Jernaldersmeden Altmuligmann eller proff?

Transkript

1 Jernaldersmeden Altmuligmann eller proff? Roger Jørgensen 8 Smedredskaper som vi finner i jernaldergravene er gjerne lagt ned sammen med våpen og annet utstyr som uttrykker høg sosial status. Jernaldersmeden trår i de arkeologiske funn fram som en mytisk figur som var noe langt mer enn en enkel gårdssmed. Min bestefar var børsemaker, bonde og smed, og i min barndom tilbrakte jeg mye tid sammen med han i smia. I vintermørket var smia et varmt og litt mystisk sted hvor «vi» arbeidet i det bleke lys fra ei naken lyspære i taket, i skinnet fra glohaugen i essa og til lyden av den hvesende belgen. Smia var fylt opp med mange spennende redskaper og jeg var fascinert av hans evne til å reparere og å skape nye ting av ødelagte gjenstander og skrapjern. Min bestefar var på ingen måte en profesjonell smed, arbeidet i smia var en del av den gamle selvhusholdningen som var vanlig på bygda til langt opp på 1900-tallet. På den tiden hadde svært mange av gårdene i bygda ei smie, men de fleste gikk ut av bruk med mine besteforeldres generasjon. N Når jeg de senere år som arkeolog har forsket på den forhistoriske jernbruken og smedens virksomhet, har det slått meg hvor mye som var likt i jernaldersmedens og min bestefars smie. Redskaper slik som hammer, tang, blekksaks, fil og meisel har knapt endret seg de siste 1000 år. De mange likhetene mellom jernalderens smedredskaper og de mer moderne kan lede oss til å tro at jernaldersmedens arbeidsoppgaver og rolle i samfunnet var ganske lik den moderne smedens, men slik var det nødvendigvis ikke. Den moderne gårdssmeden var som folk flest en «altmuligmann» som måtte klare seg med det han hadde å hjelpe seg med. Kunnskapen om og Graver med smedredskaper funnet i Nord-Norge. Grafikk: Ernst Høgtun, Tromsø Museum, Universitetsmuseet.

2 Foto: Mari Karlstad, Tromsø Museum, Universitetsmuseet. evnen til å smi gjorde ikke at han ble tillagt verken en status eller en rolle som skilte han nevneverdig ut fra andre folk i bygda. Slik var det kanskje ikke i jernalderen. Jernet var da et kostbart metall, og evnen til å smi, å gjøre helt det som var gått i stykker og å omdanne ubrukelige klumper av jern til redskaper og våpen, var en egenskap utenom det vanlige. Redskapene Hvilke kilder kan gi oss et innblikk i livet til jernaldersmeden? Det finnes svært få skriftlige kilder som er eldre enn 1200-tallet slik at funnene, selve redskapene, vil være de viktigste kilder til kunnskap om den forhistoriske smeden. Siden smedredskapene i liten grad har endret seg siden jernalderen, er det bare funnforholdene som kan gi indikasjoner på om redskapet er fra jernalderen eller fra yngre perioder. Det vil si at vi bare kan datere et smedredskap til jernalderen dersom det er funnet sammen med andre gjenstander eller i bosetningslag, hus eller graver som er datert til denne perioden. De forhistoriske smedredskapene i Nord- Norge dateres kun til yngre jernalder, og omkring halvparten dateres til merovingertid mens resten er fra vikingtid. Dette til forskjell fra Sør- Norge der et stort flertall av gravene med smedredskaper dateres til vikingtid. Avlsteinen ledet luftstrømmen fra belgen inn i essa. Fra Lund i Steigen. Til sammen er det funnet 113 smedredskaper fra jernalderen på 37 forskjellige steder i Nord-Norge. Når vi ikke har noen smedredskaper fra Finnmark, skyldes det at smedfunnene i hovedtrekk har samme utbredelse som jernaldergården, og nordgrensen for den sammenhengende gårdsbosetninga i jernalderen ser ut til å ha ligget i Nord- Troms. Finnmark hadde i jernalderen en overveiende samisk befolkning med en ressursutnyttelse som var svært forskjellig fra det vi finner på ytterkysten av Nordland og Troms. De smedredskapene det er funnet flest av i tillegg til hammere, er smedtenger, filer