God avslutning God avslutning på Ugå09 Side 3, 4, Side 3, 5, 4, 6 og 7 5, afjord n Fr Bjør Foto:

Transkript

1 God avslutning på Ugå09 Side 3, 4, 5, 6 og 7 Foto: Bjørn Frafjord

2 Studentavisa Hugin 4036 STAVANGER Arshad Mubarak Ali Kulturredaktør tlf: kultursmis mener 24. mars 2009 Hva skjer etterpå? Det har vært mange diskusjoner om studentengasjementet her i Stavanger. Byen har hatt mange festivaler og prosjekter de siste årene. I fj or var vi selveste Kulturhovedstaden i Europa. Mange har snakket om å forbedre kulturtilbudet, for da vil studentene strømme til. Men dette er bare en halv sannhet. Mange festivaler, konserter og annet har blitt stelt i stand til studentenes ære. Mens de i retur bare trekker på skuldrene, og gjemmer seg bak hver sofakrok (eventuelt under pulter og lignende). Jeg har en del teorier om hva som egentlig foregår. Vi har enten den største andel datanerder, tv-tittere og slaskete studenter som eksisterer i Norge samlet under Universitetet i Stavanger (UiS). Eller så må vi ha den største andelen studenter som ikke vet at det eksisterer et liv utenom skolen. Et godt eksempel på slaskete/uvitende studenter, er møtet på Folken 10. mars. Der var det rundt 50 personer som kom for å høre hvordan Stavanger kunne bli en bedre studentby. Tilstede var 8 studenter, dette inkludert Ugå-sjef, faddersjef på UiS, undertegnede og én AUFer. Det er jo et tankekors at de fl este på dette møtet var eldre mennesker. Når det er denne gjengen som engasjerer seg for studentene er det grunn til å riste på hodet. Studentene er ikke akkurat invalide, selv om det kan virke slik. At kun 12,2% stemte ved sist Studentparlamentsvalg, gir et enda mer dystrert bilde av hva som egentlig foregår. Når vi i tillegg vet at det er den yngre generasjonen som er sofa-sittere ved kommune- og stortingsvalg, er det ikke akkurat lett å være optimistisk angående fremtiden. For hva skjer, når disse engasjerte eldre, ikke lenger er like engasjerte? Hvis det er datamaskinen, tv-en eller generell latskap som er kilden til problemet, er det ikke så mye som kan gjøres. Men hvis fl erparten ved UiS derimot kun er akademisk interesserte, kan det være en idé å nedlegge Folken og alt som har med kultur å gjøre (inkludert kulturdelen i SmiS), og heller opprette fl ere forskningssentre, slik at studentene får dyrke studiene sine skikkelig. Ingrid Milde Presse- og informasjonsansvarlig ved Rogaland Teater fra innsiden Som første teater i landet har vi nylig presentert et engelskspråklig teaterstykke. Norgespremieren på take away-forestillingen «Contractions» ble vist i formannskapssalen i stavangermaktens sentrum foran et publikum av politikere og politisk sekretariat. Etter premieren skal det spilles en del forestillinger i Kjellerteatret, så skal det leve videre som take away-teater, en Rogaland Teater-oppfinnelse som stadig fl ere kopierer. Idéen er like god som den er enkel: Du kan ringe og bestille forestillingen dit du vil! Vi har snart tiårsjubileum for take away-teater og det er utrolig populært. Vi sender forestillinger til alle mulige steder: på desken i Aftenbladet, på plattform i Nordsjøen, i store bedrifters kantiner, i private hjem, på fyr, i kirker og kulturhus. Flere av forestillingene har spilt langt over hundre ganger. Hvorfor på engelsk? Teatersjefen har lenge ønsket å komme med et tilbud til den engelskspråklige delen av befolkningen, som ifølge kommunens nettsider teller i regionen vår. Vi har i tillegg fl ere multinasjonale selskaper hvor arbeidsspråket er engelsk. Contractions er skrevet av engelske Mike Bartlett, 28 år gammel. Du møter sjefen fra helvete han som gjennom 14 medarbeidersamtaler vrir og vrenger på alt du sier for å sette deg i et dårlig lys, som insinuerer, overvåker og mistenkeliggjør og invaderer ditt privatliv langt ut i det absurde. Samtidig følger han fi rmaets regler og retningslinjer til den minste detalj. I en verden hvor kan- Nytt på nytt tene hardner til i arbeidslivet, hvor mange er villige til å gå langt for å beholde jobben, kan stykket bidra til at vi gjør oss noen tanker om arbeidslivet. Hvis det går bra med Contractions, og det har vi tro på, har teatersjefen planer om å sette opp en forestilling på engelsk årlig. Det lover godt for teatergjengere som ikke snakker norsk. Det merkes på huset at vi har fått ny sjef. Det dukker opp nye tanker og nye prosjekter. Nå presenters ny samtidskunst til hver produksjon i teaterhuset, og man planlegger nye aktiviteter med nye aktører. Et av de interne prosjektene er at vi ansatte oppfordres til å besøke og delta i arbeidet i de andre avdelingene på teatret. Derfor satt jeg en mandagskveld i lyslosjen og intervjuet Torill Lund for internavisen Rot-nytt, mens hun kjørte lys på Stormen på Hovedscenen. Torill har arbeidet som lystekniker og lysdesigner i mange år og har opplevd det meste fra sin mørke hule øverst på galleriet. Det var utrolig spennende å få sitte sammen med henne under forestillingen. Av og til måtte jeg sitte helt stille mens hun lyttet på stikkord fra scenen og ga beskjeder til følgespotkjørerne. Da fl øy tankene mine bakover i tiden, til den gangen da jeg var sjef i Folken og vi leide Torill inn som kursholder for nye medlemmer i lysgjengen. Vi brukte mange av teatrets ansatte til forskjellige aktiviteter i studenthuset. Sceneteppet i Folken ble sydd av scenemesteren på Rogaland Teater. Skuespillere deltok på Sensualitetens dag med å fremføre tekster fra Salomos høysang. Vi ble kurset av erfarne teaterfolk og vi arrangerte til og med en internasjonal teaterfestival i sammen i 1989; Stavanger Internasjonale Teaterfestival i regi av Rogaland Teater, Studenthuset Folken og Fransk-Norsk kultursenter. Det var helt fantastisk. Internasjonale og norske produksjoner i Folken med de mest vanvittige scenerigger som skulle monteres. Det var ekstremt mye arbeid, og en stor opplevelse. Tilbake til lyslosjen hos Torill tenkte jeg mye på hvor viktig og bra det er med erfaringsoverføring. At etablerte institusjoner er rause overfor nye krefter og deler på det man kan. At erfarne institusjoner får nye impulser utenfra. Og ikke minst at vi har mye å lære av våre kolleger også. Arshad M. Ali, Kulturredaktør Jeg har en del teorier om hva som egentlig foregår. Stemmer fra innsiden Dag Terje Solvang Adm. dir, Melvær&Lien idè-entreprenør Annamaria Gutierrez Festivalsjef i Den Store Norske Humorfestivalen Ingrid Milde Presse og inf. ansv. Rogaland Teater Pernille Kaldestad Daglig leder på Folken Illustrasjon: May Linn Clement Last ned avisa i.pdfformat på:

3 telefon: faks: tipstelefon: e-post: web: annonseansvarlig: ansvarlig redaktør: Tore Buchholdt Espedal - hugin@smis.no nyhetsredaktør: Øyvind Askeland - nyheter@smis.no kulturredaktør: Arshad Mubarak Ali - kultur@smis.no distribusjonsansvarlig: Jens Arve Nygård - distribusjon@smis.no markedssjef: Mauritcio Diaz - annonse@smis.no deskjournalist: Silje Ludvigsen - sil@smis.no grafisk design: Roy Kenneth Sydnes Jacobsen - rkj@smis.no DEBATT: Elkouria Amidane møtte motstand på bokkafeen under sitt besøk ved Universitetet i Stavanger. Prisvinneren fikk brynet seg Da studentenes fredsprisvinner Elkouria Amidane kom til UiS for å snakke om situasjonen i Vest-Sahara, ble hun utfordret av fremmøtte marokkanere. :: Av Arshad M. Ali & Tore B. Espedal (foto) Rundt 30 studenter og andre interesserte stimet sammen i den lille bokkafeen i Kjølv Egelands hus, for å høre studentenes fredsprisvinner Elkouria Amidane. StOr inviterte henne til Universitetet i Stavanger (UiS) for å snakke om hennes arbeid for saharawiske studenter og fredelige kamp for Vest-Saharas selvstendighet. Spre budskapet, gjør folk kjent med situasjonen i Vest-Sahara. Politiske og andre organisasjoner kan være i kontakt med de lokale kontorene våre, og mobilisere demonstrasjoner, oppfordret Amidane de fremmøtte. Jeg har opplevd at marokkanske ambassader har sendt folk for å sabotere sannheten om Vest- Sahara. Omstridte påstander Personen Amidane og saken hun representerer er tydeligvis kontroversiell hos mange. Det ble høylytt krangling da Amidane påstod at noen marokkanere som var imot det hun hadde å si, var agenter sendt fra ambassaden. Jeg er ikke agent for ambassaden, men er student ved universitetet her, var det noen blant publikum som ropte. Amidane modererte seg litt og sa: Jeg har opplevd at marokkanske ambassader har sendt folk for å sabotere sannheten om Vest-Sahara. Jeg sier ikke at de som har kommet her i dag er det, men synes likevel det er dumt at man i et demokratisk land ikke får lov til å snakke fritt. Da hun ble bedt om å unnskylde seg for påstanden, nektet hun. Elkouria Amidane, prisvinner Omstridt sak Jeg er glad for å motta prisen. Det viser at arbeidet med å gjøre saharawienes sak kjent for verden, fungerer, sier Amidane til SmiS etter foredraget. Hun er glad for velkomsten og sympatien fra det norske folk. Jeg opplever at folket her støtter vår kamp. Grunnen til det er at Norge er et demokratisk land, som lar alle stemmer få tale, slik at rettferdigheten vinner frem, forklarer hun, og legger til at i Vest-Sahara er det å demonstrere eller snakke imot regimet straffbart. Det er mange som er i fengsel og blir torturert på grunn av det, sier Amidane. Når SmiS spør henne om motstanden hun opplevde på bokkafeen, smiler hun bare, og sier: Det er jeg vant til. Vi fi kk en e-post på forhånd som varslet om at hun kunne møte motstand. Vi var derfor forberedt på at ikke alle var enig med Amidane, sier nestleder Anne Marte Aasen i StOr. Omstridt område Vest-Sahara er et konfliktfylt område. Marokko gjør krav på Vest-Sahara på bakgrunn av sin historie, og mener at ideen om selvstendighet er et resultat av kolonialisme (Vest-Sahara ble okkupert av Spania, mens Marokko ble underlagt Frankrike). Mens Polisario på den andre siden, er en organisasjon som fører væpnet kamp for saharawienes selvstendighet. Publikummer Khalid Dindane var blant dem som kranglet med Amidane. Jeg har jobbet i Vest-Sahara, og har ikke erfart et skille mellom folk fra Vest-Sahara og ellers. Man må slutte å snakke om okkupasjon. Området tilhørte Marokko før Spania kom inn. Det er det Vest-Sahara Er godkjent av rundt 50 land som selvstendig. Har historiske og kulturelle tilknytninger til Maghreb (Marokko, Tunisia, Libya). Blandet folkeslag (arabere og berbere). Var okkupert av Spania frem til I 1976 overtok Marokko området militært. samme folket, samme språket, og den samme kulturen. Marrokanere og saharawiene er et blandet folk. Hele konflikten er et resultat av kolonisering, sier Dindane til SmiS. Men han er enig med Elkouria Amidane om at det eksisterer problemer som må løses: Tema om tortur er reelt, dette gjelder både i Vest-Sahara og for den saks skyld i Rabat (Marokkos hovedstad journ. anm.). Det fi nnes mange områder som må belyses med internasjonal hjelp, men oppsplitting av landet er ikke løsningen, sier Dindane. Omstridt demonstrasjon Litt før klokken 1800 samlet noen tilhengere seg på torget i sentrum med flagg og effekter fra Vest-Sahara. Da SmiS var der, var det rundt ti personer tilstede. Men selv om oppmøtet var lite, ble det lagt godt merke til. En mann som tydeligvis ikke var enig i det som ble ropt, gikk bort og skjelte dem ut, før han tydelig opprørt gikk videre. ama@smis.no Det er det samme folket, samme språket, og den samme kulturen. Marokkanere og saharawiene er et blandet folk. Khalid Dindane, publikummer

