Utkast til instruks for enheten for etterforsking av alvorlige uoppklarte saker. (cold cases)

Transkript

1 Utkast til instruks for enheten for etterforsking av alvorlige uoppklarte saker (cold cases)

2

3 Utkast til instruks for enheten for etterforsking av alvorlige uoppklarte saker (cold cases) // Utkast til instruks for enheten for etterforsking av alvorlige uoppklarte saker (cold cases)

4 Utkast til instruks for enheten for etterforsking av alvorlige uoppklarte saker (cold cases) Utkast til instruks for enheten for etterforsking av alvorlige uoppklarte saker (cold cases) 1. Formål Formålet med enhetens opprettelse er å bidra til å oppklare flere alvorlige uoppklarte saker. Dette skal sikres ved å dedikere faste ressurser til fornyet gjennomgang av saker hensyntatt muligheten for nye opplysninger og /eller nye metoder. 2. Oppgave Enhetens oppgave er å bistå politidistriktene i alvorlige uoppklarte saker som enten er avsluttet eller hvor etterforskningen er trappet betydelig ned. Kripos kan i særlige tilfeller også overta etterforskingsansvaret og det påtalemessige ansvar i en slik sak. 3. Organisering Enheten er plassert ved Kripos. De nærmere beslutninger av organisatorisk karakter treffes av sjefen for Kripos. 4. Ledelse og sammensetning Enhetens leder skal ha politifaglig eller juridisk kompetanse. Lederen pekes ut av sjefen for Kripos. Enheten bør bestå av personell som innehar følgende kompetanse: påtale etterforskningsledelse etterforskning analyse kriminalteknikk teknologi, herunder elektroniske spor Sjefen for Kripos vurderer fortløpende ytterligere behov for nødvendig kompetanse og sammensetning. 5. Sakstyper Sakstypen vil primært være drapssaker som ikke er oppklart, herunder mistenkelige dødsfall og savnet-saker som kan være drap. Sjefen for Kripos kan bestemme at også andre typer alvorlig uoppklarte saker kan omfattes av enhetens arbeidsområde.

5 Utkast til instruks for enheten for etterforsking av alvorlige uoppklarte saker (cold cases) 6. Utvelgelse av saker og saksgang Politimestrene eller statsadvokatene i regionene kan anmode sjefen for Kripos om bistand til gjennomgang og/eller etterforsking av saker som beskrevet i pkt. 4, jf. påtaleinstruksen Sjefen for Kripos kan i særlige tilfeller (uten forutgående anmodning) tilby politimestrene slik bistand. Sakene bør prioriteres etter graden av alvorlighet, muligheten for oppklaring samt evtentuelt foreldelsesfrist. I første omgang vurderer enheten saken og tilgjengelig informasjon, foretar nødvendige undersøkelser og skriver en rapport til politimesteren/statsadvokaten med forslag til videre håndtering. Politimestrene eller statsadvokatene i regionene kan anmode om at Kripos overtar etterforskingsog påtaleansvaret i en sak. Riksadvokaten kan treffe beslutning etter straffeprosessloven 59, jf. påtaleinstruksen 37-3, og overføre saken til Kripos. 7. Sakskriterier Sjefen for Kripos fastsetter sakskriteriene for utvelgelse av saker. 8. Løsningsmekanismer ved uenighet Bistandsanmodninger som avslås av ressurshensyn kan bringes inn for Politidirektoratet. Anmodninger om bistand/overtakelse av sak som avslås grunnet etterforskingsmessige og/eller påtalemessige vurderinger kan bringes inn for overordnet påtalemyndighet, jf. påtaleinstruksen 37-4 første ledd. 9. Forholdet til høyere påtalemyndighet Som hovedregel er saken forankret i det politidistrikt der handlingen antas begått med lokalt statsadvokatembete som overordnet påtalemyndighet, jf. påtaleinstruksen 1-1. Hvis saken er overtatt av Kripos som egen sak, er Det nasjonale statsadvokatembetet overordnet påtalemyndighet, jf. påtaleinstruksen 37-1.

6 Utkast til instruks for enheten for etterforsking av alvorlige uoppklarte saker (cold cases) 10. Det videre saksansvar Hovedregelen er at stedlig politimester har det formelle ansvar for saken og at Kripos bistår, med mindre saken overføres til Kripos. I slike tilfeller kan det være særlige grunner til at saken bør tilbakeføres opprinnelig politidistrikt dersom den fortsatt er uoppklart. 11. Ikrafttredelse Instruksen, som er utarbeidet av Politidirektoratet og Riksadvokaten i fellesskap, trer i kraft fra DD.MM Oslo, DD.MM.15 Sign. 1 sign 2 REFERANSER Lover og forskrifter: Straffeprosessloven Straffeloven Påtaleinstruksen Lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker lov av 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig straffelov Forskrift av 28. juni 1985 nr om ordningen av påtalemyndigheten

7 // Rapport fra arbeidsgruppe om etterforsking av alvorlige uoppklarte saker 1

8 Sammendrag Justisminister Anders Anundsen besluttet 23. oktober 2014 å opprette en enhet som skal jobbe med uoppklarte alvorlige saker. Målet er å redusere antall uoppklarte saker. Det ble samtidig besluttet at denne enheten skal legges til Kripos. Reglene om foreldelse ble endret 1. juli Fra dette tidspunktet blir ikke de mest alvorlige lovbruddene, som drap og seksuelle overgrep, foreldet. Det er 32 uoppklarte drapssaker i Norge (overlagt og forsettlig drap) fra 1989 og frem til i dag. Politidirektoratet har gitt Kripos i oppdrag å lede en arbeidsgruppe som skal se på og vurdere de ulike sider ved etablering av enheten. Arbeidet skal munne ut i et forslag til en felles instruks fra Riksadvokaten og Politidirektoratet. Arbeidsgruppens anbefaling, som gjenspeiles i forslaget til instruks, er at enheten skal bemannes med kompetanse innen påtale, etterforskningsledelse, etterforsking, analyse, teknologi og kriminalteknikk. Prosessen rundt saksinntaket foreslås i det alt vesentlige å følge etablerte systemer, og at bistand/overføring av sak også følger etablert praksis. Dette sikrer forutsigbarhet og gir enhetlige rutiner for etterforsking og påtalebehandling av saker. Det foreslås videre at enheten benevnes: Enhet for etterforsking av alvorlig uoppklarte saker (Cold cases). 2

