Fisk. &Vilt. Realiseres lokal vilt- og fiskeforvaltning? Kvotebasert villaksforvaltning anbefales ikke. Dyreetiske aspekt ved jakt og fiske

Transkript

1 Fisk &Vilt Nr Forum for lokal vilt- og fiskeforvaltning Realiseres lokal vilt- og fiskeforvaltning? Kvotebasert villaksforvaltning anbefales ikke Dyreetiske aspekt ved jakt og fiske Jegere og friluftsfolk med intensjonsavtale

2 Næringsutvikling i utmark med gode tilbud til alle Verdikjedeanalyse utført av Skogeierforbundet og Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL) i 2004 viste at en målrettet satsing på næringsutvikling i utmark kan føre til en dobling av omsetningen i løpet av en ti- års periode. Rapporten førte til flere hundre oppslag i landets aviser, omtale på fjernsyn, radio m.m. Noen reaksjoner var positive, andre negative. Norges Jeger- og Fiskerforbund var raskt ute og ropte ulv ulv. Blåruss hadde utarbeidet rapporten, skisserte muligheter var overdrevne og økt kommersialisering ville stenge allmennheten ute fra jakt og fiske i fremtiden. Hvis man derimot ser nærmere på tilbudene som utvikles i regi av grunneierorganisasjonenes mange prosjekter lokalt, ser man raskt at en svært liten andel av tilbudene kan sies å virke ekskluderende på allmennheten. Omtrent alle er utviklet mot den vanlige innbygger/lommebok. Det er i dette segmentet de fleste kundene er og den samlede omsetningen og mulighetene er størst. Men det vi tydelig ser er at stadig flere vanlige mennesker ønsker tilrettelagte jakt- og fisketilbud der aktivitet (jakt og fiske) er koblet til overnatting, guiding m.m. Mange ønsker komfort, litt ekstra oppfølging og hjelp og er villig til å betale litt mer for det. Det har vi tatt inn over oss og mange slike tilbud er under utvikling. Den som argumenterer for at jakt- og fisketilbud i Norge kun skal være enkle, billige og ikke- tilrettelagte står i fare for å begi seg inn i en ideologisk bakevje fjernt fra de trendene som gjelder stadig flere jegere og fiskere. Videreutvikling av tilbudene i tråd med markedets ønsker må gjøres og vil gi større variasjon og valgfrihet fremover enn det som har vært. Muligheter for inntekter til grunneier vil trolig også føre til at nye jakt- og fiskeområder åpnes for allmennheten. Dette bør både jegere, fiskere og grunneiere glede seg over. Svein Knutsen Fisk &Vilt Utgiver: Norges Skogeierforbund ISSN: Utvikling og redaksjonell produksjon SKOGeieren Lay- out Trond Brudevold Redaktør Svein Knutsen, tlf Adresse Norges Skogeierforbund P.B Vika, 0115 Oslo Trykk Naper Informasjonsindustri A/S Neste utgave: november Foto side 1: Kjell-Erik Moseid F&V nytt Vegvesenet med ny håndbok om vei og vilt Veier blir primært bygget for å øke fremkommeligheten for mennesker. Men for dyrelivet kan veianlegg være barriærer. Viktige trekkruter kan bli sperret og dyrenes leveområder delt opp i stadig mindre biter. Oppstykking av dyrs leveområder regnes for å være en av de viktigste truslene mot bevaring av det biologiske mangfoldet, og kan føre til at lokale bestander blir isolert. I tillegg påfører vei og jernbane betydelige tap av vilt gjennom påkjørsler. I Norge dør årlig ca rådyr, elg og 500 hjort på denne måten. I den forbindelse nedsatte Statens Vegvesen en gruppe som fikk i oppgave å utarbeide en veileder kalt Veger og dyreliv. Håndboken ble utgitt i mars og kan bestilles fra Statens Vegvesen. Først av alt må det sies at veilederen er en meget solid samling av kunnskap og med mange konkrete forslag til tiltak på området. Anbefalingene som gis bygger på erfaringer fra nærmere 20 land. Målgruppen er i første rekke areal- og veiplanleggere, miljøforvaltning og utbyggere, og de som arbeider med trafikksikkerhet eller drift og vedlikehold av veier og jernbaner. Hoveddelen av håndboken er viet forskjellige typer avbøtende tiltak som er egnet til å redusere vei og jernbanes barriærevirkning. I tillegg gis det råd om ulykkesreduserende tiltak som bruk av fareskilt, ellers tiltak som skal hindre at vilt skal komme seg ut på veien som siktrydding, reflektorer, ferister samt lyd og lukt. Veilederen tar også for seg tiltak for å sikre fiskens frie vandring i vassdrag i forbindelse med bygging av vei over elver og bekker. Vidar Holthe i Norges Skogeierforbund har deltatt som ressursperson i arbeidet. Han anbefaler grunneierlag med vesentlige utfordringer knyttet til vilt og vei/jernbane å skaffe seg veilederen og vurdere lokale utfordringer opp mot rådene og tiltakene som her presenteres. Fisk&Vilt

3 Dyreetiske aspekt ved utøvelse av jakt og fiske vurdert i ny forskningsrapport I slutten av april fikk Landbruksdepartementet overlevert fra Norges forskningsråd en rapport som tar for seg forskningsbehov innen dyrevelferd i Norge. Arbeidet er en oppfølging av den såkalte dyrevernmeldingen som regjeringen la frem i Dyreetiske aspekt knyttet til utøvelse av jakt og fiske og forskningsbehov i den forbindelse er utførlig omtalt i rapporten. En hovedkonklusjon herfra er at jakt og fiske ikke utgjør noen stor trussel mot velferden for viltlevende dyr, men at det på flere områder er behov for mer kunnskap. Av: Svein Knutsen Ivaretakelse av dyrs velferd er et tema som opplever økende fokus. Stadig hører man om nærmest militante dyrevernorganisasjoner som gjennomfører ulike typer aksjoner, spesielt i forbindelse med oppdrett av pelsdyr. Men fokus på utøvelse av jakt og fiske har også økt blant slike organisasjoner. Derimot viser undersøkelser, både i Norge og i andre land, at holdningene deres vedrørende jakt og fiske ikke deles av det store flertall i befolkningen. Generelt så er folk flest positive til dette, og holdningene ser ikke ut til å endre seg mye over tid. Likevel er det nyttig å få faglige vurderinger omkring ivaretakelse av ville dyrs velferd, noe denne nye rapporten om dyrevelferd tar sikte på. Dyrevelferd og jakt Når det gjelder skadeskyting av hjortevilt, så sier rapporten at dagens kunnskap tyder på at omfanget er moderat. Når det gjelder fugl og annet småvilt er kunnskapen om omfanget av skadeskyting dårligere. Fagfolk på området mener det er aktuelt å gjennomføre forskning først og fremst for å få mer kunnskap om effekter på dyrevelferd av de viktigste jaktformene, herunder først og fremst rypejakt. Det påpekes at gjeldende forbud mot bruk av blyhagl gjør at det behøves større kunnskap om ulike legeringers effekt med hensyn på avlivning og skadeskytingsfrekvens. I følge rapporten vet vi også for lite om utbredelse av fellefangst og konsekvenser for dyrs velferd av fangstmetoden. Hundeeiere bør merke seg at det settes fokus på såkalte ekspanderende halsbånd til dyr som vokser, og at man her har en viss bekymring for dyrevelferden. Det er også ønske om mer kunnskap om dyrevelferdsaspekt ved innfanging og merking av vilt. Her er fagfolkene skeptiske til gjennomføring av merkeprosjekter som ikke er forankret i vitenskapelig arbeid/forsking. Effektive tiltak for å hindre kollisjon mellom vilt og bil/jernbane trekkes også frem på viltsiden som et område det bør forskes mer på. Dyrevelferdsforskere ønsker å se nærmere på ulike legeringer og stål i hagl etter innføring av forbud mot blyhagl. Foto: Roar A. Lund. Dyrevelferd og fiske Hvorvidt fisk er i stand til å føle smerte i den betydning vi mennesker legger i det har vært debattert i mange år. Smertefølelse hos fisk er inngående omtalt i rapporten, uten at dette utdypes her. Her gis det kun en kort omtale av hva som sies om smertefølelse i forbindelse med kroking og håndtering. Gjenutsetting av fisk etter at de er tatt på sportsfiskeredskap blir mer og mer vanlig internasjonalt. Fang og slipp som forvaltningspraksis ble innført i en del elver i Nord- Amerika så tidlig som på 50- tallet med hensikt å redusere uttaket i sårbare bestander. I Norge derimot har forvaltningspraksis i stor grad vært at der det er truede bestander, så forbys fiske. Når det gjelder den faglige kunnskapen om fang og slipp i Norge, så begrenser den seg til laksefisk. Det viser det seg at det er noe forskjell mellom ulike fiskearter i hvor hardføre de er, men generelt så overlever en høy andel av fisken å bli utsatt for fang og slipp. Dette forutsetter likevel riktig håndtering. Størst påvirkning på overlevning har vanntemperatur, og dødeligheten øker vesentlig når den nærmer seg 20 grader. Rapporten sier det fortsatt er mange uavklarte spørsmål knyttet til fang og slipp. Det finns lite kunnskap om effekt på andre arter enn laks. I tillegg er de fleste studier korttidsstudier, mens kunnskapen om langsiktig overlevelse er lav. Hvis forvaltningspraksisen skal innføres i Norge er det nødvendig å utarbeide klare retningslinjer for hvordan fisken bør behandles. Slike retningslinjer må være mest mulig kunnskapsbasert. Rapporten kan på grunnlag av dette oppfattes som mer positiv til fang og slipp enn tidligere uttalelser om metoden, blant annet fra Rådet for dyreetikk. Garnfiske omtales også i rapporten. Det fremgår at fisk trolig opplever betydelig stress av å bli fanget i garn og at mange fisk kan kjempe for å komme løs i relativt lang tid før den dør. I oppsummering av kunnskapsbehov når det gjelder dyrevelferd ved utøvelse av fiske, er det likevel mer kunnskap om effekter av fang og slipp som prioriteres fremfor effekter av garnfiske. Fiske med elektrisk fiskeapparat og merking av fisk er også belyst, men det slås fast at dagens kunnskap om dette når det gjelder dyrevelferd synes å være tilstrekkelig god. Fisk&Vilt

