Mannsforum, fredag 18. oktober 2016, nordisk mannskonferanse. Europarådets resolusjon for likeverdig foreldreskap, bakgrunn og formål

Transkript

1 Mannsforum, fredag 18. oktober 2016, nordisk mannskonferanse. Europarådets resolusjon for likeverdig foreldreskap, bakgrunn og formål Lise Christoffersen, Ap Kjære forsamling. Takk for invitasjonen. Etter å ha hørt på foredragene så langt, tror jeg vi skal være enige om at kvinnekampen med krav om deltakelse på arbeidsmarkedet, barnehageplasser og menn og fedres økte deltakelse i hjem og barneoppdragelse har vært til berikelse for både menn og kvinner, og at vi har en felles interesse i økt likestilling på alle områder. Jeg er imidlertid bedt om å snakke om Europarådets resolusjon for likeverdig foreldreskap fra oktober 2015, vedtatt i parlamentarikerforsamlingen. I overskriften signaliseres at resolusjonen har særlig fokus på farsrollen. Jeg er bedt om å si noe om hva som var bakgrunnen for resolusjonen, og hvilket formål den hadde. Om Europarådet To ord om Europarådet, slik at dere skal forstå hvilken status et resolusjonsvedtak har. Europarådet er vår MR-organisasjon, stiftet i kjølvannet av 2. verdenskrig. 10 land var med ved stiftelsen, deriblant Norge. Nå er det 47 medlemsland. Den er den eneste pan-europeiske organisasjon som finnes. Kun Hvite-Russland står utenfor. Det er mange ulike organer i Europarådet, MR-domstolen den mest kjente, torturkomite, komite mot rasisme, anti-korrupsjonskomite mv. Dette er ekspertorganer. Europarådet ledes av en generalsekretær, nå Thorbjørn Jagland. Det er også en folkevalgt del av Europarådet, parlamentarikerforsamlingen, der Norge i likhet med de andre medlemslandene, velger en delegasjon av stortingsrepresentanter. Jeg er nestleder i den norske parlamentarikerdelegasjonen. Ingjerd Schou fra Høyre er leder. Vi møtes fire ganger i året, i Strasbourg, ei uke hver gang. I tillegg kommer komitemøter der sakene til parlamentarikerforsamlingen forberedes. Det er to typer vedtak i parlamentarikerforsamlingen, resolusjoner og rekommandasjoner. Rekommandasjoner har høyest status. Alle vår vedtak går videre til ministerkomiteen, som i navnet består av medlemslandenes utenriksministre, i gavnet er det landenes ambassadører som møtes der. Sender vi over en resolusjon, er det litt opp til ambassadørene hva de rapporterer hjem. Men regjeringen følger også med på eget initiativ. Rekommandasjoner må ministerkomiteen ta stilling til og melde tilbake til oss. I tillegg har vi konvensjonene. Den mest kjente og betydningsfulle er den europeiske MRkonvensjonen, men vi har et konvensjonssystem for mange ulike rettigheter. Jeg har akkurat vært inne og sett på oversikten. Pr. 18. november 2016, som altså er i dag, har den siste konvensjonen fått nummer 218, og for å si litt om spennet i temaer, så er konvensjon nr. 218,

