ikke Stikka TEMA: Seksualitet og seksuelle overgrep Hvor går grensen? VI TRENGER HVERANDRE nr.01/2003 UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST - OSLO

Transkript

1 ikke Stikka nr.01/2003 UTGITT AV STØTTESENTER MOT INCEST - OSLO VI TRENGER HVERANDRE TEMA: Seksualitet og seksuelle overgrep Hvor går grensen?

2 Innhold ARTIKLER s. 3 Hvor går grensen? s. 4-6 Ungdom i et seksualisert samfunn, hva er problemet? s Vår tids redsel for alvor s Hvor går grensen når man ikke har noen grense? s. 18 Dikt: I den natt.. s Inntrykk fra kongressen s Hvorfor er du på kongressen? s Er alle seksuallovbrudd overgrep? s Han er så flink til å ta seg av barna i gata s Vet du hva det koster? s. 35 Glimt fra utstillingen s Søskenincest (forts) s Fritt for ordet s Fra avisene s. 42 Diverse informasjon fra SMI - Oslo s. 43 Neste Ikke Stikka ikke Stikka VI TRENGER HVERANDRE Redaktør: Gro Talsethagen Fivelstad Foto: Carina Falch og Jannecke Sanne Postboks 8895 Youngstorget 0028 Oslo Besøksadresse: Youngstorget 5 (inngang fra Torggaten) Telefon: Telefaks: Opplag: 5000 Abonnement: Gratis Trykkeri: Møklegaards Trykkeri ISSN:

3 Leder Hvor går grensen? Støtte og hjelp til incestutsatte kvinner og foresatte til utsatte barn, er en av hovedmålsetting ene for arbeidet på SMI - Oslo. Den andre er å bekjempe incest ved å synliggjøre og motarbeide ethvert forhold i samfunnet som legitimerer, underbygger og opprettholder seksuelle overgrep mot barn. Et trekk ved samfunnsutviklingen de siste årene er seksualisering av barndommen. Sex blir brukt som virke middel i reklame og media, i mote bransjen, musikkindustrien og ungdomskulturen. Hvilke konsekvenser får dette? Hvilke tanker gjør vi oss om utviklingen? Dette var utgangspunktet for kongressen "Seksualitet og seksuelle overgrep, hvor går grensen?" på Oslo Kongressenter, Folkets Hus 11. og 12. mars. I tillegg til ulike fagfolk som jobber med seksuelle overgrep, hadde vi invitert representanter fra media og motebransjen til å belyse følgende spørsmål: Hvordan fremstiller mediene og moteindustrien seksualitet og seksuelle overgrep og hvilke rolle og ansvar har de i forhold til forventninger, utfordringer og pro - blem som barn og unge utsettes for? Hvor går grensen for når en ungdom må forventes å kunne stilles til ansvar for sine seksuelle handlinger? Hvor tydelig er egentlig grensene mellom seksuell utprøving, sexpress og ulike typer seksuelle overgrep? Hvilke forutsetninger har barn for å skille mellom dette? Hva mener vi med begrepene "offer" / "overgriper", "skyldig" / "uskyldig"? Hvem er de unge "overgriperne"? Når blir seksuelle handlinger et overgrep? Hvilke handlinger skal kriminaliseres? Gro Fivelstad Redaktør Denne utgaven av Ikke Stikka har samme tema som kongressen. Vi synes innspillene på kongressen var så viktige at vi ønsker å dele dem med flere. Det er også en måte å bringe debatten videre på. Vi har bare mulighet til å gjengi noen av foredragene i sin helhet her, resten er oppsummert eller referert til. Noen foredrag er også lagt ut på hjemmesiden vår. H.M. Dronning Sonja var med under åpningen av kongressen. Det er tredje gang på 21 måneder at Dronningen besøker et av våre arrangementer. Det betyr utrolig mye for oss at H.M. stiller opp for oss på denne måten. Det hjelper oss til å spre vårt viktigste En stor takk til Elizabeth Hartmann og resten av teamet i Siste Skrik Reklamebyrå, som har adoptert oss. Vi er svært heldige som får dra nytte av alt det denne adopsjonen innebærer. Dette skal dere får høre mer om i neste nummer av Ikke Stikka. I tillegg til Siste Skrik, har Lene Gulbrandsen i datafirmaet Bouvet (som har laget våre nye hjemmesider) og Ola Gaute Aas Askheim i Bengal Consulting vært med på planleggingen av kongressen. Tusen takk til dere alle! 3

4 Ungdom i et seksualisert samfunn hva er problemet? 4 finnes det i dag ingen arena som fungerer som motvekt til det presset media skaper. Skolen er i denne sammenheng veldig viktig. Men legg nå AV HEIDI B. GRANDE for all del ikke alt ansvaret for seksualundervisningen over på en stam mende, rødmende naturfaglærer! Det er vanskelig, og jeg skjønner at det er utrolig pinlig for en lærer å skulle forklare fjortenåringer som for lengst har forstått sammenhengen mellom blomster og bier hva et kondom er. Her mener PRESS man må få unge mennesker som har kunnskap om temaet inn i klasserommet. Fortrinnsvis studenter eller nyut dannede innen lege, sykepleier, sexolog, sosionom og spesialpsykolog. Da kan man få noen inn i klasserommet som kan fortelle om tankene, følelsene og opplevelsene rundt seksualitet. Da kan ungdommene få svar på ting de lurer på fra unge mennesker som de lettere kan identifisere seg med og kommunisere med, stole på. Alle ungdommer i Norge burde i løpet av årene i ungdoms skolen ha fått en anledning til å stille spørsmål, få svar og få avkreftet myter, samt å få informasjon om hvor man skal gå dersom det er noe annet en lurer på. itet. Den skal ikke være lav fordi mote- og musikkbransjen gir inntrykk av at sex er et betalingsmiddel. Debut alderen må heller ikke være lav fordi lærerne i det norske skolevesen ikke aner hva ungdom trenger opplysning om. En annen konkret handling er å innføre et forbud mot reklame for plastisk kirurgi. Disse reklamene er noen av de mest ekstreme, og de ser ut til å ha til hensikt å få unge mennesker til å mis like sitt eget utseende slik at de vil bruke alle pengene på en operasjon som vil få dem til å samsvare med dagens idealer. Sist, men ikke minst, har vi medias rolle. Jeg skjønner at det viktigste for både dagspressen, jentebladene og reklameindustrien er å tjene penger. Men pressen er en så viktig arena for holdningsskapning at man bør tenke godt over hvordan mennesker i det norske samfunn blir påvirket av de artiklene og det fokuset man har. Jeg har bare et budskap: ta ansvar og bruk sunn fornuft! Innse hvem som blir påvirket og hva slags holdninger dere formidler. Tenk: hva trenger denne gruppen å vite? Hva slags inntrykk gir denne reklamen eller denne motereportasjen? Hvordan kan vi virke som et positivt bidrag? Ta ansvar for det dere setter på trykk og tenk godt over hva slags signaleffekt deres medium har. Det er den norske regjering og Storting som har ansvaret for at vi har en stat der problemer som oppstår i det norske samfunnet blir tatt hånd om. Dagens samfunn har ført til en rekke problemer i ungdomskulturen med mange barn og unge med psykiske problemer og spiseforstyrrelser samt Debutalderen i Norge har sunket. Jeg tror ikke at en lav debutalder er noe skummelt i seg selv. Men det kommer an på årsakene. Alderen skal ikke være lav fordi jentebladene gir ungdom et forvridd bilde på seksual-

