Lawrence. Arabia. Brite satte ørkenen i brann:

Transkript

1 Første verdenskrig Brite satte ørkenen i brann: Lawrence of Arabia I 1916 satte Storbritannia et nytt og mektig våpen inn i krigen mot Det osmanske riket. En hær av beduiner ledet av den britiske offiseren Thomas Lawrence skulle undergrave tyrkernes enorme rike innenfra. Planen lyktes, men seieren fikk en bitter bismak for både Lawrence og de arabiske krigerne. Hele operasjonen bygde på et bedrag.

2 I tre år kjempet Thomas Edward Lawrence sammen med araberne mot de tyrkiske styrkene i Midtøsten. aop/getty images Print: tre Status: Er PDFet Layout: ac Red.sek: np 1916 Damaskus palestina transjordan Kairo Beirut Acre tyrkia Jerusalem syria fransk område Britisk område arabia Mosul Kirkuk irak Bagdad Arabia ble delt i kulissene Mens araberne på britisk oppfordring i 1916 gjorde opprør mot tyrkerne for å vinne selvstendighet, delte Frankrike og Storbritannia i all hemmelighet Midtøsten opp mellom seg i den såkalte Sykes- Picot-avtalen. claus lunau Historie

3 Første verdenskrig Av else christensen & Niels-Peter Granzow Busch Fra oldtidsekspert til hemmelig agent Lawrence hadde studert historie i Oxford, og blant annet deltatt i utgravninger ved oldtidsbyen Karkemish i Syria. Med sine 162 centimeter var han for lav til å bli soldat, men arabisk-kunnskapene gjorde ham interessant for etterretningstjenesten. Etter blant annet å ha kartlagt Negevørkenen under dekke av en arkeologisk ekspedisjon, ble han etter krigsutbruddet overført til etterretningstjenesten i Kairo. Før krigen arbeidet Lawrence (t.v.) sammen med den berømte arkeologen Leonard Woolley (t.h.). Beduinlederen Auda ser lattermildt på den blåøyde briten der de ligger på høydedraget mens kulene hviner rundt ørene på dem begge: «Nå, hva syns du om howeitat-stammen?» roper han og ser stolt utover beduinstyrken sin som ligger rundt dem. Krigerne fyrer løs med geværene sine mot en bataljon tyrkiske soldater ved foten av høydedraget ved det vesle fortet Abu el Lissal i dagens Jordan. «De skyter mye, men treffer lite», roper briten tørt tilbake. Beduinlederen blir rasende og river av seg hodeplagget sitt og kaster det på bakken: «Hent kamelen din hvis du vil se den gamle mannen i arbeid!» Øyeblikket etter kaster Auda seg på hesten og galopperer ned mot tyrkerne med 50 howeitat-ryttere i hælene. Briten setter etter dem ned fra høydedraget med 400 beduiner på kameler. De rundt 500 tyrkiske soldatene er komplett uforberedt på stormangrepet, og blir ridd i senk. Da slaget er over, ligger 300 tyrkere døde. Resten er tatt til fange. Bare to beduiner har mistet livet. Etter slaget ligger veien åpen til den strategisk viktige havnebyen Akaba ved Rødehavet. Beduinene inntar byen fire dager senere, 6. juli Bak det overraskende angrepet står en rekke av Arabias mest krigerske beduinstammer, ledet av den britiske offiseren Thomas Edward Lawrence et navn som skulle bli verdenskjent etter krigen. For ettertiden skulle Lawrence eller «El Aurens» som araberne kalte ham bli et symbol på britenes og arabernes vellykkede ørkenkrig mot Det osmanske riket. Men det hvilte en skygge over navnet hans, for de ærerike seierene Lawrence og araberhæren skaffet britene, var bygd på løgn og bedrag. Svindelen skulle få tragiske konsekvenser ikke bare for Lawrence, men for hele Midtøstens fremtid. Tyrkerne erklærte hellig krig Erobringen av Akaba i juli 1917 var et lyspunkt britene trengte. Første verdenskrig, en konflikt mellom Storbritannia, Russland og Frankrike på den ene siden og Tyskland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket på den andre, satte Storbritannia under hardt press. Det osmanske riket var etablert som ledende Visste du at Lawrence......skjøt kamelen sin ved en feil? Under angrepet på Abu el Lissal sank kamelen hans plutselig i kne og kastet ham av. I kampiveren var han kommet i skade for å skyte den i hodet. polfoto hussein av mekka Hussein Ibn Ali lot seg overtale av britene til å gjøre opprør mot tyrkerne. Det ble imidlertid hans sønn, Feisal, som ledet krigen. Imperial war museum Feisal

