Prost Tycho Castbergs LIVSERINDRINGER. Kapitel III. Meldalskapellanen

Transkript

1 Prost Tycho Castbergs LIVSERINDRINGER Kapitel III. Meldalskapellanen (Skrevet i 1947) Umiddelbart etter ordinasjonen drog vi så hver vår veg. Min kjæreste, Wilhelma Støren, reiste tilbake til Porsgrund, hvor hun arbeidet som vikar i skolepost ved middelskolen, og hvor hun bodde sammen med sin søster Emma som var fast ansatt ved skolen. Min søster, Sophie som også var tilstede ved ordinasjonsgudstjenesten, reiste med hende sydov til Oslo, hvor minmor var bosatt. Min svigerfar, datteren Lagertha, henes forlovede, Mads Pedersen (som senere byttet navn til le Maire) og jeg reiste derimot med D/S Orkla til Orkedalsøren og videre opover dalføret til Meldalen, hvor jeg herefter skulde ha mit arbeid som personellkapellan hos min svigerfar, sogneprest Abraham Wilhelm Støren. (Side 4) Det var to oppgaver som lå foran meg å løse, å fylle min stilling som prest i menigheten og å sørge for at Wilma og jeg kunde få et hjem å bo i når vi som planlagt skulde gifte oss til sommeren Begge oppgaver var vanskelige. Den første fordi jeg skulde føre videre det arbeide som min begavede svoger, Johan Støren hadde utført i 2 år fra 1895 til 1898 på en så utmerket måte. Den annen var ikke mindre vanskelig for det skulde vise seg at det ikke var rum for oss i herberget. Mine planer slog gang på gang feil. Et par dager etter min ankomst til bygden deltog jeg i et større bryllup hos klokkeren, Grimeland, hvis datter Andrea ble gift med en av bygdens større gårdbrukere, Sivert Dombu 12te oktober. Der traf jeg en hel del av bygdens folk. De møtte meg alle med venlighet og ønsket meg hjertelig velkommen. Det gjorde mit hjerte godt og det gav meg lyst og mot til å ta fatt på min store oppgave. Søndag den 16de oktober blev jeg innsatt i mitt embede av min svigerfar, og jeg forrettet min første gudstjeneste og holdt min tiltrædelsespræken. Mange folk var det vistnok ikke, for medalingene var dengang ikke flinke til å gå i kirke. Men høytidelig blev det jo, og min ledelse av gudstjenesten var vistnok uklanderlig. Jeg forrettet både barnedåp og nadver. Allerede to dager senere reiste min venn og Lagerthas forlovede oppover til sit mangeårige arbeide i Finmarken, og jeg tok fatt på menighetsarbeidet. Mine dagboksopptegnelser forteller om talrike sognebud omkring i bygden. Jeg erindrer spesielt et i følge med bygdens lege (Eilert Støren) til en vattersottig ung mann. Legen satte et rør inn i maven på ham, og i 3 kvarter stod en vannstråle ut av ham og tømte ham for 26 l. Det var også særlig mange tuberculøse. Hele familier døde ut i den tid jeg virket der. Jeg arbeidet også sammen med bygdens lege krefter (legmannskrefter) på oppbyggelses og misjonsmøter. Jeg hadde i det hele tatt følelsen av at jeg hadde en god inngang i menighetens forskjellige kretser. Det gledet meg derfor da den ny ansatte klokker, Grefstad, en søndag etter gudstjenesten, etter at jeg hadde arbeidet ca. ½ år, kom til meg og sa at folk i bygden var blit glad i meg og gjerne vilde beholde meg. Ellers var Meldal menighet ikke så lett å arbeide i for en ung prest med litt moderne anskuelser. På den ene side stod en stor del av befolkningen på et lavt moralsk nivå, og på den annen side var det kristelig liv behersket av en sneversynt og dømmesyk krets av indremisjonsfolk. Denne situasjonen ansporet til å ta opp forskjellige oppgaver å arbeide for, men ledet også til diverse vanskeligheter og sammenstøt, som jeg skal berette om ettersom de meller seg. Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 1

2 (Side 7) Da vi i Meldalen var to prester om en kirke, var det naturlig at naboprestene tydde til oss for å få hjelp når det var behov for det. Sogneprest Skuinge (?) i Orkdal var blit skrøpelig og hadde endnu ikke fått kapellan. Det faldt da i min lodd å forrette gudstjeneste i Moe annekskirke 11te desember og nytårsdag 1899, samt i Orkdal hovedkirke 12 februar. Jeg fikk også meget snart bruk for de praktiske kunnskaper jeg hadde fått på krigsskolen. Kirketilsynet gav meg nemlig i oppdrag å utarbeide reguleringskart over kirkegården. I lengere tid var jeg nu beskjeftiget med å måle opp kirkegården og regulere den i kvartal og gravsteder, så ofte som prestetjenesten gav meg anledning hertil. Mit reguleringkart blev godkjendt av tilsynet, men da planen skulde gjennomføres, kom jeg i kollisjon med bygdens mektige ordfører, Steigen. Hans hustrus grav lå nemlig like til hovedinngangen til kirken. Denne gang skulde etter planen gjøres bredere, og dermed måtte Steigens grav flyttes fordi fjerdedelen av graven ellers vilde ligge ute i gangen. Men da det var gjort blev ordføreren mektig vred og gav seg ikke før graven blev lagt tilbake i grusgangen. Slik lå den i de år jeg var i Meldalen. Antagelig er gravstedet flyttet til sin regulerte plass da ordføreren selv blev begravet, for da jeg etter mange års forløp så Meldalen igjen, fandt jeg ingen grav ute i grusgangen. På den gamle kirkegård graves det den dag i dag efter mit nu 50 år gamle reguleringkart. I denne tid fikk jeg også anledning til å studere teologi. Jeg var meget opptatt av Brochmans: Lov og nåde og Dr. Horns: Tro og tenkning. Disse studier gav meg stof til foredrag som jeg av og til holdt i Meldal kristelige ungdomsforening. Denne forening hadde et prektig lokale som var reist ved svoger Johans iherdige og dyktige arbeide. Da han drog fra bygden våren 1898, var doktorfruen, Thora Støren, f. Hartman, valgt til formann og hun bad meg stadig om hjelp. I mine notater fra denne første tid finder jeg et foredrag om min Nordlands- og Finmarkstid, Misjonspresten Jacob Sverdrup og Tro og tenkning. Ungdomshuset er siden brendt ned, men oppført igjen i helt moderne skikkelse med rum også for offentlige kontorer. Side 10) Under denne min virksomhet hadde jeg mit hjem på Meldal gamle prestegård, hvor jeg hadde kost og losji og 50 kr. mnd. i kontanter. Gjennem 2 mektige aspealeer på hver side av den store og velstelte have kommer en inn i et stort trøndersk gårdsrum med en stor jordkjeller, omkranset av gran, i midten, bebygget på alle 4 kanter av store og lange bygninger. Mot syd med deilig utsikt over den brede hoveddal med Reisfjellets snehvite topp i bakgrunnen lå den 100 alen lange hovedbygning. Den bestod av 3 dele, i midten prestens vanlig oppholdsrum med en koselig svalgang mot gårdssiden. På den ene siden den såkaldte storstubygning som nermest var oppført for underbringelse av gjester og de store selskaper. Når familiens små og store strømmet hjem til prestegården i feriene, flyttet familien på landet inn i storstubygningen, hvor det var rummeligere plass til de mange mennesker. På den annen side av midtbygningen var en bygning som innholdt alle ytre rum. Alle bygninger var oppført i fulle 2 etasjer og var helt imponerende å se til. Desverre er denne bygning revet for å bygges opp som en moderne villa som slet ikke tar seg ut i landskapet. Den nevnte storstubygning blev flyttet og oppført som en del av Meldal sykehjem, som ligger på prestegårdens grund. (Side 11-12) Motsatt denne hovedbygning lå på den annen side av trøndertunet den lange, lave fjøsog låvebygning med sine hvitkalkede tykke gråstensmure. De to andre sider var flankert av flere bygninger, som bårstubygning, størhus, vedskjul og flere bur. Blandt disse var de store tiendebur hvor prestene oppbevarte det korn og andre varer som bønderne bragte presten som lønn på årets bestemte tiendedage. Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 2

