Hald. nr E t b l a d a v e n a n n e n v e r d e n

Transkript

1 E t b l a d a v e n a n n e n v e r d e n Hverdag på Madagaskar Ecuadoriansk hverdag i Stavanger Anderledes hverdag Mest betydningsfulle forandring Hald Internasjonale Senter nr

2 Leder Livet består av flest hverdager. Det er et uttrykk mange av oss kjenner godt. Og de fleste av oss tenker at det er sant. Stort sett må vi forholde oss til at dagene og ukene går i sin egen rytme og at denne rytmen oppleves som hverdagsliv. Vå studenter, både de norske og de internasjonale reiser av sted til et fremmed land fulle av forventninger om å oppleve mest mulig. Og de opplever utrolig mye, møter nye mennesker, ser nye steder og er innimellom skikkelige turister. Men vi ønsker også at de skal føle på hvordan hverdagen arter seg i den kulturen de er en del av. Når de tar del i hverdagen til lokale kollegaer så blir oppholdet mer enn opplevelser, nye kulturer og nye steder å besøke. I dette bladet får vi høre litt om hverdagen til Ole Rasmus og Vegard på Madagaskar, Andrea i Kenya, og Anita og Jonnathan fra Equador som jobber i Stavanger. De beskriver hvordan dagene arter seg for dem og vi skjønner at det er en hverdag også der. Det er viktig å føle at man kan bidra med noe nyttig inn i det konkrete arbeidet man blir satt til å gjøre. Men det er også viktig å være ydmyk og åpen for at oppgaver gjøres ulikt og at det noen ganger bare må være sånn. Dette er god arbeidstrening for studentene, både i praktisk arbeid og i mellommenneskelige relasjoner! Vegard og Ole Rasmus er stasjonert i byen Mahajanga på Madagaskar, og bor og jobber på senteret Shalom. Shalom er et vennesenter for kristne og muslimer hvor det kommer studenter i puljer på rundt 30 om gangen som bor der i tre måneder for å ha forskjellig undervisning. Senteret er drevet av den gassiske lutherske kirken FLM, som samarbeider med NMS. De forteller her litt om hvordan ei normal arbeidsuke arter seg for dem. I løpet av ei uke har de mye variert program, og får prøvd seg ut i mange ulike oppgaver. Tekst: Ole Rasmus Foto : Ole i Dole Britt Jorunn Neerland

3 Hverdag på Madagaskar Vi starter uken med å hjelpe til rundt på området til Shalom, hvor vi er assistenter for gartneren og mater høner, planter grønnsaker, og hjelper til med vedlikehold av hage og område. Deretter har vi planleggingsdag og forbereder ulike oppgaver for resten av uka. Vi har også fått oppgaven med å lage en nettside for senteret sammen med en norsk misjonær. Senere skal vi undervise de ansatte på senteret om hvordan nettsidene kan brukes. Tirsdag er vi engelsklærere for studentene på senteret, som er i alderen 25 år og oppover. Undervisningen blir gjort via gassisk, noe som gjør at vi må bruke en kombinasjon av egne gassisk-kunnskaper og hjelp fra studenter som kan litt engelsk. Dette er veldig interessant og vi har alltid noen hyggelige timer sammen med studentene. Så fortsetter vi med forberedelser, og jobber videre med nettsiden til Shalom. Hver onsdagsmorgen har vi engelskundervisning igjen, denne gangen for de ansatte på senteret. Dette er ei mindre gruppe, og dem kjenner vi bedre, noe som gjør det lettere med dialog og tilbakemeldinger underveis. På ettermiddagen har vi tidligere vært med på lokale fotballtreninger, men har gått over til å prøve å starte opp en CHRISC -gruppe(christian sports contact) for ungdommer fra år i den lokale kirka. Dette er noe som enda er i oppstartsfasen, men også noe vi har veldig lyst å få til. På CHRISC gjør vi mye det samme som på en Krik-lokallagstrening i Norge har leker, ballspill og en liten andakt. Hver torsdag jobber vi frem til lunsj som assistenter til gartneren igjen og med nettsiden til Shalom. Vi har da også litt undervisning om media til de ansatte på Shalom som skal ha ansvaret for nettsiden. På ettermiddagen går vi til døveskolen som ligger rett ved siden av Shalom, hvor vi er sports- og kreativitetslærere. Elevene her er fra 5-17 år og med dem driver vi sport, leker, og lager ting med hendene. De er veldig inspirerende å være med, og vi er heldige som kan bidra med masse moro for dem. Studiedagen vår er på fredag og da benytter vi muligheten til å jobbe med studieoppgaver som vi skal levere inn, og vi leser litt pensum. Som ei avveksling arrangerer vi også noen CHRISC-treninger! Lørdager er vår fridag og vi benytter den til å dra til stranda, være med venner eller se film. Uka avsluttes med søndagsmøte i den lokale kirka. Møtet foregår på gassisk og kan vare langt over 5 timer!! Etterpå leker vi med en gjeng lokale unger sammen med en amerikansk volontør. Vi føler at på bare seks måneder er det ikke så mye vi kan gjøre som kan sette spor, men allikevel mener vi, og vi blir fortalt, at det arbeidet vi gjør er viktig. Spesielt engelskundervisning står høyt. Engelsk er et lite utbredt språk på Madagaskar, men det er nødvendig for flere å kunne beherske det. Kursene våre er populære og det kommer stadig en rekke forespørsler om engelsk-grupper, noe vi har måttet takke nei til. Ellers kan vi tenke at mye av arbeidet vårt er mer givende for oss, enn det strengt tatt er nødvendig for gasserne. Likevel har vi på noen områder, som innen teknologi og språk, noe kunnskap å videreformidle. Vi håper at vi har tilført noe der vi har jobbet, og er i hvert fall sikre på at dette året har tilført oss masse. Vi har lært mye om kultur, utviklingsarbeid, misjon og mennesker, og nå som vår periode på Madagaskar går mot sin slutt håper vi å ta med oss denne lærdommen hjem igjen.

