Nr Møt Jon Michelet: Det finnes mange slags VANDRERE. Sidene Bolig for alle! Men når blir en bolig et hjem?

Transkript

1 Nr Møt Jon Michelet: Det finnes mange slags VANDRERE Sidene Bolig for alle! Men når blir en bolig et hjem? Sidene 4-17

2 Leder Livsviktig boligpolitikk Husbåtene i Bjørvika Der det finnes vilje, finnes det vei og muligheter - også når det gjelder å få folk i hus - om det så er båt! Kirkens Bymisjon har alltid vært utfordret av møtet med hjemløse mennesker. Det har ført til kreative ideer og løsninger, gjerne i samarbeid med det offentlige. På og 70-tallet lå to husbåter i Bjørvika omtrent der Operaen ligger nå - ved utløpet av Akerselva. De slitte små skutene var et tilbud til hjemløse menn i hovedstaden. Den første båten ble åpnet i 1961 og hadde 41 senger. Senere ble en mindre båt lagt til på utsiden. Sammen dekket de et stort behov. Dette var akuttovernatting, og noen av gjestene var gjengangere og holdt til i båtene over tid. Den første måneden huset båtene 452 mann. Båtene lå til kai fram til 1984 og var et kjent trekk i bybildet. Da ble de innhentet av bedre bo-tilbud, nye behov og sikkerhetskrav. Den største av båtene ble da slept på fjorden og brent. Husbåtene er blitt kalt et av de dristigste samarbeidsprosjektene mellom Oslo Kommune og Kirkens Bymisjon. Dagens overnattingstilbud til fattige tilreisende har likhetstrekk: Slitne folk uten tak over hodet får enkel overnatting og nattens hvile. Staten støtter, Kirkens Bymisjon er blant de som driver tilbudet. Så er det ihvertfall et tak over gata for de mest utsatte, dengang som nå. Informasjonsblad for Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo Tollbugata 3, 0152 Oslo Telefon E post: firmapost@bymisjon.no Hjemmeside: I redaksjonen: Per Frogner (ansvarlig red.) per.frogner@bymisjon.no Kristian Badendyck Fjeldstad kristian.fjeldstad@bymisjon.no Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Lay out: Torstein Ihle torstein.ihle@bymisjon.no Forsidefoto: Torstein Ihle Trykk: Prinfo Unique Opplag: IK kontrollert innsamlingskonto: Å leve er å bo. Å bo er å leve.på mange språk er bo og leve det samme ordet: Where do you live? Aquí vivo? Så grunnleggende er vårt behov for en stabil og trygg bolig. Et sted vi ikke bare har som adresse. Men som vi kan kalle vårt hjem. Hvor vi er hos oss selv. Hvor vi kan invitere venner og familie. Hvor vi kan være vert. Hvor vi kan hvile ut. Samle krefter til å gå ut og møte verden. Det handler om livet. Så boligpolitikken er intet mindre enn livsviktig. Vi trenger en forsterket sosial boligpolitikk. I landet vårt er det faktisk alt for mange som ikke bor, ikke bor stabilt, ikke har et hjem. Det svekker selvsagt deres muligheter til å takle andre livsutfordringer. Hvordan kan man for eksempel klare å kjempe seg ut av rusavhengighet om man ikke en gang har en trygg bolig? Det er også for mange som står i fare for å bo seg i hjel, som vi folkelig sier. Til tross for at bolig handler om livsopphold og basisbehov, og er en grunnleggende menneskerett, er reguleringen av hvem som får hvilken bolig for det meste overlatt til markedskreftene. Og boligmarkedet i Norge er knallhardt. Det er en markedsovertro i boligpolitikken, mener mange som selv befinner seg på utsiden, og strever med å skaffe seg og beholde en trygg bolig. Vi trenger flere leieboliger. Og vi trenger økt satsing på boligsosiale tiltak. Kunsten å bo kan være krevende hvis utgangspunktet er skeivt, og man har dratt på seg mange dårlige erfaringer. Booppfølging er tiltak som virker. Som sparer enkeltmennesker for mange lidelser, og samfunnet for store kostnader. Men likevel opplever vi utilstrekkelig vilje fra myndigheter til å satse stort nok og presist nok på dette feltet - og bevilge det som skal til. Et godt samfunn er et samfunn med rom for alle også i den mest bokstavelige betydningen. Vi er spente på om den nye regjeringen vil se, og handle ut fra, at en inkluderende boligpolitikk er livsviktig. INNHOLD Tema: Veien hjem s 4 17 Fra tak over gata - til et hjem s6 11 Bolig betyr tilhørighet i samfunnet s Fire om det å bo s På vakt for menneskeverd s Tilbyr kurs til fattige tilreisende s MILJØMERKET Trykksak 709 Sturla Stålsett generalsekretær 2 3

3 Når boligen er et tak over gata, med utrygghet og kaos, er det umulig å ta tak i livet sitt 6200 personer er bostedsløse i Norge i dag. De fleste har tak over hodet, men kan ikke kalle det hjemme. Hvilken betydning har det å bo trygt og godt? Hva gjør vegger og tak til et hjem? I mange av Kirkens Bymisjons virksomheter møter vi mennesker som trenger et sted å bo eller støtte og bistand for å mestre hverdagslivet i boligen sin. På de neste sidene møter du mennesker som forteller hva boligen betyr for dem, og hva som gjør dette til nettopp deres hjem. 4 5

4 VEIEN HJEM Fra tak over gata til et hjem Døra låses opp. Rutinekontroll. Ingen overdose, kun en grenseløs elendighetsfølelse i kroppen. Lukten av oppkast. Hard banking på døra. Mona aner ikke hvem som står på den andre siden. Nei, hun har ikke dop. To spark mot døra. Høy banning, så samme bankelyd fra døra ved siden av. Høylytt krangling utenfor vinduet. Hvor lenge har kvinnen stått utenfor og skreket? Magen romler. Banking på døra. Nei, hun har ikke røyk. Opp av senga. Ut å skaffe dop, bli frisk. D et verste er utryggheten. Man vet aldri hvem man møter på andre siden av døra eller når man må finne et nytt sted å sove, sier Mona. Det er fem og et halvt år siden. Mona gikk fra en kaostilværelse som hjemløs med midlertidig rom på et kommunalt hybelhus, til å stige inn porten til en bolig på Majorstua. En port hun ikke visste at fantes for henne. Det var som å komme til himmelen. Jeg var 50 år. Plutselig en dag satt jeg i sofaen og følte ett hundre prosent ro i kroppen. Ikke en lyd. Bare en ro og trygghetsfølelse som jeg aldri hadde kjent på tidligere. Kan du tenke deg?, spør hun. Mona tror hun var ti år første gang. Skremmende ung til å prøve hasj. Det ble starten på et liv på jakt etter hasj, amfetamin og heroin. Og ofte et sted å sove personer er bostedsløse. En ny kartlegging viser at 6200 personer er bostedsløse i Norge, om lag 1400 i Oslo. De mangler eget eller leid bosted. På landsbasis er halvparten av de bostedsløse avhengig av rusmidler, mens nesten 40 prosent har en psykisk sykdom. Bare to prosent er uteliggere. En av tre opplever bostedsløsheten som et tilbakevendende problem over flere år. For Mona ble det 30 år. Rusen gjør at du gir blaffen i alt annet enn å skaffe dop, rett og slett. Livet suser og går, og før man vet ordet av det er man kasta ut. Mange ender opp med å sirkulere på hospits, hybelhus eller andre midlertidige botilbud. Det er tak over gata. Med utryggheten og kaoset der er det umulig å ta tak i livet, man ender i den samme dopvalsen hver dag, sier Mona. Individuell oppfølging. Vi er i Thaulows vei. Kirkens Bymisjons boligsosiale arbeid, ByBo (se faktaboks), leier ut seks leiligheter i boligen. Mona fikk sin etter endt avrusning og et opphold på Kirkens Bymisjons korttidstilbud for rusav- Livet er ikke lenger midlertidig, på vent. Etter 30 år som rusavhengig har Mona endelig fått en grunnmur i livet, sitt første hjem. Jeg fikk en ro og en trygghetsfølelse som jeg aldri har kjent på tidligere, sier Mona. 6 7