3 Midt på tunet, mellem hovedbygning og jordkjeller lå den store brurstein, hvor de ridende bruder steg av hesten for å pyntes av prestefruen før hun førtes til kirken for å vies. Bryllups-gjestene blev samtidig traktert med hjemmelavet vin og kaker, mens kjørekarene fikk ølldrikk i gårdens store kjøkken. Denne brurstein ligger der endnu til minde om tidligere tiders bryllupsskikke. I dette erverdige hjem fikk jeg altså mit opphold i mit første presteår. (Side 13) I hovedbygningen bodde i denne tid bare fire personer: foruten en hushjelp min tilkommende svigerfar, hans yngste datter Lagertha og jeg. Min svigerfar som da var 69 år gammel, hadde vært enkemann siden 1896 og følte seg nokså ensom. Han var nokså skrøpelig av bronkit og måtte derfor ha personelkapellan for å kunne betjene sit embede. Hans sønn Johan, senere biskop i Hålogaland og i Nidaros, var hans første kapellan fra 1896 til Jeg blev altså hans annen. Vi kom godt ut av det med hverandre. Han overlot meg å arbeide selvstendig og innrette min dag etter eget tykke (ønske). En sjelden gang tok han en gudstjeneste, ellers måtte jeg i ilden. Det kunde bli nokså krevende, når svigerfar hadde lovet å ta en gudstjeneste og så pludselig blev liggende syk. Jeg erindrer således første påske. Det var bestemt at svigerfar skulde ta 1ste dag og jeg de øvrige. Onsdag før Skjærtorsdag våknet jeg med feber. Jeg strittet imot, sprang en rask tur op til myren under Grefstadfjellet og tilbake. Våt av svette kom jeg hjem, to en kold avrivning og gikk til sengs. Jeg stod opp tidlig Skjærtorsdag morgen, følte meg nokså bra og stod opp for å holde gudstjenesten som jeg greiet ganske bra, om jeg end var adskillig matt. Jeg greiet imidlertid også Langfredag, endskjønt jeg måtte i sognebud til Jerpstad, øverst i bygden, og det tok meg hele eftermiddagen. Påskelørdag måtte jeg studere til 1ste-dag også, da svigerfar nu måtte gå til sengs. På den måte fikk jeg gudstjenestene i alle påskens dage. Svigerfar var som regel i godt humør og vi kom under hele min tjenestetid godt ut av det med hverandre. Jeg skriver i et brev til Wilma: Far er virkelig så venlig og hyggelig og snild. Han sir ret som det er at er det noget jeg vil så må jeg bare si fra, og synes jeg det blir for meget å gjøre, så må jeg bare be ham hjelpe meg, så vil han ta hvad det skal være for meg. Jeg kan sandt å si ikke forstå hvorledes jeg skal kunne bli usams med ham. Å du jeg er ofte så glad over at jeg kom hit. (Side 15) Lagertha var som før fortalt forlovet med Finnmarkspresten Mads Pedersen. Da vi, hun og jeg, var forlovet begge to, og vi hadde våre kjærester langt borte, var det naturlig at vi holdt sammen og trøstet hverandre så godt vi kunde. Jeg var dog heldigere stillet med hensyn til brever end hende. Brevene fra Wilma tok bare et par dager, mens brevene fra Mads tok ukevis og kom uregelmessig eftersom posten kunde gå fra de store Finmarksvidder hvor han arbeidet. Jeg husker hennes bekymrede blikk, når jeg regelmessig to ganger om uken hentet mine brever, og hun ingen fikk. Jeg måtte da søke å oppmuntre hende så godt jeg kunde. Heldigvis var hendes tid sterkt opptatt med husets forskjellige gjøremål så det blev ikke megen tid til å hengi seg til grublerier. Til hendes ros må jeg si at hun var en flink husholderske og lavet en upåklagelig mat. Hun hadde dog ikke altid så gode ting å lage av. Når hun serverte te, blev det gjerne fjøste. Vannledningsrørene, som var av træstokker, var nemlig ført under fjøsgulvet. Nu var stokkene gamle og råtne, og så trengte fjøsvand fra den ovenfor liggende gjødselkjeller gjennom stokkene og forurenset springvannet, så det smakte fjøs av alt hvori det var vann. Når det kom gjester måtte hushjelpen hente vann fra gårdens brønn. Vi hadde regelmessig saltkjøtt en gang om uken. Det kjøttet skal jeg aldrig glemme. Det var av en elgammel, mager ku, så kjøttet mest bestod av uspiselige trevler. Hvor svigerfar strævet med å få tygget det med sine gebisser! Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 3

4 (Side 17) I mars måned den vinteren skrev jeg i et brev til Wilma: En nyhet kan jeg nu fortelle deg om Lagertha. Hun er ikke lenger forlovet med pastor Mads Pedersen. Hun er nu forlovet med pastor le Maire. Men så kom forklaringen. Han hadde fått tillatelse til å ta morens navn. Lagertha hadde nok stillet den betingelse for ekteskap at han forandret navn. Hun vilde ikke hete fru Pedersen. Lagertha var interessert i og deltok med meg i å legge planer for å skaffe det hjem som skulde være forutsetningen for at det skulde holdes bryllup til sommeren. Allerede en ukes tid etter vår hjemkomst var hun med meg bort til husmannsplassen Prestmoen for å se hvad der kunde gjøres ut av den for å få et passende hjem for to nygifte. Husmannskontrakten hadde vært misligholdt av innehaveren i flere år og var derfor oppsagt til fraflyttning. Husene var husmannsfolkenes eiendom og måtte altså enten selges til nedrivning og bortbringelse eller overtas av grundeieren, prestegården. Herom blev det nu tvist, og svigerfar var blit stevnet for forlikskommisjonen.. Saken stod så dårlig for plassfolket at de ikke fikk nogen sakfører til å ta saken, og processen blev oppgitt. Nu gjalt det om husene ved auksjon gikk så høit opp i pris at det ikke lønnet seg for meg å kjøpe dem. Jeg fikk en privat takst på dem; den lød på mindst kr , som jeg bestemte meg å by på husene. Svigerfar hadde så lovet meg at husene skulde bli stående og kunde ominnredes til vårt bruk. (Side 19) Lagertha og jeg fandt ut at husene godt kunde bli innredet til en koselig bolig for os. Mine breve i disse måneder er fulde av planer og beregninger for ominnredingen. Jeg gjorde sikker regning med at det vilde lykkes å få Prestemoen til bolig. Vi skulde også ha 40 høner og tjene 150 kr. året på dem. Jeg hadde allerede sikret meg både rugehøner og egg! Mens saken gikk sin gang før auksjonene kunne holdes var både Wilma og jeg ivrig beskjeftiget med å skaffe innbo til hjemmet. Jeg hadde kalulert nødvendig utgift til kr de november telegraferte Wilma fra Oslo at hun hadde kjøpt et overstoppet stuemøblement i mosegrøn plüsch for kr på en auksjon. Jeg lånte pengene i sparebanken og sendte dem nedover. Dette møblementet har vært meget holdbart. Det har vært med oss frem og tilbake over Atlanterhavet og er endnu i bruk i vår stue 50 år efter! I Orkdal bestilte jeg et soveværelsesmøblement i beiset furu. Hver seng med madras kom på kr ! Dette ble solgt på auksjon da vi reiste fra Meldalen. Jeg fikk også i denne tid et Bechstein piano ved et leilighetskjøp av en slektning. Også dette piano har vært med os på alle våre flytninger uten å ta skade. Og det er virkelig et under synes jeg, når jeg tenker på den behandling pianokassen fikk i Liverpool under vår flytning til Amerika. Den blev nemlig ohne weiter puffet fra bryggekanten ned på den litt lavere liggende lekter som skulde bringe godset ut til atlanterhavsdamperen som lå ute på havnen. (Side 21) Vi syntes vi nu var på god vei til å forberede det hjem som skulde være forutsetningen for bryllup til sommeren. Alt synes å avhenge av Prestmoen, men auksjonen på husene kunde ikke ventes avholdt før på nyåret, så vi måtte smøre oss med tålmodighet. I disse høstmåneder levte vi i stillhet uten selskapelighet. Det blev mest en og annen aftens på Nordly hos Dr. Størens og et par besøk hos ingeniør Holmsens på Dragset grube, når jeg kunde legge en gudstjensten til den avsides liggende Laksøbygd. En søndag var vi dog på besøk hos sogneprest Lunds i Rennebu prestegård. Svigerfar som om søndagen skulde forrette skriftemål og nadver i Rennebu kirke fordi prestefolkene vilde gå til alters (selvkommunion var endnu ikke innført i vår kirke), reiste med Lagertha opover lørdag. Jeg kom efter på cykkel, lånt av doktor Støren, efter at jeg hadde holdt gudstjeneste i Meldal. Mandag formiddag var jeg ute i skogen på storfuglfangst med snare. Vi kom hjem om eftermiddagen efter en rask tur, 4 mil på 1 time! Det var et hyggelig besøk. Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 4