4 4 ugå09 SmiS 24. mars 2009 HELAN OG HALVAN: Kristoffer Schau og Trond Viggo Torgersen hadde et bra tak på publikum denne kvelden. stand up Hvorfor det? Hvem: Trond Viggo Torgersen og Kristoffer Schau. Hvor: Folken. Når: 13. mars. Spenstig spørretime Stemningen ble satt da sprekingen Trond Viggo entret scenen rappende til rytmene fra et medbrakt tremannsband. Storsalen var fullsatt med vitebegjærlige og lattermilde publikummere under dette vellykkede showet. :: Av Karl Gunnar Schmidberger Karlsen & Mohammed Basefer (foto) Mange forventningsfulle tok turen til Folken for å se Trond Viggo Torgersen denne fredagen, og jeg tror de færreste ble skuffet. Publikummet var av fi n blanding, dog med en overvekt av folk, og spesielt damer, over 30. Selv har jeg sett lite til Trond Viggo etter han gikk av som barneombud, men det er tydelig at han fortsatt har mange fans. Jeg skjønte kjapt at dette kom til å bli en morsom kveld da den noe aldrende mannen åpnet med en akkompagnert rap det var så vidt pusten hans holdt! Høydeforskjell Etter en liten runde med utspørring av de som var så heldige (?) å sitte på første rad, kom Kristoffer Schau tuslende ut fra backstage. Høydeforskjellen mellom de to rettferdiggjør at Schau ble sittende i sofaen under hele showet. Selv om de vanligvis ikke opptrer sammen, fungerte samspillet dem imellom kjempebra. Teamet la seg på en tilbakelent og uformell stil, og svarte så bra de kunne på alle spørsmålene fra salen. Narkopåvirkede duer Det var toastmaster Trond Viggo som pekte ut dem som fikk stille spørsmål. Vi undrende i salen fi kk etter hvert mange mer eller mindre logiske resonnementer tilbake. Visste du forresten hvorfor det heter «tatt på fersken»? Ifølge de selverklærte mesterhjernene var en mann med kjærlighet for lodne Vi fikk også et innblikk i hvordan oppførselen til de altetende duene i Oslo blir påvirket av de forskjellige typene narkotika som ligger gatelangs. frukter, og som ble fl au over sin oppførsel, opprinnelsen til uttrykket. Vi fi kk også et innblikk i hvordan oppførselen til de altetende duene i Oslo blir påvirket av de forskjellige typene narkotika som ligger gatelangs. Folk lurte på de pussigste ting, selv om overraskelsen nok var størst da noen lurte på hva en cumshot var. Dannet som han er, klarte herr Schau å gi et barnevennlig, men likevel ganske presist svar, imponerende. Tullestavangersk Det er lett å spore enkelte hovedstadsbeboeres fascinasjon for dialekter. Trond Viggo benyttet i hvert fall enhver mulighet til å snakke tullestavangersk, noe som ble litt slitsomt etter hvert. Ellers fungerte kommunikasjonen med publikum utmerket, og tonen ble aldri slem. Selv har jeg kun svippet innom tv-programmet som showet er basert på. Hvis programmet er i nærheten av like morsomt som dette var live, skal jeg begynne å se det på tv. At showet begynte litt sent ble rettferdiggjort ved at gutta holdt koken lenger enn forventet. Dette var en super start på en fredagskveld. Takk Ugå! kgk@smis.no

5 SmiS 24. mars 2009 ugå09 5 konsert Hvem: Bjørn Eidsvåg Hvor: Folken Når: 11. mars GOD STEMNING: Bjørn Eidsvåg hadde med seg et dyktig band under konserten i Storsalen på Folken 11. mars. Gjensyn med Folken etter 10 år Bjørnen ga det publikum ville ha Selv om det var ti år siden sist Bjørn Eidsvåg gjestet Folken, hadde han ingen problemer med å forføre Ugå-publikummet anno :: Av Siri Baastø & Nada Bojic (foto) Bjørn Eidsvåg og bandet hans blir varmt mottatt på scenen av de mange som har møtt frem i Storsalen. Stemningen er svært god fra starten av, noe som kan skyldes gratis vinsmaking i etasjen under. Eidsvåg er svært rutinert i konsertsammenhenger, og har et veldig behagelig vesen. Det er egentlig merkelig hvor sjarmerende denne middelaldrende mannen er på scenen. Han har en helt spesiell utstråling, og småprater og spøker med publikum mellom sangene. Dyktig band Konserten innledes med noen av hans mer rolige sanger, som ikke fungerer like bra med dette publikummet. Du kan høre støy fra baren og en del irriterende småprat blant publikum. Noen relativt påseilete publikummere, muligens som resultat av den nevnte vinsmakingen, roper opp til scenen mellom sangene. Men Bjørn Eidsvåg lar seg ikke affisere av et par fulle folk, og etter sangen «Jerusalem» skrur han tempoet opp. «Er du den du e» får fart på tilhørerne. Eidsvåg har med seg bandet han Vær så snill, skjenk meg full og forfør meg. Bjørn Eidsvåg turnerte med i høst, og som har blitt beskrevet som hans beste band noensinne. Det er ikke uten grunn. De er ekstremt dyktige musikere som tilfører sangene hans en ekstra dimensjon og virkelig viser hva de er gode for i et langt instrumentalnummer midtveis i konserten. Sjenk meg full, og forfør meg Bjørn Eidsvåg fornekter seg ikke, og kommer med et lite spark til den siste tidens kritikk rundt tekstene hans, tekster som av flere har blitt beskrevet som ekle og mannsjåvinistiske. Denne skrev jeg da jeg var ung. Det er jo klart at det høres litt merkelig ut å synge den nå. Men jeg velger å gjøre det likevel, så får heller humoristene gjøre narr av meg, sier han fra scenen, før han begynner å synge strofer som «eg e så tent» og «vær så snill, skjenk meg full og forfør meg».det virker lettere absurd å høre på, men likevel skal han ha respekt for at han står løpet fullt ut og gjør sin egen greie. Bjørn Eidsvåg har et stort og bredt publikum, og selger album i bøtter og spann, uten egentlig å ha blitt akseptert av kultureliten. Han trosser trender og kritikk, og skriver sanger som mange folk kan relatere seg til. Holdt rundt hverandre Eidsvåg avslutter med «To små planeter» til trampeklapp fra publikum. De roper om mer, og Eidsvåg og bandet kommer tilbake igjen på scenen. De gir publikum akkurat det de vil ha: hans aller største og kanskje kjæreste sanger «Mysteriet deg» og «Skyfri himmel» blir mottatt med entusiastisk allsang. Og da den nydelige «Eg ser» kommer, er kvelden ganske så komplett. Småpraten stilner, folk holder rundt hverandre og synger med. Denne anmelder var selv litt i tvil om hvor spennende en konsert med en eldre visesanger kunne bli, men ble etter dette overbevist. Konserten var ikke bare stemningsfull, men også svært underholdende. Det er bare å håpe at Bjørn Eidsvåg holder på i mange år til, og fortsetter å følge sitt eget løp. ssb@smis.no

6 6 ugå09 SmiS 24. mars 2009 Den femte statsmakt Black Debbath stod på scenen på Folken torsdag 12. mars. Med sin politiske, bluesbaserte tungrock leverte de varene. :: Av Anders Fehn & Kristoffer Møllevik (foto) Black Debbath feirer i år 10-årsjubileum. Siden 1999 har de foret oss med sine kontroversielle, politiske ytringer, og sine tunge gitarriff. Bandet feirer sitt jubileum med utgivelse av et feiende flott samlealbum, og i den sammenhelg turnerer de landet rundt. Mange hadde møtt opp for å få med seg litt «tung, tung bluesbasert rock» som bandet kaller det selv på Folken. Black Debbath skuffet overhodet ikke. De oppmøtte fikk se en energifylt konsert med masse god musikk og en god dose humor. Slagere som «Problemer innad i Høyre», «Vi må redde geirfuglen», «Min kone forlot meg» og selvfølgelig «Den femte statsmakt» ble servert med stil. Samfunnsmusikk Black Debbath er kjent for å ta opp spesielle temaer som angår samfunnet i sin musikk. «Evigvarende problemstillinger», velger gi- Black Debbath vet virkelig å få publikum med seg. tarist Egil Hegerbeg å kalle det for. Bunad, dødsstraff, kongehuset, helsevesenet og det norske skolesystemet faller vel absolutt under denne kategorien. Black Debbath har naturligvis utviklet seg gjennom de siste 10 årene. Sarkasme, ironi og satire har blitt en vanligere del av både tekstene og sceneshowet deres. Dette så vi flere eksempler på. Publikum fikk utdelt et ark med teksten til en jubileumssang som de hadde skrevet til seg selv. Publikum sang ivrig med på sangen og stemningen steg betraktelig etter dette lille stuntet. Black Debbath vet virkelig å få publikum med seg. Oppvarmingen overrasket Det svenske rockebandet Abramis Brama fikk æren av å være oppvarmingsband denne kvelden. Et relativt ukjent band som overrasket stort. En stødig vokalist og energiske musikere ga oss svensk rock av høy klasse. Til og med guttene i Black Debbath tok turen ut i salen for å få med seg hva svenskene hadde å by på. afe@smis.no 10 ÅR: Black Debbath feirer ti år sammen i år. På Folken kjørte de over Ugå-publikummet med musikken sin. konsert Hvem: Black Debbath Hvor: Folken Når: 12. mars FULL TRØKK: Svenske Opeth dundret til under Ugå 09 sin siste konsert på Folken. Knallhard Ugå-finish Det ble hett under taket i storsalen da svenske Opeth for første gang på fem år inntok Folken og avsluttet Ugå 09. :: Av Vegard Skjervøy & Bjørn Frafjord (foto) Det er noe helt spesielt når et stort navn innenfor metalverden kommer innom Stavanger. Stemningen var til å ta og føle på de siste minuttene før bandet gikk på. Innfridde Det var lett å merke på bandets frontfigur og eneste originalmedlem, Mikael Åkerfeldt, at et så stort oppmøte gjorde noe med innlevelsen og selvtilliten. Bandet åpnet for fulle kluter, og det manglet ikke på det musikalske. Sanger som «Leper Affinity» og «Deliverance» var med på å gi publikum en uforglemmelig opplevelse. Med noen små pauser bestående av «comic-relief», fikk publikum seg i tillegg en god latter. Det er nemlig ikke mye som skal til når man har blitt en erfaren entertainer som Åkerfeldt. Det eneste som skuffet en smule var at både «Demon Of The Fall» og «The Drapery Falls» ikke var satt på setlista. Men så lenge Opeth er i den formen de viste på Folken, har man lite å klage på. konsert Hvem: Opeth Hvor: Storsalen, Folken Når: 15. mars Sammensmeltning av essenser Opeth ble dannet i Sverige, nærmere bestemt Stockholm i 1990, og består i dag av Mikael Åkerfeldt (vokal, gitar), Fredrik Åkesson (gitar), Martin Mendez (bass), Martin Axenrot (trommer) og Per Wiberg (keyboard). Bandet har opprettet et rykte som et av, om ikke det mest «tighte» og hyllede progmetalband i det nye årtusen. Det er en uvanlig type musikk du får når du er på konsert med Opeth. Musikken er inspirert av alt fra jazz med innslag av verdensmusikk, til den mørkeste og mest onde svartmetall. Det hele skaper et progressivt, småpsykedelisk og steinhardt lydbilde. Helt unikt, med andre ord. ves@smis.no