4 muslimsk makt med sultanen i Istanbul som kalif, islams jordiske overhode. Med denne autoriteten erklærte riket kort etter krigsutbruddet hellig krig mot sine vantro fiender. De kjempende muslimene kom til å «vinne ære i denne verden og ende i paradiset», lovet Det osmanske rikets religiøse leder, mens landets allierte, Tyskland, snakket begeistret om at sultanen med sin proklamasjon ville «vekke islams fanatisme». En hellig krig kunne bli katastrofal for britene. De hersket over halvparten av verdens muslimer, inkludert nesten 70 millioner i India. Hvis de indiske muslimene gjorde opprør, kunne britene miste imperiets mest verdifulle oversjøiske besittelse. Fast bestemt på å stoppe osmanene forsøkte britene i 1915 å invadere den tyrkiske halvøya Gallipoli for å nå frem til rikets hovedstad, Istanbul. Men tyrkerne ga britene innbitt motstand, og etter måneders blodig kamp måtte britene trekke seg. De hadde da mistet mer enn mann. Seieren styrket Det osmanske rikets selvtillit, mens britenes frykt vokste. Opprørske offiserer holdt araberne i et jerngrep Få arabere hadde seriøst vurdert opprør mot Det osmanske riket, før en gruppe tyrkiske offiserer i 1908 tok makten i Istanbul. Etter utbruddet av første verdenskrig kalte diplomater Det osmanske riket for «Europas syke mann». I sin storhetstid strakte riket seg fra Nord-Afrika over Midtøsten og Den arabiske halvøy og langt opp i Sør-Europa, men i løpet av 1800-tallet hadde det skrumpet kraftig inn. I 1914 omfattet riket bare Tyrkia, Syria, Palestina, dagens Irak samt deler av Den arabiske halvøy. Sultanen og hans embetsmenn innrømmet imidlertid aldri nederlag, og talte for eksempel både bulgarerne og egypterne med som undersåtter, selv om begge land var tapt i henholdsvis 1878 og I et desperat forsøk på å unngå ytterligere tap tok en gruppe offiserer de såkalte ungtyrkerne makten i 1908, og reduserte sultanen til en marionett. Offiserene var sterkt nasjonalistiske, og satte tyrkisktalende muslimer over alle andre, deriblant rikets kristne og de omtrent ti millioner araberne i riket, som nå ble enda hardere undertrykt enn før. Som konsekvens begynte mange arabere å vurdere væpnet opprør mot sine tyrkiske undertrykkere. Britene ga falske løfter Lawrence var ikke i tvil om at trusselen fra Det osmanske riket var alvorlig. Siden desember 1914 hadde han vært tilknyttet den britiske etterretningstjenesten i Egypt, som på det tidspunktet var britiskkontrollert. Arbeidet besto blant annet i å skrive rapporter om krigens gang. Rapportene var skremmende lesning for britene, for Egypt var i økende grad under press med trusler om muslimsk opprør og osmanske angrep på Suezkanalen. Midt i det truende kaoset fikk sir Henry McMahon, britenes høykommissær i Egypt, en idé. I de arabiske landene som hadde vært underlagt Det osmanske riket i 400 år, ga krigen næring til en spirende selvstendighetstrang. Det gjaldt særlig i området Hejaz, der islams hellige byer Mekka og Medina ligger. Her hadde osmanene innsatt den arabiske stammelederen Hussein som sharif vokter av Mekka. Han kom fra hashemitt-klanen, i likhet med profeten Muhammed, og hadde tidligere anmodet britene om støtte mot tyrkerne, fordi han fryktet at de hadde planer om å avsette ham. Husseins religiøse autoritet kunne gjøre ham til ny kalif og en samlende kraft bak et arabisk opprør, mente McMahon. I juli 1915 begynte han en intensiv brevveksling