Er det ikke det ene, så er det det andre

Transkript

1 Er det ikke det ene, så er det det andre Date : 18/02/2013 Dag Johan Haugeruds debutroman pendler mellom forutsigbar kritikk og humoristisk absurditet. Tidligere publisert i Vagant 2/1999 Dag Johan Haugeruds Noe med natur, en 214 sider lang roman bestående av ca. 80 korte kapitler, som hver beskriver én episode, er en lettlest liten bok. Men og dette er viktigere enn det faktum at den er lettlest den kan (og kanskje: må) leses på to ulike måter. Alt etter valg av lesemåte er det en dårlig eller god roman. Dag Johan Haugerud: Noe med natur, Tiden norsk forlag, En navnløs hovedfigur har fått jobb på et stillas i en navnløs småby i Norge. Tidlig på høsten flytter han til småbyen, innlosjeres i et hybelhus, der han deler kjøkken og bad med en annen stillasarbeider, «en mann som het Jørn», og begynner på jobb neste morgen. Jobben er (selvsagt) uutholdelig kjedelig, og hans første tanke er at han må slutte, komme seg vekk. Sånn skal det ikke gå, for det er dette boken handler om: hovedpersonens handlingslammelse, hans 1 / 7

2 manglende evne til å komme seg vekk. Og så hensleper han sine dager i en dødsens kjedelig jobb, og sine kvelder i frykt for at den toskete romkameraten skal avkreve ham sosialt samvær, dvs. en tur på kino. Jobben på stillaset er fysisk krevende, for stillasarbeiderne må stadig klatre opp og ned, og de må håndtere og montere stadig nye deler av stillaset, og de beveger seg stadig høyere. Men jobben er også mentalt krevende: Til stadighet faller arbeidere ned og slår seg i hjel pga. manglende sikkerhetstiltak. Dette er altså en arbeidsplass der arbeidsmiljølover ikke gjelder, ja, det er en arbeidsplass der ingen andre lover enn arbeidsplassens egne lover gjelder. Etter hvert viser det seg nemlig at stillaset og arbeidet rundt det ikke er motivert av annet enn opprettholdelsen av arbeidet, og byggingen av selve stillaset. Stillaset skal tilsynelatende ikke brukes til noe, det skal bare bygges. De bygger altså ingenting: De bygger et (stadig større og høyere) stillas. Arbeidet med stillasbyggingen ledes av Arbeidslederen, som opprettholder og utøver arbeidsplassens lover, og Arbeidslederens kone, en mer grotesk figur (som oftest opptrer i hovedpersonens drømmer), som står over Arbeidslederen, ikke nødvendigvis i rang, men i faktisk makt. Hun bestemmer over ham, og dermed over dem alle. Men heller ikke hun bestemmer over arbeidsplassen eller arbeidet; det styrer seg selv, med alle sine ulykker, utskiftninger og uforståelige sosiale mekanismer. Arbeidsplassen er også på andre måter en selvopprettholdende organisme: Ingen slutter på vanlig måte ingen har noensinne sluttet på vanlig måte, og ingen ansettes uten at noen omkommer i ulykker. Mange har snakket om å slutte, men ingen har gjort det, får hovedpersonen vite av romkameraten Jørn. Slitne, uforsiktige arbeidere skiftes daglig ut med nye, nervøst smilende ferskinger. Slik er det, og slik har det vært. Det er til enhver tid et fast antall arbeidere i sving med byggingen av stillaset (med mindre noen er syke, og det er de sjelden). Heller ikke stillasets økte størrelse fører til noen økt bemanning. M.a.o.: Stillaset vokser, men ingenting skjer. Og sånn har det åpenbart vært siden de begynte å sette det opp, men det fortelles det ikke om. Stillasets historie er uten begynnelse og uten slutt, den er evig genererende nåtid som peker oppover, mot en unåelig eller ufattelig fremtid, den dagen stillaset enten står ferdig (som en himmelstige?) eller kollapser