Samfunnsgeografen Tidsskrift for Samfunnsgeografi. nr årgang 17

Transkript

1 Samfunnsgeografen Tidsskrift for Samfunnsgeografi nr årgang 17

2 Tidsskrift for samfunnsgeografi nr årgang 17 Redaksjonen Linda Marthinussen (redaktør) Anna Holt (layout) Tomas Nesset Marthe Stiansen Johannes Devik Brekke Adresse Samfunnsgeografen Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi Postboks 1096 Blindern 0137 Oslo E-post Hjemmeside foreninger.uio.no/samfunnsgeografen Trykk Reprosentralen, Blindern Opplag 400 Støtte Takk til Instituttstyret for økonomisk støtte Takk til eksterne bidragsytere Hanne Løvlie, Hege B. Sørreime, Aase Kristine Aasen Lundberg, Caspar Barth, Daniel Molin, Andreas Foss Westgaard, Karen O Brien, Lars Coenen, Linda Sannesmoen, Torstein Schiøtz Worren, Aleksander Bern, Heidi Fossum og Tone Færøvik. Samfunnsgeografen er et tidsskrift for studenter, ansatte og alumniforeningen ved samfunnsgeografi. Tidsskriftet utgis to ganger per år og utdeles gratis til ansatte og studenter. Redaksjonen er selvoppnevnt, og består av frivillige ildsjeler. Bidrag kan sendes til redaksjonen på e-post. Redaksjonen forbeholder seg retten til å publisere bidrag på vår hjemmeside. Innhold Adapting to Climate Change Can Human Geographers PLAN for it? 3 Klimadebatt på innvandrernes premisser 5 World Social Forum framgång och fall? 7 FN: Makt og altruisme 9 Prostitusjon: Fra Oslos bakgater til Norges hovedgater 12 What is all the fuss about buzz? I bokhylla hos Annika Wetlesen Det er en elefant i rommet Georges-Eugène Haussmann - Paris ødelegger og gjenoppbygger Reisebrev fra Soweto Papirbreddekonferansen 2007 TEMA: Identitet Virker stedsmarkedsføring? Den sosiokulturelle stedsanalysen; Med Ski som case 28 Identitetskonstruksjon hos Alawi-minoriteten i Syria Polsk arbeidsmigrasjon og identitet Vi og de andre på Sri Lankas teplantasjer 36 LEDER Identitet Vi og de andre. Bygd og by. Nordmenn og utlendinger. SV-velgere og FrPvelgere. I samfunnet vårt finnes det en rekke identiteter å forholde seg til, samtidig som man ofte blir tillagt en identitet enten man vil det eller ikke. Dette fordi identitet er et fenomen mennesker trenger for å systematisere samfunnet og holde orden i det sosiale universet. Vi trenger noe håndterbart som plasserer oss i forhold til de andre, og ikke minst de andre i forhold til oss. Samtidig er det svært viktig for de fleste å høre til et sted, og å være en del av et fellesskap gjennom tilhørighet til en bestemt gruppe. Denne identiteten kan imidlertid ha flytende grenser og det kan være problematisk å bestemme hvem som skal inkluderes som medlemmer og hvem som faller utenfor. Ofte er det en utstrakt gråsone der mange befinner seg. Et eksempel er fjernadopterte barn eller barn av innvandrere som på grunn av at de har en annen hudfarge enn majoriteten av befolkningen til stadig opplever å bli påført en annen etnisk identitet enn den de selv identifiserer seg med. Identitet kan også virke situasjonelt ved at man skifter grad av hvordan man utspiller sin identitet. Dette er avhengig av hvorvidt en bestemt type identitet er relevant i samhandlingssituasjonen. Dette komplekse temaet kan dere lese mer om i denne utgavens temadel der identitet blir diskutert både i forhold til ulike stedsoppfatninger, migrasjon og etnisk identitet i et majoritets-/minoritetsperspektiv. Forsiden På jakt etter vann, Tharørkenen. Foto: Linda Marthinussen Fra Vest til Øst Terra-arrangementer våren 2007 Åpen dag God lesing! Red. Samfunnsgeografen

3 Adapting to Climate Change Can Human Geographers PLAN for it? Climate change is an important research theme for human geography. The Department of Sociology and Human Geography (ISS) has recently received funding from the Research Council of Norway s NORKLIMA program to conduct a four-year study on The Potentials of and Limits to Adaptation in Norway (PLAN). Karen O Brien gives us here an introduction to the PLAN project, and on how students can get involved in this large, social science-based project. Karen O Brien, Førsteamanuensis, Institutt for Sosiologi og Samfunnsgeografi Climate change is becoming a hot issue. This is reflected not only in increasing media coverage, but also by more attention paid to climate change by politicians and decision-makers. One does not have to read through all of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) assessment reports to recognize that the climate is changing, seemingly faster than many scientists had anticipated. And one does not need an advanced degree in physics to understand that we are likely to experience continued changes How will adaptation occur, who will adapt and who will not adapt, and what are the limits to adaptation as a response to climate change? over the next decades--regardless of today s efforts to reduce greenhouse gases--due to the long residence time of these gases in the atmosphere. While climate change mitigation efforts are urgently needed to reduce the rate and magnitude of future change, it is increasingly clear that climate change adaptation will also be an increasingly important response to climate change. This is true for both developed and developing countries alike. Norway is one country that is likely to experience dramatic changes linked to climate change, including higher temperatures, changes in rainfall, and rising sea levels. Many assume that as a resource-rich country, Norway will be able to successfully adapt to both the positive and negative effects of climate change. However, regardless of the accessibility and affordability of new technologies, adaptation is a social process that is likely to be influenced by differential interests, values, preferences, priorities, resources and power. All of these factors may change in response to ongoing societal transformations, thus the capacity to adapt can be considered highly dynamic. Some important questions for research include: How will adaptation occur, who will adapt and who will not adapt, and what are the limits to adaptation as a response to climate change? These questions will not be answered by climate models or impact studies, but by social science research. The Department of Sociology and Human Geography (ISS) has recently received funding from the Research Council of Norway s NORKLIMA program to conduct a four-year study on The Potentials of and Limits to Adaptation in Norway (PLAN). PLAN is a large, coordinated social science-based research project that analyzes the potentials of and limits to adaptation as a response to climate change in Norway. The research project will be carried out in collaboration with the Universities of Bergen and Tromsø, CICERO, NIBR, FNI, the Norwegian Meteorological Institute, as well as international partners. The goal is to develop an empirical and theoretical understanding of adaptation as a social process, with an emphasis on its potential to reduce negative impacts and realize the potential benefits of climate change. The project will also contribute to a relatively new discourse on the societal limits to adaptation as an effective response to climate change. The PLAN project considers how Norway s potentially high capacity to adapt to climate change whether through infrastructural, technological, institutional or behavioural changes differs across communities that are embedded in different and dynamic biophysical and social contexts. It emphasizes the ways that competing interests, objectives and priorities, differing values, unequal power relations, and policy planning processes may constrain or facilitate adaptation at national, individual, and community levels. The PLAN project will also develop a web-based interactive geographic information system (GIS) that integrates information on climate change impacts, vulnerability and adaptive capacity to enable actors and agents in Norway to assess the implications of climate change for their own communities, and plan for a well-adapted future. The PLAN project has the goal of building expertise and developing an Samfunnsgeografen