med sharifen. I årene før første verdenskrig mistet den osmanske sultanen store deler av riket sitt. I 1878 karet den østerriksk-ungarske keiseren til seg Bosnia-Herzegovina, og i 1908 løsrev Bulgaria seg med tsarens hjelp. McMahon hadde støtte fra det britiske krigskabinettet også til å drøfte Husseins krav om at britene etter krigen skulle gjøre ham til hersker over arabernes egen stat. Til gjengjeld lovet Hussein å samle en mektig opprørshær på nærmere mann. I januar 1916 ble det derfor inngått en avtale. Britene hadde imidlertid ikke tenkt å innfri løftet. Sir Reginald Wingate, øverstkommanderende for de britiske styrkene i Egypt, påpekte at hvis opprøret slo feil, hadde britene ingen forpliktelser til å oppfylle løftene om arabisk selvstendighet: «Og hvis det kommer en stat, har vi nok av redskaper scanpix/mary evans Historie

5 Første verdenskrig Feisal Auda Abu Tayi ble Lawrences beste kriger. Han hadde i sitt 60 år lange liv personlig drept 75 menn. library of congress aop/getty images til å kontrollere den. Med andre ord later det til at vi har de beste kortene på hånden, og vi må spille dem klokt». Lawrence møter den arabiske våren For å sikre at de beholdt de gode kortene sine sendte britene i oktober 1916 en representant til Den arabiske halvøy. Lawrence, da 27 år og løytnant, fikk bli med. Han hadde mistet to brødre i krigen, og hadde et brennende ønske om å bidra aktivt til krigsinnsatsen. Så snart de kom frem, innså Lawrence at araberne var i store vanskeligheter. Hussein hadde bare klart å samle lawrence De arabiske sjeikene lå konstant i feider med hverandre. Lawrence hadde det fortrinn at han kom utenfra og kunne samle dem om et felles mål. noen tusen beduiner under sine faner. Med dem hadde han inntatt det dårlig forsvarte Mekka og havnebyen Yenbo. Men da araberne i oktober prøvde å innta Medina, led de nederlag. Tyrkiske soldater strømmet mot dem via Hejaz-jernbanen, som forbandt Istanbul med Bagdad og Medina, og nå satt opprørshæren håpløst fast. Lawrence var ikke imponert over verken Hussein eller de tre sønnene hans: Ali, Abdullah og Zeid. Den fjerde sønnen, Feisal, var imidlertid av en helt annen støpning. Ifølge Lawrence var Feisal mannen som kunne «sette ørkenen i brann», som han senere skrev. Etter å ha snakket med Feisal og vurdert arabernes styrker, dro Lawrence tilbake til Kairo for å avlevere sin rapport. Der slo han fast at britene ikke behøvde sende styrker for å redde araberhæren. Rapporten falt i god jord hos den britiske ledelsen, som for lengst hadde mistet troen på arabernes slagkraft. I stedet ble Lawrence sendt tilbake til Feisal som forbindelsesoffiser. Men den unge offiseren hadde langt større ambisjoner. Araberne går over til geriljakrig Lawrence ankom Feisals leir ved havnebyen Yenbo i desember Her oppdaget han snart at beduinene hadde helt spesielle kampferdigheter. Lawrence hadde aldri kjempet i en hær, men hadde en intuitiv forståelse for militær strategi og taktikk. Han innså at beduinene var gode mann mot mann, men som «hær var de ikke imponerende. De manglet lagånd, disiplin og tiltro til hverandre», skrev han. Briten fikk derfor overbevist Feisal om at han burde slå fra seg å innta det tungt aop/getty images Beduinene angrep Hejaz-jernbanen igjen og igjen. Tog som ble ødelagt under aksjonene kan fortsatt ses nær Medina i Saudi-Arabia. Lawrence skapte en hær av gerilja-beduiner De individualistiske beduinene kunne ikke kjempe i en konvensjonell hær. Lawrence trente dem derfor i stedet til geriljakrig. Til tross for en massiv tilførsel av britiske penger og våpen kunne ikke de arabiske styrkene hamle opp med osmanenes veltrente hær. Lawrence bestemte seg for å se bort fra tidens militære ideal, som gikk ut på at kriger