og bor. Både smed og snekker? Definisjon av hva som er et smedredskap er ikke så enkelt som man skulle tro. Hammeren er det det smedredskapet som det er funnet flest av (24 stk.), men den er et allsidig redskap som var nyttig og kunne bli brukt i mange type arbeidsoperasjoner. I 70 % av gravene med smedredskaper er det også funnet snekker-redskaper, og det er mulig at noen av hamrene som er definert som smedhammere, kan ha vært brukt i forbindelse med trearbeid. Smeden hadde til rådighet en rekke ulike hammere som var tilpasset de forskjellige arbeidsoppgavene i smia, og det er umiddelbart ikke mulig å skille en del av dem som ble brukt til metallarbeid fra snekkerens hammer. På gammelnorsk omfattet begrepet smið også en som arbeidet med bein og tre, noe de arkeologiske funn synes å bekrefte. I og med at smedutstyr og snekkerverktøy ofte finnes i samme grav, er det derfor sannsynlig at noen smeder også gjorde snekkerarbeid og omvendt, og at en del redskaper ble brukt i begge typer arbeid. I tillegg vil også gjenstander som bor, fil, meisel og hein være redskaper som ble brukt i forbindelse med både metall, bein og trearbeid. Kun menn? Det moderne bildet av smeden er en kraftfull, muskuløs mann, og arbeidet i smia har i all hovedsak vært en del av mannens domene. I dag finnes nok kvinnelige smeder, men disse er nokså sjeldne og slik ser det også ut til å ha vært i jernalderen. I Sør-Norge har noen få smedredskaper blitt funnet i kvinnegraver, noe som kan tyde på at også kvinner kan ha vært utøvere av smedyrket. Det finnes dog flere eksempler på at andre gjenstander som gjerne knyttes til menn, er funnet i kvinnegraver og vise versa, slik at et smedredskap i ei kvinnegrav ikke nødvendigvis 9

3 representerer en kvinnelig smed. I Nord- Norge er det bare gjort ett slikt funn, på Austnes i Bjarkøy, hvor det er funnet ei dobbeltgrav med både smedredskaper og kvinnelig utstyr. I dette tilfellet er det nærliggende å tenke seg at en kvinne og en mann var gravlagt sammen og at smedutstyret var en del av mannens gravgaver. Norrønt eller samisk håndverk? Kartet (se side 8) viser at smedredskapene er funnet på ytterkysten opp til Nord-Troms hvor den norrøne bosetninga var dominerende i yngre jernalder. Fjordbunnene, innlandet og Finnmark ser ut til å ha hatt en overveiende samisk befolkning. Det er likevel sannsynlig at det også bodde samer i de norrøne kjerneområdene og omvendt, og smedene kan således ha tilhørt begge folkegruppene. Det overveiende antall av smedredskaper er imidlertid funnet i graver som både har hatt en form og et innhold som har vært sett på som typiske for den norrøne befolkningen. Skifteprotokoller fra bl.a. Ofoten, Vesterålen og Karlsøy fra tallet viser at smedutstyr er mye vanligere i de samiske skiftene enn i de norske. Dette er et så dominerende trekk at smedyrket nærmest ser ut til å være knyttet til samisk tilhørighet. Disse opplysningene beskriver forhold som i tid ligger år etter jernalderen. Uten å vite hvor lange tradisjoner denne tilsynelatende etniske spesialiseringen bygger på, så kan disse forholdene ikke uten videre føres tilbake til jernaldersamfunnet. Ei smie på hver gård? Selv om redskapene var like, er det liten grunn til å tro at jernaldersmia liknet på den gårdssmia som vi kjenner fra vår tid. Det er funnet jernslagg på de aller fleste utgravde jernaldergårdene i Nord- Norge, men vi har bare funnet ei smie, på Greipstad på Kvaløya. Her ble det funnet mengder med trekull, jernslagg og ei smigrop nedgravd i bakken. Denne lå inne i et hus, men sør i Norge er det gravd ut en rekke utmarkssmier uten overbygning. Det store fraværet av smier fra jernalderen korrigeres delvis av at det er funnet 12 avlsteiner i Nordland og Troms som kan være fra jernalderen. Blåsebelgen var en nødvendig del av utrustningen i ei smie. Uten