4 active adaptation research community within Norway. PLAN is organized as a large, integrated project consisting of six sub-projects, three of which directly involve the University of Oslo: 1. The Process of Local Adaptation: Institutional Learning, Networks and Local Knowledge aims to identify how social learning, information flows, formation of networ ks and generation of local knowledge take place as part of the process of adaptation. This project is led by Siri Eriksen at the University of Oslo. 2. Assessing the Limits to Adaptation and Consequences for Human Security looks at how the limits to adaptation as a social process can be measured and assessed to take into account different values, interests, prioritized outcomes and resources across individuals and communities. This project involves the University of Oslo and University of Tromsø, as well as collaborators at the Tyndall Centre or Climate Change Research in the United Kingdom. 3. An Integrated Geographic Information System for Assessing Climate Change Impacts and Adaptive Capacity in Norway. This project aims to develop a GIS-based tool that identifies projected physical The goal is to develop an empirical and theoretical understanding of adaptation as a social process, with an emphasis on its potential to reduce negative impacts and realize the potential benefits of climate change. impacts of climate change, while also directing attention to the underlying social and economic conditions that influence vulnerability and adaptive capacity. It will be carried out in collaboration with the University of Bergen, the Norwegian Me t e orological Institute, and the National Center for Atmospheric Research (NCAR) in the United States. Up until now, climate change has been considered an environmental problem an issue to be managed by environmental ministries and NGOs. Much of the research funding for climate change has been directed towards understanding the complexities of the Earth System, modelling climate change and its impacts, and assessing the biophysical consequences. Much less research funding has been directed towards understanding what climate change means for society particularly how different values, competing interests, power relations, local knowledge, and differential capacities influence the capacity to respond to climate change, both through mitigation or adaptation. Nevertheless, the framing of climate change as an environmental issue is likely to change in the coming years, as it becomes more and more evident that climate change is first and foremost a social issue with widespread implications for human security. Climate change challenges society to address issues related to equity, ethics, economic development, political power and human rights. Human geographers must rise to meet this challenge by playing a more visible role in both research and policy. The PLAN project emphasizes capacity building among younger scholars, and seeks to create an active environment for master students to carry out research in this field. For human geographers that are interested in social science perspectives on climate change, more information is available through the GECHS International Project Office, and on the PLAN project web site: uio.no/forskning/prosjekter/plan. Dere trenger oss og vi trenger dere Programutvalget søker nye medlemmer! Programutvalget er bindeleddet mellom studentene og instituttet. - Misfornøyd med pensum? Vi er med på utforme det faglige innholdet. - Misfornøyd med foreleseren? Vi evaluerer ham/henne. - Er det bra med fagsosiale aktiviteter? Du kan være med å arrangere nye. - Ikke opptatt på onsdager klokka 15? Da har vi møter. Kombiner noe hyggelig med noe som ser bra ut på CV`n. Vi trenger flere medlemmer fra bachelor nivå, men alle er velkomne. Stikk innom på et av møtene eller send oss en mail: programutvalget@sgeo.uio.no Samfunnsgeografen

5 Klimadebatt på innvandrernes premisser Lørdag 14. april ble det arrangert et historisk klimatreff i Oslo, arrangert av en nystartet miljøorganisasjon som vil gi innvandrere muligheten til å delta i klimadebatten på egne premisser. Tomas Nesset, bachelorstudent, samfunnsgeografi Klimaendringer rammer alle verdens land, men forskjellen ligger i hvem som kan håndtere klimaendringene. Klimatreffet i Folkets Hus er trolig det første av sitt slag, og ble arrangert av den nye miljøorganisasjonen Global Migrants for Climate Action og Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo, i samarbeid med avisa Utrop. Spesielt for arrangementet er at det var første gang en rekke personer med innvandrerbakgrunn gikk sammen med ulike nettverk og organisasjoner for å sette fokus på klimaendringer. Hvorfor innvandrersynspunkt? Yousef Abu Afifi, koordinator for Global Migrants for Climate Action påpeker at mange innvandrere i Norge kommer fra land som er rammet hardere av klimaendringer enn det Norge er. De kjenner gjerne venner og familie i hjemlandet sitt og har dermed et sterkere forhold til det, og en ekstra vilje til å gjøre noe med det. Mange innvandrere i Norge ønsker å bidra i klimadebatten ifølge Akhtar Chaudry, miljøpolitisk talsmann for SV. Det betyr mye for egen stolthet å kunne arrangere en konferanse hvor slike spørsmål står i fokus. Å ha klimaendringer som hovedtema på en konferanse arrangert av innvandrerforeninger er unikt. Elvis Nwosu, leder for African Cultural Awareness og bystyrekandidat for AP, vektlegger viktigheten av ikke bare å arrangere konferanser som omhandler Foto: Tomas Nesset tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. I sin innledning på klimatreffet trakk Shoaib Sultan, informasjonsleder i European council of religious leaders Religions for peace, linjer mellom islam og klimaendringer. Dette er to av hans personlige interesserer som han ikke ser noen grunn til å skille mellom. Han påpeker at Koranen vektlegger respekt for både Gud og naturen. Allikevel er det slik at enkelte muslimer tilber penger framfor Gud. Shoaib mener dette også gjelder for andre religioner enn islam, da det ikke er noen god religiøs handling å ødelegge Guds natur. Hva kan gjøres? Ifølge de fire innlederne på klimatreffet, Nina Dessau, Akhtar Chaudhry, Shoaib Sultan og Elvis Nwosu, er det mye som kan gjøres både av innvandrere og av etniske nordmenn for å bekjempe klimaendringer. Nina Dessau, som er styreleder i Global Migrants for Climate Action, går til angrep på storselskapene, som allierer seg med regjeringer for å kunne fortsette sin forurensende virksomhet, og som har lyktes i det. Hun mener folk i Nord har et galt bilde av hvordan verden egentlig er, og at altfor lite kommer fram i media. Landene i Sør fortjener mer oppmerksomhet, og det er de rike landene som må kutte i sine utslipp, før de eventuelt pålegger fattigere land å gjøre det samme. Akhtar Chaudhry trekker fram eksempler på klimaendringer både fra Norge og Afrika for å sette det hele i perspektiv. Klimaendringer rammer alle verdens land, men forskjellen ligger i hvem som kan håndtere klimaendringene. Han legger hovedskylden på europeerne, og mener det er vår skyld at Afrika lider. Derfor er det også vi som må sette inn tiltak, redusere levestandarden vår og rense CO2-utslipp. Shoaib Sultan er også opptatt av urettferdigheten i verden. De som produserer minst er de som får kjenne Samfunnsgeografen