9 Innhold 1 Innledning Mandatet Avgrensninger Metode Virkeområde Innledning Naturlige sakstyper Utvelgelse av saker, herunder hensiktsmessige utvelgelseskriterier, prioriteringer Prosessuelle spørsmål Innledning Bistand/eget ansvar Hvordan saker bør overføres Løsningsmekanismer ved eventuell uenighet Forholdet til høyere påtalemyndighet, særlig statsadvokatene Bistand fra andre enheter Videre saksansvar ved oppklaring, eventuelt ikke oppklaring Organisering og personell Organisatorisk plassering ved Kripos Sammensetning og bemanning, herunder ledelsesfunksjon Funksjonstid/rullering av personell Oppsummering/anbefalinger Mandat

10 1 Innledning Retten til liv og beskyttelse av dette følger av Konvensjonen om Europeiske Menneskerettigheter (EMK), art 2 og slike saker har naturlig nok absolutt prioritet hos politiet. Arbeidet med å løse uoppklarte alvorlige straffesaker er viktig. Det er viktig av hensyn til rettssikkerheten, samfunnet og de berørte parter. Erfaring har vist at ny teknologi og nye metoder kan gjøre det mulig å fremskaffe nye bevis i gamle uoppklarte saker. Det å se på saker med «nye øyne» vil i seg selv også kunne gi resultater. Justisministeren besluttet i oktober 2014 at det skal opprettes et etterforskningsteam bestående av etterforskere og påtalepersonell, som langt mer systematisk enn hittil vil arbeide med saker av spesiell alvorlighetsgrad, og hvor den aktive etterforskingen enten er avsluttet eller trappet betydelig ned. Problemstillingen er ikke ny. Ved flere anledninger har Kripos fått i oppdrag å etterforske såkalte «cold cases», og politi/påtalemyndighet har over tid sett behovet for en egen gruppe som jobber med slike uoppklarte, alvorlige saker. Nå tar man skrittet fullt ut ved å etablere en fast, egen enhet og gi den et eget uttrykk. Dette vil kunne gi ny energi og oppmerksomhet mht uoppklarte saker og troen på at «nye øyne» satt i system vil kunne gi resultater, er sterk. Det er etter vårt syn viktig at politiets tilnærming til denne utfordringen i mest mulig grad tilpasses det systemet som er etablert, velkjent og innarbeidet i straffesakshåndteringen. Det er videre grunn til å understreke at arbeidet med å løse gamle, uoppklarte saker ofte vil være svært krevende. 1.1 Mandatet Politidirektoratet har i brev (vedlagt) til Kripos den gitt arbeidsgruppen følgende mandat:... «Det skal utarbeides et forslag om hvorledes politidirektørens beslutning om opprettelse av en gruppe/enhet ved Kripos bestående av etterforskere og påtalepersonell og som skal arbeide med nærmere angitte, ikke oppklarte straffesaker, best og mest hensiktsmessig kan etableres og implementeres. Arbeidet må nærmere beskrive: - den organisatoriske plassering ved Kripos - sammensetning/bemanning; herunder ledelsesfunksjonen - funksjonstid/ rullering av personell - naturlige sakstyper - utvelgelse av saker, herunder hensiktsmessige utvalgskriterier - hvordan skal arbeidet foregå; bistand/eget ansvar? - hvordan bør saker overføres? - løsningsmekanismer ved eventuell uenighet - forholdet til høyere påtalemyndighet, særlig statsadvokatene - bistand til arbeidet fra andre enheter; herunder ansvarlig politidistrikt og andre enheter ved Kripos - det videre saksansvar ved oppklaring, eventuelt ikke oppklaring Arbeidsgruppen er fri til å drøfte andre spørsmål/problemstillinger i tilknytning til mandatet. Det skal utarbeides forslag til felles instruks fra riksadvokaten og politidirektøren som regulerer de ulike sider og funksjoner ved gruppens/enhetens opprettelse og arbeid. Man skal ta utgangspunkt i foreliggende regelverk, herunder påtaleinstruksen, politiloven og straffeprosessloven. Gruppens rapport vil formentlig bli sendt på en begrenset høring.» Gruppen ble formelt opprettet 17. november samme år, med frist 15. januar 2015 for sitt arbeid. Vårt arbeid dokumenteres i 1) Forslag til felles instruks og 2) Rapport om uoppklarte alvorlige saker. Arbeidsgruppa har i hovedsak fulgt kronologien og oppsettet som fremgår av mandatet når det gjelder forslag til felles instruks, med unntak av instruksens pkt. 6, som både regulerer ansvarsområde, herunder utvelgelse av saker, og hvordan arbeidet skal foregå. For rapportens del har en tilpasset et noe annet oppsett for lettere å kunne følge arbeidsgruppens resonnement om blant annet hensiktsmessig sammensetning og bemanning. Mandatets oppsett (punktvis oppstilling) er benyttet som overskrifter (under hovedbolkene). Etter innledningen omhandler kapittel 2 enhetens virkeområde, inndelt i 4