7 SmiS 24. mars 2009 ugå09 7 Fornøyd Ugå-leder!! Til tross for et par flopper, er leder for Ugå-festivalen godt fornøyd. :: Av Arshad M. Ali Helene Meldahl synes det meste har gått bra. Vi fi kk god mediadekning, og jeg er glad for at folk utenom studentene får vite om festivalen, sier hun til SmiS. Selv har hun ikke vært med på Ugå før, og årets festival har for henne vært en læringsprosess. Vi fi kk testet ut ting, slik at vi så hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Noen ting engasjerte ikke studentene seg KULTURKALENDER Kulturkalender 24. mars april KONSERT Jan Bang + Jamsession Onsdag 25. mars på Folken kl The South og Songwriter Circle Torsdag 26. mars på Martinique kl 20:00 Kaada Orkester Fredag 27. mars i Sandnes kulturhus kl 22:00 I Was A King + The Fisherman Three Fredag 27. mars på Checkpoint Charlie kl Big Bang Fredag 27. mars på Folken kl. 20:00 Motland + Kuchen + Stackneas+Solberg Fredag 27. mars på cementen kl 22:00 Tom Roger Lørdag 28. mars på Folken kl. 18:00 (Gratis!) for. For eksempel så hadde vi bokbad som var gratis, og da dukket nesten ingen opp. Mens konsertene og humorshow fi kk vi både god oppslutning, og gode tilbakemeldinger på, forteller Ugå-lederen. Selv om mange sitter med inntrykket av at Ugå-festivalen kun hadde konserter og humorshow som var av det positive slaget, var også åpningen og moteshowet en suksess. Som leder for festivalen, var det mye Meldahl måtte lære seg. Det var ekstremt vanskelig i begynnelsen. Jeg måtte gape over mye. Men da jeg først kom i gang, begynte ballen å rulle. Jeg trivdes veldig godt som leder, sier hun. Hun legger også til at hun hadde dyktige folk rundt seg. Alle som var med i Ugå hadde gode Dark Side Of The Wall Lørdag 28. mars i Sandnes kulturhus kl 19:30 The Presidents Of The United States Of America (us) Lørdag 28. mars på Folken kl Jazzlinja i Trondheim + Jamsession Onsdag 1. april på Checkpoint Charlie kl. 21:00 Shit City + Bella & The Penetrators Torsdag 2. april på Checkpoint Charlie kl 22:00 Geoff Berner Torsdag 2. april på Cementen kl. 22:00 Johnny Kahlua Lørdag 4. april på Folken kl 18:00 (Gratis!) Ingenting Lørdag 4.april kl 21:00 ideer, og var kreative. Vi jobbet veldig godt sammen. Jeg er stolt over det vi har fått til, skryter Meldahl. SCENE Jeg er stolt over det vi har fått til. Helene Meldahl, leder for Ugå-festivalen UGÅ Festival av studenter, for studenter. Arrangeres hvert år. Varte fra mars. Ylajali Premiere Lørdag 28. mars på Rogaland Teater Onkel Vanja Premiere Onsdag 1. april på Rogaland Teater Vegard Hoel Torsdag 2. April kl 21:00 ama@smis.no Sjekk program fra 7.April til 28. April på STJERNESKUDD: Av May Linn Clement Blått og hvitt mot rødt ravneskrål London. Hovedstaden i fotballens hjemland. Hus for flere toppklubber enn tær du kan telle på føttene. Hjem for dronningen av England. Besøkssted for de to buccene bruse på fotballtur. President hotel. Flatterende navn for et hotell i et monarki. Jeg og lillebror må dele rom, tross motstridende interesser i Arsenal og Blackburn, som er hovedattraksjonen for turen over fj orden. Den lille puslingen med «8 Nasri» på ryggen, og som aldri har sett 80-tallet eller er gammel nok til å huske Bould, Winterburn, Seaman eller Dixon, er roligere enn en kald fisk. Hos storebror tramper flodhestene i magesumpen av drømmen om å erobre hovedstadens miniatyr-afrika. Arsenal. Opp fra London Underground møter vi 17. mai. Hamburgerboder, sukkertøy og røde, hvite og blå fl agg på fortauene til små mursteinshus. Paraden går alle veier, retninger og ingen fotballstadion er å se. Vi følger toget i et par retninger før «Colosseum» åpenbarte seg. I horisonten kan vi skimte et fl ygende teppe rundt bærebjelkene over folketoget. Den lille puslingen som aldri har sett 80-tallet, med Nasri på ryggen, og uten historie nok til å huske Bould, Winterburn, Seaman eller Dixon, er roligere enn en kald fisk. Emirates Stadium. Det fl ygende teppet dekker for solen. Den eneste fargen som når mitt sorte klede er det røde fra setene, flaggene og draktene som omringer meg. Det er som om hele Sandnes har samlet seg rundt meg for å vise at jeg ikke hører hjemme i denne byen røde mot én med blått og hvitt blod. Helvete. Ett minutt senere stiger det røde opp i taket og jeg drukner. Når jeg våkner sitter djevelen selv ved siden av meg. «Arsjavin, endelig slår han til.» Djevelen er en svenskrusser som bor i Skåne. Gjennom evigheten i brann sørger han for at jeg får kjenne smertene av hvert eneste sekund, samtidig som jeg ser min historieløse bror sveve til himmelen på teppet i rødt. :: Av Tore Buchholdt Espedal

8 8 kultur SmiS 24. mars 2009 bloggen Studenten den virkelig underbetalte Jeg elsker å være student. Som student blir vi gitt mulighetenes verden. Vi har det bedre enn de aller fl este studenter i verden, vi får jo tross alt betalt for å studere. Vi får rabatter her og der, og vi blir bokstavelig talt druknet i gratis ting ved skolestart hvis du går ved riktig skole vel å merke. Jeg blir frustrert når jeg hører politikere, lærere og foreldre som sier at det å studere er en heltidsjobb, at vi ikke bør jobbe på si, men fokusere på studiene. At vi må prioritere studiene våre, vi er jo tross alt studenter. Jeg har tenkt en del på det. Bli med meg i følgende tankerekke: Det å studere er en jobb. En heltidsjobb. Som student «tjener» du i løpet av et år, (la oss for et øyeblikk ignorere at 60 prosent av dette skal tilbakebetales). Hvis du trekker fra åtte ukers sommerferie, to ukers juleferie, én ukes påskeferie, samt fem til syv dager som forsvinner gjennom året, sitter vi igjen med 40 arbeidsuker i løpet av ett år. De fl este som studerer har uker som er som arbeidsuker, det vil si ca 37,5 timer. 37,5 ganger 40 er Det vil si at vi har 1500 arbeidstimer i løpet av arbeidsåret vårt som student delt på 1500 er 58. Det betyr at vi som studenter, har en timelønn på 58 kroner. Hva var det minstelønna var igjen, sa du? Uansett, det er faktisk ikke den grassalt lave timelønna jeg klager over, da ville jeg jo tross alt tatt kvelds-, natt- og risikotillegg med i beregningen. Alle ting som egentlig kan regnes med, for er det en ting jeg kan garantere deg, så er det at det er få andre som jobber så mye kveldstid som studenter de siste kveldene før en større oppgaveinnlevering, eller en eksamen for den saks skyld. Og risikotillegg; vel, stryker vi på en eksamen, så mister vi jo ikke «bare» 60 prosent av lønna vår, men faktisk mer. Slik jeg ser det kan det øke stressmengden og som vi alle vet, er stress allment kjent som en stor risikofaktor. Det frustrerer meg at lærere, professorer og politikere forventer at vi studenter fokuserer 100 prosent av vår tid på studiene. Vi får jo stipend, vi er jo tross alt heldige som får betalt for å studere. Greit det, vi er heldige, men det er ikke godt betalt, og vær så snill; gi meg ett annet eksempel hvor arbeidstaker tilbakebetaler 60 prosent av lønna si etter endt arbeidstid. Du fi nner det ikke, sier du. Merkelig det :: Av Ane Holden Vincent FRANCISCO: Gjorde det meste med stemmen. Overgått av oppvarmingen YouTube-ikonet og lydmaskinen Pablo Francisco leverte i kjent stil, men han ble overgått av oppvarmerne sine. :: Av Pål Karstensen & Øyvind Askeland (foto) Pablo Francisco er den personen som har solgt flest billetter på en standup-turné, ikke bare i Norge, men faktisk i hele Skandinavia. Dette gjorde at forventningene var ganske høye da den europeiske turneen av hans nye show, «Who You Foolin» ble lansert. I Norge skal han underholde i Stavanger, Bergen og Oslo, og lørdag 14. mars var det rogalendingene i Stavanger Konserthus som skulle få trimmet lattermusklene. Magisk beatboxing Mr. Francisco hadde med seg to standupoppvarmere, i tillegg til en beatboxer for å løse opp stemningen. Beatboxer Faith FX imponerte. Det var ikke én ting han ikke kunne gjøre med stemmen, og den ene melodien og beaten ble avløst av en enda bedre beat. Publikum i salen ble tydelig imponert over alle krumspring fra denne karen. Etter å ha lekt med sine vokale ferdigheter i omtrent ti minutter, begynte han å sample beat for beat, slik at vi fi kk høre hvilke beat som var med, for så å legge alle oppå hverandre, slik at det hørtes ut som en sang. I tillegg hadde han fremføringer av kjente sanger ved hjelp av halsen. Blandet drops Faith FX skapte stor stemning i salen, men da scenen endelig var duket for standup fra komikerne Ashley Fils-Aime og Sean Savoy, falt på en måte stemningen litt. Det ble mer latter, men samtidig ble det lenger mellom de imponerende øyeblikkene. Det var ikke alt som var rene innertiere, selv om mye av det som ble servert var hysterisk morsomt. Da lyset ble ytterligere senket og alt var klappet og klart til hovedattraksjon Pablo Francisco, ble det stående applaus og trampeklapp idet mannen fra Tucson entret scenen. Hans mange elleville påfunn og imitasjoner har skaffet ham mange fans i Norge. Francisco spilte veldig mye på sex, narkotika og latin-amerikanere, og det ble til tider litt for mye gjentagelser. Morsomst var det absolutt da han gjennomførte sine velkjente imitasjoner, og spesielt da fi lmstemmen til Don LaFontaine dukket opp, siden det er stemmen til mannen bak samtlige fi lmtrailere fra Hollywood de siste 50 årene. «Little Tortillaboy» med Arnold Schwarzenegger var strålende, samt andre harseleringer med filmer. Alt i alt var det en fornøyelig aften, men man sitter likevel igjen med følelsen av at oppvarmerne var bedre enn hovednummeret og til den prisen publikum måtte betale, skulle det helst vært motsatt. pka@smis.no