skulle vinnes i store slag. I stedet skulle osmanene forblø sakte. Sabotasjeaksjoner mot jernbanen ville avskjære osmanene fra forsyninger og troppeforsterkninger, mens lynangrep med små grupper av ryttere skulle skape frykt og forvirring. «Å føre krig mot et opprør er en rotete og langsom affære, omtrent som å spise suppe med kniv», som Lawrence formulerte det. I løpet av den tre år lange ørkenkrigen sprengte beduinene stadig Hejaz-jernbanen. Angrepene var ofte ytterst brutale, med flere hundre ofre som ble sprengt i fillebiter. Lawrence beskrev senere et angrep der han var så nær eksplosjonen at han selv holdt på å bli drept: «Da jeg så gjennom støvet og dampen fra eksplosjonen, så jeg at hele kjelen på det første lokomotivet var borte. Like foran meg lå den opprevne og rykende øvre halvparten av en mann». 18 Historie

6 befestede Medina. I stedet skulle araberne bruke kjennskapen sin til ørkenen og ferdighetene som kamelryttere til å tildele tyrkerne nålestikk, særlig i form av angrep på jernbanen. I mars 1917 skulle den nye strategien prøves ut. Det første målet var en togstasjon ved Abu el-naam, som var tungt bevoktet av en tyrkisk garnison. I ly av mørket la Lawrence en mine under banelegemet. Da toget passerte neste morgen, skjedde det ingenting. Minen detonerte ikke fordi det våte været hadde fått den til å synke ned i bakken. Lawrence måtte gjenta prosedyren. Tidlig neste morgen merket han bakken riste under teltet. Speidere kunne senere begeistret fortelle at morgentoget var sprengt i småbiter. Lawrences ambisjoner vokste raskt. Ved den norøstlige spissen av Rødehavet lå havnebyen Akaba. Hit kunne britene få fraktet inn forsyninger til opprørs- Visste du at Lawrence angivelig var jomfru livet ut? Ingenting tyder på at Lawrence noen gang hadde et seksuelt forhold. Men han skrev til en venn at han en gang betalte for å bli pisket med bjørkeris. hæren, men byen var på tyrkernes hender og godt befestet. Hvis araberne skulle innta den, måtte de bruke list. Lawrences plan var å dra mot nord og la tyrkerne tro at han ville gå mot Damaskus. Ute av syne i de øde ørkenområdene skulle hæren så ta en sving mot sør, og i stedet erobre Akaba. For å gjennomføre angrepet trengte Lawrence flere krigere. Han fikk derfor i stand et møte med howeitat-stammens leder Auda Abu Tayi, som skulle hjelpe til med å overtale flere beduiner til å følge felttoget underveis. Auda kom fra Sinai-ørkenen, og var kjent som en av de barskeste beduinkrigerne som var å oppdrive. Han hadde etter eget utsagn personlig drept 75 mann. Med det mente han arabere, for hvor mange tyrkere han hadde sendt til det hinsidige, klarte han ikke engang å telle. «Alt er mulig med dynamitt og engelsk gull», sa Auda da Lawrence hadde presentert planen sin. Alliansen ble beseglet ved at Auda rev gebisset ut av munnen, gikk utenfor og knuste det med en stein. Tennene var laget i Tyrkia: «Jeg spiste min herre Feisals brød med tyrkiske tenner», erklærte han med demonstrativ avsky da han tiljublet og tannløs kom inn igjen i teltet. «Vi får dem til å kjempe på en løgn» 9. mai 1917 la Lawrence, Auda og en styrke beduinkrigere ut på den lange ferden gjennom den glovarme ørkenen til Akaba. Underveis sluttet flere og flere Lawrence beundret beduinenes enkle livsstil og deres evne til å overleve i noen av verdens varmeste og mest ugjestmilde ørkenlandskap. Imperial war museum

