Sissel Gran Kjærlighet i hastighetens tid

Transkript

1

2 Sissel Gran Kjærlighet i hastighetens tid

3 Om forfatteren: Sissel Gran (født 12. august 1951) er terapeut og spesialist i klinisk psykologi, foredragsholder og skribent. I flere år var hun fast samlivsspaltist i A-magasinet, der hun skrev om sjalusi, utroskap, lidenskap og kjærlighetssorg. Tine Poppe

4 Om boken: Vi lengter alle etter kjærlighet, etter å bli en del av noe større enn oss selv. I Kjærlighet i hastighetens tid skriver Sissel Gran om det moderne paret, om forelskelse og kjærlighet, konflikter, utroskap, brudd og om forhold som varer. For varighet er kjærlighetens varemerke, og når vi har funnet vår elskede, ønsker vi at forholdet skal tåle livets påkjenninger. Men et par skapes ikke av harmoni alene. Konflikt, forhandling og sannhetsprøver er en forutsetning for å etablere et par. I vår rastløse tid utfordres parforholdets stabilitet og lykke. Det er så mye som krever partenes oppmerksomhet og tar blikket deres bort fra hverandre og relasjonen. Ønsker vi kjærlighet som varer, trengs mer enn følelser, flaks og vilje!

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2004, 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2016 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Til mine foreldre

7 VEIER TIL PARET Kjærligheten og dens skaperverk paret har alltid fascinert meg. Samtidig har min respekt for parets privathet vanskeliggjort dets utforsking. Uten helt å vite det har jeg kontinuerlig lett etter veier inn, til å forstå paret som psykologisk fenomen og livssammenheng. Den første veien til paret går gjennom min barndom og tidlige ungdom. I oppveksten skulle jeg gjerne spurt venners foreldre om deres liv som par, om deres første møte, hvorfor de valgte hverandre, om de hadde vært forelsket, om kjærlighetens ofre, tvil, forsakelser og gleder, men det var umulig. De skjulte sitt par bak foreldrerollen, og tiden var preget av sjenanse, lydighet og avstand mellom voksne og barn. Jeg var henvist til å observere dem, se på dem i smug, tolke og trekke feilaktige slutninger. Biblioteket var redningen, der fantes hyllemeter med historier, dialoger og liv med paret i sentrum. Uten skam og frykt for å bli for nærgående i min gransking kunne jeg studere parets kommunikasjon, dets kompliserte psykologi, dets lykke og ulykke. Bøkenes landskapsskildringer fanget sjelden min interesse på samme måte. Jeg vokste opp på 50-tallet i en småby på Østlandet, i en tid med få skilsmisser, i et hjem med romanlitteratur, evergreens og fluefiske. Mor leste alt, reiseskildringer, krigsromaner og kriminallitteratur, men mange av bøkene som ble båret hjem fra biblioteket handlet om hat og kjærlighet og dramatiske kvinneskikkelser som Jane Eyre og Rebecca. Far spilte gitar og sang «It had to be you», «Two sleepy people», «Lover», «Tea for two». Noen ganger sang de to voksne gledesfylt og spontant

8 sammen. Foreldre vet ikke hvor gylne slike øyeblikk er for deres barn, når mor og far virker lykkelige, plutselig ser hemmelighetsfullt på hverandre, utveksler et stjålent kyss, når han holder henne rundt livet og trekker henne raskt inntil seg. Det gir barn en forsikring: De er glade i hverandre. De kommer til å holde sammen. Romantisk lengsel, tordenvær og soloppganger rådet grunnen i mitt barndomshjem. Når skyene trakk seg sammen, strøk far på dør med fiskestang og vinterens selvkomponerte flue-kunstverk i hattebremmen mens mor trakk dype drag av en South State uten filter, leste avis og trommet med fingrene på kjøkkenbordet. Vi to søstre kikket i dørsprekken på disse voksne som levde sitt hemmelige parliv rett foran øynene våre. De var gode foreldre, men hadde noe sammen som vi ikke hadde tilgang på. I sentrum av en femtitallets tradisjonelle husmorfamilie, levde det et utradisjonelt par, omsluttet av sin egen historie og fylt av sin egen mening. Jeg forstod tidlig at et par er en øde øy, et lukket rom, et hemmelig forbund. Ingen kan egentlig kjenne parets virkelighet, samtidig som dets sjel puster på alt det omgir seg med. Jeg takker inderlig mine foreldre for denne erkjennelsen, for ikke å ha gjort livet altfor lett for meg og for å ha utstyrt meg med viljen til og ønsket om å lete og lære. Det finnes foreldre som snakker åpent om og viser fram sitt par. Men ingen barn, tenåringer eller unge voksne bør allikevel la seg forlede til å tro at de egentlig kjenner sine foreldres par. Det tilhører ene og alene de to partene. Det er først når vi selv blir del av et par og særlig når vi selv får barn, at vi skjønner hvilket hemmelig liv vi egentlig lever. Barna tror de vet alt om oss, men de vet egentlig så lite. Ofte tenker jeg, når jeg

