Alle foto: Gorm Valentin Som et utendørs maleri Du trenger ikke penger for å gå i gateteatret. Men du kan i verste fall trenge en farmor. MOTIVERTE: Adele Lærum Duus og Gunvor Rasmussen har laget en fortellende, spørrende og tegnende forestilling av Zinken Hopps barnebok «Trollkrittet». En blanding av risikosport og klare rammer er det som skal til for å få Trollkrittet til å leve på scenen. Thor Brødreskift (foto) Nede i Bredsgården på Bryggen foregår prøvene på Trollkrittet, som skal vises på DNB Scene på Festplassen. Oppe i et ørlite rom med lavt bjelketak finner vi Adele Lærum Duus og Gunvor Rasmussen i gang med arbeidet på forestillingen basert på Zinken Hopps bok. En million millionideer. Vi hadde et hemningsløst førstemøte, som skulle vare i tre timer og som varte i syv, forteller Adele Lærum Duus om startpunktet for arbeidet med Trollkrittet. Alle ideer skulle på bordet, så fikk vi hel- ler skrelle ned etter hvert. Det er da de morsomme tingene kommer. Dessuten er det bedre å ha mottoet «Det ordner seg» fremfor «Det kommer aldri til å gå», sier hun. Ideene samsvarer på den måten kanskje ikke alltid med budsjettet, vi har nok startet med ideer som svarer til et millionbudsjett, sier Gunvor Rasmussen. Zinken Hopps fortelling om trollkrittet som gjør det Jon tegner levende, har gledet barn siden Boken er blant Duus favoritter, og Rasmussen har sågar som åtteåring spilt i en dramatisering av oppfølgeren Jon og Sofus, uten å huske om hun spilte skog eller sky eller hva det var. Hun har bare morens ord for at hun har vært med. De har begge lang erfaring med å reise rundt og henholdsvis fortelle og tegne for barn. I deres felles oppsetning står Duus for fortellerdelen, Rasmussen for løpende tegning, samt for alle forhåndslagde illustrasjoner og animasjoner. Men arbeidsfordelingen er ikke så klar heller. Det har vist seg umulig å utvikle dette se- parat, vi har vært nødt til å gå inn på hverandres områder, sier Rasmussen. Vi påvirker jo hverandre, noe som er bra for flyten. Jeg har til og med fått Gunvor til å synge, og ved ett tidspunkt er det jeg som tegner, sier Duus. Trollkrittet står i en nonsens-tradisjon kanskje best kjent for oss gjennom Lewis Carrolls Alice i eventyrland og Gjennom speilet en tradisjon som Duus og Rasmussen har satt seg grundig inn i. Da jeg så Alice i eventyrland etter å ha gjort mye research, ble det en helt annen opplevelse. Nonsens-litteratur handler jo også om å rokke ved folks virkelighetsoppfatning. Og om å stille spørsmålet: Vil du egentlig at det ikke skal være noen regler? Alice selv blir jo lei av at alt er så uregjerlig. I dag finner du det igjen i en komiker som Eddie Izzard, hans ordspill på navnet til Engelbert Humperdinck, for eksempel, sier Rasmussen. Slik boken hele tiden bryter av seg selv med overraskelser for leseren, legger Duus og Rasmussen opp til det samme, med sine vrier. Her kan barna være med å bestemme navn, hvilke farger noe skal ha, eller komme med andre tilsvar og forslag. Med såpass mye utenfor manus løper dere en viss risiko for å bli fintet? Man vet aldri hva slags publikum man får. Men vi har såpass til rammer at vi alltid skal finne tilbake til hovedsporet igjen, sier Duus. Mange sier at jeg er flink til å improvisere, men nei, jeg er bare godt forberedt, sier Rasmussen. Jeg har gjennomført en lang feilsøkingsliste, og luket ut alt som kan gå galt. Ser jeg at en ledning kan falle ut, teiper jeg den fast med gaffatape. Jeg har plan A, B, C, Z og X. Og hvis ingenting funker, har vi en konfettikanon. Så kan vi i verste fall bare forsvinne i en sky av konfetti. Trollkrittet DNB Scene på Festplassen, lørdag 26. mai og søndag 3. juni kl Familieforestillingen I feel good må du ut i friluft for å se, og som så mye annet i naturen er det aldeles gratis. Den kritikerroste komedien har sitt utgangspunkt i en flystyrt. Kapteinen på det styrtede flyet fra Feel Good Airlines sier: «Don t panic alt er nesten under kontroll». Men det fins mennesker som ikke nøyer seg med nesten. Selvopptatt type. Ut av vrakdelene krabber en pilot, en flyvertinne og en passasjer. Passasjeren er veldig krevende, kommenterer alt, og vil ikke akseptere at det er skjedd en ulykke. Han vil bare reise videre som planlagt. En selvopptatt type! sier Jens Kløft som spiller passasjeren, og som sammen med Annegrete Kraul i Teatret HMF Brændende Kærlighed står bak idé og manus til forestillingen. Kapteinen på sin side er opptatt av å fortsette å være kaptein til tross for styrten, av å keep up appearances. Det er ikke noe typisk festlig utgangspunkt med en flystyrt, kan barn (og særlig voksne) bli skremt? Barn tåler i alle fall mye. Dessuten er dette en forestilling for både barn og voksne, den er ment å gi en god fellesopplevelse. Og hvis barn er engstelige og har med seg farmor, blir de kanskje også modigere. Men dette er altså slett ingen ulykkelig forestilling, her er mest komikk! Dere snakker kaudervelsk, er det av universelle grunner? Ja, når vi bruker et språk