7 Første verdenskrig 1918 Stormaktene delte Midtøsten Lawrence ønsket at felttoget hans skulle gi araberne selvstyre, men Frankrike og England endte med å ta jerngrep om Midtøsten. tre år kjempet Lawrence og hans I arabiske hær for å vinne så store seiere som mulig i krigen mot tyrkerne. Håpet var at Storbritannia dermed ikke kunne løpe fra løftet sitt om at araberne etter krigen ville få sin selvstendighet. Lawrence visste nemlig at britene i hemmelighet hadde inngått den såkalte Sykes- Picot-avtalen med Frankrike. Ifølge den skulle Frankrike kontrollere den såkalte blå sonen, som omfattet det sørlige Tyrkia, størstedelen av Syria, samt dagens Libanon. Britene fikk til gjengjeld «den røde sonen», som omfattet dagens Irak og Jordan. Palestina skulle være internasjonal sone. I løpet av krigen mistet britene interessen for avtalen, og satset i stedet på å holde Frankrike ute av områdene de var blitt lovet, mens de selv gikk inn for også å få Palestina. Etter at krigen var slutt i 1918 innledet seierherrene nye forhandlinger om delingen av Midtøsten i Paris. Her kranglet statslederne fra Storbritannia, Frankrike og USA om områder de bare kjente som navn fra Bibelen: «Et typisk syn ved konferansen var at den ene eller den andre av verdens ledere sto ved et kart og mumlet: Hvor er den forbannede...? mens han med fingeren lette etter en by eller elv han aldri før hadde hørt om», skrev en diplomat. Britenes plan om å holde Frankrike ute mislyktes. I stedet ble Midtøsten oppdelt med et eget mandatsystem som ga de to stormaktene herredømmet over de forskjellige områdene. Meningen var at de skulle forberede de arabiske folkeslagene på selvstendighet. I realiteten fungerte statene imidlertid som kolonier uten selvbestemmelse. Kappløp om Damaskus 4 Lawrence setter seg fore å nå Damaskus før alle andre. Britiske soldater kommer likevel først frem. 1. oktober 1918 rir Lawrence og den arabiske hæren inn i Damaskus. 3Triumfen ved Tafila Etter å ha bidratt til erobringen av Jerusalem i desember 1917, inntar Lawrence byen Tafila. 26. januar 1918 setter tyrkerne inn et motangrep, men Lawrences menn holder stand og slår styrken på 600 mann. 2Lawrence inntar Akaba I mai 1917 bestemmer Lawrence seg, uten å konsultere britene, for å dra ut med hæren sin for å erobre den strategisk viktige havnebyen Akaba. For å lure tyrkerne drar hæren i retning av Damaskus, før den tar en sving og inntar byen Akaba. Gallipoli Land født av første verdenskrig Mange av konfliktene som preger Midtøsten i dag, ble grunnlagt av stormaktene da de tok kontrollen i området etter første verdenskrig. Syria Selvstendig i 1946 Libanon Selvstendig i 1943 Saudi-Arabia Endelig forent i Frankrike kastet ut kong Feisal I 1920 lot opprørslederen Feisal, som i sin tid hadde kjempet sammen med Lawrence, seg krone til konge av Syria. Frankrike, som ifølge Sykes-Picot-avtalen skulle styre Syria, invaderte og kastet Feisal ut. For å kunne styre det opprørske landet spilte Frankrike Syrias religiøse grupper ut mot hverandre. Alawittene, en sjiamuslimsk grein av islam, ble favorisert på bekostning av flertallet av sunnimuslimer. De har fremdeles makten i landet. Kristne fikk sin egen ministat Få måneder etter at de hadde erobret Syria i 1920, skilte franskmennene Libanon fra landet. Området hadde en stor kristen befolkning, som franskmennene mente å ha historiske bånd til tilbake fra korsfarertiden. Samtidig håpet de at de kristne ville støtte Frankrike som overherre. Det franske systemet skapte spenninger mellom kristne og muslimer. Mistilliten mellom dem fortsatte etter selvstendigheten, og eksploderte i borgerkrig i Røverbeduin fikk Arabias olje Med britisk støtte hadde beduinlederen Ibn Saud før første verdenskrig erobret en stor del av det som i dag er Saudi-Arabia fra tyrkerne. Saud var ikke redd for også å angripe og plyndre sine arabiske naboer, og i 1924 erobret han Hejaz og tvang britenes andre allierte, Hussein av Mekka, i eksil. Til Ibn Sauds hell var landområdene hans så lite fruktbare at ingen av stormaktene ville ha dem. Først i 1938 ble landets oljerikdommer oppdaget.