6 konsekvensene av klimaendringer mest. Han påpeker at global oppvarming er et dårlig begrep, og at stikkordet heller er ustabilt vær. Man får snø i områder der det aldri har vært snø før, tørke i områder der det aldri har vært tørke før og flom i områder der det aldri har vært flom før. Heller ikke i landene i Nord har man klart å være føre var. Sultan trekker fram orkanen Katrina som eksempel på Innvandrere er, som Abu Afifi nevner i sin kommentar i Utrop, ingen homogen folkegruppe, men mange har til felles at de kommer fra fattige land rammet av klimaendringer. dette, og som et eksempel på at det er de fattige som får lide mest. Elvis Nwosu setter Darfur-konflikten og mange andre konflikter i Afrika i et nytt lys. Han viser til at kampen om ressurser, ofte som følge av endringer i klima og livsgrunnlag, ofte er bakgrunnen for at konflikter gror fram. Debatten om klimaendringer er ikke en politisk debatt, men et moralsk tema, da det angår personlige skjebner. Nwosu forteller om en episode der han prøvde å overtale en FrPpolitiker til å forstå at klimaendringer er et viktig tema. Det eneste som fikk FrP-politikeren til å forstå problematikken var at man med klimaendringer ville få mer global migrasjon. Store planer Den nyoppstartede miljøorganisasjonen Global Migrants for Climate Action er ennå i startfasen, men har ambisjoner om å nå ut til hele landet, og starte opp lokallag i alle større norske byer. De henvender seg først og fremst til personer med minoritetsbakgrunn, men vil gjerne også ha medlemmer som er etniske nordmenn og opptatt av de samme spørsmålene. Global Migrants for Climate Action sier de er opptatt av å være aksjonspreget, og vil forsøke å påvirke politikken direkte framfor bare å diskutere spørsmålene og være enige om at ting er galt. Yousef Abu Afifi, koordinator i organisasjonen, mener det ikke er noen grunn til å gi opp håpet, da det som er skapt av mennesker også kan påvirkes av mennesker. I avisa Utrop (nr. 6, 2007) refererer han til et gammelt pakistansk ordtak for å beskrive hva som skjer dersom man ikke gjør noe; den duen som lukker øynene når hauken kommer, blir haukemat uansett. Innvandrere er, som Abu Afifi nevner i sin kommentar i Utrop, ingen homogen folkegruppe, men mange har til felles at de kommer fra fattige land rammet av klimaendringer. Deres familier i hjemlandet har ofte følt disse endringene på kroppen. Viljen til å gjøre noe med klimaendringene kommer fort når man innser at det er en kobling mellom Vestens CO2-utslipp og elendighet i hjemlandet. Koordinatoren i Global Migrants for Climate Action er opptatt av at innvandrere som minoritet er nødt til å begi seg ut på klimaområdet. Debatten om klimaendringer har hittil vært forbeholdt majoriteten i samfunnet, og i følge Abu Afifi med resultater ingen sivilisasjon kan leve med over lengre tid. tomasne@student.sv.uio.no Samfunnsgeografen

7 World Social Forum framgång och fall? I januari hölls årets upplaga av World Social Forum, denna gång för första gång i Afrika. World Social Forum startades i Porto Alegre som en motvikt till World Economic Forum som varje år samlar världens ekonomiska ledare i Davos i Schweiz. För varje år som gått har man lyckats samla allt fler deltagare. Men trots den framgång forumet har haft menar jag att rörelsen har problem och att optimismen som fanns i starten finns inte kvar längre lika starkt. Forumet är inte längre samma kraft och tar man inte till kraftiga förändringar så kommer rörelsen snart dö ut. Daniel Molin, masterstudent, samfunnsgeografi Med starkt stöd från president Lula i Brasilien startades rörelsen och växte explosionsartat de första åren. Världen över uppmärksammades rörelsen och visade på att det faktiskt finns de som bryr sig om en mer rättvis värld och som känner oro för storföretag som växer sig starkare än stater. Forumet fungerade som en motvikt till Davos bara genom att man fanns och att man faktiskt lyckades samla folk. Allt fler anslöt varje år och det pratades snabbt om en ny folkrörelse. Men att bara samla mycket folk på ett ställe är inte lika imponerande längre och det blir allt tydligare att forumet inte har någon riktning inför framtiden. Inför senaste forumet uppskattade man att skulle komma till Kenya, men det är tveksamt om ens hälften var där. Kopplingen till World Economic Forum i Davos verkar ha gått förlorad. Det ska ju sägas att detta nog sker på grund av att WSF uppnått en del av sitt ursprungliga syfte, att just peka på orättvisor och vara en motvikt. Det ekonomiska forumet i Davos har uppenbarligen tagit till sig en annan typ av diskussion än man startade med. Nu deltar ju Clinton och Bono och pratar om rättvisa och miljö med andra ledare från världen. Men under det senaste forumen så talades det ju faktiskt mer om klimat, den kanske just nu största frågan om orättvisa i världen, i Davos än i Kenya. I Kenya togs frågan om klimatförändringen knappt upp alls. Ett problem som WSF lider av är den massiva misstron mot struktur i möten och dialog. När jag i december mötte en av grundarna, Chico Whitaker Ferrera som besökte Stockholm, berättade han stolt att den största innovationen som WSF kommit med är de så kallade self-organised activies. Forumet ska inte arrangera möten eller seminarier, det ska bara vara ett space, en plats där folk kan mötas. Folk som möts får sedan själva bestämma vad man vill prata om. Inför Kenya kunde man anmäla att genomföra seminarier och fick då välja från en lista med rubriker vilket tema som seminariet passade in under, men den listan hade över 20 teman uppräknade. Det hela leder till att inget fokus läggs på någon särsklid fråga och ingen fråga lyfts fram tungt nog att väcka uppmärksamhet. De första åren lyckades forumet med att skapa en bred uppmärksamhet i media, men i år skrevs det på sin höjd en handfull mindre artiklar i de sven- Samfunnsgeografen