som når frem uten at man behøver å forstå det, gjør det at vi også kan spille i utlandet, noe vi har gjort mye av. Vi har ellers en veldig fysisk spillestil, siden det ikke er så enkelt å nå frem med ord ute på gaten, sier Kløft. Det frie publikum. Det er teaterensemblets grunntanke å møte publikum der de er. Når vi spiller på gaten, når vi også frem til de som ikke normalt går i teatret, som forbinder teatret med et sted man må ha på seg pene klær osv. Mange trodde kanskje ikke teater var noe for dem inntil de støtte på en utendørsforestilling. Samtidig er publikummet vårt frie, de kan komme og gå som de vil. Det blir litt som et maleri man trenger ikke bli stående hvis man ikke liker bildet. Teatret HMF Brændende Kærlighed: I feel good Utenfor DNB Scene på Festplassen Lørdag 26. og søndag 27. mai kl KAPTEINENS ORDRE: «Don t panic alt er nesten under kontroll.» Egen barnescene på Festplassen Under årets festspill er alle arrangement for barn og unge samlet på DNB Scene på Festplassen. Her blir det blant annet gratis barnedisko med Bjørn Torske som DJ, forestillinger for de helt ned til 1 år, trommelek, konserter for hele familien og teatersport. Det kommer barneteatergrupper fra Danmark, Sverige og Nederland. Selve arenaen, som mange vil kjenne igjen som Bypaviljongen og Pepperkakebyen, er dekorert av barn fra Marken barnehage. Utenfor blir det satt opp en liten lekeplass, og inne vil fantasitrær tegnet av barn fra hele Bergen bli stilt ut. Les mer på

5 festimpulser 9 8 festimpulser Hverdagshistorier fra den marokkanske medinaen Duoen Zimmermann de Perrot liker å gi de små tingene i livet en stor plattform å stå på. Derfor handler Chouf Ouchouf om det som skjer i bakgatene i Tanger. De to sveitserne Martin Zimmermann og Dimitri de Perrot traff hverandre på klubbscenen i Zürich, der Dimitri jobbet som DJ på 90-tallet. Til tross for at de hadde bakgrunn fra henholdsvis scenekunst og musikk, skjønte de snart at de så på kunst på samme måte. I dag er de to regissørene berømt for å lage morsomme, ukonvensjonelle teaterstykker eller «teatersirkus» sammen, med originale og stadig skiftende scenebilder. Chouf Ouchouf, fremført av Groupe acrobatique de Tanger som kommer fra den rike gateakrobatikk- og sirkustradisjonen i Marokko, er ikke noe unntak. Er omgivelsene forestillingen finner sted i sentrale for dere? Dimitri de Perrot: Siden vi som kunstnere ikke baserer oss på det verbale, er iscenesettelsen og scenografien avgjørende hvis vi ønsker å snakke om verden uten å bruke ord. Det er her kroppene uttrykker våre tanker. Aller først skaper vi et univers som skuespillere og dansere kan bryne seg på og så temme. Tror dere at denne avgrensingen er viktig for å utvikle verkene dere jobber med? Martin Zimmerman: Ja, for det lar oss gå dypere inn i karakterene. Vi vet på forhånd hvor de skal bo, og vi kan dikte opp liv for dem. Karakterene kommer frem litt etter litt. For oss er det sånn teater blir til. Vår form for teater kan ansees for å være en slektning av stumfilmen, eller i en mer moderne sjanger, med utviklingen av et videoklipp, med musikk og bevegelser. D. de P.: Vi er to regissører, noe som i seg selv er uvanlig. Vi skaffer artistene et stort rom der de kan uttrykke seg, men dette rommet er innskrenket og begrenset til sine ytterkanter. Noen utøvere føler seg hjemme i våre ideer med det samme, mens andre strever og trenger vår hjelp for å finne frem. For å skape Chouf Ouchouf dro dere til Tanger. Er byen en sentral del av dette stykket? D. de P.: Byens labyrint fascinerte oss. Medinaen i Tanger er spektakulær, og vi var særlig opptatt av følelsen av forvirring og det å forsvinne for så å komme til syne igjen. Det reflekterer svært menneskelige og eksistensielle følelser. Vi ankom Tanger i januar og gikk rundt og bare så oss om. Vi forsøkte å fange det emosjonelle og estetiske sjokket som vi opplevde. Vår idé var å overføre de originale sidene ved denne byen som er vendt mot Europa, denne labyrinten, og den nostalgien for en kosmopolitisk fortid som er konfrontert med en svært annerledes nåtid. AKROBATISK SCENEKUNST: Sveitserne Martin Zimmermann og Dimitri de Perrot lager forestillinger som blander teater og sirkus og mye absurd humor. Foto: Mario Del Curto Dette er første gang dere bruker tekst og sanger i en forestilling. Hvorfor valgte dere å gjøre det? D. de P.: Verket tvang oss til å flytte til et sted som vi ikke kjente godt. På toppen av det hele kom arabisk, et komplisert språk som vi ikke forstår. Det var utøverne fra Groupe Acrobatique de Tangers som foreslo disse stykkene, og vi valgte sanger som skaper mange følelser i gruppen. Innholdet i sangene var underordnet, selv om vi selvsagt spurte utøverne hva de handlet om. Lasergrafitti om grenser Kunstprosjektet «Die Grenze» er utviklet spesielt for Festspillenes 60-årsmarkering, av den berlinbaserte norske kunstneren Lars Ramberg. Silje Gripsrud (tekst) Jeg har grepet fatt i Bergens egne motsetninger og debatter knyttet til