2 en tilleggsprotokoll til konvensjonen om europeiske landskap, nr. 217 er en konvensjon om publikumssikkerheten på fotballkamper. På det området som er tema her i dag, har vi tre konvensjoner: I punkt 5.1 i resolusjonen oppfordres det til at alle medlemsland signerer og ratifiserer to Europarådskonvensjoner, ETS No. 160 Konvensjonen om utøvelse av barns rettigheter (Convention on the Exercise of Children s Rights). Den ble åpnet for signering i 1996 og trådte i kraft i Så har vi ETS No. 192 Konvensjonen om samvær med barn (Convention on Contact concerning Children), som ble åpnet for signering i 2003 og trådte i kraft i Norge har verken signert eller ratifisert disse konvensjonene. Når vi signerer en konvensjon, gir vi signal om at vi tar sikte på å gjøre konvensjonen gjeldende for Norge. Når vi ratifiserer, blir konvensjonen en del av norsk rett. Forespørsel om hvor i prosessen disse konvensjonene er i Norge, er sendt BLD/JD. Sjekket ut i dag. Ingen planer om det nå. Dette er bl.a. spørsmål om juss. Mulig det er fordi man anser at dette er godt nok dekket i allerede ratifiserte konvensjoner. Konvensjon nr. 160 handler om barns rettigheter med utgangspunkt i barnets beste, herunder omsorg, bosted, utøvelse av foreldreskap og eventuelle begrensninger i foreldres rettigheter (vold). Konvensjon nr. 192 handler om barns rett til regelmessig kontakt med begge foreldre, evt. også andre som barnet har en nær relasjon til. I punkt 5.2 i resolusjonen oppfordres det til at alle medlemsland signerer og ratifiserer Haag konvensjonen om barnebortføring. Norge signerte og ratifiserte denne i Vi har nettopp også ratifisert Haagkonvensjonen av 1996, som gjelder samarbeid mellom land i barnevernsaker. I slike saker kan det jo også forekomme foreldrekonflikter. Resolusjonen: Saksgang og status Saksgangen: Det ble i mars 2014 tatt et initiativ til å lage en rapport om delt foreldreskap med særlig vekt på farsrollen. Det kom fra José Mendez Bota fra Portugal og krever et visst antall underskrifter fordelt på ulike land. Når det har skjedd, går saken til den rette komiteen, som i dette tilfellet er komiteen for likestilling og ikke-diskriminering. Der velges en rapportør som får ansvar for å utarbeide en rapport. I denne saken ble Francoise Hetto-Gaasch fra Luxembourg valgt. Når rapporten blir offentlig, kan alle medlemmer av parlamentarikerforsamlingen legge fram endringsforslag, som så behandles i komiteen, før den behandles i parlamentarikerforsamlingen. I denne saken var det bare to endringsforslag, som ikke endret noe på konklusjonene. Resolusjonen ble enstemmig vedtatt, to stemmer var avholdne, men altså ingen i mot. De norske representantene stemte for. Det er bare en hake ved det. Vi stemmer ikke på vegne av

3 Norge, men står bare ansvarlig overfor oss selv. Den norske delegasjonen har imidlertid vært ganske aktive på hjemmebane og løftet saker fra Europarådets parlamentarikerforsamling inn i Stortinget i form av spørsmål og interpellasjoner, blant annet for å få fortgang i ratifisering av konvensjoner vi mener er viktige at Norge slutter seg til. Regjeringen har nå fremmet en lovproposisjon for Stortinget. Der er denne resolusjonen ikke omtalt. Heller ikke de to konvensjonene som vi er oppfordret til å slutte oss til. Jeg har snakket med mine folk i familiekomiteen på Stortinget, Anette Trettebergstuen. Hun er tidligere medlem av den norske delegasjonen i Europarådet og har merket seg resolusjonen, og sier at hun i utgangspunktet støtter innholdet i den. Regjeringens lovforslag til likestilt foreldreskap ligger nå til behandling i Stortinget. Europarådet resolusjon er ikke nevnt der (er nevnt i familiemeldinga). Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen er på generelt grunnlag positive til forslaget fra regjeringen, men har ikke konkludert. De vil blant annet avvente høring i Stortinget, så tida for å påvirke, er nå. Resolusjonen bakgrunn og formål - innhold Utgangspunktet var altså et initiativ fra en portugisisk parlamentariker, José Mendes Bota, som ba om at Europarådet foretok en kartlegging av situasjonen når det gjaldt likestilt eller delt, som det sto - foreldreskap i medlemslandene og samtidig fremme forslag til hva som bør gjøres for å fremme likestilling mellom mor og far, med vekt på fars rolle. Anmodningen ble fremmet i mars 2014 og fikk støtte fra medlemmer i alle de politiske partigruppene. Rapporten ble behandlet 2. oktober Hovedpunkter i resolusjonen Resolusjonen viser til at det har vært en positiv utvikling i Europa når det gjelder fordeling av ansvar innen familien mellom kvinner og menn, men slår samtidig fast at både lovgivning, praksis og stereotypier knyttet til kjønnsroller, i mange tilfeller gjør det vanskelig for fedre å ha regelmessig kontakt med sine barn eter samlivsbrudd, noe som påpekes som et brudd med artikkel 8 i MR-konvensjonen om retten til familieliv. Norge er forpliktet av denne konvensjonen. En hovedkonklusjon er at delt bosted ofte kan være den beste måten å sikre kontakt med begge foreldre på, etter samlivsbrudd. Medlemslandene bes derfor om å legge til rette for økt bruk av dette virkemidlet. Samtidig understrekes at hensynet til barnets beste alltid må være det sentrale, også i slike saker. Familieveiledning framheves som et viktig virkemiddel der det er konflikt mellom foreldrene. Det understrekes at foreldre har like rettigheter til foreldreskap, men at det på den annen side ikke må være slik at foreldres rettigheter overskygger det primære - foreldrenes forpliktelser og ansvar for sine barn. Noe av det verste som kan skje et barn, er å havne i skvis mellom foreldrene. Det har ingen barn fortjent.