5 (Side 22) I begyndelsen av desember skulde den årlige juleslakting foregå på prestegården. Til denne måtte Wilma komme hjem for Lagertha kunde ikke greie den alene. Efter et kort besøk hos min mor kom hun da hjem 4 desember, og vi to hadde igjen en hyggelig tid sammen og la planer for fremtiden. Snart kom også de andre som var ventet hjem, Janny og Rambech, Emma og Oscar, Margrete og Reidun. Det blev atter liv i huset og vi hadde sammen igjen en av de gammeldagse, gode julaftener. Nu hadde vi de vanlige selskaper, hvor familiene møttes til spøk og alvor. Spesielt erindrer jeg det selskap som blev holdt på prestegården for prestefolkene fra Rennebu, hvor vi lekte forskjellige selskapsleker og hygget oss med hverandre. Men det fik sine følger. (Side 23) Den 7de januar var julen forbi, da reiste våre julegjester. Jeg skyssede Emma, Wilma og Oscar med hest og slæde over Høylandet til Hovind jernbanestasjon og fulgte dem på toget til Støren, hvor jeg overnattet. I brev av 11 jan. skriver jeg til Wilma: En tung gang fra stasjonen til hotellet uten deg! Jeg turde ikke tenke på at det var sandt at du med togets fart fjernet deg fra meg. Jeg var redd for smerten, ser du. Jeg skyndte meg å køye, bad først en liten enfoldig bønn til vår felles himmelske far for oss to, å så inntrengende om din kjerlighet. Så sov jeg snart inn og sov riktig godt til kl. 4. Siden sov jeg ikke, bare slumret av og til; det var så kalt at jeg frøs. Kl. 6 stod jeg opp etter igjen å ha bedt en bønn for oss to, slik jeg hadde lovet, og jeg tenkte på at våre bønner møttes deroppe. For også du sendte vel etter løfte på den tid en stille bønn opp til himlen for deg og meg. (Side 24) Jeg spiste ingen ting før jeg reste. Jeg tenkte jeg skulde spare, men sandelig fikk jeg betale alikevel. Tank bare for natten kr. 1,40, sidste gang jeg skal ta inn på det hotell! Jernbanereisen nedover til Hovind var kjedelig gikk langt fra så fort som da jeg reiste det stykket oppover med deg. Jeg travet i full fart oppover til skysskiftet og ventet å finne det godt og varmt og et koselig frokostbord. Men nei takk! De var så vidt kommet opp av sengene, koldt og uhyggelig var det. Jeg fikk maten i meg i en fart, sa og spiste i finsko og to frakker og frøs, og så bar det avsted. Jeg hadde den hele tid det aller bedste vær og føre. Det gikk raskt hjemover, hesten lengtet hjem og lasset var ikke tungt. Kl. 10 var jeg på Krogstad skysstasjon, hvor jeg hvilte en time. Jeg hadde ventet å treffe pastor Krogh fra Melhus, men han var borte og leste med konfirmantene. Kl. 11 bar det avsted igjen og vel 3 var jeg hjemme. Jeg kan ikke si at jeg kjedet meg på turen. Jeg sat nesten hele tiden og drømte om kjæresten min, om fremtiden og mitt lykkelige hjem. På turen var jeg innom Voldmo også til folkene der. Manden lå lik, var død for et par dager siden. De var så taknemmeligee for jeg kom oppom. Og jeg var glad for at ha gjort en god gjerning på vegen. Så rart å komme hjem og du ikke tok imot meg. Ingen møtte meg, for de hadde ikke ventet meg så tidlig og sov sin middagslur. Jeg er nu alene for far og Lagertha er reist til T.hjem for 14 dager á 3 uker. I disse uker hadde jeg god anledning til å tenke over forholdet mellom Wilma og meg. Aftenen før hun reiste for å være hos sin onkel i Fredrikstad, hadde vi en fortrolig samtale. Wilma var atter kommet inn i en periode av tvil om sin kjerlighet. Var den ekte? Vilde den holde? (Side 26) Denne tvil og ubeslutsomhet tiltok i den første tid under oppholdet i Fredrikstad. Hendes brev blev kjølige, og jeg klager i mine breve over at hun nu stadig avspiser meg med brevkort. Ja hun slår endog på at vi skal heve forlovelsen, eller i allefall utsette bryllupet et års tid. Dette var jeg igrunnen forberedt på. Derfor hadde jeg kjempet som en løve mot hendes opphold i Fredrikstad. Jeg vidste at hun derned vilde bli båret på hendene og smigret for av velstående slektinger som overøste Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 5

6 hende med gaver og gav hende anledning til fornøyelser av forskjellig slag. Jeg begyndte virkelig å tvile på om vår forbindelse vilde holde. Jeg bar kanske selv noget av skylden for dette. Jeg kan jo ikke nekte for at jeg var sjalu og bebreidet hende at hun kunde more seg slik uten meg. Jeg innrømmet det også i et av mine breve og ber om tilgivelse derfor. Jeg erklærer også å ville være tilfreds og lykkelig, om hun kunde gi meg bare halvdelen av sin kjerlighet! I det hele tatt var disse første måneder av året en tung tid for meg. (Side 27) I begyndelsen av februar måtte jeg også oppgi Prestmoprosjektet. Husene blev ved annen gangs auksjon altfor dyre så det var ikke tale om for meg å kjøpe dem. Jeg la så nye planer, enten å leie den gamle kapellangård Oppigar Grefstad eller innrede storstubygningen på prestegården til vårt nye hjem. Men disse planer møtte uvilje fra Wilmas side. I prestegården vilde hun slet ikke bo, og hun tvilte på om hun kom til å trives i noget hjem i Meldalen. Dog i Oppigar kunde det kanskje gå an, og jeg drev så på med forhandling med eieren Arnt Grefstad om leie. Det krevdes endel oppussing. Men hr. Arnt kunde aldrig bestemme seg, så nesten hele halvåret gikk uten at vi var kommet målet noget nermere. (Side 28) Min trøst i denne tunge tid var mit arbeide i menigheten. Men også der møtte vanskeligheter. Fra 2den til 3 febr. var jeg opptatt med det såkaldte tiendetak. Inntil 1897 fik ikke prestene nogen fast lønn, men blev lønnet in natura. På bestemte dage i året holdt prestene tiendetak. Alle menighetens bønder kom i løpet av 2 bestemte dage med sit av loven fastsatte tiende, svarende til gårdsbrukets størrelse. En tønne bygg eller blandkorn, 1 kg. smør, eller en ost eller lin, o.s.v. i det uendelige i henhold til oppsatte lister. Det begynte tidlig om morgenen. En betrodd mann stod i det store tiendeburet og tok imot varene og fikk dem tømt opp i de store kornbinger eller de andre oppbevaringssteder avpasset etter varens beskaffenhet. Med sin kvittering herfor gikk så bonden opp på prestens kontor, hvor det leverte blev avskrevet i tiendeprotokollen, og hvor presten selv mottok de kontante beløp som pålå bøndene å betale. Hver yder måtte så trakteres med hjemmebrygget øll. Det blev travle dage, og det fulgte meget liv med på gården. Fra 1897 skulde alle nyansatte få fast lønn av kommunen beregnet efter de naturalier som før blev ydet etter bestemte regler. De som var ansatt etter den tidligere lønningsmåte uten tatt forbehold, hadde ret til å sitte på sin gamle lønningsmåte. Av den grund hadde jeg anledning til å delta i dette underlige skuespill på en prestegård. Når presten nu hadde fått alle disse varer, måtte han se til å få dem realisert og omsatt i penge. Han holdt da gjerne en offentlig auksjon over varene. Da var det også liv og rørelse på prestegården. Mange benyttet leiligheten til andre erinder, en lysning, en attest o.s.v. Da var presten midt i bygdens pulserende liv. Umiddelbart etter tiendetaket fikk vi et underlig besøk på prestekontoret. En av de ledende indremisjonsmenn, Erik Utløkk hette han, kom for å klage over prestenes liv! Herom skriver jeg til Wilma: Du kan tro det forleden dag hendte noget rart, noget uvant i den prestelige virksomhet, for meg iallfall for første gang, og jeg håper den sidste. Heldig at jeg ikke tar meg spor nær av det, synes bare det er å le av. Jo ser du, Erik Utløkk kom opp til far og fortalte at det gikk stygge rykter i bygden om at vi hadde usømmelig selskaper og drev usømmelig lek her på prestegården. Og vet du hvad det skriver seg fra? Selskapet i julen, da presten Lunds var her Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 6

