Kjære bruker. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen. Redaksjonen

Transkript

1 Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories hjemmeside ( og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen

2 MEDICIN ble ofre for lobotomi 54

3 USA/1936 USA OHIO Den amerikanske legen Walter Free man er den første som utfører lobotomi i stor stil. Leger i mange land følger raskt etter. Operasjonen tar bare seks minutter, og det å få den spisse gjenstanden vridd rundt i hjernen er ikke verre enn å trekke en tann, skriver en avis. Men for mange tusen psykisk syke blir livet aldri det samme. AV IB SALOMON Stemningen er intens på den internasjonale nevrologikongressen i London i I en av salene lytter forskere fra hele verden til foredrag om hjernens pannelapper, og dagens høydepunkt kommer da to amerikanske forskere viser en film med et par sjimpanser. Til å begynne med er den ene sjimpansen rasende og gjenstridig, men da forskerne kapper forbindelsen mellom dyrets pannelapp og resten av hjernen, blir det rolig og medgjørlig. Under diskusjonen ved slutten av dagen reiser den portugisiske legen Egas Moniz seg og stiller spørsmålet mange sitter med, men ingen tør stille høyt: Ville det ikke være rimelig å lindre angsttilstander hos mennesker med kirurgi, slik vi nå har sett det med sjimpansen? Spørsmålet ryster noen av kongressdeltagerne, men Egas Moniz er en høyt respektert hjerneforsker som har vært innstilt til Nobelprisen i medisin to ganger, men er blitt forbigått. Nå har kongressen i London gitt ham en idé. Den amerikanske legen Walter Freeman fant opp en ny teknikk der han utførte lobotomien ved å gå inn via øyet. Han underviste leger over hele USA i metoden. Skynder seg med å sende rapport Egas Moniz kan ikke operere selv, men få måneder senere får han en nevrokirurg hjemme i Lisboa til å ødelegge en del av pannelappen på 20 psykiatriske pasienter. De fleste lider av depresjon. 14 blir friske eller får det bedre, mens 55