8 Istanbul oli Tyrkia Jernbanen var tyrkernes livline Med den såkalte Hejaz-jernbanen kunne tyrkerne raskt transportere tropper gjennom det svære riket. Banen ble derfor Lawrences fremste mål. Det osmanske riket frem til 1914 syria Middelhavet Kairo egypt Britiske styrker Libanon palestina Jerusalem Akaba Rødehavet 1Den første erobringen Fra havnebyen Yenbo drar Lawrence og beduinhæren 23. januar 1917 mot nord, og inntar med britisk hjelp kystbyen Al Wajh i dagens Saudi-Arabia. Deraa jordan Tafila Abu el Lissal Damaskus Lawrence Al Wajh Hejaz-jernbanen Yenbo irak Jerusalem blir et vendepunkt 11. desember 1917 inntar britene Jerusalem med hjelp fra Lawrences geriljahær. Hejaz Medina Mekka arabiske halvøy Lawrence forsøkte å komme britene i forkjøpet Etter å ha innsett at britene og franskmennene ville dele Midtøsten etter krigen, bestemte Lawrence seg for å hjelpe araberne til å bli de første til å innta Midtøstens viktigste by, Damaskus. aop/getty images & claus lunau Palestina Israel grunnlagt i 1948 Jordan Selvstendig i 1946 Irak Selvstendig i 1932 Britene lovet jødene et hjemland Ifølge Sykes-Picot-avtalen skulle Palestina være en internasjonal sone etter krigen. Det var britene ikke fornøyd med. De lovet derfor jødene et hjemland i området beskyttet av britiske soldater. På den måten fikk Storbritannia mandatet over Palestina etter krigen. Araberne og jødene kunne imidlertid ikke samarbeide, og de britiske styrkene ble angrepet av begge sider. Med fransk støtte klarte jødiske militser å kaste britene ut av landet i Husseins sønn fikk sitt eget kongerike Området Transjordan dagens Jordan var opprinnelig den østlige delen av Palestina og ble underlagt britisk herredømme i Britene skilte Transjordan ut fra Palestina og satte Abdullah, sønn av opprørslederen Hussein av Mekka, inn som guvernør. Da britenes mandat utløp i 1946, ble Abdullah valgt til konge. Etter opprettelsen av Israel i 1948 flyktet palestinere til Jordan. Den palestinske flyktningbefolkningen i landet har i dag vokst til Sunnimuslimer fikk makten Irak ble britisk mandatområde i 1920, noe som førte til store protester. Opprøret var så voldsomt at britene vurderte å bruke sennepsgass. Da opprøret var nedkjempet, innsatte britene i 1921 kong Feisal, som Frankrike året før hadde kastet ut av Syria, på Iraks trone. Britene innsatte deretter sunnimuslimer på landets øverste poster, selv om landet var overveiende sjiamuslimsk. Sunniene satt med makten frem til Irak-krigen i

9 Første verdenskrig fiendeland til Damaskus. På veien prøvde han å verve flere menn til opprøret: «Jeg var i et likegyldig humør. Et fysisk sår ville ha vært en kjærkommen avledning for min indre forvirring», skrev han senere, med henvisning til sitt raseri over britenes dobbeltspill. Etter to uker vendte han tilbake til beduinhæren, marsjerte med Auda Abu Tayi gjennom ørkenen, og inntok Akaba 6. juli tyrkiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampene. Araberne mistet bare to mann. Det var en storslått seier. De arabiske opprørerne ble vanligvis skutt hvis de ble tatt til fange av tyrkerne. Araberne henrettet også ofte tyrkiske soldater som overga seg. seg til. Lawrence informerte ikke britene om planen. På forhånd hadde han nemlig fått nyss om at den britiske diplomaten