7 og legte ordsproglekene. Gunhilds (hushjelpen) skulde især være forarget over vår lek og brakt ryktet utover, hun som moret seg så godt over det alt sammen. Jeg skulde nu ha vært den værste. Og rennebuyggen sa han skal være så sindt på sogneprest Lund at de vil ha ham trukket til ansvar og få ham forhørt. Er det ikke latterlig? Jeg blev da oppkaldt på kontoret for å stande tilrette. Jeg fikk da anledning til å si ham den fulde sandhet, så han skal ha nok å tenke på for en stund. Forresten tror jeg ikke ryktet er så utbredt og av så graverende art, som hr. Erik ville gi det utseende av. Jeg har spurt enkelte om de kjenner til ryktet, men de kjender ikke til det. Snart går vel det hele i glemselens bok, når vi ikke gjør noget væsen av det. Episoden viser dog at det var ikke så lett å manøvrere mellom alle skjær i denne menighet. (Side 32) En sak som opptok meg sterkt i denne tid var arbeidet for å reise et kapell på Storås. I Meldal var det bare en kirke like ved prestegården. Befolkningen i den avsides liggende Laksøbygd, den nedre del av hoveddalen, gårdene henimot Rindalsgrendsen og arbeiderbefolkningen omkring Dragset grube hadde alt for lang og besværlig veg til kirke. Intet var naturligere end å reise en kirke på Storås. På den tid var det grubevirksomhet bare på Dragset. Løkken grube var på den tid helt nedlagt og fyllt med vann. Det var således ingen vegforbindelse mellom hoveddalen ved Storås og Løkken. Jeg tok derfor straks etter min ansettelse fatt på arbeidet for å reise et kapell på Storås. Arbeidet vandt derfor snart befolkningens interesse. På et møte på Storås 18 februar, hvor jeg holdt foredrag om saken, blev det utdelt 14 bidragslister. Den 17de desember blev det holdt et møte på samme sted om saken, og det fremgikk av de fremlagte lister at det var tegnet bidrag for kr. 1700,00, hvilket var en pen sum på den tid. Arbeidet fortsatte et par år med god fremgang, men da planene om opptakelse av Løkken grube med storbebyggelse og kapell der faldt planen om kapell på Storås bort av seg selv. (Side 33) At jeg trods de dårlige rykter var velsett i hjemmene, og at folk hadde bruk for meg til sjælesorg fikk jeg idenne tid stadig bevis på. Karakteristisk herfor var en hel dag i sognebudsom jeg skriver om i et brev av 23 februar: Tirsdag form. kl. 9 satt jeg i slæden for å reise i sognebud til Langset, hvor konen til skomakeren og en pike i nærheten derav lå syke av tuberculose. Det var så hyggelig å snakke med skomakerkonen. Hun var så vakker der hun satt rent som en engel og hadde sådant et rent og troesfreidig sind. Det var riktig en oppbyggelsesstund for meg. Hun mottok den hellige nadver. Med de to besøk var jeg ferdig kl. 3, og hadde da tenkt å reise opp til Solemsøien hvor to unge fremdeles ligger syke av tuberkulose i samme lille og ynkelige stue som tidligere. Men så kom det telefonbud hjemmefra at jeg straks måtte komme hjem, for det var bud efter meg fra Ryeshaugen. Der ligger en gutt syk av tuberculose. Jeg har vært hos ham flere gange. Jeg reiste da hjem, fikk meg litt mat og reiste så til Rye. Der meddelte jeg også nadveren og kom ikke derfra før kl. 8. Han vilde at jeg skulde sitte hos ham til han døde; han følte seg så trygg når jeg var hos ham. Men jeg kunde ikke være der lengere. Da jeg kom til Kjerstad, hvor hesten stod, fikk jeg høre at gamle Andreas på Syrstad lå på det sidste. Jeg reiste da derop, og de var så takknemmelige for at jeg kom. Dr. Støren var der også. Andreas var ved bevisthet så jeg kunde tale med ham. Han var ved godt mot. Han hadde hatt et anfall av hjertelammelse som far. Han lever forresten endnu, men det er uvist hvor lenge det vil Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 7

8 vare, han er yterst svak. Jeg reiste nedover med doktoren, og klokken var 11 før jeg komhjem. Det var en velbesat dag! Jeg kunne dog ikke glemme gutten på Rye. Jeg stod opp neste dag kl. 7, fikk meg litt mat og gikk litt før kl. 8 ditopp på ski. Det var et strålende vær, passe koldt og delig solskinn, så det var en forfriskende morgentur. Gutten var endnu i live. Han var glad for at jeg komm. Han var så dårlig at jeg ikke kunde snakke med ham. Derfor gikk jeg etter en to-tre timer. Jeg var hjemme kl 12. Ja dette er noget av mit ytre levnetsløp. (Side 36) Fra en annen kant møtte jeg endog ondskap. Bygdens handelsforening drev et garveri som blev bestyrt av en garvermester. Dennes kone drak og levet også ellers et dårlig liv. På denne tid måtte en personlig melde seg til nadver. Denne kone kom så og meldte seg, og jeg hadde en sjælesørgerisk samtale med hende. Hun var imidlertid uten syndserkjendelse, og jeg nektet hende derfor å komme til alters, og jeg forstod at hun var meget fortørnet på meg. Nogen tid etter fikk jeg et brev fra biskopen hvori han avkrevet en forklaring. Det var blit medelt ham fra en i menigheten at jeg forrettet gudstjeneste uten ornat (prestekjole). Jeg måtte da forklare den hele sammenheng hermed. Etter bygdens skikk foregikk de fleste begravelser like før gudstjenesten. Når begravelsescermonien var utført på kirkegården, gikk hele begravelsesfølget med prest og klokker i spidsen under stadig salmesang inn i kirken og oppover kirkegulvet, hvorpå følget gikk inn i kirkebenkene, mens presten gikk like for alteret og begyndte gudstjenesten. En søndag skulde jeg altså forrette en begravelse før kirketid. Jeg iførte meg som vanlig prestekjolen og gikk så den vanlige gang under klokkeringing gjennom den lange allé ned til kirkegården og forrettet begravelsen. Da jeg så kom for alteret oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta prestekraven på. Før prækenen hadde vi en ganske lang salme. Jeg kastet av meg kjolen og fløy som en vind opp til prestegården og hentet kraven. Da jeg gikk opp på prekestolen hadde jeg kraven på og alt var i skjønneste orden. Dette måtte jeg innberette til biskopen. Nogen tid etter fikk jeg brev fra ham vedlagt garverkonens kageskrift, og der meddeler han meg at han har skrevet til klageren at var det nogen som skulde ha refselse sa var det hende som så uberettiget hadde sendt klage på sin prest. Så fikk hun hva hun fortjente. (Side 38) Det litt kjølige forold som var oppstått mellem Wilma og meg under hendes opphold i Fredrikstad, var dog avbrudt av perioder av åpen og inderlig kjerlighet som fikk slike uttykk for lengsel efter meg, at jeg i mine svar strålte av lykke. Jeg skriver således i et av dem følgende: Å det var storartet brev du sendte meg idag. Takk og atter takk for det! Jeg leste brevet dit ikke bare en gang, men to gange med det samme. Jeg tror ikke at du har sendt meg et hyggeligere brev siden før jul. Det er det som har gjort meg så opprømt at jeg måtte rope: Hurra kjære jenta mi!. Jeg føler meg riktig lykkelig trods det er et sørgelig vintervær ute med kold nordenvind og snefokk. Igår var det riktig bedrøvelig med meg. Jeg fikk slet ikke til prækenen min. Jeg travet bare som altid under slike forhold frem og tilbake på gulvet. Å så jeg ønsket at du var her så jeg kunde snakke med deg. Kl. ½ 7 hadde jeg endnu ikke skrevet ett ord. Du kan tro jeg bad inderlig til Gud om hjelp. Så pludselig kom det, du kan tro det gikk. Den ene tanke kom etter den annen ettersom jeg skrev, så da jeg blev kaldt ned til aftens, så var prækenen på det nærmeste ferdig. Så våknet jeg da imorges og fikk dit deilige brev. I et annet brev fra samme tid skriver jeg, efter å ha fått et mindre brev, en epistel : Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 8