9 SmiS 24. mars 2009 kultur 9 Poesi til verden Lørdag 19. mars ble Verdens Poesidag markert. I Stavanger sentrum var det utdeling av poesi, gratis diktbøker på biblioteket og opplesninger i flere av byens kafeer. :: Av Hilde Mangset Lorentsen & Kristoffer Møllevik (foto) Mens krim og lengre romaner topper bestselgerlistene, skal markeringen av Verdens Poesidag minne oss om verdien som ligger i de kortere tekstene. Dikt har en umåtelig stor verdi, og det er viktig å få markert sjangeren, sier Roar Houen, som er ansvarlig for Verdens Poesidag på Sølvberget, til SmiS.Han forteller at det særegne i poesi, er den unike evnen det har til å utrykke mye gjennom få ord. Det er en sjanger med lite tekst, men stort innhold, fortsetter han ivrig. Globalt engasjement 19. mars var Houen opptatt med å dele ut kort med dikt nede i sentrum. Diktet som ble delt ut, oppsummerte på mange måter fokuset bak dagen. Poeten fra Zimbabwe, Chenjerai Hove, skriver i diktet «Sky» om hvordan menneskene eksisterer under den samme himmelen og beveges av det samme. Houen forteller at det i planleggingen av dagen var viktig å ha fokus, også utenfor Rogalands grenser. Det er en god dag til å vise engasjement og belyse problemer knyttet til ytringsfrihet i andre land, sier Houen. Flere av poetene som har deltatt på feiringen, har selv sittet i fengsel i land hvor staten ikke har tolerert meningene diktene har utrykt. Unescos påfunn Verdens Poesidag ble lansert i 1999 av FNs underorganisasjon UNESCO. Bakgrunnen for opprettelsen var å gjenopplive interessen for den litterære sjangeren, og stimulere barn og unges lese- og skriveglede. Jeg tror nok mange unge forbinder dikt med noe gammeldags, traurig og nynorsk, men poesi er veldig mye mer, og jeg tror alle kan ha glede av å lese dikt, sier Houen. Hverdagspoesi Videregående skole-eleven Alexandra Fjelstrup var en av de som fi kk med seg et dikt i lomma. Hun var ikke klar poesi Verdens Poesidag ble lansert i 1999 av Unesco, som en internasjonal feiring av dikt. Ordet «poesi» er gresk og betyr «jeg skaper». Den eldste lyrikken i vestlig kultur fi nner vi i den greske storhetstiden, med blant andre Sapfos kjærlighetslyrikk fra 600 f.kr. I norsk litteratur er den eldste lyrikken skalde- og edda-diktning fra circa 700 og utover. Poesien har sin rikeste blomstringstid og får høystatus under romantikken på 1800-tallet. I Norge var Arne Garborg, Aasmund Olavsson Vinje, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen viktige diktere på 1800-tallet. På 1900-tallet var Olaf Bull, Arnulf Øverland, Herman Wildenwey, Halldis Moren Vesaas, Inger Hagerup, Andre Bjerke, Rolf Jacobsen, Gunvor Hofmo og Olav H. Hauge sentrale lyrikere i Norge. over at det var Verdens Poesidag, men sier hun leser litt dikt. Vi har hatt mye om poesi på skolen nå. Jeg har også prøvd å skrive noen dikt selv, sier tenåringen. Hun foretrekker engelske dikt, men sier at det nok har sammenheng med at hun har gått på engelsk skole. Diktet hun fi kk med seg denne hustrige lørdagsmorgenen synes hun var både fint og søtt. Roar Houen tror ikke at ungdom ikke er opptatt av dikt, men at definisjonen av dikt er videre enn vi er vant med å POESI: Represtentanter fra Sølvberget deler ut poesi til forbipasserende i sentrum. Poesi er en sjanger med lite tekst, men stort innhold. Roar Houen. Ansvarlig for Verdens Poesidag ved Sølvberget tenke over. Tekster til rap og sanger er dikt, det samme gjelder rim og regler for barn. Til og med sms-språket kan ha noen elementer av poesi i seg, mener han. Med andre ord; poesi er overalt. Med diktopplesninger på kafeer, foredrag og gratis diktutdeling stemte det i hvert fall for Stavanger 19.mars. hml@smis.no Helt ufarlig overgrep Dette er boken for deg som trenger roman som nærmest lover uhygge når den åpnes, men som til slutt viser seg å være hyggelig og helt ufarlig lesning. :: Anmeldt av Ingeborg Oprann Boka handler om Henry, en stakkarslig faen på noen-og-førti som tilbringer nesten all tiden sin vandrende rundt Østensjøvannet utkledd som fuglekikker. Hva han egentlig ser etter er Regine, en 15 år gammel jente han har lagt sin avstandselsk på. Hun vet det ikke, og moren hennes vet det i hvert fall ikke, men Henry har gått så langt i sin besettelse at han har fått laget kopier av husnøklene deres. En kveld, den kvelden, kvelden Henry hadde dagdrømt om så lenge, kvelden da han og Regine skulle møtes, den beste kvelden i hele livet, akkurat den kvelden ser han Regine kysse en annen. Kline seg inntil. En svarting! Henry klikker som et veggur på speed, han tror det ikke, vil ikke tro det, det kan ikke ha skjedd, det er umulig. Det er bare én ting å gjøre. Flaks at han ikke kvittet seg med husnøklene. Rent teknisk er boka ganske underholdende, selv om du møter patetiske forsøk på å appellere til leserens ikke-eksisterende medlidenhet for Henry, som tydeligvis ble mobbet som barn. Mobbing rettferdiggjør ikke forfølgelse og innbrudd, enten det gjelder en bolig eller privatlivet, noe forfatteren mener å tro. Handlingen foregår i løpet av én ettermiddag og kveld, og jeg-fortelleren skifter mellom henholdsvis den potensielle overgriperen selv, og Regines mamma, Elisabeth. Vi fi nner lange tilbakeblikk på oppvekst og barndom hos begge, men der det kunne vært ironiske og humoristiske livsfilosoferinger, fi nner vi bare forutsigbarhet. Det er litt synd. iop@smis.no bok Vingetyven Forfatter: Tove Nilsen Forlag: Oktober

10 10 musikk SmiS 24. mars 2009 Sandnes kulturhus Fredag 27. mars, kl Entré 260,-/210,-(g,s)/190,-(aftenbladkortet) 50,- (kulturkortet) Billetter: eller Billettservice:

11 SmiS 24. mars 2009 musikk 11 konsert Stavanger Symfoniorkester Hva: Klassisk Musikk Hvor: Stavanger Konserthus Når: Torsdag 12. mars BANEBRYTENDE: Stavanger Symfoniorkester og dirigent Lionel Friend, serverte publikum banebrytende klassisk musikk. Gammelt, bare for gamle? Stavanger konserthus var preget av flere eldre enn yngre. Klassisk musikk er kanskje for spesielt interesserte, men vår anmelder mener studenter bør åpne ørene for denne sjangeren. :: Av Arshad M. Ali & Mohammed F. Basefer (foto) Da jeg ankom konserthallen var grått hår det letteste å få øye på. Men håp var det. Blant 12 spaserstokker og et par rullatorer, fikk jeg øye på et par yngre som kan klassifiseres som studenter. Siden ungdomskoleårene da jeg fant ut at techno og trance ikke var musikk, begynte ørene mine å venne seg til Mozart, Beethoven, Tartini, Brahms, Ravel og Fauré. Banebrytende musikkstil Musikken vi fikk servert av Stavanger Symfoniorkester og dirigent Lionel Friend, var laget av komponistene Berg, Webern og Zelimsky. Og jeg må innrømme at det SmiS fikk høre denne dagen var svært så forskjellig fra det undertegnede er vant til å høre. Etter at 1. verdenskrig var over, flokket blant andre disse østerrikske komponistene seg i Wien, og dannet en ny skole som skulle skape et paradigmeskifte innenfor klassisk musikk. Klassisk plukkmusikk Salen var nesten fylt helt opp, og jeg var av den grunn spent på hva som var i vente. Musikken var ujevn, og det virket ikke som om noen av instrumentene var samstemte, men i stedet bare ga lyd fra seg og på en eller annen merkelig måte utgjorde en Blant 12 spaserstokker og et par rullatorer, fikk jeg øye på et par unge som kan klassifiseres som studenter. takt. De mange fiolinistene satt og plukket på strengene i stedet for å gi oss herlig klassisk musikk. Da jeg gikk ut i pausen, hadde jeg følelsen av at dette var hverken bra eller spesielt. Etter pause ble det litt bedre. Begynnelsen var av den bedre arten, med åpning av bass og fiolin. Cello og andre instrumenter kom inn i bildet raskt etterpå. Flyten her var god, og publikum fikk musikk som skiftet mellom det dramatiske og det usikre. Men, som jeg tidligere fikk erfare, ble musikken også her etter hvert plukkete. Selv om jeg ikke var helt fornøyd med hva som ble servert denne kvelden, må jeg innrømme at det var greit å kunne se hva som eksisterer utenom det «kjente». Spesielt interesserte Når bekjente som hadde vært på den samme konserten, mente at jeg burde ha dekket en annen konsert på konserthuset, forstod jeg raskt at den banebrytende musikken i utgangspunktet var forbeholdt spesielt interesserte. Men jeg vet hvilke herligheter som eksisterer innenfor denne sjangeren, og er sikker på å returnere til konserthuset. Selv om det var mange eldre denne kvelden, tenker jeg at flere bør kunne benytte seg av denne typen kulturtilbud. Kultur for studenter er ikke bare headbanging ved scenene til for eksempel Folken og Checkpoint Charlie. ama@smis.no

