Hald. nr E t b l a d a v e n a n n e n v e r d e n

Transkript

1 E t b l a d a v e n a n n e n v e r d e n Takk til forandring Sann takknemlighet There is no magical solution - only hard work Aud har sluttet Ny i staben Most significant change Hald Internasjonale Senter nr

2 Leder Fylt av takknemlighet... Hvor ofte bruker vi dette uttrykket mer eller mindre ubevisst? Gjør det en forskjell i livet vårt at vi innimellom kan bli fylt av takknemlighet? Eller går det i glemmeboka like fort som det er sagt? Uansett hva livet måtte bringe for oss her i Norge så har vi grunn til å være takknemlige. Uansett hva vi møter av motgang så har vi noe å være takknemlige for. Enten er det helse, personlige relasjoner, tro, opplevelser, materielle ting eller vårt norske statsborgerskap mange ting kan nevnes. Vi kan som regel krysse av flere punkter på lista på en gang, og noen ganger kan vi krysse av alt! Jeg jobber med meg selv for å være bevisst alt jeg kan være takknemlig for daglig. Har ikke lyst til å ta det gode liv som en selvfølge, men oppdager ofte at selvfølgeligheten har sneket seg inn i livet mitt atter en gang. I møte med ungdom fra en annen kultur opplever jeg at de bare med sin tilstedeværelse peker på ting i mitt liv som er verdt å være takknemlig for. De er en stadig påminnelse om at vi har et godt liv materiellt. Men de er også en påminnelse om at vi kan glede oss mere over de små ting og at vi kan være glade selv om ikke alle punktene på takknemlighetslista er oppfylt! Britt Jorunn Neerland Takk til forandring Problemer er reelle, enten de befinner seg i Norge eller Kenya. For tenåringsjenta som ser seg i speilet er det ett reelt problem at hun synes hun er for tjukk. For trebarnsmoren i Mathare-slummen er det en reell bekymring at barna kan bli underernærte. Hun vil kanskje lett tenke at problemet til tenåringsjenta i Norge ikke er et virkelig problem. Samtidig har den norske tenåringen på sin side kanskje aldri tenkt på at det går an å gå sulten til sengs. Tekst og foto: Ola Hellenes Focus-student i Kenya I det siste har jeg fundert litt på; hva hadde skjedd om disse to verdenene møttes? Hvis den norske ungdommen tok seg en alvorsprat med den kenyanske slumbeboeren - og motsatt, hva ville de lært, tenåringen og trebarnsmoren? Jeg tror de begge ville lært å sette større pris på livet. Om man ikke vet hva man har, er det vanskelig å ha ett takknemlig hjerte, blir det sagt blant folk. Her om dagen møtte jeg en gutt på gata i Nakuru, Kenya. Gutten het Isac, og denne gutten minnet meg på en viktig ting, nemlig takknemlighet. Jeg ble takknemlig fordi jeg tenkte tilbake på meg selv som tolvåring. Jeg hadde en mor og far som gav meg omsorg og alt jeg trengte. Isac velger gata framfor faren. Jeg var i mitt syvende år i skolen. Isac har enda ikke begynt. Jeg vokste opp med kokk i huset. Isac sniffer lim for ikke å kjenne sulten. Takknemlighet. Ordet kan nesten virke kynisk i denne sammenhengen. Kan man takke når man møter barn som Isac? Jeg tror det. Men med takknemlighet kommer ansvar. Hvis jeg har noe å være takknemlig for, har jeg også noe å dele. Trebarnsmoren i Mathare kan dele av sine erfaringer og sin glede, og tenåringsjenta fra Norge kan begynne å gi tiende; i anerkjennelse av at hun fikk mer enn en av disse våre minste.