8 ska dagstidningarna. Misstron mot organisering leder till att det enda som diskuteras är exempel på orättvisor tagna ifrån jordens alla hörn. Forumet blir ett World Local Forum i stället för ett forum med världen som fokus. På samma sätt som så kallade globaliseringsmotståndare kritiserats för att vara bra på att formulera problem, eller i alla fall att ge lokala exempel på problem, är man svag på att föreslå lösningar. Och de strukturer som finns för att faktiskt genomföra lösningar, de demokratiska partierna och den offentliga strukturen, den vänder man helt ryggen åt. Politiska partier är ju faktiskt fortfarande förbjudna från att delta på forumet. Genom att inte tillåta någon som helst central organisering eller förmågan att samlas om ett eller ett fåtal teman mister man också möjligheten att dra till sig tyngre namn som kunde sätta forumets frågor på den globala dagsordningen. Utan en ordentlig resolution från forumet finns inget att ta med sig till nästa forum, som bara blir en ny händelse men frånkopplad de tidigare forumen. Utan ett gemensamt och tydligt dokument med sig som resultat från forumet finns väldigt lite att påverka andra beslutsfattare med, de som inte deltog på forumet utan kanske i stället var i Davos. En annan trend jag tycker mig se från de senaste årens WSF är att det allt mer förvandlas till en lokal marknad. Mer och mer plats upptas av försäljning av t-shirts, träfigurer, stenar, textil, knappar och annat smått och gott. I Kenya gick det så långt att det förekom slagsmål Misstron mot organisering leder till att det enda som diskuteras är exempel på orättvisor tagna ifrån jordens alla hörn. Forumet blir ett World Local Forum i stället för ett forum med världen som fokus. inne på området och en allt mer hotfull stämning mot slutet då gatuförsäljare utifrån försökte ta sig in på området för forumet för att sälja sina saker. Jag tror att fenomenet World Social Forum inte bara har nått sin höjdpunkt, jag tror att om man inte omedelbart kommer upp med några radikala förändringar i sin organisering så håller World Social Forum redan på att dö ut. Alternativet ser vi redan idag, en stor festival som är kul för de som är på plats, men som har liten koppling till globala orättvisor. Ljusglimtar då? Jo, visst fanns det sådana, och visst finns det sådana i och med allt arbete som föregår på regionala och nationella sociala forum. Att arrangera forumet i Afrika var en sådan ljusglimt. Det märktes stor skillnad på debatterna den här gången och att de influerades av frågor som annars inte varit aktuella. Frågor om informell sektor diskuterades på ett helt annat sätt än vad vi vanligen ser och har nog öppnat upp mångas ögon för situationen i många afrikanska länder. Västsahara, Zimbabwe och Östtimor finns synas, och syntes mer än de gör annars och bra mycket mer än de antagligen någonsin kommer få plats med i Davos. Samma regionala koppling upplevde jag under senaste forumet i Mumbai i Indien där forumet öppnade upp regionala frågor och konflikter som annars är svårt att ta till sig. Another world is possible säger man, och visst är det så. Men ett konstaterande klingar ganska tomt om man inte samtidigt försöker komma med konkreta förslag på vägen framåt mot den där andra världen som är möjlig att skapa. Ett stort forum är bra, men önskar man komma med lösningar så måste man våga att vara konkret och konkludera. Foto: Daniel Molin danimol@student.sv.uio.no Samfunnsgeografen

9 FN: Makt og altruisme Det jobber en mann i hver av heisene. I konferanserommene, Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen finnes det lukemenn som deler ut sakspapirer til alle delegatene. På gulvene i de enorme bygningene dominerer stygge 1970-tallstepper og konferanserom uten vinduer. På veggene henger Picasso-tepper og annen kunst som sikkert er verdt millioner. I FNs kjeller, hvor alt egentlig foregår, serveres god og billig kaffe på den røykfylte kafé Vienna. Og bak gardinene i Indonesian Lounge, rett utenfor Sikkerhetsrådet, tiskes og hviskes det i diplomatiske vendinger. Beslutninger tas, og det er kanskje vel så mye egeninteresser og maktpolitikk som altruisme ute og går i hovedkvarteret her i New York. Hege B. Sørreime, masterstudent, samfunnsgeografi En FN-ledet verdensorden og norsk innenrikspolitikk Dette halvåret jobber jeg som praktikant ved den norske FN-delegasjonen i New York. Delegasjonens øverste leder er Ambassadør Johan L. Løvald, med Ambassadør Mona Juul som nestkommanderende. De har hver sin sjåfør og hver sin diplomatbil, og det finnes diplomatiske regler for hvor man skal sitte i bilen om man skulle finne på å dele bil med en av ambassadørene. Som praktikant har jeg som regel den lukrative plassen ved siden av sjåføren. Men bare for å ha sagt det: Begge ambassadørene er svært hyggelige og svært dyktige, i likhet med resten av staben. Delegasjonen, som er en av de største norske utenriksstasjonene, ivaretar de norske interessene i FN gjennom sine 12 diplomater og en fantastisk administrasjon på omtrent like mange. FN har alltid stått sterkt i vår norske bevisshet, og det startet kanskje med Trygve Lie, FNs første Generalsekretær, som i ettertiden har stått i skyggen av sin svenske etterfølger, Dag Hammerskjold. Hvorfor FNs første Generalsekretær ble norske Lie, verserer det en rekke teorier om. Asle Toje, forsker ved Cambridge, tok opp dette i en kronikk i Adresseavisa 22. august i fjor. Toje nevner her blant annet en teori om at Lie ble håndplukket av Moskva fordi han som norsk justisminister hadde vist seg føyelig da Leon Trotskij ble kastet ut av Norge i Lie representerte også et lite land, og enkelte tenkte kanskje at han lett kunne bearbeides og dreies i den retningen man måtte ønske. Han har således også vært beskyldt for å ha vært i lommen på usaianerne. Lie var i følge Toje en av dem som kjempet for et sterkere FN enn det vi har endt opp med i dag. På slutten av 1940-tallet og i den kalde krigens begynnelse var det ikke gitt hva slags FN man skulle ha. FN kunne og burde kanskje ha hatt større autoritet, slik blant annet Einstein ønsket for å kunne sikre verdensfreden. Lie kom i alle tilfeller etter hvert på kant med den sovjetiske delegasjonen, og det ble klart at han ikke hadde støtte for gjenvalg. Lies avgang ble av flere lest som en bekreftelse på at makten rår, også i FN, noe som ikke burde komme som en overraskelse på noen. Den nåværende norske regjeringen legger stor vekt på FN, og kapittel to i Soria Moriaerklæringen slår fast at det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden. Regjeringen vil derfor arbeide for å styrke FN og internasjonal rett. Dette innebærer ikke minst å støtte opp om FNs reformarbeid (jeg vil her anbefale en kronikk om FN-reform skrevet av Meena Syed og publisert i Aftenposten 28. desember i fjor) og mer spesifikt å følge opp anbefalingene fra Høynivåspanelet og Stoltenberg-rapporten. Reformarbeidet, påbegynt under Kofi Annans ledelse og så langt videreført av Ban-Ki-Moon, går sin sakte gang. FN er ikke et sted for de utålmodige. Nylig ble en erklæring om mennesker med funksjonshindringer sine rettigheter underskrevet her i New York. Forhandlingene hadde tatt sensas- Samfunnsgeografen