5 et skremmende høyt antall unge som tar sitt eget liv. For å få bukt med alvorlige problemer som disse må man sette i verk tiltak på mange områder. Følg opp mediene, både dagspressen og jentebladene, få unge mennesker inn i seksualundervisningen i skolen, sett krav til reklameindustrien og innføre forbud mot reklame for plastisk kirurgi! Unge menneskers forhold til seksual itet i det seksualiserte samfunnet vi lever i er viktig. Og vi er avhengige av handling nå, ikke en eller annen gang i fremtiden! Heidi Grande er 18 år og politisk nestleder i PRESS - Redd Barnas Ungdomsorganisasjon. Foredraget hennes fra kongressen er gjengitt i sin helhet. Det finnes tre bransjer som har spesielt stor innflytelse når det gjelder denne gruppen; musikkbransjen, motebransjen og reklamebransjen. De viktigste publiseringskanalene for de bransjene som ønsker å nå unge jenter er de såkalte jentebladene. Jente bladene er proppfulle av artikler om sex. Mote- og popbransjen dreier seg ikke lenger kun om klær og musikk, vel så viktig er kropp, image og seksuell utstråling. Dette er mediet som gir norske jenter seksualundervisning. Undersøkelser viser at gutter tilegner seg denne gjennom porno, jeg betviler at det er særlig mye bedre. Men pornografi er en ting, få norske jenter identifiserer seg med Lek-Linda som forbilde. Det skumle med jentebladene er at leserne identifiserer seg med dem. Så lenge bladene har et enormt fokus på sex skapes det en del vrangforestillinger og en virkelighetsoppfatning som er helt feil. De fleste bladene mener deres målgruppe og lesere er ungdom over seksten år. Det er stor forskjell på disse bladene, men det er to år siden jeg var seksten, og en del av de glossy ungdomsmagasinene tror jeg aldri at jeg har sett ei jente over seksten kjøpe. Ti-tolvåringer derimot, de leser disse bladene. Og uavhengig av hva som er bladets målgruppe opplever de unge leserne at innholdet er rettet mot dem. De fleste bildene og reportasjene jeg brukte i presentasjonen er hentet fra bladet TOPP som definitivt er et av bladene som har en ung lesermasse. Det er en del av informasjonen i disse bladene som er god, og det skal sies at bladene har skjerpet seg de siste årene. Artiklene i bladene bare for to år siden var mer ekstreme enn de som er nå. Men fortsatt tror jeg jentebladenes fokus på, og inngående beskrivelse av, ulike former for sex skaper et forventningspress hos unge jenter som gjør at du tror du er unormal dersom du ikke debuterer seksuelt når du er fjorten år. Bladene gir et uriktig inntrykk av verden. De reduserer seksualiteten til kun å handle om samleie, ikke om tankene, følelsene og opplevelsene rundt. De spesifikke redaksjonelle artiklene om sex får en ramme rundt seg når man ser på resten av innholdet i bladet. For både i motereportasjene og reklamene finnes det samme fokuset, ikke nødvendigvis på det å ha sex, men på det å være sexy. Man selger ikke bare sex, man selger også oppkonstruerte sex-objekter til stadig yngre barn. Popstjerner og modeller, nesten uten klær, som spiller alt de kan på sex. Det man ender opp med er småjenter som går rundt med utfordrende klær og imiterer idoler som musikk- eller motebransjen har fabrikkert. Det at de blir stadig yngre er spesielt skummelt i forhold til hvor mottakelig man er for påvirkning i ung alder. Jo yngre leserne er, jo større 5

6 sjanse er det for at det oppstår mote-, slanke- og sexpress. Da jeg gikk på ungdomsskolen var det helt normalt at jentene løp rundt i små topper midt på vinteren, jeg har inntrykk av at situasjonen er den samme i dag. Ingen kan fortelle meg at det at jenter gjør det, ikke har noe med hva det i samfunnet fokuseres på. For et par år siden gikk jeg inn i en klesbutikk der det hang en del T-skjorter med bokstaver i glitrende farger. Det var en typisk ungjentebutikk og påskriften på t-skjortene var som følger; på den ene; "Fuck me I m good". På den andre; "Fuck me, I ll make you famous". Heldigvis var dette å gå litt for langt, kleskjeden fikk så mange klager at de var nødt til å trekke tilbake varen. Disse t-skjortene tilbød de i størrelse fjorten år. På ett eller annet tidspunkt nådde man en grense for hvor lite klær det gikk an å ha på seg. Da ble det hipt med "sexy påskrift" på klærne. I England heter en av de store kles kjedene "French connection". på at jeg vet hvordan dette er blitt in. Kombinasjonen av sexpress og kjøpepress gjør at sex blir brukt som betalingsmiddel av stadig yngre jenter. Dersom du allerede har et forvrengt og ensidig bilde på hva seksualitet er, vil du naturligvis ha mindre motforestillinger til det å ha sex for å få en jakke, sminke eller penger. I tillegg til tendensene i ungdoms - kul turen er dagspressen gjennomsyret av artikler om den og den som savner sex, den og den som har hatt sex, sex som legemiddel mot ditt og datt og statistikker som kartlegger hver minste detalj av det norske folks, og resten av verdensbefolkningens, sexvaner. Dagbladet kan melde at Per og Veronica Orderud savner sex. Ja vel. Dagbladet er i utgangspunktet beregnet på en voksen lesermasse, og som det nysgjerrige folkeslaget vi nordmenn er, er det vel bare rett og rimelig at vi får et visst innblikk i Orderudfamiliens sex-problemer. Men det at sexy damer. I tillegg til reklame for kleskjeder og andre produkter har du reklame for plastisk kirurgi. Da jeg gikk inn på t-banen i sommer ble jeg presentert for en rekke muligheter; større bryster, mindre bryster, fjerne rynker eller suge vekk noen kilo? Det er bare å velge på øverste hylle, og stikke innom Nobel Clinic Den samme reklamen møtte jeg for et par år siden da jeg var på kino og så en amerikansk high school film. Før jeg i en og en halv time skulle bli presentert for tynne og unaturlig pene amerikanske ungdommer (som naturligvis har sex både titt og ofte) fikk jeg altså dette spørsmålet presentert i reklamen: kanskje du vil være som dem? Så, vi har sex rundt oss overalt. Er åpenhet om sex farlig? Selvfølgelig ikke. Kunne man fått bort det at sex er et tabubelagt tema hadde det bare vært sunt. Men er den enorme fokuseringen en har på sex i dagens samfunn farlig? Ja, jeg tror det. For dette handler ikke om åpenhet. 6 EKSEMPLER PÅ ANNONSER I UNGDOMSBLADER Deres logo er FCUK, for enhver som titter litt kjapt vil det se ut som om det står fuck, et svært sterkt uttrykk i England. I Norge ser jeg til stadighet småjenter som går med t-skjorter enten med påskrift som "sexy babe" eller med en playboy-bunny. Jeg vet ikke hvor bevisste de er på signalene de sender ut, men jeg er ganske sikker man stadig vekk ser ordet sex i krigsfonter på forsiden av dagsavisene gir et inntrykk av at dette er et fenomen som er ekstremt viktig, viktigere enn hungerskatastrofer og krig. Forsider er noe en ikke kan unngå å se. Det samme gjelder de store reklame - plakatene der man igjen møter tynne, Dette handler om en ting: at sex selger. I dag vet vi lite om hva slags konsekvenser det har for barn å leve i et seksualisert samfunn. Derfor ønsker PRESS Barne- og familieminister Laila Dåvøys initiativ til å sette i gang mer forskning på temaet velkommen. Kompetanse er veldig viktig når det gjelder langsiktige planer og hvordan man skal fokusere på disse. Samtidig er det en del handlinger en kan foreta seg ganske raskt som PRESS mener vil utgjøre en forskjell. For det første