3 Sann takknemlighet Når to verdener møtes For tiden bor jeg i et lite hus langt inne på Kenyas høyland. Her bor jeg sammen med en 25 år gammel mann - Ponga. Selv om jeg og Ponga er født på samme planet, er vi fra to ulike verdener. Tekst og foto: Åsmund Skomedal Focus-student i Kenya Ponga kommer fra en fattig familie på landet. Foreldrene måtte alltid jobbe hardt for det daglige brød. Det var et privilegium å ha melk i teen, selv om de hadde en ku. De måtte selge all melken for å få råd til skoleavgift til ni barn. Selv ikke det var nok, så det var kun etter at eldstebror bidrog at yngstebror Ponga fikk gå på skole. Noen dager var alt de spiste en liten porsjon uji-grøt til lunsj. Andre dager var et par bananer alt de fikk. Jeg kommer fra en vanlig norsk familie. Vi har aldri manglet noe, men levd et liv i overflod. Nå bor altså jeg og Ponga sammen i en liten leilighet med to rom, strøm, et gassbluss, vann i en kran rett utenfor døra og en utedass. Vi har møttes på midten av to levestandarder! Jeg spør Ponga om han er takknemlig for det han har nå. «Ja, jeg er veldig takknemlig. Men jeg kunne gjerne hatt mer,» svarer han. Jeg tenker med en gang: «Ja, det må være vanskelig å komme fra et fattig liv for så å få muligheten til å bli rik.» Men jeg spør: «Er du ikke tilfreds med det du har nå?» «Jo. Men tilfredshet har ingenting med materiell tilstand å gjøre. Tilfredshet er en tilstand i hjertet.» Jeg er stum. Dette er overraskende kloke ord fra en ung mann. Og han har selvfølgelig helt rett. Hvis man bestemmer seg for å være tilfreds, så blir man det. Men det må være et bevisst valg. «Selvfølgelig var det vanskelig,» fortsetter han, «å være tilfreds da jeg var liten. Når en lever i fattigdom og går sulten, så er ikke ting som de skal. Da er det vanskelig å være tilfreds.» «Noe av grunnen til at jeg ønsker meg mer er for å hjelpe min familie og de trengende i samfunnet, slik at de også kan bli tilfredse.» Jeg er imponert og tenker på Paulus sine ord: «Denne gangen har dere overflod og kan hjelpe dem som lider nød. En annen gang har de overflod og kan hjelpe dere når dere lider nød.» (2. Kor 8:14) Dette er takknemlighet i praksis. Når man lever i sann takknemlighet fører det til at man ønsker det samme for andre. Og man gjør noe med det. Hva om vi nordmenn kunne forstå denne sannheten?

4 There is no magical solution - only hard work Druscilla ble startet i 1990 i Uganda med håp om å skape en bedre fremtid for kvinner fra landsbygda. Det ble derfor fokusert på tre ulike områder: en toårig yrkesskole som fanger opp tenåringer som har falt ut av det vanlige skolesystemet, mikrofinansgrupper og handicraftgrupper. De to sistnevnte går ofte om hverandre, da de aller fleste handicraftgruppene også driver med mikrofinans. Nærmere bestemt er dette prosjektet blant annet å finne i Kabale, en liten landsby helt sør i landet. Etter å ha jobbet med prosjektet i snart fem måneder opplever vi et høydepunkt i arbeidshverdagen når vi setter kursen ut i fielden for å treffe handicraft- og mikrofinansgruppene. På dårlige, humpete og ofte gjørmete veier kjører vi ut på landet, langt unna alt av strøm og innlagt vann. Vi kjører ut til steder vi gjerne skulle tro at ingen kunne bo. Men hver gang blir vi tatt imot med åpne armer og afrikanske rytmer av en stor gruppe syngende og dansende damer. Gruppene består som regel av damer med ulik bakgrunn og alder. De har til felles at de er økonomisk fattige og har lyst til å jobbe for å endre det. Mikrofinansgrupper er utrolig enkelt og fantastisk genialt. De dannes når en gruppe mennesker bestemmer seg for å starte en spare- og lånegruppe. Ved hvert møte bringer medlemmene med det de ønsker å spare, og av de pengene tar en annen opp et lån. Pengene blir betalt tilbake over en kort periode med en lav rente. Ved årets slutt kan hvert medlem ta ut sine oppsparte penger, med innbetalte renter som bonus. Medlemmene i gruppa utnytter disse pengene til å investere i noe bærekraftig som ei geit, et stykke land eller ei høne. Noen ganger blir pengene brukt til husholdningsartikler som fat, kopper eller madrasser. Systemet baserer seg på tillit innad i gruppa, men sparepengene som havner i boksen blir sikret med tre hengelåser og tre ulike nøkler, hos tre forskjellige eiere. Gruppa mottar aldri noe pengestøtte fra Druscilla, og er selvdreven og uavhengig fra dag èn. Vår oppgave er å tilby trening innenfor økonomi, sparing og utlån til gruppene. Gjennom disse gruppebesøkene møter vi mennesker som lever med HIV/AIDS, noen som hverken kan lese eller skrive og andre som såvidt har penger nok til å brødfø sine barn. Vi får høre historier om folk som lever tøffe og motløse liv. Men det er likevel ikke det som har satt dypest spor i oss. For selv om alle disse damene har tunge liv med dårlige framtidsutsikter, viser de likevel en enorm takknemlighet over det de faktisk har- livet og mulighetene de får etter å ha tatt del i mikrofinansgruppene. En takknemlighet og glede som man sjelden ser i Norge, men som burde vært den største selvfølge med alle våre goder. Vi har alt det vi kan tenke oss, men likevel er vi ikke fornøyde. Vi har mye å lære av disse herlige menneskene. De kaller oss døtre 5 minutter etter vi har møtt dem og mens vi kommuniserer gjennom tolk! De vet godt at hardt arbeid er nøkkelen til suksess, og det gjelder også i møte med mikrofinans. Damene vi møter har ikke kastet bort mulighetene sine. De har greid å oppnå store ting med små lån. Tekst: Synne Wallin Haugen og Hanne Lilleberg Foto: Synne, Hanne og Tembo Arnold