Mark Sykes og hans franske kollega François Georges-Picot på et hemmelig møte hadde avtalt at de to landene etter krigen skulle dele Midtøsten mellom seg. Dermed hadde britene brutt løftet om arabisk selvstendighet. De tyrkiske overherrene kom bare til å bli erstattet med britiske og franske. Lawrence følte seg ført bak lyset og lurt til å villede araberne, som stolte på ham: «Vi får dem til å kjempe for oss på en løgn, og jeg holder det ikke ut», telegraferte han på et tidspunkt til kontoret i Kairo. Han bestemte seg for å gå sine egne veier, og føre den arabiske hæren ut av dødvanne ved å innta Akaba, og siden Damaskus. Håpet hans var at araberne dermed ville kunne presse stormaktene til å gi dem selvstendighet. Underveis til Akaba red han 600 kilometer alene gjennom bridgeman Damaskus skulle sikre arabisk stat Etter erobringen av Akaba reiste Lawrence gjennom Sinai til Kairo, og kom frem 10. juli. Stadig iført sine arabiske klær ble han straks kalt til møte hos lederen av den egyptiske ekspedisjonsstyrken, general Allenby. «Han satt i stolen sin og så på meg, ikke direkte, men med et sideblikk forundret», skrev Lawrence senere. Allenby innså at araberne ikke bare var en tilfeldig sammenrasket hær, og at de kunne bli til stor hjelp i det planlagte felttoget hans mot Jerusalem. Generalen avtalte derfor med Lawrence at beduinhæren hans skulle gå parallelt Visste du at Lawrence......vervet seg i RAF under falskt navn? Etter krigen ble Lawrence lei av å være i rampelyset hele tiden, og vervet seg i det britiske flyvåpenet under navnet John Hume Ross. Etter seieren ved Akaba innså britene arabernes potensial, og ga blant annet Lawrence pansrede biler. Her ses han i tårnet på en av dem. polfoto/topfoto

10 med Allenbys styrker mot den hellige byen og sabotere jernbanen underveis. Lawrence gikk rett i gang, og de neste månedene gjennomførte beduinhæren hans utallige sabotasjeaksjoner mot Hejaz-jernbanen. Aksjonene hindret tyrkerne i å få transportert soldater, og 11. desember 1917 kunne Allenby innta Jerusalem. Sammen med ham gikk Lawrence, i anledning dagen iført en lånt britisk uniform. «For meg var det krigens høydepunkt», skrev han senere om inntoget. Neste mål var Damaskus, byen som i århundrer hadde vært regnet som arabernes politiske hovedstad. Mens den britiske hæren gikk mot nord, skulle Lawrence forsinke tyrkerne mest mulig underveis. Lawrence var imidlertid fast bestemt på at hans og ikke Allenbys soldater skulle innta byen først. Felttoget mot Damaskus begynte 19. september 1918, og få dager senere inntok Lawrence den syriske byen Deraa med sine nå rundt tusen krigere. Underveis ble den arabiske hæren møtt av et grusomt syn i landsbyen Tafas, der en styrke på 2000 tyrkiske soldater fra Deraa var gått amok. Byens innbyggere var drept, og blant likene så Lawrence blant annet en gravid kvinne: «Naglet til stedet av en bajonett som strittet grusomt opp i luften mellom bena hennes». I horisonten kunne araberne se det tyrkiske regimentet på vei bort. Både Auda og de andre sjeikene ville ha hevn, og Lawrence ga etter for blodtørsten. «I vanviddet født av redselsscenene i Tafas slaktet vi ned for fote, og skjøt både de falne og dyrene gjennom hodet, som om deres blod kunne mildne vår sorg», skrev han senere om episoden. 