fullstendig. Det meste av dette forestår hovedpersonen, og han forstår umiddelbart etter en dag på jobb at han må komme seg unna. Derfor er han uvillig til å følge det vanlige fritidstilbudet (øl, kino og stadige utflukter til en etter hvert myteomspunnet park, samt sydentur i juli); han er uvillig til å gjøre noe som helst utenom arbeidstid, bortsett fra å ligge i sengen og tenke (på seg selv, på flukt, på fortvilelse eller på sex). Etterhvert mykes denne steile holdningen opp, og det blir stadig flere turer på kino med Jørn. I andre halvdel blir det mer fart på sakene. Nøyaktig halvveis i boken bestemmer de to romkameratene seg for å ta en øl etter kinoen, og dette er definitivt fortellingens narrative vendepunkt: Det var det, sa Jørn da filmen var over. Vi reiste oss og gikk. Hva syns du? sa jeg. Han trakk på skuldrene. Vi gikk nedover bakken, mot krysset. Fyren fra jobben var like bak oss. Han gikk sammen med noen kamerater. Passerte oss og nikket. Ses i morgen. Lurer på hvor de skal? sa Jørn. De skal vel hjem, sa jeg. Tror du det? sa Jørn. Det kan 2 / 7

3 vel hende de skal ut og ta en pils. Kanskje det, sa jeg. Han sa ikke noe mer. Jeg lurte på om han mente at vi også skulle gå og ta en pils. Jeg hadde ikke noe lyst til det. Men hvis han foreslo, ville jeg ha problemer med å si nei. Jeg forberedte meg. Følte meg trøtt, kunne like godt si det, at jeg var trøtt. Vi må komme oss bort herfra, sa Jørn plutselig. Jeg så på ham. Han så ut som om han hadde kommet seg bort allerede. Jakka hans, olabuksene. Vi var nesten framme ved krysset. Jørn saknet farten. Blir du med og tar en pils? sa han. Jeg nikket. Ok. Vi krysset gata og gikk ned mot sentrum (s. 107). Fram til dette punktet er hovedpersonen en motvillig outsider som nekter å avfinne seg med rutiner og forordninger, mens Jørn er (eller blir sett som) en konform tulling. Tre øl senere er det omvendt: Herfra blir hovedpersonen stadig mer konform, mens Jørn begynner sin kamp for å slippe vekk. Kapittelet etter bokens første pubbesøk kommenterer endringene: «Alt forandret seg. Det tok bare en dag. Tre dager om man regnet med helgen. Mandag morgen var alt annerledes.» Også på arbeidsplassen forandrer det seg: Arbeidstilsynet kommer på besøk, sikkerhetstiltak settes i verk, og en lang stund faller ingen ned. Og Jørn får overtaket, ettersom han nokså bestemt har sagt at han skal slutte, nå er det han som autoritativt feller dommer over filmene de ser (som samtlige er kommersielle suksessfilmer som gikk på norske kinoer i 1994 og 1995). Dette overtaket blir tydeligere i etterkant av bokens eneste eksplisitte erotiske trefning: Etter en ny og denne gang adskillig lystigere barrunde natt til 1. mai, forløses den homoerotiske spenningen som (langsomt, men tydelig) har bygget seg opp mellom de to romkameratene. Etterpå er Jørn den sterke (fordi han har initiativet i «forholdet»?), mens hovedpersonen stenger seg inne med angsten og angeren. Illustrasjon: Andreas Töpfer Jørns løsrivelse er proporsjonal med hovedpersonens assimilering i jobb-samfunnet. Vendepunktet i forholdet mellom de to er, som nevnt, overgivelsen til den tradisjonelle sosiale 3 / 7