4 Ruth Miriam Hicks jobber i CECE, som er Lagsbevegelsen i Ecuador. Hun var i Stavanger i februar for å besøke Hald-studentene som har praksis i Laget der. - Er det mange likheter mellom CECE og Laget? - Ja, overraskende nok har vi flere av de samme utfordringene. Begge organisasjonene er avhengige av at studenter selv tar initiativ til aktiviteter. Og det å invitere med studievenner til bibelstudier er et stort steg enten man er en norsk eller ecuadoriansk student. Samtidig er nok ecuadorianere mer relasjonelle enn de fleste nordmenn, de er glad i å treffe nye folk og få nye venner. Mens mitt inntrykk er at nordmenn kan være mer reserverte, slik at det kan være vanskelig å få venner i Norge. - Hva er det viktigste Jonnathan og Anita har lært gjennom praksisen i Laget? - Verdien av å planlegge og å ha jevnlige team-møter er noe de virkelig har erfart og lært mye av. Særlig Coffe Around the world ved Universitetet i Stavanger og andre aktiviteter de har hatt ansvar for, har gitt dem ideer de ønsker å ta med tilbake til CECE.

5 Anita og Jonnathan er fra Equador og arbeider på Laget sitt kontor i Stavanger. Beskriv hvordan det er å være ansatt i Laget i Stavanger? Hva har du lært av å arbeide sammen med Tone Regine og Gunn Elin? Til å begynne med var personalmøtene utfordrende. Vi var en del av ei flerkulturell gruppe som medførte ulike perspektiver og meninger utfra våre egne kultuer. Samtidig så er det interessant å jobbe med nordmenn siden de bruker andre metoder enn det vi er vant til som studenter. Det er positivt med hensyn på team-arbeidet vårt. De norske tar i bruk planer og skjema for å vise hvilke aktiviteter vi trenger å gjennomføre for å oppnå de målene vi har satt oss. Planer gjør at vi ikke bare venter på at ting skal skje, men at de faktisk skjer! Jeg tror dette er en av de viktigste arbeidsmetodene vi har lært av Tone og Gunn Elin. I Equador er planlegging og organisering ikke p r i o r i t e r t høyt vi tar bare alt som det kommer! En viktig ting vi har sammen er morgenandak- ter med lovsang og bønn. Disse samlingene løfter oss gjennom den nye dagen som møter oss. Når vi sammen deler vår takknemlighet og våre bønnebehov blir vi bedre kjent og sterkere knyttet sammen i vår tro. Hvilke skoler har dere besøkt, og hva gjør dere på disse besøkene? Vi har besøkt Strand-, Kongsgård- og St Olav-Vider e g å e n d e skoler, og L u n d e - haugen-, Grødem-, Tastaruståog Ly- ungdomsskoler. Vi har a n d a k t e r på skolelagssamlingene i friminuttene og tilbringer tid sammen med elevene som kommer på disse samlingene. Vi har hørt at dere har spansk-undervisning, både på ungdomsskole og for noen klasser i Laget. Fortell oss om dette. Vi underviser i spansk på St Olav. Det er gøy og ungdommen virker veldig engasjerte i timene. Veldig mange ungdommer velger spansk som andre-språk i dag og de er motivert for å lære. Det er en god måte å møte og omgås ungdommen i Norge på. Vi blir bedre kjent med dem og de forbedrer språkkunnskapene sine. Hva kan Laget lære av dere og fra deres organisasjon CECE i Equador? Vi er jo virkelige mennesker som liker å tjene andre med de små ressursene vi har fått og vi tenker at det må kunne oppmuntre Laget og Stavanger. Vi deler av våre gaver og ressurser på personalmøtene. Anita har for eksempel vært veldig nyttig for de ansatte her med sine kunnskaper om design og nye dataprogrammer. Jonnatan spiller gitar og det er veldig nyttig under lovsangen når vi er rundt på andakter på skolene. Hvordan opplever dere å bli møtt av ung-