4 Målrettet bruk av kommunale viltfondsmidler Av: Vidar Holthe Etter at viltloven ble endret i 2000, ble Viltfondet i hovedsak delt i to. En statlig del som i det vesentlige får sine inntekter fra jegeravgiften og fellingsavgiften for villrein, og en kommunal del med inntekter fra fellingsavgiftene på elg og hjort og verdien av omsatt trafikkpåkjørt vilt og annet fallvilt. Spørsmålet etter fire år med kommunale viltfond er om vi bruker midlene, som årlig utgjør ca. kr 20 millioner, på en målrettet måte. Våren 2001 fastsatte Direktoratet for naturforvaltning forskriften om kommunale viltfond. Her står det at viltfondsmidlene kan brukes til: 3 tiltak for å fremme viltforvaltning, styrke kunnskapen om viltet, jaktorganisering med mer i kommunen og nabokommuner gjennom samarbeid i regi av organisasjoner, enkeltpersoner eller kommunen selv. 3 å dekke kommunens utgifter til ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt i kommunen. 3 tiltak for å forebygge skader på landbruksnæring voldt av hjortevilt. kommuner kan foreta egne prioriteringer innenfor ikke altfor smale rammer. Det er da naturlig at den offentlige kommunen behandler de overordnede prinsippene for bruk av fondsmidlenei den ordinære budsjett- og handlingsplanprosessen. De kommunale viltfondsmidlene er ikke kun begrenset til tiltak for hjortevilt, selv om nesten alle inntektene kommer derfra. Med den rolle- og oppgavefordeling som nå gjelder i viltforvaltningen, er det naturlig at jaktrettshaverne, med sitt ansvar for å utarbeide og gjennomføre en planbasert forvaltning, blir sentrale brukere av de kommunale viltfondene. I kommuner med få og store vald, og der rettighetshaverne er vant til et forpliktende plansamarbeid, burde de kunne finansiere den løpende forvaltningen selv, uten det fordyrende ledd som en offentlig avgift blir. I et regionalt samarbeid over flere kommuner er kanskje den beste veien å gå for et forpliktende samarbeid en samfinansiering gjennom kommunale fellingsavgifter og aktiv fondsbruk. Fallviltfinansiering målrettet fondsbruk? Når det gjelder kommunenes disponering av midlene bør det reises spørsmål om varig dekning av underskudd på ettersøk og håndtering av trafikkpåkjørt vilt og annet fallvilt er en fremtidsrettet satsing til fremme av viltforvaltningen. Alle land har ganske mye trafikkpåkjørt vilt, men Norge er det eneste landet i verden som har organisert det slik at det er jaktrettshaverne som gjennom fellingsavgifter må dekke utgiftene til denne renovasjonsoppgaven. En spørreundersøkelse om den kommunale viltforvaltningen i Østfold i 2003 viste at kommunene til sammen hadde utgifter på kr ,- til fallvilt. Samlede inntekter fra salg av fallvilt var på kr ,-. Kommunale viltfondsmidler dekket opp det mellomværende. Så ille er det neppe i andre landsdeler hvor det er færre rådyr, men flere elg som ender som fallvilt i trafikken (høyere kjøttverdi). En målrettet anvendelse av de kommunale viltfondsmidlene forutsetter at vi gjennom aktive innspill og bruk sørger for at de nesten kr 20 millionene årlig som midlene utgjør nasjonalt brukes til å løse hovedutfordringene i den lokale viltforvaltningen. Spesielt stor er utfordringen i en bestandsforvaltning som krever samarbeid og tiltak over kommunegrensene. Her har rettighetshaverne bedre muligheter til å realisere målene for bestanden enn den offentlige kommunen. Sistnevnte har som følge av kommunelovens bestemmelser ikke anledning til å delegere myndighet til interkommunale viltorganer. Delegering til regionale private samarbeidsorganer som strekker seg over flere kommuner kan derimot grunneierne gjøre. Fra tilfeldig til målrettet bruk Blir viltfondene kun brukt til milde og tilfeldige gaver kommer vi neppe til å beholde ordningen i mange år. At enkelte kommuner bruker en betydelig andel av midlene til skyteaktivitet og skytebaner utenom det som har med jegerprøveopplæring, er enten et uttrykk for manglende målrettede tiltak å bruke pengen til, eller at de som betaler inn avgiften ikke følger med på hvordan midlene anvendes. Det anbefales derfor at private fremmer innspill om bruk av midlene, utformer og sender søknader ved behov, og bidrar aktivt til samarbeid med kommunen slik at en målrettet disponering av de kommunale viltfondsmidlene oppnås. Det kommunale viltfondet kan ikke brukes til kommunal administrasjon av viltforvaltningen, (faste utgifter til lønn, møtegodtgjørelser, reiser mv), erstatte skader voldt av vilt og til skuddpremier. Den enkelte kommune har enten utarbeidet og fastsatt egen forskrift om kommunenes fond i tillegg til den sentrale, eller de har bygget fondet på sentral forskrift. Fond og eget fondsregnskap skal de i alle tilfeller ha. Ikke kun til hjorteviltforvalting Noen ønsker seg nok strammere rammer og mer detaljerte bestemmelser for hva kommunen kan bruke sine viltfond til. Siden utfordringene fra område til område er så forskjellige, bør det være mulighet for at de enkelte Foto: Kjell-Erik Moseid 4 Fisk&Vilt

5 Forsøksordning med ny forvaltningsordning for motorferdsel i utmark er avsluttet I 2002 igansatte Direktoratet for naturforvaltning i samarbeid med Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet et tre-årig forsøk med en ny forvaltningspraksis for motorferdsel i utmark. Frem til avslutning av forsøket 1. mai i år har det blitt gjennomført forsøk i 8 kommuner der Plan- og bygningsloven har vært benyttet som reguleringsverktøy. Erfaringer fra forsøket kan føre til endringer som gir økt forutsigbarhet i kommunens saksbehanling knyttet til jegeres og fiskeres søknader om tillatelse til motorferdsel i utmark. Av: Svein Knutsen Motorferdsel i utmark og vassdrag reguleres av Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag (Motorferdselloven) og Nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vann. I 1998 fremmet Direktoratet for naturforvalting et forslag til Miljøverndepartementet om endring i den nasjonale forskriften med bakgrunn i en generell bekymring for den økende motoriserte ferdselen i utmark. DN foreslo at en fremtidig praktisering av motorferdselreglene skulle knyttes opp mot kommunens planprosess innenfor Plan- og bygningsloven fordi dette ville øke bevisstheten rundt de verdier som blir berørt ved bruk av motorkjøretøy. I en slik planprosess ville også langt flere interessegrupper komme til ordet i beslutningsprosessen. Forsøk gjennomført i åtte kommuner Som følge av føringer i politiske prosesser som gikk omtrent samtidig ble det besluttet at det skulle gjennomføres en prøveordning. Kommunene Sirdal, Vinje, Stor-Elvdal, Lom, Røros, Hattfjelldal, Fauske og Kautokeino har deltatt i et forsøk med å prøve ut nye måter å praktisere motorferdselloven på. Målet med forsøket er at støy og trafikkbelastningen totalt sett reduseres og at motorferdselen i de mest sårbare områder reduseres til et minimum. Samtidig skal det skje en mer helhetlig vurdering av alle berørte interesser i kommunen og medvirkes til at behandling og praktisering av motorferdselsaker blir mer demokratisk, effektiv og forutsigbar. I forsøksperioden på tre år har det vært den kommunale planprosessen som har lagt rammene for motorferdselen. Det har i praksis skjedd ved at forsøkskommunenes arealer har blitt delt inn i soner der motorferdsel i utmark kan foregå og der det ikke kan foregå. Utfyllende bestemmelser i plandokumentet gir detaljerte føringer som er ment å gi innbyggerne forutsigbarhet. En viktig intensjon er også å forenkle offentlig saksbehandling. Dette kan gjøre at kommunene sparer ressurser knytte til saksbehandling. Forsøkskommunene har alle store utmarksarealer og økonomiske interesser knyttet til disse. Viktige erfaringer Norsk institutt for naturforskning vil frem til tidlig høst evaluere prøveordningen. Da legges frem en rapport som tar for seg erfaringer og anbefalinger for det videre arbeidet på området. Det som har fremkommet av generelle erfaringer gjennom forsøket nevnes kort her. For å lykkes med den kommunale motorferdselplanleggingen er det viktig at kommunen tidlig klarer å engasjere berørte parter i planprosessen. Da kan hovedprinsippene for planarbeidet bli kjent for aktørene og konfliktfylte tema kan avklares underveis, fremfor i høringsrunden. En annen viktig erfaring gjelder forholdet kommune/plan og grunneierne. Grunneier har en viktig funksjon i motorferdselforvaltningen gjennom sin rett til å forby eller begrense kjøring på egen eiendom. Erfaringer fra forsøkskommunene viser at et nært samarbeid med grunneierne om plassering av løypetrasséer er svært vikt, og at innhenting av formelle tillatelser fra grunneier tidlig i planprosessen kan spare kommunen for mye arbeid. Rådgiver Vidar Holthe i Norges Skogeierforbund sier intensjonen med kommunal styring av motorferdsel gjennom planprosesser som involverer innbyggerne er positiv og en riktig vei å gå. Økt forutsigbarhet og likhet i behandling av ulike saker i samme kommune vil spare ulike aktører for ressurser og gi grunnlag for en rettferdighet saksbehandling. Holthe fremhever videre at motorisert ferdsel i utmark ikke bare krever offentlig godkjenning, men også tillatelse fra aktuelle grunneiere. Hva slags forvaltningsordning som legges til grunn fremover vil bli drøftet utover høsten. NINAs rapport med erfaringer og anbefalinger blir naturlig nok et viktig grunnlagsdokument. Holthe håper det gjøres endringer i Plan- og Bygningsloven som implementerer den nye forvaltningsordningen. For spesielt interesserte ligger det utfyllende informasjon om forsøket og erfaringer på Direktoratets nettsted (se wbch3.exe?p=2394). Foto: Roar A. Lund. Fisk&Vilt