4 omgangen midtveis i boken (kino kan ikke ikke hvert fall ikke her regnes som «sosial omgang», tvert imot er det i hvert fall her en viktig avstandsskapende syssel). Den mest signifikante hendelsen i initiativforskyvelsen fra hovedpersonen til Jørn er det seksuelle sammenstøtet, der de utveksler kroppsvæsker: spytt og sæd. Den endelige overføringen av autoritet finner imidlertid sted idet hovedpersonen holder på å falle ned fra stillaset, men reddes av Jørn. Også de endringer ulykken setter i verk, kommenteres eksplisitt i det påfølgende kapittel: Jeg var hjemme senere enn vanlig. Jørn satt på trappa. Han så annerledes ut. Hadde andre klær på seg, annerledes hår, et annerledes blikk. Først syntes jeg han så hånlig på meg, men han gjorde ikke det. Mer oppgitt. Du har vært på jobb, konstaterte han. Jeg nikket. Han ristet på hodet. Jeg skjønner ingenting, sa han. Vi har fått lønnsforhøyelse, sa jeg. Er det så mye at det er verdt å ofre livet for det? sa han. Han var ironisk. Han pleide aldri å være ironisk. Jeg var det iblant. Ikke han. Jeg fikset ikke at han plutselig var det også (s. 195). Etter nesten-ulykken overtar altså Jørn både retoriske og handlingsmessige strategier og initiativer, mens hovedpersonen glir fullstendig inn i rollen som den heroiske arbeideren som ofrer liv og lemmer for arbeidsplassen. Som belønning kåres han (sammen med Jørn, in absentia) til «månedens ansatte», og får gå foran som fanebærer og den fremste i stillasarbeidernes fylking i flaggtoget på 17. mai (dette er forøvrig bokens komisk-groteske høydepunkt: Hele flaggborgen klatrer til topps i stillaset, som den selvfølgeligste ting i verden, mens svetten siler og korpset spiller «La det swinge»). Et par måneder etter denne skjellsettende hendelsen er det imidlertid over: Hovedpersonen slutter, og vi får hint om at han tenker eller bedre: planlegger å slutte seg til Jørn, som har «flyktet» til utlandet, til Edinburg. Boken slutter med følgende korte tekst: Iblant drømmer jeg at jeg faller ned. Det er kanskje ikke til å unngå. Men jeg drømmer det ikke så ofte som man kunne forvente. Heldigvis, kan man vel si. Det er jo ingen god drøm akkurat, selv om den vel ikke kan kalles for mareritt heller. Det er nemlig ikke sånn at jeg føler meg lettet når jeg våkner (s. 214). Av de siterte passasjene går det klart frem at det her er tale om en nokså prosaisk, eller saklig, eller nøktern, eller enkel, prosa. Få setningskonstruksjoner inneholder mer enn to eller tre ledd, og det hele, også dialoger, er knapt og kort. «Avstumpet» er kanskje riktig ord. Romanen Noe med natur er også blottet for stilistisk skjønnhet («stilitistikk» betyr trope- og figurlære, ikke «personlig skjønnhet»). Liten eller ingen stilistisk (vi kunne gjerne si estetisk) skjønnhet i tradisjonell forstand, altså: Boken inneholder knapt én vakker setning. Men knapphet er også et stilistisk virkemiddel, og i hele denne romanen arbeides det intenst med å holde stilnivået nede: litt lavstil og litt mellomstil, blandet til demokratisk anonymitet. Språkformen i Noe med natur kan faktisk hvis vi kompenserer for 107 års demokratisk nivellering av språklige klasseskiller 4 / 7

5 sammenliknes med de komisk knappe og tilgjort muntlige dialogene i Bygmester Solness: Solness. Frøken Wangel? Hilde. Ja? Solness. Hvorledes var det nu? Hva ble det så videre til, dette med oss to? Hilde. Det ble ikke til noe mer. Det vet De da vel. For så kom jo de andre fremmede, og så isj! Solness. Ja riktig! De andre kom. At jeg kunne glemme det også. Hilde. Å, De har så menn ingenting glemt. Bare skammet Dem litt. En glemmer da ikke slikt noe, vet jeg. Solness. Nei, det skulle jo synes så. Hilde (atter livfull, ser på ham). Eller har De kanskje også glemt hva dag det var? Solness. Hva dag? Hilde. Ja, hva dag heiste De kransen på tårnet? Nå? Si det straks. (Første akt, Samlede verker. Bind IV, s. 159.) Ibsens dramatiske prosa er lystig