5 Unni Sandodden (t.h) har vært fast booppfølger for Mona siden hun flyttet inn i Thaulows vei for fem og et halvt år siden. Kontinuitet og tilstedeværelse over tid er viktig for Kirkens Bymisjons booppfølgere. - Vi fikk god kontakt fra dag én. Den dama stoler jeg på ett hundre prosent, og det er så deilig å ha et sånn menneske i livet, sier Mona (t.v). Folk er ikke her for å gjennomføre en behandling, de er her for å bo. Det er ikke rett å kreve at folk skal måtte endre seg for å få retten til å bo. Men vil folk gjøre en endring, så er vi med på den endringsveien, absolutt, sier booppfølger i Kirkens Bymisjon, Unni Sandodden. hengige, Holmen. 50 kvadratmeter med stue, soverom, bad, kjøkken, og overbygd terrasse på beste vestkant. For seg selv. Inkludert i leien er daglig praktisk booppfølging, og et fellesområde med kjøkken, stue og stor hage. Mangler man fast bolig, er det ikke bare tak og vegger vi går glipp av. Alle har behov for en trygg base å lade batteriene, uansett livssituasjon, men vi har forskjellig forutsetninger for å skape og bevare det, sier Unni Sandodden. Hun mener individuell oppfølging er en nøkkelfaktor i bosetting av bostedsløse, og for at den skal bli varig. tilstedeværelse. Derfor er Kirkens Bymisjons boligsosiale team, som Unni er del av, et tverrfaglig team som følger opp enkeltpersoner i egne leilgheter i Oslo. Booppfølgerne bistår med det beboerne ønsker hjelp til. Ofte er det i kontakt med helsetjenester, NAV og informasjon om rettigheter. Med daglig tilstedeværelse i boligen blir det tid til prat om renhold, personlig hygiene, ernæring og praktiske utfordringer i den enkeltes leilighet. Jeg tror vi bidrar med en trygghet i det stille. Ved at vi er så tilstede løses mange små og store utfordringer i hverdagen før de blir et problem eller tårner seg opp. Og det ligger mye god psykisk helse i en kaffe og røyk om morgenen, hvor det er rom for å lufte ut ting, sier Unni, og legger til: Tilbudet vårt krever ressurser, men jeg er overbevist om at vi sparer samfunnet for mer enn det koster. Ordinære husleiekontrakter. Mona tar siste bit av eplekaka og isen som er satt frem i fellesstua. Tenner seg en røyk. Røykeloven har ikke kommet til Thaulows vei. Det er Mona og naboene som bor der som bestemmer. Alle andre er på besøk, og må innrette seg. Ikke omvendt. Sånn er leiekontrakten. Kirkens Bymisjon er nesten alene i Norge om å gi beboere med rus og psykiatriutfordringer ordinære husleiekontrakter. Om det er noen som trenger tryggheten som ligger i den kontrakten, må det jo være mennesker med rus og psykiske utfordringer, sier Unni. Det er heller ikke krav om rusfrihet for å bo. Som i alle hjem svinger dagene og humøret i Thaulows vei, men listen for utkastelse legges høyt. Jeg har frihet til å leve det livet jeg lever, og være akkurat den jeg er på godt og vondt. Det er aldri noe mas eller press fra folka som jobber her, men er det noe man ønsker å snakke om så er de alltid der. Det er liksom hele greia. Jeg putter bare i meg mer piller om det blir overstyring og pekefinger, sier Mona. Unni utdyper. Folk er ikke her for å gjennomføre en behandling, de er her for å bo. Det er ikke rett å kreve at folk skal måtte endre seg for å få retten til å bo. Men vil folk gjøre en endring, så er vi med på den endringsveien, absolutt, sier Unni. Når blir en bolig et hjem? Hvorfor ble akkurat denne boligen et hjem, Mona? Det er noe med den friheten og den nøkkelen å gjøre. Jeg velger selv hvem jeg vil låse opp for og slippe inn. Ingen låser seg inn i «mitt aller helligste» uten avtale. Det blir aldri et hjem når det alltid er mennesker som krever å ta seg inn til ditt mest private, sier Mona, og får et varmt smil om munnen. Også er det stua mi. Der er bøkene, dataen, sofakroken og alt det beste jeg vet, låst bak en dør som bare er min. I den sofaen sitter jeg ikke under tak og venter på å bli forstyrret, sier Mona. Hun trives best i eget selskap, slik som de fleste naboene, selv om det er fritt frem for å invitere gjester til Thaulows vei. Jeg elsker å lese, og vil aller helst bare sitte i sofaen i stillhet og lese bøker. Da kan du tenke deg hvordan kroppen reagerer når jeg aldri fikk fred før... Og når jeg først har opplevd at roen senker seg over hjemmet, for jeg blir mye roligere og tålmodig av dette, så verner man om det, sier Mona. I mange år har det voldsomme temperamentet fått utløp på Bostedsløse Personer som mangler eget eller leid bosted er bostedsløse i Norge, om lag 1400 i Oslo. Halvparten er avhengig av rusmidler, nesten 40 prosent har en psykisk sykdom. To prosent er uteliggere, én av fire oppholder seg i midlertidig botilbud. Vanligste midlertidig oppholdssteder er hos venner, kjente, slektninger, hybelhus, tilbud rettet mot bostedsløse, campingplasser, hotell og pensjonat. Kilde: «Bostedsløse i Norge 2012», Norsk Institutt for by og regionforskning (NIBR) Dette er ByBO Kirkens Bymisjons virksomhet for drift og utvikling av tilbud på det boligsosiale området. Drifter i dag sju bolig og oppfølgingstjenester i Oslo, der det legges vekt på stor grad av tilpasning og fleksibilitet. Booppfølgingstjenesten er for mennesker som trenger støtte, hjelp og koordinering av tjenester for å mestre dagliglivet i boligen, særlig mennesker som sliter med rusavhengighet, psykisk lidelse, isolasjon eller dårlig økonomi. 8 9

6 Jeg har frihet til å leve det livet jeg lever, og være akkurat den jeg er på godt og vondt. Det er aldri noe mas eller press fra folka som jobber her, men er det noe man ønsker å snakke om så er de alltid der... gata, i mangel på annet sted å ta det, nå trekker Mona seg heller hjem når lampa lyser rødt. Husbanken vil lære. Husbanken ønsker nå å bruke Kirkens Bymisjon som læringsagenter for utvalgte kommuner, for å overføre erfaringer Kirkens Bymisjon har opparbeidet seg med å etablere og drifte egnede boliger for de mest vanskeligstilte på boligmarkedet. Husbanken er statens sentrale organ for gjennomføring av landets boligpolitikk, og Kirkens Bymisjon har en langsiktig samarbeidsavtale med Husbanken om boligsosialt utviklingsarbeid.. Kirkens Bymisjon tenker annerledes, og kommer opp med nye og helhetlige løsninger som viser seg å være gode. Kirkens Bymisjon har spesielt gode resultater med å bosette mennesker med komplekse og store utfordringer, som rus og psykiatri, og får dem til å bli boende. Dette er en kompetanse som vi ønsker å benytte oss mer av, sier assisterende regionsdirektør Karin Lindgård, i Husbanken. Kirkens Bymisjons tilnærming til arbeidet gjør at de ser hele mennesker og finner helhetlige løsninger utfra den enkeltes behov. Det vil vi lære av, sier Lindgård. Altfor mange bostedsløse og hjemløse i Oslo Kan du være bostedsløs uten å være hjemløs, eller omvendt? Eller har det samme betydning, spør virksomhetsleder i Bybo, Marit Nybø. Ordet bostedsløs vektlegger at det er noen som mangler bolig. Slik det defineres i Norge er du bostedsløs om du ikke disponerer egen eller leid bolig, men er henvist til tilfeldige eller midlertidige boalternativ. Bostedsløshet kan også være å ikke ha ordnet oppholdssted for kommende natt. Hjemløs gir andre assosiasjoner, som uteligger, alkoholiker, narkoman. Er du hjemløs er du utenfor eller på siden av samfunnet. Det er noe mer enn at du mangler et sted å bo. Det er altfor mange bostedsløse og hjemløse i Oslo. Som leder av Kirkens Bymisjons boligsosiale arbeid, erfarer jeg hver dag hvordan mennesker som mangler bolig utsettes for stigmatiserende holdninger. Hvordan de opplever seg som avvikere og mislykkede. Om noen velger å bo ute eller sier nei til tilbud de får, er det som regel fordi tilbudene ikke passer. Det er en myte at det er selvvalgt. Boligmarkedet tar ikke sosiale hensyn og hjemløse har små muligheter uten at boliger og tilbud legges til rette for den enkelte. Derfor jobber Kirkens Bymisjon for å bistå mennesker som mangler hjem eller bolig. Å strekke seg langt for å gi folk en bolig, er å strekke seg langt for å gi mennesker muligheter, trygghet og rammer i livet. Noen ganger ser vi at boligen blir et hjem. Ofte skjer det først når man opplever å høre til. Marit Nybø, leder av Bybo Vil studere og jobbe. For det skjer ting i livet til Mona. Med bolig og metadon på plass, ryddes det stadig plass for andre ting i livet. Og nå dukker dem opp en etter en. Drømmene og tankene om fremtiden. Jeg har lyst til å fullføre gymnaset, og få meg jobb etter altfor mange år som uføretrygdet. Det høres kanskje dumt ut, og folk sier at jeg er for gammal, men det er jo ikke sant. Man blir aldri for gammal for å lære, sier Mona, som også røper at hun er «gravid», som hun kaller det. Jeg har begynt å skrive, og tror jeg er gravid med et eller annet i magen. Plutselig kommer det ut en bok om disse 50 årene. Det blir om meg og mitt liv. Jeg vil skrive fra starten, og tror det er flere enn meg som kan ha godt av at det gjøres, sier Mona. Tekst og foto: Kristian Badendyck Fjeldstad Marit Nybø 10 11