11 naturlige sakstyper og utvelgelse av saker, herunder hensiktsmessig utvelgelseskriterier. Kapittel 3 omhandler prosessuelle spørsmål, herunder bistand/ eget ansvar, hvordan saker bør overføres, løsningsmekanismer ved eventuell uenighet, forholdet til høyere påtalemyndighet, bistand fra andre enheter og videre saksansvar ved oppklaring, eventuelt ikke oppklaring. Kapittel 4 tar for seg organisering og personell, sammensetning/bemanning og funksjonstid/rullering av personell. Arbeidsgruppen kommer i kapittel 5 med noen anbefalinger på veien videre, samt et forslag til navn på den nye enheten. 1.2 Avgrensninger Arbeidsgruppen har prioritert å innhente tilstrekkelig informasjon for å skape et rammeverk og kriterier for en instruks som kan danne et utgangspunkt for enhetens arbeid. En har tilstrebet å skape et godt oppstartsgrunnlag, samtidig som arbeidsgruppen mener at enheten selv bør ha mulighet for å organisere hvordan oppgavene skal løses. Det har vært sentralt for arbeidsgruppen å tilstrebe fleksibilitet slik at arbeidet ikke låses før en har gjort seg de nødvendige erfaringer. Det er følgelig naturlig at enheten selv finner fram til spesifikke arbeidsrutiner og hensiktsmessig saksprioritering etc. Av tidshensyn har vi prioritert å hente informasjon fra Skandinavia, Storbritannia og Nederland. Videre ser en det som relevant at enheten selv (når etablert) trekker veksler på erfaringer fra land det er naturlig å sammenlikne seg med. Det ligger i mandatet at arbeidsgruppen skal «ta utgangspunkt i foreliggende regelverk, herunder påtaleinstruksen, politiloven og straffeprosessloven». Arbeidsgruppen har ikke foreslått løsninger som krever regelendringer. 1.3 Metode Arbeidsgruppen har bestått av førstestatsadvokat Kjerstin Kvande fra Riksadvokaten, politimester Christine Fossen fra Politidirektoratet og seksjonslederne Trygve Aandstad (Voldsseksjonen), Håvard Arntzen (Seksjonen for brann og kjemi) og Cecilie Lilaas-Skari (Seksjonen for organisert kriminalitet) fra Kripos. Sistnevnte har vært leder for gruppen. Arbeidsgruppen har innhentet relevant informasjon fra primær- og sekundærkilder: a) forskningsrapporter b) åpne kilder c) intervjuer med ressurspersoner d) etablerte enheter nasjonalt/i andre land det har vært naturlig å trekke veksler på For å sikre enhetlig innhenting av erfaringer fra ressurspersoner og samarbeidspartnere ble det på forhånd utarbeidet en intervjuguide. Det er gjennomført besøk i Storbritannia, til Homicide Review Group og teamet som etterforsker Madeleine McCann-saken i London, samt en regional cold case-enhet i Den Haag, Nederland. De besøkte enhetene jobber (primært) med uoppklarte saker, men har innrettet seg noe ulikt. Det er videre innhentet dokumentasjon fra aktuelle enheter i Sverige og vært korrespondanse med Finland og Danmark om deres arbeid med uoppklarte saker. Arbeidsgruppen har innhentet informasjon fra Gjenopptakelseskommisjonen og to eksterne personer med lang og relevant erfaring fra politiet. I tillegg er fagmiljø/personer ved Kripos gitt mulighet til å komme med innspill. Arbeidsgruppen har gjennomført fire dagsmøter for å diskutere og utarbeide forslag til instruks og rapport. I tillegg har det vært avholdt arbeidsmøter med deler av gruppen samt korrespondanse/meningsutveksling via epost og telefon. 5

12 2 Virkeområde 2.1 Innledning Dagens organisering gir politidistriktene hovedansvaret for å etterforske og forebygge lovbrudd. Kripos er et supplement og har et bistandsansvar for å understøtte etterforskingen i de mest alvorlige sakene hvor det kreves særlig kompetanse. I dette ligger det at Kripos hovedoppgave er å gi bistand til politidistriktene, men i noen tilfelle er det åpnet opp for at Kripos selv kan etterforske egne saker (krigsforbrytelser og organisert kriminalitet mv.), jf. påtaleinstruksen kap. 37. Arbeidet med å se nærmere på alvorlige, uoppklarte saker vil etter vårt syn bli et tilsvarende supplement til det arbeidet som til daglig løses i de respektive politidistriktene. Arbeidsgruppen har således funnet det naturlig å følge dette innarbeidede systemet, slik at hovedregelen også for Cold case-enheten vil være å gi bistand til politidistriktene. Dette omtales nærmere i kapittel Naturlige sakstyper Endringen av straffeloven 66 får betydning for arbeidet med såkalte «cold cases». Lovendringen innebærer at straffeansvaret for brudd på draps-, voldtekts- og barneovergrepsbestemmelsene, ikke foreldes. Bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2014, og får virkning i tilfeller der straffeansvar ikke er foreldet ved ikrafttredelsen. Saker som var foreldet ved denne datoen vil ikke endre status, da bestemmelsen ikke har tilbakevirkende kraft. Videre er det forutsatt i mandatet at sakene må være av en viss alvorlighet og at etterforskningen enten er avsluttet eller trappet betydelig ned. Det er etter arbeidsgruppens syn ikke bare drapssaker, men også saknetsaker og mistenkelige dødsfall (der det er grunn til å undersøke om det dreier seg om et alvorlig straffbart forhold) det siktes til. Også andre alvorlige sakstyper eller omstendigheter knyttet til en sak kan gjøre at en sak bør vurderes. Grove seksuallovbrudd (voldtekt/overgrep mot barn), mordbrann, grove ranssaker, alvorlige dødsulykker, saker etter vegtrafikkloven, saker der norske borgere er utsatt for kriminelle handlinger i utlandet etc, kan også være typer saker som kan tenkes relevante og riktige å prioritere. Dersom en tar utgangspunkt i uoppklarte drapssaker (forsettlig/overlagt), er det i dag 32 saker i denne kategorien i Norge (fra 1989). Ikke alle vil være aktuelle for vurdering, men det vil likevel være mange potensielle drapssaker. En av utfordringene vil være å unngå at enheten drukner i oppdrag i starten. Erfaringene fra politiet i Storbritannia og Nederland, er at sakstilfanget er relativt stort i starten (ved etablering). Arbeidsgruppens syn er derfor (forutsatt at enheten får minimum ni stillinger) at anbefalte saksområder og et naturlig utgangspunkt vil være: drapssaker med ukjent gjerningsmann, men også uoppklarte drap med siktet/tiltalt hvor siktelse/tiltale er frafalt og det kan lanseres en teori om en alternativ gjerningsmann saknetsaker og mistenkelige dødsfall der det kan være grunn til å undersøke om det egentlig er et drap som har funnet sted mordbrann alvorlige voldtekt og seksuelle overgrepssaker, etter en konkret vurdering grove ran og legemsbeskadigelse hvor noen dør, etter en konkret vurdering Avslutningsvis vil det være en naturlig avgrensning mot gjenopptakelseskommisjonen og dennes mandat. En kan tenke seg noen få tilfeller der en sak til behandling ved gjenopptakelseskommisjonen kan være aktuell for denne enheten. Slike saker vil da oversendes politiet og evt. Kripos etter reglene som er skissert under. Det vises for øvrig til forslag til instruks for enhetens arbeid, pkt 5. 6