kultur og politikk og satt det inn i en større sammenheng, sier Ramberg, som særlig jobber med stedsspesifikk kunst. Han er kjent for å pirke borti folks fordommer, nasjonalfølelse og forholdet mellom kunst, politikk og kapital. «Die grenze verläuft nicht zwischen den Völkern, sonder zwischen oben und unten.» (Grensen går ikke mellom folkeslag, men mellom over- og underklassen.) På 90-tallet ble denne graffitien om klassesamfunnet malt på fasaden av et okkupert hus på østsiden av stedet der muren tidligere sto. I Bergen lyser den samme teksten opp på Rådhusveggen på kveldstid. «Die Grenze verläuft nicht zwischen oben und unten, sonder zwischen dir und mir.» (Grensen går ikke mellom over- og underklassen, men mellom deg og meg.) Ti år etter at den første graffitien ble malt i Berlin, dukket det opp et nytt slagord på vestsiden. Dette representerer en mental grense. Under Festspillene kommer slagordet til syne på Grieghallens fasade. Ramberg er blant Norges mest profilerte kunstnere internasjonalt. I 2005 fikk han sitt kunstverk «ZWEIFEL» plassert på Palast der Republik som var parlament og Folkets hus i DDR. Verket ble diskutert både i Deutsche Bundestag, det tyske parlamentet og media. Til Norges frigjøringsjubileum samme år hentet han tre selvrensende toaletter fra Paris og farget disse i rødt, hvitt og blått. Kunstverket også ble vist som Norges bidrag på Veneziabiennalen i Georgisk sang i verdensrommet Sangen «Chakrulo» er en historisk heltevise fra Georgia, og er et av 27 musikkstykker som befinner seg om bord på romsonden Voyager, som ble sendt ut i verdensrommet i Musikkstykkene skal representere jordens sivilisasjon. Under Festspillene kan du høre sangen fremført av Rustavi Choir fra Georgia. Koret ble etablert i 1968, og har konserter med eldgammel folkeog kirkemusikk fra hjemlandet sitt i Håkonshallen, Domkirken og Oseana. Men vi ønsket ikke å oversette dem. Slik beholder sangene en viss mystikk for publikum, slik som de gjorde for oss første gangen vi hørte dem. Tittelen på stykket er forresten hentet fra en sang. Ville dere endre Groupe Acrobatique de Tangers tradisjonelle akrobatikk, eller valgte dere å beholde den? M. Z.: Først ønsket vi å se alt de kunne gjøre teknisk og i sin tradisjon, for marokkansk akrobatikk er svært forskjellig fra akrobatikken som praktiseres i Europa. Vi ønsket å se hvordan de danset, og vi skapte forestillingen med grunnlag i det vi fikk se. Åpningen er helt i denne familiegruppens akrobatikktradisjon, med menneskelige pyramider. Oftest gjør de sine opptredener for turister på hotell, på stranden eller i bryllup og andre seremonier. Noen av medlemmene i gruppen har trent siden de var svært unge, og treningen kan være tøff. D. de P.: Fra begynnelsen var vi interessert i det at utøverne allerede jobbet sammen og hadde mange personlige og kollektive historier å fortelle. Maja SK Ratkje Stemmer som teller Det er lett å få inntrykk av at dere prøver å finne det punktet der hver utøver mister balansen, etter åpningsnumrene som alle gjør sammen? D. de P.: Ja, det stemmer. Vi ønsket ikke å produsere en teknisk forestilling basert på den marokkanske akrobatikktradisjonen. Som med alle våre forestillinger ville vi fortelle historier om mennesker. Men vi måtte få utøverne til å snakke om seg selv slik at vi kunne oppdage dem, finne en forbindelse og blåse liv i teatret gjennom dem. For det er deres verden de forteller om, deres hverdagsliv, som i blant kan være brutalt. Denne følelsen av livets skjørhet var så sterkt tilstede i byen at vi ble overveldet. Det er en slags umiddelbarhet ved livet, en livlighet som kan føles i byen. Dette var et ordentlig sjokk for oss som kommer fra Sveits, der vår trygghet alltid er garantert og vi har forsikringer for hvert eneste øyeblikk i livet. M. Z.: Det aller viktigste for oss er å presentere på scenen den menneskelige rikdommen disse akrobatene har og den verdenen de lever i. Av alle instrumenter er stemmen det mest personlige. Lyden av en stemme oppfattes og lyttes til på en annen måte enn alt annet, sier Maja SK Ratkje, som har kuratert konsertserien Voices That Matter. Serien består av fem konserter i Johanneskirken og på Logen, alle med stemmen i fokus. På programmet står blant annet artister som den engelske improvisasjonskunstneren Phil Minton og hans feralkor, skapt etter tre dagers workshop i Bergen, den kontroversielle og frittstormende støykunstneren Dave Phillips, gambe-ensemblet Fretwork og Maja SK Ratkje selv. Vinn en reise til Edinburgh International Festival EDINBURGH INTERNATIONAL FESTIVAL i Skottland er en av verdens mest anerkjente kulturfestivaler. I løpet av tre uker i august presenteres drama, klassisk og moderne dans, opera i verdensklasse og vakker musikk på arenaer spredt over hele den historiske byen. I samarbeid med Edinburg International Festival gir Festspillene nå bort en reise for to til én heldig vinner! Premien inkluderer fly fra Norge til Edinburgh med avreise 17. august og returreise 