6 En annerledes hverdag Klokka er halv åtte om morgenen, sola skinner inn gjennom vinduet og den ene av to individer i rommet snakker høylytt i telefonen. Jeg ligger irritert i køyesenga og tenker hvem gidder å prate i telefonen klokka halv åtte på morgenen, når roomien ligger og sover?. For Elisabeth Kanini derimot, er det langt utpå morgenkvisten, og på tide å stå opp. Den første prøvelsen mellom den norske jenta fra Finnøy og den kenyanske jenta fra the village er en realitet. Etter en måned i samme hus, kan jeg trygt si at vi er ulike som mennesker. Men jeg kan også si at jeg føler jeg har fått en god venn. Ikke visste jeg for ett år siden at jeg skulle bo alene i flere måneder med en kenyaner. Elisabeth er STEM-staff (ettåring) i FOCUS Kenya, og er utplassert i Maseno. Hennes jobb er å følge opp Christian Unions(skolelaget) på universitetet, og hun jobber direkte med studentene. Jeg for min del, er med Elisabeth igjen. Min største oppgave er å lære av forskjeller og gjerne bringe det beste av to kulturer med meg videre. Her deltar vi på møter, gudstjenester, bibelgrupper, og besøker studenter og venner. Man blir litt tvunget inn på kulturen. Dette er en viktig del av utvekslingsprogrammet, det gjør at man kommer mer under overflaten til studentene. Men best av alt er at jeg blir ordentlig godt kjent med Elisabeth. Ulike kulturer og ulik hudfarge, men like rødt blod. Hun liker ris og ugali, jeg liker havregrøt og grønnsaker, hun liker å snakke i telefonen tidlig på morgenen, jeg liker å sove, hun pleier å komme 30 minutter etter tida, jeg kommer gjerne 30 min før tida, hun finner mange gode svar i Bibelen, jeg finner mange gode spørsmål. Dette resulterer i mange gode samtaler og latterutbrudd. Jeg føler meg heldig! Uten å kunne sette fingen på en spesifikk ting, lærer jeg utrolig mye og føler meg rikere på mange måter. Vi er sammen 24/7 og blir nødt til å åpne oss for hverandre, dele følelser som gjerne er vanskelig å dele, samt prøve å forstå, i det minste respektere hverandres ulikheter og ønsker. Plutselig er de store forskjellene ikke så store lenger. Man skjønner mer av hvordan ting er og hvorfor mennesker gjør som de gjør. Å leve i kenyansk kultur krever tålmodighet, alt tar tid. Jeg er en nordmann med et stramt tidskjema og kan ofte irritere meg over de langtekkelige møtene. Det er også slik at om man skal avgårde, bør man beregne noen ekstra timer i reising. Å vente på at matatuene (minibusser) fylles opp er noe jeg virkelig har måttet jobbe med å bli vant til her i Kenya. For Elisabeth er dette helt vanlig, og i stedet for å irritere seg, tar hun heller fram mobilen og surfer litt på nettet. Jeg for min del, prøver på en høflig måte å gi tegn til sjåføren om at vi gjerne kan dra snart. Eller så bretter jeg meg litt ekstra ut for å vise at nå er matatuen full. Det er ikke til å stikke under en stol at vi nordmenn er opptatt av å bruke tiden vår godt. Jeg er enig i ordtaket; i Afrika har man tid, i Norge har man klokker. Når folk prater om hvor ulike verdener nordmenn og afrikanere lever i, er det gjerne fordi man ikke har blitt kjent med hverandres verden. Det er tid for refleksjon, det er tid for å lære bare av å være tilstede i hverdagen. Jeg var den hvite personen blant alle de fargede menneskene, plutselig er jeg ikke så hvit lenger. Tekst og foto: Andrea Madland Focus-student