13 2.3 Utvelgelse av saker, herunder hensiktsmessige utvelgelseskriterier, prioriteringer I det følgende behandles først hvordan saker vil kunne komme til enheten, deretter noe mer om det sammensatte bildet knyttet til arbeidet med cold cases. Avslutningsvis kommer noen betraktninger knyttet til prioriteringer. Sakene bør ha vært registrert som uoppklarte før de kan henvises til Kripos. Saker vil kunne identifiseres på flere måter, og enheten bør selv være med på å bestemme hvilke saker som skal gjennomgås, enten dette skjer etter innspill fra lokalt politi eller statsadvokat. En må også være forberedt på at fornærmede/pårørende/media vil fremme anmodning om at uoppklarte saker skal gjennomgås på nytt. Det er viktig at enheten ikke blir første mottakspunkt for denne type henvendelser, men at etablerte ordninger som følger av særlig straffeprosessloven og påtaleinstruksen følges. Lokalt politi vil primært være rette instans for slike henvendelser, og for pårørende kan naturligvis ordningen med bistandsadvokat spille en viktig rolle. Hvordan selve «saksinntaket» er foreslått regulert behandles nærmere senere, men det vil uansett være avgjørende at enheten har kompetanse til å gå gjennom saken for å gjøre nødvendige vurderinger av hvorvidt den egner seg for videre etterforskning. I dette ligger en objektiv gjennomgang av saksdokumentene som munner ut i en saksanalyse. Videre vil det, allerede i denne fasen, kunne være nærliggende å intervjue tidligere etterforskningsledere, etterforskere og eventuelt påtaleansvarlig for å skaffe seg en oversikt over de vurderinger som ble gjort under den «gamle» etterforskningen. Undersøkelser av typen avhør og innhenting av informasjon kan også være relevant i denne fasen. Det er et spørsmål om det bør defineres bestemte kriterier som saker skal vurderes i forhold til. Noen land har valgt denne fremgangsmåten og listet opp flere kriterier som en sak må inneholde. Det kan virke noe skjematisk å innrette prosessen slik, men tanken er at det er viktig at en relativt liten enhet bruker kreftene og ressursene på saker det er mulig å komme videre med. De landene vi har hentet informasjon fra, har én sammenfallende erfaring: arbeidet med uoppklarte saker er svært krevende, og de er vanskelige å oppklare. For at enheten skal kunne utgjøre en forskjell og lykkes med sitt arbeid, er det viktig at sakene prioriteres ut fra en totalvurdering. En større, delvis nasjonal, undersøkelse (Davis et al, 2011: 45) foretatt i USA har kartlagt arbeidet med cold cases, og viser at kun én av hundre saker fører til domfellelse (dette betyr ikke nødvendigvis at saken fortsatt er uoppklart). Nevnte undersøkelse hadde som ett av to hovedmål å avklare hvilke type saker som sannsynligvis kan føre til oppklaring. Sakene ble delt inn i tre kategorier: 1. saker der familie/media ber om det, eller som er gjenstand for «review» fordi den har vært uoppklart lenge 2. saker der det finnes tekniske spor som kan undersøkes på nytt (metodeutvikling/ny teknologi) 3. tilståelse eller ny informasjon fra vitner (særlig fra «plea deal») Den første kategorien ble forbundet med høye kostnader og lav oppklaringsmulighet. Kategori to har lave kostnader, men selv ved nye DNA undersøkelser ligger oppklaringsprosenten i underkant av 50. Den siste kategori krever relativt liten etterforsking og leder oftest til oppklaring (om enn ikke alltid til domfellelse). Det vil etter vårt syn være viktig å gjøre en vurdering opp mot andre saker og av muligheten for oppklaring, før det besluttes om saken skal etterforskes videre. Kriterier som etter vårt syn kan og bør diskuteres i den sammenheng er: at saken må være forsøkt løst med adekvat etterforsking at det bør være et kriminalteknisk/-teknologisk potensiale at det stilles krav til ny informasjon i saken (vitner/ mistenkte) som kan ha kjennskap til hendelsesforløpet. I tillegg til sannsynligheten for oppklaring bør også sakens alvorlighet og risiko for foreldelse (i de saker som fortsatt foreldes) inngå i denne totalvurderingen. Det er mest naturlig at enheten selv deltar i arbeidet med å angi kriterier for saksarbeidet, og hvordan dette bør reguleres 7