12 VOFF VOFF! =STORSALEN: 27.3: BIGBANG avgift // 18ÅR 28.3: THE PRESIDENTS - OF THE UNITED STATES - OF AMERICA (us) avgift // 18ÅR 4.4: INGENTING avgift // 18ÅR =GROTTENE: 25.3: JAN BANG + JAMSESSION i døra // 18ÅR 27.3: STAND UP: THE LONG SHOW! v/fredrik BRIMSØ avgift // 18ÅR 28.3: STAND UP: THE LONG SHOW! v/fredrik BRIMSØ avgift // 18ÅR 1.4: JAZZLINJA I TR.HEIM + JAM i døra // 18ÅR =KAFÈ AKVARIET: 28.3: AKUSTFISK: TOM ROGER KL 20:00 // FRI ENTRÈ! 4.4: AKUSTFISK: JOHNNY KAHLUA KL 20:00 // FRI ENTRÈ! STUDENT TORSDAG: HELE HUSET! HVER UKE! STUDENT CLUBBING: GROTTENE! HVER HELG! - tlf: SiS bok inviterer til åpen forelesning med: Hvordan husker vi? Johan Karlsen, forsker ved Institutt for psykologi, Universitetet i Tromsø, holder åpen forelesning om hukommelse ut fra boka Hva er hukommelse. Hukommelsen danner grunnlaget for personlig identitet, men også for felles kultur. Dersom du lurer på hvorfor du husker hva foreleseren hadde på seg, men ikke hva hun sa, bør du komme for å høre Johan Karlsen forelese om hvordan vi husker. Benytt anledningen i stolpetimen. Sted: Arne Rettedals hus, rom V-101 Tid: Tirsdag 31. mars, kl. 12:15

13 J titi i dd Choreography that is dangerous and beautiful... impassioned and remarkable. SmiS 24. mars 2009 Daily Mail film 13 Jasmin Vardimon Company Justitia Viste heltetendenser HEROES & ZEROS: Leverte varene nok en gang på Checkpoint Charlie. SANDNES KULTURHUS Fredag 17 og lørdag 18. april, kl.19.30, Stor sal Engelskspråklig. Anbefalt aldersgrense 14+ Entre 240,-/200,-(G)/190,-(Aftenbladkortet)/160,-(S) (Ab.) Så du Inbal Pinto? Nå gjentar Sandnes Kulturhus dansesuksessen og får besøk av et av Englands mest aktuelle dansekompani. Med 8 dansere, en roterende scene, dans, humor, drama og teater ledes publikum gjennom et dramatisk rettsoppgjør. Justitia selv overvåker hele forløpet som foregår i 3 scenerom samtidig. Reint bord, karer. Reint bord. Og det på kvelden øreproppene gjenvant sin glans. :: Anmeldt av Lars André Dahl I rutete skjorte og svarte briller kom vokalist Undelstvedt ut som nummer to fra backstagehula ved utgangspartiet på Checkpoint Charlie, gjennom et tomt (!) dansegulv foran scenen. Foran ham bassist Tofte, bak ham trommis Mathisen. Bak ham igjen rundt 150 spente publikummere som kanskje ble overrasket over den punktlige og plutselige konsertstarten. Det gikk ikke langt inn i førstelåta før det var fullt foran scenen, om enn litt mer trekkfullt bakerst i lokalet. Ei sørpe av knust glass og øl la seg tidlig på gulvet, og lukta fra røykanlegget blandet seg heftig med øldunsten. Trøkk i dobørsten Lillesanderne med adresse i Oslo startet Stavanger-konserten med «Iron Honey & Gold», «Cellophane», låt fra andreplata, før «Oslo Fadeout» skremte salen til live. Undelstvedt fyrte på med nevrotisk blinkende lys bak seg og en sterk signaturgitarsolo i åpningen av «Fadeout». Bandet med de tre rytterne har nå nettopp sluppet sin andre langspiller, og det var relativt tydelig at sangene ikke satt helt blant tilhørerne ennå. Før tredjelåta kom det lett ironisk «Har alle kjøpt ørepropper?», fra Undelstvedt selv. For det var hildring mye trøkk fra scenen, og det illevarslende tegnet at samtlige tre konstant pekte «opp» som tegn til lydmannen, satte spor i ørene etter hvert. Under en toalettvisitt så jeg faktisk dobørsten stå og riste av trøkket og bassen fra konserten. Annenhver første- og andreplate Bandet kjørte en periode annenhver sang fra første- og andreplata. Det er fortsatt sporene fra «Strange Constellations» som fungerer best publikum jublet vilt hver gang trioen startet et riff eller en kjent intro fra en av sangene. I hvert fall venstre side av publikum. Der var det hopping, hoiing og gauling som få har opplevd før, mens høyresiden var bemerkelsesverdig dyktige til å beholde den chique, laidbacke roen. Heroes & Zeros gjorde reint bord på CC. Bassintroen på «The Argument», «Strange Constellations» og «Oslo Fadeou» gitar- og lysshow slo virkelig an. Men vær obs! «Via Satellite» fra nyplata var en opplevelse. Etter å ha ført en lang, lang musikalsk monolog med seg selv, smalt trioen oss ut av transe med et elektrisk, energisk dunder og brak Har alle kjøpt ørepropper? Hans Jørgen Undelstvedt ved enden av låta, og nikkingen var tilbake hos publikum. Mannen i venstre del av massen hyllet HZ som en Gud igjen, og alt var i dus igjen. konsert lad@smis.no Hvem: Heroes & Zeros Bandmedlem: Hans Jørgen Undelstvedt (vokal, gitar), Lars Løberg Tofte (bass), Arne Kjelsrud Mathisen (trommer). Hvor: Checkpoint Charlie. Når: Fredag 21.mars.

14 14 zoom/urørt SmiS 24. mars 2009 Nye takter på Checkpoint DYKTIGE: Pony the Pirate beviste hvorfor de vant Urørt-prisen. Årets Urørt-vinner Pony the Pirate og Zoom-vinner Norma Sass viste publikummet på Checkpoint Charlie akkurat hvor langt man kan komme med talent og spilleglede. :: Av Siri Baastø & Nada Bojic (foto) Det var ikke helt fullt på Checkpoint denne fredagen, men likevel godt med folk foran scenen. Jentene i Norma Sass åpnet konserten, og som vinner av Zoom-prisen for årets beste live-band, har de visse forventninger å leve opp til. Det klarer de til fulle. Flott utstråling På en så intim og liten scene som den på Checkpoint er det viktig å ha kontakt med publikum, og Norma Sass er både sjarmerende og selvsikre. Sangene deres er fengende og melodiøse. Vokalist Thea Glenton Raknes har en flott utstråling og stemme. Musikken deres er lett og sommerlig, samtidig som de fem jentene har fullstendig kontroll på scenen. Med pur spilleglede får de publikum med seg, og serverer oss sanger man blir glad av å høre. Ikke rart de vant Zoom-prisen, for disse jentene har potensial til å nå svært langt. Det er bare å glede seg til Øya-festivalen, der de også skal opptre. Mørk og rockete kontrast Urørt-vinner Pony the Pirate tar over scenen etter Norma Sass. Stemningen foran podiet er bra, med noen svært engasjerte publikummere. Pony the Pirate består av hele syv bandmedlemmer, og de liver virkelig opp den lille scenen på Checkpoint. Vokalist Joakim Johannessen har en spesiell og kul stemme, og stor autoritet på scenen. Med hiten «Walk the shame» beviser de for alle hvorfor de vant årets Urørt-pris. Det er utrolig morsomt å se hvor samstemte og energiske de syv medlemmene er. Samtidig er musikken de spiller ekstremt stemningsfull, og til tider ganske mørk og rockete. Det er en totalt annen sjanger enn Norma Sass, noe som skaper en fin kontrast og variasjon i konserten. Bra gjennomført Fredagens konsert er en del av Zoom Urørt-turneen, som organiseres av Øyafestivalen og Norsk Rockforbund. De to bandene turnerer rundt om i hele landet, og holder til sammen 16 konserter. Konserten på Checkpoint Charlie var den ellevte på turneen, og de som hadde tatt turen til Checkpoint denne fredagen, fikk oppleve to svært dyktige band som har en enorm spilleglede og fungerer veldig bra på scenen. Det varmer et musikkhjerte å se og høre både Pony the Pirate og Norma Sass. Kombinasjonen av pågangsmot, spilleglede og musikalsk teft gjør dem til to band man virkelig skal se opp for. ssb@smis.no Les intervju med Pony the Pirate på side 16. konsert Hvem: Pony the Pirate og Norma Sass Hvor: Checkpoint Charlie Når: 13. mars NORMA SASS: Vokalist Thea Glenton Raknes har en fl ott utstråling og stemme.

15 SmiS 24. mars 2009 zoom/urørt 15 Juryen under zoom-konkurransen kaller dem et friskt pust i norsk pop, og Øya-ledelsen spår dem allerede en tilværelse som neste års store pophåp. Årets zoomvinner Norma Sass har på rekordtid skapt seg et navn i norsk musikk, og satser nå målbevisst videre. Siri Baastø tlf: ssb@smis.no tekst Nada Bojic tlf: nbo@smis.no foto Zoom-prisen deles ut til årets beste liveband, og som en del av zoom-prisen turnerer Norma Sass nå over hele landet sammen med årets urørt-vinner Pony the Pirate. Fredag holdt de konsert på Checkpoint Charlie. Lovende Norma Sass består av fem oslojenter, vokalist Thea Glenton Raknes, gitarist Susanne Benjaminsen, bassist Ida Lie, trommeslager Ingrid Berge og Elin Lie på keyboard. Jentene har holdt på i to år, og anses for å være et svært lovende band. Vi startet opp på videregående skole med å spille litt på jenterommet, men det var ikke før for om lag halvannet år siden at vi virkelig begynte å satse, forteller Ida Lie til SmiS. Det hele begynte i det små, med øvinger i AKKS sine øvingslokaler. AKKS er en idealistisk organisasjon som jobber for å få jenter engasjert i musikk. Deres første konsert med egne sanger var under Bylarm, på vintagebutikken Drabant på Grunerløkka. Samspilles De fem jentene forteller at turneen så langt har gått svært bra og at de trives godt med situasjonen. De blir fraktet rundt i en turnebuss som alle jentene synes er overraskende behagelig. Dette er jo dessuten en enorm mulighet for oss til å utvikle oss som live-band. Vi merker vi blir mer og mer samspilte, sier Elin Lie.De har bare fint å si om Pony the Pirate, som de turnerer med og lærer mye av. Selvlærte Kun én av de fem jentene, Elin Lie, har musikalsk bakgrunn. De andre er selvlærte. De tror dette gjør dem mer frigjorte og spontane i forhold til musikken. Vi lager ting som faller oss inn, uten å tenke over hvorvidt det er riktig eller galt, sier Ida Lie. Nyoppdagete band blir uunngåelig sammenlignet med andre, mer kjente band av musikkpressen, men mange har slitt med å plassere Norma Sass i en musikalsk sjanger og finne band de ligner på. Dette er jentene godt fornøyde med. De me- Målbevisste live-vinnere NORMA SASS: Et fremadstormende band. Det er litt ekkelt, vi føler helt klart presset til å prestere nå. ner det viser at de kommer med noe nytt. De beskriver musikken sin som melodiøs pop, en blanding av glad musikk med litt triste tekster. Utvikle Fremtiden er fortsatt svært åpen for Norma Sass, men de er fast bestemte på at musikken er noe de vil satse på og jobbe hardt med fremover. Høydepunktet for jentene er Elin Johannessen, bandmedlem Øya-festivalen, der jentene skal opptre 12. august. De har et mål om å få en ferdig EP i stand før sommeren, men prioriterer livespilling og utvikling, og vil derfor vente med album. De har ennå ikke platekontrakt, men dette er ikke noe som bekymrer jentene, som har gjort det meste på egenhånd så langt. ssb@smis.no Studentrevy: Har startet opp igjen og trenger studenter. Etter å ha vært en del av UGÅfestivalen, blir de i år blir en del av humorfestivalen som tar sted mellom September og Oktober. Les mer på