9 Å du er nu min egen deilige Wilma allikevel. Det er nok ikke netop epistelens lengde som gjør utslaget, men ånden som ånder ut av den. Og du har virkelig sat meg i en deilig stemning med din lille epistel. Så den ånder av vår, vårstemning, friskhet, en slik friskhet som minder om deg, en slik friskhet som det skal bli deilig å ånde inn livet igjennem. Jeg synes din epistel ånder av slik kjerlighetsvår. Våren er vår tid, sir du. Du gjorde meg så glad, så glad med det lille du skrev. Ja våren er deilig du. Og nu er vi nok ikke så langt fra den vi heller. (Dette er skrevet 9 april, og det hentyder til vår forlovelsesdag, 20. mai.) Vi har sandelig grund til å glede oss til våren. Den kommer til oss med så mange minder. Vi hadde det nu godt den våren, ikke sandt? Å ja mindene er mange, du. Kjære du må komme snart hjem, så vi kan friske dem opp sammen heroppe. Vi holdt altså fast på hverandre og forutsatte begge bryllup en gang til sommeren. Vi samlet sammen til det nye hjem, og jeg tegnet polise i enkepensjonskassen den 6te april. (Side 41) Men nu måtte jeg kjempe en kamp om tidspunktet for Wilmas hjemreise. Jeg vilde ha hende hjem i begyndelsen av mai, og deri fikk jeg støtte av Wilmas tre søstre, Lagertha i Meldalen, Janny i Orkedalen og Margrethe i Trondhjem. Det var nemlig berammet bispevisitas hos oss 14de juni, og Wilmas utstyr skulde syes og navnes. Så det var all rimelighet for at hun kom hjem snarest. Men nu satte slektningene i Fredrikstad en kampanje igang for å få hjemreisen utsatt lengst mulig. De bombarderte svigerfar med breve fulde av grunder for å utsette reisen. Svigerfars søster tante Hanna skriver til ham for å overtale ham til å la deg bli dernede, for Janny kan komme opp og gjøre alt ferdig. Det må jeg si er fordringsfuldt, skriver jeg den 16 april. Kusinen Borghild ber også Lagertha i sit brev om at hun må påvirke sin far, så han lar deg bli dernede til jul. Hun sir også at Wilma selv ingen lyst har til å reise hjem. Alt dette var imidlertid bare påfund av dem, og Wilma skriver selv at hun finder det rimelig at hun kommer hjem. Endelig blev det bestemt at hun skulde reise oppover til pinse 20de mai. Så fortsatte jeg ufortrødent å forberede bryllupet. Jeg setter opp budsjett for en inntekt på 1000 kroner. Det ser slik ut: Skatt og pensjonsinnskudd 130,00 Renter og avbetaling på lån 40,00 Husholdning 450,00 Husleie 100,00 Brendsel 60,00 Garderobe 180,00 Månedspike 40, ,00 (Side 43) Samtidig var Wilma en tur inn til Oslo, hvor hun sammen med sin eldste søster, Helene Munthe gjorde en del innkjøp til sit utstyr. Og i brev av 4 mai forteller hun at hendes onkel som har jernvareforretning Fredrikstad, har forært hende komplett kjøkken utstyr. Vi hadde nu det meste av hvad det kreves for å utstyre et hjem, men selve hjemmet hadde jeg endu ikke kunnet sikre meg. Planen var fremdeles å leie oppigard Grefstad. Nu nermet tiden seg at min kjære Wilma skulde komme hjem for aldrig mere å forlate meg. Svigerfar var meget forståelsesfuld og gav meg fri begge pinsedage for at jeg kunde møte min kjæreste i Trondhjem. Han var nu så frisk at han kunde forrette gudstjenestene. Dagen før pinseaften reiste jeg Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 9

10 inn til byen. Om ettermiddagen gjorde jeg en del innkjøp og lot meg barbere. Helt siden jeg kom til Meldalen hadde jeg lat skjegget vokse. Men jeg måtte love å ta det av før Wilma kom oppover. Jeg lot meg imidlertid fotografere med skjegget for å ha et minde om denne tid. Siden har jeg kun hat mustasje. På vår forlovelsesdag, 20de mai, kom så Wilma med jernbanen fra Oslo. Hun reiste sammen med sin fetter Sigurd fra Fredrikstad. Han skulde delta i et stort turnstevne som skulde holdes i Trondhjem i pinsen. Jeg møtte Wilma på jernbanestasjonen og blev med hende opp til søsteren Margrethe Nissen. Sigurd tok inn på sit hotell. Wilma og jeg feiret toårsdagen for vår forlovelse med en kjøretur i landauer og to heste opp til Fossestuen restaurant, hvor vi spiste middag. Pinsedagene benyttet vi til kirkegang, visitter og til å overvære turnernes oppmarsj første dag og deres oppvisning annendag. Også trediedag var det turnoppvisning som vi overvar, og etterpå var vi i Hjorten og spiste aftens. Neste dag, torsdag, gjorde vi felles innkjøp til huset, bl. annet vårt første middagsservise. Fredag morgen reiste vi tre stykker, Wilma og jeg samt Sigurd som skulde avlegge et par dages besøk på prestegården. Jeg kan ikke si annet end at jeg fandt det besynderlig at Sigurd skulde ta en så lang avstikker for nogen dage. Men jeg blev snart klar over situasjonen. Han var dødelig forelsket i sin kusine og gjorde de sidste forsøk på å fravriste meg min forlovede. Jeg fikk senere vite at han var reist opp til prestegården for å få min svigerfar til å snakke med Wilma for å få hende til å heve forlovelsen med meg. Men hans onkel avviste hans forsøk og fremholdt at når Wilma hadde lovet meg troskap for livet så skulde hun holde sit løfte til meg. Etter tre dages opphold reiste han så med uforrettet sak. Nu forstod jeg hvorledes misstemingen mellom oss to var oppstått under Wilmas Fredrikstadopphold, og hvor voldsom påkjenning Wilmas kjerlighet til meg var utsatt for. Jeg er Wilma evig takknemmelig for at hun motstod angrepet og holdt fast på meg og blev min trofaste hustru til døden skiller oss ad. Det var en stor pine for meg å se Sigurd forelsket vimse omkring Wilma, og en stor lettelse var det å se ham reise. Nu blev det travle dage både for Wilma og meg. Både bryllup og visitas skulde forberedes, og under dette hadde jeg den daglige betjening av menigheten med konfirmantundervisning og mange sykebesøk. Svigerfar og jeg skulde også etter tidligere fattet bestemmelse delta i et kretsmøte for misjonen i Orkdal i dagene 11te og 22 juni. På møtet fungerte jeg som sekretær. Vi var naturligvis gjester hos Janny og Markus Rambech på Øra. (Side 47) Jeg var ikke meget opprømt i denne tid. Jeg hadde like før avreisen hat en sidste forhandling med Arnt Grefstad som resulterte med at jeg måtte oppgi også den plan. Storstuen var også oppgit. Måtte altså bryllupet oppgis, fordi det ikke var mulig å finne et sted å bo? Det var de triste tanker jeg stred med i denne tiden. På den annen side var det vanskelig å avlyse bryllupet for hele familien var nu innstillet på bryllup i sommer. Hvorledes skulde redningen komme? Imidlertid måtte tankene nu samles om visitasen. Allerede tirsdag 13de juni kom biskop Skaar og hans nye frue og prost Brodahl og frue fra Støren. Wilma og Lagertha gruet seg selvfølgelig forferdelig, for biskopen hadde ikke det bedste ordet på seg. Han skulde være både fordringsfull, gretten og ubehagelig. Men nu var bispen nygift, nesten i hvetebrødsdagene, så han var det hele tid i glimrende humør og yterst venlig og hensynsfull mot de to unge og uerfarne husmødre, og alt gikk utmerket og knirkefrit. Neste dag, onsdag, skulde visitasgudstjenesten holdes, og jeg skulde præke. Ved frokostbordet hendte noget som forferdet min kjære Wilma. Bispinnen sa plutselig henvendt til meg: De er vel nervøs nu pastor Castberg, De skal præke for biskopen. Nei, sa jeg, ikke det spor, jeg skal nemlig Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 10