6 Turfolket og elgjegere i Lågen-Eikern elgregion med intensjonsavtale om friluftslivet Elgjegerne i regionen lever med en tett befolkning og nærhet til flere store byer. Det betyr mange brukere av utmarka, og kimen til konflikter er selvfølgelig tilstede. Elgregionen tok utfordringene på alvor og inviterte lokale turistforeninger og Norges Jeger- og fiskerforbund i Buskerud og Vestfold til samarbeid. I første omgang ble det enighet om en intensjonsavtale, men etter hvert kom de lokale tiltakene på plass. De første erfaringene viser at dette slår positivt ut for alle brukerne av utmarka. Av: Jan Grønseth Elgregionen omfatter deler av Kongsberg og Øvre Eiker i Buskerud og deler av Hof og Holmestrand i Vestfold. Geografisk har området naturlige skiller med Eikern-vassdraget i øst og Numedalslågen i vest. Til sammen er arealet på nærmere dekar. I alt 5 driftsplanområder med 26 jaktfelt er tilsluttet elgregionen. Med nærhet til en så tett befolkning er utmarka mye brukt, vesentlig til kortere turer i nærområdet. Det mer aktive friluftsfolket søker særlig mot en rekke fine vann inne på storskogen, og Skibergfjell (Vestfolds høyeste fjell) er det mest populære målet for dagsturer. Inntrykket hos en del friluftsfolk har nok vært at elgjakta er ei farlig tid, og det har utvilsomt vært en begrensende faktor i aktiviteten for mange turgåere. Konflikter og ubehagelige episoder har forekommet, men i langt mindre grad enn man kan få inntrykk av. Foto: Roar A. Lund. Prosessen og avtalen I januar 2003 ble de lokale turistforeningene, sammen med NJFF i de to fylkene, invitert til et felles møte. Hovedmålet var å få fram hvilke forhold de ulike brukerne av utmarka var særlig opptatt av, og hvilke grep som kunne gjøres for å gi bedre forhold for alle parter. Den gode intensjonen med initiativet ble akseptert av alle, og deltakerne fant tonen etter kort tid. I særlig grad var det viktig å oppnå åpenhet og forståelse for partenes ulike interesser. Fra elgjegernes side ble det særlig vist til behovet for lengre jakttid, og hva dette ville medføre. Ganske snart ble det klart at det ikke var ønskelig med noen detaljert felles avtale for hele området, til det var de lokale forskjellene for store. Arbeidet skulle føres videre i det enkelte driftsplanområde og jaktfelt. Møtet munnet ut i en enighet om å undertegne en felles intensjonsavtale som forpliktet til å føre arbeidet videre lokalt. Helgefredning av turløype Et eksempel på det lokale samarbeidet er avtalen mellom driftsplanområdet Hof Vest og turistforeningen i Holmestrand. Det ble enighet om å avstå fra elgjakt i helgedagene langs et 200 meter bredt belte på begge sider av turløypa som går til Skibergfjell. Unntatt fra avtalen er los med hund som beveger seg inn i området, og transport av elg som skal gå som normalt. Videre blir det tatt ulike hensyn, som at turfolks hunder holdes i bånd og henvisning til egnede steder for parkering. Avtalen ble presentert for lokalavisene, og samarbeidet ble omtalt med store oppslag på avisenes førstesider og fulgt av mye godord. Og resultatet kom umiddelbart en betydelig økt bruk av turløypa gjennom hele elgjakta. For de tre jaktlagene som er involvert kreves det en tilpasning av jaktopplegg, men utover det har den økte turaktiviteten ikke ført til særlige ulemper. I all hovedsak holder turfolket seg til den oppmerkede løypa, og elgen ser ikke ut til å bli skremt ut av området. Lite arbeid mye å vinne Medgått arbeidsinnsats for å få til samarbeidet har vært overraskende lite. Det ble noe arbeid i forkant av henvendelsen til øvrige brukerinteresser, men den videre oppfølgingen har gått lett og greit. Lokalt i hvert enkelt jaktfelt og driftsplanområde har saken blitt reist samtidig med behandling av andre saker der grunneiere og jegere møtes. Alle som sysler med jakt og rettigheter har alt å vinne på å ha et godt forhold til andre brukere av utmarka i sitt område. Særlig gjelder dette i befolkningsnære strøk av landet hvor mulighetene for konflikter lettere oppstår. Erfaringene viser at ekte og ærlige initiativ for å bedre forholdene blir mottatt med åpne armer. I neste omgang vil dette være det beste bidraget også til å ivareta grunneiernes interesser, både politisk og i folks omdømme. Området ved Skibergfjell gir vakre utsyn både for turgåere og elgjegere tidlig i oktober. I nord sees Jonsknuten ved Kongsberg og en snødekket Gaustadtoppen i det fjerne. Foto: Jan Grønseth 6 Fisk&Vilt

7 Lokal vilt- og fiskeforvaltning innen 2006 når vi målene for omleggingen? I 1996 ble det staket ut en ambisiøs plan for omlegging til lokal vilt- og fiskeforvaltning innen Direktoratet for naturforvaltning etablerte et 4- årig prosjek som ledd i å realisere målene for omleggingen. Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag fulgte opp med to større prosjektorganiserte satsinger i perioden Nå som 10- års perioden for omleggingen snart er ved veis ende, er det verd å se nærmere på om målene er nådd. Driftsplanbasert småviltforvaltning har ikke slått til i den grad man trodde i starten. Foto: Roar A. Lund. Gjennom første halvdel av 90- tallet begynte man å tydelig se behovet for endringer i vilt- og fiskeforvaltningen. Mange vil nok si seg enig i at datidens forvaltning var preget av lite formalisert samarbeid mellom rettighetshaversiden, offentlig forvalting og brukersiden og at offentlig forvalting både var detaljstyrende og regionalisert. Datagrunnlaget i den praktiske forvaltningen var ofte begrenset i tillegg til at rammevilkårene var spredd på et høyt antall forskrifter i lakse- og innlandsfiskeloven og viltloven. Mye av den praktiske forvaltningen var nok ganske tilfeldig, og ikke med basis i definerte mål for forvaltning og næringsutvikling. Behovet for endringer var stort og forbedringsmulighetene mange. Målene fram mot 2006 I 1996 etablerte DN det 4- årige prosjektet Lokal forvaltning av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene. Her ble følgende mål for omleggingen definert: Av: Svein Knutsen INNEN 2006 SKAL: Kommunene skal være etablert som offentlig forvaltningsorgan i vilt- og fiskeforvaltningen. Rettighetshaverne skal ha et praktisk og finansielt ansvar for forvaltningen av vilt- og fiskeressursene som står i forhold til deres eksklusive rettigheter og økonomiske interesser. Rettighetshaverne skal organisere seg i fellesorganer for viltog fiskeområder og gå sammen om en felles forvaltning av ressursene i henhold til driftsplaner. Når det er hensiktsmessig, bør brukere medvirke i og utføre praktiske oppgaver i forvaltningen av vilt- og fiskeressursene. Der det er hensiktsmessig, skal det være opprettet rådgivende samarbeidsorganer, lokalt, og regionalt, med representasjon fra offentlig forvaltning, rettighetshavere, brukere og eventuelt andre berørte. Nå er det et halvt år til disse målene skal være realisert. Det er på tide å gjøre en vurdering av hvor langt vi har kommet, hva som ikke har gått så bra og hvor må vi sette inn ressurser for å få det resterende på plass. I de neste kapitlene presenteres noen områder der grunneiersiden har behov for mer kunnskap om grad av suksess i omleggingen. Fiskeforvaltning Driftsplankonseptet står sentralt i realisering av lokal fiskeforvaltning. Svært mange planprosesser kom i gang på andre halvdel av 90- tallet. Dette har bl.a. ført til at nærmere tre av fire lakseførende vassdrag nå har driftsplan. Tilsvarende kartlegging av innlandsvassdrag er så langt ikke gjennomført. Flere hundre grunneierlag i elver og innsjøer er enten revitalisert eller nyetablert. Fagråd, som var ment som arenaer for samarbeid mellom private, brukere, kommune, m.fl. ble opprette i mange vassdrag. Grunneierlagene overtok et større forvalteransvar etter hvert som Fylkesmennenes forskrifter om fiske ble mindre detaljstyrende. Sentralt ble det gjort en betydelig sanering og sammenslåing av fiskeforskrifter i lakse- og innlandsfiskeloven. Mye positivt har altså skjedd. For å videreutvikle og styrke den lokale fiskeforvaltningen, er det nødvendig å kartlegge og vurdere de etter hvert omfattende erfaringene som er oppnådd i perioden. Dette gjelder blant annet synet på videreføring av driftskonseptet, resultater av det og hvordan planbasert forvaltning kan utvikles til å bli mer målrettet og kostnadseffektiv. Konseptet betydning for ansvarsforhold offentlig privat fiskeforvaltning er også verd å se nærmere på. Hjorteviltforvaltning Også i viltforvaltningen har det skjedd mye positivt fra midt på 90- tallet og frem til nå. Stikkord er sanering av småvald og etablering av såkalte storvald, etablering av svært mange nye grunneierlag med vilt som saksfelt og en betydelig kunnskapsøkning blant lokale aktører. Ny hjorteviltforskrift gir grunneiere og kommuner det praktiske forvalteransvaret. Intensjonen er privat planbasert forvaltning med stor frihet innenfor kommunalt vedtatte rammer. Viktigheten av regionalt samarbeid om avskytingsstrategier er godt akseptert. Det samme gjelder viktigheten av bedre kunnskap om hjorteviltets beitetilbud. Skogeierforbundets studieringtilbud i elgog hjorteforvaltingen ble en suksess med snart solgte kursbøker. Omleggingen har likevel ikke gått knirkefritt, og stedvis gjenstår mye. Spesielt trekkes frem Vestlandsfylkene, Nordland og Troms, selv om det i disse områdene har skjedd et vesentlig taktskifte i omleggingen siste 2-3 år. I den forbindelse pågår for tiden prosjekt Målrettet hjorteforvaltning på Vestlandet i regi av skogeiersamvirket. Her er det mål om å realisere bestandsplanbasert forvalting på % av arealet, varierende fra fylke til fylke. Et annet mål er at sett hjort skal innføres i alle viktige hjortekommuner. Etter ti års offentlig og privat innsats er det viktig å få frem kunnskap om flaskehalser som reduserer full implementering av bestandsplanbasert viltforvaltning. Det bør også vurderes om intensjonen om en tydelig, omforent og fungerende rolle- og ansvarsdelingen mellom private, kommune, Fylkesmann og brukerorganisasjoner i viltforvaltningen er oppnådd. Fisk&Vilt