9 leser voksne barns biografier over sine foreldre: Tror de virkelig at de kan vite dette med sikkerhet? Ikke engang tanker som er omhyggelig og selvavslørende nedtegnet av de store forfattere i brev og dagbøker kan fravriste deres par sine hemmeligheter. Verken deres barn eller biografer vil kunne gripe parets mettede egentlighet. Vi kan bare fatte fragmenter, biter av dets historie, glimt av dette sammenfiltrede nettverk av følelser, nærhet, avstand, drømmer, kropp og sjel. Den andre veien til paret slynger seg gjennom 70-tallets politiske landskap, gjennom studier, kjønnskamp, diskusjoner og ikke minst gjennom vennskapet. På denne tiden er paret som tema nærmest fraværende i psykologifaget, men desto mer til stede i feministisk teori, samtidslitteratur og i denne unge studentens personlige liv. De tilbakevendende dialogene om likestilling, kjønnsroller, kjærlighet, kommunikasjon og forhandlinger i parforhold er en døråpner til flere sider ved paret. Det er klargjørende og kompliserende på samme tid. Dette er et revolusjonerende tiår som står på 60-tallets opprørske skuldre. Prevensjon, abort, seksuell frigjøring, skilsmisser og kvinners inntog i arbeids- og samfunnsliv endrer parets rammebetingelser for alltid. For meg personlig er dette også et tiår i brytningens tegn, med stor forvirring og søken, hvor par forgår men vennskap består. Min takknemlighet overfor trofaste, tilstedeværende venner i denne rivende selvutviklingens tid vil alltid være meget stor. Vennskapet tilbød et samtalerom hvor par, kjærlighet, konflikt, brudd og ny pasjon ble inngående drøftet og studert, og hjertesorg ble behandlet med stor tålmodighet. I år 2004 omtales vennskapet mellom unge som

10 spesielt, som mer betydningsfullt enn før. På et vis er det nok riktig, for vennskap på tvers av kjønn er mer vanlig nå enn dengang. Allikevel var 70-tallets vennskap for meg en plattform, solid, trofast, som en base å strekke seg ut fra, og som ikke minst ga meg mot til å vokse inn i en utfordrende yrkesrolle. Mine venner fra den tiden er fortsatt en vegg å lene seg til, og mine vennepar fra den tiden hvorav mange fortsatt er mine venner og fortsatt par har bidratt rikt med dryss fra sine livshistorier i denne boken. Jeg retter en ydmyk takk til dere alle. Den tredje veien til paret går gjennom mine personlige erfaringer med å være en del av et par. Denne veien har vært omskiftelig og lang, og jeg har gått den i sol og regn. Jeg vandrer fortsatt på den, langt fra usårbar og slett ikke med noen følelse av å være «i havn», men jeg går der med større ro. Mange av mine venner og kolleger har levd sammen fra de møttes som unge og har utforsket seg selv, partneren og sitt par innenfor sin felles ramme. De har feiret sølvbryllup og noen er besteforeldre. Slik er ikke min historie. Jeg fortsatte å lete etter løsningen på parets gåte i nye konstellasjoner lenge etter at jeg burde innsett at svaret ikke lå utenfor meg selv. Men jeg er en langsom tenker som har vært fylt opp av forestillingsbilder om det «riktige» parets forløsende kraft for partenes personlige utvikling. Jeg har trengt tid og andres og egne erfaringer for å kunne falle på plass i mitt eget og legge noen forestillinger bort. I mitt tredje ekteskap ble jeg mor og stemor, og her møtte jeg også de største utfordringene som partner uten å tenke at dette må løses gjennom å vandre videre alene. Jeg står i gjeld til menn som har fulgt meg deler av veien og for den erfaring de har bidratt til å utruste meg med. Min ektefelle Ola har hjulpet meg til å tenke de lengste