10 jonelt liten tid - kun fire (?) år. Til sammenligning forhandles det fremdeles om Urfolkserklæring, et arbeid som har pågått i over tyve år. Og selv om Generalforsamlingen allerede i 1993 nedsatte en arbeidsgruppe for å reformere Sikkerhetsrådet, som alle forstår er fullstendig nødvendig, kan denne arbeidsgruppen fremdeles ikke vise til noen konkrete resultater, og det er vanskelig å forestille seg en snarlig løsning i form av utvidelse av Sikkerhetsrådet. Det at Soria Moriaerklæringen slår fast at det er i Norges interesse med en FN-ledet verdensorden illustrerer også et annet poeng: Selv ikke snille Norge, bistandsnasjonen, fredsbyggeren, som ønsker å være venner med Selv ikke snille Norge, bistandsnasjonen, fredsbyggeren, som ønsker å være venner med alle, stiller opp i FN uten egeninteresser eller kun ut i fra et ønske om å gjøre det gode. alle, stiller opp i FN uten egeninteresser eller kun ut i fra et ønske om å gjøre det gode. Også vi bruker FN til å fremme våre egeninteresser, som for eksempel når det kommer til havrett, eller mer spesifikt spørsmål knyttet til nordområdene og kontinentalsokkelen. Og selv om Gahr-Støre ved flere anledninger har uttalt at han ikke liker å bruke ordet stormakt under noen omstendigheter om Norge, gir det mening i FN-sammenheng å si at vi er en svært betydelig aktør, all den tid vi er den 7. største bidragsgiveren til FN i absolutte tall. Det er nærliggende å tenke at vi vil ha noe tilbake gjerne innflytelse, og gjerne i form av norske personer i toppstillinger i FN-systemet, slik Gro Harlem Brundtland, Geir O. Pedersen og Terje Rød-Larsen har vært det, Hilde Frafjord Johnsen nesten ble det og Olav Kjørven kanskje kan regnes som. Dersom man ser for seg at samtlige av FNs medlemsland bruker FN som en arena for sin respektive innenrikspolitikk og etterstreber å følge sine egne agendaer, slik også Norge gjør, anes konturene av et maktspill som handler om fryktelig mye annet enn et ønske om å oppnå Tusenårsmålene og gjøre verden til et bedre sted, uten at det ene nødvendigvis utelukker det andre. Ideen om FN som en motvekt mot stormaktspolitikk blir på mange måter litt søkt, i og med at FN ikke kan være noe annet enn det medlemslandene lar FN være. Det umulige og uunnværlige demokratiet I Soria-Moriaerklæringens kapittel to slås det også fast at Regjeringen har til hensikt å øke Norges innsats for fattig- Sikkerhetsrådet 10 Samfunnsgeografen

11 domsbekjempelse, mer rettferdig fordeling og en mer demokratisk verdensorden, både globalt og regionalt. FN er, dersom man ser bort fra Sikkerhetsrådet, på de aller fleste områder svært demokratisk. 192 nasjoner diskuterer seg stort sett fram til enighet og opererer under prinsippet om konsensusbaserte beslutninger. I FNs korridorer blir det sett på som en uting og et nederlag dersom man må votere over en resolusjon. Noen ganger virker det faktisk som om votering er for et større nederlag å regne enn om man enstemmig kan vedta så og si den samme teksten som man vedtok i fjor. Generalforsamlingen arbeider på dette viset, det samme gjør rådet for sosial og økonomisk utvikling (ECOSOC), kommisjonen for bærekraftig utvikling og Fredsbyggingskommisjonen, samt de aller fleste andre mer eller mindre permanente kommisjonene som er i arbeid i FNs hovedkvarter. Konsensusprinsippet diskuteres naturligvis opp og i mente. Det er vanskelig å forestille seg hvordan FN skal kunne ha overnasjonal autoritet på flere områder enn organisasjonen har i dag. Det er heller ikke lett å ta prosessen gradvis: Det som kunne ha blitt betraktet som en votering over en spesifikk resolusjon kan bli sett på som et farlig case som kan sette presedens for andre og kanskje viktigere saker. Suverenitetsprisnippet står ved lag, og få steder kommer dette klarere fram enn ved handlingslammelsen knyttet til Darfur og det høydiplomatiske spillet mellom Ban og president Bashir. FN kommer til kort uten støtte - og enighet fra medlemslandene. Og støtte fra P5 the permanent five i Sikkerhetsrådet må være på lag med resten av verden for at noe skal kunne skje i det hele tatt. FNs framtid I Delegates lounge, som har utsikt mot East River, er øl og vin subsidiert, slik at det skal være minst mulig forskjell på fattig og rik. Så kan man jo spørre seg om det er de fattige fra Afrika sør for Sahara, Latin Amerika og Asia som Café Vienna ender opp som diplomater og andre delegater til verdens viktigste organisasjon. Her tar diplomatene i alle fall en liten drink. Og på dette stedet samles også de unge og håpefulle praktikanter ved delegasjonene og FN-sekretariatet til øl i sekstiden hver fredag ettermiddag, etter endt 10-timers arbeidsdag og innsats for fred og utvikling i verden. Det skåles for og drømmes om opptak i diplomatiet. Silje Holand, min medpraktikant, og jeg har også vært her flere fredager. Og det er noe litt skummelt ved stemningen. For heller ikke her dominerer ønsket om å gjøre verden til et bedre sted, slik vi The Indonesian lounge. ofte kan oppleve det ved våre respektive institutter. Også her er det egeninteresser og karriere som teller. Og det er litt bekymringsverdig dersom disse menneskene representerer FNs fremtid. Men vi kan alltids håpe på at vi i løpet av vår levetid ser en gjennomføring av reformer av sikkerhetsrådet, og at klimapanelet skremmer verden til handling litt kjappere enn det vi vanligvis er vitne til i FN. Foto: Hege B. Sørreime hegebs@student.sv.uio.no Samfunnsgeografen 11