8 Store fremskritt innen lokal forvaltning Men fortsatt store utfordringer Agder-Telemark Skogeierforening er av grunneierorganisasjonene som har satset mye på å bistå egne medlemmer med omlegging til lokal vilt- og fiskeforvaltning. Siden 1996 har nærmere tre årsverk årlig blitt lagt ned på dette området. I godt samarbeid med kommuner og fylkesmenn er omfattende resultater opnådd. Her presenteres de viktigste av disse, samt hvilke hovedutfordringer som fortsatt finnes i arbeidet med å realisere full måloppnåelse. Av: Eivind Mauland Arbeidet med omleggingen til lokal vilt- og fiskeforvaltning var godt i gang i Agder og Telemark når det nasjonale prosjektet ble lansert i Innenfor viltforvaltningen utløste kvalitetsforringelser i elgstammen et sterkt regionalt og lokalt engasjement. Innenfor fiskeforvaltningen var det tilsvarende engasjement knyttet til arbeidet med sikring av utrydningstruede bestander og reetablering av nye bestander. Fordi det var store utfordringer knyttet til forvaltningen av elg- og reetablering av fiskebestander, samtidig som disse ressursene var sentrale for næring og rekreasjon, ble temaene toneangivende for arbeidet med omlegging. Det organisatoriske utgangspunktet var utfordrende med en tradisjon preget av offentlig detaljstyring og en lite formalisert og svak privat forvaltning. Arbeidet med å styrke den private fiskeforvaltningen startet på slutten av 80 tallet og resulterte i etablering av en rekke elveeierlag. Tilsvarende ble den første kommunen med et fullorganisert og formalisert grunneiersamarbeid om hjorteviltforvaltningen etablert i Erfaringer høstet gjennom disse prosessene ble viktige for den prosjektorganiserte innsatsen fra 1996 til Tilbakeblikk på omleggingen i Agder og Telemark Hva har så gått bra i omlegging til driftsplanbasert fiskeforvaltning og bestandsplanbasert viltforvalting? Tatt i betraktning utgangspunktet og de biologiske utfordringene, er det oppnådd gode resultater mht. utvikling av den private hjorteviltforvaltningen. Omfanget av formalisert samarbeid innenfor store planområder har økt fra 0 % i 1993 til ca. 80 % av tellende elgareal i Det er da ikke tatt hensyn til enkelte områder med en form for privat planbasert forvaltning basert på kommunalt utviklede planforslag. Organiseringen har medført at det praktiske forvaltningsarbeidet er styrt av den private forvaltningen. En vesentlig tilleggseffekt av organiseringen er et betydelig kompetanseløft innenfor privat og offentlig sektor. Den lokale innovasjonskraften er styrket. Organisasjonene gjør det mulig å sette ideér ut i livet og å lære av erfaringer. Forvaltningen er i dag bedre i stand til å handle raskt og samordnet. Når det gjelder utvikling av regional hjorteviltforvaltning er resultatene mer beskjedne. Men de få enhetene som er etablert omfatter store arealer, er rådgivende, kostnadseffektive og har lykkes i å samordne forvaltningsmål og tiltak samt den offentlig og privat forvaltning. Det er elgen som danner basis for privat organisering og planer. Likevel har de fleste områder integrert hjort, rådyr og bever som saksfelt. Enkelte planområder har utarbeidet egne bestandsplaner for en eller flere av disse artene. Når det gjelder småvilt gjenstår fortsatt mye før den nasjonale målsetningen er innfridd. Det lokale incitamentet for en bestandsplanbasert småviltforvaltning er svakt. Dette sammen med svakt biologisk datagrunnlag og andre tradisjoner knyttet til grunneiersamarbeid enn i hjorteviltforvaltningen, gjør det i mange områder lite realistisk å integrere småviltforvaltningen i den nasjonale målsettingen. Når det gjelder kommunal sektor har oppnådde resultater først og fremst resultert i en kraftig rasjonalisering og forenkling av hjorteviltforvaltningen. De fleste kommunene kan forholde seg til en eller et fåtall godt organiserte planenheter med kvotetildeling hvert tredje til femte år. Samtidig kan det være grunn til å peke på at sparte offentlige kostnader i liten grad synes å være overført til andre oppgaver innen viltforvaltningen. Fiskeforvaltningen Også når det gjelder fiskeforvaltningen er hovedresultatet en bedre organisert og planstyrt privat forvaltning. Særlig gjelder det de større anadrome vassdragene i Agder og Telemark. Det er nå kun ett større vassdrag som mangler driftsplan og hvor jordskiftesak pågår for å utvikle samarbeidsgrunnlag for driftsplanlegging. Innenfor lakseforvaltningen har en lykkes langt bedre med å integrere næringsaspektet i planleggingen. Reetableringen av laksebestander, fullorganisering innenfor privat sektor og driftsplanlegging var godt timet og har gitt lakseforvaltningen en unik posisjon og utvikling i landsdelen. Også i lakseforvaltningen er detaljstyringen i betydelig grad overført til privat sektor, men med et sterkt offentlig engasjement knyttet til kalking, reetablering og fordelingspolitikk. Når det gjelder innlandsfiske er oppnådde resultater mer varierte. Områder med driftsplan er gjerne kjennetegnet av gode fiskeressurser og et sterkt rettighetshaverengasjement. Selv om det er utviklet en rekke driftsplaner gjenstår fortsatt mange større innsjøer og vassdrag hvor driftsplan vurderes som hensiktsmessig. Viktige utfordringer i viltforvaltningen I arbeidet med å realisere planbasert viltforvaltning har man møtt på en del utfordringer. En del kommuner var tidlig i prosessen passive eller virket lite motiverte til å bidra til å realisere en planbasert privat forvaltning. Videre er det mange kommuner som mangler offentlige målsettinger og rammer som definerer handlingsrommet til den private forvaltningen. Enkelte kommuner holder også fast på en offentlig detaljstyring gjennom å fastsette detaljerte krav som ledd i godkjenning av private planer samtidig som kravene mangler forankring i offentlige måldokumenter. Samtidig har mange godt organiserte planområder opplevd en kommunal forvaltning som er mer restriktiv i kvotetildeling etter 14 enn tilsvarende etter 15. Nye bestemmelser i hjorteviltforskriften av 2002 bedret situasjonen, men kommunene synes i liten grad å ha fått overordnet rettledning mht. kommunens ansvar og rolle. Omleggingsprosessen har svekket grunnlaget for utvikling av en leveområdeforvaltning (regional forvaltning). Dette skyldes vektleggingen av lokalt ansvar samtidig som det regionale ansvaret (fylkesmannen) er svekket. Økonomiske virkemidler på regionalt nivå er nødvendig for å stimulere frem regional samhandling og for overordnet prioritering av oppgaver. Et godt eksempel er opprettholdelse og videreutvikling av beslutningsgrunnlag for hjorteviltforvaltningen. Implementering av kunnskap og systemer for å måle endringer i hjorteviltets beitetilbud og opprettholdelse av gode systemer for overvåkning av bestandsutvikling (sett elg og hjort) er basale for kvaliteten av vår hjorteviltforvaltning. Det lokale perspektivet i omleggingsprosessen ser i enkelte områ- 8 Fisk&Vilt