4 tilstanden er uendret hos seks av de opererte, slår han fast i en rapport som han skynder seg å sende til vitenskapelige tidsskrifter i seks land. Det må gå fort, før noen andre får den samme ideen. Artikkelen til Egas Moniz vekker enorm oppsikt. I legeverdenen er man vanligvis tilbakeholden med å ta i bruk en ny og ukjent teknikk, men likevel begynner andre leger straks å etterligne Egas Moniz. Metoden hans gir håp om å kunne gjøre noe for de mange kronisk syke, som frister en begredelig tilværelse på overfylte psykiatriske sykehus der enkelte er akkurat like uregjerlige og aggressive som sjimpansen på filmen. Amerikanske leger øver seg på lik Aller størst inntrykk gjør Egas Moniz artikkel på den amerikanske legen Walter Free man. Han bestiller et par av de kirurgiske knivene fra Europa som Egas Moniz har utviklet til inngrepet. Walter Freeman er ikke selv kirurg, men allierer seg med en kollega, nevrokirurgen James Watt. I en uke øver de seg på lik fra et likhus, for så å foreta sin første operasjon. James Watt skjærer, og Walter Freeman dirigerer. Den første pasienten er en 63 år gammel sinnslidende kvinne fra Kansas. Da hun forstår at hennes stolthet, det krøllete håret, må fjernes før operasjonen, er det like før hun ombestemmer seg. Men operasjonen blir gjennomført, og Freeman noterer tilfreds at hun etterpå gir blaffen i hele håret. De første operasjonene foregår gjennom tinningene. James Watt borer hull i begge tinningene, og gjennom hullene stikker han en tynn stålpinne med en løkke av ståltråd inn i hjernen. Løkken brukes til å kappe nerveforbindelsene. Snart begynner de to legene å eksperimentere og gå inn i hjernen oppe fra hodebunnen. Målet er fortsatt å bryte forbindelsen mellom pannelappen og resten av pasientens hjerne. Teorien bak psykokirurgien er ytterst spinkel, men de to legene er overbevist om at operasjonen vil skille den tenkende delen av hjernen fra den følende delen av hjernen og at det kan hjelpe mange pasienter med diagnoser som schizofreni eller depresjon. Den nye metoden gir håp til mange alvorlig syke på overfylte psykiatriske sykehus. Pressen roser den nye metoden I november 1936 offentliggjør Freeman og Watt en rapport om erfaringene sine. Resultatene er nesten utelukkende positive, skriver de men tilføyer at leukotomi, som de kaller operasjonen, bare er egnet for en liten gruppe nøye utvalgte pasienter. Det forbeholdet velger mange leger å se stort på, for nå begynner metoden å bre om seg, og snart brukes operasjonen i en rekke land. Men Lobotomi ble først utført gjennom tinningen. Senere gikk legene inn i hjernen ovenfra. Begge deler etterlot stygge arr. den møter også kritikk en lege sier for eksempel: Det er ikke en operasjon, det er lemlesting. Mediene begynner også å interessere seg for operasjonen som Walter Freeman forteller så begeistret om. I den ene store avisen etter den andre dukker det opp artikler om den nye mirakelkuren. New York Times har historien på forsiden i juni Psykisk syke og deres pårørende henvender seg i stort antall til Walter Freeman for å bli satt på venteliste for operasjon, som ikke er verre enn å trekke en tann, ifølge en avis. Presset får de to legene til å eksperimentere videre med operasjonen. De finner blant annet ut at den kan utfø- Operasjonen tok seks minutter Lobotomi var en enkel operasjon, som bare krevde et spisst redskap gjennom øyets tårekanaler. For pasientene var skaden uopprettelig. Formålet med lobotomi var å gi angstpasienter ro ved å atskille den tenkende fra den følende delen av hjernen. Det mente Freeman og Moniz kunne oppnås ved å skjære over forbindelsen mellom pannelappen og resten av hjernen. Før operasjonen ble pasientene lokalbedøvd og fikk et par bedøvende elektrosjokk. De kjente ikke mye, for selve hjernen føler ikke smerte. 1 2 Snittet ble laget i fremre del av hjernen, som er hvit. Levkos er gresk for hvit, tomé betyr snitt. Via tårekanalen er det lett adgang til hjernen. Walter Freeman førte det spisse instrumentet inn gjennom øyet. Med en gummihammer banket han det gjennom skallebeinet og inn i hjernen, der spissen ble vrikket opp og ned. Operasjonen ble gjentatt i det andre øyet. Freemans rekord var seks minutter. Walter Freeman utførte de 3439 operasjonene sine med ulike spisse instrumenter. Pasienten kunne sendes raskt 3 hjem, og mange hadde ingen erindring om inngrepet. En del psykisk syke pasienter opplevde en forbedring av tilstanden sin. Operasjonen ble imidlertid kritisert for å være upålitelig og for å medføre voldsomme bivirkninger. Seks av 100 pasienter døde i Norge så mange som hver tredje! og mange ble for fysisk eller psykisk uføre til å klare seg selv. 56