11 ikke præke for biskopen, men for min egen menighet. Å, svarte bispinden, det er nu ikke hver søndag De har bispen som tilhører. Jeg lot hende ha det sidste ord. Men jeg fikk skjend etterpå av min kjæreste for min frekhet, den første gardinpræken (skjennepreken en kone holder for sin mann, opprinnelig bak sengegardinene ). Såvidt jeg erindrer gikk alt i kirken til biskopens tilfredshet. Jeg tror ikke at biskopen merket nogen nervøsitet hos meg. Etterpå servertes middag som blev meget vellyket. De to husmødre var virkelig flinke og spådde godt for fremtiden. (Side 49) På annen visitasdag var det overhøring av skolebarna ved lærere og bisp. Da viste bispen seg virkelig en gang å være så hensynsløs mot den gamle sogneprest, at det vakte forargelse hos mange. Det var trangt om plass i kirken og det var vanskelig å få alle barna frem under bispens samtale med dem. I sin iver efter å hjelpe reiste min svigerfar seg og begyndte å ordne opp både i kor og på kirkegulvet. Dette måtte ha irritert bispen, for plutselig hørte vi en rungende stemme som hørtes over hele kirken: Sit ned da prest, hva vimser De etter. Den gamle prest tok det ydmykt og stilferdig og satte seg ned. Heller ikke senere merket jeg nogen missteming fra hans side, og bispen var igjen bli som en lerke. Til middag var medhjelpere og lærerpersonalet innbudt. Neste dag, fredag, drog visitasherrerne med fruer videre til visitas i Rennebu. Svigerfar fulgte også med, så kontroversen var nok gått helt i glemmeboken. Like forut for visitasen kom det en verdifull gave til Wilhelma fra Sigurd en damecykkel! Om gaven var et sidste forsøk på å påvirke hendes sindelag eller det var som plaster på hjertesår kan jeg ikke avgjøre. Den kom imidlertid til god nytte for oss begge. Jeg måtte atter delta i et misjonsstevne, et fellesmøte i Børsa. Jeg syklet dit på Wilmas sykkel og bodde hos sogneprest Frick sammen med prestene Meen, Jensen og Wetterstad (misjoær). Møtet blev holdt i dagene 21 og 22 juni. (Side 51) Ikke mange dage etter hjemkosten fra møtet i Børsa begyndte bryllupsgjestene å komme. Allerede den 26 juni kom Wilmas bror Kristoffer og hendes søsterdatter Gertha Munthe. 1ste juli kom Margrethe og Oskar, og min bror Thoralf den 4de, Wilmas bror Olaf med kone og datter den 8, og søsteren Emma den 10de, Johan og Sophie kom den 12, og så min mor den 19de. Det var jo allerede mange bryllupsgjester. Ingen hadde fått nogen innbydese, men de gikk ut fra som sikkert at det skulde være bryllup, og så hadde de ordnet det så at de kunde tilbringe hele sommeren i Meldalen. Thoralf bodde på Syrstad og min mor på Engan. Det var imidlertid slet ikke givet at det blev noget bryllup. Det avhang av om det lot seg gjøre å finde en leilighet et eller annet sted i bygden. Jeg for som gal omkring på gårdene, Moen, 2 Voldsgårder og Holstad for å leie nogen rum for et nygift parr, men ingensteds var det noget å få leiet. Det blev stadig holdt famileråd, hvor spørsmålet blev drøftet. Det gikk på nerverne løs især for Wilma slik å være gjenstand for familedrøftelser, og stadig leve i uvishet. Den 8de juli var utstiktene så små at det høie råd hadde fattet en foreløbig beslutning om å utsette bryllupet inntil videre. (Side 52) Når nøden er størst, er hjelpen nermest, det fikk vi nu erfare. Søndag den 16 juli efter at jeg hadde holdt gudstjeneste, åpenbarte den reddende engel seg i gamle lærer Hilstads skikkelse. Han kom hen til meg etter gudstjenesten og tilbød meg å leie hans nyopførte stuebygning Nyheim på Muan-gjerdet (Uttales Maum-gjerdet). Han skulde foreløbig ikke selv eller hans sønn Rasmus flytte ditopp, så han kunde leie hele bygningen ut til kapellangård. Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg blev. Hjertet hoppet i meg av fryd og forhåpning. Jeg styrtet opp til presetegården og fortalte den forsamlede famile den store nyhet. Det blev naturligvis straks holdt famileråd, hvor det definitivt blev Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 11

12 besluttet å holde bryllupet den 10de august. Innbydelsene blev trykt og utsendt, og alle nødvendige forberedelser tatt. Den 22de juli drog vi opp til Nyheim for å besiktige huset. Det var en toetasjes tømmerbygning med 3 rum i hver etasje. Nedenunder stue, spisestue og kjøkken med forbindelse bare gjennem gangen. I annen etasje soveværelse, gjesteværelse og loftsrum: Kjøkken Spisestue Stue Gang (Side 54) Huset var endnu nokså uferdig, men det blev lovet ferdigpanelet i alle rum om et par måneder. Vi drog straks ned til lærer Hilstad på Vold og skrev leiekontrakt. Husleien blev sat til 100 kroner året! Så gjallt det om å få tak i hushjelp. På en av Muangårdene var det en ung pike, Gunhild Muan, som var villig til å hjelpe oss som månedspike. Hun skulde ligge hjemme og være hos oss om dagen. Så var det i orden. Hjemme på prestegården var alle i travel virksomhet. Wilma hadde et par dage dona på sying av div. utstyr. Mor, Thora Støren, Marie Jordan og Hildur Homsen var villige hjelpere. Wilma måtte også et par dages tur til Trondhjem for å gjøre de sidste nødvendige innkjøp. Jeg for min del var i ledige stunder ivrig beskjeftiget med å trekke den lænestol som jeg hadde laget fra innerst til ytterst med egne hender og foræret min kjæreste til jul. Denne stol var i mange år vår bedste stol, som Wilma var meget glad i. Den var i bruk både i Amerika og på Strinda, men den måtte efterlates da vi flyttet derfra til Hamar. Desforuten malte jeg de forskjellige skaper, bord og stoler vi hadde skaffet oss. Farven var hvit med grønne forsiringer. Etter lysning fra prækestolen søndag den 6te august kommer så endelig den store dag, vår bryllupsdag 10de august De to forutgående dage var vi to fritatt for ethvert arbeide. Vi benyttet den til herlige spadserturer som helst gikk opover den såkaldte Brauten, en bratt sti ovenfor doktorgården Nordly som førte frem til et herlig utsiktspunkt høyt oppe på skrenten av den dype og vilde slukt ned til bekken Grøta. (Side 56) Bryllupsdagen opprandt ikke så strålende som vi hadde ønsket den, men i sindene var det solskind. Wilma og jeg hadde det riktig godt om formiddagen, spaserte også en riktig deilig tur til vårt elskede Brauten. Ved middagtider kom litt etter litt endel bryllupsgjester: sogneprest Lund med frue og datter fra Rennebu, res.kap. Jensen fra Moe i Orkdal, sognepreset Bergu fra Rindal. De sluttet seg da til dem som allerede var kommet kortere eller lengere tid forut: min mor, Sophie, Thoralf, mors søster tante Thea, Janny og Markus Rambech, Margrethe, Reidun, Olaf, Helene, Kristoffer, Johan, Gertha, Emma, Oskar, 2 frkne. Sigholt. Hertil kom de som komm direkte til middagen, nemlig lensmannen, klokkerkonen, lærer Hilstad, doktor Abusdal, fru Jordan, og så tilslut husets folk, svigerfar, Lagertha, Wilma og jeg. Vi var således 30 tilbords. Vielsen var kl. 4. Kirken var nydelig pyntet av mor og fru Jordan med kranser og bregner. Wilma var stålende vakker som brud. Svigerfar som viet oss holdt en pen tale. Prost Brodal som etter gammel kirkelig regel hadde plkt og ret til å vie Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 12

13 prostiets prester og ret til det bestemte honorar kr , han hadde meldt frafall men sendte til gjengjell bryllupspresang. (Side 57) Kommet hjem etter vielsen gikk vi tilbords kl. 5 ½. Storstuen var vakkert pyntet av Olaf med birkeløv. Bordet var i hesteskoform og rikt pyntet med blomster. Vi sat tilbords til kl. 9. Sogneprest Lund holdt talen til bruden. Etter denne blev så sunget følgende vakre sang forfattet av Olav Munthe: Mel: Hellig Olaf stod på stranden Fagert Meldal har seg klædt i blomsterflor, solblank glider Orklas vove, fuglesangen i et tusindstemmig kor toner ut fra lund og skove. Lien ligger ømt sig op mot gjeldets barm rødmende i sommerdisen lys og varm, medens Reisfjelds top rager snedækt op som en trofast vagt for dalen. Over dalens bund opunder lien står høit og frit den lyse kirke og ved siden ligger prestens gamle gård i en lund av asp og birke, rødmalt og med torvtak, riktig hjemlig lun åbner gjæstfrit den sit store grønne tun -- kan du mindes du, hvor du glad i hu, møtte presten foran svalen? Her i dette gamle hjertevarme hjem leved hun som blomst i enge, hvert et ord og navn, du kalder minder frem rører hjertebundens strenge. Glem ei, Tycho, hvad hun gav og hvilke bånd bruden løste, da hun skjænket deg sin hånd og med smil og gråd lagde kinden våd mot dit fordringsfulde hjerte. Men du vil ei heller rokke blomstens rod, som er dypt i hjemmet bunden, -- der den suget har det friske, varme blod, hvorav den som knop er runden; dog mot sol den lengter, først som sommerbrud vil sit rike eie helt den folde ud: kjærlighetens sol er den livs idol skaper rik og fager sommer. Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 13