9 or Agder og Telemark der ut til å ha svekket beslutningsgrunnlaget ved at det er blitt vanskeligere å skaffe til veie regionale datasett og ved at det er tyngre å implementere nye utviklingstiltak uten en regional samordning. Av andre erfaringer kan nevnes at det i liten grad er etablert rådgivende samarbeidsorganer lokalt og regionalt med representanter fra offentlig forvaltning, rettighetshavere og brukere. Aktørene har i liten grad uttrykt behov for slike organer. Næringsutvikling er svakt integrert i den planbaserte hjorteviltforvaltningen. Det er lett å argumentere for en forpliktende samordning av biologisk forvaltning innenfor arealer på 100 til 300 km 2, men å legge myndighet innenfor næringsmessig utnyttelse til det samme organet, vil i de fleste tilfeller ikke være hensiktsmessig. Arbeidet med næringsutvikling bør rettes inn mot mindre grunneierlag. På sikt kan grunneierlagene bli enige om å overføre samordningsoppgaver innenfor næringsutvikling til større planenheter. Viktige utfordringer i fiskeforvaltningen Når det gjelder engasjementet på fiskesiden i Agder og Telemark så har det lokale engasjementet vært svakt eller fraværende. Unntaket er større anadrome vassdrag og enkelte innlandsfiskeområder. Mye av årsaken antas å ligge i manglende økonomisk incitament for å innføre planbasert forvaltning. I kalkede vassdrag har ensidig offentlig fokus på allmenn tilgang til fisket bremset lokal næringsutvikling og bidratt til samarbeidsproblemer og eskalering av konflikter innenfor private samarbeidsstrukturer. Offentlige næringsutviklingsinteresser har i liten grad deltatt i lokale planprosesser, men vært sentrale økonomiske bidragsytere. Hva har gått bra? I omlegging til driftsplanbasert fiskeforvaltning og bestandsplanbasert viltforvalting er det utvilsomt elgforvaltningen som kan skilte med best resultatoppnåelse både innenfor privat og offentlig sektor. Det er her oppnådd: God organisering av den private forvaltningen. En planbasert biologisk forvaltning av høy kvalitet, med etterprøvbare mål, konkrete tiltak og evaluering. En god ansvars- og rollefordeling mellom lokalt og regionalt nivå som har sikret et godt beslutningsgrunnlag med analyser og anbefalinger på lokalt, regionalt og fylkesnivå i Agderfylkene og frem til og med 2003 i Telemark. I tillegg har samarbeid mellom regionale og lokale aktører sikret samordnet utvikling bl.a. ved gjennomføring av beiteprosjekter (metodeutvikling, registrering og implementering). Gjennomgående bedret oppgavefordeling mellom kommunen og den lokale private forvaltning. Tilsvarende har man utvilsomt lykkes best med den anadrome delen av fiskeforvaltningen. Det er her oppnådd: God organisering av den private forvaltningen. En planbasert biologisk og næringsmessig forvaltning av høy kvalitet, med klare mål, konkrete tiltak og evaluering. Betydelig bedring av fisketilbudet (volum) til allmennheten og økt lokal verdiskaping. Undersøkelse gjennomført høsten 2004 av Skogeierforbundet og Norske Lakseelver viste at nærmere tre av fire laksevassdrag nasjonalt har driftsplan. Foto: Roar A. Lund. God bistand fra fylkesmenn og enkeltkommuner Sett fra vårt ståsted i Agder-Telemark Skogeierforening har enkelte forhold hatt større betydning enn andre for vår mulighet til å bidra til å nå de nasjonale målene. Her fremheves blant annet tett og tillitsfullt faglig og økonomisk samarbeid mellom fylkesmennene og AT Skog. Spesielt viktig var utvikling av felles mål og rolle- ansvarsfordeling gjennom en samling i regi av fylkesmannen i Vest-Agder i Ellers har fylkesmennenes prinsippfasthet knyttet til behandling av klagesaker hatt stor betydning for utvikling av ansvar- og roller mellom den private og kommunale viltforvaltningen. Viktige bidragsytere har også vært sanering og revisjon av vilt- og fiskeforskrifter, etableringen av kommunale viltfond samt enkeltkommuner som aktivt har sluttet opp om omleggingen. Fisk&Vilt

10 Med bakgrunn i den sterke nedgangen i de ville laksebestandene i Norge på 90-tallet ble det såkalte Rieber-Mohn-utvalget nedsatt i Utvalget kom med sin innstilling i Her foreslås blant annet innføring av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag. Denne ordningen er nå under implementering. Det ble også foreslått å innføre kvotebasert villaksforvaltning i elv og sjø. Som følge av sistnevnte ble det i 2001 nedsatt en arbeidsgruppe som har utredet dette. Gruppen har nå avgitt sin innstilling og foreslår å ikke innføre et slikt system. Av: Svein Knutsen Arbeidsgruppen, som har vært ledet av Direktoratet for naturforvaltning, fikk i oppgave å utrede administrative konsekvenser og nødvendige kontrollordninger ved innføring av kvotebasert regulering i lakseforvaltningen. Samtidig skulle gruppen initiere og gjennomføre forsøk med forskjellige typer kvoteordninger i funksjonstiden, og identifisere kunnskapsmangler og overvåkingsbehov. Deltakere i gruppen har vært representanter fra forvaltningsmyndighetene, rettighetshaverne og brukerne. I arbeidet er det samarbeidet med elveeierlag om forsøk i Mandalselva, Surna, Suldalslågen og Saltdalselva. Det er også gjennomført forsøk i fjordsystemet utenfor Namsen og på Nordmøre. Rapporten fra arbeidet, som er lagt ut under slår fast at det er lite formålstjenlig å innføre et kvotebasert reguleringsregime i laksefisket nå. Vesentlig kunnskapsmangel Vi mangler vesentlig kunnskap for å etablere et kvotesystem som vil gi bedre treffsikkerhet i reguleringene enn det systemet vi har i dag. For å oppnå dette, er det en forutsetning at vi har tilstrekkelig kunnskap om innsiget av laks til norskekysten, til de forskjellige regionene og til de enkelte vassdragene. Det prognoseverktøyet som til nå er utviklet, er grovt og usikkert, og det gjenstår mye forsknings- og utviklingsarbeid før det kan utarbeides rimelig sikre prognoser. Videre er det en forutsetning for et mer presist reguleringsregime at vi har nødvendig kunnskap om hvor mange gytefisk det er behov for i det enkelte vassdrag. Gytebestandsmål er til nå bare utarbeidet for et fåtall vassdrag, og det gjenstår også på dette området relativt mye arbeid før vi har etablert gytebestandsmål i et tilstrekkelig antall vassdrag. Selv om vi får et prognoseverktøy som er presist nok, og får etablert gytebestandsmål for vassdragene, vil det, etter arbeidsgruppens vurdering, være lite å tjene på å innføre kvoter i laksefisket. En kvoteordning vil være svært ressurskrevende i forhold til dagens ordning, både for forvaltningsmyndighetene, brukerne og ikke mist for rettighetshaverne, og det er vanskelig å se at et kvotebasert reguleringssystem i overskuelig fremtid vil kunne bli et vesentlig mer presist system enn det vi har i dag. Arbeidsgruppen understreker imidlertid at det er viktig å videreutvikle prognoseverktøyet og utvikle metoder for etablering av gytebestandsmål i vassdragene. Dette vil være nyttige instrumenter i reguleringen av laksefisket selv om kvoter ikke innføres. Alternativ hvis kvoter likevel innføres Arbeidsgruppen har utarbeidet et alternativt forslag til gjennomføring av kvotesystem dersom myndighetene på tross av gruppens anbefalinger ønsker å innføre kvotebasert villaksforvaltning i elv og sjø. Da bør Direktoratet for naturforvaltning fastsette totalkvoten for landet og fordele denne på ulike regioner. Fylkesmannen bør fastsette fordelingen av regionkvoten mellom elv og sjø i den enkelte region Arbeidsgruppe foreslår å ikke innføre kvotebasert villaksforvaltning i elv og sjø Under: Uansett innføring av kvoter eller ikke er nok de fleste enige om at måtehold bør utøves i vår høsting av laks- og sjøaurebestandene. Foto: Roar A. Lund. og fordele elvekvoten til vassdragene regionen. Det bør opprettes rådgivende organer i alle regionene for å bistå forvaltningsmyndighetene med å fastsette og fordele kvoten(e). Kvotene for sjøfiske i den enkelte region bør fastsettes som en total fangskvote for hele regionen som det kan fiskes på til fastsatt kvote eventuelt blir nådd. Det må fastsettes både fisketid og ukefredning som i dag, og fangstdagbok bør føres daglig før fangsten tas på land. Rettighetshaverne bør selv stå for fordelingen av vassdragskvoten. Dette krever at det enten etableres et nytt organ i hvert vassdrag for å forestå fordelingen, eller at fordelingen skjer med flertallsvedtak etter lakse- og innlandsfiskelovens 25. Ressurskrevende ordning Arbeidsgruppen har, på grunnlag av kunnskap om kvoteordningen som er innført i Irland, og de forsøk som gruppen selv har initiert, anslått en årlig merkostnad i størrelsesorden millioner kroner ved innføring av et prognosebasert kvotesystem i laksereguleringene. Dette er logistikkostnader, kostnader ved nødvendig oppsyn, overvåking m.m. Dersom det ikke innføres krav om at all laks skal merkes, vil den årlige kostnaden bli redusert med et beløp i størrelsesorden 3-5 millioner kroner. Gruppen understreker at kostnadsanslagene er svært usikre. 10 Fisk&Vilt