12 Prostitusjon: Fra Oslos bakgater til Norges hovedgater Foto: Jane Vogt Evensen Det norske prostitusjonsmarkedet er i endring. Du har trolig sett det, men uansett enten hørt eller lest det; Karl Johan er Nordens største horegate, Ullevål Hageby som ble Ullevål Horeby og Horene inntar Stavanger. I denne artikkelen inviteres du med bak endringene som skaper fete typer i media. Artikkelen er basert på en komparativ analyse av norsk prostitusjonsvirkelighet før og nå, hentet fra min nylig avleverte master oppgave: Kvinnehandel og Prostitusjon: Nye aktører, nye strukturer og nytt ansvar. Linda Sannesmoen, samfunnsgeograf Kvinnehandel og prostitusjon I tiden etter årtusenskiftet har vi sett en markant økning i tilstrømmingen av utenlandske kvinner til prostitusjon i Norge. Fra å ha vært en arena for norske rusavhengige kvinner, ses i dag et prostitusjonsmarked dominert av utenlandske kvinner fra over 50 nasjoner (Pro Senteret 2007). Mange av disse antas å være ofre for kvinnehandel. Kvinnehandel innebærer per definisjon at kvinner tvinges, lures eller trues inn i situasjoner der de utnyttes i prostitusjon. Den globale kvinnehandelen deler verden inn i et nytt kart av avsender-, transitt- og mottakerland. Disse begrepene illustrerer hvilke roller et land har i transaksjonen av kvinner. Norge regnes utelukkende som et mottakerland for kvinnehandel. Norges rolle som mottakerland har medført internasjonale konvensjonsforpliktelser, som igjen har ført til norske handlingsplaner mot menneskehandel. To tiltak i den til enhver tid gjeldende handlingsplanen går på å styrke forståelsen av og kunnskapen om kvinnehandel gjennom forskning og utredning. Min masteroppgave har blitt til på bakgrunn av den aktualitet temaet kvinnehandel har fått, og dermed det økte behovet for relevant kunnskap. Studien bygger på kvalitative intervjuer med kvinnehandelens tre aktørergrupper; offeret for kvinnehandel, kunden og bakpersonen. Nylesning av klassikeren Bakgater (Høigård & Finstad 1986) har utgjort sammenlignings grunnlaget for den komparative analysen av norsk prostitusjonsvirkelighet før og nå. Bakgater var den første norske studien som ga de tre deltakende parter en stemme, og inntil min studie, også den siste. Høigård og Finstad gir innsiktsfulle beskrivelser av tradisjonell lokal prostitusjon, basert på intervjuer med tallets prostituerte, kunder og halliker. Prostitusjon før og nå I 1986 var norsk prostitusjonsvirksomhet knyttet til norske kvinner som solgte sex for å finansiere rusmiddelbruk. I 2006 er prostitusjonsbildet preget av utenlandske kvinner som selger sex for å finansiere en bedre livssituasjon for seg selv og sin familie. De utenlandske kvinnene kommer fra alle verdens regioner. Pro Senteret (2007) har de siste årene vært i kontakt med kvinner fra 50 ulike nasjoner årlig. Fra 2001 til 2006 har Pro Senterets utenlandske brukere økt fra 19% til 73%. Antallet norske kvinner har blitt redusert omtrent tilsvarende. Årsakene til økningen i utenlandsk prostitusjon i Norge kan i stor grad knyttes til organisert kriminalitet, der en betydelig andel av kvinnene er ofre for kvinnehandel. Nye arenaer På 1980-tallet var gateprostitusjon den største arenaen for prostitusjon. I gateprostitusjon etableres kontakten mellom kjøper og selger i det offentlige rom, stort sett innenfor et geografisk 12 Samfunnsgeografen