14 Unge glade par, som nu har sluttet pagt i den gamle Meldals kirke og for livet har hinanden hånden rakt, lykke over eders virke! Kjærlighetens sol beskinne eders hjem, derfra ut den lyse også lenger frem, over dal og li på hver dunkel sti ind i bygdefolkets hjerte. Hele dalen har seg kledt i blomsterflor, solblank smiler Orklas vove, bryllupssange i et tusindstemmig kor, toner ut fra li og skove, hele bygden går idag til bryllupsfest, prestens datter vies til dens unge prest, la os stemme i denne symfoni. fømme glasset for de unge! O.M. (Side 61) Jeg talte for svigerfar og takket for bruden. Jeg gikk ut fra et godt råd min far en gang gav meg, da vi talte i fortrolighet sammen om en forelskelse han ikke likte. Nei gutten min, skal du finde en kvinde som du trykt kan binde deg til, da skal du lete efter hende på en av Norges prestegårde. Jeg har en mistanke om at han i sit stille sind tenkte på Meldals prestegård. Nu jeg lette netop der og fandt den jeg søkte. Jeg holdt også tale for brudepikene og takket dem for godt vakthold. Sogneprest Berger vrøvlet et par taler jeg ikke husker innholdet av. Pastor Jensen holdt tale for Johan og Sophie, Johan talte for sin mors minde, svigerfar for min fars minde. Olaf talte for Wilma på vegne av hendes søskende. Jeg talte for vår nye husvert, lærer Hilstad. Wilmas slektning, Ragnwald Støren sendte fra Flekkefjord en gratulasjonshilsen med følgende sang som også blev sunget ved bordet: (Mel: Per Gynts sang til Anitra) I øiet sitter Amor kåd med bue og med pil. Han frydes ved sin dystre dåd, når nogen kjender pilens od (odd) Se blot hans skalkesmil! Wilhelma eier amors blik i sine øines glans Det var det skarpe svært hun fik, Hvormed hun skjelmsk utdelte stik indtil det møtte hans. Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 14

15 Og våbnet var vist da som før poleret blankt og hvast. Men tenk! Da blev hun hed og ør hun senkte det som kvinner bør for mandens øiekast. Hr. Tycho senkte også sit, og tiden faldt ham lang -- Å gid! Det var vist ikke frit for, at han blev forvirret litt, skjønt det var første gang Wilhelma! Sagde Tycho hett, da han fik summet seg. Wilhelma, å, nu har jeg sett det deiligste, jeg blir ei trett av at betragte deg! Å Tycho, faldt Wilhema ind, å gjentag det du sa! Hr. Tycho råbte rød i kind: Wilhelma! Vil du være min? Og piken svarte ja. Ragnvald Støren, stud. min. (Side 63/64) Johan leste opp de ankomne 56 gratulasjonstelegrammer. Etter middagen betraktet selskapet de mange presenter: 1. 6 sølvgafler til verdi 50 kr. fra svigerfar 2. 6 fra Peter 3. 1 kremske og 2 syltetøiskeer fra Munthes 4. 1 strøske fra Olaf 5. 1 maleri fra Margrethe 6. 1 bordteppe fra Rambecks 7. 1 balansekjel av kopper fra Emma og Sophie 8. 1 fløteske fra Johan 9. 1 messing hengelampe (50 kr) fra Kristoffer bordløper fra Lagertha sengespre fra Tante Emma Direks utskårne orkedalsstoler fra Dr. Størens sølvteskeer fra ingeniør Støren og frue sølv suppeøse fra onkel Kristoffer, Fr.stad marmor taffelur fra Mads le Maire koldgafler og 2 saltkar fra onkel Schau, Fr.stad kremskje fra Bugges, Ålesund eggesade fra frkne Sigholt talerkendempere fra Reidun Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 15

16 20. 1 serviet fra Gertha syltetøiskeer fra tante Hanna forgyldt salonspeil, 1 skatol, seng m.m fra min mor sølvteskeer fra Aage pianokrakk fra tante Thea Stabell armet sølv kandelaber fra tante Barbare Munkvold 26. Bret med brodert bund i glas og ramme fra Harald og Astrid Stabell bordserviet av Kristoffer og Else Castberg sauseske av Ola og Hella Moe 29. Oppsats med fruktknive av Hannibal Stabell 30. Sukkeropp og gløtemugge med brett av Herman Stabell syltetøyskeer av tantene Emilie og Marie Castberg do. av sogneprest Holmboe, Eidanger visittkortskål av Mrs. (?) Holms strøske av Astid Lorch kopper keffekjel av pastor Jensen sølvspader fra konsul Thams, Fjeldheim syltetøiskeer fra Fred. og Aagot Tybring fra kapt. Joel-Andersen teduk fra Miss. Prrson og Pringel 40. Et fag portierer fra prost Brodahl 41. Et bordteppe av Mesteigguttene 42. En kaminkrakk av sogn.prest Lunds 43. Smørgafler av Dagny Joel-Andersen 44. Pianoløper av frk. Anne Krohn 45. En lampe av lensmannen 46. En bronsestatuett av handelsreis. Pedersen 47. Balansekjel med sukkerkop, fløtemugge, brett av frk. Sigrid Schultz 48. Strøske av klokker 49. Et avisbord av ing. Holmsens 50. Oppskjærgafler av Erik Syrstad 51. Bordoppsats av fru Jordan koldgafler av Dr. Abusdal 53. Fløteske av frk Rambech 54. Strøske av fru Rambech 55. Bordklokke av Anna (hushjelp) 56. Glassvase med egg av Beret Tøfte teskeer av Sivert og Jonetta Grudt 58. En mugge av Sara Tøfte mugger av Johanna Mesteigstuen 60. Fiskefat av Ragnhild 61. Sukkerkop og fløtemugge av pastor Berger 62. Støvebrett med kost av frk. Larsen 63. Sofaløper av Barbra Landmark 64. Anretningsduk av Birgitte Schou Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 16

17 Forskjellige sendinger med fløte og kaker fra naboer (Sde 67) Jeg forærte Wilma en skriveoppsats som morgengave, og hun gav meg et silkelommetørklede. Ut på aftenen servertes kaffe og te med smørrebrød og kaker. Gjestene brøt opp ved 1-tiden. Søndagen efter tok Johan gudstjenesten for meg så jeg var fri. Om ettermiddagen startet Wilma og jeg vår bryllupstur på cykkel. Wilma hadde jo sin egen, og jeg leiet en av en forretning i T.hjem. Den første del av turen, til Storås var vi eskortert av Margrete og Lagertha, Janny og Marcus. Den dag cyklet vi bare til Garberg. Neste dag, 14de august cyklet vi først til Harang i Rindal hvor vi spiste middag hos en av fars bekjendte fra vårt Surndals- og Rindalsopphold, fanejunker Moen. Om natten lå vi på Bye i Surendalen som fru Byes gjester. Starten på Wilhelma og Tychos bryllupsreise på sykkel foran prestegården. Fra venstre Janny og Markus Rambech, Lagertha og Margrete, Wilhelma og Tycho. 15de: Vi cyklet den dag om Stangvik og Tingvold til Heggem, hvortil vi kom først kl. ½ 12. På vegen gjorde vi visit hos sognepreset Madsen på Tingvold prestegård, hvor vi blev traktert med kaffe og kaker. Vi blev ikke litet fælen da vi på Heggem fikk høre at bjørn hadde krysset vår veg dagen i forvegen. Og med hjertet i halsen startet vi tidlig neste morgen den 16de. Kanskje vi møtte bjørnen? Men intet hendte, og vi nød været og den fagre Fanestrand til litt utenfor Molde hvor vi besøkte en gammel ven av far, vegingeniør Hovdenak. Han og hans hustru tok vel imot oss, gav oss en deilig aftens og gode senge for natten. 17de: Vi cyklet inn til Molde og tok der dampskibet inn til Veblungsnes, hvor vi som reisens foreløbige mål skulde delta i det kristelige studentermøte som netop blev holdt der. Vi blev innkvarteret hos kjøpmann Devold. (Side 69) 18de: Vi påhørte møtets forhandlinger og et foredrag av sogneprest Klavenes. Neste dag hadde møtets deltagere utflukt til Horgheim i Romsdalen. Stedets bønder skysset deltagerne. Wilma og jeg brukte våre cykler. Om aftenen var mine venner Riddervold og Ragnvald Nielsen Devolds gjester. Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 17