7 VÅR TIDS REDSEL FOR ALVOR Margreth Olin er cand. mag i media og massekommunikasjon. Film og fjernsynsjournalistikk med fordypning i dokumentarfilm. Olin har blant annet regissert "Dei mjuke hendene" (1998) og "Kroppen min" (2002) som begge er tildelt Amanda for beste dokumentarfilm. "Kroppen min" ble vist i tilknytning til foredraget hennes på kongressen. Filmregissør Roy Andersson skriver i sin bok, Vår tids redsla for allvar: "Jeg vil si at samfunnets redsel for alvor er av samme slag som stoffmisbrukerens eller alkoholikerens redsel for å bli nykter. I vår tid misbrukes kunnskapen eller mulighetene til å dra konklusjoner av denne kunnskapen av samme grunn som alkoholikeren misbruker alkohol, nemlig å slippe å se virkeligheten som den er." Om bakgrunnen for sitt yrkesvalg forteller han videre: "Gjennom bøker forstod jeg at det fantes mennesker ute i verden som formulerer seg uvanlig vakkert om andre mennesker og om seg selv. Og jeg kjente tydelig at de hadde tatt på seg en livsoppgave, nettopp å skape forståelse mennesker imellom. Dette var en veldig vakker opplevelse og jeg bestemte meg for å bli forfatter. Senere så jeg filmer som utstrålte et slags alvor, respekt og ansvar for menneskene, livet og tilværelsen. Opplevelsen av disse sitter igjen selv om man har glemt innholdet. Opplevelsen av at tilværelsen var noe storslagent, som man kjente vørnad/ respekt for." Hva er kunst? Fins den, hvor? Hvilken oppgave har den? Ezra Pound beskriver kunsten som en vitenskap, hvis oppgave er å analysere mennesket - såvel menneskeslekten som individet. Kjemien har til oppgave å analysere sammensetningen av materien. Kunsten gir oss kunnskap om den menneskelige naturen, det åndelige mennesket, sett som tenkende og følsom skapning. Kunstens område begynner der den medisinske vitenskapen slutter. Ettersom vår måte å behandle mennesker på, må avhenge av vår kunnskap eller oppfatning av hva mennesket er så gir kunsten underlag for etikken. Med utgangspunkt i at kunst også er vitenskap, påpeker Pound det umoralske i dårlig kunst: "Dårlig kunst er inexakt kunst. Det er kunst som gir falske beskrivninger. Om en vitenskapsmann gir en uriktig beskrivelse av et bevis, med hensikt eller uaktsomt, anser vi han enten som kriminell eller dårlig i sitt fag. Om en kunstner forfalsker sin beskrivelse av mennesket, av seg selv, av sin drøm om fullendingen, av sitt ideal, av Gud, av livskraften, av sin oppfatning av godt og ondt, av intensiteten i sin smerte eller sin glede om kunstneren for falsker sine beskrivelser av disse ting for å tilpasse seg en rådende smak, en herskers ønske, bekvemmelige etiske regler da lyger kunstneren. Om han lyger bevisst eller ubevisst så bør han straffest og foraktes i forhold til det brott han har gjort. Hans brott er av samme karakter som legens han er på samme måte ansvarlig for framtidens problem og framtidas vaneforestillinger". (Ezra Pound, Litteræra essayer). Skulle man ta dette bokstavelig, hadde største delen av film- og tv-bransjen sittet bak lås og slå. Pounds tekst uttaler en tillit til kunstens uttrykksmiddel. Kunstens mulighet til å øke kunnskapen om tilværelsen. Den moderne medieverdens jakt på penger og seertall gjør at de vil lage underholdning, ikke kunst. Dette får konsekvenser. Norsk Film er i vinden for tiden. Til høsten kommer selskapet vårt kanskje med en film om incest. Jeg sier kanskje fordi vurderingen fra de som bevilger midler til filmproduksjon ikke vil være om dette er en viktig film eller ikke men om dette er noe folk vil gå på kino for å se. 7

8 8 LENGSEL Lengsel er noe av det såreste vi mennesker har, fordi det ofte ikke finnes svar på den. Men det tar ikke lengselen bort. (Hanne Ørstavik) Kan kamera fange en åndelig ensomhet? Kan vi se det uten å le? For hvordan er det å være liten og ikke Dersom besøkstall og økonomi var eneste målestokk så ville Lilja 4-ever være regissør Lukas Moodyssons desidert dårligste film. Men det er hans beste. Hans viktigste. Han tar sin samtid på alvor. Han er ikke redd for alvoret. GI BARNA EN STEMME Jeg siterer ofte Virgina Woolf og Oscar Wilde i mine foredrag. Jeg siterer ofte samboeren min også uten å kreditere han for det: Verden forandres ikke av ideologier men av hvordan vi behandler våre barn! T. Robsahm Mest av alt vil jeg at småjenter og smågutter skal få ha kroppene sine i fred. Barn trenger beskyttelse, om tanke, omsorg og respekt. Barn må alltid settes foran den voksne, fordi barn trenger noen som kan ivareta deres rettigheter. Det er vår oppgave. Vi har ingen rett til å ha barn. Barn er Guds gave. Vi har forplikt elser overfor barnet. Barn må tas på alvor. Alt skal tulles med i vår tid, les av. "Det er ikke så farlig". Barn mangler forbilder. Voksne som tror på noe, står for noe, tar ansvar og sier ifra. Voksne er gamle ungdommer og opp fører seg som det. Ungdommer må gå langt i sitt opp rør og sin uansvarlighet og overskridelse for å passere sine foreldre i dag. 40 år og rampete? Det er ungdommen som skal få lov til å være unge. Vi må være voksne. Voksne har grenser, noe vi godt kan vise. Vi lever i en tid da alt kan kjøpes for penger, også vi, og nå står vi klare til å selge ut barndommen også? Jeg jobber med en ny dokumentar nå. Jeg ønsker å gi stemme til barna ved å være der de er. Jeg vil bringe bud til publikum om hva vi har mistet. Det barn du var skal du aldri bli. Hvis ikke? Det er nettopp det jeg tror barn kan fortelle oss. At det ikke var meningen at vi skulle forlate de rom vi har forlatt. Barnet er kjernen i oss. Ved å løfte frem barnet løfter vi frem drømmene våre. Mister vår tid respekten for barndommen, mister vi oss selv. Men da må vi vite hva barn trenger. Og de som skulle ha alt, hva er det de savner? Barn jeg snakker med snakker om svik fra foreldre, andre voksne, lærere og venner.

9 bli tatt på alvor? Ikke å bli sett som den man er? Det er dette filmen "Kroppen Min" handler om. At man blir målt mot noe utenfor en selv. Men hvis vi tør å kjenne etter - hva er det vi savner? Vi er forenet i lengselen efter hendenes innside, skrev Agnar Mykle. Noen ganger er det dette behovet for at den du trenger sjelsnæring fra setter seg ned fremfor deg og ser på deg, møter blikket ditt. Ser hvem du er, hvor du er. Barn trenger også det. Jeg ser for meg bilder, det er barnet som spiser frokost alene. Som låser døren etter seg. Og begir seg på vei til skolen, lenge før det er lyst. Stor sekk og stor boblejakke. Og snøen i lyset fra gatelyktene. Det er barnet som får litt av side kameratens niste. Som ikke har med egen i dag heller. Og det er barnet som må på gangen i timen, som ikke kan sitte stille. Det er busselskapet som nekter den lille å komme på bussen. Barn får ikke reise alene. Det hender altfor ofte at sjåføren må ta med barn hjem fordi pappa ikke står på holdeplassen og venter. Barn som glemmes. Og det er "festus". Et firma som arrangerer bursdag. Mat og gaver og leker og fest. Uten at foreldrene trenger å være der. Barnet som går sine første skritt i barnehagen. Som holder hendene over hodet og viser hvor stor hun er. Uten at noen ser. "SEKSUALITET OG SEKSUELLE OVERGREP, HVOR GÅR GRENSEN?" Jeg tror det er en klar grense her. Og at vi skal holde tunga beint i munnen når vi diskuterer seksuelle overgrep og samfunnsutvikling. En far som misbruker sitt barn, gjentatte ganger uten å se at hans barn brytes ned foran han er et sykt menneske. Et menneske som trenger hjelp og behandling. Ofte vil du finne en overgriper som selv har blitt utsatt for overgrep! Vi får på mange måter et kaldere samfunn. Det er klasseskiller i Norge. Det blir større forskjeller på fordeling av de fleste goder. Velferdsstaten bygges ned. Det betyr også at utsatte enkeltpersoner og grupper får det vanskeligere. Ethvert samfunn setter seg visse høyt prioriterte mål for sine borgere. Tidligere var det: Arbeid til alle. Lik rett til utdanning. Akkurat nå for tiden er det ikke så lett å se hva politikerne har som sine høye mål. At ting ikke skal koste penger? Jeg tenker at et samfunns fremste mål, må være å sikre liv og helse. Mange barn (5 %) utsettes for grove, gjentatte seksuelle overgrep barn utsettes for en form for seksuelle overgrep hvert år i Norge. Nå må det skje, at det blir et høyt prioritert mål for Norge og det internasjonale samfunnet vi må forhindre at barn blir utsatt for vold og overgrep. Det må mobiliseres på alle fronter. Det må opplyses, snakkes om. Barndommen må løftes frem. Voksne må ta ansvar for de verdiene vi skaper i samfunnet. Hver dag er vi med på å prege vår offentlighet og våre nærmeste. Vi må knytte våre hender i kampen for barn og unges rettigheter. Og målet må være en dyp, dyp respekt for hvert enkelt menneske, hvert enkelt barn. Barnet skal eie seg selv, sin kropp, sin seksualitet. Og barnets grenser må respekteres av den enkelte, av samfunnet og rettsapparatet. Vi må mobilisere alt som finnes av empati. Og kreve hjelp også til den som utøver overgrep. Bare ved å dele disse hemmelighetene kan de bli borte. Incest må ikke ties ihjel! Hvordan tar vi vare på barn? Hvordan behandler vi våre medmennesker? Hvordan behandler vi menn esker som har opplevd overgrep og som har psykiske problemer? Hvordan er det mulig at en far som er dømt for overgrep mot den eldste datteren fortsatt har samvær uten tilsyn med den yngste? Hvem er den moren som klarer å sende fra seg datteren sin og håpe i det lengste at det går bra? Vi ser incest i alle deler av befolkningen, i alle sosiale lag. Det er ulike overgripere og det er ikke bare en type barn som utsettes for overgrep. Ulike barn i en søskenflokk kan få livet ødelagt av den samme overgriperen. Når disse barna vokser opp har de ulike måter å håndtere de sår de bærer på. Noen får hjelp og støtte og klarer et liv i jobb, med familie og ektefelle. Andre bærer en sosial arv gjennom generasjoner. 9