11 Behov for bedre rammebetingelser for jakt- og fisketurisme Reiselivsbedriftenes Landsforening og Skogeierforbundet har anslått at det naturbaserte reiselivet tilfører Bygde-Norge ca. 4 milliarder kr årlig, og at dette kan dobles i løpet av en ti-års periode. Men realisering av mulighetene forutsetter bedre rammebetingelser. Grunneiere og andre som ønsker å satse opplever tolkning av plan- og bygningsloven som en av de største flaskehalsene for videreutvikling av jakt og fisketurismen i Norge. Av: Svein Knutsen Plan- og bygningsloven (PBL) regulerer all arealbruk i Norge og er således kanskje den viktigste loven for arealintensive næringer som landbruksnæringen. Loven kan anvendes slik at det legges til rette for utvikling av utmarksbaserte næringer, men har klare begrensninger i forhold til nye landbruksbaserte aktiviteter. Rådgiver Bjørn Lauritzen i Skogeierforbundet erfarer ofte at tolkningen av deler av loven er så streng at viktige tiltak som ledd i å utvikle lokale reiselivstilbud hindres. Det tenkes her først og fremst på tolkning av begrepet stedbunden næring. I dagens tolkning av begrepet ligger det flere begrensninger. Et av de viktigste er kravet om at aktiviteten skal plasseres ved bruket. En langt mer hensiktsmessig tolkning vil være at aktiviteten skjer på eiendommen, og stedbunden bør derfor erstattes med eiendomsbasert næring. I tillegg er det presisert i veiledningsmateriellet til PBL at aktiviteter som jakt, fiske og bærplukking og lignende som har preg av frilufts- eller fritidsaktivitet, faller utenfor begrepet. Tilrettelegging for nevnte aktiviteter, for eksempel infrastrukturtiltak og bygging av utleiehytter, faller således også utenfor. En slik avvisning av utmarksrelaterte aktiviteter, selv om det er en reell og inntektsgivende næringsvirksomhet, representerer trolig den viktigste flaskehalsen for økt utnyttelse av utmarksressursene i Norge. Lauritzen mener derfor det må være et mål at loven endres slik at ulike tekniske inngrep, for eksempel veier/parkeringsplasser, småutsalg og lignende, i tilknytning til utmarksbasert reiseliv tillates også andre steder på eiendommen. Adkomst er ofte en forutsetning for økt kommersiell utnyttelse, og lovverket bør tillate slike inngrep på lik linje med andre tiltak som i dag inngår i stedbunden næring. Utleiehytter er ikke definert som stedbunden næring I dag faller utleiehytter utenfor begrepet stedbunden næring. I tillegg kreves tillatelse til bruksendring ved utleie av driftsbygninger eller kårbolig til annen virksomhet enn landbruksvirksomhet. Slik bruksendring er ikke i samsvar med LNF-kategorien og det må i så fall dispenseres fra planen. Å inkludere utleiehytter i stedbunden næring eller at annet utvidet næringsbegrep, vil bidra sterkt til muligheten til økt reiselivssatsning med de betydelige ringvirkningseffektene dette vil ha i mange lokalsamfunn. Ofte kan det ikke vises til konkrete miljømessige ulemper ved bygging av for eksempel hytter. Avslagene begrunnes gjerne ved at det etter kommuneplanen ikke er anledning til å bygge hytter i de områder som kommunen har lagt ut som LNF-områder, samtidig som myndighetene ikke godtar at det foreligger særlige grunner for dispensasjon. Dette til tross for at det er dokumentert at byggingen av hyttene vil styrke næringsgrunnlaget på eiendommene. Lauritzen sier at kommunene bør legge forholdene til rette for bygging av hytter som et tiltak for å utvikle blant annet jakt- og fisketurisme på landbrukseiendommer, ved at det gjennom bestemmelser (jf. 20-4, annet ledd bokstav c) til arealdelen åpnes for bygging av slike hytter etter en særskilt vurdering. Forutsetninger for at slik tillatelse kan gis, bør være at hyttene ikke bygges på høyproduktive landbruksarealer eller berører konkrete miljøverdier. Hvis kommunene ikke har knyttet slike bestemmelser til LNF-områdene, må det dispenseres fra planen. Slike dispensasjonssøknader ender ofte med avslag. Lauritzen mener det bør være slik at hvis bygging av slike hytter bidrar til å styrke næringsgrunnlaget på en eiendom, er dette å betrakte som en «særskilt grunn», og at det dermed bør dispenseres fra plan med mindre det er påvist konkrete negative konsekvenser ved bygging av hytta. Byggeforbud i 100 meters grensen mot vassdrag Grunneiersiden opplever i stor grad at PBL ledd pkt. f blir ofte brukt til å hindre aktivitet i 100 meters beltet til vassdrag. En redusert bruk eller en mer fleksibel tolkning av denne lovens bokstav vil klart forbedre muligheten for en rasjonell økonomisk utnyttelse av utmarksressursene. Blant annet innen fisketurismen er det viktig for kundene at overnattingsenhet ligger i nærhet til aktuelt vassdrag. Erfaring viser at hytter som er lokalisert langt fra innsjø eller elv er vanskeligere å få leid ut til fiskere. Flertallet i Energi- og miljøkomiteen har i Innst.S.nr. 116 ( ) presisert at topografien i Norge er slik at det mest utnyttbare arealet ligger i dalførene og langs vassdragene, og at dette ikke bare gjelder ved de større vassdragene. Komiteens flertall ønsker å legge til rette for lokal næringsutvikling, og i utmarksområder særlig basert på egne naturressurser. Bjørn Lauritzen påpeker at det er verdt å merke seg disse kommentarene som bekrefter påstanden om at 100 meters beltet mot vassdrag er en reell flaskehals for utmarksbasert næringsutvikling. Foto: Roar A. Lund. Fisk&Vilt

12 Spredning av fremmede arter en alvorlig Spredning av fremmede arter blir stadig en større trussel mot naturens mangfold. I ferskvannsøkosystemer regnes introduksjon og spredning av fremmede arter som den største trusselen. Økt handel, turisme, reisevirksomhet og nedbygging av grensekontroll fører til at stadig flere arter spres til områder der de ikke hører naturlig hjemme. Av arter som er innført til Norge, eller til naboland og som har spredd seg videre hit til landet, kan nevnes lakseparasitten Gyrodactylus salaris, bisamrotte, kongekrabbe, iberiaskogsnegl og tromsøpalme. Noen arter finnes naturlig i en region av landet og er blitt spredd til områder der de gjør skade på andre arter og økosystemer. Blant disse er ørekyte, abbor og gjedde. Jarle Steinkjer, Seniorkonsulent og Heidi Hansen, Rådgiver Begge Direktoratet for naturforvaltning Spredning av ørekyte til den øverste delen av Namsenvassdraget er et nytt eksempel på uheldig spredning av en art som ikke naturlig hører hjemme der. Det er nå bare et tidsspørsmål før den sprer seg nedstrøms til lakseførende strekninger i Namsen. Det er for tidlig å si hvilken følge dette får for laksestammen i Namsen, men i verste fall kan lakseproduksjonen reduseres betydelig, fordi ørekyte spiser samme næring som lakseyngelen. Det er også stor bekymring for at ørekyte skal få en negativ effekt på Namsblanken. Namsblank er en relikt laksetype som finnes ovenfor anadrom strekning i øvre deler av Namsenvassdraget. Den er Europas eneste laksestamme som lever hele sitt liv i rennende vatn, og er derfor en av de mest verneverdige fiskestammene vi har i Norge. Namsvatnet, hvor ørekyta nå er registrert, er innfallsporten til Børgefjell nasjonalpark. Børgefjell har noen av de mest verdifulle ørrethabitatene i Norge, og det er derfor av vesentlig betydning å unngå spredning inn i nasjonalparken. Utbredelse av ørekyte Ørekyte tilhører gruppen av østlige innvandrere til Norge. Ferskvannsfiskenes utbredelse i Norge er i utgangspunktet bestemt av de ulike artenes innvandring til landet etter siste istid. Avhengig av innvandringsvei og tidsepoke grupperes fiskene i vestlige og østlige innvandrere. De fleste av de naturlig forekommende ferskvannsfiskene i Norge har innvandret fra øst. De første innvandrerne etter istiden slik som sik, harr, abbor, lake og gjedde, har størst naturlig utbredelse. Senere innvandrere, slik som ørekyte, ble stoppet av landhevingen. Vestlige innvandrere slik som laks, aure, røye og stingsild finnes i de fleste kystvassdragene. Naturlige vandringshindre som fosser og lignende barrierer avgjorde hvor langt innover i landet fisken kunne vandre. Den naturlige utbredelsen av ørekyte i Norge omfatter trolig bare laverliggende strøk på Østlandet og noen vassdrag i Troms og Finnmark. Det er imidlertid vanskelig å angi den naturlige utbredelsen av ørekyte, fordi mennesker i lang tid har spredt arten. Utbredelsesmønsteret i dag er således et resultat både av naturlig spredning og av menneskeskapt spredning. Figurene viser utbredelsen av ørekyte i Norge rundt 1920 og pr Den lille karpefisken har blitt spredt til mange nye vassdrag i løpet av 1900-tallet, som følge av bevisste og ubevisste fiskeutsettinger, og fiske med levende agn. Selv i dag, hvor det er forbudt å fiske med levende agn, er det mye som tyder på at denne type fisking er økende. Dersom spredningen av ørekyte fortsetter i samme omfang som hittil, vil den i løpet av noen tiår forekomme over store deler av landet. Effekter av en ørekyteintroduksjon Ørekyte er vår mest alminnelige karpefisk. Det er en liten fisk (maksimum 8-12 cm) som lever i strandsonen og i bekker. Den går ofte i stim og blir tallrik. Det er en svært tilpasningsdyktig art, og den finnes over et vidt geografisk område. I Norge lever fisken fra kystnære områder til høyfjellet. Den har stor variasjon i mange livshistorietrekk som vekst og alder ved kjønnsmodning. Den kan raskt etablere seg etter en introduksjon. Ørekyte i et vassdrag kan få store negative konsekvenser for ørretproduksjonen. Det gjelder særlig i små, grunne lokaliteter hvor ørekyten kan danne svært tette bestander, og i lokaliteter der den effektivt kan beite ned ørretens næringsdyr. Den er en viktig næringskonkurrent til ørreten. Den spiser gjerne de samme næringsdyrene som ørreten, men tar dem mens de enda er for små for ørreten. Det Foto: Roar A. Lund. 12 Fisk&Vilt