7 VEIEN HJEM Bolig betyr tilhørighet i samfunnet Vår sosiale plass, trygghet og tilhørighet i samfunnet springer ut av hjemmet. Det er ikke rart om en bostedsløs føler seg utenfor det norske samfunnet, fordi man virkelig er utenfor, sier Runar Døving. Hvorfor er det så viktig med en bolig i Norge? Veien til varig bolig handler langt ifra bare om tak over hodet, men om inngangsbilletten for å kunne ta del i de dypeste strukturene som ligger i det norske samfunnet. En bolig er i praksis mer en aktør i Norge, enn en ting. Bolig betyr tilhørighet i samfunnet vårt. Hvilke strukturer er dette? Huset organiserer noe så viktig som praktisk slektskap og lojalitet, som i utgangspunktet er knyttet til blodsbånd. I motsetning til mer klanorienterte samfunn bruker vi andre kriterier enn slekt for å skape eksklusive lojale grupper, og den norske slektorganiseringen er husbasert. I norsk tradisjon er det bare kjernefamilien som er den juridiske bindende enhet, som vi bor sammen med, og som vi danner gruppen vi har ubegrenset lojalitet til. Dette blir veldig synlig gjennom eiendoms og arveretten vi har i Norge, som viderefører store verdier og rettigheter til medlemmene av et hus, kjernefamilien. Sies det ikke at kjernefamilien er døende i Norge? Kjernefamilien er en så dominerende levemåte i Norge, og har så mange økonomiske og sosiale fordeler, at samfunnet indirekte roper at alt annet er utenforskap og unntak. Dette er ikke en motegreie, men en 1000 år gammel tradisjon. Det er en uskreven regel at en person skal finne en partner, danne et par, og etablere en ny selvstendig enhet med barn. I fritiden kan man slå ut håret og ta med en kvinne på telttur, 12 BYMISJON Hvem: Runar Døving Hvorfor: Sosialantropolog. Studerer de sosiale og kulturelle sidene ved menneskelige samfunn. Professor ved Markedshøyskolen Campus Kristiania. Foreleser i blant annet forbrukeradferd og forbrukersosiologi. 20 prosent stilling ved Statens institutt for forbruksforskning. men teltet egner seg betydelig svakere i en kontaktannonse. Vi tillater «ungkarsreiret» til man er rundt 35 år, så går det ikke lenger. Samfunnet bygger på forventningen om å danne familie i en bolig. Hva har dette å si for bostedsløse? At det ikke er rart om man føler seg utenfor, fordi man virkelig er utenfor. Vår sosiale plass, trygghet og tilhørighet i samfunnet springer ut av hjemmet, stedet der nordmenn dyrker familien og tilbringer mesteparten av sin tid. Bor du midlertidig er du halvveis nomadiske, og det er det ikke plass for. Til og med når nordmenn selv skaffer seg et mobilt hus, en campingvogn, setter vi raskt gjerde rundt. Nordmenn har et veldig sterkt forhold til eiendomsretten, for å si det forsiktig. Må man yte for å nyte en bolig? Det sosialdemokratiske likhetsidealet tilsier at alle er like, og at det er arbeidet vårt som gjør oss verdige en bolig. Men tenk hvor mange du kjenner som i dag skaffer seg bolig fordi de får direkte hjelp fra mor, far eller besteforeldre. Det kan være penger i hånda, forskudd på arv, rett til eiendom eller som at de står som kausjonister. Vi snakker ikke så høyt om det, men for de aller fleste handler arve og eiendomsrett om retten til bolig. Er det noe som er typisk for utsatte og vanskeligstilte grupper, så er det at de ikke arver bolig. Bolig er dermed kanskje den største faktoren for reproduksjon av ulikhet i samfunnet vårt. Tekst og foto: Kristian Badendyck Fjeldstad LES OGSÅ - Markedsovertro styrer dagens boligpolitikk Det er vanskelig å forstå at våre politiske myndigheter år etter år overlater store deler av sitt boligpolitiske ansvar til markedskreftene. Det må tas politisk grep for å utvikle en stabil, profesjonell og skjermet leiesektor, skriver leder på Batteriet, Kirkens Bymisjons ressurssenter for egenorganisering, selvhjelp og påvirkningsarbeid. Les kommentaren og forslagene til tiltak på dagensboligpolitikk, eller scan denne qr-koden. 13

8 VEIEN HJEM Føler meg trygg Jeg har aldri drømt om å ha mitt eget hjem. Jeg trives så godt her på Enga. Her får jeg alt jeg trenger, et tak over hodet, frokost og middag. I tillegg hjelper en av de ansatte meg å holde styr på økonomien, slik at det er orden på det også. Bedre går det vel ikke an å ha det, forteller Frank, som bor på Enga som er en bo-, omsorg- og rehabiliteringsinstitusjon i Kirkens Bymisjon i Oslo. Noe godt i veggene Jeg elsker å bo her. Når jeg kommer hjem så spretter jeg opp trappa helt til femte etasje. Jeg har gode naboer og trives veldig godt, forteller Siri som har en kommunal leilighet i en bygård sentralt i Oslo. Det å etablere seg innebærer en enorm forandring og forventning. Kommer dette til å gå bra? Kommer jeg til å ruse meg her? Kommer det til å bli en leilighet med noe godt i veggene? Jeg føler at det har blitt det her. Men å kalle det et hjem så lenge jeg bare leier av kommunen, det synes jeg er litt vanskelig, men jeg prøver å gjøre det så trivelig rundt meg som mulig. Jeg er blitt for gammel til å gå på gata, forteller hun. vakkert rundt meg, forteller Siri som virkelig har gjort det koselig rundt seg i den lille leiligheten. Hun viser stolt frem den lille den lille verandaen med fin utsikt og frodige blomsterkasser. Hun har gode dager nå. Ikke rusa seg på lang tid. Før var livet prega av en evig jakt på rusmidler avbrutt av opphold på behandlingsinstitusjoner. Det beste med å ha en egen leilighet er tryggheten. Jeg føler meg så mye tryggere her enn på et hybelhus. Her har jeg en dør jeg kan låse. Det har alltid vært viktig for meg å bo trygt. Jeg hadde nok vært seks fot under om jeg ikke hatt fått et sted å bo, så mye tror jeg det betyr for meg, forteller Siri videre. Det beste med å bo her på Enga er at jeg føler meg trygg. Etter at jeg ramla av lasset bodde jeg på ulike hospits, det var ikke noe bra, men her på Enga har jeg det fint. Det har nå vært hjemmet mitt i ni år. Jeg skjønner ikke hvor de åra er blitt av Tidligere var livet prega av full pakke med heroin, amfetamin og alkohol. Det er riktig skummelt når jeg tenker på hvordan det kunne ha gått, forteller Frank, som nå også er så heldig at han har kjæresten sin boende tvers over gangen. Men det jo greit å ha sitt eget krypinn, når dama er sur, ler han. For meg er det viktig å holde meg aktivisert, forteller Frank som tre dager i uka drar til Lønn som fortjent, Kirkens Bymisjons arbeidstiltak, for å jobbe. Jeg tror jammen jeg har en skytsengel jeg, for jeg får jobb nesten hver gang jeg møter opp, ler Frank og sikter til at det ofte er loddtrekningen om jobbene.. Hjem betyr for meg trygghet, en egen seng, et sted jeg kan være alene. Jeg tenker på det som et sted jeg skal være resten av livet, en forutsigbarhet og en trygghet. Derfor synes jeg den nye regjeringa skal satse på leiligheter for de med lav inntekt, de som ikke har mulighet til å få et banklån. Slik at man kan få et sted man kan være over lang tid og ikke bli skysset rundt fra hospits til hospits. Det gir en egen ro å pynte i egen leilighet. Jeg liker å ha det Jeg drømmer om en generasjonsbolig. Det hadde vært fint. Da kunne jeg bodd sammen med familien jeg har vokst opp sammen med og kanskje få barnebarn.. En storfamilie høres flott ut. Men det er jo bare de vi kaller våre nye landsmenn som har det slik nå. De har familien tett på, mens vi går til hvert vårt krypinn og låser døren. Nei, en stor generasjonsbolig på Bygdøy, det hadde vært tingen, men da må jeg vinne i lotto først, sier Siri, og ler.. Tekst og foto: Torstein Ihle Jeg vet sannelig ikke hvor jeg hadde bodd, om jeg ikke hatt fått et sted her. En av de gode tinga med å bo her på Enga, er at her skjer det en del aktiviteter. Det arrangeres sverigeturer og besøk på kafé og bingo på torsdager. Personalet her gjør jammen så godt de kan, skryter han. Tekst og foto: Torstein Ihle 14 15