18 Søndag den 20de overvar vi gudstjenesten hvor stiftsprost Gustav Jenssen præket. Det var altergang som Wilma og jeg deltok i. Om aftenen var det samling om leirbålet, hvor vi hadde en fornøyelig aften med livlige avskedscener. Den 21de cyklet vi to i et herlig vær oppover Romsdalen til Holset, 84 klm. 22/8. Vi cyklet videre gjennem Lesje til Domås, (27 km.) Vi syntes at Domås-bakkene var for tunge å gå med cyklene og tok derfor hesteskyss til Fokstua, cyklet derfra videre til Jerkin (31 klm) hvor vi spiste litt og hvilte. Derfra til Drivstua (28 klm) hvor vi overnattet. Også på den dagstur hadde vi herlig vær. Den 23de cyklet vi til Opdal presteg. hvor sogneprest Schelderups tok vel imot oss (25 klm). Blev så over natten og startet om form. hjemover (75 klm.) og kom hjem kl. 11. Det var fremdeles godt vær, men dårlig føre mellem Ausberg og Håstad. I Rennebu besøkte vi sognepr. Lunds og spiste middag der. Hjemme på prestegården blev si mottatt med deilig kaffebord. (Side 70) For å vise hvor billig et ungt prestepar i den tid kunde foreta sin bryllupsreise, især når vi kunde regne med gamle venner og prestegårder, setter jeg her opp vårt regnskap for turen: Dampskib til Vågbø kr. 1,50 Båtskyss Tingvold-Flemmen 2,70 Notisbok og hekter! 0,18 Nattelosji og frokost på Heggem 2,00 Formid.mat hos handelsm. Vik 0,50 Stivetøi 1,75 D/S. Molde-Veblungsnes 2,75 Middag ombord 4,50 Papir og konvolutter 0,38 Kontingent til stud. Møte 5,00 Forfriskninger 0,30 Losji på Veblungsnes 10,00 Div. 0,35 Prospektkort 2,00 Måltider under møtet 1,05 Losji på Holset 3,00 Mat 0,40 Skyss Domås-Fokstua 2,25 Mat på Jerkin 0,80 Losji med aftens og frokost på Drivstua 3,00 Mat på Ausberg 0,20 Drikkepenge hos Schielderups 1,00 Leie av cykkel 7, Kr 52,61 (Side 72) Det var i det hele en vellykket og får jeg vel si en eiendommelig bryllupstur, på cykkel og meget billig. Desverre kunde vi ikke med en gang flytte inn i vårt eget hjem. For det første var ikke huset helt ferdig, og for det annet skulde svigerfar og Lagertha reise til Oslo på besøk og for å delta i Sophies og Johans bryllup den 13 oktober, så vi to måtte være på prestegården for å passe gården og kontoret, Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 18

19 inntil de kom tilbake. I denne tiden brakte vi i hus en hel del av vårt innbo. Den 25 september kom vårt piano inn, det var en stor begivenhet for oss, for pianoet blev kilden til megen hjemlig hygge. (Side 73) Søndag 1ste oktober forrettet jeg min første konfirmasjonshandling. Det var ialt 40 konfirmanter. Da det var så få og jeg underviste piker og gutter hver for seg, kom jeg personlig i kontakt med hver enkelt. Jeg talte personlig med hver enkelt og bad med dem. Med de store kull jeg senere hadde på Strinda var en sådan individuell behandling en umulighet. Jeg har senere truffet endel konfirmanter fra disse første Meldalskull og har forstått at min undervisning hadde hat betydning for dem. Jeg erindrer søstrene Berit og Sara Ree. Den første blev husmor på Bakketun kristelige ungdomsskole og den annen blev kina-misjonær. Under evakuering til Meldalen under krigen traf jeg også 2 konfirmanter, frkne Krogh. De takket meg også hvad de hadde fått i konfirmandtiden. (Side 74) Først den 11te oktober, 2 måneder etter bryllupet, kunde vi flytte inn i vårt nye hjem. Da var huset innredet og alle våre ting på plass. Vårt første lille lag var et teselskap for å feire Sophies og Johans bryllupsdag den 13de oktober. Svigerfar og Lagertha kom hjem fra sin Kristiania-tur den 31 oktober, og jeg skal si Wilma og jeg følte oss da vi dagen efter kunde innby dem til middag for første gang på en herlig ribbe som en nabo hadde forært oss. Denne vinter var vi med i adskillig selskapelighet. Foruten de gamle familier, prestens, doktorens, ingeniør Holmsens på Dragset og enken etter den tidligere grubeingeniør Jordan, var det nu kommet et nytt og verdifullt innslag i selskapelighet. Den flyttbare amtskole var denne høst kommet til Meldalen og med den amtskolebestyrer Dybdahl og frue. Vi var ofte hos hverandre disse familiene, og hvor Dybdahl var tilsted blev samtalen altid interessant og lærerik. Dypdahl var en kjendt skolemann på den tid. Hans skolekarter og skjematiske plakater var kjendt og utbredt over hele landet. Han var også litt av et teknisk talent. Han syslet med flere patenter. Et av dem var også prøvet med godt resultat i praksis. Det gikk ut på å benytte den veldige kraft som ligger i tidevannet og bølgeslagene langs hele Norges kyst. Han bygget en stor pontonflåte som beveget seg opp og ned mellem nedrammede pæler som i et spor. Fra denne flåte førtes den op- og nedadgående kraft gjennem sterke trosser over til et svært tandhjul på land og dette igjen overførte sin langsomme gang ved utveksling til mindre tannhjul som kunde få en svimlende omdreingshastighet og gjennem drivremme kunde drive sag, mølle o.s.v. At ikke denne plan er ført ut i livet på store kyststrekninger hvor en mangler elektrisk lys, vet jeg ikke grunden til. (Side 76) Hr. Dybdahl var også historisk interessert og arrangerte fester til fædrenes minde. På disse fester måtte også jeg delta. På festen like før jul 1899 holdt jeg foredrag om biskop Jacob Sverdrup. Jeg minnes med glede de mange turer vi hadde til Dragset, gjerne i forbindelse med gudstjeneste eller oppbyggelse i denne avsides beliggende del av bygden. Disse turer endte gjerne med selskapelig samvær hos Holmsens, og ofte også overnatting. Til gjengjeld fikk vi gjenbesøk av dem, og da vi jo hadde gjesteværelse, overnattet de også hos oss. (Side 77) Hver 18de februar, fru Holmsens fødselsdag var det altid fest på Dragset. Jeg gjengir et par leilighetsdikt fra disse fester, for de gjenspeiler den kameratslige ånd som fyldte dem. Drageklubben 18/ Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 19

20 Mel: Se Norges blomsterdal En skiklubb stiftet blev i hui og hast forleden år da det led langt mot vår, der diktedes med stræv tra la la la la la Det hittil blev med diktning kun. :/: Den Drage tok en blund :/: tra la la o.s.v. Nu dragen vekkes må, i eget hus* den nu har fått, skal klubben trives godt. Det kan I stole på tra la la la la la Så våkner vi av dvalen opp. Husvaler sjæl og og kropp. Tra la la o.s.v. * Holmsens hadde netop bygget seg en sportshytte. Den 18de idag! På hviden sne i februar det hit på skien bar ned til et festlig lag Tra la la la la la Vår formann skal et lite hip et lite hip hurra av hele klubben ha. Det fryktet blev engang at Thora skade tok på ski nedover bratte li. Tilskamme blev den sang Tra la la la la la Den frue hun er like go, :/: om skien gik i to :/: Vår lege har vi med, hvis pulsen går i presto fort, og ei det siger stort, om foten går av led, Tra la la la la la En benebryter ei han er, :/: men banebryter svær :/: (trolig Thora Støren) (Dr. Eilert Støren) Se høit mot himlens blå i hoppet tegner seg som bedst Kapitel 3 Meldalskapellanen Side 20