5

6 Britt Jorunn Neerland fra Mandal er ny kontorfunksjonær ved Hald Internasjonale Senter. Men den tittelen sier ikke alt, for Britt Jorunn skal også være redaktør for «Et blad av en annen verden», og følge opp EVS-voluntørene. Britt Jorunn er 43 år, gift med Tore, og har 3 barn. - Hva sitter du igjen med etter de første månedene her på Hald Internasjonale Senter? - For det første veldig hyggelige kollegaer både på HPK og HIS. Og jeg har møtt alle sør-studentene, det var utrolig spennende. Så jeg gleder meg virkelig til vårkurset når alle studentene er tilbake igjen, og det «koker» her på skolen. Og jeg ser frem til å få konseptet HIS mer under huden, bli kjent med alle sider av utvekslingen. - Hva har du gjort i nokså voksen alder, Britt Jorunn? - Jeg har vært hjemme med barn i mange år. Ellers har jeg erfaring fra å jobbe i bank, og de 9 årene vi bodde i Oslo jobbet jeg blant annet i Norsk Søndagsskoleforbund. Vil vel si at jeg liker å være i aktivitet og trene, og med 3 sønner og en hund har søndagene blant annet blitt en turdag for hele familien det trives vi med hele gjengen. - Hva ser du mest frem til å jobbe med? - Jeg er jo glad i å jobbe med folk, det var en av grunnene til at jeg søkte denne jobben. Jeg er en «problemløser», er glad i å tjene og kunne stå på for andre. Og akkurat nå leser jeg søknader fra ungdommer fra alle deler av Europa, med tanke på å ansette to nye EVS ere fra høsten av. (EVS står for European Volunteer Service.) Spennende! Vi ønsker Britt Jorunn velkommen i HISfellesskapet! Tekst: Siri T. Skeie Foto: Øystein Ruud Det sitter mye historie i veggene på Hald. En del av denne historien er Aud Arntsen. Hun sluttet i jobben som kontorsekretær ved nyttår for å bli pensjonist. Vi ønsker å takke henne for alt det hun har lagt ned av arbeid her og for alt hun har betydd for Hald. Aud har jobbet på huset i 26 år. De fleste som har vært i kontakt med Hald, enten på telefon eller som gjest og student har møtt henne. Hun har jobbet under 7 ulike rektorer fra det var bibelskole og fram til nå. I tillegg har det jevnlig vært utskiftninger i administrativ stab og i staben på kjøkkenet. Aud har vært den stabile og har på den måten brakt historien videre. Da hun startet i 1985 var det med en gammel skrivemaskin med blåpapir. «Utallige styrepapirer er skrevet på denne måten!», ler hun. «Datamaskinen kom etter hvert og jeg opparbeidet meg en del kunnskaper på den. Alle kan lære seg hvis de vil og må!», hevder hun. I ettertid ser hun at det har vært nyttig å bli «presset» til å lære nye ting. «Noe av det beste med jobben har vært det gode fellesskapet her», sier hun «også det å kunne be og lese i Bibelen som en del av jobben var fantastisk, og gjorde det til mer enn en vanlig kontorjobb. Å være her daglig har vært en stor glede og jeg er veldig takknemlig for å ha vært en del av dette.» Studentene har stadig vært innom - og hun har satt stor pris på det. Spesielt noen ettåringer fikk hun god kontakt med og en holder hun faktisk fast kontakt med ennå. En ettåring uttalte en gang at «det er ingen jeg heller vil dele ukontrollerte utblåsninger med enn deg!» Hun føler at hun på en måte har vært «mor» på huset. «Da Fredskorpset var her ble jeg alltid kalt for mother og jeg har nok vært et fast holdepunkt for studenter, spesielt for sør-studenter!» Til sist må jeg spørre om hva som er det beste med å være pensjonist. Svaret kommer kjapt: «Å ikke måtte legge seg rett etter kveldsnytt på TV!» Hun nyter gode morgener med avis og «God morgen Norge» og er takknemlig for at hun fortsatt har helse. Dessuten koser hun seg med barnebarn og venner og ser fram til en ferietur til våren! Dermed tar Aud runda på huset og hilser på alle kjente før hun svinger seg av sted på sykkelen. Tekst og foto: Britt Jorunn Neerland