9 VEIEN HJEM Her kan ingen ta drømmene våre fra oss Min livs dans får leve videre Jeg var 40 år. Det var nå eller aldri å leve og gå for drømmen mine, og jeg valgte nå, sier Klara Egilson (42), og forteller om enveisbilletten fra Island til Norge for 20 måneder siden. Og om sjokklandingen uten norskkunnskaper, jobb, venner eller familie. Kun henne selv, sønnen Galdur som nå blir fem år, noen småting, litt penger etter å ha solgt nesten alt hun eide, og drømmen om en journalistjobb, og en god utdannelse og oppvekst for Galdur. Klara var langt hjemmefra. Vi fikk etterhvert leie en leilighet på Liåsen ved Mortensrud. Jeg satt noen bøker i en bokhylle, hang bestemors teppe på veggen og Galdurs tegninger på kjøleskapet. Så tok jeg et valg og bestemte meg for å bo her med hele mitt hjerte, og aldri se meg over skulderen etter hvordan livet kunne vært. Hvorfor det? Hjemmet er flyttbart når det er der ditt hjerte er. Midt i alt kaos og alle utfordringer trenger vi et trygt og godt sted å søke ly. Det var bare opp til meg å skape det for Galdur. Verden utenfor kan tappe så mange krefter. Hjemme kan vi bare være og hente styrke fra hverandre. Og her er vi trygge fra stormen, her kan ingen ta drømmene våre fra oss, sier Klara, som via en helsesøster kom i kontakt med Kirkens Bymisjons Home-Start Familiekontakten. En frivillig kom til Klara hver lørdag i seks måneder for samtale, støtte, veiledning og praktisk hjelp. Det er beintøft å komme til et nytt land. Uansett hvor sterk man er som kvinne, klarer man seg ikke helt alene. Jeg fikk en moderlig og ekte venn fra Home-Start på besøk. Vi kvinner snakker et universelt språk som er viktig å ha i livet. Hun gav meg mot til å møte samfunnet og følelsen av å ikke lenger være helt alene i Norge. Hun ble vår første venn, og alltid da hun dro følte jeg meg litt nærmere et ekte hjem. Tekst og foto: Kristian Badendyck Fjeldstad D et er ikke alt Randi Johannessen (84) husker lenger, men dansestegene til mannen Lorang hjemme i stua på Etterstad glemmer hun aldri. Med Ammerudhjemmets prisvinnende arbeid for å skape hjem, lever stegene videre. H an var kjekk og liddeli flink til å danse. Snakk om å svinge seg som en gud! Damene stod i kø for å låne Lorang av meg, sier Randi og må le. Det er flere år siden han gikk bort. Enda lenger siden han svingte Randi rundt på Oslos danseklubber. Ikke minst stuegulvet hjemme på Etterstad, der selv en Fred Astaire i storform ville blitt statist. For tre år siden var det Randis tur til å forlate scenen i stua. Etter 50 trofaste år med tre rom og kjøkken klarte ikke lenger Randi seg selv. Var det bare bildene på veggen som nå skulle minne om glansdagene? Ikke på Ammerudhjemmet. Hentes på dør til tirsdagsdans. Kan du se for deg oss gamlingene tråkke rundt på gulvet? Det ser kanskje ikke like bra ut som før, men jeg skal si det som det er, det er helt herlig!, sier Randi. Hver tirsdag spilles det nemlig opp til to timers dans på Ammerudhjemmet til Kirkens Bymisjon. Randi hentes på døra av frivillige på hjemmet, og i første etasje står et fast bord der 84 åringen er del av en danseglad gjeng. Dette er ikke danselaget fra Etterstad, men beboere, familie, frivillige og folk fra nærmiljøet på Ammerud. Hva er det som gjør dette til et hjem for deg, Randi? Når du har levd et aktivt liv, så hadde det vært veldig lite hjemmekoselig å bli satt i en stol for å sovne. Jeg har en dør som jeg kan lukke bak meg når jeg føler for å være alene, og et sosialt miljø å gå ut til når jeg ønsker det. Sånn var det alltid på Etterstad også. Det er hyggelige folk som både bor og jobber her, og jeg får god hjelp til å stelle meg og pynte meg. Det er viktig for en gammel dame, sier den tidligere fabrikkarbeideren som også engasjerer seg i hjemmets brukerforum, brukerråd og lesegruppe. Også er det denne dansen, da, sier Randi. Ja, visst, titter hun på mannfolka, og hun har god kontroll på hvem av mennene som har både draget og steget på dansegulvet. Men det er kun en hånd å holde i hun er ute etter. Så hun kan stå der på tirsdagene og kjenne følelsen fra et stuegulv på Etterstad. Der selv en Fred Astaire i storform ville blitt statist. Tekst og foto: Kristian Badendyck Fjeldstad 16 17

10 PORTRETTET På vakt for menneskeverd Vi må ikke gjøre de samme feilene om igjen! Folk som er bulka og skada fortjener respekt. Hvis man ikke ser menneskeverdet i den som er skada går det galt. Hva kan vi gjøre for et verdig liv? Det må være blikkretningen. Jon Michelet (69) sitter i nesten vindstille sensommer på sin trehusveranda på Larkollen, men ordene klinger av stormkast og høy sjø. Han snakker som en styrmann som fortsatt står på skipsbrua og speider i urent farvann. Han har et langt forfatterskap bak seg, men i senioralder står han midt i sitt livs salgssuksess med nesten solgt bøker av storverket «En sjøens helt - Skogsmatrosen". Boka som både anmeldere og publikum har falt for er fortellingen om krigsseilerne i den norske handelsflåten under 2. verdenskrig. Vi følger unggutten Halvor som kommer ut av storskogen i Østerdalen og drar jorda rundt på ei frakteskute, og blir overrumplet av krig, torpedoterror, ulykke og kjærlighet. Det er hjertespråket til Jon Michelet som høres når han snakker om krigsseilerne. Sikkert fordi han selv har et nært forhold til sjøen etter egen fartstid som sjømann på 60 tallet og hardt arbeid som bryggesjauer før han ble forfatter. Men mest fordi det er en tung historie om urett og respektløshet overfor folk som trengte forståelse og oppreisning. Michelet viser hvordan krigsseilerne ga alt for folk og land under krigen, men etterpå ble de mistrodd, fratatt privilegier og oversett. Hvorfor ble det slik? Det er mange grunner til det. Noe av stigmatiseringen skjedde kanskje fordi denne gruppa krigshelter ikke ble oppfattet på samme måte som gutta som kom i samlet flokk ut av skogen etter motstandskamp, eller de som slapp ut av fangeleire og ble anerkjent som helter. Noen trodde sjøfolkene hadde levd et lett krigsliv langt hjemmefra. Krigstraumene de var utsatt for ble ikke forstått på samme måte. Jon Michelet forteller med stor kunnskap om rettighetskamp, politisering Det vakreste bildet av Norge er presten og imamen sammen foran kisten til den unge døde. - Vi må være våkne! Blikkretningen må være på rettferdighet for folk som strever, sier forfatter og samfunnsstemme Jon Michelet. av fronter og løftebrudd etter krigen og et Krigsseilerforbund på medlemmer som til slutt brøt sammen av mangel på anerkjennelse. Mange havnet i dyp nød og stigmatisering. Det var stor innsats for å gjenreise nedbrente byer etter krigen, men nesten ingen innsats for å gjenreise menneskene som hadde fått svidd vekk nervene etter krigsseilasen. Det viktigste er ikke hus, men å gi hjelp og verdighet. Dette er en historie om hvor galt det kan gå når man ikke ser menneskeverdet i den som er skada, sier Michelet. Hvem ser du i det norske samfunnet nå som trenger den anerkjennelsen som krigsseilerne ikke fikk? Vi har fortsatt veteraner som er kommet hjem fra kriger i vår egen tid. Mange fikk harde skjebner i Afghanistan. Jeg var imot at Norge deltok der, men vi må ikke gjøre de samme feilene om igjen overfor de som var med. Nå må vi trå til overfor landsmenn som trenger støtte. De lever her og er i blant oss. Noen lever på gata, noen er sikkert bymisjonsgjester og er isolert i hverdagen. Det er så mange som er «bulka og skada» hva er det som gjør at det er så vanskelig å vise dem respekt? spør den gamle radikaleren Michelet. Han er opptatt av å stille spørsmålene «Hvorfor har dette mennesket det vanskelig? Hva kan vi gjøre for et menneskeverdig liv?» Hans egen rolle er fortelleren: Jeg kan ikke utrette hjelpearbeid, men jeg kan fortelle historier 18 19