tilførselen av luft fra belgen til essa ville temperaturen i glohaugen ikke bli tilstrekkelig høg til at jernet kunne smies. For å hindre at belgen som var av tre og skinn skulle ta fyr, monterte man en avlstein mellom belgen og essa. Den skapte avstand til glohaugen og fungerte som et varmeskjold. De fleste avlsteinene er laget av kleber som er en myk og svært varmebestandig bergart. Begge disse faktorene var viktige, både når det skulle bores hull gjennom steinen for å lede luftstrømmen inn i essa, men også for at den skulle tåle varmen fra glohaugen uten å sprekke. Avlsteinene kan ikke ha hatt annen bruk enn i ei smie og funnene viser at smia var adskillig vanligere enn den ene utgravde smia fra Greipstad kan tyde på. Selv om hver av de 12 avlsteinene representerer ei smie, så er tallet fremdeles alt for lavt med tanke på at smederedskapene dateres til hele yngre jernalder, en periode på omkring 450 år. Vi kan se for oss ulike typer smeder; gårdssmeden, dvs. bonden som også behersket arbeidet i smia, bygdesmeden som tok på seg oppdrag i bygda, og den profesjonelle smeden som i større eller mindre grad reiste rundt og arbeidet for Ambolt fra Risøya i Hadsel. Foto: Mari Karlstad, Tromsø Museum, Universitetsmuseet. 10

4 Foto: Mari Karlstad, Tromsø Museum, Universitetsmuseet. samfunnets elite. Alle disse variantene fantes nok i jernalderen, men gårdssmeden og bygdesmeden var nok de vanligste. Den profesjonelle, høgt kvalifiserte smeden som levde av håndverket ved å selge tjenestene sine til den sosiale og økonomiske eliten, utgjorde nok et lite mindretall av smedene som vi finner representert i det arkeologiske materialet. Finsmed eller grovsmed? Ved å studere selve smedredskapene vil vi kunne si noe om hva slags metaller smeden arbeidet med og hva slags arbeid han gjorde. Man måtte ha lange, store eller tunge redskaper for å bearbeide større jerngjenstander. Mindre redskaper gjorde nytten ved arbeid med små gjenstander av jern og jernblikk og med mykere metaller som kopper, bronse, sølv eller gull. Bearbeiding av store jerngjenstander som en klump råjern som skulle hamres for å renses for slagg eller smiing av ei øks, ville krevd en stor og tung hammer, ei lang og kraftig tang og en solid ambolt til å arbeide på. Dersom vi ser på smedhamrene, så er disse i regelen ganske små. Kun tre har veid mellom 0,5 og 1 kg, resten veier under 400 gram og et flertall av disse veier mellom 90 og 200 g. Dersom vi vurderer smedens arbeid ut fra disse, har han i hovedsak arbeidet med små jerngjenstander, jernblikk og kanskje i noen grad med myke metaller. Det er funnet 15 smitenger i nordnorske jernaldergraver, og disse deles gjerne opp etter lengde. Lange tenger er de over 30 cm. Ni av tengene kategoriseres som lange og i motsetning til hamrene så ser disse ut til å ha vært brukt i arbeid med store og tunge gjenstander. Den lengste tanga som måler hele 76 cm, er funnet på gården Sletten i Tranøy kommune. Ambolten er et helt sentralt element i den moderne smia, men det er kun funnet seks ambolter fra jernalderen. De er svært forskjellige fra moderne ambolter som er ganske massive og gjerne veier omkring 80 kg. Det finnes ingen slike ambolter fra jernalderen, men flere steder i Sør-Norge er det funnet jordfaste stein som har blitt brukt som ambolter, som underlag for å hamre det flytende slagget ut av jernklumpene når de ble tatt ut av ovnen hvor jernet ble produsert. Selv om vi ikke har funnet slike, er det er rimelig å tro at man også i Øverst: Stor smedhammer fra Korsnes i Karlsøy. Midten: Mindre smedhammer med penn (bakdelen på hammeren) fra Øysund i Meløy. Nederst: Smedtang fra Risøya i Hadsel. Nord-Norge har benyttet seg av jordfast stein som underlag i forbindelse med tyngre smedarbeid. De seks amboltene vi har funnet, er alle svært små og lette og de kan deles inn i to typer. De har alle en kileformet, triangulær fot som har vært slått inn i en trestubbe eller en stokk. Bortsett fra at spissen er brukket på alle ambolten, er de alle godt bevarte og hele. Slagflata er rektangulær, men på den ene typen er den ene siden trukket ut i et horn. Den minste ambolten har ei slagflate som 11