13 trussel mot naturens mangfold er også vist at ørekyte spiser ørretyngel når de er nyklekket og kommer opp av grusen. Spredning av ørekyte representerer en alvorlig trussel ikke bare mot naturens mangfold, men også mot natur- og rekreasjonsverdien i våre vassdrag og får dermed en negativ virkning ressursøkonomisk. Mange vann og vassdrag som tidligere har vært gode fiskevann er blitt ødelagt og rekreasjonsverdien som fiskevann er borte. Økonomiske ringvirkninger av fisketurisme vil følgelig forsvinne. Utbredelse 1920 Utbredelse 2002 Tiltak mot fremmede arter Det er nå en økende interesse for å bevare naturlige ferskvannsøkosystemer og genetisk variasjon hos ferskvannsfisk i Norge. Dette krever blant annet at man iverksetter tiltak for å hindre spredning av fiskearter og andre ferskvannsorganismer. I enkelte tilfeller er det viktig å fjerne introduserte arter for å hindre skade på verdifulle økosystemer og hindre videre spredning. For budsjettåret 2005 har Stortinget øremerket 2 mill. kroner som skal benyttes til tiltak mot ørekyte og andre introduserte fiskearter. Det vil bli lagt vekt på å kartlegge utbredelse og spredningsmuligheter for ørekyte og andre problemarter, samt informasjonsarbeid og andre tiltak som er viktig for å hindre videre spredning. Direktoratet for naturforvaltning vil i tiden framover legge stor vekt på følgende tiltak: Informasjon: Informasjonsarbeid og holdningsskapende arbeid er ansett å være det viktigste tiltaket for å hindre videre spredning av fremmede arter. Det må informeres om konsekvensene av å spre fremmede fiskearter, lovverket som regulerer flytting av fisk og forbudet mot bruk av levende agn. Særlig er det viktig med informasjon til utlendinger om det norske forbudet mot bruk av levende agn, ettersom lovverket er annerledes i andre Europeiske land. Overvåking: Et overvåkingsopplegg er nødvendig for å være i stand til å iverksette tiltak dersom spredning til et nytt område skjer. Det er viktig at man til enhver tid kjenner utbredelsen av våre ferskvannsfisker. Fiskesperrer: Det kan være aktuelt å installere fysiske fiskesperrer i vassdrag med ørekyte for å hindre oppstrøms spredning. Dette er blitt gjennomført i et vassdrag på Hardangervidda. Utfisking: I små innsjøer har teinefiske ført til en kraftig desimering av tette ørekytebestander. Tiltaket er imidlertid svært ressurskrevende, og tiltaket må gjentas ofte. Utfisking med ruser må vurderes nøye før det iverksettes med tanke på om det er verd å bruke tid og ressurser på tiltaket. Det er bare i svært små og grunne innsjøer man har registrert effekt av tiltaket. Utryddelse: Bruk av rotenon er den mest effektive metoden for å fjerne uønskede fiskebestander fordi den er giftig for fisk ved svært lave konsentrasjoner. Miljøforvaltningen er restriktiv til bruk av rotenon i fiskeforvaltningen. Det er imidlertid gitt åpning for bruk av rotenon for å fjerne alvorlige sykdommer og parasitter, f eks lakseparasitten Gyrodactylus salaris, og for å fjerne introduserte fiskearter som truer verdifulle lokale arter og stammer, eller hvor faren for videre spredning er stor. Det ble for noen år siden gjennomført en vellykket rotenonbehandling på Hardangervidda. Ørekyte hadde blitt spredt opp til vannskillet og truet dermed de gode ørretlokalitetene på hele Vestvidda. Spredning av fremmede arter som et internasjonalt problem Menneskene har i lang tid brakt mange arter inn i nye miljøer rundt om i verden for å bruke dem til mat, pynt eller kjæledyr. Noen arter har reist som blindpassasjerer. Spredning av arter er et globalt problem både for det biologiske mangfoldet og samfunnsøkonomisk. Amerikanske eksperter regner med at innvandrende arter koster USA oppimot 900 milliarder kroner i året. Det gjennomføres tiltak for å fjerne introduksjoner over hele verden. Nedenfor beskrives tre eksempler på tiltak for å fjerne uønsket fisk rundt om i verden. I USA gjennomføres nå et prosjekt for å redde en unik ørrettype, Paiute cutthroat trout (Oncorhynchus clarki seleniris) som bare fines i et begrenset fjellområde i California. Dette er en gulgrønn ørret helt uten prikker. Den er truet på grunn av utsetting av regnbueaure. Regnbueauren krysser seg med den stedegne ørretstammen og ødelegger således det genetiske materiale. Miljøvernmyndighetene gjennomfører derfor nå et prosjekt for å fjerne regnbueauren og krysningene og således få tilbake det naturlige leveområdet til den unike ørretstammen. I England har karpefisken Topmouth gudgeon (Pseudoraspora parva) spredt seg til ca 20 små innsjøer. Dette er en liten akvariefisk, opprinnelig hjemmehørende i Kina, som har vist seg å gjøre stor skade når den kommer ut i naturen. Miljøvernmyndighetene i England har estimert at i 2040 vil alle innsjøene i England ha denne fiskearten dersom det ikke blir iverksatt tiltak for å utrydde den øyeblikkelig. Miljøvernmyndighetene har derfor startet et program for å fjerne denne arten fra området hvor den i dag er utbredt. I Spania ble karpe (Cyprinus carpio) satt ut i en innsjø som hadde et svært rikt fugleliv. Etter introduksjon av karpe er innsjøens økosystem endret radikalt. Dette har bl a ført til at fuglene forsvant fra innsjøen. Det gjennomføres nå tiltak for å fjerne karpen i et forsøk på å få tilbake det opprinnelige økosystemet. Fisk&Vilt