4 Et siste poeng er at foreldrerettighetene må være de samme, enten foreldrene er gift eller ikke. Det er antakelig et større problem i andre land enn Norge. De mer konkrete anbefalingene 1. Generelt vises det til at det ofte er for seint å finne gode løsninger for barna når konflikten mellom foreldrene er et faktum. Likestilling i arbeidsliv og familie er derfor det beste forebyggende tiltaket for å forebygge konflikt om foreldreansvar etter et samlivsbrudd. Det har vært store forbedringer på dette området, men uten at vi er i mål. Når det gjelder familielivet, må likestilling mellom foreldrene gjelde fra det øyeblikket barnet blir født. Involvering av begge foreldrene i barnas oppdragelse er gunstig for barns utvikling. Det er behov for å styrke fedrenes rolle alt fra barna er små. Mitt innlegg i denne saken handlet om pappakvote. Jeg mener det er å gå i feil retning å kutte i pappakvoten. Den virker. Det kan neppe herske tvil om at det forholdet som etableres mellom far og barn fra fødselen av, får positiv betydning for forholdet mellom far og barn som varer livet ut. 2. Resolusjonen peker videre på at felles foreldreansvar innebærer at begge foreldre har rettigheter, plikter og ansvar med hensyn til deres felles barn. Men det slås fast som et faktum at lovgivning, praksis og fordommer ofte gjør det vanskelig for far å opprettholde et tett forhold til sine barn. Det vises til et tidligere resolusjonsvedtak fra 2013 (resolusjon 1921) om samme tema. Medlemsstatene blir bedt om å respektere fedres rettigheter til delt foreldreansvar ved separasjon og skilsmisse. I barnets interesse vektlegges at det bør oppmuntres til at det inngås gjensidige avtaler mellom foreldrene. 3. Parlamentarikerforsamlingen understreker at respekt for familielivet er en grunnleggende rettighet nedfelt i artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (ETS nr 5) og en rekke andre internasjonale rettslige instrumenter. Samvær med egne barn defineres som en viktig del av det familielivet som er beskyttet av konvensjonen. Å skille barn og foreldre bør kun skje der en domstol har vært inne i bildet, og da bare unntaksvis, i situasjoner der samvær medfører en alvorlig risiko for barnet. Ikke alle foreldre er gode foreldre, men det hører heldigvis med til sjeldenhetene. 4. Forsamlingen slår også fast at her går sammenhenger begge veier. Delt foreldrerett bidrar på sin side til å bryte ned kjønnsstereotypier og får på den måten positiv betydning for seinere tilfeller. Det er viktig at lovverket i medlemslandene tar opp i seg de sosiologiske endringene som faktisk har skjedd når det gjelder likestilling i samfunnet generelt, og i familien spesielt. 5. På bakgrunn av disse mer generelle betraktningene, ber parlamentarikerforsamlingen medlemslandene om å iverksette 12 tiltak: a. signere og ratifisere den europeiske konvensjon om barns rettigheter (ETS nr 160) konvensjonen om samvær med barn (ETS nr 192); b. signere og ratifisere Haag-konvensjonen om barnebortføring