5 måler 2,5 x 2,7 cm og den veier kun 105 g. Den største har ei slagflate på 8 x 8 cm som på ene siden er strukket ut i et 7 cm langt horn og denne veier 1100 g. Det synes klart at disse små amboltene kun kan ha vært brukt som underlag ved bearbeiding av jernblikk, små jerngjenstander eller ved arbeid med gjenstander av mykt metall. 12 Bortsett fra de forholdsvis mange lange smedtengene som trolig har vært brukt i arbeidet med større gjenstander, så viser gjennomgangen av de andre funnene at den nordnorske smeden i hovedsak arbeidet med mindre gjenstander av jern og med myke metaller. Blant smedfunnene er også fire «blikksakser», noe som understreker inntrykket av en orientering mot arbeid med mindre og lett formbare gjenstander og metaller. Samlet tyder dette på at smeden var en «altmuligmann» som arbeidet med et vidt spekter av gjenstander, men hans verktøykiste inneholdt få redskaper som var egnet for en grovsmed, særlig fordi den store, tunge smedhammeren mangler. Portalstolper fra Hylestad stavkirke (ca e.kr.) i Setesdal som viser seks scener fra sagnet om Sigurd Fåvnesbane. Fortellingen leses nedenfra og oppover og starter på høgre side med smeden Regins forsøk på å smi et sverd til Sigurd. I scenen (innfelt lite bilde) brekker sverdet i to når han forsøker å kløve ambolten. Øverst på høgre portstolpe dreper Sigurd dragen Fåvne med sverdet Gram. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo/Ove Holst.

6 Foto: Mari Karlstad, Tromsø Museum, Universitetsmuseet. Kunstner: August Schneider. Foto: Dag A. Ivarsøy. Copyright: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Sosial status Som arkeolog er det ekstra utfordrende når vi forsøker å trenge bak gjenstandene for å se på de sosiale sammenhengene som de inngikk i. I vårt samfunn har smedens status sammenheng med kvaliteten på håndverket som utføres, men studier av tradisjonelle samfunn både i Afrika og Asia viser at smedens status i disse samfunnene har vært mer sammensatt. I disse samfunnene kan smeden i noen tilfeller være en utstøtt og en fryktet person som på mange måter står på siden av det normale livet i bygda eller i landsbyen. Han kan ha mange roller og funksjoner og foruten å smi jern kan han også være helbreder, spåmann, kirkegårdsgraver og den som foretar omskjæringer av barn. Noen av årsakene til at smeden er tillagt disse rollene, har vært knyttet til hans evne til å forme og omskape jern, det sterkeste av metallene, samt folkelige forestillinger om jernets iboende evner og kraft. Vi kan ikke uten videre trekke paralleller fra nåtidens samfunn i andre verdensdeler tilbake til nordnorske samfunn i jernalderen for 1000 år siden. Slike studier viser likevel at smeden kan ha vært tillagt evner og egenskaper som for oss i dag kan synes underlig, men vi skal ikke langt tilbake i tid før også vi hadde forestillinger om jernets kraft og overnaturlige egenskaper. For eksempel ble ei saks tidligere gjerne lagt under Illustrasjon til Asbjørnsen og Moe sitt eventyr om «Smeden som de ikke torde slippe inn i Helvete». barnesenga for å beskytte mot onde makter, og vi har vel alle sett hesteskoen av jern som henger over inngangsdøra for å bringe lykke. Selv om vi i dag utelukkende kjenner smeden som håndverker, finner vi i den norske folkediktningen referanser til at han også hadde en annen status. I Asbjørnsen og Moe sitt eventyr «Smeden som de ikke torde slippe inn i Helvete» ser vi at smeden har inngått en pakt med Djevelen for å bli en mestersmed. Det er uvisst hvor lange historiske røtter eventyrene til Asbjørnsen og Moe har og vi kan ikke vite sikkert om disse forestillingene har sammenheng med eldre sagn og myter om smeden. I noen Ambolt med «horn» fra Lund i Steigen. av de norrøne sagatekstene som Snorre Sturluson nedtegnet på 1200-tallet, er smeden omtalt på liknende måte flere steder. Smedene Volund og Regin kunne smi magiske gjenstander som for eksempel sverdet Gram som Sigurd Fåvnesbane brukte til å drepe dragen Fåvne. De omtales både som mennesker og ikke helt mennesker og står derfor til 13