14 er nedfelt i forslaget til instruksens pkt. 7. Metropolitan Police i London har en gruppe som jobber med cold cases (og som i tillegg gjennomgår uoppklarte drapssaker hvert andre år). Gruppen etterforsker ikke selv, men kommer med en vurdering og gir skriftlige anbefalinger til politidistriktet. De har etter 15 års erfaring kommet til at det er viktig at sakene vurderes og prioriteres etter følgende kriterier/ modell (Metropolitan Police, Historical undetected murders): Øverste kolonne (A til D) angir graden av dokumentasjon/ bevis mens nedre (1-4) beskriver tilgjengeligheten av dokumentasjon/bevis Det forutsettes at det vil det være sjefen for Kripos som prioriterer saker, og enkeltsaker vil helt klart skape behov for å trekke veksler på større deler av organisasjonen enn selve Cold case-enheten (særlig når Kripos selv skal etterforske saken). Det vises for øvrig til forslag til instruks for enhetens arbeid, pkt. 6, annet ledd, hvor en har valgt en rundere formulering for ikke å avgrense enhetens mulighet til selv å etablere/ utarbeide rutiner for prioritering. Gamle uoppklarte drapssaker (prioriteringsmatrise) Høy Fingeravtrykk identifikasjon DNA identifikasjon Ny identifikasjon, vitne A B C D Nye kriminaltekniske/ teknologiske muligheter Betydelige åpenbare undersøkelser Etterretning og/eller bevis av begrenset/ingen verdi Potensielle andre hendelser som kan linkes Ingen ny informasjon og/eller bevis Ingen ny etterretningsinformasjon Lav Betydelig, konkret etterretningsinformasjon Tilsvarende hendelser eller ny etterretningsinformasjon Change of allegiance Ingen nye kriminaltekniske muligheter Originalsaken er komplett Originalsaken ikke komplett Kopisak Ingen sakspapirer Relevante bevis Begrenset med bevis Inquest files Ingen bevis Objektiv etterforskning/ kontinuitet Uavklart objektivitet/ kontinuitet DDP files Begrenset bevissituasjon 8

15 3 Prosessuelle spørsmål 3.1 Innledning Som nevnt helt innledningsvis er det politidistriktene som har ansvaret for alvorlige, uoppklarte saker innenfor sitt geografiske område. Opprettelsen av en cold case-enhet bør, etter vårt syn, ikke endre dette. Utgangspunktet må være at det i hovedsak (fortsatt) vil være politidistriktet som har ansvaret, men at det nå etableres en enhet som skal konsentrere seg om å bistå politidistriktene med å løse uoppklarte saker. Det kan også tenkes at det her som ellers vil kunne være aktuelt og riktig at det anmodes om og besluttes at Kripos selv overtar saken, men dette bør kun være unntaksvis. 3.2 Bistand/eget ansvar Bistand fra Kripos er regulert i påtaleinstruksen 37-6 og det er politimesteren som ber sjefen for Kripos om bistand. Kripos` egne saker er regulert i påtaleinstruksen Riksadvokaten kan også be Kripos om å overta andre saker, jf. påtaleinstruksen 37-3 siste ledd, dersom enheten skal overta saksansvaret. Arbeidsgruppen har kommet frem til at det er viktig at en unngår at det etableres et parallelt system i tillegg til det vanlige, godt innarbeidede sporet som straffesaker følger. På den annen side ser en også behovet for å identifisere de «riktige» og viktigste sakene, slik at det kan være aktuelt for Kripos å tilby sin bistand til politidistriktet. På bakgrunn av hvordan Kripos er organisert for å ha egne straffesaker (innretningen er bistand), vil en enhet på ni personer i liten grad kunne håndtere særlig mange «egne saker» alene. Dette vil binde opp ressurser og spisskompetanse over lang tid, og føre til at færre uoppklarte saker blir gjenstand for en ny vurdering. Hovedregelen må derfor være at Kripos gir bistand, og at Kripos tar over saksansvaret kun unntaksvis. Følgende saksgang anbefales: 1. Anmodning (fra politimester eller statsadvokat) om sak som ønskes gjennomgått forelegges enheten 2. Sjefen for Kripos vurderer og beslutter hvilke saker som skal gjennomgås 3. Enheten utarbeider en rapport med forslag til nye tiltak eller slår fast at det ikke er aktuelt med nye etterforskingsskritt på nåværende tidspunkt 4. Ny etterforskning i regi av lokalt politi med eventuell bistand fra Kripos, eller ved at Kripos overtar den som egen sak. Hensikten med en gjennomgang er å vurdere om det bør åpnes for ny etterforskning. Om det nye etterforskningsarbeidet skal gjøres kun av lokalt politi, med tradisjonell bistand fra Kripos, eller kun av Kripos, må avklares i hver enkelt sak. Tips som kommer inn til Kripos bør registreres på vanlig måte og oversendes rette politidistrikt. Det vises for øvrig til forslag til instruks for enhetens arbeid, pkt Hvordan saker bør overføres Det henvises til punkt 3.2 om å følge innarbeidede rutiner. På hvilken måte en sak skal sendes over til enheten for gjennomgang vil måtte avtales konkret fra sak til sak. Oversendelse av beslag i saken må også avklares. Det er kommet innspill fra fagmiljøene ved Kripos om å se nøyere på et system for arkivering av beslag/bevis etter at saker er avgjort. Slik arkivering kan ha direkte innvirkning på saker som i etterkant skal etterforskes på nytt. Med et beslagsarkiv unngår man at viktig dokumentasjon blir utlevert/destruert/kastet og dermed ikke kan fremskaffes den dagen saken eventuelt åpnes igjen. I tilfeller der en eksempelvis ser koblinger mellom uoppklarte straffesaker, kan enheten selv anmode politimestrene om å få saken(e) til gjennomgang. Saksgangen for disse tilfellene vil være å 1) be om å få gå gjennom saken og 2) tilby bistand /be om å få saken overført. Dette punktet er ikke eksplisitt regulert i forslag til instruks for enhetens arbeid, men det henvises til pkt. 6. 9