16 16 musikk SmiS 24. mars 2009 Stavanger Studentradio kan du høre hele døgnet på studentradio.no og hver kveld klokken 21:00 på fm & 89.1 Fever Ray - If I Had A Heart The Whitest Boy Alive BigBang - Swedish Televison Jenny Wilson - Anchor Made Of Gold Ungdomskule - Idunno Kvelertak - Blodtørst ft. Ivar Nikolaisen Skambankt - O Desverre Low Frequency In Stereo - Turnpike I was A King - Norman Bleik Braving The Glacier - Diaphanous Ydmyke, men ærgjerrige Urørt-vinnere KAPRET URØRT-PRISEN: Pony the Pirates musikk beskrives på følgende vis: «Lyden tar veien fra shoegaze til klassisk barokk, fra neopunk til riverdancestepping, og ender opp som en pompøs indieprotest mot sliten rock uten budskap.» Nå turnerer de landet med Zoom-vinnerne Norma Sass. Urørt-vinner Pony the Pirate er det nye håpet på norsk musikkhimmel, og klare for Øya-festivalen i sommer. Nå har de også sikret seg kontrakt med Sony BMG. :: Av Siri Baastø, Tore B. Espedal & Nada Bojic (foto) Det er en svært sympatisk og avslappet gjeng som slår av en prat med SmiS under lydprøvene før konserten på Checkpoint Charlie. De forteller ivrig om hvordan det har vært å vinne Urørt-tittelen en enorm mulighet for ukjente band til å vise seg frem. Det har vært en ekstrem forskjell fra før og etter vi vant Urørt-prisen. Vi har stående tilbud fra alle booking-byråer i Oslo, og har blitt kontaktet av flere plateselskaper, forteller bandet til SmiS. Flere store band og artister før dem har vunnet Urørt-tittelen, slik som Ida Maria, Surferosa, Silver og 120 Days. Pony the Pirate føler forventningene som knytter seg til tittelen. Det er litt ekkelt, vi føler helt klart presset med å prestere nå. Men vi har troen på oss selv, presiserer Elin Johannessen, som spiller klokkespill og tamburin. Gift med hverandre Pony the Pirate er et stort popensemble med syv medlemmer. De har base i Oslo, men medlemmene kommer fra hele landet. Blant de syv medlemmene i Pony the Pirate er det to gifte par, noe som ikke kan sies å være helt normalt i bandsammenheng. Vi er et band bygd på relasjoner, og jeg tror det er veldig gunstig at alle kjenner hverandre godt. Bandet vårt fungerer som en stor familie, sier Erik Nerheim, som spiller saksofon i bandet. Sukkersjokk Bandmedlemmene lever dårlig opp til rockemyten om festing, skandaler og en heftig livsstil. Så snille og uskyldige er de, at Stavanger-bandet Kvelertak skal ha sagt de fikk sukkersjokk av å lese bloggen deres. Vi er veldig snille, og stort sett ganske kjedelige, sier Joakim Johannessen. Vi liker å drive med musikk, ikke ødelegge oss selv, legger han til. Det er litt ekkelt, vi føler helt klart presset med å prestere nå. Men vi har troen på oss selv. Elin Johannessen, bandmedlem: Turnédramatikk Bandet kan dog fortelle om svært så dramatiske hendelser på vårens turné. Erik kuttet opp leppen sin på saksofonen da han spilte, og det kom blod overalt. Og da jeg skulle hoppe opp på scenen for noen konserter siden, slo jeg kneet veldig hardt, forteller Johannessen, til latter fra resten av bandet, når han drar opp buksebenet og avslører et blåmerke som, med godviljen til, kan ha vært svært så stort en gang. Ensemblet er veldig fornøyde med Zoom Urørtturneen, som avsluttes i Hamar 21. mars. Vi har blitt mye bedre live, og det er en veldig luksus at alt er ordnet for oss. Dette er jo en kjempemulighet for bandet. Det er morsomt å møte folk som har et forhold til musikken vår. Det betyr veldig mye, forteller de. Plateklare på nyåret Pony the Pirate skal turnere i hele sommer, blant annet på Øya-festivalen. Til høsten begynner de på den første platen sin, som forhåpentligvis blir klar på nyåret. Bandet håper å kunne leve av musikken, og med Urørt-tittel og mye spilletid på radioen har de i alle fall fått en knallstart på musikkarrieren. Ønsket er å komme ut med musikken til flest mulig. Vi er takknemlige og ydmyke, men samtidig ærgjerrige, er gjengen enige om. 20. mars signerte Pony the Pirate med Sony BMG. Dette er en stor dag! Vi har nå en avtale som gir oss full frihet i utforming av musikk og artwork, og gleder oss nå til å begynne på albuminnspilling i en liten bygd på vestlandet. For oss har det vært viktig å bevare kunstnerisk integritet, og samtidig få gode rammer til å skape et godt album. Nå vil nye veier åpne seg, og samtidig kan vi bevare musikk og verdier vi står for, lyder det i en pressemelding fra bandet.første konsekvens av signeringen blir utgivelse av singelen «Walk the Shame» 6. april. ssb@smis.no

17 SmiS 24. mars 2009 musikk 17 Min cd-anbefaling Crazyfists A Snow Capped Romance (2004). Den amerikanske kvartetten leverer her fantastisk metalcore til nytelse for fansen. Plata er bandets beste så langt og stappet med høydepunkter. Episk ubestemmelige gamlinger Teeny Grownups Epic Rock Kari Records Disse.. ehh, vel, unge oldisene som de kaller seg, gjør det først og fremst overraskende vanskelig å skille mellom humor og seriøsitet i dette bandet. Jeg liker nok best «I Was a Teacher», hvor de er frekke nok til å synge «hang down your head Tom Dooley» i en ny sjanger og sang, til tross for litt falsk koring. Band- og platenavnene tilsier wannabe 80-talls «tung»-rock, musikken sier noe helt annet. Her er det gitarbasert bygdeindiepop med ukomplisert Saint Thomas-synging i Eels- og Uncles Institutionkategorien, referansene kan også dras til Barenaked Ladies. Stavanger-bandet hadde ved forrige plate vansker med å bli tatt som seriøse eller useriøse artister. I og med at de nå kommer med sin andre langspiller, tre år etter eneren, bør de vel være relativt seriøse? Enkel, humoristisk tekst og enkel melodi gjør det vanskelig å rose eller rise Epic Rock men jeg vil tro de i alle fall har hatt det fryktelig moro i studio. Alle instrumentinnslagene i sluttsporet gir et sterkt inntrykk av det. :: Anmeldt av Lars André Dahl Husk ikke å glemme denne skiva The Whitest Boy Alive Rules Smalltown supersound/vme For alle som venter på den nye Kings of Convenience-platen kan The Whitest Boy Alive være et bra alternativ. Bergen/Berlin-baserte The Whitest Boy Alive er et av Erlend Øyes mange prosjekter. Bandet har turnert store deler av verden med sin elegante, organiske dansemusikk, uten at de har fått så mye oppmerksomhet i Norge. Nå er andreplaten Rules her en minimalistisk blanding av indie, house og litt jazz. «Rules» gir oss dansbare, garanterte live-favoritter som «Courage» og «High on the heels», og mer lengtende, neddempete sanger som «Gravity», hvor Øye synger «you only want to be with her because she is mine...». Det er få nordmenn som behersker enkle, lett naive kjærlighetstekster bedre enn Øye. Dessverre kan The Whitest Boy Alives distanserte eleganse innimellom fremstå som litt vel følelsesløs det kan virke som om bandet av og til går på autopilot, og vi beveger oss farlig langt inn i muzakens verden. Men hvis du liker smart, dansbar popmusikk er det få som gjør det bedre enn The Whitest Boy Alive ::Anmeldt av Kjetil Kopren Ullebø Melankule Heroes Heroes & Zeros - Simian Vices Modern Devices - Nightliner/Universal Sett en lettlekt bass, et energisk slagkraftig enkelt trommesett og en gjenkjennelig stemme sammen, så har du Heroes & Zeros. Kraft-trioen lot det ikke gå mer enn to år mellom «Strange Constellations» og plata med deres nye spor. Det virker nok mer dempet enn det kritikerroste førstealbumet. Mer melankolsk, jeg finner ikke helt den samme gladrockfølelsen lenger. Også gjør de, for meg, litt uforståelige grep, som ved sirkuselefant-trompet-lyden i «Man is Wolf to Man». Samtidig: Harrys Gyms Anne Lise Frøkedal med sin spesielle stemme gjør et finfint innhopp i duett med bandets egen Hans Jørgen Undelstvedt på «Cipramillion». Men med dette albumet ønsker Oslo-indierockbandet med opprinnelse fra Lillesand «bare» å videreføre soundet sitt. Dog er det sånn en feiende engasjerende sound, at det ikke blir spesielt dårlig. Men uten store hit-punkter, blir det heller ikke ekstremt bra. Det er mye blanding her: 120 Days, Motorpsycho og Mudhoney er i gjære, men jeg savner fortsatt en «Come Home» eller «Cellophane». «Simian Vices» er den som kommer nærmest, sammen med «Iron Honey & Gold». :: Anmeldt av Lars André Dahl ::Anbefalt av Tore Buchholdt Espedal, ansvarlig redaktør i SmiS En tur i Paradis BigBang Edendale Grandsport Records «Edendale» bekrefter BigBangs posisjon som et av Norges beste band. Albumet er oppkalt etter et gammelt navn på et distrikt i Los Angeles, hvor det tidligere fantes flere kjente filmstudioer, og hvor det i dag finnes flere store lydstudioer. Kjente band som Fleetwod Mac og Nirvana har spilt inn sine mesterverk i dette området, og nå har altså BigBang funnet veien hit. Allerede fra første spor smeller vokalist Øystein Greni til med «Play Louder», som er en typisk BigBang-låt. Sangen konkurrerer lett med sanger som «Wild Bird» og «Welcome To The Mountains». «Play Louder» gir deg et hint om at det du nå skal få høre, er musikk i ekte, god og rocka BigBang-stil. Videre fortsetter plata med sanger som «Swedish Television», «Isabel» og «Bag Of Leaves» sanger som både overrasker og imponerer. Den sistnevnte sangen har for øvrig tidenes kanskje kuleste intro når Greni trør til med et utrolig gitarriff. Det BigBang her leverer er ingenting annet enn fantastisk, og det er ingen tvil om at bandet vil rocke selv den mest konservative rockefoten når sommerens festivaler er over oss. :: Anmeldt av Øyvind Askeland Et voksende band Washington Rouge/Noir Breaking Olympic Records Washington er et indie/pop/country band som har gjort seg bemerket i Europa. Rouge/Noir er deres tredje plate, og har fått innpass hos Breaking Olympic Records. Tromsø-gutta gjør det bra, og det er merkelig at de ikke har fått større oppmerksomhet her til lands. Kvaliteten ligger på nivå med, om ikke bedre enn, mye av musikken som finnes på det europeiske markedet. En låt som garantert er uforglemmelig er «Something of a Voyage (Into the Underworld)». Med forfriskende gitarspill, passende trommer, og en stemme som flyter perfekt med, blir dette så absolutt albumets høydepunkt. «Guerre de Rue» klarer nesten å klatre opp på samme nivå. Med slike sanger, både tror og håper jeg at Washington i fremtiden kommer blant de store bandene. Men jeg sitter med en litt merkelig følelse. For når jeg har hørt gjennom Rouge/Noir, er det er nemlig disse to låtene jeg i første omgang tenker tilbake på. «Last of Eve» er blant andre sanger som er bra, men i helhet virker albumet litt gjennomsnittlig. Noe helt eget :: Anmeldt av Arshad M. Ali Line Peters Tell me how the story goes New Music/Warner Music Norge AS Introsangen på «Tell me how the story goes», «Save me», er ikke skivens sterkeste, og gjør at du egentlig ikke vil høre videre. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg var skeptisk. Men det hadde jeg ingen grunn til å være, for plata tar seg opp jo lenger ut du kommer. Line Peters presenterer en noe modifisert og fiksjonert selvbiografi. Hun gir av seg selv på en unik måte, som mange andre artister ikke klarer. Det er skjøre tekster, tekster som trenger dypt inn. Stemmen er også imponerende og innlokkende du trenger å høre mer! I dette unike albumet møter du en harmonisk symbiose av tradisjonelle afrikanske instrumenter som gir albumet dets unike preg, og et vestlig elektronisk lydlandskap. Sammen dannes det en ramme rundt en vokal vi altfor sjelden får oppleve. «Mindfight» er kanskje den beste sangen, og da mener jeg ikke bare at den er den beste når det kommer til musikalske kvaliteter. Den er noe helt eget. La albumet stå på i bakgrunnen, gi det tid, og gi deg så hen til lydene, stemmen og følelsene Line Peters formidler. :: Anmeldt av Margrethe Aas Johnsen Is this it? musikkspalten Det ser litt ut som en hvit, middelaldrende kvinne. «This is the final curtain call», sier hun. «This is it», forteller hun til de hylende tilhørerne. Men det er egentlig en svart, middelaldrende mann som står der på en pressekonferanse i London og annonserer sitt comeback på scenen for siste gang. Michael Jackson kommer én og en halv time for sent til det som er hans egen pressekonferanse. Han står først lenge og vinker til fansen, før han sier noen setninger. Etter noen minutter snur han ryggen mot publikum, strekker den ene knytteneven mot himmelen, og forlater rommet. Det er lett å glemme musikken når vi tenker på all galskapen Michael Jackson har funnet på de siste tyve årene. «The King of pop» skal ha sine aller siste opptredener denne sommeren, i den britiske hovedstaden. Planen var egentlig å ha ti konserter, men gå grunn av etterspørselen ser det nå ut til at det blir over femti. Man kan si mye rart om Michael Jackson, men han gjør sjelden ting halvveis han har vel snarere hatt en tendens til å dra ideene sine langt ut i det parodiske. Da Michael Jackson slapp best of-platen «HIStory» i 1995, fikk han reist gigantiske statuer av seg selv i en rekke storbyer verden over. I London fikk han den over ti meter høye statuen til å flyte opp langs Themsen eller gå på vannet som noen hevdet den gjorde. Det er lett å glemme musikken når vi tenker på all galskapen Michael Jackson har funnet på de siste tyve årene. Han har vært involvert i noen av musikkhistoriens beste poplåter, både i familiebedriften Jackson 5 og som soloartist. Han var også en viktig artist når det gjaldt å oppheve skillet mellom den hvite og den svarte delen av den amerikanske musikkbransjen, en bransje som i stor grad fortsatt var delt på åttitallet. Men nå skal han gi seg. Han skal trekke seg tilbake. Til hva vet jeg ikke. Michael Jacksons pressekonferanse foran et knippe hylende fans og noen journalister fikk meg til å tenke på filmen «The Wrestler». Mickey Rourke spiller Randy «The Ram» Robinson som var en kjent wrestling-stjerne på åttitallet, han holder fortsatt på, men den steroidfylte kroppen hans er i ferd med å falle fra hverandre. Han må, i likhet med Michael Jackson, spørre seg selv hva han skal ta seg til når han ikke lenger skal drive med det eneste han virkelig kan. Noe sier meg at vi ikke har hørt det siste fra kongen av pop, selv om han sier at «this is it». :: Av Kjetil Kopren Ullebø