7 dels utenfor menneskesamfunnet. Sagaene beskriver dels samtidig mytologi og dels hendelser og sagn som lå århundre forut for Snorres tid. Det er derfor vanskelig å vite om smedens stilling i sagaene representerer forestillinger knyttet til smeden som var levende i jernalderen, eller på den tiden da teksten ble nedtegnet. Kun en håndverker? Smedverktøy finnes ofte sammen med våpen og gjenstander, som for eksempel hesteutstyr, som indikerer at den gravlagte hadde høg sosial status. Det er neppe «småbrukere» som ligger i slike graver. Snarere representerer disse gravene ledende personer med en posisjon i samfunnet og en sosial status som var hevet over folk flest. I Egil Skallagrimssons saga hører vi at da Egil begravde sin far Skallagrim på Island omkring år 930, ble han gravlagt sammen med sin hest, våpen og smedredskaper. Skallagrim var en storbonde av gammel ætt og tilhørte det ledende sjikt i samfunnet. Han fikk med seg sine mest prestisjefylte gjenstander i grava og blant disse var også smedredskapene. Dette kan forstås som at smedhåndverket hadde høg prestisje og Tidsperioder i jernalderen som er nevnt i teksten: Eldre jernalder: 500 f.kr. 600 e.kr. Yngre jernalder: Merovingertid ( e.kr.) Vikingtid ( e.kr.) at dette var noe som også datidens overklasse beskjeftiget seg med. Nå kan det innvendes at Skallagrim muligens selv ikke praktiserte smedhåndverket, og at statusen som fulgte med redskapene var tilstrekkelig til at han hadde slikt utstyr. Smedredskapene som vi finner selv i de rikeste og best utstyrte gravene, bærer preg av å være godt brukt, noe som kan tyde på at den gravlagte i det minste av og til arbeidet i smia. Det er trolig at det i jernalderen var flere typer smeder som utførte forskjellig arbeid. På den ene siden hadde man gårdssmeden som nok i hovedsak arbeidet med å reparere og som smidde enklere gjenstander, mens andre og kanskje mer kompetente smeder smidde våpen og redskaper og kanskje også smykker. Å smi våpen var en krevende prosess som de færreste behersket. Slike smeder stod utvilsom høgt i kurs. Smedene som ble gravlagt sammen med våpenutrustning, tilhørte utvilsomt samfunnets øvre sjikt. Det betyr ikke nødvendigvis at dette var de beste smedene og at de dermed tilhørte en håndverkerelite. Kanskje var det snarere slik at ønsket om å bli assosiert med smeden og hans håndverk var større enn den gravlagtes evner som smed. Uansett viser dette at smeden var en person som også samfunnets ledende personer ønsket å bli assosiert med og at han hadde en ettertraktet status som var forskjellig fra andre håndverkere. I så henseende var nok smedens status og rolle i jernalderen nokså forskjellig fra den min bestefar, gårdssmeden, hadde. Litteratur: Jørgensen, Roger: Production or Trade? The Supply of Iron to North Norway during the Iron Age. Dr. philos. avhandling, Universitetet i Tromsø, Jørgensen, Roger: The Social and Material Context of the Iron Age Blacksmith. Acta Borealia, Vol. 29, 2012, (i trykk). Forfatteren: Roger Jørgensen (Dr. philos.) er førsteamanuensis ved Seksjon for kulturvitenskap ved Tromsø Museum Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø. De siste årene har han særlig forsket på den tidligste jernproduksjon i Nord-Norge. E-post: roger.jorgensen@uit.no 14