oppstyltet, mens Haugeruds prosaiske prosa er motsvarende nedstyltet, men resultatet er omtrent det samme: Folk snakker litt kort og litt rart, dvs. «folkelig». Solness snakker tilgjort mellomstil fordi Ibsens tittel selvsagt er ironisk, mens Haugeruds bok oppholder seg i dette stilnivået fordi den slik jeg leser den forsøker å kommentere dette mellomleiet, det gjennomsnittlige, det normale. Bygmester Solness er forøvrig også en relevant tematisk referanse, og de ulike avskygningene av bygge-tårn-tematikken er like (over-)tydelige hos Haugerud som hos Ibsen. Men hovedpersonen i Noe med natur er selvsagt ingen Solness; han er kanskje heller enn anti- Solness, en som bygger og bygger og verken planlegger eller aner noe, som ikke lider av høydeskrekk og som ikke har vansker med å klatre til topps i tårnet, det betyr bare ingenting for ham (utover at det er et slit, men på skyfrie dager gir ham flott utsikt). Det finnes ingen byggmester i Noe med natur, det er et av hovedpoengene: Stillaset bygger seg selv for seg selv, og det har ingen hensikt ut over seg selv. Sånn sett er det kunst, stillaset, slik Kant definerte «kunst» for oss: det som har sin formålsmessighet i seg selv. Illustrasjon: Andreas Töpfer 5 / 7

6 Det knappe er denne bokens form, både grammatisk, syntaktisk og narrativt. Boken inneholder nesten ingen lange ord, ingen lange perioder, og få lengre, sammenhengende hendelsesforløp. De korte kapitlene gjengir episoder, uten at det skapes en overordnet ramme for disse episodene (foruten den indre «utviklingen» hovedpersonen og Jørn gjennomgår, og stillasets ytre utvikling veksten). Men denne fragmenterte fremstillingsformen gjør det ikke vanskelig å forstå hva som skjer, for det skjer jo uansett lite, bortsett fra det nakne møtet mellom de to hovedkarakterene, som er et klart dramatisk høydepunkt. Kafkas Prosessen ble for en tid siden kåret til århundrets roman, fordi den etter manges mening er en god roman, men også fordi den (etter manges mening) gir en så god og treffende beskrivelse av det gjennombyråkratiserte, automatiserte og paranoiafremkallende samfunnet i det 20. århundrets verden. I Norge liker vi Kafka særlig fordi han skriver om sosialdemokratiet vårt, og det var selvsagt godt og forutseende gjort av ham, siden han døde 21 år før Einar Gerhardsen oppfant seg selv som Norges første eneveldige sosialdemokrat. I fortellingen som på norsk jord har tittelen «Forvandlingen» våkner konfeksjonshandleren Gregor Samsa en morgen opp og er forvandlet til en bille. Til pass for ham, kunne vi si: Forretningsmannen Samsa avsløres som den parasitten han er. Og når vi tenker oss om: Kunne vi ikke alle, når sant skal sies, fortjene å avsløres som de krypene vi er? Joda, det kunne vi, det kunne vi rett og slett ha godt av. Dette er den allegoriske lesningen av Kafka-fortellingen, der forvandlingen er tropologisk, og der Samsa figurlig sett er «forvandlet» til en bille, og der Samsa til slutt «dør» som følge av en sur stikkpille fra sin far. En slik lesning er selvsagt legitim nok, men den er ikke den eneste, enn si den viktigste. Allerede på 30-tallet tok Walter Benjamin (og etter ham Th. Adorno) til orde for en bokstavelig Kafka-lesning. Ifølge en slik lesemåte er «Forvandlingen» fortellingen om en mann som våkner opp og finner «seg forvandlet til et digert, ufyselig kryp», og som må forholde seg først og fremst til de praktiske problemene dette skaffer ham: Hvordan kommer jeg meg tidsnok på jobb, nå som jeg må krype? Hvordan skal jeg få på meg klærne? Og hvilke klær