10 10 JEG VIL FORTELLE OM TRE KVINNER JEG KJENNER SOM BLE UTSATT FOR GROVE SEKSUELLE OVERGREP I STORE DELER AV SIN BARNDOM: Vi kaller den første den vakreste av alle jeg kjenner. Hun deler sin historie med mor. Mammas kjæreste banker og voldtar dem begge. De flykter og flytter rundt, det er nye skoler, nye venner. Nerver og oppkast. Og lærere som ikke ser og forstår, de vet ikke hva de skal se etter. Legen gir sovemedisin og antidepressiva til et lite barn. 7 år gammel blir den vakreste av alle jeg kjenner sendt til en mannlig psykolog. Hun deler ingen historier med han. Etter hvert arves mammas alkoholisme også. Men alkoholen byttes raskt ut med heroin. Heroin gir vinger til å fly med. Den eneste flukten som tar en langt nok bort. Heroin er en måte å overleve på. I mange år senere stilt overfor et dårlig fungerende hjelpeapparat i Norge blir den vakreste av alle jeg kjenner stadig avvist med at du har valgt det selv. Narkotikaen, du har valgt det selv. På samme måte som hun valgte gata? Og nye overgrep av fremmede menn? Det er en skam hvordan vi behandler narkomane i Norge. Det er en skam hvordan vi møter mennesker med vår moralisme særlig med tanke på hvilke historier mange narkomane bærer på. Jeg har snakket med en kvinne som sitter i fengsel. Hun har drept sin egen far. Det var han eller henne. Et nytt basketak i godt voksen alder og alle minnene er tilbake. Hendene rundt strupen som under de første voldtektene. Misbruket var grovt og omfattende og varte kanskje i ti år. Og likevel ble hun advart fra å anmelde. Hjelp og økonomisk støtte til behandling og terapi ble avslått. I dag soner hun en lengre dom for drap på sin egen far. Sønnen vokser opp uten mamma. Tiden bak murene er bare oppbevaring. Alt blir mye tyngre og verre. Etter jul har hun fått en time hos psykolog. Ellers har psykologen vært syk, eller psykologens barn har vært syke. Betjentene er redd for hun skal ta sitt eget liv. I dommen ble det hevdet at overgrepshistorien var foreldet. Hva er det? Leges slike sår med tiden? Er det hva vi tenker at etter 7 år bak murene med nær sagt ingen behandling er sårene leget og familien vil få en god ny start? Hvis man gjorde en undersøkelse på hvor mange av de som sitter bak lås og slå i Norge som har blitt utsatt for seksuelle overgrep i sin oppvekst, ville vi bli overrasket over den høye andelen. Mennesker som er påført ufattelig smerte og ikke mestrer livet sitt begår lovbrudd og sviktes på nytt av samfunnet, som låser mennesker inne med sin angst og sine sår. Hvordan tror vi at de skal bli bedre mennesker når de kommer ut? KROPPEN MIN hva som er vakkert? Filmen har vært gjenstand for en omfattende debatt. Og det er viktig at den er oppe igjen. Men det har vært rart å stå midt inne i det og se hvor mye feighet vår generasjon bærer med seg. Når slutta vi å kalle en spade for en spade? Mediene forteller oss: Du er ikke bra nok som du er! Skammen er like ille om det er den pietistiske som våre foreldre vokste opp med at kroppen var syndig eller om kroppen er feil, ikke pen nok, ung nok. Skammen som får oss til å bruke tid og penger på å bli "riktige" kvinner. Begge typer skam får oss til å ta avstand fra egen kropp, egen seksualitet. Det å bebo hele sin kropp, bruke den, se den som et redskap i verden blir vanskelig når den er noe som må tøyles og temmes. Barn ser ofte sammenhenger voksne ikke ser. Barn er mer i kontakt med seg selv. Det metafysiske om du vil. Som Rudolf Steiner sier; det er kortere tid siden de kom inn i vår verden. De bærer den andre verden sterkere. De er preget av det de kommer fra. Barn bærer visdom vi burde se og lære av. Vi burde lytte til de små. Jeg ønsker å lage en film der jeg viser hva barn har. I lek. I konsentrasjon og så vil jeg snu bildet og vise hvordan vi invaderer barndommen med våre "liksom" greier. Jeg kjenner en kvinne som hadde tre hjem når hun vokste opp. Hun ble misbrukt i to. Også hun ble "feilmedi sinert" av sin lege og var rusavhengig lenge før hun kom i puberteten. Selv har hun vært hjemløs med to småjenter, hun har bodd i telt i skogen om sommeren og lekt familie på ferie, de har sovet i biler og hos venner. Nå bor den eldste av jentene i fosterhjem og den andre skal flytte til sommeren. Men den yngste vil ikke, hun kan ikke forstå for mamma er jo ikke syk. De sårene mamma bærer på som trenger behandling de vises ikke på utsiden. Det hadde vært enklere med en brukket arm. Vi er fattige på kunnskap om det å være menneske. Verden forandres av hvordan vi behandler våre barn. Everything but the Girl synger THE HEART REMINDS A CHILD: Hjertet forblir et barn. Omsorg er et avgjørende begrep. Hvor er omsorgen i samfunnet? Når er vi i stand til å erkjenne at mange av de som sitter inne først og fremst trenger omsorg? Det vil si forståelse, det å bli tatt på alvor. Gatejenter og narkomane. Vi gir dem plata og et overvåkningskamera. Sprøyterom gir jo feil signaler, mener uforstandige politikere. Å tilby trygghet kunne jo forveksles med at vi syns det å ruse seg på heroin er greit...

11 Hvordan fremstiller vi kjønn, kropp og seksualitet, i skrift og bilder? Vi er jo så frigjorte i vår del av verden. Eller er vi virkelig det? Jeg har laget filmen "Kroppen Min". Det er både fint og rart å vise den her. Men følgende er viktig for meg å si når jeg snakker om filmen og debatten i denne settingen: Jeg tror ikke at porno er teori og voldtekt praksis. Jeg tror heller ikke at spill der en kan voldta en prostituert og drepe henne og få poeng for det er en direkte årsak til incest. Tabloidforsider som teaser en sak om vold og overgrep mot barn med å skrive "Pappas sexleketøy" på forsida er like ille, men heller ikke nok. Jeg tror ikke at stereotype ukebladforsider med uskyldige ungjenter som ser forførende i kamera eller reklame med kvinner på alle fire er det som får fedre til å voldta døtrene sine. Heller ikke oppfordring fra voksne til ungdom om å ligge med venninner og kamerater på alle mulige måter for å få trening i å bli gode elskerinner har kraft nok i seg til å ødelegge barns liv, alene. Mitt poeng i denne debatten har vært å peke på hvordan resirkuleringen av stereotypier og klisjeer blir fremstilt som et frigjørings prosjekt men er det mot satte. Det er gammeldags og bakstreversk. Og vi er drittlei. Snart selger det ikke lenger heller! Og nei, det å påpeke dette det er ikke pietisme og vestlandsk tungsinn. Så lett å slippe unna med klingende mynt er det ikke. Det er en rettmessig mediekritikk. Filmen Kroppen Min har fått en overveldende mottagelse, i Norge og Sverige der den nå går på kino. Og utover i Europa på festivaler. Jeg får mange ulike tilbakemeldinger fra enkeltpersoner - i alle aldre. Jenter på ungdomsskolen forteller at det er lenge siden de sluttet å dusje etter gymmen. De er kritiske til hvordan de ser ut. Noen tør ikke bade på stranda om sommeren. Kanskje i badedrakt, aldri i bikini. De forteller om mammas nutrilett-kurer og de lurer på om jeg barberer meg på kroppen hver dag og hvor tidlig jeg begynte. De takker for filmen og er glad for at noen tar opp noe som de tenker på hver dag, men som det virker som om ingen andre tenker på, og de lurer på hva jeg synes om silikonpupper. Når jeg kommer hjem så ringes det og mailboxen er full. Og det er nye historier å dele. Det er foreldre som foreslår for 17-åringen at silikon kan være en løsning. Jenter som gruer for operasjon og lurer på mulighetene for å få seg kjæreste når man har "for små bryster". Jeg får kopi av skolestiler. Jenter som synes de er for tjukke og skriver om selvmordstanker. Engler i himmelen som får ha kroppene sine i fred. Kvinner på min alder tar seg selv i å holde magen inn, selv i dusjen når de er hjemme alene. Hver kroppsdel er stadig oppe til vurdering. Stadig flere melder at skjønnhetsoperasjon ikke lenger er så fjernt. Jeg måtte bli voksen før jeg tenkte at jeg kan ha et bra liv selv om jeg ikke er pen, sier en vakker 19 år gammel kvinne som sitter i salen på en av visningene. Hvem definerer 11 Men jeg tror at mye av denne uansvarligheten vi ser fra mange voksne i hvordan vi fremstiller kvinner, barn, sex og seksualitet i tekst og på bilder er utrykk for en kynisme, dumhet og mangel på respekt for de man produserer sin vare for. En film, et blad, en bok, en avis alt dette har potensielle mottagere som skal bli underholdt som skal bli respektert som mennesker med et rimelig utstyrt både følelsesliv og intellekt.