16 3.4 Løsningsmekanismer ved eventuell uenighet Reglene om beslutningskompetanse i egen sak følger av påtaleinstruksen kap. 37 og en ser ingen grunn til å foreslå endringer her. Løsningsmekanismer ved uenighet om hvorvidt bistand skal gis, er ikke regulert i påtaleinstruksen. Dersom en anmodning om bistand avslås, vil spørsmålet på vanlig måte kunne bringes inn for Politidirektoratet. I de tilfeller der politidistriktet og enheten ikke er enige om oppfølgningen av en uoppklart sak og påtalemessige vurderinger ligger til grunn, vil enheten kunne bringe problemstillingen inn for Det nasjonale statsadvokatembetet. Politidistriktet vil tilsvarende kunne henvise problemstillingen til lokalt statsadvokatembete. Dersom ikke dette nivået kan enes, kan spørsmålet bringes innfor riksadvokaten til avgjørelse, jf. påtaleinstruksen Det vises for øvrig til forslag til instruks for enhetens arbeid, pkt Forholdet til høyere påtalemyndighet, særlig statsadvokatene Også her anser arbeidsgruppen det naturlig å følge allerede etablerte regler om saksansvar og dertil gjeldende regelverk. Dette tilsier at ansvaret for saken ligger hos det aktuelle politidistriktet med tilhørende statsadvokatembete, jf. påtaleinstruksen 1-1. I de tilfeller der saken i sin helhet overføres til Kripos ved Cold case-enheten, er Det nasjonale statsadvokatembetet overordnet påtalemyndighet. Det vises for øvrig til forslag til instruks for enhetens arbeid, pkt Bistand fra andre enheter Slik arbeidsgruppen ser det, vil enheten være avhengig av å trekke veksler på andre typer kompetanse, både eksternt og internt. Her finnes det allerede innarbeidede og standardiserte fremgangsmåter. Politiet i Storbritannia og Nederland har hatt god erfaring med å benytte erfarne etterforskere i kombinasjon med nytenkning og kreativitet. Politiet i Den Haag hadde satt sammen team med eldre, pensjonerte etterforskere (som frivillige) kombinert med sivilt ansatte med høyere utdanning, eksempelvis master i rettsvitenskap osv. De benyttet av samme grunn i stor grad også politistudenter. Det vises for øvrig til forslag til instruks for enhetens arbeid, pkt Videre saksansvar ved oppklaring, eventuelt ikke oppklaring I de fleste saker vil lokalt politi ha ansvaret for saken, med bistand fra Kripos. Dette vil også være tilfelle både under gjennomgangen av saken og den videre etterforskningen. Ved en eventuell oppklaring tilligger tiltalekompetansen lokal påtalemyndighet/statsadvokat, med mindre kompetansen hører under riksadvokaten. Blir saken ikke oppklart, er det ingen grunn til å endre ansvarsforholdet. I de tilfeller saksansvaret er overtatt av Kripos, og saken oppklares, anser arbeidsgruppen det naturlig at tiltalespørsmålet avgjøres av påtalemyndigheten på Kripos/Det nasjonale statsadvokatembete, ev. riksadvokaten. Dersom saken ikke oppklares, blir spørsmålet om det er hensiktsmessig at saken forblir ved Kripos eller om den skal avsluttes og tilbakeføres til politidistriktet. Hovedregelen bør være at saken forblir ved Kripos. Det kan imidlertid tenkes at det finnes særlige grunner til at saken likevel bør tilbakeføres lokalt politi. Det vises for øvrig til forslag til instruks for enhetens arbeid, pkt

17 4 Organisering og personell 4.1 Organisatorisk plassering ved Kripos Kripos er pr organisert slik: Sjef Kripos Assisterende sjef Kripos Sjefens stab Retts- og påtaleenheten Administrasjonsavdelingen Avdeling for internasjonalt politisamarbeid og sentrale registre Kriminalteknisk avdeling Taktisk avdeling Avdeling for teknologi og operative tjenester Taktisk etterforskningsavdeling (TEA) har flere miljøer som til daglig jobber med etterforskning av alvorlig kriminalitet. Voldsseksjonen på Kripos har gjennom årene jobbet med flere uoppklarte drapssaker. Senest siste år har seksjonen ytt bistand til gjennomgang av flere saker hvor det er blitt anbefalt ny etterforskning. Det å bygge opp en større «Cold case-kapasitet» har vært fremmet i mange år. På bakgrunn av erfaringer og samarbeid med blant annet Riksmord i Sverige, har Voldsseksjonen utarbeidet en egen metodikk for arbeidet med uoppklarte drapssaker. Voldsseksjonen skrev sommeren 2014 et forslag om å styrke arbeidet med «Cold cases». Begrunnelsen var at en ser at det vil være mulig å løse alvorlig kriminalitet ved at saken gjennomgås på nytt med nye øyne og metoder. Arbeidsgruppen mener at sjefen for Kripos bør gis anledning til å plassere enheten på et hensiktsmessig sted og nivå. Det ble tidlig i prosessen gitt signaler om at enheten må være uavhengig etablerte miljøer som etterforsker drap, for å unngå at saken ikke sees på med nye øyne. Arbeidsgruppen ser flere mulige plasseringer for en slik enhet på Kripos. En kan i utgangspunktet se for seg fire muligheter: 1) Enheten legges inn under retts- og påtaleenheten. Det vil gi avstand til øvrige etterforskningsmiljøer. Ulempen kan være at det vil bli et svært begrenset fagmiljø og liten direkte tilgang til nødvendig kompetanse og ressurser. 11