5 c. sikre at lovgivning og forvaltningspraksis gir foreldrene like rettigheter, herunder retten til informasjon og medbestemmelse i viktige beslutninger som angår barna. d. fjerne diskriminerende bestemmelser i lovverket e. innføre prinsippet om muligheten for delt bosted etter en separasjon, kun begrenset av situasjoner der det er snakk om barnemishandling, omsorgssvikt eller vold i hjemmet. f. respektere barns rett til å bli hørt i alle saker som angår dem når de anses å ha en tilstrekkelig forståelse av de aktuelle forholdene g. at sosiale stønadsordninger tar hensyn til delt omsorg og bosted h. iverksette nødvendige tiltak for å sikre at beslutninger om barns bosted blir respektert, herunder etablere effektive klageordninger i. innføre obligatorisk familiemekling der delt foreldremyndighet er tema j. sørge for at fagfolk som kommer i kontakt med barn under rettsforhandlinger i familiesaker får nødvendig tverrfaglig opplæring i barns rettigheter og behov k. oppmuntre foreldre til å inngå frivillige avtaler og innføre en mulighet for barna selv til å be om en gjennomgang av ordninger som direkte angår dem, spesielt når det gjelder bosted l. innføre betalt foreldrepermisjon med pappakvoter Bakgrunnsmateriale Utredningen viser til at det er mer enn 10 millioner skilsmissebarn i Europa. Rapportøren stilte spørsmål ved om delt bosted var det beste for barnet eller ikke. Hun refererte til forskning som viste til at foreldrenes økonomiske situasjon og konfliktnivået dem i mellom, var helt avgjørende. Videre til forskning i Belgia, Frankrike, Nederland og Norge, som viste det samme. Men refererer ikke til noen spesielt. En amerikansk studie fra 80-tallet viste imidlertid at barn som bodde vekselvis med begge foreldre, var bedre tilpasset, mindre deprimert, mindre stresset, opplevde ikke spesielt at de måtte ta omsorg for mor, var lykkeligere, mindre frustrert, hadde mindre helseproblemer, for å nevne noe. Sist, men ikke minst, de hadde et bedre forhold til begge sine foreldre. Kanskje ikke det aller mest konkrete, men i hvert fall rett fokus, barnets beste og retten til samvær med begge foreldre. Debatten: Rapportøren, om er tidligere likestillingsminister i Luxembourg, gikk langt i å anbefale delt omsorg/delt bosted som det som burde være det primære. Hun baserte seg på høringer med fagfolk, forskere og foreldre, med gode og dårlige historier. Hun la vekt på at selv om man i de fleste land vektla betydningen av at både mor og far er hjemme med barna, fori det stimulerer barns kognitive utvikling, så ser det ut til å bli et underordnet prinsipp ved samlivsbrudd. Da er man fort tilbake i tilvante kjønnsrollemønstre, til skade for barna.

6 Talspersonene for alle politiske grupper ga sin fulle tilslutning til rapporten og anbefalte delt foreldrerett/delt bosted. Mange la vekt på det offentliges ansvar for å tilby profesjonell veiledning til foreldre som ikke blir enige om barnefordeling, og viste til at det er utviklet gode modeller og metoder for dette. Det har vi også i Norge, for eksempel den såkalt Trondheimsmodellen. Avslutningsvis: Delt foreldremyndighet/delt omsorg er ikke først og fremst en rettighet for foreldre, men en felles forpliktelse fra mor og far overfor barna. I mange tilfeller reiser det praktiske problemer, men de er til for å løses, når viljen er der. Myndighetene har også et ansvar for å legge til rette for at det lar seg gjennomføre uten for store problemer. Akkurat det var ikke tema i Europarådet, men jeg har et aktuelt eksempel fra Norge: Vi har høy ledighet for tida. Signalene er at folk må være villige til å flytte på seg for å ta tilvist arbeid, ellers mister en retten til dagpenger. Hva med situasjoner der foreldre har delt omsorg? Situasjoner der barnet bor hos begge? Da er det ikke uten videre lett å flytte og i hvert fall ikke ta barna med seg på kort varsel. I dag er det et krav om seks ukers varsel. I forslag til ny lov foreslås dette økt til tre måneder. Det er mange gode grunner til det. Men hva da? Dette er en problemstilling vi i Ap kommer til å ta opp i forbindelse med den proposisjonen som nå ligger til behandling i familiekomiteen. En interessant problemstilling for Europarådet vil være om et slikt flyttekrav, alternativt tap av dagpenger, vil innebære et brudd med Norges forpliktelser etter menneskerettighetskonvensjonen. Uansett vil slike saker kunne bringes inn for MRdomstolen.