12 12 Alt dreier som om penger. Og nå er barndommen til salgs. Vi definerer hvem av dem som er vakre. Hvordan de er vakre. Hva de kan gjøre for å bli vakre og flinke. Hva de må ha, av ting, av klær, av image. De "små voksne". Den 5 år gamle jenta som står der i barnehagen i juksepels, trangt skjørt og pene støvletter mens kameraten ruller seg i søla i hel, foret og vanntett parkdress. Hun er en liten dame og hun sier; æsj jeg vil ikke bli skitten. 10-åringene som passer vekta og kan alt om kalorier. De leser bakpå alle kartonger og de trener ikke fordi det er gøy men fordi det er viktig å ha en bra kropp. Derfor mener jeg det motsatte av det det ser ut til at de fleste i motebransjen, motefotografer, populærkultur og medier KAN mene de ville jo bli arbeidsledige hvis de var enige med meg. Jeg tror ikke at det vi ser rundt oss pakket inn som frihet er frihet. Er det virkelig vår egen seksualitet som blinker på bildene av den "frigjorte" vestlige kvinne, trengt inn i klisjeer hentet fra pornografien, actionfilmene og prinsessedrømmene? Noen har i debatten villet ha det til at jeg skulle mene at kropp og sex er skam og synd? Mange jobber for å rive burkaen av kvinner i Østen skulle vi da samtidig forsøke å dekke til ungdommens navler. Nei, overhodet ikke. På Karl Johan går det nå hver sommer jenter i ulike fasonger med bar navle. Det er flott. I Norge i dag har vi rektorer som vil innføre kleskode i skolegården og de unge jentene som bryter den får en stor oransje t-skjorte tredd over hodet! Gå og skam deg, liksom! Rektoren burde miste jobben! Vi må skille mellom ting. Kroppene skal være frie. Til å vise seg frem, vokse, være i harmoni med seg selv. Noe annet er når samfunnet gjennomsyres av en seksualitet som er begrensende, når pornografien er blitt trend og mote og de små, flatbrystede jentene går rundt med pornstar på brystet. Det er ikke deres eget. Det står en hel industri og dytter et uttrykk opp i barnas fang. Vi forteller de som vokser opp at det å være kvinne er å være til for en annens blikk, by seg frem. Det finnes andre måter å være kvinne på, andre former for seksualitet. For det er en myte at pornografien fremstiller en fri seksu alitet, som er til like mye for kvinnen som for mannen. Hva tenker rektoren med t-skjortene at det enkelte barnet må ta ansvar der vi lar være? Strømmen av bilder som møter oss som småjenter, som unge og voksne kvinner er problematiske. For et par år siden kom datteren min hjem fra skolen. Hun fortalte at hun var skuffet. Frøken forteller bare historier om gutter. Gutter som reiser ut i verden på fugleryggen. Slik var det i 2. og 3. klasse også. Finnes det ingen historier om jenter? Jeg snakket med frøken. Det er så få historier i litteraturhistorien som passer. Du vet, de fleste kvinnene i bokhyllene ble jo brent, havnet på galehus eller tok sitt eget liv, svarer frøken. Det er for tidlig å gi dem dette nå. Jeg kjenner at jeg er redd. Fordi jeg vet at ungpikebladene snart sikler etter dattera mi. Etter å lære henne å barbere bort dun, fortelle henne hvilke jenter guttene vil ha, bli allsidig fristerinne. Ingen fortellinger, tenker jeg, om hvem småjenter er, deres mot, oppdagelsestrang, ømhet og undring. Jeg er redd for at de første fortellingene jenter får om hvem de er og hva de kan, kommer fra de som ser dem som forbrukere og dermed maler opp deres behov fremfor dem. Vi er omgitt av bilder av kvinner som i sin ensidighet sensurerer og dikterer vår femininitet og seksualitet. Det er mangelen på mangfold, på andre kvinneroller som gjør at dagens fremstilling blir problematisk. For det man sier er at det er dette som er kvinnelig, dette er vakkert, dette er sexy, dette vil guttene ha. Og det er en løgn. Dette bildet er det noen som tjener mange penger på! Og det ansvaret kan voksne ta. Og vi kan si det. Derfor mener jeg at alle retusjerte og manipulerte bilder skal merkes. La de unge få vite hva som er fiksjon. Det finnes en tid for alt. For lek og latter. Men også for alvor kvinner i Norge lider av spiseforstyrrelser. Unge jenter kommer bort etter skole visninger på filmen min og de sier endelig noe. For der inne i forsamlingen i kinosalen var de stumme. Mange tør ikke å ta plass i klassen. Det er et gjennomgående trekk i mange av klassene jeg besøker. Vi snakker om å være til for seg selv, ikke for et kritisk blikk som vurderer en mot et ideal. Og se; i andre kulturer omskjæres kvinner. Det kalles ufrihet. Her skjæres det også i kvinnekjøtt. Her kalles det frihet og det koster det hvite i øyet. I andre kulturer skjæres kvinnens nytelse og helse bort. Her skjæres hun til som en skulptur. Skjæres "vakker", ung. Hvorfor forveksler vi dette med frihet? Hvorfor skal kvinnens kropp slites og tøyles og strekkes, holdes inne og strammes? Kvinnens behov for å bli sett på som tiltrekkende stikker så dypt at vi ikke vet hvor det kommer fra lenger. Hva er det jeg egentlig vil med alt dette? Jeg prøver å synliggjøre den livreima mediene strammer rundt hva som er feminint. Rolleleken og bildene av kvinner og ungjenter fremstilles som et frigjøringsprosjekt. I mine øyne sensurerer den et mangfold av uttrykk og kvinner. Kvinner skal være unge, pene, attråverdige. De skal ikke være formet, ikke stille noen krav. Hvor finnes bildene av kvinner med levd liv, med livserfaring som setter ned foten, som setter grenser for hva som er ditt og hva som er hennes eget. Kvinnen som sier nei. Dette syns jeg ikke er noe morsomt. Og jeg gir faen i å være sexy. Sexy er jeg den dagen det passer meg - når det er noe i det for meg. Hvis barndommen kunne opphøyes. Hvis barn fikk respekt. Når barn glemmer seg og er frie og bekymringsløse og mestrer en situasjon. Det lille kunststykket. Som å stå og gå for første gang. Slå inn en spiker. Kysse en jente. De nære ting som har alle tings kraft i seg. En film som får foreldrene til å SE hva de har. Hvilke muligheter har ikke barndommen i seg? Kjærligheten i seg? Det første kysset? Holde noen i hånda. Den første berøringen, å spørre en gutt eller jente om lov til å holde rundt og være nær, spørre om lov? Og få ja! Vellyst og kribling i magen. En kropp som vokser, lever, kryr. Som puster og ER og som man ikke helt kjenner og vet. Muligheten til å få oppdage den i fred uten at vi invaderer og gir full opplæring i 10 trinns orgasme og forføringens kunst før den lille tør å sove med lampen slukket. En dag stenger hun døren til rommet og skriver en lapp bank på og vent på svar. Hun har et rom som er hennes eget ikke bare borte i soveromsgangen men