18 2) Enhetene opprettes som en egen seksjon under Taktisk etterforskningsavdeling. Enheten vil da få et eget organisatorisk uttrykk og ligge i et større fagmiljø. 3) Enheten opprettes som en del av Voldsseksjonen. En vil da sikre tilgang til den etablerte erfaring og kunnskap om etterforskning av store og alvorlige saker som drap, og det vil gi en mulighet for å bygge et noe mer robust fagmiljø for etterforsking og etterforskningsledelse. 4) Som følge av en eventuell omorganisering av Taktisk etterforskningsavdeling, legges enheten sammen med et annet fagmiljø, som eksempel Voldtekt. Løsningen vil sikre synergien av et mer robust fagmiljø for etterforsking og etterforskningsledelse. Det vises til forslag til instruks for enhetens arbeid, pkt Sammensetning og bemanning, herunder ledelsesfunksjon Mandatet sier at gruppen skal bestå av etterforskere og påtalepersonell. Ettersom man skal gå gjennom sakene før man tar stilling til om en sak bør undergis ytterligere etterforsking, er det naturlig at gruppen består av fast personell, og at man spiller på andre miljø/ytterligere ressurser ved behov. Sammensetningen av personell vil avhenge av hvorvidt enheten primært skal bestå av fast eller rullerende personell (se neste punkt), men for å etablere en kjerne av fast kompetanse vil et naturlig utgangspunkt kunne være en påtalejurist, en taktisk etterforskningsleder, to etterforskere, en kriminaltekniker, teknolog og en analytiker. Det vil også tidvis være behov for spisskompetanse innen etterretning og skjult metodebruk etc. Lederens funksjon vil, i tillegg til å lede enhetens arbeid, være viktig for å profilere arbeidet eksternt og internt i politiet. Lederens oppgave er å ivareta de overordnede juridiske, politifaglige og administrative oppgavene knyttet til driften av enheten. Det øvrige personellet skal gjennomgå og gi anbefalinger om eventuell videre etterforskning hvis grunnlaget er tilstede. På denne bakgrunn ser en det ikke som aktuelt med sivil bakgrunn for lederen. Det øvrige personellet bør ha variert sammensetning og erfaring. Dette gjelder både kriminalteknisk, taktisk og analytisk kompetanse. Ved behov, blant annet for å sikre nytenkning og kreativitet, bør enheten vurdere andre typer kompetanse enn den politifaglige. Fra flere hold er det påpekt og erfart at samarbeid med studenter fra Politihøgskolen og eventuelt andre høgskole-/ universitets- og forskningsmiljøer kan være nyttig. Ved gjennomgang av større saker kan studenter fra PHS bes om å lese dokumenter og gi en oppsummering. De kan også forelegges reelle saker som sakseksempler i undervisningen. Det er viktig at evnen til å se nye muligheter i arbeidet med gamle saker ivaretas, og det må gis rom for å tenke utradisjonelt, særlig i forbindelse med skjult metodebruk etc. I noen saker vil det være behov for å koble inn media. Erfaringsmessig kan dette øke muligheten for å fange opp nye tips m.m. I London bestod review-teamet av erfarne etterforskere/ etterforskningsledere og kriminalteknikere, samt en leder. De etterforsket ikke sakene selv, men fungerte som et slags sekretariat som ga anbefalinger. I Nederland er teamet bygget opp med en leder, tre sivilt ansatte (med mastergrader), et par erfarne etterforskere og en kriminaltekniker. De har tilgang på øremerket juridisk kompetanse ved behov og holder jevnlige møter. I Nederland etterforsket de sakene selv. Etterforskere og etterforskningsledere med erfaring fra større sakskomplekser, som drap, er en forholdsvis begrenset ressurs. Å lese og gjennomgå gamle saker/uoppklarte saker krever en kombinasjon av erfaring og ungdommelig pågangsmot. Det vil derfor være naturlig å spille på allerede godt etablerte miljøer i Kripos. Selv om Kripos har vært inne i saken tidligere, vil dette med «nye øyne» sikres ved at nye/andre ansatte engasjeres. 12

