carsten jensen Den første sten Oversatt av Håvard Syvertsen forlaget press

Transkript

1 carsten jensen Den første sten Oversatt av Håvard Syvertsen forlaget press

2 Tilegnelse Jeg møtte Shah Wali i en mujahedin-leir i Arghestan-dalen i 1988, da russerne ennå befant seg i Afghanistan. Jeg la merke til ham fordi barneansiktet hans hele tiden trakk seg sammen i tics som egentlig hørte hjemme hos et langt eldre menneske, plaget av traumatiserende hendelser. Mujahedinene fortalte meg at Shah Wali var trent som snikmorder. Han var bare tolv år gammel, men hadde allerede drept seks mennesker. Denne boken er tilegnet Shah Wali og alle de andre som fikk livet sitt stjålet av en krig som aldri slutter.

3 TURKMENISTAN USBEKI- STAN TADSJIKISTAN H I N D U K U S H AFGHANISTAN Kabul IRAN Kandahar SULAIMANFJELLENE PAKISTAN GHAZNI IRAN FARAH NIMROZ Sangin Gereshk HELMAND URUZGAN Tangye Kandahar KANDAHAR PAKTIKA ZABUL Kalat-i Ghilji Khan Kala Salomos trone PAKISTAN Quetta 100 km

4 Det var i ferd med å gå opp for Manuel at krig vil si å få små biter av jern til å trenge inn i levende kjøtt. André Malraux, Håpet

5 Prolog Jeg går mellom fylte og tomme graver. Hvem kontrollerer innholdet i kistene? Hvem sjekker inskripsjonene på gravsteinene? Hvem var de da de levde? Hvem er de når de dør?

6 1. del tredje tropp

7 hvit sone

8 Den hvitblå augusthimmelen er som et flatt tak. De kan ikke se ørkenen på den andre siden av murene. De vet at den er der, uendelig på en måte de ikke har fantasi til å forestille seg. De skal lete etter fienden mens fienden leter etter dem. En omgang gjemsel i tomheten er det som venter dem. Det finnes ikke noe samlebånd som frakter dem mot skjebnen deres, ingen uopphørlig buldrende torden som forteller om nærhet til fronten, ingen stor, bankende rytme som vil oppsluke dem. Om fire måneder skal de på perm, om seks vil de være ferdige. Krigen er bare en episode i livet deres. Troppsbefalet ser på mennene sine. «Dere har selv valgt å være her. Ingen har tvunget dere. Glem ikke det. Dere er her frivillig. En dag vil det valget enten være en æresmedalje eller en anklage.» Larmen de hører, kommer fra deres egne linjer. Det er during i luften som røper at det er en stor flyplass i nærheten, transportfly letter og lander, helikoptre slår i vei med rotorbladene, jagerfly dundrer ut av rullebanen. Det er som om denne krigen bare kommer og går uten å ha noe eget sted. «Du kan ikke selv bestemme om du vil svette,» sier troppsbefalet. «Det er ikke du som avgjør om du får diaré eller forstoppelse. Kroppen din er en bil uten ratt. Den har verken girstang, clutch, bremser eller gasspedal. Du er passasjer i et kjøretøy du ikke har kontroll over.» Rasmus Schrøder har lysende blå øyne, som, hvis man ser nærmere etter, gjemmer en mørkere tone i seg, marineblå eller kanskje lilla. Leppene er blussende røde med en perfekt amorbue som skjemmes av et lite arr. Denne morgenen har han ikke barbert seg. Akkurat som mange av de andre planlegger han å anlegge helskjegg, som om de er diktert av ørkenen selv til å ligne på den fienden de har så store vanskeligheter med å finne. Han kaller Danmark for Hvit sone, et sted der hjertet slår mellom seksti og åtti slag i minuttet, i sløv og taktfast harmoni, der livet leves i halvsøvne, fornøyd og vergeløst. Du står overfor en bevæpnet mann, og du trygler for ditt liv i stedet for å knuse strupehodet på ham. Hvit sone er sauenes sone. 17

9 Den første sten De har forlatt ett kontinent og flydd halvveis inn i et annet. Fjell, ørken, elver og innsjøer. Prikker i det øde landskapet røper at der ligger det en landsby. Danmark kunne ligget i en sprekk mellom to fjellkjeder. De vet ikke når de forlater det iranske luftrommet og krysser grensen til Afghanistan. Hva er en grense betraktet fra ti kilometers høyde? «Dere er soldater. Dere tilhører Gul sone, der hjertet slår med hundre slag i minuttet. Årvåkenhetens sone. IRød sone slåss dere for livet. IGrå sone står dere med ryggen opp mot muren.» Her tar alltid Schrøder en pause. «I Svart sone venter panikken. Når de fleste av dere ville si at nå greier dere ikke mer, så er det ikke fordi dere holder på å bryte sammen. Det er bare fordi det er tøft. Det er når dere smaker blod og hører hjertet dunke i ørene det er først da dere er ferdige.» Camp Bastion strekker seg ut i alle retninger. Grusveiene møtes i nitti graders vinkler for så å fortsette fram til neste rettvinklede møte. Det er brakker, containere og telt i samme farge som grusen. Langt borte ligger Hesco-murene, stabler med sandsekker holdt sammen av filt og galvaniserte stålnett, raske å sette opp, raske å rive ned. Det er ingenting som fanger blikket eller vekker det til live. Luften dirrer av hete som et varsel om kommende fatamorganaer. Da tredje tropp gjør seg klare til å dra ut i ørkenen og fortsette til Camp Price, henger de skuddsikre vestene, geværene og sekkene på dem med en tyngde de ikke har merket under treningen. «Nå er det alvor,» tenker de. De lytter håpefullt til sine egne hjerteslag.