13 MEMO 11.mai 2006 avgrenset område. Tjenestene utføres ofte ute, i kundens bil, på hotell eller hjemme hos kunden. I dag anslår Pro Senteret (2007) at 60% av prostitusjon foregår på innendørsmarkedet. På innendørsmarkedet etableres kontakten mellom kjøper og selger gjennom annonsering i ulike mediekanaler. Innendørsprostitusjon representerer et stadig mer mangfoldig spekter av prostitusjons former; massasjeinstitutt, leilighet, hotell, restaurant, bar, klubb og mobil prostitusjon. Med referanse til min studies kundeundersøkelse, tilbyr innendørsmarkedet en valgfrihet og en diskresjon som ikke har vært mulig i gateprostitusjon. Kundene opplever at tilbudssiden har blitt vesentlig større og mer diversifisert, og at sexkjøp er lettere tilgjengelig. Økt mangfold og tilgjengelighet reiser spørsmål ved hvorvidt flere menn velger å kjøpe sex. Det gjenstår å se i Folkehelse instituttets seksualvaneundersøkelse i VG 12.juni 2006 Relokalisering og nye markeder Tiden etter årtusenskiftet representerte en sterk økning i utenlandske prostituerte, som har medført en betydelig økning i norsk prostitusjonsomfang totalt. Utfallet har vært relokal iseringer i markedet, både i form av kvinnens respons på et mettet marked og som følge av offentlige reguleringer. Som tittelen på klassikeren fra 1980-tallet tilsier, fant prostitusjons virksomheten for tyve år siden sted i Oslos bakgater. I dag observeres derimot den norske prostitusjonsvirkeligheten i Norges hovedgater. Fra å ha vært et bakgatefenomen forbeholdt hovedstaden, har prostitusjon blitt et hovedgatefenomen i Norges største byer. Siden årtusen skiftet har Oslo vært den nasjonale arenaen for utenlandsk gateprostitusjon. I 2005 fant imidlertid utenlandsk gateprostitusjon veien til Bergen og Stavanger (Pro Senteret 2007). I dag har Oslo, Bergen og Stavanger spesifikke geografiske områder for prostitusjon, der utenlandske kvinner utgjør majoriteten av tilbudet. Medias respons Utenlandske kvinner gjør gateprostitusjonen synlig og merkbar i Norges største byer. Hudfargen og den offensive markedsføringen gjør dem svært synlige i det offentlige rom. Spesielt har den nigerianske gruppen vekket medienes oppmerksomhet, da denne gruppen har beveget seg utenfor det som tradisjonelt har vært geografisk avgrensede prostitusjonsarenaer. I konkurranse øyemed har de nigerianske kvinnene tilbudt sex i sentrumsnære områder, i Oslos paradegate og i boligstrøk. Et hovedtema i mediedekningen og de etterfølgende debattene har vært frykten for at prostitusjonen skal komme ut av kontroll, bevege seg inn på nye deler av byen og rokke ved den alminnelige orden og moral. Eksempler kan være MEMOs artikkel Nordens største horegate og VGs Ullevål Horeby. Debatten om gateprostitusjon som en trussel mot Oslo by som merkevare har rullet i media. Det fremmes synspunkter på hvordan utenlandsk gateprostitusjon forsøpler byrommet og virker ødeleggende for paradegatens estetiske uttrykk. I media ropes fortvilelse over at Karl Johan blir oversvømt av aggressive nigerianske horer. Min innvending til debatten er at den virker stigmatiserende for utenlandske kvinner både i og utenfor prostitusjon. Forståelsen for de nigerianske prostituertes situasjon, som mulige ofre for kvinnehandel, har vært fraværende i hva som etter mitt syn har blitt en ro- og ordensdebatt. De nigerianske kvinnene blir stadig fremstilt som plagsomme, aggressive og betegnet som horer. Dagsavisens Anders Heger spør seg om når det ble greit å bruke ordet hore om prostituerte kvinner. Svaret er like forstemmende som det er åpenbart og skamfullt: Da de skiftet farge. Kvinnehandel versus prostitusjon Sammenligningen av prostitusjonsvirksomhet før og nå forteller at vi står overfor et nytt og omskiftelig prostitusjonsmarked. Nye aktører begrenset og muliggjort av nye strukturer gir prostitusjonen nye romlige uttrykk. For bedre innblikk i de identifiserte endringene, vil jeg referere til masteroppgaven som helhet. ls@24sevenoffice.com Samfunnsgeografen 13

14 What is all the fuss about buzz? The notion of buzz has been met with popular acclaim within the sub-discipline of economic geography to help explain the sustained importance of geographical concentration and proximity for economic development in an age of arguably boundless internet communication. This has been recently re-emphasized by the influential articles by Storper and Venables (2004) Buzz: face-to-face contact and the urban economy and by Bathelt, Malmberg and Maskell (2004) Clusters and Knowledge: Local Buzz, Global Pipelines and the Process of Knowledge Creation who have brought the concept to the centre of attention in the literature on clusters, competitiveness and innovation. Lars Coenen, Økonomisk geograf, CIRCLE, Lund University At the obvious risk of oversimplification, the core of their argument can be summarized as follows. Relative to electronically-mediated exchange, physically co-located, face-to-face interaction offers an unusual capacity for interruption, repair, feedback, and learning. The cycle of interruption, feedback and repair possible in face-toface interaction thus provides an arguably unrivaled means of communicating for the transfer and interpretation of particularly complex, tacit knowledge between two or more individuals. As a result, it provides an important explanation why firms profit from locating in clusters of related firms and other organizations. On an aggregated level, this information ecology, based on face-to-face communication, has established a buzz of economically useful knowledge. Originally the term alludes to the buzzing sound made by insects, particularly in groups. It covers the collection, or rather, the concoction of rumors, impressions, gossip or recommendations found in vibrant environments that allows actors, through face to face communication to continuously contribute and benefit from the diffusion of information, gossip and news by simply being there. Moreover it is argued that the diversity and creativity following from urbanization economies favor cities to be more conducive to generate such buzz. A popular example is the exchange of information facilitated by the after-work, party-based socializing behavior of people working in the media industry in the city of London. Compiled with the current attention for the so-called creative class this has led some to believe that we are witnessing an urban turn in economic geography. While these arguments undeniably have helped us to better understand the dynamic geographies of innovation, it is nonetheless important to scrutinize and further qualify the above observations. It could be potentially misleading to view buzz as a general, ubiquitous mechanism that explains the advantages The typical buzz situation can be found at informal meeting places (bar, pub, hotel lobby) in connection with such conferences and fairs where networking activities are ongoing and exchange of information takes place. of geographical concentrations of industries and, thus, to argue for the superior position of urban environments in a globalizing knowledge economy. Our paper has tried to make a contribution by unpacking the importance of face-to-face and buzz for local economic development. First of all, it is important not to conflate face-to-face communication and buzz, but to consider them as two distinct mechanisms. The classical face-to-face situation is found in userproducer relationships in industrial districts or clusters of small and medium sized manufacturing firms where tacit knowledge plays an important role. As such we are dealing with typical localized, disintegrated production chains in engineering-based industries such as furniture, machinery or food. Innovation often occurs within and across firm boundaries through production-related on the workfloor interaction between technical staff and operators that discuss problems, suggest solutions and receive feedback. The presence of social capital (trust, shared norms and values of reciprocity) promotes the frequency and intensity of face-to-face communication along the vertical dimension of a cluster (i.e. between user-producer or client and subcontractor firms). Concentrations of such industries can be found in agglomerations and clusters irrespective of the urban-rural dimension. However, it needs to be noted that the importance of such face-to-face communication is partly challenged as a consequence of the reduced prominence of tacit knowledge exchange in industrial districts and clusters due to outsourcing, off-shoring and foreign direct investments that have started to fragment and geographically disperse the value chain. 14 Samfunnsgeografen