11 Forfatteren Jon Michelet er selv en globetrotter, og har hatt flere verdensdeler som arbeidssted. Huset hans på Larkollen bærer preg av et frodig liv. og gjøre ting synlig, slik jeg har gjort med krigsseilerne nå. Michelets sjøfolk er vandrere med utferdstrang, som ofte og gjerne undrer seg over livets store spørsmål. Han kan gjenkjenne det samme i miljøer av hjemløse og andre vanskeligstilte i samfunnet nå. Mange er bokstaveliv talt vandrere som taterne, som også har sin vonde historie i Norge. De er søkere. Jeg har sans for diktet til den svenske dikteren som skriver om «Världsnomaden», om alle som har betalt en høy pris i rastløshet og rotløshet, men som også fikk impulser som ikke andre fikk, på godt og vondt. Den unge sjømannen Halvor søker etter en tydelig gudstro. Er det din egen søking du beskriver? Gudslengselen har han nok fått fra meg ja, men ikke barnetroen jeg beskriver. Den har jeg ikke og den kan jeg nok misunne han. Jeg skulle gjerne hatt den troen, og jeg lar meg gjerne utfordre, smiler forfatteren som alltid har vært tydelig om sin ateisme. Det har ikke manglet på utfordring fra troende. Da han for noen år siden måtte gjennom en stor hjerteoperasjon, og senere også en periode med kreft, mottok han en flom av henvendelser fra kristne som spurte om hans tro. Det ble en hel bok av brevbunken: «Brev fra de troende» (2008). Det som forbauset meg var at ingen fordømte min mangel på tro. Spørsmålene var fulle av omtanke, og mange sa at de ba for meg. Det gjorde inntrykk. Michelet var en kjent kommunistisk aktivist på 70 og 80 tallet, men er en bibelkyndig kar som gjerne anbefaler skrifteen for neste generasjon. Folk kjenner jo ikke til gamletestamentet! Men jeg sier: Les Jobs bok om mannen som ble rammet av alt og utfordret Gud, Ruths bok, Salomos høysang og profeten Amos. Det er verdenslitteratur. Jobs bok er noe av det beste som er skrevet! Selv har Michelet skrevet sin egen bok om Job.Den er foreløpig bare publisert på hans egen nettside. Mener du at det vonde gjør Gud umulig? Nei. Jeg har selv opplevd å bli «rammet av noe», men det er ikke det som hindrer et gudsbilde. Det springende punktet for meg er det evige liv. Det tror jeg ikke på. Jeg ser på vår rolle i verden som noe mer avgrenset. Som universets reparatører på et vis på lang sikt. Alt vi har rundt oss kan gå tapt. Kanskje vi kan gjøre noe for å stoppe det. Jeg ser på det som vår plan i kosmos. I sommer ble han invitert til radiosamtale i Nidarosdomen, med Per Fugelli, Ole Paus og Per Arne Dahl. Han fikk 5 minutter til å snakke om Jesus. Det ble et engasjert innlegg for opprøreren: Min Jesus er han som renser tempelet, tar oppgjør med stivbeinte ritualer og omgås syndere og de aller laveste i et klassedelt samfunnet. Blikkretningen hans er på de som ikke respekterer med mennesker som har fått medfart. Slik runget Michelets preken i katedralen. Men troen er foreløpig bare en lengsel, og noe han kan misunne andre. Jeg bare sitter her under treet mitt, og tror ikke på Gud. Kanskje det er meg det er noe i veien med, smiler han. Men han er opptatt av livsynsmangfoldet og den religiøse dialogen: Det vakreste bildet av Norge er det som gikk verden rundt etter drapene på Utøya. I begravelsen til nesodden jenta Bano Rashid gikk en prest og en imam sammen foran kisten til den unge døde. Det skjedde impulsivt i en sår situasjon, men fikk nettopp derfor en dyp og god mening: Det overraskende skjer ofte nettopp i utsatte situasjoner, og vi tenker «nå må vi bare gå sammen». Men jeg er redd for at dette uttrykket for fellesskap og dialog vil gå tapt. Hvorfor det? Fordi vi strir med hvordan vi skal behandle nye landsmenn. Vi har hatt innvandring i store grupper fra 70 tallet og framover. Det er delvis møtt med dialog men også som trussel. Statsministerens ord om mer åpenhet og mer solidaritet etter 22. juli ser ikke ut til å vare. Norge utviser barn som har vært her i årevis og strammer inn regler for statsborgerskap og innvandring. Jeg må spørre hva det er med oss, som ikke gjør det bedre med åpenhet og samhold. Det er et stort tankekors. Hvordan kan vi bli bedre? Ihvertfall legge bort småligheten mot de som er annerledes, nappe på de invitasjonene vi får, drikke kaffe med imamer, og etablere flere arenaer for dialog og utveksling. Reagere på ting som skjer i lokalsamfunnet. Vi må være våkne! Kanskje jeg burde vurdere å åpne teltleir for romfolk her på den store tomta mi!? Noen i nabolaget hadde blitt overraska da, ler aksjonisten Michelet på verandaen. Så hever han stemmen og kommer fram på stolkanten: Det jeg i hvert fall er helt sikkert på er at norsk kultur ikke trenger å vernes! Ærlig talt vår kultur duger bare hvis den ikke må vernes. Hvis det vi har av norsk tradisjon er levedyktig så overlever den i samklang med det nye. Den dagen den blir verneverdig kan den puttes på museum! Verandapraten med Jon Michelet suser mot slutten under trekronene på Larkollen. Han forteller om tida som avisredaktør i Klasskampen, der han en gang ansatte en ung debattredaktør som fikk ros for politisk teft: Det var Audun Lysbakken Han øser historier om sjømannsliv og foreningskamp - det meste handler om likeverd og rettferdighet: Kinesiske sjøfolk på norske skip skulle ha samme rettigheter som Ola fra Sandefjord. Nå er han selv blitt privilegert med storinntekt etter siste bok. Han ler høyt: Hvem skulle trodd at jeg skulle bli bestselgerforfatter og millionær! De penga skal ikke få forandre meg. Jeg har riktignok kjøpt en god snøfreser, men det beste er mulighet til å få «gugge litt i kassa» så andre kan satse. Det var herlig å få lov til å betale over en million i skatt! Så kan dette kanskje få bety noe for noen. Det er viktig å beholde blikket for de som kjemper og strir. Tekst: Per Frogner Foto: Torstein Ihle 20 21