1. oktober 1918 nådde Lawrence Damaskus, men han kom ikke først. Et britisk kompani hadde allerede kommet og dratt igjen. Ved ankomsten hyllet innbyggerne begeistret den arabiske hæren og «El Aurens». Sent på kvelden lyttet Lawrence utmattet til hvordan gatene ble stille, mens innbyggerne «henga seg til bønn på sin første kveld i frihet». Noen dager senere var briten på vei hjem til England. Oppdraget var utført. Araberne fikk rester fra de rikes bord Araberne skulle ikke få nyte friheten særlig lenge. Da boet etter Det osmanske riket skulle gjøres opp, kalte den britiske regjeringen ham inn som rådgiver. Politisk ble det imidlertid aldri mer enn tomprat, og Lawrence ble stadig mer USA kjempet for arabisk selvstendighet Som den eneste av stormaktslederne kjempet USAs president Wilson for at de arabiske folkeslagene skulle få selvbestemmelse la USAs president Woodrow I Wilson frem en liste med 14 punkt, som han mente skulle gjelde etter at første verdenskrig var slutt. I et av punktene gikk han direkte imot sine allierte, Storbritannia og Frankrike, ved å proklamere at alle folkeslag i det tidligere osmanske riket skulle ha absolutt selvstendighet inkludert araberne. Wilson avskydde Storbritannias og Frankrikes imperialisme, og fryktet at hvis ikke verdens folkeslag fikk en rettferdig fred, ville den bli pulverisert på under en generasjon. clemenceau forbitret over utsikten til at araberne bare fikk de områdene stormaktene ikke ville ha. I en audiens hos Georg 5. i november nektet han å ta imot medaljen kongen ville overrekke ham. Under fredskonferansen i Paris, som trådte sammen 18. januar 1919, rettet Lawrence en inntrengende appell til statsoverhodene som var samlet. Men det kunne han ha spart seg, for seierherrene var allerede i gang med å dele Midtøsten mellom seg. Feisal ble riktignok kronet som Syrias konge i 1920, men Frankrike kastet ham ut av landet etter bare fire måneder på tronen. «Hvis det blir en annen form for fred, vil jeg flykte og gjemme meg, for i så fall vil det ikke bare bli konflikt, men en katastrofe», forklarte han. Wilsons holdning var at de katastrofale tapene av menneskeliv på slagmarkene krevde fred uten annektering av land. Frankrike og Storbritannia mente det motsatte: Krigens enorme omfang krevde like enorme erobringer. Ved fredskonferansen i Paris etter krigen kjempet Wilson innbitt imot Frankrikes og Storbritannias annekteringsplaner i Midtøsten, men måtte til slutt se seg slått. President Wilson kjempet mot Storbritannias statsminister Lloyd George og Frankrikes statsminister Clemenceau ved fredskonferansen etter krigen. Les mer wilson Først etter nok en verdenskrig kunne Midtøsten for alvor begynne å komme seg ut av europeernes grep. Det fikk ikke Lawrence oppleve. Etter en karriere i det britiske flyvåpenet trakk han seg tilbake i Like etter havnet han i en motorsykkelulykke. Seks dager senere døde «El Aurens», 46 år gammel. James Barr: Setting the Desert on Fire, T.E. Lawrence and Britain's Secret War in Arabia, , Bloomsbury, 2007 Michael Korda: Hero. The Life and Legend of Lawrence of Arabia, JR Books, 2011 James J. Schneider: Guerilla Leader T.E. Lawrence and the Arab Revolt, Bantam Books, 2011 al-bushra.org/arabwrld/lawrance.htm lloyd george polfoto/topfoto Historie