18 Filmspalten 18 film SmiS 24. mars 2009 Pål Karstensen, spaltist Gamlefar MacGyver fikser det For ikke lenge siden skrev jeg i denne spalten om suksessfulle og mindre suksessfulle tv-serier som velger å melke ut alt de kan av serien sin ved å skrive den om til spillefilmer, ofte uten den helt store suksessen. Sist ut er den amerikanske tv-serien om den smått briljante og våpensky agenten FILM: Che - Argentineren Regi: Steven Soderbergh Skuespillere: Benicio Del Toro, Demiàn Bichir, Rodrigo Santoro m.fl. Land/lengde/år: USA/SPA/FRA/ 2 t. 10 min./2008 Angus MacGyver, som ifølge Hollywood Reporter bare er en manusforfatter unna sin tredje fi lm. «MacGyver» handler som de aller fl este vet om Angus MacGyver og hans jobb som agent for The Phoenix Foundation. Sjefen hans, Pete Thornton, hadde en egen evne til å sende MacGyver ut på hasardiøse oppdrag som alltid gikk galt, slik at de ble fengslet eller havnet i en eller annen slags knipe. Poenget med serien var at selv om det så aldri så Filmduellen mørkt ut, gikk det alltid an å finne en vei ut av mørket. Det var MacGyver beviset på, for selv om ikke alle er like gode på å mekke ulike våpen og andre duppeditter ut av det de tilfeldigvis fi nner i det rommet de er i, brakte denne mannen håp. I disse tider hvor det ikke går så bra med den amerikanske økonomien, og USA har det ganske kjipt, ser det ut til at gamle helter har blitt mer og mer populære igjen, ettersom de minner oss om en simplere tid. Siden det omtrent bare er amerikanere som dominerer hva som produseres av fi lm, gir ikke det et Chedelig! Revolusjonært Ernesto «Che» Guevara var en argentinsk lege. I dag blir han nok mest husket som en marxistisk revolusjonær og geriljaleder på Cuba på slutten av 50-tallet. «Che: Part One» og «Che: Part Two» var opprinnelig en fire timer lang, sammenhengende fi lm om Che Guevaras liv fra revolusjonen på Cuba til hans død i Sør-Amerika noen år senere. Filmen ble som kjent delt opp i to filmer. I Norge kommer begge filmene («Argentineren» og «Geriljalederen») på kino med én måneds mellomrom. Dette er den første filmen, og tar for seg geriljakrigene mot diktatoren Fulgencio Batista i jungelen på Cuba. Benicio Del Toro er skremmende lik Che Guevara, i hvert fall slik han i dag framstilles på diverse t-skjorter og plakater til motehippier rundt omkring i Norge. Beret på hodet og sigar i kjeften. Dette fokuserer naturligvis regissør Steven Soderbergh mye på. Ikke rart det, siden denne fi lmen handler om Che Guevara. Men hva gjør han i fi l- men? Jo, han går og trasker rundt i denne jungelen, sikkert i en time, der det ikke skjer noen som helst framgang i handlingen. Misforstå meg rett, jeg er sjeleglad for at dette ikke er nok en dyp, psykoanalyse av en historisk person, men jeg hadde likevel fått mer ut av det hele hvis vi hadde blitt fortalt litt mer om grunnen til at denne legestudenten plutselig drar ut i skogen med et gevær på ryggen. Det er da positivt at fi lmen er på spansk. Teknisk sett, har regissør Soderbergh gjort en god jobb. 3 5 «Che» handler om den revolusjonære argentineren Ernesto «Che» Guevara. Filmen er nærmest en dokumentar om hvordan han sammen med Fidel Castro orkestrerer revolusjonen på Cuba. Vi blir kjent med den menneskelige siden av revolusjonen. Castro og Guevara tilbringer mye tid sammen med troppene sine i jungelen, der de forflytter seg over store områder og angriper sentrale mål. Filmen viser også sentrale forhandlinger og debatter i FN-regi. Dette er den første av i alt to fi lmer som omhandler kultfiguren Che Guevara og for det meste revolusjonen på Cuba. Del to, som kommer i april, omhandler livet etterpå. Filmen er veldig bra lagd, ettersom den på en god måte beskriver hvordan Castro og Che Guevara ledet an i revolusjonen som ledet til statskuppet på Cuba. Siden det nærmest er en dokumentar om hvordan Che ble til et statusikon over hele verden, skjer det ikke fullt så mye som det kunne gjort hvis det hadde vært en actionfilm. Filmen fokuserer mer på det medmenneskelige og får frem andre sider av den store revolusjonshelten. Regissør Soderbergh har gjort en veldig god jobb med å få frem det autentiske, og valget av spansk språk gjør det hele enda mer reelt. Filmen hadde blitt ødelagt hvis «The Argentine» og alle cubanerne skulle løpt rundt i bushen og snakket engelsk. Benicio Del Toro gjør en veldig god jobb, han er prikk lik Che Guevara, og skuespillet er ganske bra det óg. Hvis du liker historie, dokumentarer eller Che Guevara, er dette et must. :: Anmeldt av Espen Sigfred Kyvig :: Anmeldt av Pål Karstensen KOMMENTAR:Jeg er enig med Pål når han sier at regissør Soderbergh har gjort et riktig valg med det spanske originalspråket. Dette, sammen med Benicio Del Toro trekker fi lmen opp de nødvendige hakkene. En annen ting er når Mr. Karstensen skryter «Che» opp i skyene fordi den har et dokumentarisk preg. Jeg syns dette gjør filmen altfor statisk. Lite action betyr lite moro. Jeg vet at du sover lenger enn meg om dagene, Pål. Det er kanskje derfor du har nok energi til å overleve mer enn to timer med endeløs jungelvandring og spansk pjatt? KOMMENTAR: Selv om Espen som regel har ganske god peiling på film, må jeg dessverre mene at denne gangen har han bommet stygt på skiva, altså foretatt en skivebom. Når han forteller at det eneste som skjer i filmen er at de vandrer i jungelen og at det ikke skjer noe, trenger ikke det bety at det er kjedelig. De måtte holde seg skjult, måtte angripe hemmelig og treffes på steder der de ikke kunne bli funnet, og da er det vel ikke så lurt å gjøre det på en kafé i Havanna? En revolusjon er ikke gjort i en fei. Mye av tiden går med på å planlegge og samle våpen og folk. Det medfører nødvendigvis ikke så mye action (en ting som imidlertid var bra med Espens anmeldelse, var overskriften, for den fant jeg på).