15 A second, related qualification pertains to the argument that the importance of face-to-face and buzz is different for different types of industries. It is reasonable to assume that scientists working in high-tech industries do not exchange knowledge in informal buzz situations as is the case of the creative minds working in the cultural industries. Instead, they enjoy face-to-face when taking advantage of proximity to the diversity of formal, codified knowledge and expertise of top researchers found in leading universities and research centres. These situations of face-to-face are quite different from the one found in for example industrial districts, as they play out along a horizontal dimension among peer researchers. Moreover, this is not necessarily limited to local concentrations, but can also take place in global communities of scientists that meet regularly at international conferences, seminars and workshops. The typical buzz situation can be found at informal meeting places (bar, pub, hotel lobby) in connection with such conferences and fairs where networking activities are ongoing and exchange of information takes place. In fact, the dominant group that exchanges knowledge in buzz situations as portrayed by Storper and Venables are people employed in creative industries (media, film, advertisement, fashion etc.). It would be quite an exaggeration to consider this branch of the economy as representative for other sectors. While urban environments undoubtedly play a hugely important role in the globalizing knowledge economy, the above qualifications will hopefully contribute to avoid a subscription to cure-all-models for local and regional development. Based on the article Face-to-Face, Buzz and Knowledge Bases: Sociospatial Implications for Learning, Innovation and Innovation Policy forthcoming in Environment and Planning C: Government and Policy, by Lars Coenen Björn Asheim Jan Vang Lauridsen CIRCLE, Lund University, Sweden lars.coenen@circle.lu.se I bokhylla hos Annika Wetlesen Like før jul dukket det en ny stipendiat opp på institutt for samfunnsgeografi; Annika Wetlesen. Samfunnsgeografen har stilt henne noen spørsmål angående doktorgradsprosjektet og bøkene som er å finne i bokhylla hennes. Hva går doktorgradsprosjektet ditt ut på? Prosjektet mitt dreier seg om implementering av arbeidsstandarder i utviklingsland. Arbeidsstandarder er samlebetegnelsen på konvensjoner, avtaler og anbefalinger utviklet av International Labour Organization (ILO) for å fremme gode arbeidsforhold for arbeidstakere over hele verden. Standardene implementeres i arbeidslovgivningen til ILOs medlemsland. Jeg skal konkret se på implementeringen av en regional arbeidslovgivning i byggebransjen i delstaten Tamil Nadu i Sør India. Jeg skal gjøre feltarbeid i delstatshovedstaden Chennai i seks måneder fra høsten. Jeg skal undersøke hvordan ulike aktører opplever implementeringen og hvilke prosesser som fremmer og hemmer at lovgivningen følges. Jeg skal gjøre kvalitative intervjuer med bygningsarbeidere, arbeidsgivere, fagforeninger, myndigheter og representanter for ILO. Hvilke bøker finner man på kontoret ditt? Hovedsakelig bøker om arbeidsliv og arbeidsmarked, uformell økonomi, vitenskapsteori og kvalitativ metode. Hvilke fagbøker har betydd mest for deg? På hovedfag gjorde jeg også feltarbeid i India. Da skrev jeg om markedsplasser hvor det foregår rekruttering av uformell arbeidskraft til byggebransjen, og for å analysere dette fenomenet hadde jeg god nytte av bøkene; The informal economy. Lessons form advanced and less developed countries av Castells, Portes & Benton, Footloose labour. Working in India s informal economy av Jan Breman, og Work Place. The social regulation of labour markets av Jamie Peck. Disse bøkene er også relevante for doktorgradsprosjektet som tar opp tråden fra hovedfagsprosjektet. Samfunnsgeografen 15

16 Hvilke samfunnsgeografer har vært inspirerende for arbeidet ditt? I tillegg til mine kollegaer selvfølgelig, har jeg hentet mye inspirasjon fra Jamie Pecks teoretisering rundt lokale arbeidsmarkeder. Han har også gjort interessante empiriske studier blant annet av dagarbeidsformidling i Chicago. Jeg holder nå på å sette meg mer inn i arbeidene til Andrew Herod og Jane Wills, sentrale forskere innen labour geography. Jeg tror deres perspektiver i slutten av mai for å holde et doktorgradskurs i labour geography, og det gleder jeg med veldig til. Hvilken fagbok burde du ha lest og hvorfor? Jeg burde absolutt lese The politics of production av Michael Buroway så fort som mulig. Den handler om arbeidsregimer som er et sentralt begrep i det teoretiske rammeverket for prosjektet mitt. Hvem vil du helst stå fast i heisen på Harriet Holters hus med? Siden jeg har litt klaustrofobi er ikke det en drømmesituasjon for meg, så det måtte være en person som kunne få meg til å le og slappe av og som kunne fortelle om hva som skjer i kroppen når man blir redd. Jeg tror Trond-Viggo Torgersen ville være et godt valg. Jane Wills på arbeiderorganisering kan være nyttige for mitt nåværende prosjekt. Jane Wills kommer for øvrig til instituttet Hvilke skjønnlitterære bøker vil du anbefale? A fine balance av Rohinton Mistry gir et godt innblikk i indisk samtidshistorie og i ulike sosiale lag. Mye av handlingen foregår i Mumbai, og gjennom miljøskildringene får man en følelse av hvordan det er å leve og jobbe i byen. Jeg likte også Life of Pi som handler om Pi Patel, en gutt som skal migrere sammen med familien fra India til Canada. Faren eier en zoologisk hage, og han tar flere av dyrene med seg i lastebåten. Båten forliser under overfarten, og Pi havner i en livbåt sammen med en bengalsk tiger. Boken skildrer hans strategier for å overleve i denne situasjonen. Kort CV: Når og hvor ble du født? 1976 i Oslo. Hvor bor du? På Sagene. Når fullførte du mastergraden? Høsten 2004 (hovedfag). Hva gjorde du etter fullført mastergrad? Jeg jobbet først et år på flyktningemottak. Etter det var jeg et halvt år i India og jobbet for to forskjellige organisasjoner. Fra høsten 2006 og fram til jul jobbet jeg deltid som lektor på lærerutdanninga på Høgskolen i Oslo. Jeg begynte som stipendiat i oktober Hva er dine faglige interesseområder? Arbeidsliv og arbeidsmarked i utviklingsland, uformell økonomi, urbanisering og fattigdom. 16 Samfunnsgeografen