har jeg som passer til en bille? Dette er en annen fortelling: En bille på rygg i en seng er noe ganske annet enn en allegorisk beskrivelse av en ynkelig forretningsmann på rygg i en seng. Dag Johan Haugeruds Noe med natur fortjener selvsagt ikke å nevnes sammen med Ibsen og Kafka, for det gjør denne romanen til noe den ikke er: en del av en kanon. Imidlertid kan den samme dualistiske litteratur- og språkforståelsen som har preget Kafka-resepsjonen, gjøres gjeldende i forhold til Haugeruds debutroman. Lest allegorisk: Noe med natur handler om en person som har en jobb han ikke liker, men ikke kan unnslippe, og arbeidsplassen hans og samfunnet rundt, er en mystisk, selvregulerende organisme. Kjernemetaforen er stillaset, et midlertidig bygg som ikke selv tjener noen hensikt, og som bygges av arbeidere som ikke produserer noe, men som bare legger til rette for mulig, fremtidig produksjon. Innforstått: Slik er verden (og i særdeleshet Norge). Vi vil ikke, men vi må, og alt vi gjør er unyttig og hensiktsløst, og genererer mer arbeid. Politisk: Arbeiderbevegelsen styrer på og feirer og organiserer noe som ikke lenger finnes: produksjon. Fordi ingenting produseres, må det skapes mer arbeid, mer sysselsetting. Flukten fra dette helvete av unyttig arbeid er urimelige (men midlertidig?) overskridelser av normaliteten: trass, seksualitet og utenlandsopphold: «Ikke vært på jobb, sa 6 / 7

7 Powered by TCPDF ( Vagant han. Nei, sa jeg. Vil slutte. Han så på meg, men sa ikke noe. Så bøyde han seg framover og plukket opp et kort som lå på bordet. Edinburgh? sa han. Ja sa jeg.» Noe med natur som allegorisk roman liker jeg ikke, på samme måte som jeg ikke liker Kafkas romaner om Oslo. I tillegg til å være lettlest, er Haugeruds allegori om arbeider-norge forutsigbar og kjedelig, fordi alle som leser aviser vet at det er slik det er. Noe med natur er ikke grotesk nok. Lest bokstavelig er det en bedre, tidvis komisk og smått absurdistisk roman, som handler om slitsomt arbeid på dagtid og slitne arbeideres begrensede sosiale adspredelse på kveldstid. Hvis vi insisterer på at dette handler om å bygge et stillas for stillasets egen del, og ikke om hvor meningsløst menneskenes strev på jorden etc. er, blir det hele mer interessant, da kan vi stille spørsmål som f.eks.: Hvor høyt kan stillaset bygges? Høyere enn Fløyen? Høyere enn Holmenkollen? Høyere enn Eiffeltårnet? Hvor stort må det bli før det f.eks. kan regnes som en turistattraksjon? Og når det gjelder løsrivelsen: Må hovedpersonens svinnende selvstendighet nødvendigvis leses som en kritikk (eller bedre: en beskrivelse av det menings- og nytteløse med denne typen kritikk) av samfunnets mange passiviserende og anonymiserende mekanismer? Er det ikke nok at en fyr en dag våkner opp og finner at han har blitt forvandlet til en arkitekt, uten at han vet hva det innebærer, og at han forsøker, men har vanskelig for å slutte på jobben? Bokens tittel, Noe med natur, refererer til det normalitetsbegrepet mye måles mot; både hva gjelder sosial oppførsel, arbeidsforhold, seksuell legning, nasjonal- og fellesskapsfølelse regnes visse verdier som mer «naturlige» enn andre. En normalitetskritikk som den Haugerud her bærer frem, er selvsagt heilt på sin plass, og særlig i et tussete land som Norge. Men sannsynligvis fungerer den normalitetskritiske allegorien mot sin hensikt: Vi leser om et karikert menings- og nytteløst arbeider- og velferdssamfunn, et simulasjonssamfunn, og tenker «sånn» er det, ha ha. Problemet: Det er faktisk sånn det er. 7 / 7