12 MøllerGruppen inngår storavtale MøllerGruppen skal de neste tre årene kjøpe mellom og glassengler årlig av Kirkens Bymisjons arbeidstiltak Lønn som Fortjent, avhengig av bilmarkedet i Norge Glassenglene skal benyttes som gave til «nybil kjøpere» i hele landet. I tillegg kommer inntil glassengler til julegaver til medarbeidere i Oslo, Fredrikstad, Haugesund og Trondheim. Avtalen innbefatter også årlig økonomisk bidrag til Lønn som Fortjent i Oslo, for oppgradering og styrking av virksomheten. MøllerGruppen har siden 2007 både kjøpt glassengler som julegaver til sine medarbeidere og støttet arbeidet med å utvikle engleproduksjonen. Vi har bestemt oss for å ta samarbeidet videre med en forpliktende og langsiktig avtale. Ved å utvide avtalen og kjøpe langt flere glassengler håper vi å bidra til at Lønn LANGSIKTIG: Generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Sturla Stålsett, er svært glad for det langsiktige samarbeidet med MøllerGruppen. Her fra signeringen med Paul Hegna, direktør konserninformasjon og samfunnsansvar. som Fortjent kan bli større, og at alle som ønsker og trenger det får mulighet til å arbeide, sier Paul Hegna, direktør konserninformasjon og samfunnsansvar. Kirkens Bymisjons arbeidstiltak, Lønn som Fortjent, gir rusavhengige en jobb å gå til og lønnen utbetales kontant samme dag. Gjennom samarbeidet og den nye, store bestillingen viser MøllerGruppen at de har tro på arbeiderne våre. Det er mye verdighet som ligger i en slik avtale og tillit, sier Lønn som Fortjent leder Eli Svardal. 25 år med adventkonserter Når «Piken med svovelstikkene» viser seg på scenen i Gamle Logen i Oslo i advent, er det en markering av 25 år med musikalsk og sosial dugnad mellom kunstnere, næringsliv og Kirkens Bymisjon. Det er shippinginvestor Finn Røgenæs som for 25. gang legger til rette for stilfulle adventkonserter til inntekt for Kirkens Bymisjons arbeid. På repertoaret i jubileumsåret: minioperaen om «Piken med svovelstikkene», og norsk og internasjonal julemusikk, framført av to kor og profesjonelle solister fra Den norske Opera og Ballett. Konsertinntekter og sponsormidler går til Forus Kirkens Bymisjons senter for barn, unge og familier. Trofaste sponsorer sørger for inntekter i millionstørrelse ved konserten, og billettinntektene dekker utgifter slik at alle sponsormidler går til det sosiale arbeidet. Et mål for arrangørene er at konsertene gjennom de ansatte i Forus skal kunne hjelpe 200 barn hvert år. Dette er en verdikjede med mange ledd, som fører til at mennesker får det bedre. Jeg kan neppe tenke meg noe mer meningsfullt enn å bidra til å lindre nød, og særlig det som styrker barn og unge i en vanskelig livssituasjon, sier initiativtaker og arrangør Røgenæs. Opersangeren Trond Halstein Moe som har vært med på den kunstneriske dugnaden fra starten, deltar også i år. Vi opersangere gjør jo jobben vår i fine salonger, og merker ikke så mye til en annen hverdag. Men når jeg hører hva det betyr at disse konsertene holdes, opplever jeg å være med på noe meget viktig for folk som har det vanskelig, sier Moe. På sponsorsiden har administrerende direktør Christian Ringnes årlig lagt store summer i potten, og vært en flittig konsertgjenger med ansatte og forretningskontakter som følge. Dette er en usedvanlig hyggelig måte å knytte bånd til et sosialt arbeid på. Kirkens Bymisjon gjør jo det vi ikke så slett kan gjøre selv, og jeg er blitt glad i dette arbeidet. Det kunstneriske ansvaret har også i år Liv Ragnhild Sømme Torneberg. Hun har også gjennom mange år vært dirigent for koret Tryllefløytene som sørger for kor-kvalitet og vakker lysvandring under konserten. Bli med på årets adventskonsert i Gamle Logen i Oslo, Søndag 1.12 og 8.12 kl Billetter i Gamle Logen tlf.: , Billettservice, eller på Posten. Fra årets "Hagefest" på Aksept. Vil videreføre budsjettmidler til 24SJU og Aksept Helse- og omsorgsdepartementet vil i sitt forslag til statsbudsjett for 2014 videreføre midler til bymisjonsvirksomhetene 24SJU og Aksept. Beløpene som er satt av er på samme nivå som i SJU er et døgnåpent gatenært tilbud i Oslo med helsetjenester til folk med rusavhengighet og dårlig psykisk helse. Aksept er et psykososialt støttesenter i Oslo for alle som er berørt av hiv. - 24SJU er på gata, de når brukere mange andre tiltak ikke når og er Kirkens Bymisjon på sitt beste. Aksept var i front for å bekjempe fordommer mot hiv og trekke med hiv-positive i arbeidet med å forebygge sykdommen. Dette er fortsatt en havn for hiv-positive i Oslo, så vel som ellers i landet, sier helseminister Jonas Gahr Støre. Ammerudhjemmet hedret for nettverksarbeid Oslo kommunes Seniorpris for 2013 er tildelt Ammerudhjemmet bo- og kultursenter for prosjektet «Gjemt, men ikke glemt», som beste tiltak for å gjøre sykehjemmet til beboerens hjem. Kirkens Bymisjons sykehjem fikk prisen for sitt nyskapende nettverksarbeid, som har som hovedmål å bevare tidligere nettverk til personer som flytter på sykehjem. Dette skal hindre isolasjon og gjøre sykehjemmet til et godt sted å bo for den enkelte. Nettverksprosjektet startet opp i 2010, i samarbeid med Extrastiftelsen Helse- og Rehabilitering, og avsluttes i Som en del av prosjektavslutningen vil det bli utarbeidet en nasjonal veileder i nettverksarbeid på sykehjem. Rekordmange vil bli familiekontakt Høstens første forberedelseskurs for å bli frivillig familiekontakt i Home-Start Familiekontakten huset 19 deltakere, som er ny rekord. Home-Start er en del av FORUS, Kirkens Bymisjon senter for barn, unge og familier i Oslo, og tilbyr støtte, veiledning og praktisk hjelp til småbarnsfamilier som opplever en krevende periode. Kurset vil gå over åtte tirsdager i høst, og i løpet av oktober vil Home-Start få styrket frivilligstaben betraktelig. Det gir etterlengtet støtte til småbarnsfamilier som opplever en krevende periode. -Vi har mange familiene som i dag står på vent, så dette vil bety mye for mange småbarnsfamilier, sier administrasjonssjef og leder for avdeling frivillighet i FORUS, Kari Waage. 50 Bymisjonsansatte har fått gratis coaching MetaResource AS er en markedsledende coachskole og et ressurssenter med spesialkompetanse innen lederutvikling. I løpet av seks års samarbeid har over 50 Bymisjonsansatte nå fått nytte og glede av gratis timer hos MetaResource, som også sponser Kirkens Bymisjon med én studieplass ved deres grunnkurs hvert semester. Adventkonsertene arrangeres i Gamle Logen for 25 gang.. Fra fjorårets forestilling. (Foto: Torstein Ihle) Kulturleder med ny plate Kulturleder på St.Hanshaugen eldresenter, Kristin Minde, er ute med sitt andre album, «The Weight». Plata karakteriseres som mørkere, pulserende, ærlig og ubeskyttet. Hva veier mest av en kilo fjær og en kilo ansvar, en kilo muskler og en kilo sorg? Minde synger om hva du gjør med den usynlige vekten, om å danse, glemme, elske og glede andre, som kan gi følelsen av at vektskålen er i balanse. Den lekne og musikalske popmusikken i debuten «Six Feet Over» fra 2011 bergtok mange, og roterte i månedsvis både på NRK P1 og P