5 res raskere hvis de nøyer seg med å gi pasienten lokalbedøvelse. De neste årene har de nok å gjøre med å operere. De to legene tar 250 dollar for en operasjon, mens det fort kan koste dollar i året å ha en psykiatrisk pasient innlagt. Etter operasjonen kan mange av pasientene utskrives til privat pleie, fordi de ikke lenger er aggressive, men føyelige og apatiske. Freeman begynner å bruke ispigg Uten å fortelle det til makkeren, James Watt, går Freeman i gang med å utvikle en helt egen metode en operasjon han selv kan utføre. Han har lest seg til at det via tårekanalen er enkel adgang til hjernen, og da han skal forklare en annen lege metoden, høres det slik ut: Jeg tar en slags medisinsk ispigg, banker den gjennom skallebeinet like over øyeeplet, skubber spissen opp i hjernen, der jeg roter rundt med den. Og det er alt pasienten merker ingenting. Etter at han i all hemmelighet har operert ni pasienter, inviterer Freeman James Watt til å overvære en operasjon. Men James Watt blir rasende, kaller metoden brutal og vil ikke være med lenger. Walter Freeman begynner nå å arbeide alene. I 1948 kjøper han en Lincoln stasjonsvogn som han innreder med kirurgisk utstyr og skap til journaler. Han har døpt sin variant av operasjonen for lobotomi, og kaller derfor bilen for en lobotomobil. I den reiser han USA på tvers og utfører den ene lobotomien etter den andre. Etter hvert kan han utføre en operasjon på seks minutter. I Norge dør hver tredje opererte I Europa går utviklingen litt langsommere, men den skyter for alvor fart da Freeman og Watt i 1942 gir ut boken Psychosurgery, som gir psykokirurgien et anstrøk av vitenskap. Norge er et av de første europeiske landene der det blir foretatt lobotomi. Allerede i 1941 gir overlege Ørnulv Ødegård ved Gaustad Asyl tillatelse til den første operasjonen, som han anser som et nødvendig onde i kampen mot sinnslidelser. Fra 1947 går utviklingen raskt, både i Norge, Sverige og Danmark. I Norge blir det i alt utført rundt 2500 lobotomier, i Sverige 4400 og i Danmark Også i Finland utfører man operasjonen. De skandinaviske landene topper snart 12-åring ble lobotomert På 1950-tallet steg antall lobotomier. Både i USA og andre land begynte leger å bruke operasjonen på helt nye pasientgrupper. Det var nok å lide av for eksempel voldsom hodepine eller for den del magesmerter. Howard Dully fra USA var bare 12 år da han ble operert av Walter Free man. Stemoren hans klaget over at han På verdensbasis dør bare seks av 100 under operasjonen. var fiendtlig og uregjerlig. Flere leger avviste å gjøre noe og regnet Howard som helt normal. Men Freeman hadde ingen skrupler. Dullys far ga omsider tillatelse til operasjonen, som ble utført i desember I dag er Howard Dully bussjåfør i California og har ingen erindring om lobotomien. Han har alltid følt seg annerledes, FØR UNDER ETTER men våget aldri spørre familien før han var godt voksen. I 2002 tok han opp saken og kontaktet blant annet Walter Freemans sønn, fikk tilgang til farens arkiv og intervjuet pasienter og pårørende. Historien hans fins på: npr.org/templates/story/story. php?storyid= Først som voksen oppdaget Howard Dully at han var blitt lobotomert da han var 12 år. Han gikk på jakt etter historien sin, blant annet i Walter Freemans arkiver. statistikken over antall lobotomerte i forhold til innbyggertall. I Norge er det mange dødsfall. Frem til 1948 dør hver tredje pasient som blir operert ved Gaustad Asyl. På verdensbasis dør bare seks av 100 av inngrepet. Oppfinneren får Nobelpris I 1949 beslutter den svenske nobelkomiteen å tildele oppfinneren av inngrepet, portugiseren Egas Moniz, Nobelprisen i medisin. Det er en triumf for Moniz, som seks år før led et ydmykende nederlag da han igjen ble forbigått etter en rapport som blant annet kritiserte de mange dødsfallene. Men i 1949 er kritikken stort sett forstummet, og Egas Moniz reiser til Stockholm for å motta den prestisjefylte prisen. Han sitter i rullestol, etter å ha blitt skutt av en av sine schizofrenipasienter noen år før. Med Nobelprisen blir lobotomi stuerent. De neste årene tredobles antallet lobotomier. Samtidig begynner man både i USA og verden for øvrig å bruke operasjonen på helt nye pasientgrupper. Minst kanskje mennesker verden over blir lobotomert, de aller fleste kvinner. Samtidig får kritikerne av metoden langsomt vind i seilene. De peker på den høye dødeligheten og at det aldri for alvor er foretatt noen oppfølgingsundersøkelser av pasientene. Noen av dem er takknemlige, men de fleste har fått følelseslivet ødelagt, og mange er blitt demente, hvis de da ikke sitter igjen som apatiske zombier. I tillegg til dette dukker de første psykofarmaka opp rundt Medisinen beroliger pasientene uten kirurgi, og tallet på operasjoner stuper. I 1967 foretar Freeman sin siste lobotomi. Han treffer et stort blodkar i hjernen, og pasienten dør. Freeman blir fradømt retten til å operere. LES MER: Edward Shorter: A History of Psychiatry: From the Era of the Asylum to the Age of Prozac (1997) Ben Shepard: A War of Nerves, Harvard University Press 2001 Roy Porter: Medicine a History of Healing (1997). 57