20. august, billetter til en rekke forestillinger og tre netter på Caledonian Hilton Hotell. Redigert utdrag fra et intervju av Jean- Francois Perrier/Festival d Avignon Chouf Ouchouf Grieghallen mai kl festivalledere til Festspillene European Festivals Association skal drøfte festivalers funksjon i kulturog samfunnsliv når de møtes i Bergen mai. Konferansen under Festspillene samler 180 kulturledere og beslutningstakere fra hele verden. EFA er den eldste kulturelle nettverksorganisasjonen i Europa, og ble grunnlagt i Feiringen av 60-årsjubileet har organisasjonen lagt til Bergen og Festspillene, som er vertskap for konferansen. Blant deltakerne er EU-politikere, operaregissør Stefan Herheim og Bernard Faivre d Arcier, tidligere direktør for teaterfestivalen i Avignon, og nå leder av biennalen i Lyon. I tillegg har EFA invitert partnere fra andre verdensdeler. Festivallederne er også opptatt av å knytte bånd med norske kulturaktører, og Festspillene ønsker å legge til rette for slike møteplasser. EFA-prosjektet under Festspillene blir dermed et viktig utstillingsvindu for norsk kulturliv, sier festspilldirektør Per Boye Hansen. Fra starten i 1952 har EFAs medlemsmasse vokst fra 15 til 111 festivaler i dag. Mer info på Ihle Hadland erstatter Buniatishvili MAROKKANSKE RØTTER: Forestillingen «Chouf Ouchouf» fremføres av Groupe Acrobatique de Tanger, og har sine røtter i gruppens hjemmemiljø i Marokko. Foto: Mario Del Curto DEN GEORGISKE PIANISTEN Khatia Buniatishvili, som opprinnelig skulle spille to konserter med Truls Mørk i Håkonshallen, må bli med en delegasjon fra hjemlandet sitt på statsbesøk til Barack Obama i festspillperioden. Som erstatter på konsertene med Mørk i Håkonshallen, har Festspillene vært så heldige å få Christian Ihle Hadland. Han skal også være solist på Griegs amollkonsert med Bergen Filharmoniske Orkester og opptre både på Troldhaugen og Lysøen. Til sammen spiller Ihle Hadland 10 konserter under Festspillene 2012.

6 festimpulser festimpulser TIDER MØTES: Herheim ønsker ikke å tre vår tid over hodet på Händel og «Xerxes», men å tre Händel og «Xerxes» over vår tid. FAKTA/XERXES Persisk konge som styrte f. Kr. Forsøkte å erobre Hellas, men ble beseiret i slaget ved Salamis. Librettoen i Händels Xerxes bygger på den greske historikeren Herodot, og har eksistert i ulike versjoner. Operaen er en av Händels siste. MENNESKET I DYRET, DYRET I MENNESKET: «Årets høydepunkt», skrev Die Welt om Händels opera «Xerxes» i regi av Stefan Herheim, som åpner årets festspill i Grieghallen. Stefan Herheim (f i Oslo) er utdannet cellist, og en av Europas mest anerkjente operaregissører. Blant hans kontroversielle og kritikerroste oppsetninger er Mozarts «Bortførelsen fra Seraillet» på Festspillene i Salzburg, Wagners «Parsifal» ved Festspillene i Bayreuth, og Händels «Julius Cæsar» ved Den Norske Opera. Det tyske magasinet Opernwelt kåret ham til Årets regissør i Alle foto: Karl Forster Barokkopera i storformat Händels «Xerxes» ser ut til å være et verk som melder seg i brytningstider. Det er balsam for en regissør å håndtere den renheten Händels partitur har, men som med sin ironi nærmest danner en teatral form for kynisme gjennom musikkens ambivalens, sier Stefan Herheim om Händels Xerxes. Den prisbelønte og anerkjente norske operaregissøren har nylig hatt premiere på operaverket ved Komische Oper i Berlin, nå gjester det Festspillene som åpningsforestilling. I Grieghallen bygges det opp en tro kopi av et gigantisk barokkteater, for forestillingen som presenteres av Festspillene i Bergen og Den Nye Opera. Hvordan kan musikk være kynisk? Den barokke affektlæren stiller ut menneskelige følelser i relativt lange, ofte svært kunstferdige og virtuose arier. Når en person synger ut sin en dyptfølte kjærlighet, men lyver hele tiden, merker en jo kynismen som ligger bak. Musikkens makt er stor, også i retorisk og politisk forstand. Alle bærer vi masker og velger våre ord med omhu. Også Händels figurer misbruker både hverandres og dermed publikums tillit til at musikk formidler ekte følelser. De kjemper alle om publikums gunst også som sangere i sine roller, sier Herheim. Også i hans egen oppsetning er karakterene mer opptatt av å oppnå publikums gunst enn av noe annet. Det minner litt om idol? Den superstjernekulten som kommer til syne her gjennomsyret også operakunsten på 1700-tallet. Er det derfor det er en saueflokk med her også? Ja! Men den bidrar også til den pastorale idyllen som er typisk for ethvert barokt elskovsscenario, sier Herheim. Latterliggjør seg selv. I denne sene ope- raen av Händel blander komponisten det komiske med det tragiske på en uventet måte ut fra datidens konvensjoner, forteller Herheim. Han bryter bevisst med de gamle italienske opera seria-reglene, tradisjoner som for lengst hadde begynt å kjede Londons publikum. Ved å blande komediestilen med gammel tragedie latterliggjør han både seg selv som operakomponist og det rådende barokke verdensbildet i en