19 SmiS 24. mars 2009 film 19 dårlig utgangspunkt for denne nye MacGyver-filmen. Det er fi lmselskapet New Line Cinema, forøvrig det samme fi lmselskapet som sto bak blant andre «Ringenes Herre»-filmene, som sammen med produsentfamilien De Laurentiis, står bak satsingen. Og selv om de to første filmene «MacGyver: Lost Treasure of Atlantis» og «MacGyver: Trail to Doomsday» fl oppet så kraftig at hele sulamitten ble nedlagt da de kom ut tidlig på 90-tallet, går de løs på prosjektet med stor optimisme. MacGyver har nå blitt 59 år og nærmer seg pensjonsalderen med stormskritt. Og selv om MacGyver og hans mangeårige bestevenn og sjef Pete Thornton, spilt av avdøde Dana Elcar, kanskje ikke ville vært en like dynamisk duo sånn rent logisk sett, er det mange sånne «franchises» som har våknet til live i det siste. Filmer som «Die Hard», «Indiana Jones», «Rocky», og «Rambo» har alle kommet ut i nye versjoner med stadig eldre skuespillere og gjort suksess, så hvorfor kan ikke «Mac- Gyver» få det? Filmer som «Die Hard», «Indiana Jones», «Rocky», og «Rambo» har alle kommet ut i nye versjoner med stadig eldre skuespillere, og gjort suksess. Så hvorfor kan ikke «MacGyver» få det? Bilder hentet fra Filmweb.no 4 Den som venter på noe godt FILM: Revansje Regi: Götz Spielman Skuespillere: Johannes Krisch, Ursula Strauss, Andreas Lust Land/lengde/år: Østerrike/2t 1min/2008 Oscar-nominerte «Revansje» handler om tidligere straffedømte Alex, som drømmer om å starte et nytt liv med den prostituerte jenta Tamara. For å få dette til, planlegger han å rane en bank for å få penger til å betale all utestående gjeld, og deretter ha nok penger til å starte et nytt liv i et annet land. Problemer oppstår når Tamara blir skutt av politimannen Robert. Alex må fl ykte til familiens farm. Tilfeldigvis bor politimannen Roberts familie ikke langt unna, og etter hvert forvandles filmen til et intenst hevndrama, der det å ta igjen på Robert og hans familie for å ha ødelagt Alex liv, er alt som står i hodet på Alex. «Revansje» er en spennende thriller der rollefigurene på hver sin kant går gjennom en smertefull utvikling. Filmen skildrer godt de ulike følelsene som dukker opp hos rollefigurene, som opplever hvordan hendelser de ikke kan noe for, får store konsekvenser for deres liv. Regissør Spielman lykkes med sine minimalistiske valg. Dette er visuelt nydelig å se på. Alt er veldig enkelt og stilrent, og den fantastiske scenografi fra den østerrikske naturen er slående vakker. Skuespillerne leverer stort sett bra, og sammen med den gode oppbygningen, en relativt uforutsigbar handling og en rekke nyskapende og overraskende vridninger, er dette en spennende film som vil være verdt inngangspengene. Det som trekker fi lmen et par hakk ned fra en toppkarakter er at det midt i fi l- men er ganske kjedelig og litt stillestående, noe som fort kan føre til at publikum mister interessen. Men kommer du over den bøygen, er det en god avslutning i vente. STIL: Slapp av kvinnfolk, jeg skal bare kose meg med vinen min først! :: Anmeldt av Pål Karstensen Helt greit om problembarnet Daggi FILM: Yatzy Regi: Katja Eyde Jacobsen Skuespillere: Kastriot «Kastri» Kastrati, Hanna Maria Khalid, Fredrik Thorjussen Land/lengde/år: Norge/1t 22min/ Rått og autentisk FILM: Menn som hater kvinner Regi: Niels Arden Oplev Skuespillere: Michael Nyqvist, Lena Endre, Peter Haber, Noomi Rapace Land/lengde/år: Sverige/2t 32min/2008 «Menn som hater kvinner» er fi lmatiseringen av Stieg Larssons første bok i suksesstriologien om Mikael Blomkvist, en av Sverige fremste gravende journalister. Blomkvist blir lurt opp i stry og dømt til fengsel for ærekrenkelse. Før han skal sone straffen sin, blir han kontaktet av den tidligere administrerende direktøren i Vangerkonsernet, Henrik Vanger, for å finne Henriks niese, Harriet Vanger, som forsvant under mystiske omstendigheter for mange år siden. Samtidig hacker Lisbeth Salander, en stå og egenrådig jente, seg inn på Blomkvists harddisk og følger etterforskningen hans. Én dag bestemmer hun seg for å sende et tips, og det fører til at deres veier etter hvert krysses. Sammen graver de dypt i familien Vangers fortid, hvor de støter på en mørkere og blodigere historie enn noen av dem kunne ane. «Menn som hater kvinner» er ikke for dem med et svakt hjerte, siden den til tider er svært rå og blodig. Den seksualiserte volden i filmen er rendyrket, og det kan bli ganske brutale scener. Samtidig gir dette fi lmen en stor grad av autentisitet, og noe av det beste med filmen er utvilsomt at de har greid å fange Stieg Larssons fantastiske fortellermåte. Historien er drivende god, litt skummel, ekkel og relativt sannsynlig. Dette har gjort at Larsson, spesielt etter sin død, har blitt veldig populær. Ettersom de har fått med dette over til fi lmen, blir ikke de som har lest boka veldig misfornøyd heller. Selv om filmen kommer fra Sverige må dette sies å være en veldig god fi lm, akkurat så skummel, mystisk og brutal som en kriminalroman kan være. SNIKEKATT: Skal det kikkes, så skal det jaggu gjøres ordentlig! Oppfinnsomt og svevende :: Anmeldt av Pål Karstensen FILM: Dragejegerne Regi: Guillaume Ivernel og Arthur Qwak Norske stemmer: Aksel Hennie, Atle Antonsen, Espen Skjønberg, Morten Røhrt og Sidney Louise Lange Land/Lengde/År: Frankrike/1t 23min/2009 Daggi er innestengt i et klesskap. Han tenner lighteren og setter uheldigvis fyr på et plagg. Det tar ikke lang tid før hele leiligheten står i flammer. Sånn begynner Yatzy, før vi hopper fram i tid og blir sendt ut på landet. Daggi er et problembarn på 15 år, og skal ut for å bo med en fosterfamilie. Han passer ikke inn i bygdesamfunnet, men på skolen treffer han Gloria. Hun virker interessert i ham, til tross for at hun har en eldre kjæreste. Til å begynne med virker dette som en standardfilm du sikkert har sett før: et barn uten foreldre sliter med nye omgivelser og oppfører seg som en drittsekk. Heldigvis har Yatzy et ekstra element, flashback i form av opptak fra Daggis kamera. Disse scenene er lurt plassert, og etter hvert som vi får innblikk i den traumatiske bakgrunnen hans, forstår vi at han er en gutt med store psykiske problemer. Teknisk sett er det greit gjennomført. Den brennende leiligheten gir noen stilige bilder, og hele filmen er fint fotografert. Musikken passer godt inn i settingen og replikkene føles sjelden påtatte eller unaturlige. Skuespillet er stort sett troverdig og godt nok. Så opplevelsen er ganske god, fram til slutten. Der er muligheten absolutt til stede for å slutte av glimrende og sterkt. Yatzy fortsetter heller litt til, sånn at den renner litt slapt ut i ingenmannsland med en helt grei slutt. Selv om filmen altså ikke utnytter sitt fulle potensiale, er likevel Yatzy en film verdt å få med seg, litt over middels god. STRAIGHT: Puhh.. Skal bare ut og kaste stor straight, så er seieren min! :: Anmeldt av Rune Bratthammer 4 Noe av det beste med denne fi lmen er animasjonene av den spennende og svevende verden. Enda bedre er oppfinnsomheten i animasjonene. Du kan aldri gjette hva våre helter møter neste gang. Vi møter stadig morsomme fi gurer, som for eksempel fl ygende villsvin og en drage som er satt sammen av små flaggermuslignende skapninger. Det er en myk og fantasifull tone som, selv om det kan være skremmende for en syvåring, rettferdiggjør aldersgrensen. Forsøkene på spenningstopper faller litt når det er lett å gjennomskue at det går bra. Store farer truer den fantastiske verden som har forfalt de siste årene. Lille Solveig drømmer seg stadig vekk til en annen verden hvor hun er en sølvdekket drageridder som redder verden fra skjelettdragen. Fantasien går i oppfyllelse når hun møter Makko, Lian Chu og hunden deres. Hun tar dem med til sin onkel, Kongen, som venter på ridderne sine som er sendt ut for å stoppe den ultimate dragen fra å ødelegge verden totalt. Det verken Solveig eller kongen ikke vet, er at Lian Chu egentlig er en stor kløne og Makko en sleip pyse. Tonen i fi lmen har allerede satt at Lian Chu kommer til å drepe dragen, men overraskelsene i slutten, og da særlig at Chu redder verden på en bestemoraktig måte, gjør det likevel levelig. Når verden er reddet er de fl ygende villsvinene erstattet med svevende kaniner, og alle lever lykkelig i alle sine dager. Fantastisk visuelt og oppfinnsomt av de franske regissørene. Men filmen blir kanskje litt DRAGERIDDERE: Hvis disse skal redde kjedelig for eldre seere. verden, er det nok godt det bare er på liksom... :: Anmeldt av Tore B. Espedal 4

20 20 kultur SmiS 24. mars 2009 Eli Landa (25) er Stavangers håp i konkurransen om å bli Frøken Norge Den blide lærerstudenten tror erfaring er hennes sterkeste kort i kampen om tittelen. :: Av Karl Gunnar Schmidberger Karlsen & Nada Bojic (foto) Dersom Eli Landa vinner Frøken Norge-tittelen, blir nok planene om å fullføre skolen neste år utsatt. Vinnerne må nemlig ut på mye reising, gjøre sponsorjobber og modelloppdrag, og ikke minst delta i Miss Universe eller Miss World. Blant fi nalistene i Frøken Norge er Eli eldst, og kanskje den med mest erfaring. Noe hun tror er en fordel. Jeg er trygg på meg selv, utadvendt og prøver alltid å gjøre en så god jobb som mulig, sier hun til SmiS. Utseendemessig er det jo uansett smak og behag som bestemmer, legger hun til. Hjemmekjær modellveteran Fra hun tok sine første modelloppdrag som 17-åring, har hun blant annet hatt oppdrag i Athen og Kina. Hun kan likevel ikke tenke seg å reise fra kjæreste, familie, venner og skole her hjemme for godt. Mange gir opp mye ved å reise til utlandet i ung Jeg vil at elevene skal ta meg seriøst og ikke se på meg som «dama på catwalken». Eli Landa, modell alder for å satse på en modellkarriere. Helst skulle jeg ønske å bli stor i Norge, sier hun og smiler. Selv har hun ikke opplevd den snuskete siden av modellbransjen, men er klar over at det fi nnes mennesker med uærlige hensikter i bransjen. Blant jentene hun har blitt kjent med i løpet av konkurransen mener hun de fleste virker trygge på seg selv. Hun tror for eksempel slankepresset er sterkere i andre land. Ikke bare «dama på catwalken» Landa går tredje året på allmennlærerutdanningen ved Universitetet i Stavanger (UiS), og jobber i tillegg i en bank og som modell. Dersom hun ikke når til topps i Frøken Norge-finalen, fullfører hun utdanningen etter sommeren. Jeg må ærlig innrømme at det ofte er vanskelig å kombinere all jobbingen med skolen. Heldigvis tar jeg bare to fag dette semesteret. Etter fi nalen, er tiden frem mot sommerferien forbeholdt eksamenslesing, lover tjuefemåringen. Når hun går ut i læreryrket, vil hun trappe ned