13 STOR DAG: Avtalen som signeres rundt dette bord, vil føre til at mindre mat kastes og mer mat kommer Oslos vanskeligstilte til gode. Nå er Matsentralen i Oslo endelig åpen Etter nesten fire års planlegging og arbeid er Matsentralen i Oslo offisielle åpnet. Det sikrer mengder med fullverdig overskuddsmat fra dagligvarehandelen til frivillige organisasjoner som deler ut mat til vanskeligstilte. Det er Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Blåkors som står bak tiltaket. Den nye Matsentralen er dimensjonert for å distribuere tusen tonn mat årlig. Dermed skal mindre mat kastes, og mer mat komme til nytte. Dette er en gledens dag og et unikt tiltak. Dagligvarehandel, matindustri, kommunale instanser og frivillige organisasjoner samarbeider for å bidra til løsning på store samfunnsutfordringer: Vi kaster altfor mye mat og mange trenger denne maten, sier assisterende generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Johannes Heggland, som var blant de 100 fremmøtte på åpningen i Matsentralens lager i begynnelsen av september. Mens om lag 40 prosent av all maten i verden ender som søppel, ser organisasjonene bak tiltaket hver dag det store behovet for utdeling av gratis, god og næringsrik mat på sine serveringssteder. Matsentralen har et lager på 700 kvadratmeter i Fretex lokaler, og huser fryserom, kjølerom, svalerom og et tørrvarelager. Utover høsten kan Kirkens Bymisjons virksomheter, og alle organisasjoner som deler ut mat til vanskeligstilte, hente ut førsteklasses overskuddsmat fra dagligvarehandelen til sine brukere og gjester Representantene for dagligvarebransjen og matindustrien uttrykte felles stolthet og glede over evnen til å samarbeidet og samle seg om Matsentralen. - Dette er en milepæl for bransjen vår. I dag skinner sola på dagligvarebransjen. Vi står ofte i motvind i en sterkt konkurransepreget sektor, men her har vi funnet et prosjekt som vi skal samarbeide godt om i mange år. Hurra!, sa konserndirektør i Norgesgruppen, Per Roskifte.. Landbruks og matdepartementet, Coop Norge, ICA, Kavlifondet, NorgesGruppen, Nortura og TINE er med i samarbeidet om Matsentralen, og listen kan bli lengre. Tekst og foto: Kristian Badendyck Fjeldstad Grillfest for gatas folk i Børsparken 300 personer fra rus og gatemiljøene i Oslo samlet seg til måltidsfelleskap, konsert og dans da Kirkens Bymisjon, Oslo Børs og næringsliv inviterte på grillfest i Børsparken. Dette er en av de få gangene i mitt liv jeg er blitt invitert til en fest. Jeg føler meg inkludert, sa en av gjestene i Børsparken. Siste uka i august ble grillfesten arrangert for femte år på rad. Rundt 300 mennesker fra rus og gatemiljøene i Oslo deltok på festen. Bandet «Spoonful of Blues» stod for musikken, og måtte til med ekstranumre før publikum, som danset på brosteinen utenfor Børsen, ville slippe dem. Den etter hvert så tradisjonsrike grillfesten er en unik møteplass for mennesker som ellers ikke omgås, og for samtaler over et godt måltid. Børsdirektør Bente Landsnes danset og storkoste seg på fest i egen hage. Disse festene bidrar til et godt forhold mellom folk, som varer lenge etter festen. Vi møtes i de samme gatene, og når de som holder til i strøket er våre gjester her, så tror vi det blir mindre avstand til huset vårt og de som jobber her også, sier børsdirektøren. For mange av gjestene betyr grillfesten et måltidsfelleskap som metter mer enn magen. Dette var kjempefint! Jeg var så deprimert da jeg kom, men dette hjalp. Og jeg fikk snakket med folk som kunne gi meg gode råd, sa en av gjestene som var tilstede. Festen er en dugnad fra næringslivets side. For bedriftene som deltar gir et slikt arrangement nye erfaringer og bidrar til engasjement og god bedriftskultur. Sodexo sto for mat og grilling. De deltok med synlig entusiasme og stor service ved bordene. Hotelldirektøren på Comfort Hotel Børsparken lagde og serverte egne smoothies, og fra nabolaget deltok også Comfort Hotel og Fred Olsen med praktiske tjenester og økonomisk bistand. Tekst og foto: Per Frogner og Torstein Ihle Marsjerte baklengs mot fattigdom Om lag 100 personer marsjerte baklengs i kø rundt Stortinget siste uka i august. Budskapet var at det politiske arbeidet mot fattigdom går feil vei. Arrangører var Velferdsalliansen, Frelsesarmeen og Samarbeidsforum mot fattigdom i Norge (der Kirkens Bymisjons servicesenter for selvhjelp, Batteriet, er tilrettelegger og sekreteriat). - Lite har endret seg, antall barn som vokser opp i fattige familier øker, det er ikke blitt noe av gratis mat i skolen, trygdeytelser står stille og det bygges ikke nok kommunale boliger. Det verste er at folk som lever som fattige i Norge blir fratatt sin verdighet, sa leder i Veferdsalliansen, Johanna Engen. Ny utmerkelse til Bymisjonens julekampanje Kirken Bymisjons SMS-kampanje «Gled en som gruer seg til jul» er kåret til årets suksesskampanje 2012 av Norsk Innsamlingsråd. Det er den tredje utmerkelsen Kirkens Bymisjon får for kampanjen som var del av juleaksjonen Lys i mørket i fjor, der tusenvis sendte inn en sms-gave med 80 kroner og dermed gav to middager til noen som gruer seg til jul. Bymisjonen ble stemt frem av 50 ulike organisasjoner på Fundraisingkonferansen

14 Pårørendekurs på A-senteret A-senteret inviterer til kurs over fire kvelder for pårørende til personer med alkohol og/eller medikamentproblemer. Pårørende vil i denne sammenheng innebære partnere, kjærester, søsken, foreldre og personer som har vokst opp med rusmiddelproblemer i nær familie. Kurset skal bidra til økt kunnskap om rusmiddelproblematikk, typiske konsekvenser for pårørende og informasjon om hjelpeapparatet. Det blir undervisning med rom for dialog og spørsmål fra deltakerne. Tidspunkt: 9., 16., 23. og 30. oktober fra kl. 17 til 19. Sted: Undervisningsrommet 5. etg, A-senteret. Kursansvarlig: psykolog Veslemøy Merton. Påmelding: Ring eller send epost veslemoy.merton@bymisjon.no Hva er det beste med Camp Hudøy? 1350 skolebarn, 200 voksenledere, statsrådbesøk og strålende sommervær sikret en ny kjempesommer på Camp Hudøy. Men hva er det som gjør at barn og voksne elsker å være på feriekolonien Camp Hudøy? Gå inn på beste-med-hudoy eller bruk qrkoden for se video fra sommerleiren og hør hva barna selv mener. Carsten Løddesøl, verkstedsjef i Snøhetta, svingte seg ned brannmannstigen under åpningen av det naustet på Hudøy. Unikt Snøhetta-bygg på Hudøy Arkitektkontoret bak Opera-bygget i Bjørvika, Snøhetta, har tegnet det nye nordanaustet på feriekolonien Camp Hudøy. Om det er et bibliotek i Alexandria, en Opera i Oslo, eller et naust på Hudøy, så er det viktig for oss i Snøhetta at byggene vi lager har betydning. På Hudøy synes vi at vi har gjort noe av betydning, og vi er veldig fornøyde med resultatet, sa Carsten Løddesøl (bildet), verkstedsjef i Snøhetta, som var tilstede på åpningen av bygget i sommer sammen med andre sponsorer og bidragsytere. Naustet var nervesenteret og hovedkaia på Hudøy frem til Etter den tid har naustet og brygga forfalt. Med Snøhetta har huset gjenoppstått med 22 sengeplasser og en unik utforming, med spennende utnyttelse av sollys, full gjennomsikt, klatrestativ og brannmannstang. «Dampskipsbrygga» er tilbake som en flott uteplass for soling, bading og ikke minst krabbefiske. - Dette er utrolig morsomt og bra for Hudøy. Huset skal brukes som opplevelsessted med overnatting for deltakerne, sier daglig leder på Hudøy, Finn Edvin Brøndal. Sommerleirene Camp Hudøy er for barn mellom trinn i Osloskolen, og 1350 barn fikk i år et sommerminne for livet i løpet av de tre leirperiodene. Tekst og foto: Kristian Badendyck Fjeldstad Fulle sovesaler på akuttovernatting Det har vært fullt belegg på sovestedene for fattige tilreisende i sommer. Etter at Kirkens Bymisjon og Røde Kors fikk statlige midler til samarbeid om akuttovernatting, ble det etablert to overnattingsteder med nattevakter til stede. Det viste seg vanskelig å finne egnede steder på utleiemarkedet, og de to organisasjonene tok derfor i bruk egne møtelokaler til feltsenger og enkle sanitærtilbud for de overnattende. Kirkens Bymisjons har gjennom sommeren tilbudt 43 plasser i Bymisjonssenteret på Tøyen. Røde Kors redde opp 53 senger i sitt konferansesenter i Hausmannsgate. Plassene ble fordelt gjennom en felles mottakssentral, og hver overnatting koster 15 kroner. Fullt hus. Etter at tilbudet ble kjent i de tilreisende miljøene har det vært fullt hus begge steder. På ettersommeren flyttet Røde Kors sitt tilbud til et hybelhus ved St.Hanshaugen, der forholdene for overnatting er bedre, og antall sengeplasser kan økes. Midt i september avleverte de to organisasjonene en felles «Foreløpig rapport» som viste over 5000 overnattinger med 500 unike gjester. Det er en mangfoldig gruppe som har brukt tilbudet. De overnattende kommer fra 56 land, 60% er fra Øst-Europa, og av disse er 81% fra Romania. Rådgiver Børre Arnøy har koordinert Kirkens Bymisjons del av samarbeidet og oppsummerer erfaringene: Det viktigste er at folk har fått søvn og hvile på et trygt sted. Dette er et nødtiltak, og når vi ser de fornøyde gjestene vet vi at vi har truffet behovet. Det har også vært vesentlig for oss å få nærkontakt med tilreisende grupper og komme tettere på byens utvikling. Kunnskapen vi får her, er med på å fjerne fordommer og fremmedfrykt. Oslo har vært en bedre by i sommer enn fjor. Det er en roligere tone i tiggerdebatten, kommunens «campingforbud» skapte lite bråk. Vi tror det delvis skyldes at de som blir jaget hos oss har fått hus og seng. Kirkens Bymisjon i Oslo vil fortsette sitt overnattingstilbud fra 15. oktober, men da på en annen adresse enn Bymisjonssenteret. Tekst og foto: Per Frogner De overnattende har selv tatt ansvar for fordeling og rydding av tepper og laken på sovestedene for fattige tilreisende. I Bymisjonssenteret har 43 senger vært tilgjengelige hver natt siden juni. Feiret 25-årsjubileum for Ammeruddagene Om lag 1000 besøkende, et sjeldent variert program, to statsråder og Oslos ordfører, samt strålende solskinn gjorde årets 25.årsjubileum av Ammeruddagene til en ekte folkefest. Årets program var sjeldent variert, men jazzkafé, cubansk dans, korsang, veteranorkester, memorylanes, valgdebatt, storband, fløytelåt, Don Martin og Nilsenbanden, familietog, tivoli, ballongfigurer, sjakk, brannbil, gudstjeneste, jubileumskake, barneteater og Ammerudparty. Man kan ikke si annet enn at Ammerudhjemmet er et morsomt sted å være. Det er jo litt spesielt at et sykehjem inviterer nærmiljøet til bydelsdager og bydelsfest for 25.året på rad. Det er en enestående dugnadsånd fra alle avdelinger på huset som gjør dette mulig, og det er en stolthet som fyller huset når vi ser hva vi får det til, sier en stolt institusjonssjef, Øyvind Jørgensen. Fortsetter drift på Skjerven Gård Kirkens Bymisjon skal også de neste to årene drifte tilbudet Inn på tunet på Skjerven Gård i Maridalen, som er et dagtilbud for personer med demens i Oslo. På gården kan personer med begynnende demens tilbringe aktive og stimulerende dager. Det fornyede kontrakten gir drift av sju plasser tre dager i uken i to år, fra og med 1. oktober Videre innebærer avtalen opsjon på drift i ytterligere 2 år. Dagtilbudet på gården startet 1. september 2009, og er et samarbeid mellom Oslo Kommune og Kirkens Bymisjon