brytningstid. Hans humor har både en melankolsk og bitter undertone og baner vei for den ironien som Mozart perfeksjonerte i sine musikkdramaer førti år senere, sier Herheim. Xerxes var perserkongen som i 480 f.kr. forsøkte å erobre Hellas, uten å lykkes. Händel brukte historien til å skape en dramatisk opera over mennesker i ekstreme og emosjonelle situasjoner, og var som Herheim ikke nevneverdig opptatt av det historisk korrekte. Xerxes over hodene våre. Kun stoffets allegoriske symbolkraft interesserte Händel, sier Herheim, som mistenker komponisten for å ha stått for librettoen selv. Som interpreterende regissør ønsker jeg ikke å tre vår tid over hodet på Händel og Xerxes, men snarere å tre Händel og Xerxes over vår tid. Som en parallell til det anakronistiske ved at vi i vår tid spiller gamle verker om og om igjen, har jeg valgt å installere et tilsynelatende intakt barokkteater på en moderne scene, der aktørene har det samme problemet. Som oss er de fanget i noe som tvinger dem til å holde gamle kunstformer og konvensjoner i hevd. De beveger seg i et slags vakuum man kan sammenligne med vår postmoderne desorientering. Dette selvstendiggjør seg underveis og avslører drivkraften bak dette spillet, der alle aktører er seg selv nok. Hva utgjør en epokes egenart? Det er vanskelig å vite når det gjelder ens egen samtid. Også vi befinner oss i en brytningstid hvor vi er fanget i det gamle, mens vi streber mot det nye. Var det derfor Xerxes floppet ved premieren i London i 1738? Ja, mange forsto nok ikke ironien og opplevde verket muligens som en inkonsekvent hån av både nye og gamle stilretninger. Etter fem forestillinger gikk Xerxes i glemmeboken og ble først gjenoppdaget i 1924 altså i en ny politisk og kulturell brytningstid. Kan man kalle dette en forviklingstragedie? Ja, også i den forstand at vi som tilskuere av dette gamle mesterverket forvikler oss i vår egen anakronisme, at vi forlyster oss på bekostning av vår egen kulturelle identitet, at vi til syvende og sist ler for ikke å måtte gråte over oss selv, sier Herheim. Stefan Herheim. Foto: Kristin Svorte Jubel for Herheim G.F. Händel: Xerxes Grieghallen onsdag 23. mai kl og torsdag 24. mai kl SE PÅ MEG: Karakterene i Herheims oppsetning er opptatt av å vinne publikums gunst. Stefan Herheims Xerxes hadde premiere 13. mai ved Komische Oper i Berlin, og er blitt svært godt tatt imot av tysk presse. Frankfurter Allgemeine Zeitung skriver «Herheim gleder både øyne, hjerte og hjerne med sin oppsetning». Berliner Zeitung melder at «premierepublikummet satt lysvåkne i tre timer, lo mye og kom med spontan og henrykt a pplaus over mange sceniske ideer». Under tittelen «Jubel over perseren» skriver Der Tagesspiel: «Med Händels Xerxes gir regissør Stefan Herheim Homokis æra ved Komische Oper Berlin en briljant avslutning.» Andreas Homoki er avtroppende operasjef ved K omische Oper.

7 12 festimpulser Mellom gammelt og nytt Da «Holbergsuiten» lød gjennom korridorene på Royal Academy of Music, fremført på akkordeon, tenkte Ksenija Sidorova: Når kan jeg begynne å øve på den? Jeg pleide å tilbringe somrene med mine besteforeldre i Ural-fjellene. Sommeren da jeg var rundt seks, lånte bestemor seg et lite akkordeon, og begynte å lære meg noen tradisjonelle sanger. I åtteårsalderen møtte jeg en fantastisk lærer ved musikkskolen i Riga, som jeg studerte med i nesten ti år før jeg kom til Londons Royal Academy of Music og fortsatte studiene med professor Owen Murray, sier latviske Ksenija Sidorova. Nå er hun 24 år, har vunnet flere utmerkelser og hatt opptredener med mange større orkestre. Det heter seg at det er en sjelden ting å være klassisk akkordeonist? Det er ikke et typisk klassisk instrument, men flere og flere utøvere velger nå denne retningen. Jeg ble introdusert for det klassiske repertoaret i ung alder, ble mer og mer interessert i det, og gradvis la jeg samtidsmusikk til repertoaret mitt. Det er et givende og unikt instrument, og jeg er sikker på at det er på vei til å bli fullt anerkjent som klassisk instrument, sier Sidorova. Svak for motsetninger. Hun fortel- ler at fra rundt 1960-årene har akkordeonrepertoaret vokst på grunn av økende interesse fra komponister, og enda mer de siste to tiårene. Blant hennes tre konserter BREDDE: I tillegg til å invitere til russisk aften, vil Ksenija Sidorova fremføre verker av Mozart, Hans Abrahamsen, Grieg og Arne Nordheim. Gir ned i Domkirken På kveldskonsertene i Domkirken kan du gire ned etter en hektisk dag. Og kurator Kjetil Almenning lover at du kommer deg i seng til rimelig tid. Silje Vestvik (tekst) Thor Brødreskift (foto) Konsertserien Midnetter i Domkirken er tenkt som en rolig, meditativ avslutning på en travel festspilldag, et sted du kan gire ned. Alle konsertene har en intimitet og en ro som jeg tror kler huset, sier domkantor Kjetil Almenning, som har kuratert serien. Midnetter i Domkirken rommer alt fra Ksenija Sidorova på akkordeon (se over) og sopranen Trine Wilsberg Lund til