19 På bakgrunn av innhentet informasjon anbefaler arbeidsgruppen at enheten bør inneha følgende kompetanser/ funksjoner: Ledelse/leder Påtale/påtalejurist Etterforskningsledelse/e-leder Etterforsking/etterforskere Analyse/analytiker Kriminalteknikk/kriminaltekniker Teknologi/elektroniske spor Til sammen bør enheten innledningsvis ha en grunnstamme på minimum ni fulltidsstillinger. Enheten vil kunne trenge ytterligere kompetanse og/eller kapasitet, som det bør vurderes utvidet med på et senere tidspunkt. Eksempler kan være sivil kompetanse, skjulte metoder og internasjonalt politisamarbeid. Det bør også vurderes å styrke de miljø som klart vil bli berørt av arbeidet ved at de må bidra inn med personell. Arbeidsgruppen anbefaler følgende styrking av eksisterende miljøer: Voldsseksjonen (1-2 stilinger) Kriminalteknisk avdeling (1 stilling) Seksjonen for analyse (1 stilling) En slik styrkning av fagmiljøene vil også lettere kunne ivareta rullering av personell over en lengre periode. Totalt anbefales med dette en styrkning på minimum 13 personer på Kripos. Det understrekes at kapasiteten til enheten med dette vil være å etterforske én sak om gangen (ved større etterforskinger), samt at en parallelt vil kunne gå gjennom/vurdere andre saker. Det anslås at startfasen vil være kritisk, både med tanke på at enheten må etablere seg samtidig som forventningen og trolig også sakstilfanget vil kunne være krevende i starten. Det er derfor viktig å sikre at ovennevnte personell kommer på plass relativt raskt. Det vises for øvrig til forslag til instruks for enhetens arbeid, pkt Funksjonstid/rullering av personell Som nevnt bør enheten etableres med en kjerne av fast ansatte samtidig som øvrig kompetanse og personell hentes inn etter behov. En kan se for seg at «øvrig personell» utenom den faste stammen, innhentes dels gjennom avgivelse fra relevante miljøer over en periode på to til tre år, dels ved hospitering, og dels ved kortere funksjonstid for kompetanse som er relevant i enkeltsaker. Det er viktig at enheten trekker veksler på erfaring fra nyere saker og sikrer oppdatert kompetanse. Erfaringer fra andre land viser er at det er utfordrende å jobbe med alvorlige saker som i tillegg er gamle. Mulighetene for å lykkes er relativt små, samtidig som det gjerne er knyttet høye forventninger til oppklaring. Sakene er som oftest profilerte med mye medieoppmerksomhet. Det bærende elementet for enheten må være solid kompetanse og erfaring med denne type kompliserte saker. Et annet viktig aspekt ved sammensetningen er at kompetansen til medlemmene må oppdateres og holdes relevant. I dette ligger at man ikke bør jobbe med denne sakstypen i mange år av gangen. Ved å veksle mellom ferske og gamle saker, vil man holde kompetansen ved like. Samtidig må det være en viss stabilitet i gruppa. Tre års rullering eller tilsvarende vil være én måte å tilstrebe kontinuitet og adekvat kompetanse på. Dette punktet foreslås ikke regulert i instruks. 13

20 5 Oppsummering/anbefalinger Flere navn på gruppen har vært lansert og forsøkt brukt for å finne et dekkende, norsk navn. Det har imidlertid vært vanskelig å enes om et godt alternativ. Det anbefales at enheten kalles Enheten for etterforsking av alvorlig uoppklarte saker (cold cases) eller Enheten for etterforsking av uoppklarte saker (cold cases). På den måten sikres en forkortelse til bruk i det daglige som de fleste vil kjenne seg igjen i «Enheten for cold cases». Enheten bør evalueres etter en periode. Etter vårt syn bør denne evalueringen ta for seg saksinntak, prioritering av saker og sakstyper. Det siste er relevant, spesielt fordi en forventer en større saksmengde i starten. Når arbeidet imidlertid er kommet i gang og miljøet er etablert, vil det være mulig å se om også andre sakstyper kan prioriteres høyere. Sammensetning og organisering bør også vurderes da. Enheten vil i sitt arbeid få erfaringer og kunnskap som i størst mulig grad bør tilfalle norsk politi. Arbeidsgruppen anbefaler at enheten på lik linje med andre miljøer ved Kripos gis mulighet til å drive fag- og metodeutvikling innenfor etterforsking og etterforskningsledelse, og at de deler kompetanse i henhold til Kripos strategi. Avslutningsvis er det vår oppfatning er at hvis man skal lykkes arbeidet med alvorlig uoppklarte straffesaker, vil dette kreve riktig kompetanse, hensiktsmessig saksutvelgelse og at personell som jobber med dette får tilstrekkelig tid og skjerming mot andre oppgaver. Arbeidsgruppen har besøkt britisk politi, som rutinemessig gjennomgår uoppklarte drap hvert annet år. Den har også sett hen til Sveriges «bedømmande gruppe», som også går gjennom uoppklarte drapssaker etter en (kortere) tid. Det kan være hensiktsmessig å etablere en rutine om at enheten går gjennom saker som er ikke er oppklart, eksempelvis hvert tredje år. Det ville da, etter den saksgangen vi har foreslått, være politidistriktets ansvar å sende saken til Enheten for gjennomgang. I denne forbindelse har arbeidsgruppen diskutert og kommet fram til at det ville være fornuftig å drøfte en arbeidsrutine for enkelte sakstyper hvor saken sendes Kripos ved skjæringspunktet for at den «legges til side». Arbeidsgruppen ser det videre som viktig at enheten, når etablert, tilstreber et tett og godt samarbeid med relevante samarbeidspartnere, herunder, PHS, Folkehelseinstituttet, andre nordiske land etc. En har søkt å sette dette inn i en fremtidig kontekst og sett hen til politianalysen. Ved en endring av antall politidistrikt bør en på sikt vurdere om det vil være behov for regionale cold case-enheter i det enkelte politidistrikt i tillegg til Kripos. Nederland har en politidekning på 3,5 pr 1000 innbyggere og er inndelt i ti regioner. Hver region har en cold case-enhet. Når større og mer robuste politidistrikt er på plass også i Norge, vil det være en aktuell problemstilling også her. Referanseliste: Litteratur Davis et al, Cold Case Investigations, Rand Corporation 2011 Øvrige dokumenter: Metropolitan Police, Historical Undetected Murders, Scoring matrix to prioritise NOU 2013:9 Ett politi rustet til å møte fremtidens utfordringer 14

21 Mandat // Mandat 15

22 Mandat 16

23 17 Mandat

24