13 AVSLUTNING Jeg er 12 eller 13 år og jeg har et marsvin som heter Tillmar. Naboen har gård. Jeg hjelper han å plukke pærer hver høst og jeg har børstet kalvenes haler med dukkekam siden jeg var 10. Jeg hjelper han i fjøset og jeg sparer selv 45 kroner og kjøper konfekt til han hver jul. Sånn er det fint å være lita jente og gå side om side med en gammel mann som har god tid for å sjekke om innhengningen kalvene skal være i er tett. En gang i måneden henter jeg høy på låven. Vi snakker om skolen og dyr, om å bli dyrlege. Det er en vrien slå på låvedøra. Jeg har vært på stallen hos hestene og løper hjem. Innom naboens gård for å hente høy til Tillmar. Jeg får opp den tunge slåen. Lyspæra i taket virker ikke. Det er mørkt i høystålet. Mørkeredd som jeg er prøver jeg å skynde meg. Kaldt er det også. Den råe vinden inn fjorden inn mellom glisne bordplanker i løeveggen. Jeg hører at naboen kommer, jeg smiler og tenker at det er bra. At jeg slipper å skynde meg fordi noen passer på. I det jeg skal til å snu meg for å si hei legger han seg tungt nedpå meg. Han presser ansiktet mitt ned i det myke høyet. Hendene hans er over kroppen min. Han puster meg i nakken og han er tung, tung. Jeg slår, får panikk og vrir meg opp og ut og bort fra kinnet hans som er inntil mitt. Han er skjeggete, han lukter vondt. Han er kald. Jeg vet plutselig ikke hvem han er. Jeg stopper i løedøra. Tårene er varme på kinnet, salte på tunga. Dette vil jeg ikke forstå. Hva var dette? Beklager, sier han. Du må forstå. Du har blitt så vakker, en liten kvinne. Jeg har sett deg vokse opp. Jeg ville bare være god mot deg. Forstår du det? Han ser en annen vei og jeg ser rett frem. Jeg svarer ikke. Det er ikke så lett å være meg, sier han. Det er mange damer som synes jeg er attraktiv, men kona mi vil veldig sjelden ligge med meg. Jeg lukker ørene. Han snakker mer, om en annen kvinne, om lyster. Men jeg har lukket, jeg hører ikke. Jeg har høyposen i hånda. Jeg setter den fra meg og går, gjennom kvelden og hjem. Noe er for alltid ødelagt, det kan jeg kjenne. Jeg sier ingenting hjemme. Og naboen, han fikk aldri mer konfekt til jul og kalvene aldri mer besøk av sin 12 år gamle venninne. I min nabos liv var det ingen tabloideller ukebladforsider. Det var ikke år 2003, der ungpikens uskyld sees som sexy og attråverdig på alle bilder. Det er ikke slik at grunnene for overgrep er entydige, at svarene er enkle. Bildene som omgir den oppvoksende slekt er preget av løgn og manglende respekt. Grenseløsheten er en løgn. Både barn og voksne har grenser. Både barn og voksne er til for seg selv. Slik bør vi behandle andre mennesker. Også når vi forteller historier om hverandres liv. Fordi historiene preger oss, de påvirker vår moral. De inspirerer oss, de lærer oss, de bygger oss opp eller de bryter oss ned. Sex og kjærlighet er ikke noe du kan ta det kan du bare få. Det er ikke noe du har krav på det er noe som oppstår i et gjensidig møte med et annet menneske. Hvor går grensen for overgrep? Alle som har vært utsatt for tvang vet det. Følelsen av å være ufri i en situasjon, ikke kunne velge bort, frykt. Følelsen av å være utnyttet. En slik utnyttelse skjer mot enkeltmennesker i et omfang som er helt ufattelig. Samtidig lever vi i en kultur som forveksler ufrihet med frihet. I kampen om pengene utnyttes og fortelles det løgner om barn og kvinners seksualitet hver dag! Som forbrukere støtter vi opp om dette. En kollektiv ubevissthet har kastet mennesket overbord og igjen står bare fasaden som ikke er menneskelig og derfor lettere å skade. Lær jentene opp til å bli tøffe, til å ta igjen, til å slå fra seg, til å velge bort, til å bli stolte av sin egen kropp. Men det kan ikke være den eneste medisinen. For barn er ikke bare tøffe, barn er sårbare. Og de skal få lov til å være det. Vi kan ikke skape et tøft samfunn og presse menneskene til å overleve ved den sterkestes rett der eneste måten å overleve på blir å gjemme unna følelsene. Noen møter filmen med å si at dette er selvmedliden het. Det er det ikke. Jeg ser tilbake. Nokså nøkternt, med selvironi, hvor lite som skal til for å forstyrre det økosystemet en liten kropp er. Det ligger ikke noe offertankegang i det. Jeg har laget filmen fordi jeg vil kjenne meg fri og fordi jeg ikke vil føre den kroppstyranniske arven videre til mine døtre. Jeg har laget et selvportrett for å si noe om min tid. Og det hviskes, det kan jeg høre; Du har sviktet dine egne! Men det jeg har gjort er å være ærlig. Ærlighet må det alltid være plass til. Vi trenger ikke beskyttelse mot det. Den totale mengden av sannhet som finnes mellom oss vokser hvis jeg legger til min og du din. Min sannhet er ikke den eneste. Støttesenter mot incest setter på dagsorden, løfter frem og synliggjør en av de største og viktigste utfordringene menneskeheten står overfor. Det ville vært en annen verden den dagen vi anerkjenner: verden forandres ikke av ideologier, men av hvordan vi behandler våre barn. 13 Skrik. Illustrasjon: Vigdis.

14 Hvor går grensen når man ikke har noen grense? 14 AV MARIT HELLESNES, DAGLIG LEDER VED STØTTESENTER MOT INCEST OSLO. UTDRAGET FRA FOREDRAG PÅ KONGRESSEN ER REDIGERT AV GRO T. FIVELSTAD Justisminister Dørum begynte dagen med å si at vi skulle gjenreise res pekten for den personlige for tellingen, istedenfor den redigerte versjonen av virkeligheten og statistikk. Jeg skal fortelle dere noe av det SMI - Oslo sine brukere har fortalt oss om sine liv. Vår dokumentasjon er best i kvalitativ form. Det er vanskelig å telle lidelse og smerte. Jeg kan ikke fortelle dere min historie. Da ville jeg risikere å bli sak søkt, siden de som begikk overgrep mot meg ikke er dømt. Dette gjelder for mange av oss som er på denne kongressen. Når jeg spurte våre brukere hva de syns jeg skal si på denne kongressen, svarte flere; "trenger du å si noe mer enn overskriften din? Den sier jo alt!" Incestutsatte kvinner er like forskjellige som andre, men et fellestrekk for mange er problemer med seksualitet og grensesetting. HVORDAN ER DET Å VOKSE OPP I EN FAMILIE MED INCEST? Overgrepene skjer i dypeste stillhet, men med trusselen om ikke å fortelle det til noen. Noen opplever at overgriper kommer om natten. Om morgenen står du opp for å gå til skolen, mor lager frokost og far leser avisen. Ute skinner solen og radioen står på med et muntert morgen program. Han som kom om natten ser ikke på deg, men snakker om vanlige ting. Var det bare en drøm? Du vet du ikke kan si noe, alt vil gå helt i stykker om du gjorde det. Virkeligheten fra natten er uvirkelig om morgenen. Du går på skolen og far og mor går på jobb. Du strever med å holde tak i skolens virkelighet i angst for natten. Du kan ikke fortelle med ord hva som har skjedd, men du prøver kanskje å vise at noe er galt på andre måter. Du blir ikke sett. Ingen ser eller hører deg, ingen bekrefter dine følelser og opplevelser. Kanskje din virkelighet ikke er virkelig? Mor og far er jo så normale. Det er deg det er noe galt med. Du må forholde deg til andres virkelighet, den andre virkeligheten skrur du av. Du skrur av følelsene for å overleve. Når du blir stygg og slem og ødelegger alt rundt deg, er det ingen som spør hvorfor. Når du trekker deg helt inn i deg selv, er det ingen som spør hvorfor. Hvis noen spør hvordan du har det, eller hvorfor du gjør det du gjør, er det farlig fristende å fortelle om den uvirkelige virkeligheten. Men, verden vil jo gå i stykker, og da er det din skyld. Å bli utsatt for incest er å være fredløs i sitt eget hjem. Å leve i en krigssone. Det er som å stå nervøs på en talerstol 24 timer i døgnet med angst, nerver, svette hender, urolig mage, hjertebank, svimmelhet og sviktende bein. Det er forvirring, ting er ikke slik som det ser ut til å være. Ingen bekrefter at det overgriper gjør er galt. Det ender med at barnet opplever seg som skyldig. Barnet får ingen opplevelse av hva som er normalt og må bruke voksenlivet til å lære seg det som skulle vært lært i oppveksten. Et incestutsatt barn blir utsatt for overgrep 24 timer i døgnet hver dag. Ikke fordi overgrepene skjer kontinuerlig, kanskje det blir med denne ene gangen. Men når overgrepene har skjedd en gang, så vet barnet aldri om eller når det skal skje igjen. DEN ORDLØSE FORBRYTELSEN Det var aldri noen som satte ord på det ubegripelige som skjedde. Det var ingen å gå til med de ordene du ikke en gang hadde. Så lenge ordene ikke finnes, kan ikke erfaringene få utløp. Som resultat begynner avmakt og maktesløshet å dominere. Når kilden til trygghet og beskyttelse også er kilden til misbruk og utrygghet, dannes et klima preget av angst. Kjærlighet og hat veves inn i hverandre og skaper forvirring og utrygghet. Barnehager, skole og voksne hjelper barn å finne ordene, svarene, finne mening. Men svarene du får stemmer ikke med virkeligheten du opplever? Derfor må du søke svar på forvirringen hos deg selv; hvorfor skjer dette? DET ER MIN SKYLD Og i din ensomme søken finner du svaret i deg selv. Det må være noe med meg, noe i meg, noe jeg har gjort som gjør at jeg utsettes for dette. Det må være fordi jeg er slem. Det må være fordi jeg er stygg. Det må være fordi jeg er dum. Det er min skyld. Det er ikke et behagelig svar, men det er i alle fall et svar. I tillegg er det et svar som gir mulighet til å gjøre noe med situa sjonene; "bare jeg blir snillere, bedre, flinkere eller penere kommer over grepene til å slutte, bare jeg forsøker hardt nok!" Det beste av alt er at for virringen forsvinner. Det er fordi jeg er dum, det er min skyld. Det blir ikke vanskelig å få bekreftet dette svaret. Det er fordi jeg er dårlig på skolen, det er min skyld. Det er fordi jeg ikke har venner, fordi jeg blir mobbet, det er min skyld. Det er fordi jeg har vondt i magen og ikke klarer å spise