Biesymfoni og Draup, som spiller på glass. Artistene er en god blanding av lokale utøvere, som for eksempel Marius Neset, Heine Bugge, Gabriel Fliflet, Sigrid Moldestad og Benedicte Maurseth, og tilreisende som deltar på andre festspillarrangement. Her presenterer de et litt annet uttrykk, og det er et stort spenn i serien, sier Almenning. Hele serien har et folkemusikalsk utgangspunkt, og det blir også mye kirkemusikk. Formatet er lite og intimt, med få artister på scenen av gangen, kortere varighet, lav billettpris og fokus på gode tekster. Konsertene er små godbiter på minutter. Jeg lover at det ikke blir langdrygt, så ingen trenger å bekymre seg for nattesøvnen, sier kuratoren med et smil. Selv avslutter han serien sammen med Bergen Domkor, som blant annet skal fremføre verk av Débussy. Og så blir det en stor overraskelse på slutten av konserten. Når så mange spennende artister kommer til Bergen, vet vi aldri hvem som stikker innom, sier Almenning. Midnetter i Domkirken Torsdag 24. mai tirsdag 4. juni kl (torsdager også kl ) VARIERTE KVELDSKONSERTER: Domkantor Kjetil Almenning har kuratert konsertserien Midnetter i Domkirken, som består av hele 14 konserter. Hvis jeg skal velge meg en favoritt, blir det den store variasjonen. Ingen av konsertene er like, sier han. nder Festspillene er en av dem satt u sammen av bl.a. Arne Nordheims Flashing og Edvard Griegs Holbergsuiten. Førstnevnte er skrevet for akkordeon. Sistnevnte er arrangert for instrumentet av den norske akkordeonisten Jon Faukstad. Jeg tenkte på disse to komponistene med en gang jeg ble invitert til Festspillene. Jeg er veldig glad i Nordheims Flashing det verket åpenbarte for meg noen helt nye klanger da jeg først spilte det. Og Grieg passer inn i min idé om å kombinere det nye med noe fra det eldre repertoaret. Det er også spennende at de to komponistene hadde så ulik tilnærming til komposisjon: Nordheim ønsket å lage noe annet enn tradisjonell musikk, mens Grieg nettopp hentet impulser fra den. Disse motsetningene tiltrekker meg. Forfriskende Grieg. Holbergsuiten er kanskje likevel et litt overraskende valg? Jeg hørte først Holbergsuiten spilt på akkordeon i en av korridorene på Royal Academy of Music. En venn av meg øvde på Rigaudon, den siste satsen, og jeg stoppet opp og tenkte: «Wow, er det et nyskrevet verk?» Det låt så organisk, jeg ble dratt mot det med en gang og kunne ikke vente med å øve det inn selv. Når jeg spiller dette verket, føler jeg meg egentlig nærmere orkesterversjonen enn pianoversjonen. Og akkordeonens belg har en virkemåte som ikke er ulik strykernes buestrøk. Så det fungerer faktisk godt, sier Sidorova. Tid for mat kultur Radisson Blu Hotel Norge er stolt samarbeidspartner med Festspillene i Bergen. Med beliggenhet i hjertet av Bergen, er vi et naturlig førstevalg for deg som trenger møtested, spisested eller overnatting under Festspillene. Vi tilbyr selskapslokaler, restauranter, barer og catering. Vi er gjerne med og skreddersyr ditt neste arrangement Radissonblu.com/hotelnorge-bergen Tlf: Ksenija Sidorova spiller tre konserter under Festspillene: Domkirken fredag 25. mai kl , Oseana lørdag 26. mai kl , Griegs villa søndag 27. mai kl Foto: Phil Tragen Romantisk og personlig Tsjajkovskij kunne ikke leve ut alt. Men i musikken var han seg selv. Den russiske, romantiske komponisten Pjotr Tsjajkovskij (f. 1840) har skrevet seks symfonier, ti operaer, balletter, strykekvartetter, sanger og pianostykker, og er mest kjent for ballettene Svanesjøen og Nøtteknekkeren. I sin musikk følger Tsjajkovskij linjen bakover mot klassikerne (Beethoven), men ellers er påvirkningen fra Hector Berlioz og Franz Liszt, til en viss grad også Schumann, tydelig. Han skapte melodiøse verk med rike harmonier og klanger, men særlig sterk var han i instrumentasjon. Her ble han direkte forbilledlig for mange senere komponister. Tsjajkovskijs siste symfonier er noen av de mest personlige i hele den romantiske symfonilitteraturen. Jeg vil dykke ned i det subjektive i musikken og fremheve det irrasjonelle i materialet, slik at både det melan- kolske og heroiske fremstår ennå tydeligere, sier dirigent Eivind Gullberg-Jensen. De fleste musikkhistorikere mener i dag at Tsjajkovskij må ha levd som skjult homofil. Homofili var en ikke uproblematisk sak i datidens Russland det kunne medføre tortur og dødsstraff. Han giftet seg med Antonia Miljukova, en tidligere student ved konservatoriet, men forsøkte kort tid etter å ta livet sitt, og fikk senere et nervesammenbrudd. Etter seks ukers ekteskap ble Tsjajkovskij og Miljukova separert. Tsjajkovskij døde i 1893 under uklare omstendigheter. Det har vært hevdet at han døde av kolera etter å ha drukket infisert springvann etter sigende med vilje. En annen teori er at han døde av arsenikkforgiftning, etter at noen av hans tidligere klassekamerater hadde kommet sammen og krevd at han skulle begå selvmord for å unngå en skandale rundt hans påståtte forhold til en nevø av et medlem av det russiske aristokratiet. NDR spiller Tsjajkovskij Grieghallen, mandag 28. og tirsdag 29. mai kl Eivind GullbergJensen og NDR Radiophilarmonie. Foto: Magnus Skrede F E S T S P ILL AV I S E N