14 V&F nytt Forsøk med utvidet jakttid for elg og hjort I 2002 henvendte flere organisasjoner seg til Direktoratet for naturforvalting med ønske om igangsettelse av en forsøksordning med lengre jakttider på elg og hjort. Bakgrunnen er gjeldende jakttidsforskrift som ikke innfridde ulike aktørers ønske om vesentlig lengre jakttider enn i forrige jakttidsperiode. Et forsøk med utvidet jakt på elg og hjort til 30. november ble igangsatt og gjennomføres i syv kommuner i perioden I utvelgelsen av forsøkskommuner er det stilt en rekke krav. Blant annet skal områdene praktisere utleie av jakt og samjakt. Ren storviltjakt aksepteres kun første uka i elg- og hjortejakten. Grunneierne skal tilby variert småviltjakt. Den skal være åpen, og tilbudet skal være bedre i forsøksperioden enn i Et annet krav er at jakta skal organiseres slik at den ikke får negative konsekvenser for annet friluftsliv. Deltakelse fra aktuelle områder er basert på frivillighet. I 2003 ble det gjennomført forsøk i kommunene Stor-Elvdal, Jølster, Skien, Siljan og Verdal samt i Lågen-eikern elgregion. Etter at forsøk er gjennomført i 2003 og 2004, har man fått en del erfaringer med lengre jakttider. Arbeidsgruppen ønsker så langt ikke å gå ut med for mange av disse før evalueringsrapport fra Norsk institutt for naturforskning foreligger i januar/februar Forsøket er veldig spennende, sier Vidar Holthe, som deltar i arbeidsgruppen på vegne av Norges Skogeierforbund. Fra grunneierhold er det lenge uttrykt ønske om lengre jakttider på elg og hjort, både av forvaltningsmessige årsaker og for å øke inntektene fra salg av jakt. Gjennom forsøkene får vi helt ny kunnskap om problemstillinger vedrørende samjakt, forholdet til friluftslivet og i hvilken grad lengre jakttider øker inntjeningen fra jaktsalg. Dette vil samlet gi et langt bedre beslutningsgrunnlag enn tidligere når jakttider som skal ivareta ulike samfunnsinteresser skal vedtas. Nyttig kunnskap fra forsøket er også at med en forlengelse av elgjakta ut november ble så mye som tyve prosent av dyrene felt i den utvidede perioden. 30. November Samjakt ødelegger ikke for hjorteviltjakta Noen utmarkslag selger dessverre ikke småviltjakt i hele eller store deler av jakttiden for elg. Derimot er samjakt mellom elgjegere og småviltjegere enkelt å få til med litt smidighet fra begge parter. Ofte utnytter de ulike jegergruppene ulike deler av terrenget, og gjennom ryddige avtaler og god kommunikasjon, er det rom for ulike typer jegere innen et område. I Sverige er det gjort forsøk med radiomerkede elger og drivende hunder i september og oktober. Under forsøkene viste det seg at elgene ikke ble særlig skremt av en hund i harelos, selv om hunden kom helt i nærheten. I over halvparten av tilfellene beveget elgen seg under 50 meter. Forsøk ble også gjort ved at småviltjegere skremte elgene. Det viste seg at selv om småviltjegerne var 100 til 150 meter fra elgene, så trakk de ikke særlig langt vekk. Hvis småviltjegerne kom nærmere, var flukten i gjennomsnitt ca. 440 meter på kurs Oppdatert statistikk fra Bygdefolkets Studieforbund pr. april viser at personer har deltatt på studieringer i kursene «Målrettet elgforvaltning» og «Målrettet hjorteforvaltning» siden våren Bare siden siste årsskifte har deltakelsen på disse kursene vært på 550 personer. Det har vært arrangert nærmere 900 studieringer elgringer og 274 hjorteringer - og antall solgte bøker nærmer seg Kursene kostet rundt én mill. kroner å utvikle, og ble mulig å realisere som følge av støtte fra Statens viltfond og to statlige kompetanseutviklingsprogrammer. Kompetansen kursene gir merkes godt, spesielt i områder der grunneierne er i ferd med å overta det praktiske forvalteransvar et basert på bestandsplaner. Flere skogeierforeninger melder om at organiserings- og planarbeid går vesentlig lettere der kursene er blitt gjennomført. Interessen for kursene har også vært stor blant kommuneansatte. Foto: Jan Grønseth Veileder om sett hjort Sogn og Fjordane Skogeigarlag er for tiden i ferd med å utarbeide en veileder om sett hjort. Ansvarlig for arbeidet, Finn Olav Myhren, sier den vil få en avgrensning og strukturering av innhold tilsvarende veileder om sett elg som Norges Skogeierforbund gav ut i februar. Målet med utgivelsen er å bidra til at det utvikles gode rutiner for innsamling, lagring og bruk av slike data. Flere års tidsseriedata med sett hjort vil forhåpentligvis gi et verdifullt bidrag til den bestandsplanbaserte hjorteforvaltningen. Veilederen ferdigstilles og legges ut på nett innen utgangen av desember. Ny veileder om håndtering av felt hjortevilt I april ble det utgitt en hendig veileder om håndtering av felt hjortevilt. Bak initiativet står står Tom Udø fra Statskog, Vidar Holthe fra Skogeierforbundet, Johan Trygve Solheim fra Norsk Hjortesenter og Tor Punsvik fra Fylkesmannen i Vest-Agder. Bakgrunnen for initiativet er at jaktas gode opplevelser ikke alltid bringes helt inn i måltidet gjennom god håndtering av kjøttet. I den forbindelse gir veilederen konkrete og gode råd som mange vil ha nytte av. Fra innholdet nevnes offentlige forskrifter om behandling av viltkjøtt for omsetning, vurdering av treffpunkt, vomming, transport, mørning, oppdeling pakking og bevaring. Veilederen kan bestilles på e- post po stmottak@fmva.no og tlf Fisk&Vilt

15 Nytt utdanningstilbud innen naturbasert reiseliv Ved Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) på Ås er det startet et nytt masterstudium i utmarksbasert næringsutvikling. Studiet kombinerer fag som sosiologi, arealplanlegging, økonomi, næringsutvikling og reiseliv med naturforvaltningsfag. Målet med studiet er å gi studentene en framtidsrettet og helhetlig tilnærming til naturressursforvaltningen og de muligheter, utfordringer og konflikter som ligger i en økt kommersiell bruk av utmarka, sier rådgiver Stian Stensland ved Institutt for naturforvaltning (INA) på UMB. Interessen for reiseliv som fagfelt er stor blant studentene ved UMB og nesten 70 studenter har i vår fulgt undervisningen i det nye reiselivskurset som er en del av masterprogrammet. Søknadsfrist for opptak til høsten 2005 er 1.juni og det forventes å tas opp studenter. Se også Studentene på det 2-årige masterprogrammet kan velge i tre ulike spesialiseringer: Fornybar energi: Aktuelle emner er primært økonomi og energiproduksjon. Sentralt står fornybare energikilder som bioenergi, vind, sol og vannkraft. Arealbruk: God kunnskap om eiendomsfag, planlovgivningen, lover og regler er viktig når det skal drives næringsutvikling i utmark. I denne spesialiseringen legges det spesielt vekt på disse problemstillingene, men det gis også fordypning innen reiselivsfag. Utmark og naturturisme: Sammenhengen mellom en god biologisk forvaltning av naturressursene og utnytting av disse gjennom reiselivsvirksomhet, er hovedfokus i denne spesialiseringen. For å oppnå dette vil studentene få fordypning innen både naturforvaltning og reiselivsfag. UMB er også i ferd med å bygge opp mer fagkompetanse og forskning på dette fagfeltet, og ansetter en professor II i løpet av kort tid. I tillegg er det utlyst 2 doktorgradsstipendiater (PhD) innen prosjektet Næringsutvikling basert på utmarksarealer, med vekt på fisketurisme, et fellesprosjekt mellom UMB og Norsk institutt for naturforvaltning (NINA). Dette prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd. V&F nytt Prosjekt om forbedret fangstrapportering av villaks Direktoratet for naturforvalting, Norske Lakseelver og Norges Skogeierforbund har for tiden dialog om gjennomføring av et landsdekkende prosjekt for å bedre fangstrapportering av villaks. Bakgrunnen er at det trolig skjer en betydelig underrapportering i noen vassdrag. Selv om det har skjedd betydeligere forbedringer de senere årene, spesielt i forbindelse med drifsplanprosesser, er det sannsynligvis et høyt antall tonn som ikke fanges opp av den offisielle statistikken. Hensikten med satsingen er å 1) bedre beslutningsgrunnlaget for den biologiske forvaltingen og 2) utvikling av fisketurismen gjennom å vise til gode fangster i aktuelle vassdrag. Prosjektet vil gjøre en kartlegging av hvordan fangstrapporteringsrutinene er i spesielt mellomstore og store vassdrag, og etablere samarbeid med aktuelle elveeiere for å etablere bedre rutiner der er nødvendig. Satsingen kommer trolig til å vare over to år og starte høsten Foto: Roar A. Lund Inatur.no setter nye rekorder Tekst: Marianne Tveito Mai-måned, med sesongstart fiske og online salg av småviltjaktkort, bød på rekorder for inatur.no. Gledelig mange benytter nettstedet for kjøp av produkter innen friluftsliv, jakt, fiske og overnatting. Og antall tilbydere øker. Inatur.no hadde over besøk i mai. Dette er langt flere enn beste måned i fjor, som var september og jaktstart. Antall solgte fiskekort har mer enn tidoblet seg på ett år, mens det i mars ble det solgt sju ganger så mange småviltjaktkort som tilsvarende periode i fjor. Salg av overnattingsdøgn har hatt en jevn økning. Og stadig flere velger online bestilling og betaling. Nå betaler halvparten av brukerne overnatting med kreditkort via Inaturs elektroniske betalingsløsning. Samarbeider om lukrativ laks Inatur jobber stadig med å få flere tilbyder av laksefiske inn på portalen. Upper Namsen Fishing, en av Norges største lakseentreprenører, ligger nå inne med mange flotte tilbud. Selskapet er et resultat av at flere grunneiere i Namsen har inngått et valdsamarbeid for å optimalisere foredling og salg av ressursene. - Grunneiere begynner heldigvis å innse at samarbeid er nødvendig, sier Endre Aalberg, administrasjonsleder i Upper Namsen Fishing. Tidene forandrer seg og inntektene fra vante ressurser stagnerer. Eksempelvis er det blitt mer utfordrende å selge laksefiske til bedriftsmarkedet. Bedrifter inviterer ikke i samme grad den samme gruppen til samme opplevelse år etter år. Mindre tid til fellesskap, større mobilitet og mindre lojalitet til tilbyderne, kombinert med mer penger blant folk flest, har ført til en dreining i markedet. For å kunne opprettholde inntjeningen, og for å kunne gi det samme tilbake til grunneierne, måtte vi tenke nytt og søke etter en samarbeidspartner. Beste tilbyderportal Gjennom Upper Namsen Fishing henvender nå grunneierne seg også til personmarkedet. Inatur ble da et naturlig valg for online markedsføring og salg, fortsetter Aalberg. - Dette er den beste tilbyderportalen vi har sett, seriøs og kvalitativt bra. Med inatur.no når vi betalingsvillige enkeltpersoner, i tillegg til bedriftsmarkedet. - Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg tidligere har brukt på å skreddersy opplevelsespakker med laksefiske, bare for å oppleve at salget ikke ble noe av. Nå har vi lagt inn flere forskjellige tilbud på inatur.no. Laksefiskere kan enkelt finne et passende tilbud og ordner det meste selv på ett sted, inkludert betaling av fiskeravgiften. For oss betyr det tid og penger spart, sier Aalberg, som har store forventninger til kortsalg gjennom inatur.no. Fisk&Vilt

16 Fisk &Vilt Foto: Kjell- Erik Moseid