15 Tilbyr kurs til fattige tilreisende Kirkens Bymisjon tilbyr nå sy-, språk- og strikkekurs for fattige tilreisende i Oslo. Kurskompetansen gir alternativer til tigging i Norge og jobbmuligheter i hjemlandet. Det er en overveldende respons fra folk som ønsker å hjelpe til. Vi jobber nå med å lande avtaler som gjør at vi kan produsere produkter for salg, og vi jobber med konkrete løsninger så kompetansen fra sy- og strikkekursene kan gi jobbmuligheter i hjemlandet. Det er nok et stykke igjen til vi kommer dit, men det er målet, Hilde Kirkebøen. Hun har drevet oppsøkende arbeid i hovedstaden siden prosjektstart 1.mai i år. Flere fattig tilreisende har uttrykt ønske om praktiske kurs for å gjøre situasjonen bedre. Og kurs har det dermed blitt. En gruppe på seks romkvinner har med hjelp fra Kirkens Bymisjon fått to kursuker hos sylærer og klesdesigner Mari Melilot. Hun er så forøyd med elevene sine at hun allerede har tilbudt en av kvinnene lønnet lærlingplass i systua på Sagene. Det er flere jeg gjerne ønsker å tilby arbeid, det er virkelig dyktige folk, men jeg har bare råd til én, sier Meliot. Fikk egne symaskiner. Prosjektstøtte fra Stiftelsen Scheibler sikrer blant annet to nye grupper tilsvarende sykurstilbud utover høsten. Etter medieomtale har det også kommet inn 15 symaskiner og metervis med syprodukter, som gir mulighet for ukentlig produksjon og øving på Bymisjonssenteret, der en pensjonert sylærer har meldt seg som frivillig. Flere reiser nå hjem for å få barna på skole. To damer som nettopp reiste fikk med hver sin symaskin og en god del skoleutstyr hjem til Romania, og var veldig rørt da de dro, sier prosjektleder Hilde Kirkebøen. ukentlige språkkurs. Prosjektet har også fått mengder med garn og strikkeutstyr, og en gruppe på ti personer er i gang med strikkekurs ledet av en kyndig frivillig. Deltakerne viser en stor arbeidskapasitet og det er mange som lærer fort. Vi setter tydelig rammer for kursene og gir klar beskjed om hva som forventes, og det fungerer veldig bra, sier Kirkebøen. Dette er en fin pause fra gata, og vi er veldig takknemlige. Vi har veldig lyst til å jobbe, og håper kunnskapen fra kursene kan hjelpe flere av oss nærmere drømmen om en jobb, sier sykursdeltaker Mariana Biosan. Torsdag er fast kursdag på Bymisjonssenteret i Tøyenkirken. Dafina Cantaragiu, Simona Holtea, Mariana Biosan og Ionel Burtea er faste innslag på sykursene, mens Manuela Halungescu stiller på strikkekurs. I bakgrunnen står sylærer Mari Merilot. Ønsker kurstips og hjelp Har du tips til praktiske kurs som kan gjennomføres for fattig tilreisende, eller har du noe å gi eller lære bort som kan gi alternativer til tigging i Norge og jobbmuligheter i hjemlandet? Ta kontakt med prosjektleder Hilde Kirkebøen. Tlf: Epost: Hilde.Kirkeboen@bymisjon.no Konkrete produksjonsavtaler. Det arrangeres i tillegg Tekst: Kristian Badendyck Fjeldstad Foto: Brith Dybing Her er noen av produktene som er laget på sykurset

16 Hvor bor du? Hva er adressen din? Når du ikke kan svare på de spørsmålene, er det ganske skamfullt. MANGE RUSAVHENGIGE MANGLER ET STED Å BO 1400 mennesker er bostedsløse i Oslo. Mange er rusavhengige eller har en psykisk sykdom. En fast bolig vet vi er grunnleggende for å kunne komme seg videre til en stabil og bedre hverdag. GODE STØTTESPILLERE gjør at vi har mulighet til å etablere trygge og varige boliger for mennesker med rusproblemer. TAKK FOR DIN STØTTE! Bruk kontonummer eller vedlagt giro

17 RAUS måltider som metter mer enn magen En inspirerende og annerledes kokebok av Irina Lee, med Kronprinsparet, kjente kokker, nydelig mat og gripende historier fra måltider hos Kirkens Bymisjon over hele landet. Dette er ingredienser i kokeboken som garantert vil inspirere til herlige måltider, takknemlighet og ettertanke. Boka er rikt illustrert og resultatet er blitt en flott gave- og bruksbok til inspirasjon og nytte. Inntekter av salget går til Kirkens Bymisjon. Foto: Torstein Ihle Kjente kokker som Tom Victor Gausdal, Ingrid Espelid Hovig, Erling Sundal, Lars Barmen og Ole Johnny Eikefjord deler raust av sine oppskrifter, enten det er mat for unge mager, et godt suppemåltid, julemat, sjømat eller internasjonal mat. Boken kan kjøpes i bokhandelen eller på bokkilden.no. Veil. Pris 399,-