8 festimpulser festimpulser Åpner med kongelig fanfare Festspillene gir DD.MM. Kongen og Dronningen en nyskrevet fanfare til 75-årsdagen. Fanfaren urfrem føres under åpnings seremonien. Silje Vestvik (tekst) Fanfaren er skrevet av Kjetil Hvoslef og fremføres av trompetist Tine Thing Helseth og Venezuelan Brass Ensemble fra El Sistema når Festspillene i Bergen 2012 åpner onsdag 23. mai kl på Torgallmenningen. Åpningsseremonien er gratis og åpen for alle. Det blir satt ut stoler til publikum, men for å være sikret sitteplass er det lurt å være tidlig ute. Området åpner kl I tillegg til Tine Thing Helseth og Venezuelan Brass Ensemble, står også Christian Ihle Hadland og Frikar Dance Company på programmet. Årets festspilltaler er Dag Solstad. Festspilldirektør Per Boye Hansen er svært fornøyd med at forfatteren har sagt ja til å holde årets festspilltale. Solstad har fulgt Festspillene tett både som deltaker og publikum. Solstad har lenge stått på min ønskeliste. I tillegg til å være vår tids største romanforfatter, er han en skarp iakttaker av samfunnsutviklingen. Jeg tror alle kulturinteresserte er nysgjerrige og forventningsfulle til hva han har å si, sier Boye Hansen. På talerlisten står også kulturminister Anniken Huitfeldt og ordfører Trude Drevland. Klokken arrangerer Norges Musikkorps Forbund den tradisjonelle blomsteroverrekkelsen til Kongeparet ved Den blå sten. Deler av Torgallmenningen vil bli sperret av, så publikum som kommer fra blomsteroverrekkelsen må gå en liten omvei og går glipp av de første minuttene av åpningsseremonien. Husk ellers at paraplyer, egne stoler, plakater etc. og dyr (med unntak av førerhunder) er ikke tillatt på området. Det vil bli lagt ut regnponchoer på stolene. Åpningsseremonien Torgallmenningen Onsdag 23. mai kl God natt, min nasjonalskatt Norge: landet der alt er perfekt, selv døgeniktene. Program for åpningseremonien Hvordan oppsto denne trangen til å skyte Peer Gynt? Hvis du begynner med det spørsmålet, må jeg sette meg ned på en stol og finne en kopp te. I sitt essay Peer Gynt Et ikon for ingenting stiller forfatter og scenekunstner Demian Vitanza spørsmålet: «Hva har Bobbysocks, Johann Olav Koss og Kjell Inge Røkke til felles? Svar: De har alle vunnet Peer Gynt-prisen». THOMAS CLAMOUR dirigent VENEZUELAN BRASS ENSEMBLE TINE THING HELSETH trompet Skyt ham i magen. Problemet er ikke at dette er en broket forsamling, men at noen i det hele tatt prises for sitt samfunnsansvar og for å ha fremmet Norge internasjonalt gjennom skikkelsen Peer Gynt. Gynt, som driver skruppelløs handel med slaver og våpen, som er en egoist uten kjerne, en forfører uten retning, som til og med myrder en ung familiemann på havet for å berge sitt eget gamle skinn. I essayet trekker Vitanza frem revolveren og står klar til å skyte Peer. Helst i magen, slik at han endelig blir tvunget til å se oss i øynene; for en gangs skyld ikke unnslippe konfrontasjonen. Det er i møte med døden, eller Knappestøperen, at Peer Gynt endelig blir nødt til å sette spørsmålstegn ved hvordan han har forholdt seg til andre. Og det er først da han blir interessant. Jeg vil skyte Peer Gynt for å minne ham på at han er et menneske, dødelig, og ikke et ikon. Det er ikonet Peer Gynt jeg vil drepe, sier Vitanza. At man gir en Peer Gynt-statuett for å hylle norske fremstående borgere og venter at de skal bli stolte av det, vitner om at stykket er blitt tatt til inntekt for det motsatte av hva som var utgangspunktet, mener Vitanza. Borte er blikket som kunne anerkjent kritikken og satiren som ligger der fra Ibsens side. Ser vi for eksempel på Peer Gynt-oppsetningen ved Gålåvatnet, er retorikken de bruker for å markedsføre den fullstendig uten det ironiserende perspektivet på norsk nasjonalromantikk. Man har ingen distanse til seg selv. Men stykket selv harselerer jo med denne norskheten, sier Vitanza. KETIL HVOSLEF (f. 1939): Overture, urpremiere Norges kongesang Kulturminister ANNIKEN HUITFELDT Udsigter fra Ulriken FRIKAR DANCE COMPANY ZEQUINHA ABREU ( ): Tico Tico Ordfører TRUDE DREVLAND EDVARD GRIEG ( ): Bryllupsdag på Troldhaugen, op. 65 nr. 6, Lyriske stykker CHRISTIAN IHLE HADLAND piano Forfatter DAG SOLSTAD Lid er ikke den første som har tatt tak i Fatzermaterialet, og mener at om det kommer nye forsøk i fremtiden, vil disse helt sikkert framstå som nye diktverk. Og nettopp det er noe av det fine med Brechts forlatte byggeplass: Den inviterer til å snekre, improvisere og ta valg, valg som nødvendigvis vil være preget av byggerens kontekst og samtid. Slik dreier det seg ikke om et diktat fra en ikonifisert «klassiker», men om en radikal flaskepost med forslag til framtidens kolleger, skriver Tore Vagn Lid i egen omtale av stykket. Lærepenge-prisen. Vitanza understreker at han synes mange Peer Gynt-oppsetninger