7 Hald kombinerte teori og praksis på en unik måte for å gi oss studenter en mulighet til å lære litt mer om verden og om oss selv. Gjennom ukene på Hald fikk jeg undervisning om global urettferdighet og kulturell forståelse, men det meste av dette og en hel masse andre ting lærte jeg utenfor klasserommet, i møte med en stor gjeng interessante mennesker fra hele verden. Gjennom praksisoppholdet i Peru møtte jeg også mennesker som skulle inspirere meg mye mer enn jeg kunne forestilt meg på forhånd. Prøving og feiling i engelskundervisning, hjemmebesøk, planlegging, sjonglering, stylter og musikktimer var blant det som utgjorde arbeidshverdagen min. Innimellom alt dette kom de gode samtalene som egentlig alt dreide seg om. Jeg fikk samtalt om hverdagen, og andre store og små ting, med ungdom på min egen alder, med familieforeldre, med 5-åringer på førskolen og med de dyktige menneskene vi jobbet med i den lokale organisasjonen. Året på Hald utfordret meg og gav meg erfaringer jeg ikke kunne vært foruten. Jeg lærte mye om verden, og kanskje mest om meg selv. Jeg fikk tid til å undres, til å stille de store spørsmålene og til å bli inspirert av andre. Året betydde mye for veiene jeg valgte videre, og folkene jeg har møtt har betydd mye for troen på at verden kan, og kommer til å bli, mer rettferdig i tiden som kommer. Det kan være lett å miste motet i diskusjoner om strukturer, løsninger, fallgruver, økonomiske teorier og alt annet man møter når man prøver å si at ting kan gjøres på andre måter. Men det hele handler til syvende og sist bare om menneskene i verden og de ressursene vi har å dele på. Og vi trenger ikke bekymre oss for å måtte finne alle de gode løsningene selv, fordi det finnes folk i Peru, og i mange andre land, som vet hva som må til og som jobber med saken hver dag. Jeg tror det viktigste er å huske at vi allerede nå forandrer verden hver dag. Det eneste vi kan velge er hvilken forandring vi vil bidra med. MEST BETYDNINGSFULLE FORANDRING Å bo i en annen kultur i 6 mnd kan skape store forandringer på lang sikt. Derfor vil vi i denne spalten hver gang spørre en tidligere student det åpne spørsmålet: Hva var den mest betydningsfulle forandringen etter året på Hald Internasjonale Senter? Nora Malini Sætherø Act Now-student 2010/11

8 Følg oss på Facebook! Hald Pensjonat og Konferansesenter Jan-Erik Halvorsen Jan Kjøstvedt Daglig leder HPK Kjøkkensjef Elisabeth Ratterman Kontorsekretær Bloggene til årets studenter finner du her: actnowblog.blogspot.com connectathald.blogspot.com focusathald.blogspot.com Abonner på Et blad av en annen verden GRATIS Hald Internasjonale Senter Halseveien 37, 4517 Mandal Tlf.: Fax: Gavekonto: Redaktør: Britt Jorunn Neerland Layout: Øystein Ruud Forsidefoto: CHRISC Uganda Fotograf: Øystein V. Sørensen Hald Internasjonale Senter eies av søknadsfrist 1. april Focus, Connect og Act Now er utvekslingsprogrammer innenfor Fredskorpset-ung. Fredskorpset bistår i utvikling av programmene, kvalitetssikrer og finansierer deler av utvekslingen. V i s j o n : V i s k a l g i vå r e s t u d e n t e r e t å r av e n a n n e n v e r d e n f r e d s k o r p s e t Ansatte på Hald Internasjonale Senter: Inger Johanne Aa Shealy Daglig leder inger.johanne.shealy@hald.no Øystein Ruud Leder for Focus oystein.ruud@hald.no Agnar Aasland Leder for Connect Agnar.aasland@hald.no Harald Eikeland Leder for Act Now harald.eikelandl@hald.no Ettåringer: Ola Hellenes Sophie Moke Moteke EVS-voluntører: Luis Nogueira de la Muela, Spania Martin Paliocha, Tyskland Britt Jorunn Neerland Kontorsekretær britt.jorunn.neerland@hald.no Siri Telstø Skeie Programmedarbeider Focus siri.skeie@hald.no Monica Kragholm Programmedarbeider Connect monica.kragholm@hald.no Nine Justvik Programmedarbeider Act Now nine.justvik@hald.no