7 Mest betydningsfulle FORANDRING Å bo i en annen kultur i 6 mnd kan skape store forandringer på lang sikt. Derfor vil vi i denne spalten hver gang spørre en tidligere student det åpne spørsmålet: Hva var den mest betydningsfulle forandringen etter året på Hald Internasjonale Senter? Då eg i skuleåret 2008/2009 reiste til Madagaskar med Team Nettverk, no Connect, var eg utruleg spent. Eg hugsar fyrste møtet med Madagaskar. Ein halvgal drosjesjåfør, suecidale høns som sprang forvirra rundt på bilvegen, rare lukter, ukjente lydar. Då eg eit halvt år seinare landa på europeisk jord hadde eg med meg erfaringar, nye perspektiv og eit halvt år med gode minner! Det å bu og jobbe i eit land så ulikt Noreg forandra mitt syn på verda. Å leve i eit samfunn der mat, skulegang og fast jobb er luksus sett ting i perspektiv. Det er godt å ha med seg i bagasjen at vi er heldige og privilegerte. Det er også godt å ha eit litt anna perspektiv når vi blir bomba av reklamer og holdningar som seier kva ein må ha og korleis ein må være. Her i Norge er vi utruleg flinke til å ha store hus, flotte bilar, hytter vi aldri bruker og andre ting vi kan kjøpe lykke med Eg hugsar eg var på besøk i ein liten fiskarlandsby nord på Madagaskar. Under nokre palmer var landsbyens kvinner samla rundt dagens fiskefangst. Dei tørka fisk, kokte fisk, lo og hadde det utruleg kjekt i lag. Nede på stranda var fiskarane i gang med å reparere utstyr og vedlikehalde båtar. Små og store ungar surra rundt i det yrande folkelivet. Eg hugsar at eg tenkte at den vestlege verden var ein utruleg dårlig ide. Korleis kunne vi påstå at det kalde, fiendtlige og nyttemaksimerande samfunnet vårt er eit betre samfunn enn dette. På Madagaskar såg dei verdien i menneskelege relasjonar. Dei hadde tid til å slå av ein prat, tid til ein kopp kaffi, tid til å hjelpe til. Eg har lært at ekte verdiskaping ikkje skjer i Nordsjøen og på børsen. Ekte verdiskaping er å bruke tid på venner og kjære, investere i menneska ein er glad i, å være lykkelig i fellesskap! Tekst: Øyvin Mongstad Connect på Madagaskar

8 8 Bloggene til årets studenter finner du her: actnowblog.blogspot.com connectathald.blogspot.com focusathald.blogspot.com Følg oss på Facebook facebook.com/haldinternasjonalesenter twitter.com/haldintsenter Hald Internasjonale Senter Halseveien 37, 4517 Mandal Tlf.: Fax: Gavekonto: Hald Pensjonat og Konferansesenter Jan-Erik Halvorsen Jan Kjøstvedt Daglig leder HPK Kjøkkensjef Elisabeth Ratterman Kontorsekretær søknadsfrist 1. april Redaktør: Britt Jorunn Neerland Layout: Øystein Ruud Forsidefoto: Han lar meg ligge i grønne enger Fotograf: Elisabeth Nilssen Hald Internasjonale Senter eies av E C U A D O R H Ø S T E N Allerede fra høsten 2012 tilbyr Focus praksisplass i Ecuador. Vår partner er CECE Ecuador, som er navnet på den kristne studentbevegelsen der. Foruten ledertrening og aktivteteter tilknyttet CECE, vil man også jobbe på sosiale prosjekter i hovedstaden Quito. Extreme Response driver dagsenter for barn, For His Children er hjelp til gatebarn, og Pan de Vida gir mat og klær til de som trenger det aller mest. Vil du være på det første teamet til Ecuador, bør du søke Foucs nå! Focus, Connect og Act Now er utvekslingsprogrammer innenfor Fredskorpset-ung. Fredskorpset bistår i utvikling av programmene, kvalitetssikrer og finansierer deler av utvekslingen. f r e d s k o r p s e t V i s j o n : V i s k a l g i vå r e s t u d e n t e r e t å r av e n a n n e n v e r d e n Ansatte på Hald Internasjonale Senter: Inger Johanne Aa Shealy Daglig leder inger.johanne.shealy@hald.no Øystein Ruud Leder for Focus oystein.ruud@hald.no Agnar Aasland Leder for Connect agnar.aasland@hald.no Harald Eikeland Leder for Act Now harald.eikelandl@hald.no Ettåringer: Idunn Roaldseth Gregory Bieberbach EVS-voluntører: Gintare Dulskyte, Litauen Freya Schulze, Tyskland Abonner på Et blad av en annen verden GRATIS Britt Jorunn Neerland Kontorsekretær britt.jorunn.neerland@hald.no Siri Telstø Skeie Programmedarbeider Focus siri.skeie@hald.no Monica Kragholm Programmedarbeider Connect monica.kragholm@hald.no Nine Justvik Programmedarbeider Act Now nine.justvik@hald.no