likevel er interessante. Jeg bare påpeker at når man vil sette opp Peer Gynt, er man nødvendigvis i dialog ikke bare med teksten, men også fortolkningstradisjonen. Hvordan ville du fortalt historien om Peer Gynt? Hva er det som er viktig der som vi ikke får øye på bak den støyende forgrunnsfiguren? Den mest fascinerende karakteren i mine øyne er jo han som hogger av seg fingeren for å slippe å dra i militæret. Han har ikke engang noe navn og er umulig å gjøre til et ikon, han er bare en som er villig til å ofre noe for å gjøre det han mener er riktig, altså motsatsen til Peer. Så en idé ville kanskje vært å heller kalle det Navnløs- prisen, eller Han med fingeren-prisen? Ja, eller så kunne Peer Gynt-prisen gå til noen døgenikter. Prisen kunne dermed være en lærepenge: «Der får du den, nå kan du tenke over hva du har gjort med livet ditt!» Peer Gynt Norway in a nutshell, debatt DNS Store scene Onsdag 30. mai kl FAKTA/ESSAY «Peer Gynt Et ikon for ingenting» er utgitt i forbindelse med Festspillene i Bergens 60-årsmarkering og oppsetningen av «Peer Gynt» fra Rogaland Teater mai. Essayet er gratis og kan fås på biblioteket og i utvalgte bokhandler. Marco Demian Vitanza (f. 1983) debuterte som forfatter med romanen «Urak» i Som scenekunstner har han bl.a. satt opp «Papirløse fortellinger» på Nationaltheatret og laget en monologadaptasjon av Tarjei Vesaas «Fuglane». KAVLIFONDET STØTTER FESTSPILLENE UTE Ja, vi elsker LEONARD BERNSTEIN ( ): Mambo fra West Side Story Vi snakker videre Festspillenes debattprogram inneholder for øvrig diskusjoner om kunst og politikk, samtidsdans, barnekulturformidling og filosofi alle med sin forbindelse til spesifikke programposter. Vi møter også Holbergprisvinner Manuel Castells. Se eget program for debatt og samtaler. Brecht sa det slik: «Om det [Fatzer-fragmentet] en gang senere blir gjort til læringsgjenstand, så vil elevene her lære noe helt annet enn den som skrev det. Jeg, den skrivende, trenger ikke sluttføre noe. Det rekker at jeg underviser meg selv. Jeg leder i dette tilfellet undersøkelsen, og det er min metode som så kan bli undersøkt av tilskueren.» For Tore Vagn Lid har Fatzer-materialet gitt en inngang til å prøve å forstå den politiske avmaktsfølelsen som fortærer revolusjonære alternativer i en tid av globale systemkriser. Skrevet på avsatsen til en ny og blodig æra mens verdens undertrykte forgjeves ventet på sammenbrudd og revolusjon utstyrer den selve «krisetiden» med et språk, finner grunntonen i det å innse at noe ikke kan fortsette og samtidig innse at det nettopp er det det kan. Slik rører dette Brechtske «ur-materialet» det uhyggelige i å plutselig gjenkjenne en hel verdens katastrofale paradokser i sine egne selvmotsigelser, skriver regissøren. Fatzer av Bertolt Brecht Logen Spilles i perioden mai Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen ønsker å bidra til å realisere prosjekter på internasjonalt toppnivå. Fra før har stiftelsen en langsiktig forskningssatsning gjennom etableringen av åtte K.G. Jebsen-sentre innen medisin. Foto: Thor Brødreskift Silje Vestvik (tekst) Thor Brødreskift (foto) LØK I FÅREKLÆR: Er nå Peer Gynt et slikt forbilde som vi liker å tro? Her: Glenn Andre Kaada i tittel rollen. Foto: Emile Ashley hvilket som helst budskap, salgsprodukt eller ideologi. Eller kan det skyldes at Peer Gynt faktisk er så norsk at vi ikke ser det? Du påpeker at Norge gjør som Peer Gynt: farer ille frem, og fremstiller det som dåd eller bragd Norge er i krig og fremstiller seg som en fredsnasjon. Norge er den miljøvennlige oljeprodusenten. For meg virker det som om nordmenn har utviklet en konsensus om at man i det store og hele skal være positive til nasjonen sin. Akkurat som Peer er fornøyd med seg selv. Da reduseres mulighetene for kritisk tenkning. GIANCARLO CASTRO (f. 1980): Llegada de un noble maestro Fatzer rekonstruert Bertolt Brecht etterlot seg nærmere 500 usammenhengende sider om egoisten Johann Fatzer. Regissør Tore Vagn Lid har nå laget en rekonstruert versjon av stykket. Så hvordan er det mulig å ikke se det? Det er kanskje ikonets problem? Når en person, enten fiktiv eller historisk, blir opphøyet til ikonskikkelse, sløves vår evne til kildekritikk. Vi føler bare ikonets kraft, og det kan knyttes til et Vårt første kulturengasjement omfatter støtte til Festspillene, til Leif Ove Andsnes sitt prosjekt Beethoven A Journey og til Bergen Filharmoniske Orkester i opptakten til 250-årsjubileet i Vi er svært stolte over å kunne bidra til Leif Ove Andsnes sin Beethoven-fordypning og -samarbeid med Mahler Chamber Orchestra. Med lokal forankring og en stadig søken etter perfeksjon, har Andsnes lykkes i å etablere seg på høyeste internasjonale nivå. Andsnes og Mahler Chamber Orchestra er de fremste eksponenter for det stiftelsen ønsker å oppnå med sitt kulturengasjement. EGOIST PÅ PRØVE: Med én uke igjen til premieren, pågår prøvene på Tore Vagn Lids rekonstruksjon av Brecht-stykket om egoisten Johann Fatzer for fullt.