10 gul sone

11 1 Hannah har på seg en militærgrønn singlet, alle de andre i tredje tropp går med bar overkropp. De har jobbet med å bli solbrune hele sommeren, så den hvitglødende Helmand-solen plager dem ikke. Noen kropper er tett tatoverte. Andre har fremdeles ledig plass på ryggen, torsoen og armene som venter på å bli fylt av kors, dannebrogsflagg og dødninghoder eller kjærlighetserklæringer til fellesskapet og abstrakte prinsipper, ofte skrevet på latin med sirlige bokstaver. Den tomme plassen skal brukes til troskapsløfter til det absolutte eller avbildninger av det. De er et marsjerende billedgalleri, lerreter som venter på en pensel. Alle sammen er vinnere. Det er slik de tenker på seg selv, ikke fordi de regner med å vinne en krig som allerede har pågått i mange år. De er vinnere fordi de har nådd så langt. De kom seg gjennom treningen. De er gode nok. Taperne er de som måtte gi opp underveis fordi de ikke hadde utholdenhet eller bare ikke forsto disiplin. Det er godt mulig at de var gode til å håndtere et automatgevær, men det er ikke nok når det gjelder, om du ikke skjønner at du også har et ansvar for sidemannen. Tredje tropp har lagt Camp Bastion bak seg og blitt vant til den nye leiren, Forward Operating Base Price, som i likhet med mange av basene er oppkalt etter en drept soldat. I telt og containere har Camp Price plass til 500 mann. 350 av dem er dansker, resten er briter. Bak en innhegning midt i leiren har en flokk amerikanske spesialtropper tilhold. Det hender at amerikanerne dukker opp i messa, men den andre veien er det ingen som beveger seg. Det er forbudt å bevege seg inn i Mini-Amerika. Unntaket er utsiktstårnet som kneiser midt inne blant spesialtroppenes telt med utsikt til fjerne fjellkjeder. Brakkene i Camp Bastion er erstattet av romslige, mørkebrune telt utstyrt med aircondition, bundet sammen av svarte plastgitre, lagt ut som stier i grusen. De har vært på sine første patruljer, men ennå ikke i kamp. Landskapet er ensformig, unntatt langs elvebreddene der den tett befolkede 21

12 Den første sten Greenzone befinner seg, kamparenaen med gårder omkranset av murer, maisåkre og levegger, en leirete labyrint full av muligheter for bakholdsangrep. Munningsild hører med til den avvisende jernalderarkitekturen, og skuddsalver en like fast del av lydkulissene som mekringen fra geitene og rop fra ungene. Det har de blitt vant til. De har trent på det i åtte måneder med avsluttende øvelser i sandklittene i Oksbøl, alltid med den beroligende brusingen fra Vesterhavet i bakgrunnen. Her er det bare stillhet, som om de befant seg på en utdødd planet. Larmen fra krigen er et livstegn. Når de drar ut på patrulje, legger de seg midt på Highway 1. All annen trafikk trekker ut til sidene og stopper. Hvis ikke avfyres det lysraketter, og så varselskudd. I de pansrede mannskapsvognene larmer de seg fram mellom rekker av kjøretøy som har stanset. Det er frykten for bilbomber og miner langs grøftekanten som bestemmer kjøringen. «I Irak kunne vi ikke tvinge trafikken til å stoppe,» sier Robert, en av troppens tre sersjanter. Han har vært i Irak,ikkei sandkassene i sør, Camp Eden eller Camp Danevang, men som ansatt i et amerikansk sikkerhetsfirma i Bagdad. Livvakt, eskorte, transport, den typen arbeid. Darksky heter firmaet. Ingen av dem har hørt om det. «Contractor,» kaller han det selv. «Leiesoldat,» sier Schrøder. IIrak la de seg i forbikjøringsfilen med sine sølvskinnende Mitsubishi Pajero-er. Angrep kom alltid bakfra, og sjåføren var det sårbare punktet. Angriperne ble tvunget over på passasjersiden. Bakluken sto åpen, og der satt en mann klar med maskingevær. «Menneskelige skjold,» sier Robert, som snart får navnet Irak-Robert. Han snakker i et erfarent tonefall. «Alle bruker mennesker som skjold. Det gjorde vi også. Når vi nærmet oss et kryss der vi visste at det kunne være bakhold eller miner i veikanten, vinket vi alltid fram trafikken. Biler med familier, barn, full pakke. Så kunne de ta støyten. Det var standard prosedyre. Det er sånn overlevelse er. Vær et svin, eller dø.» Ansiktet til Robert ville hatt noe hardt over seg om det ikke var for et lett skjelende, ufokusert blikk som gir ham et drag av sårbarhet. Når han konsentrerer seg, blir skjelingen tydeligere. «I det minste er jeg et ærlig svin.» Han stryker seg over de strie skjeggstubbene på haken. «Sånn holder vi ikke på her.» Det er Schrøders reaksjon første gang han hører Robert legge ut om krigen i Irak. 22