15 opp maten min, det er min skyld. Det er fordi jeg tisser i sengen og skriker i søvne, det er min skyld. Og senere i pubertet og ungdomstid: Det er fordi jeg stjeler penger hjemme, det er min skyld. Det er fordi jeg drikker, bruker narkotika, ikke gjør lekser, skulker skolen, ikke kommer hjem når jeg skal, det er min skyld. Det er fordi jeg ligger med andre, fordi jeg gir blaffen i prevensjon, fordi jeg vet at dette egentlig er galt men ikke klarer å si nei eller la være. Det er min skyld. Dette gjøres til en sannhet og fortsetter å bevise dette som en sannhet år etter år. Og få er de protesterende voksne stemmer barnet møter på denne destruksjonens vei mot sin voksne plass i samfunnet, snarere tvert imot. Men inn i voksenrollen kommer vi enten vi vil eller ikke, som en slags mutasjoner: redde sårede barn i voksne kropper. Med solide masker som beskytter oss mot nærhet som sårer. Eller med proffe roller som beskytter mot kjærlighet som svikter. Og alltid med en evig betent byll som heter MISTRO. For vi har lært at ingenting er slik som det gir seg ut for å være. Derfor; vær på vakt, teste, teste, teste alt og alle som kommer i nærheten, alt som kan true den hardt tilegnede kontroll over livet. Trygghet eksisterer ikke, inntil det motsatte er bevist. 15 Illustrasjon: Hentet fra SMI S informasjonsmateriell.

16 16 ET EKSEMPEL: "Randi" er misbrukt av en 5 år eldre bror og hans kamerater fra 6 års alderen. De brukte porno for å manipulere og nedverdige henne, og som oppskrift på overgrepene. Den gangen var ikke pornoen stort annerledes enn reklamebildene i ukebladene i dag. Når hun traff andre gutter trodde hun det var en selvfølge hva de ville, og bydde seg nærmest fram for å bli likt. Hun syntes det var rart å bli avvist, men de skjønte heldigvis ikke hva hun mente! Hun ble "sjekket opp" og forsøkt forført av klassestyrer da hun satt barnevakt sammen med en venninne da de var 14 år. På 10. års gjenforenelsesfesten fikk hun vite at klassestyreren hadde voldtatt 2 andre jenter i klassen. Den ene fortalte det til rektor og det ble internt rabalder. Han ble omplassert til et annet fylke i 2 år. Alt ble dysset ned. Hun ble kalt for isdronning av de jevnaldrende fordi hun var utilnær melig for det som var normal seksuell utfoldelse i ungdomstiden da. Selv slet hun med å føle seg utenfor og annerledes. Hun hadde ikke vært jomfru siden hun var 6 år gammel, og klarte ikke å finne ut hvordan hun kunne delta i samtaler om "kjærester og slikt" med vennene. For å være normal hadde hun samleie med en vilt fremmed jevngammel da hun var 16 år. Ungdomsbladene for talte at jentene debuterte 16 år gamle. Så kom en periode med totalt avvisning av sex fram til 18 års alder. Deretter var hun utsatt for flere såkalte "frivillige samleier" fordi hun ikke sa nei, ikke gjorde motstand. I ettertid har hun tenkt på det som at hun ikke kunne voldtas fordi grensene ikke var der. Hun hadde ingen oppfatning av at det gikk an å si nei og har derfor ikke tenkt på det som voldtekt før mange år senere. Hun vurderte en tid å ta betalt, prostituere seg i stedet for å gjøre det gratis. Det virket som lettjente penger. Isdronning eller hore, hva er det best å bli kalt? I denne perioden begikk hun flere selvmordsforsøk. Hun levde også tidlig i ett alvorlig mishandlingsforhold og holdt på å bli drept. Hun har fremdeles drapstrusler hengende over seg. Hun målte sin verdi i å "ha tak på mannfolk" og være "god i senga", og levde opp til det hun trodde var mennenes forventninger. Samboeren fikk sjokk da han etter 5 års samliv fikk høre at hun aldri hadde likt å ha sex med ham, at hun bare hadde gjort det og spilt med for å være normal. Samtidig syntes hun det var overgrep og anklaget han i det stille. Nå føler han seg som en over griper og klarer ikke å ha sex, selv om han syns det var godt å få en forklaring på det han hadde opplevd som "noe som ikke stemte helt". Kvinnens underliv var ødelagt av betennelser og sammenvoksninger. Etter mange år med store problemer og smerter ble livmoren fjernet. Et ødelagt underliv gjorde at hun aldri ble gravid, og det var greit for henne. Hun ønsket aldri å få barn og videreføre denne slektens gener og har alltid tenkt "Det bør slutte med meg". Er noe av dette straffbart? Burde uaktsom voldtektsparagrafen brukes på noe av dette? Burde guttene og mennene forstått, eller er de også ofre for de første overgripernes handlinger? Er de alle seksualforbrytere? Bør foreldre stilles til ansvar og bør de tiltales for medvirkning? De visste om overgrepene broren begikk. Eller er det hennes egen skyld og ansvar? Hvem er det som skal bære skylden og skammen? Hvem skal betale for terapien, all annen behandling og den tapte arbeidsinntekten? Denne kvinnen har aldri konfrontert andre enn moren og broren med overgrepene. Hun har aldri anmeldt noen eller søkt erstatning. Hun husker nesten ingen ting annet enn overgrep og hvor engstelig og ensom hun følte seg fra de første 15 årene av sitt liv. Hun har fremdeles ett håp om den store kjærligheten og et godt seksualliv. Det skal mye til å ta håpet fra en som har overlevd incest! Den "offisielle" versjonen av denne kvinnens liv er: Hun var et solskinnsbarn med nydelige korketrekkerkrøller og hvitt hår, var svært flink på skolen og tok og fikk tidlig ansvar i hjemmet. Hun var svært sosialt bevisst og fikk mye ros for å ta seg av de barna som hadde det vanskelig. Hun danset i leikarring og ble tidlig instruktør og leder for andre barn. Hun spilte klassisk piano, be gynte tidlig å jobbe i helger og skoleferier og var svært økonomisk. Hun var populær og hadde mange venner, var snill og til å stole på. På gymnaset ble hun valgt til leder av elevlaget og kostymesjef i russerevyen. Hun har høy og lang utdannelse, og har i arbeidslivet blitt ansett for å være svært dyktig, hjelpsom, ansvarsfull og klok. Hun er sine venners fortrolige og er fremdeles sjenerøs og omsorgsfull. Hun sees på som en vellykket kvinne som har klart seg bra i livet. Hun syns det er rart at andre mennesker ikke kan se hvordan hun egentlig er. Er det vanskelig å forstå at dette er den samme kvinnen? Slik er virke ligheten for mange incestutsatte. En offisiell side som viser en vellykket kvinne og en hemmelig side med mye

17 sorg, lidelse og hemmeligheter bak fasaden. Det at mange klarer seg så bra etter overgrep, brukes av og til mot oss av de som bagatelliserer incest. Noen mener at det er omgivelsenes reaksjoner hvis overgrepene blir kjent som lager skadene. Ingen kjente til denne kvinnens historie før hun kom til SMI - Oslo 27 år gammel. Alle senvirk ningene var der likevel. Selv var kvinnen da overbevist om at hun ville være uføretrygdet eller død før hun fylte 30 år. HVOR GÅR GRENSEN? Barn vokser og blir ungdom. Det er fokus på kropp og seksualitet. I alle blader som er rettet mot kvinner mellom 18 og 25, der jenter som er yngre er de egentlige kjøperne av bladet, kan du lære alt fra orgasmeskole, analsex, hvordan få gutten til rask orgasme. I et ungdomsmiljø der de kan eksperimentere skjer det på en fest et samleie. Liten aldersforskjell, men det skjedde. Det er jo ikke så farlig. For jenta som har vært utsatt for incest er dette et nytt overgrep der noen av de samme reaksjonene trer i kraft som under overgrepene. Hun ser ingen mulighet til å stoppe det. Hvilken mulighet har jenta til å finne ut hvordan hun egentlig vil ha det? Litt press gjør det vanskelig å nekte, alle gjør det jo. Er dette et overgrep? Begge ville jo, eller? Noen incestutsatte har hatt mange partnere og blir med på alt alle foreslår. Er det frivillig eller styres de av overgrepene og blader om hva en skal tåle og hva som er normalt? Ungdommen blir ung voksen og skal etablere seg i forhold. Hun møter menn på byen og er med på det meste, blir muligens voldtatt. Siden hun frivillig ble med, er det vel ikke overgrep eller voldtekt, fordi hun skulle sagt nei på et tidligere tidspunkt. Hun gjør som andre vil, og stiller opp på de fleste sine behov. Det gjør ingen ting å bli brukt som et "høl". Det kjenner hun igjen. Illustrasjon: Fra SMI s informasjonsmateriell. 17

18 DIKT I DEN NATT HUN BLE FORRÅDT SATT HUN SINE SMÅ SKO PENT VED SENGEN OG SA: 18 KJÆRE GUD, JEG HAR DET GODT. TAKK FOR ALT HVA JEG HAR FÅTT. DU ER SNILL. DU HOLDER AV MEG. KJÆRE GUD, GÅ ALDRI FRA MEG. PASS PÅ LITEN OG PÅ STOR. GUD BEVARE FAR OG MOR OG ALLE BARN PÅ JORD. K

19 Inntrykk fra kongressen: AV UNNI RANHEIM, JOURNALIST Jeg trenger ikke rullestol eller støttestrømper, jeg trenger noen å snakke med, sa Unni Wenche Lindberg, i sitt innlegg på kongressen. Hvorfor er det så mye lettere å få støtte fra trygdekontoret til fysiske plager enn mentale? Ingen svarte på det i løpet av kongressen. Utgangspunktet for kongressen er å sette i gang en debatt, ikke å finne svar og konkludere, sa Gro Fivelstad da hun åpnet det hele. Jeg vil være med på dugnaden, sa Unni Wenche. Jeg vil være med på å tale tabuet i hjel ved å fortelle om mitt liv etter overgrepene. Hun ønsker at flere i helsevesenet våger å se hva som gjemmer seg i ryggsekkene til de mange som oppsøker helsevesenet, og spesielt bør de kikke i ryggsekkene til dem som er innlagt på psykiatrisk sykehus. Hennes historie finner du senere i bladet. En annen som har valgt å stå fram og fortelle sin historie er Tonje Ettesvoll, vokalisten i bandet Unicorn. Det er hennes barndom, hennes liv de forteller om gjennom sitt musikalske uttrykk. Nå er det mitt ansvar å bli frisk, sier hun. Jeg er gift, men jeg er ennå ikke frisk nok til å bli mor. Hun forteller at hun har hoppet over et par steg på veien til å bli frisk, men nå ser hun at hun kanskje må gå tilbake og ta de stegene også. Tonje roser SMI for det de står for og hun roser guttene i bandet som var de første som "så" henne og sa: Stakkars deg! Sånne gutter vil gamle Norge ha! slo Hilde Hummelvoll fast før hun overlot scenen til Tonje. To av gangene Unicorn har holdt konserter for SMI Oslo har Dronning Sonja vært tilstede. Så Tonje benyttet sjansen og slo frampå at det kanskje måtte være et krav til framtidige arrangører: Ja takk, vi kommer, men bare hvis Dronningen også kommer! TAKK TIL TONJE OG UNICORN En stor og varm takk til Tonje og gruppen Unicorn for at de bidro til å gjøre kongressen til noe helt spesielt. Måten Tonje formidler sine erfaringer på er unik. I tillegg til at hun er en dyktig musiker med flott stemme og gode tekster, har hun en utstråling og styrke som gir inntrykk. Tonje og Unicorn har bidratt til at flere incestutsatte tør å fortelle om sin verste hemmelighet, noe som er første skritt på veien til å få et bedre liv. 19 IKKE FRISK NOK Dronning Sonja og alle deltakerne på kongressen, ble svært rørt da Tonje fortalte sin historie. Fra hun var om lag fire år og til hun var tolv, var hun utsatt for farens overgrep. Det var ubehagelig, det var galt, men hun merket også at kroppen hennes av og til reagerte og at hun hadde glede av det, fortalte hun. Hun leste pornoblader slik at hun slapp å se hva faren gjorde med henne. Unicorn spilte på kongressen.

20 JUSTISMINISTEREN VIL HA STØRRE FOKUS PÅ FORTELLINGENE bak lovgivningen, sa han. Barnekonven sjonen vil at barn skal høres, de skal beskyttes. Den sender et kraftig signal om at barn har rettigheter. Vi må høre på dem som forteller. Før sa vi "Våre barn", nå sier vi "Mine barn". Det er vanvittig viktig å styrke bakteppet, som det frivillige, sivile Norge. Det er snart et glemt begrep. Men der skjer det mer enn i stat og kommune. 20 Det er historiene ODD EINAR DØRUM JUSTISMINISTER som står på egne ben som står best. Vi må gjenreise respekten for fortellingene som ikke er redigert, sa justisminister Odd Einar Dørum i sin tale til kongressen. Odd Einar Dørum slo fast at lovgivning og statistikk kan fortelle mye, men de klarer ikke å formidle følelsene og relasjonene som gjemmer seg bak tallene. Dørum viste blant annet til høringen om skjerpet straff i forbindelse med be sittelse av barnepornografi og den pågående debatten om temaet. Han vil at alle skal si fra når de oppdager barnepornografi, at alle må fortelle om det vi ser: Vi skal ikke være tystere eller nabokjerringer, men vi må vitne som borgere. Som borgere må vi si fra om uretten som begås. Dørum påpekte at kongressen sørget for at de som liten eller ingen stemme har, ble hørt. Kunnskap gir innsikt og gjør klok. Og her handler det om innsikt for faggrupper. Vi kan undre oss, lytte og stille undrende spørsmål. Det er ingen annen måte å nærme seg innsikt på enn å lytte til historier. Vi snakker for lite om det som ligger ALT MÅ FRAM HÅVARD AKSNES POLITISK RÅDIVER I KRIPOS Men det er ikke bare historiene til de fornærmede man må høre på. Håvard Aksnes, politifaglig rådgiver i Kripos, sa i sitt innlegg at historiene til begge parter må fram i en politisak. Det er politiets oppgave å finne ut hva som har skjedd, og ikke om de skal tro på vedkommende eller ikke. De skal ikke velge side. De skal forsøke å forstå og de er pliktige til å behandle alle involverte på samme måte; både fornærmede og mistenkte. Hva som har skjedd vil komme fram gjennom avhør. Avhørene foregår alltid etter en fastsatt mal: