kn ekker mil jøkoder øk t inn sat s på havb u NN en geologi i ver den s rom m et ti ds S k R I f t fr a Ol j edi R ek to R ate t N r

Transkript

1 knekker miljøkoder økt innsats på havbunnen geologi i verdensrommet tidsskrift fra oljedirektoratet Nr

2 2 3 INNHOLD Det fossile dilemma I tidsklemma Krevende utsikter under vann Halv fart på havbunnen Fyller kunnskapshulene Iskloden Biomarkøren Det gåtefulle kullet Steinbra På den andre siden Gullgruve i kritt Økonomisk støttespiller Et annet kostnadsbilde 16 Vi Et tidsvindu har lagt bak oss et år der mange har satt petroleum opp mot miljø, som om vår felles framtid handler om et enten eller. Paradokset finnes mellom verdens økende energibehov og krav om reduserte utslipp. Oljedirektoratets overordnede mål er fortsatt det samme: Vi skal bidra til størst mulig verdier for samfunnet fra olje- og gassvirksomheten gjennom en forsvarlig ressursforvaltning med forankring i sikkerhet, beredskap og ytre miljø. Oljedirektoratet mener fortsatt at vi må sikre at lønnsomme olje- og gassressurser blir produsert. Det handler om store verdier som bidrar til fellesskapets velferd. Den gjennomsnittlige utvinningsgraden på norsk sokkel er på 46 prosent. En prosents økning representerer verdier for milliarder kroner. Gevinstmulighetene er for store til at selskapene skal la økonomisk lønnsomme reserver ligge igjen. For flere av våre store felt så haster det. Vi har et tidsvindu særlig for noen av de store feltene på noen få år før produksjonen er så lav at tilleggsreservene ikke lar seg utvinne på en lønnsom måte. Derfor er det gledelig når vi nå registrerer klare signaler fra oljeselskapene om at investeringene på norsk sokkel i økende grad rettes mot oppgraderinger på installasjonene og tiltak for å forbedre brønnene. Det er ikke kritisk om nye utbyggingsoppgaver sklir litt ut i tid, fordi det haster mer med tidskritiske ressurser i og rundt eksisterende felt. Vi markerer i denne utgaven at det er 40 år siden funnet av Ekofisk og 30 år siden oppstarten av Statfjord. Disse feltene har vært lokomotiver på norsk sokkel, og står som eksempler på hva som er mulig innen økt utvinning. Samtidig som vi er opptatt av økt utvinning, er Oljedirektoratet opptatt av at utslippene av karbondioksid skal ned. I februar legges sluttrapporten Klimakur 2020 fram. Det handler blant annet om å finne virkemiddel som bidrar til å redusere de årlige utslippene av klimagasser 30 prosent. Vi bidrar også med vår kompetanse for å finne egnede steder på norsk sokkel for å lagre karbondioksid ned i undergrunnen. Den siste tids oppmerksomhet rundt lekkasje fra injeksjonsbrønner for borekaks minner oss om at kartleggingen av undergrunnen for å finne gode lagringssteder for avfallet er like viktig som kartleggingen for å finne nye olje- og gassressurser. Når vi vet at 54 prosent av oljen ligger igjen i norske felt, så må vi ikke glemme at karbondioksid også kan være en ressurs den kan injiseres for å øke oljeutvinningen. i Bente Nyland oljedirektør 38 Oljedirektoratet mener fortsatt at vi må sikre at lønnsomme olje- og gassressurser blir produsert.

3 4 5 Det fossile dilemma Norge må bidra til å løse den globale energiutfordringen med fortsatt oljeog gassproduksjon, men samtidig må utslippene ned. Dette er en stor forskningsutfordring, mener Fridtjof Unander i Norges forskningsråd. Eldbjørg Vaage Melberg Bård Gudim, foto Det var folksomt i Det norske teatret i Oslo midt i november 2009, da Det internasjonale energibyrået (IEA) la fram sitt syn på den globale energiframtiden, i det de kaller World Energy Outlook. Blant direktører, analytikere, investorer, miljøfolk, informasjonsfolk, journalister og byråkrater var også Fridtjof Unander, avdelingsdirektør i Norges Forskningsråd med bakgrunn fra scanarioarbeid ved IEAs hovedkontor i Paris. FRIDTJOF UNANDER (44) er avdelingsdirektør i Norges forskningsråds energi- og petroleumsavdeling. Det er tre år siden han sluttet i IEA etter nesten 10 år ved byråets hovedkontor i Paris. I IEA jobbet han mye med scenarioanalyser, blant annet World Energy Outlook, der den sentrale problemstillingen var hvordan verden kan sikres en stabil og sikker energiforsyning, samtidig som energisektoren bidrar til å løse klimautfordringene. Som en av verdens største petroleumseksportører, spiller Norge en nøkkelrolle i dette bildet. IEA mener at det er mulig å begrense den globale temperaturstigningen til to grader ved kraftige kutt i utslippene av karbondioksid. Hvilke konsekvenser får scenarioet for norsk petroleumsindustri? Det er nødvendig med stor innsats for å begrense karbondioksidutslippene for dermed å begrense temperaturstigningen til to grader. Men det er viktig å påpeke at fossilt brensel kommer til å dominere energiforbruket fram mot Verden forblir avhengig av betydelige mengder olje og ikke minst gass også i IEAs to-graders scenario. Petroleumsvirksomheten i Norge er viktig. Derfor må vi løse to utfordringer parallelt klima og nok energi til alle. Det innebærer utvikling av ny teknologi og nye energikilder. Norge vurderes som en sikker og stabil leverandør. Norge som petroleumseksportør har derfor en viktig rolle både i et energisikkerhetsperspektiv og et utviklingsperspektiv. IEAs analyser viser at dette ikke er inkonsistent med to-graders scenariet. Det gjelder spesielt for gass, som skal erstatte kull. I 2009 var det ca 1,5 milliarder mennesker i verden som ikke a

4 6 7 hadde tilgang til elektrisitet. I 2030 forventes tallet å være nesten like høyt, 1,3 milliarder. Det blir en kjempeutfordring å skaffe de fattige landene den energien de trenger for å komme seg ut av fattigdommen. Selv om etterspørselen etter olje og gass ikke skulle øke, kommer det til å kreve enorme investeringer bare å opprettholde olje- og gassproduksjonen på dagens nivå. Halvparten av den gassen som blir etterspurt i 2030, er ennå ikke funnet. Et anstrengt marked fører til økte energipriser. Dette rammer de fattige landene hardest. Betyr det at Norge kan fortsette som før? Norge har en viktig rolle å spille for å løse verdens energiutfordring, samtidig som vi kan bruke kompetansen vår på å utvikle nye energiteknologier. Vi har enorme inntekter fra olje- og gassindustrien, det gir oss både ansvar og muligheter til å ta et løft. Det er viktig at Norge plasserer seg inn i denne virkeligheten, det gir oss muligheter til å bidra både til å finne gode klimaløsninger og til å levere olje og gass som verden DET STORE BILDET. Det er de globale utfordringene som dominerer energibildet ikke først og fremst den norske kraftbalansen, sier Fridtjof Unander. Energirevolusjon Fatih Birol, lederen av det økonomiske analysekontoret i IEA, understreker at vi står overfor en energirevolusjon dersom vi skal løse klimautfordringen og samtidig dekke energibehovet i en verden med voksende befolkning og økende energibehov. Utfordringen er å begrense utslippene av klimagasser slik at temperaturøkningen ikke blir mer enn to grader, det såkalte tograders-scenariet. IEA legger til grunn at dersom energiforbruket vokser i samme takt som det har gjort til nå, øker temperaturen seks grader. trenger i årene framover. Det er de globale utfordringene som dominerer energibildet ikke først og fremst den norske kraftbalansen. Hvordan skal Forskningsrådet spille en rolle i dette bildet? Norges olje- og gassproduksjon er viktig for europeisk og global energisikkerhet, men vi må sikre at vi produserer med lavest mulig utslipp. Dette er en utfordring både for industrien og for forskningen. Norges forskningsråd er opptatt av å redusere utslipp til luft og legger stor vekt på denne typen prosjekter. Det er viktig å jobbe sammen med industrien. Kompetanse og teknologi må spille sammen for eksempel innenfor offshore vind. Kompetansen fra petroleumsnæringen gir Norge et unikt fortrinn på dette området. Den overordnede strategien for olje og gassforskning (OG21), som er utarbeidet i et samarbeid mellom myndighetene og industrien på initiativ fra Olje- og energidepartementet, blir nå revidert i tett dialog med industrien. Kostnadseffektiv utnyttelse av marginale felt, økt reservetilvekst og renere produksjon er viktige stikkord i dette arbeidet. Den offentlig finansierte petroleumsrelaterte forskningen er i hovedsak samlet i Forskningsrådets program Petromaks. Her ligger både langsiktig grunnleggende forskning og anvendt, brukerstyrt forskning. Petromaks følger opp prioriteringer gitt av OG21 i sine utlysninger. Hva ser du som de viktigste forskningsområdene i de neste årene? To hovedutfordringer for næringen er den fallende oljeproduksjonen og miljø. Spesielt viktig er teknologiutvikling for å gjøre det mulig å utvikle marginale felt lønnsomt og mer kostnadseffektivt, og samtidig utvikle mer miljøvennlig og sikker leteteknologi. Klimaforliket i Stortinget peker på at den offentlig finansierte petroleumsforskningen skal ha fokus på klima. Utvikling av teknologi som bidrar til at næringens utslipp av klimagasser reduseres, er et område som har høy prioritet. Energieffektivisering griper inn i mange ulike teknologiområder og kan gi betydelige muligheter for utslippsreduksjoner. Vi håper at vi i samarbeid med industrien og forskningsaktørene kan få frem gode prosjekter på dette framover. Petroleumsnæringen har de siste årene ment at det statlige bidraget til petroleumsforskning er for lite. Hva er din kommentar til det? Forskningsrådets innsats innen petroleumsforskning er på drøyt 400 millioner kroner. Denne finansieringen genererer betydelige midler fra industrien. Totalt blir det drevet petroleumsrelatert forskning for rundt fire milliarder kroner i året her i landet, det meste av dette er finansiert av næringslivet. Finanskrisen har gjort det vanskeligere å få til spleiselag. Desto viktigere er det med offentlig innsats i en slik situasjon. Myndighetene har tatt utfordringen, og bevilgningene til petroleumsforskning har økt igjen, slik at vi er tilbake på 2008-nivå med en økning på 37 millioner for Det er veldig gledelig. Norges forskningsråd har som oppgave å bidra til verdiskaping og utvikler strategier for hvordan det skal satses. Et viktig område, i tillegg til de rene forskningsutfordringene, ligger i rekruttering og kompetanseutvikling. Gjennom programmene våre finansierer vi mange doktorgradsstipendiater. Det er også en viktig del av det offentlige bidraget. i I tidsklemma Norsk undervannsteknologi beskrives som verdensklasse og er en stor eksportvare. Spørsmålet er om teknologiene utnyttes godt nok for å øke utvinningen fra stadig flere undervannsbrønner på hjemmearenaen. Bjørn Rasen Emile Ashley, foto a

5 8 9 Trykket, som bidrar til å føre oljen ut av reservoaret og opp gjennom brønnen, faller i mange av de gode reservoarene. Uten det reservoartrykket som naturen har skjenket oljeprodusentene, blir jobben mye vanskeligere og i mange tilfeller ulønnsom. Derfor har Olje-Norge dårlig tid. Oljedirektoratet peker på at det har åpnet seg et tidsvindu som bør utnyttes for å maksimere utvinningen av oljen fra feltene som er i drift og hente ut oljen fra småfelt i nærheten av infrastrukturen. Det blir mindre letevirksomhet en periode. La oss bruke utstyr og folk til brønnvedlikehold og intervensjon, for å få ut det vi vet ligger der, sier Odd Tjelta, sjefingeniør for feltutvikling i Oljedirektoratet, og legger til at dette er et område Oljedirektoratet vil gi økt oppmerksomhet. NORSK SOKKEL Er glasset halvtomt eller halvfullt? Våre subseaprosjekter står som perler på en snor. Myndighetene har satt et mål for reservetilvekst i perioden på fem milliarder fat, hvorav cirka tre fjerdedeler forventes som økt utvinning fra eksisterende felt. Status er at oljenasjonen ligger etter planen. Kjell Agnar Dragvik, direktør for strategi, kommunikasjon og prosjekter i Oljedirektoratet, imøteser mer konkret handling: Vi ser et gap mellom brønnambisjoner og gjennomføring. Selskapene har i stor grad gjennomført leteplanene, mens det gjenstår mye når det kommer til realisering av tiltakene for å øke utvinningen fra eksisterende felt. På kort og mellomlang sikt er brønninnsats viktigst for å øke utvinningen. På lengre sikt ser vi at andre tiltak er vel så viktige. Det er på undervannsbrønner det er mest ugjort, og her er den praktiske og tekniske utfordringen også størst. Det er også et faktum at det produseres mindre olje fra undervannsfelt er også lavere enn fra felt med faste plattformer. Mange piler peker av naturlige årsaker på Statoil. Det dominerende selskapet på norsk sokkel, med over 80 prosent av produksjonen, utvinner i dag gjennomsnittlig 39 prosent av ressursene fra undervannsbrønner og 50 prosent fra brønnene som går til faste plattformer. Store ambisjoner Statoil har tidligere uttalt en ambisjon om å øke utvinningsgraden til henholdsvis 55 og 70 prosent. Ifølge Ståle Tungesvik, Statoils direktør for reserver og forretningsutvikling på norsk sokkel, blir ambisjonen nå revidert fordi de ulike feltene leverer ekstremt forskjellig og han mener det derfor ikke gir noe særlig verdi å snakke om et gjennomsnitt. Tungesvik bekrefter at intervensjon Ståle Tungesvik, direktør for reserver og forretningutvikling, Statoil i eksisterende brønner på eksisterende felt, gir størst effekt på kort sikt, mer enn ved ulike injeksjonsmetoder. Statoil har beregnet mulig økt utvinning til mer enn 1,2 milliarder fat olje tilsvarende oljereservene i to Nornefelt gjennom boring og brønnintervensjon og å knytte nærliggende småfunn til eksisterende felt. Statoils ambisjon er å opprettholde en produksjon på 1,5 millioner fat per dag på norsk sokkel fram til Mye skal klaffe: Nye brønner må bores og boreutstyr på flere av plattformfeltene skal oppgraderes. De mange småfunnene skal kobles til infrastrukturen undervannsbrønnene må vedlikeholdes. Alt dette må på plass, for at vi skal nå produksjonsmålet, sier Tungesvik. Han medgir at selskapet ikke har boret nok på felter som Gullfaks, Heidrun, Oseberg og Snorre. Prosjekter med å oppgradere boreutstyret har startet: Det oppstår litt vakuum mens oppgraderingene pågår. Men nå gjør vi det. Også på havbunnen står brønnprosjektene i kø. Trykket i Åsgardfeltet i Norskehavet minker i Feltet har en av verdens største brønnparker på havbunnen. Statoil har testet ut mottiltak som inkluderer brønnvedlikehold og en metode for rotasjonsboring gjennom produksjonsrøret (Through tube rotation drilling TTRD) av nye sidestegsbrønner. I 2013 planlegger Statoil å ta i bruk en helt ny spesialrigg som dekker alle disse formålene (se egen artikkel). Selskapet har gjennomført alle sine leteprogram på norsk sokkel de siste årene med stor funnsuksess. De fleste funnene er imidlertid små. Den gode nyheten er at mange ligger nær plattformer, noe som bedrer økonomien i funnene betraktelig. Disse funnene STORE GEVINSTER Å HENTE. Som følge av mindre letevirksomhet en periode, maner sjefingeniør Odd Tjelta i Oljedirektoratet til innsats for å øke oljeutvinningen gjennom brønnintervensjon.

6 10 11 Det gjøres mye godt arbeid, men vi som industri har ikke klart å finne hele løsningen. inngår i Tungesviks planer. De skal bygges ut med undervannsinstallasjoner og knyttes opp til eksisterende infrastruktur: Våre subsea tie-in-prosjekter står som perler på en snor. Tungesvik synes det har oppstått et skjevt bilde av selskapets sokkelinnsats i offentligheten og han mener Statoil hele tiden har hatt stort trykk på å øke utvinningen: prosent av produksjonen fra flere av våre store felt kan tilskrives tiltak for økt utvinning. Jeg mener også at vi presser på for å fremme flere prosjekter hva er det vi har utsatt, spør jeg Statoil har fire større prosjekter i sin norske portefølje: Gudrun, Valemon, Dagny og Luva. Tungesvik sier planen er å levere inn Plan for utbygging og drift for Gudrun og Valemon i 2010 og for noen av de mindre funnene som kan bygges ut standardisert. Planene faller i god jord hos Kjell Agnar Dragvik: I Oljedirektoratet imøteser vi Statoils ambisjoner med entusiasme. Det er en av våre fanesaker å maksimere verdien for samfunnet gjennom god drift av feltene og å øke utvinningsgraden. Produksjonskurven peker nedover, men det betyr ikke at ambisjonene er svekket. Tungesvik hevder bestemt at norsk sokkel forblir Statoils ryggrad også i 2020: Sokkelen er moden. Delvis. For det er fortsatt mye igjen å utforske. Norskehavet er et vekstområde og Barentshavet er morgendagens satsing og vi er allerede i gang. Prioritet Men fremst i pannebrasken ligger de mange oppgavene på eksisterende felt hvor behovet for vedlikehold har eksplodert og hvor det er påkrevd med massiv innsats for å øke utvinningsgraden. Tungesvik har talt opp rundt 60 ulike prosjekter i porteføljen: Halvparten av prosjektene handler om for å øke utvinningsgraden. Han peker på en annen utfordring som blir en stor omveltning for organisasjonen industrialisering med mange enkle og rimelige utbygginger av små felt. I dag henter Statoil 73 prosent av sin norske produksjon fra store felt. Fire av 10 Statoil-brønner er plassert på havbunnen. Nå er bildet, ifølge Tungesvik, i ferd med å bli snudd på hodet. Anslag viser at 72 prosent av produksjonen om Jan Rosnes, teknologidirektør, Petoro HAVBUNNENS PADDEHATTER. Gjennomsnittlig utvinningsgrad på norsk sokkel er 46 prosent. Med økende grad av undervannsbrønner, blir det enda mer påkrevd med brønnvedlikehold hvis utvinningsgraden skal økes ytterligere. noen år kommer fra små felt og at tre av fire brønner er brønner fra havbunnsinstallasjoner. Stor partner Om Statoil har en dominerende rolle, så kan vi si det samme om statens forretningspartner i utvinningstillatelsene, Petoro. Med store andeler og bred deltakelse skal Petoro utnytte overblikket til å skape enda større verdier. I prosjektporteføljen finnes mer enn 100 prosjekter for økt utvinning, og selskapet mener tidskritikaliteten for disse er økende. Hvordan bruker den store rettighetshaveren sin innflytelse i utvinningstillatelsene? Jan Rosnes, direktør for teknologi og IKT i Petoro, sier at selskapet jobber aktivt med reservemodning. Den aktive listen er omfattende og inkluderer Troll, Gullfaks, Snorre, Oseberg, Heidrun, Ormen Lange og Åsgard. I tillegg til prosjektlag som jobber inn mot de andre rettighetshaverne, har Petoro strategiske prosjekter som tar for seg metoder for økt utvinning. De to siste årene har det vært lagt ned mye innsats i avanserte vanninjeksjonsmetoder der det tilsettes kjemikalier og nanopartikler for å øke oljeutvinningen. I tillegg har Petoro gjort reservoarsimulering for feltene Heidrun, Gullfaks og Snorre. Resultatet bringes inn i partnersamarbeidet. Også Petoro opplever at det er et gap mellom industriens ambisjoner og gjennomføringsevnen: Vi ser at framdriften er mye tregere enn planene tilsier. Noen ganger er utsettelsene en følge av at kompleksiteten er undervurdert, men ofte er gapet i fremdrift knyttet til at det ikke er tilstrekkelige ressurser på prosjektene for økt utvinning, eksempelvis i form av reservoaringeniører. Rosnes peker på myndighetenes grep tidlig på 2000-tallet for å øke innsatsen innen leting i modne områder. Dette har resultert i rekordhøy leteaktivitet i Nå mener han at det trengs et tilsvarende løft innen økt utvinning der myndighetene og industrien må gå sammen. Mest under vann Petoro får en stor del av sin produksjon fra havbunnsbrønner. I Norskehavet kommer hele 90 prosent av produksjonen fra havbunnsbrønner. Og utfordringene står i kø, ifølge Rosnes: Det gjøres mye godt arbeid, men vi som industri har ikke klart å finne hele løsningen for hvordan vi skal få maksimert utvinningen fra subseafelt. De gode bidragene er lett brønnintervensjon, separasjonsteknologi (på Tordis) og utvikling innen kompresjon (på Ormen Lange og Åsgard). Nå modnes flere av feltene og behovet er økende for vedlikehold av brønnene og å bore nye grener i brønnene. Problemet er imidlertid at metodene og utstyret koster for mye. Petoro mener også at det er nødvendig med flere havbunnsbrønner på de store feltene for å klare å ta ut hele potensialet i flankene og i nærområdet til disse. Selskapet møter denne utfordringen med å starte et strategisk prosjekt for, ifølge Rosenes, å studere de reservoartekniske kartleggingsmetodene, hvordan øke antall brønnslisser og hvilken type boreinnretninger som trengs. Det er nok å ta tak i. Framtiden ligger i økende grad under vann. Bare Statoil og partnerne har flere enn 500 subseabrønner. Og tallet er økende. i Vedlikeholdskø Statoil planlegger å ta i bruk en ny type rigg for å ta fatt på køen av havbunnsbrønner som sårt trenger vedlikehold. Operasjonene starter tidligst i Det haster med brønnintervensjon og ulike tiltak for å øke utvinningen fra havbunnsbrønnene. Prosjektleder for Statoils nye riggprosjekt, Tone Kristin Børslid, sier at hensikten er å øke utvinningsgraden fra havbunnsbrønnene som i dag utgjør rundt 40 prosent av Statoils brønner på norsk sokkel: Subseabrønnene er mindre vedlikeholdt enn plattformbrønnene og har derfor lavere utvinningsgrad. Vi ønsker å lukke dette gapet mest mulig. Hun medgir at det haster og at det handler om oljevolumer selskapet ellers kan tape. Hun har innmeldte behov for brønnvedlikehold og intervensjon fra 14 utvinningstillatelser som Statoil er med i. Det er på feltene Åsgard og Norne i Norskehavet det er størst behov for brønnoperasjoner. Trolig kommer behovet til å øke. Og behovene overstiger det én rigg kan ta unna, sier Børslid. I dag gjør Statoil lett brønnintervensjon (kategori A) med kabeloperasjoner (wireline) fra to fartøy, noe Børslid betegner som vellykket. Den nye spesialriggen kan gjøre tyngre brønnintervensjon (kategori B) og skal dekke gapet mellom de ordinære boreriggene (kategori C) og fartøyene som gjør operasjoner ved hjelp av kabel. Den nye riggen kan også brukes til å bore korte sidesteg ut fra eksisterende brønner. Børslid sier beslutningen om en ny rigg drives av tre forhold. Innretningen skal bedre forholdene for helse, miljø og sikkerhet; arbeid i Den nye riggen (kategori B) spesialdesignes til å gjøre de fleste operasjonene det er behov for på subseabrønnene og kun det. Den fyller et stort behov både med tanke på HMS, kostnader og gjennomføringstid mellom fartøy som gjør lett brønnintervensjon (kategori A) og en større og mer kostbar borerigg (kategori C). Illustrasjon: Statoil

7 12 13 høyden og løfteoperasjoner skal reduseres vesentlig. Riggen skal bidra til økt utvinning og med det øke inntektene for eierne. Investeringsbeslutning er ikke tatt og vi utvikler konseptet videre mot en rigg som har en akseptabel rate og som kan gjøre effektive operasjoner. Den skal være rustet for alle brønner på norsk sokkel der Statoil er operatør, sier hun. Med andre ord så må kostnadene ved bruk av denne riggen være betydelig lavere enn ved bruk av en ordinær borerigg. Og besetningen skal være flerfaglig. Det betyr å beherske både kveilerørsoperasjoner, brønnintervensjon og sidestegsboring (through tubing rotary drilling TTRD) og lett brønnintervensjon ved bruk av kabelopererte verktøy. Riggen skal være rustet med utstyr og besetning for alle disse operasjonene uten å måtte gå til land for tilpasninger av utstyr og bytte av en spesialisert besetning som er trenet til å mestre kun én av metodene. Statoil forutsetter at prosjektet og driften finansieres av partnerne i de ulike utvinningstillatelsene. Børslid sier at selskapet har fått positiv respons på den nye riggen fra partnerne, men at det gjenstår avklaringer om drift og finansiering før det tas investeringsbeslutning. i Krevende utsikter under vann Hvis alle faktorer er like, velger du ikke utbygging med havbunnsbrønner, men en fast plattform. Det gir billigere adgang til brønnene. Men det er ikke slik framtiden blir. Bjørn Rasen Utvinningsgraden fra brønninnstallasjoner plassert på havbunnen er lavere enn fra plattformbrønner. Likevel er valget ofte å bygge ut med havbunnsbrønner eller ikke bygge ut i det hele tatt. Dette skyldes hovedsakelig høyere kostnader ved plattformutbygging. Utfordringen på norsk sokkel er derfor å gjøre utvinning gjennom havbunnsinstallasjoner like effektiv og driftssikker som ved bruk av faste installasjoner. Dernest kommer utfordringen med å vedlikeholde havbunnsbrønnene og å øke utvinningsgraden fra disse. Sammenligning Det å sammenligne utvinningsgrad mellom plattformbrønner og de som er plassert på havets bunn, er ikke alltid enkelt, mener Hans Jørgen Lindland, teknologidirektør for økt utvinning i FMC Technologies. Plattformbrønner dekker ofte de enkleste og mest oljemettede delene av reservoaret, mens havbunnsbrønnene plasseres på flankene. Lindland mener utviklingen av metoder og av teknologisk utstyr på norsk sokkel har kommet langt, men at oljenæringen ikke er i mål. Bruk av produksjons- og lagringsskip over felt med havbunnsinstallasjoner er en god feltutviklingsløsning. Lett brønnintervensjon og boring av grenbrønner bidrar til økt utvinning, og han anslår at to tredjedeler av den forventede økte utvinningen kan oppnås ved kostnadseffektiv og massiv anvendelse av denne typen operasjoner. Det gjelder for havdyp ned til 600 meter. Mye av framtiden handler imidlertid om utvinning på større havdyp og enda mer krevende reservoarer. Utfordringene med økt utvinning fra havbunnsbrønner er todelt. Den ene er selve instrumenteringen og hvordan få til sikker og effektiv drift. Den andre utfordringen er å forstå hvordan strømmene arter seg ved injeksjon fra ett rør som deler til flere brønner som igjen skal betjene flere segmenter i et reservoar for så å komme opp igjen. På en plattform kan vi gå og klappe på brønnene. Ved havbunnsbrønner er utfordringen en helt annen, og vi har ikke kommet langt nok. Enda, sier Lindland. Han peker på viktige hovedbyggeklosser som må fungere for at undervannsproduksjon skal fungere optimalt: Fjernstyring av brønnstrøm over lange avstander, pumpesystemer samt separasjon og kompresjon av brønnstrømmer. Ledende Lindland mener det norske miljøet har verdens fremste kompetanse på dette. Det viser utbyggingen av eksempelvis undervannsfeltene Ormen Lange og Snøhvit. Han mener det er en bragd å få styrt gassen fra Ormen Lange på mer enn 1000 meters havdyp, opp den store havbunnsskråningen og over så lang avstand. Snøhvit er i samme bragdkategori: Den store utfordringen kommer når trykket i reservoarene faller og de store kompressorene må settes inn. Her snakker vi om enorme kompressorstasjoner som er koblet under vann vann og strøm fungerer jo normalt dårlig sammen det er en utfordring å få dette til å virke over lang tid. Vel så vanskelig som den mekaniske delen av undervannsfeltene, ÅRET RUNDT. Vi kan jobbe 365 dager i året med brønnene. Bare for få år siden var ikke dette en selvfølge, sier Hans Jørgen Lindland i FMC Technology. (Foto: Bjørn Rasen) Det er mulig å tenke seg at utbyggerne investerte i en flyterigg eller fartøy når feltet ble bygget ut. er å forstå oppførselen til oljen, gassen, vannet og injeksjonsvæskene. På dette området rangerer Lindland Statoil og de norske forskningsmiljøene som de fremste i verden. Investering Fullt så fremragende er ikke investeringstankegangen ved utbygging av undervannsfelt. Når et plattformfelt bygges ut, er boreriggen normalt inkludert i investeringen. Riggen kommer til nytte gjennom feltets levetid, og den er tilgjengelig hele tiden. Samme tankegang gjelder ikke for subseafelt og ofte er ikke rigg eller fartøy tilgjengelig når behovet er der. Det er mulig å tenke seg at utbyggerne investerte i en flyterigg eller fartøy når feltet ble bygget ut. Etter fem år er slike investeringer vanskeligere, påpeker Lindland, som har en fortid i Statoil hvor han arbeidet mye med planer for utbygging og drift (PUD). Den gang ble det allerede i PUDen skissert behov større investeringer senere i feltets levetid. Utfordringen nå synes imidlertid å være å få fattet forpliktende investeringsbeslutninger på tvers av utvinningstillatelsene. Han mener slik tankegang er mer aktuelt enn noen gang: Løsningen før var at store robuste rigger i 90 prosent av tilfellene lå oppankret over brønnen. I dag er ankrene erstattet av dynamiske posisjonering og vi kan jobbe 365 dager i året med brønnene. Bare for få år siden var ikke dette en selvfølge. Pilotforsøk I dagens situasjon med mange mindre funn tror han det er store gevinster å hente ved inkludere intervensjonsinnretning og fullskala pilotforsøk allerede i prosjektfasen: Utbyggerne bør i større grad se på dette som områdeutvikling på tvers av utvinningstillatelsene. Det gir kanskje ikke umiddelbar avkastning, men lenger fram kan det ligge større gevinster. De ulike selskapene har selvsagt forskjellig insitamenter og trekker i utgangspunktet i ulike retninger. Men overkommer de denne utfordringen og er villig til å ta mer risiko, så tror Lindland de kan få mer ut av feltene: Tanken må være at det med en viss usikkerhet er bedre å få noe ut av feltene enn å få ingenting ut. Han er optimist med tanke på fortsettelsen. Det har tatt 10 år å etablere og kommersialisere lett brønnintervensjon på norsk sokke. Nå står spesialrigger for brønnintervensjon og som også kan utføre kortere grenbrønner fra kompletterte brønner, for tur (kategori B). Nå må vi bevise at dette virker. I den sammenheng er den norske samarbeidsmodellen med stor grad åpenhet mellom myndigheter, operatører og leverandører uvurderlig. Dette er en modell som virkelig legges merke til internasjonalt, sier Lindland, som hevder dette er gull verdt når norsk petroleumsindustri skal ut i verden, særlig på dypvannsmarkedet: Metodene og utstyret som er utviklet er arven etter 40 års drift på norsk sokkel. i

8 14 15 Halv fart på havbunnen Det vi har utviklet på norsk kontinentalsokkel blir mer og mer aktuelt for olje- og gassutvinning internasjonalt. Runar Rugtvedt, Norsk Industri Undervannsteknologi er en av Norges største eksportartikler. Framtiden ser fortsatt lys ut. Men først venter minst to magre år. Astri Sivertsen Ifjor solgte den petroleumsrettede leverandørindustrien varer og tjenester til utlandet for nær 100 milliarder kroner. Det er en dobling fra 2005, hvor eksporten ifølge den internasjonale døråpneren for den norske petroleumsklyngen, Intsok, nådde 50 milliarder. Det er en tredobling fra slutten av 90-tallet. Runar Rugtvedt, fagsjef for olje og gass i bransjeorganisasjonen Norsk Industri, bekrefter at det er i de siste fem årene at internasjonaliseringen virkelig har tatt av: Det vi har utviklet på norsk kontinentalsokkel, blir mer og mer aktuelt for olje- og gassutvinning internasjonalt. Dypere Olje- og gassutvinningen i verden skjer på stadig dypere vann, og brønner til havs blir stadig mer kompliserte. Erfaringene fra norsk sokkel innenfor begge disse områdene, gjør at teknologien og kunnskapene herfra, ifølge Rugtvedt, er konkurransedyktige og interessante for andre land. Ifølge Konkraft en samarbeidsarena for Oljeindustriens landsforening (OLF), Norsk Industri, Norges Rederiforbund og LO har norske bedrifter i løpet av de siste årene lykkes i å bli globale markedsledere på undervannsutstyr, boreutstyr, flytende produksjon og forsyningstjenester. Den sterkeste veksten har skjedd blant boreteknologibedriftene på Sørlandet. Et trettitalls selskaper mellom Grimstad og Egersund seksdoblet omsetningen og fikk 3000 flere ansatte mellom 2000 og Olje- og gassorienterte leverandører har i dag totalt ansatte i om lag 1000 bedrifter. I tillegg kommer et stort antall innleide. Og 58 prosent av inntektene på 163 milliarder kroner kommer fra land utenfor Norge. Angola-gjennombrudd En bedrift som drar opp statistikken, er undervannsleverandøren FMC Kongsberg Subsea. Mens omsetningen tidligere har skjedd på hjemmebane, har over halvparten av inntektene kommet fra utlandet siden tusenårsskiftet. Det store gjennombruddet kom i 1998, da bedriften fikk en kontrakt med daværende TotalFinaElf om å levere undervannsproduksjonssystemet på Girassol-feltet i blokk 17, utenfor Angola. Siden har det blitt inngått flere avtaler i Angola med både Total og BP. Landet på sørvestkysten av Afrika er for FMC Kongsberg Subsea forsatt det viktigste markedet utenfor Norge. Men den sterkeste veksten forventes å komme, ifølge kommunikasjonssjef Lars Ole Bjørnsrud, i Brasil og Asia. På spørsmål om hvor viktig internasjonaliseringen er for selskapet, svarer Bjørnsrud: Den er veldig viktig. Det at vi kan kvalifisere teknologi på norsk sokkel gjør at vi blir konkurransedyktige internasjonalt. Og det er internasjonalt veksten kommer. Norsk sokkel er et moden, i den forstand at det er her operatørene lang erfaring i bruk av havbunnsløsninger. Og produksjonen er fallende. Men det skjer forsatt teknologiutvikling på norsk sokkel som skal bli nyttig å ta med ut i verden. FMC ser på lett havbunnsintervensjon som et framtidig vekstområde. Sammen med rederiet Island Offshore har selskapet kontrakt med Statoil for to fartøyer som driver lett brønnintervensjon på norsk sokkel, og ett fartøy på kontrakt med BP på britisk sokkel. Og FMC opplever økende interesse. Bjørnsrud mener dette er nok et eksempel på hvordan teknologi kvalifisert på norsk sokkel, nå eksporteres. Magre år Undervannsleverandøren merker godt nedgangen i aktiviteten. Produksjonen på Kongsberg er kun 25 prosent av tidligere nivå, og det er under kritisk masse for hva som er økonomisk forsvarlig for FMC. Derfor flyttes alt som har med montasje og test av havbunnssystemer til Dunfermline i Skottland. 400 innleide og i overkant av 150 ansatte må slutte. Utfasingen har allerede begynt. Samtidig som FMC flytter ut deler av produksjonen, bygger selskapet seg opp hjemme. Det satser særlig på kontrollsystemer; datamaskiner som styrer utstyret nede på havbunnen, og systemer for lett brønnintervensjon. Stillstand Den internasjonale finanskrisen merkes godt, og Rugtvedt i Norsk Industri er bekymret for de neste to årene. Mange prosjekter har stoppet opp og er utsatt både feltutbygginger og nye rigger og produksjonsskip. Rugtvedt tror det blir svært krevende å opprettholde ordretilgangen i blant teknologibedrifter og verft, og også i den oljesmurte, maritime industrien. Beleggsprosenten andelen egne ansatte som er sikret arbeid ligger på 66 prosent i andre halvår 2010, og faller til 35 prosent i første halvår i I verftsindustrien er tallene henholdsvis 49 og 26 prosent. Vi må 10 år tilbake for å finne lavere tall. i SER EKSPORTMULIGHETER. Undervannsteknologi er en av Norges fremste eksportartikler og utgjorde en betydelig del av den petroleumsrettede leverandørindustriens eksport for 100 milliarder i (Foto: Emile Ashley)

9 16 17 Fyller kunnskapshulene Bjørn Rasen (tekst og foto) Det ropes om mer realfag i norsk skole, og mange gode krefter tar initiativ for å styrke interessen. I Newtons ånd tar en geolog i Oljedirektoratet med 9. klassinger i Nordland på grottetur for å inspirere dem. Grotteentusiast. Dypt inne i grotten har geolog og for anledningen Newton-lærer Terje Solbakk full oppmerksomhet fra elevene.

10 18 19 Tegner og forklarer. Selv etter utallige turer inn i Beiargrottene tar Terje Solbakk nye notater. Her deler han observasjoner med blant andre Kaia Tollåli Larssen. O"Oljedirektoratet vil at de unge skal lære geologi. Jeg håper å tenne en gnist hos noen av dem ved å ta dem med i de fantastiske grottene her i Beiarn, sier Terje Solbakk. Det er like før avgang i Gråtådal, to timers biltur sørøst fra Bodø i Nordland. Iført rød kjeledress, rød hjelm med hodelykt, kamera, lasermåler og notatblokk står 11 forventningsfulle elever og tre lærere fra Trones skole. Det er klart for en to dagers ekskursjon for å lære om geologi, i hovedsak grottegeologi. Det er for øvrig greit at undervisningen skal foregå under jorda, for ellers i dalen er det grått, kaldt og regntungt. Geolog Solbakk er spent på om planen hans fungerer for elevene. Han har røtter i området og kjenner grottene som sin egen bukselomme. Han skrev nemlig sin masteroppgave om disse grottene, og han har en fortid som guide her i fire år. Han ser på denne turen som en test på om grottene egner seg som klasserom. Han regner med mange tilbakemeldinger på elementer som må justeres før opplegget kan etableres i Newtonrommet: Jeg er spent på om niendeklassingene klarer å holde konsentrasjonen i to dager. Jeg har ikke pedagogisk utdanning, men synes det er vanvittig kjekt å få lov til å lære fra seg. Målet er å få elevene til å vurdere realfaglig utdanning. En begynnelse En forespørsel før avgang om hvor mange som kan tenke seg en utdannelse innen naturfag, får én elev til å strekke armen i været. Vel, Solbakk går ikke av veien for en utfordring og leder an opp den bratte åssiden. Oppe ved den første grotten, med inngang på størrelse med en veitunnel, gir Solbakk første leksjon ved å tegne skisser på blokka si: u-daler, v-daler og hengedaler, alle synlige rundt i området. Han gir i tillegg en kort innføring om marmor/kalkstein og ulike berglag. Deretter får elevene endelig tenne hodelyktene og gå inn for å gjøre observasjoner og ta ulike målinger. I Øvre Rønnåhøla plasserer de ut temperaturmålere som skal samles inn neste dag. Elevene får høre at hulene er minst like gamle som forrige mellom-istid for år siden. Solbakk får mange spørsmål. Flere av elevene er engasjert og gir uttrykk for at de synes dette er artig. Likevel, engasjementet faller noe utover ettermiddagen. Når de siste oppgavene er besvart, forsvinner elevene raskt nedover igjen. Det er taco på gang nede i det gamle skolehuset som er basen disse to dagene. Selv potensielle geologer må ha mat. Ut i mørket Ettersom dette ikke er en ferieleir, så blir elevene tatt ut igjen etter måltidet. Det blir en ny tur opp i høyden for å se på en annen grotte, trolig flere hundre tusen år gammel. Skjønt, se er vanskelig ettersom mørket har festet tak. Kyndig forklaring, kraftige lommelykter og historien om hvordan naturen har formet dette gir turen verdi likevel. Solbakk og lærerne som skal bidra til å bygge opp det faglige tilbudet, bruker kvelden til oppsummering. Teoridelen utendørs bør kortes ned, disse elvene ønsker mer action og opplevelse, gjerne i trangere grotter. Solbakk justerer planen sin og lager quiz til neste dag: De bør dessuten engasjeres gjennom å gjøre flere oppgaver. Neste morgen bærer det opp til den første grotten for å sjekke målerutstyret. Solbakk deler elevene i tre grupper som får i oppgave å regne ut volumet i grotten. Han følger opp med quiz-en om geologi, grotter og isbreer. Lærer Knut Rønnåbakk liker det han ser: De lærer selvsagt av å gjøre regneoppgavene ute. Og geologi læres klart best ved å oppleve den. Jeg kunne nok lært dem dette på en skoletime eller to, men det nytter ikke å tenke slik. Elevene erfarer mer på to dager her ute, og lærdommen sitter bedre. Endelig, er omkvedet når turen går videre opp til ekskursjonens høydepunkt for elevene Satisfaction Cave, en av de få grottene i Beiarn der det er mulig å gå inn en inngang og ut en annen. En navneteori som holdes i hevd, er at et britisk grotteforskerpar feiret bryllupsnatten der. Grotteåpningen er et lite hull i åssiden. Her må elevene krype innover. Innenfor får de ved selvsyn se hva en doline er taket i grotten har rast sammen. Cirka 100 meter inne i fjellet åpner grotten seg opp og Solbakk får full oppmerksomhet om sitt budskap. Slår an Dette var spennende, artig og lærerikt, oppsummerer Kaia Tollåli Larssen på vei ned etter det siste grottebesøket. Det er bedre å lære ute enn i klasserommet, framholder hun, vel vitende om at kunnskapen hun har tilegnet seg, skal jobbes videre med når elevene er tilbake bak skolepulten. Lærerne sier seg fornøyd med dag to. Sture Moldjord og Hege Sæther tar begge Newtonrom-utdannelse; hvordan bygge opp et Newtonrom (se egen sak). Elevenes realfagkompetanse skal Klasserommet. Med blokka full av oppgaver går elevene i dybden for å beskrive geologien i grotten Øvre Rønnåhøla.

11 20 21 styrkes. Vi har slitt med gammelt utstyr som er foreldet og stuet bort. Gjennom deltakelse i Newtonrommet får vi topp moderne utstyr som bidrar til å stimulere til læring, sier Moldjord. Spørsmålet til trøtte elever til slutt er om flere er bitt av naturfagbasillen - har grotteturen tent gnisten hos flere? Slitne elever nøler. Fortsatt bare én arm i været. Foreløpig. Én sa ja til geologi, og det er en seier, sier Solbakk. Han skal, sammen med lærerne jobbe videre med opplæringstilbudet og prøve det ut én gang til før det forhåpentligvis offisielt blir en del av Newtonrommet. i Newton som inspirasjon Newton-rommene skal være undervisningssteder med fokus på de naturvitenskapelige fagområder i læreplanen. Tilbudet skal være tilgjengelig for flere skoler. Nordland er det fylket som har kommet lengst med sine totalt 11 rom. Ole Morten Mortensen, prosjektleder for Newton i Nordland, sier at geologi absolutt har en framtid i dette konseptet. Det er den ideelle stiftelsen First Scandinavia som står bak Newton. Stiftelsen står også bak First Lego League. Formålet er å stimulere barn og unges interesse for teknologi, design og naturvitenskap i sin alminnelighet, gjennom programmer der barna selv er drivkraften. Det er for tiden 27 Newtonrom i Norge og flere enn elever har til nå fått slik undervisning. Mer info finnes på Kommunestyret i Beiarn vedtok i november å følge opp etableringen av Newtonrommet og sikter mot å ha et tilbud til elvene i hele Saltenregionen i i På hjul. Ingvild Berg og Ole Morten Mortensen reiser rundt i Saltens ni kommuner for å stimulere barn og unges interesse for naturfag. (Foto: Terje Solbakk) Klaustrofobisk. Elevenes favoritt var den trangeste grotten, Satisfaction Cave. Flerfaglig Sir Isaac Newton ( ) var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosof. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere. Et resultat av vannav vann Grotter er naturlige dannede hulrom i berget, og er et av de mest spennende og sårbare naturfenomener vi har. Vann danner grotter. Naturlig regnvann er surt, med en ph på om lag 5.5, og løser opp kalkstein og kalkstein som er omdannet til marmor. Slik oppløsning kan skape store grotter bare på noen få tusen år. Huler kan også være fantastiske arkiver, hvor vi kan finne spor etter tidligere tiders klima, fauna og menneskelig aktivitet. Andre oppløsningsfenomener: doliner, karren, blinddaler og kilder danner til sammen et spesielt geologisk landskap et karstlandskap. I Norge finner vi marmorgrotter og karstlandskap hovedsakelig fra Nord-Trøndelag til Sør-Troms, den mest kjente hula er Grønligrotta i Rana. Torghatten er et eksempel på en annen type grotte- en havbrenningshule, hvor bølger har skurt med løsmasser inn i berget.

12 22 23 FN erklærte 2009 som Det internasjonale astronomiåret for å markere at det er 400 år siden Galileo Galilei dokumenterte de første astronomiske observasjoner med teleskop og Johannes Kepler publiserte Astronomia Nova. I den anledning beskriver paleontolog Robert W. Williams i Oljedirektoratet geologien på en av Saturns måner. Enceladus er den mørke flekken på innsiden av den lyse flammelignende strukturen inne i Saturns E-ring. Fontener av frossen vanndamp kastes ut i bane rundt Saturn fra geysirer på Enceladus. Dette danner E-ringen. (foto: Nasa/JPL/Space Science Institute) Iskloden For jordiske geologer synes Saturns lille ismåne Enceladus eksotisk. Men i likhet med jordkloden er den hard utenpå og myk inni. Et mykt indre krever energi. På Enceladus er det en energikilde utenfra som skrur opp varmen.

13 24 25 Enceladus er en tektonisk aktiv mane av Saturn som består hovedsakelig av is. Et tydelig tektonisk skille er synlig øverst på kloden. Dette er Labtayt Sulci, en rift som er en kilometer dyp. Legg merke til fravær av kratere over store områder. (foto: Nasa/JPL/Space Science Institute) Saturn fotografert da Cassini passerte gjennom Saturns skygge. Detaljer i ringene bli mer tydelige når solen belyser dem bakfra. E-ringen omgir hele systemet. Isvulkaner på Enceladus tilfører ispartikler til E-ringen. Enceladus kan skimtes i E-ringen ytterst til venstre. 1,3 milliarder kilometer i bakgrunnen, like over den venstre kanten av de lyse hovedringene, er jorden synlig som et blått punkt. (foto: Nasa/JPL/Space Science Institute) Det ytre rom inneholder store mengder vann. Dette skyldes delvis at hydrogen er det vanligste grunnstoffet i universet. Oksygen og de andre atomene som er tyngre enn hydrogen og helium (bortsett fra litt litium og beryllium), er dannet i kjernen til kjempestore stjerner. Hele den periodiske tabellen av grunnstoffer blir kastet ut i galaksen når tunge stjerner eksploderer i en voldsom død etter et kort liv. Gassen og støvet som oppstår utgjør de kalde, mørke, molekylære skyene som vi ser med det blotte øyet som et dunkelt slør som strekker seg over Melkeveien. Mørke skyer Vårt solsystem ble dannet for 4,5 milliarder år siden. Det skjedde da en gassklump i en mørk molekylær sky i ytterkanten av Melkeveien kollapset på grunn av tyngdekraften. Også i dag kan astronomer observere utallige kollapsede gasståker i vår galakse. Skyen av stjernestoffet som ble til vårt solsystem kalles soltåken. Den bestod av gass, is og steinstøv. Hydrogen og helium utgjorde 98 prosent av skyens masse, resten var vannis, is, metan og frossen ammoniakk. Bare en halv prosent av skyen bestod av steinstøv med korn på størrelse med røykpartikler. Kolossale mengder vann ble resultatet av reaksjoner mellom hydrogen og oksygen i den kalde utkanten av den nyfødte soltåken. Det ble dannet et mangfold av isklumper i støvskyen ved at ispartikler klumpet seg sammen. De fleste av disse isklumpene ble kometer og dvergplaneter. Resten av isen ble enten absorbert av, eller de dannet måner til, de kjempemessige ytre planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Ismånene rundt disse planetene er geologiske juveler. Det finnes mange ulike typer måner, og på enkelte av dem foregår det geologiske prosesser som tilsvarer prosesser på jorden, for eksempel skorpedannelse og platetektonikk. Før Galileo Galilei studerte himmelen over Toscana gjennom et lite teleskop i 1610, var det bare åtte kjente legemer i vårt solsystem: seks planeter, solen og vår egen måne. Galileo oppdaget fire nye himmellegemer; Jupiters største måner, omtalt som de galileiske måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Saturns fem største måner ble også oppdaget på 1600-tallet av Christiaan Huygens og Giovanni Domenico Cassini. Nye oppdagelser skjedde stadig oftere i århundrene som fulgte, ettersom optisk teknologi stadig ble mer avansert. Etter 1977 ble de fleste nye månene oppdaget av fire roboter som ble sendt til de ytre planetene: to Voyager-sonder i 1977, Jupiter-sonden Galileo i 1994 og den mest avanserte roboten av alle, Saturnsonden Cassini, i Den er fortsatt i utmerket stand og overfører kontinuerlig ny informasjon om Saturn med sine 60 måner. Enceladus Data innsamlet av sonden Cassini, viser at den lille ismånen Enceladus er et av de mest geologisk aktive legemene i solsystemet. Varme fra Enceladus indre er drivkraften bak geysirer som kaster fløyelaktige faner av is hundrevis av kilometer opp over ismånen. Den tynne E-ringen, en av Saturns ytterste ringer, er blitt til av utbrudd på Enceladus. Sonden Cassini har også påvist en besynderlig form for platetektonikk på Enceladus, hvor ny skorpe trenger ut av spredningsrygger bare på den ene siden. Det er som en jordisk subduksjonssone i revers! Varmeutvikling på Enceladus er overraskende tatt i betraktning at månen er så liten. Den er bare 500 kilometer i diameter og er den sjette største av Saturns 60 måner. Til sammenligning har jordens måne en diameter som er sju ganger større, volumet er 336 ganger større og den har tusen ganger mer masse enn Enceladus. Til tross for størrelsen, utvikler ikke vår måne varme Den er geologisk sett et dødt legeme. Det skjer ingenting på månen, bortsett fra et og annet sjeldent meteornedslag. Det siste store nedslaget på månen, nå kjent som Tycho-krateret, fant sted for 100 millioner år siden. Mens Enceladus indre kan være så varmt som null grader celsius, er over-

14 26 27 flaten ekstremt kald, blant det kaldeste i solsystemet. Overflatetemperaturer blir -201 grader celsius på det varmeste. Overflaten er så ekstremt kald fordi denne lille månen er usedvanlig hvit. Det finnes ikke noe annet i solsystemet som er så hvitt som Enceladus. Den er hvitere enn nyfallen puddersnø.. Overflaten reflekterer 99 prosent av sollyset. Dette forteller at noe foregår på Enceladus som forbruker energi. Det krever energi å holde en hvit overflate ren i solsystemet, som inneholder støv. I likhet med jorden har Enceladus store områder som ikke er gjennomhullet av kratre. Det må eksistere en mekanisme som gjør at Enceladus er dekket av fersk is og som også resirkulerer skorpen. Hva slags energikilde kan en så liten, forfrossen klode ha? Energi Jorden og Enceladus har til felles et varmt indre og stadig fornyelse av skorpen, men der slutter også likheten. Jordens kjernetemperatur er 6000 grader celsius, det samme som temperaturen på solens overflate. Jordens indre kjerne er nesten like stor som månen, og den ligger 5000 kilometer under føttene våre. Dersom vi kunne se jordens sentrum, hadde den indre kjernen dekket like mye av synsfeltet som en ball med en diameter på 35 centimeter - holdt på en armlengdes avstand. Den ville ha blitt opplevd som 285 ganger lysere og 2000 ganger varmere enn solen, fordi den har 285 ganger større vinkelareal og sju ganger større tetthet en solens overflate. Jordens kjerne og mantel er varm, fordi tunge, ustabile atomer stadig brytes ned til lettere atomer. Denne prosessen frigir energi. Heldigvis blir ikke jordskorpen varmere av dette. Jorden bruker energien til å fornye jordskorpen og sender overskuddsvarmen ut i verdensrommet i samme takt som den produseres. I motsetning til jorden, mangler kanskje Enceladus de ustabile atomene som er nødvendige for å produsere energi i kjernen sin. Tetthetsmålinger fra Saturnsonden Cassini tyder på at Enceladus er et lagdelt legeme med en stor silikatkjerne omgitt av en mantel som består av vann. Kjernen er altså laget av det samme silisium-oksygenbaserte materialet som jordskorpen. Jordens mantel består av et metallrikt, silikatfattig materiale. Enkelt sagt er jorden laget av smeltet stein på innsiden og frossen stein på utsiden, mens Enceladus er laget av smeltet vann på innsiden og frosset vann på utsiden. Den er en vannkule dekket av is, med en kjerne av stein i midten. For å forstå energikilden til Enceladus, må vi forstå hvor bisarr tyngdekraften er. Tautrekking Tyngdekraften strekker ting. Tidevann på jorden skyldes ikke at månen tiltrekker seg havet, men at månen strekker hele jorden. Hav er mer tøyelig enn fjell og blir strukket mer. I tautrekking blir tauet strukket like kraftig i begge retninger, uansett i hvilken ende det sterkeste laget trekker. Vinnerlaget tilfører mer kraft på tauet enn det tapende laget. Men for tauet er den ekstra kraften fra vinnerlaget nøyaktig den samme, selv om begge lagene trekker i samme retning! Derfor er det høyvann samtidig på motsatte sider av jorden. Månens tiltrekningskraft er størst på den siden som er nærmest månen og minst på motsatt side. Summen av disse to kreftene strekker jorden, slik at den blir ellipsoid, som et egg, med hovedaksen rettet mot månen. Et stort legeme som befinner seg i gravitasjonsfeltet til et annet stort legeme, blir strukket til en ellipsoide. Dersom legemene roterer, vil rotasjonsenergien skape friksjon. Rotasjonsenergi blir da omdannet til varme. Det er delvis forklaringen på at jordens rotasjon blir langsommere over tid. Jorden roterer raskere enn månens omløpstid. Dette overfører energi til månen på bekostning av jordens rotasjonshastighet. Jordens døgnlengde blir lenger og måneavstanden øker med ca. fem centimeter per år. Vi mennesker betrakter tyngdekraft utelukkende som en kraft som tiltrekker. Årsaken til at vi ikke legger merke til at vi også blir strukket, er at vi er så små. Hvis vi var så store som Enceladus og befant oss i Saturns mye sterkere gravitasjonsfelt, så hadde vi kjent strekket og følt varmen. Afrodites mor I likhet med månen, roterer ikke Enceladus sett fra sin moderplanet. Den vender alltid samme side mot Saturn. Tidevannsfriksjon stoppet rotasjonen til Enceladus for lenge siden, slik den har gjort med alle månene til de store planetene. Enceladus har ingen rotasjonsenergi som kan omgjøres til varme gjennom tidevannsfriksjon. Men Enceladus har en søster som liker tautrekking! Hennes navn er Dione, Afrodites mor. For hver gang ismånen Dione går rundt Saturn, fullfører Enceladus to omløp. Omløpsperioden til disse månene er resonant. Dette er en stabil situasjon som måne- og planetbaner streber mot over lang tid. Diones tyngdekraft er for svak til å strekke Enceladus i særlig grad når de passerer hverandre. Men Diones tyngdekraft forstyrrer banen til Enceladus slik at den blir mer elliptisk. Enceladus beveger seg derfor i ulik avstand fra Saturn i hver omløp. På denne måten varierer strekkintensiteten forårsaket av Saturn kontinuerlig, som et trekkspill. Den elliptiske banen til Enceladus opprettholdes på bekostning av bevegelsesenergien til Dione. Diones forstyrrelse og strekket fra Saturn gir Enceladus den energien som skal til for å gjøre den geologisk aktiv. Det finnes mange andre iskloder i vårt solsystem. Alle har sin egen historie å fortelle. På hver planet og måne foregår det enten variasjoner av jordiske mekanismer, eller prosessene er totalt ulike de som foregår på jorden. Ved å studere andre kloder, øker den geologiske kunnskapen vi har skaffet oss ved å studere vår egen planet. i Saturnmånen Enceladus er bare 505 kilometer i diameter. Den er liten nok til å passe innenfor lengden av Storbritannia. (illustrasjon: Nasa/JPL/Space Science Institute) Legemer i alle størrelser Etter at Galileo Galilei oppdaget Jupiters fire største måner i 1610, har astronomer oppdaget mer enn legemer i solsystemet. De minste har en diameter på noen få meter, den største har en diameter på mer enn kilometer (Uranus). Overvåkingsteleskoper oppdager flere tusen nye himmellegemer hvert år. Av de som er oppdaget siden 1610, har bare 80 en diameter på mer enn 400 kilometer. Mange av disse er måner til de kjempegassplanetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. De største er formet som en ball, fordi tyngdekraften trykker sammen iskloder til kuler hvis de er større enn 400 kilometer i diameter. Ny kartlegging avdekker stadig store mengder små, runde iskloder utenfor Neptuns bane. Disse kalles dvergplaneter. Pluto er den best kjente. Legemer som er mindre enn 400 kilometer i diamater er formet som poteter. De fleste går i baner rundt sola og kalles asteroider og kometer, avhengig av hvor mye is de består av. Hvis de går i bane rundt planeter, kalles de måner, uansett hva de er laget av. Romsonden Cassini tok dette bilde av Saturns måne Enceladus 21.november Det viser ismånens sydpol, hvor isvulkaner kaster frossen vanndamp flere hundre kilometer over bakken fra sprekker på overflaten. (foto: Nasa/JPL/ Space Science Institute) Subduksjonssone: tektonisk skille der skorpe blir skjøvet ned og smeltet om.

15 28 29 Biomarkøren Som deltaker i et forskningsprosjekt, bidrar denne brislingen til mer kunnskap om effekten av menneskeskapt forurensing, blant annet fra oljeindustrien. Bente Bergøy Miljeteig og Emile Ashley (foto)

16 30 31 Mesteparten av kjemikaliene som slipper ut i miljøet, blant annet fra oljeindustrien, ender til slutt opp i havet. Hva det gjør med organismene som lever i havet, forsøker forskere ved International Research Institute of Stavanger (IRIS) sitt forskningssenter Akvamiljø, utenfor Stavanger, å finne svar på. Brislingen har spilt en rolle som biomarkør, som kort sagt er indikatorer for individers helsetilstand. Forsker Carina Bjørkblom har hatt regien på brislingprosjektet. I underetasjen på Akvamiljø har hun røktet 500 eksemplarer. Sant å si er det ikke mange igjen når det går mot slutten av det seks uker lange forsøket, for annenhver uke har hun fisket opp 125 av dem for å ta helsetilstanden deres nærmere i øyesyn. Hver eneste fisk blir dissekert og grundig analysert i laboratoriet. Brisling i olje De blir jo på en måte babyene mine, og de er veldig vare, sier Carina Bjørkblom og ser bekymret på fotografen som vil portrettere en brisling ved hjelp av blits. Bjørkbloms fisker er fordelt på seks akvarier. Én av tankene inneholdt rent sjøvann, de andre sjøvann tilsatt ørsmå, men ulike mengder olje. Oljekonsentrasjonen i karene er fra 15 til 750 ppb (milliarddel). Ved hjelp av en avansert oljepumpe er det mulig å holde selv slike lave oljekonsentrasjoner nøyaktige og stabile, forklarer Bjørkblom. Hun vil finne ut om brisling som har vært eksponert for olje, skiller seg helsemessig fra brisling som har svømt rundt i rent sjøvann. I tillegg ser hun på om konsentrasjonen av olje har hatt noe å si for graden av påvirkning. Brislingen er ikke en tilfeldig valgt studieorganisme i denne sammenhengen. Den er plukket ut fordi den finnes naturlig i Barentshavet, hvor oljen er hentet fra. Bjørkblom forteller at mange typer organismer i havet, som fisk, koraller, skjell og skalldyr, kan brukes i slike undersøkelser. Ved Akvamiljø kan forskerne gjenskape de fysiske og kjemiske betingelser som er karakteristisk for de fleste havmiljøer, både når det gjelder temperatur, lys, trykk og saltholdighet. Brakkvannsskjell Brislingeksperimentet er ett av flere forsøk som pågår i den store, kjølige hallen. Et steinkast fra brislingene til Bjørkblom har Raisa Turja rigget seg til med rundt 20 akvarier i en stor reol. Doktergradsstipendiaten fra universitetet i Helsingfors skal være noen uker ved Akvamiljø. Hun forsker på blåskjell og tanglopper som er hentet fra Østersjøen. Disse blåskjellene er mye mindre enn slektningene utenfor Norskekysten. Det skyldes, ifølge Turja, at de lever i brakkvann. Hun har kjørt bil fra Finland til Stavanger med lopper og skjell i bagasjerommet. Like bortenfor de finske blåskjellene står noen følsomme Lophelia-koraller godt tildekket bak en svart presenning. Både korallene, som kommer fra Lopphavet utenfor Nordland, og blåskjellene eksponeres for bitte små mengder olje av samme slag som brislingene til Bjørkblom. Fast fisk Med biomarkører kan vi oppdage skadeeffekter av miljøforurensning på tidlige stadier og før forurensningen blir et irreversibelt problem. Siden vi opererer med lave eksponeringskonsentrasjoner i våre laboratorieforsøk, er vi nærmere enn de fleste av våre konkurrenter i å beskrive den virkelige situasjonen som finnes der ute, sier Jonny Beyer, seniorforsker ved IRIS. Mens tradisjonelle miljøundersøkelser benytter kjemiske analyser av miljøgifter i vann eller vurdering av dødelighet hos eksponerte forsøksorganismer, så tar forskerne ofte for seg de minste byggesteinene i organismen, som DNA, proteiner og celler. I stedet for å lete etter kjemiske stoffer, påviser og måler de effekten av dem på individnivå. Beyer sier at forskerne er opptatt av å finne ut hva som skjer med livet i havet når det utsettes for ørsmå konsentrasjoner av kjemiske stoffer over lang tid: Som regel er det store og akutte katastrofer som får oppmerksomhet, for eksempel skip som havarerer og lekker olje. Men lave utslipp over tid kan gi langtidseffekter som er vel så alvorlige og dramatiske. Noen kjemikalier, for eksempel bisfenol A, DDT, dioksiner og PCB kan for eksempel ha hormonforstyrrende virkning og etterligne funksjonen til kroppens naturlige hormoner (hormonherming). Dermed kan de også påvirke hormonbalansen i kroppen. Dette kan blant annet føre til nedsatt forplantningsevne, endret seksuell atferd og misdannelser hos enkeltindivider og i ytterste fall en nedsatt overlevelsesevne hos populasjonen som er påvirket. Fra lære til liv En annen stoffgruppe som forskerne ved Akvamiljø er spesielt interessert i, er PAH (polyaromatiske hydrokarboner), som består av mange forskjellige forbindelser. Noen av disse er arvestoffskadelige og kreftfremkallende. PAH finnes i olje (petrogene PAHer) men dannes også ved ufullstendig forbrenning av organisk materiale (pyrogene PAHer). PAH kan stamme fra mange forskjellige kilder, både naturlige og de som er menneskeskapt. Forskningsgruppen er blant de fremste miljøene i Norge når det gjelder forsking på biomarkører i sjødyr, og særlig på miljøproblemstillinger som er relevante for olje- og gassindustrien. Beyer er opptatt av at forskingsresultatene fra industrifinansierte prosjekter blir publisert, og at industrien deretter bruker miljøkunnskapen i sin virksomhet. Støttende Mitt generelle inntrykk er at oljeselskapene i Norge er opptatt av å understøtte miljøforskning på deres utslipp til sjø, i alle fall i sammenlignet med mange andre næringer, sier Beyer. Han mener dette både har sammenheng med de strenge miljøkrav bransjen er underlagt i Norge, og at selskapene er opptatt av å være i forkant av eventuelle skjerpede krav fra myndighetene. Oljeindustrien finansierer for eksempel om lag 40 prosent av forskningen ved IRIS Biomiljø, mens resten finansieres i hovedsak av myndighetene gjennom programmene til Norges forskningsråd. a LOPPE-STRESS. Lopheliakorallene fra Lopphavet utenfor Nordland blir lett stresset, blant annet av skarpt lys. Men hvordan tåler de lave konsentrasjoner av olje i sjøvannet? SJØDYR I BAGASJEN. Doktorgradsstipendiat Raisa Turja (t.v.) kom til Stavanger fra Finland med tanglopper og blåskjell i bagasjen. Til høyre IRIS-forsker Carina Bjørkblom. FØLSOMME SKJELL. Blåskjell er svært følsomme for forandringer. Selv små mengder avfallsstoffer kan føre til avvik i hjerterytme og lukkefrekvens. Sensorene på skjellet gjør det mulig for forskerne å sjekke skjellets helse.

17 32 33 Utslipp til sjø fra olje- og gassvirksomheten er i hovedsakelig knyttet til produsert vann og boreaktiviteter (se egen sak). Ett eksempel på at biomarkørforskningen er tatt videre fra laboratoriet til den virkelige verden, er den såkalte vannsøyleovervåkingen i Nordsjøen. Her brukes biomarkører, Utslipp av kjemikalier Totalt ble det sluppet ut rundt tonn kjemikalier på norsk sokkel i 2007, dette er en økning på om lag 16 prosent fra Forbruket av kjemikalier var rundt tonn, rundt 80 prosent var brønn- og borekjemikalier. Akutte utslipp av kjemikalier utgjorde 5415 kubikkmeter i 2007, fordelt på totalt 109 utslipp. Av dette utgjorde om lag 5000 kubikkmeter lekkasje av injisert oljeholdig kaks på et felt i Nordsjøen. (Kilde: Miljøstatus i Norge) i dette tilfellet i torsk og skjell, som måleverktøy. I de siste årene har miljøovervåkingen vært konsentrert om Ekofiskfeltet, og undersøkelsen arter seg ved at torsk og skjell plasseres ved plattformen i spesielle mærer (caging). Etter noen uker hentes skjellene og fisken inn og analyseres. Hensikten er å finne ut om utslipp av produsert vann på Ekofisk har påvirket helsetilstanden til de utplasserte fiskene og skjellene. Tilsvarende kontrollerte forsøk med fisk, skjell og produsert vann er tidligere blitt utført i laboratoriet til Akvamiljø, og fra det arbeidet vet forskerne hvor store mengder kjemikalier som skal til for å gi en gitt effekt. Vannsøyleovervåkingen i Nordsjøen startet på forskningsbasis i 1993, og ble innlemmet i Statens forurensingstilsyns (SFT) overvåkingsprogram i Undersøkelsene på Ekofisk har vart i flere år. Seniorforsker Rolf Sundt, som har ledet IRIS prosjekt med vannsøyleovervåkingen, ser at overgangen til en bedre renseteknologi for produsert vann har hatt en positiv effekt på eksponeringen som vi finner i de utsatte fiskene og skjellene. i I FORSKNINGENS NAVN. Mange typer organismer i havet kan brukes i miljøeffektundersøkelser for eksempel krabber. LANGSIKTIG. Vi vil finne ut hva som skjer med livet i havet når det utsettes for lave konsentrasjoner av kjemiske stoffer over lang tid, sier Jonny Beyer, som er seniorforsker ved IRIS. Fotavtrykk på sokkelen Til tross for strengere kontroll og innføring av ny teknologi, øker den samlede forurensningen på norsk sokkel etter hvert som olje- og gassvirksomheten utvides. Miljøeffektene kan avta hvis det tas i bruk mindre miljøskadelige stoffer. Oljebasert borevæske. Miljøovervåkingen av havbunnen rundt innretningene i Nordsjøen har vist at boreutslipp har negative effekter på miljøet. Dette gjelder i første rekke utslipp av borekaks med rester av oljebasert borevæske. Blant annet endres artssammensetningen hos dyrene som lever i sedimentene og antallet arter går ned over store områder. Overvåkingsresultatene viser at gjennomsnittlig 30 kvadratkilometer av sjøbunnen er blitt påvirket rundt innretninger hvor det er sluppet ut oljeholdig kaks. Etter at det ble innført forbud mot å slippe ut oljebasert borevæske, viser overvåkingen at effektene gradvis avtar. Det tar lang tid før sjøbunnen er helt restituert. Vannbasert borevæske. Ved bruk av vannbaserte borevæsker, som i hovedsak består av leire og enkelte salter, er den største miljøpåvirkningen ved utslipp nedslamming av havbunnen på borestedet. Hvor stort område som blir berørt, avhenger blant annet av dypet og strømforholdene på stedet. Resultater av miljøovervåking viser imidlertid at bortsett fra et lite område nærmest borehullet er tykkelsen på laget med borekaks tynt, og de organismene som lever på havbunnen etablerer seg i området igjen etter relativt kort tid. Bore- og brønnbehandlingskjemikalier. Av de store mengdene kjemikalier som slippes ut fra olje- og gassvirksomheten anses mange å ha liten effekt på livet i havet. De består av stoffer som også finnes naturlig i sjøvann. Tester viser at de har egenskaper som gjør at de ikke gir uakseptable effekter på miljøet. De fleste bore- og brønnbehandlingskjemikaliene er av denne typen. Det er ikke nok kunnskap om i hvilken grad kjemikalier som ikke brytes ned, eller brytes langsomt ned i sjøen, kan samles opp i organismer og næringskjeder. Det finnes heller ikke nok kunnskap om kjemikalier som hver for seg er harmløse, kan gi effekter på dyre- eller plantelivet når de virker sammen. Produsert vann. Overvåking av vannmassene rundt plattformene er først kommet i gang løpet av de siste 10 årene. På grunn av den raske fortynningen som skjer i vannmassene, blir det antatt at de akutte effektene av produsert vann i første rekke kan være et problem nær installasjonene. Langtidseffektene av utslippene er det lite kunnskap om. Det har særlig vært knyttet bekymring til utslippene av miljøfarlige stoffer som brytes sakte ned. Enkelte alkylerte fenoler som finnes i produsert vann, kan ha alvorlige hormonforstyrrende effekter på torsk. i

18 34 35 Det gåtefulle kullet Jon Arne Øverland og Terje Solbakk, geologer i Oljedirektoratet Kvæfjordkullet er et særegent algekull med svært høyt innhold av hydrokarboner. I årene fra 1870 til 1940 ble det funnet stykker av kullet flere steder langs norskekysten. Hvor kullet stammer fra er ikke avslørt, men det ble tidlig lansert at det kan ha sitt opphav i bergarter utenfor kysten. En gang i slutten av 1860-årene sendte sogneprest Jespersen fra Kvæfjord i Troms en prøve av formodede forstenede Levninger af Hval til professor Theodor Kjerulf ved Universitetet i Christiania. Kjerulf så straks at dette ikke var deler av et hvalfossil, men derimot kull. I håp om at kullet kunne stamme fra et kullag på Hinnøya, ba Kjerulf sognepresten om å sende mer materiale. To prøver med tilsvarende type kull befant seg allerede i Mineralkabinettet. Et ganske lite stykke (én tomme) Kul fra Finnmarken, fundet av en Fin paa Fjeldene og et stykke med påskrift bernstenagtigt (ravaktig) Mineral, fundert i Stranden ved Kysten af Nordmøre. Også på Trondhjem Museum var det et lignende stykke kull med påskrift Asfalt fra Øst-Finmarken. Ukjent type Kjerulf undersøkte kullprøven fra Kvæfjord og sammenlignet det med andre typer kull, særlig med kullet som i 1867 ble oppdaget på Andøya. Ingen av de andre analyserte kulltypene samsvarte helt med Kvæfjordkullet: Denne Substants synes ikke at ligne noget andet almindelig kjendt Kul i alle Egenskaber. Den 11. februar 1870 holdt Kjerulf foredrag om Kvæfjordkullet i Videnskabs-Selskapet, og i 1871 ble foredraget publisert. Interessen for Kvæfjordkullet ble vakt, og den varte i alle fall fram til I alt har vi, i ulike publikasjoner, sporet opp beskrivelser av 14 funn av Kvæfjord-kull. Førstekonservator Inge Bryhni har bidratt med opplysninger om ytterligere ett funn av Kvæfjord-kull. Dette funnet ble gjort av Morten Drejer på Torsnes i Fræna kommune. Morten Drejer har vært så vennlig å gi oss et stykke av kullet til analyseformål. De aller fleste funn er gjort ved kysten (se kart på neste side), i eller nær strandsonen. For de funnene hvor det er oppgitt høyde over havet, ligger disse alltid under marin grense, som er det høyeste havnivå etter siste istid. Et flertall av funnene er gjort på steder som utelukker at kullstykkene kan stamme fra skipstrafikk: i torvmyrer, i åkre og i en gammel strandvoll. Anerkjent geolog Geologen Gunnar Horn arbeidet primært med kullforekomstene på Svalbard, men var samtidig også interessert i de løse kullfragmentene funnet langs kysten av Norge. Den 2. mai 1929 holdt Horn et foredrag om kullet på Svalbard i Norsk Geologisk Forening. I foredraget omtaler Horn også våre såkalte Kvæfjordkul. I 1931 publiserte han en oversikt over funnene, med analyser av noen av kullfragmentene. Horns notater viser at han også etter publiseringen av denne artikkelen registrerte nye opplysninger om funn av kull langs kysten. Horn fastslo at Kvæfjordkullet var et bogheadkull (se egen sak), mikroskopering avslørte at kullet består av gule, rundaktige bitumenlegemer (tunge petroleumsfraksjoner) i en mørkere grunnmasse. Prøver av Kvæfjord-kull som ble analysert av Horn og andre geologer, ga også et ekstremt høyt innhold av hydrokarboner. For flere av prøvene var innholdet av flyktige bestanddeler over 90 prosent. Destillasjonsforsøk utført av Horn viste at nær 80 prosent av Kvæfjordkullet ble omdannet til lettflytende, gulbrun tjæreolje. Han skriver at dette sannsynligvis må være det høyeste kjente utbyttet av tjæreolje fra kull. Og han kommenterer videre, sikkert med tanke på de norske olje-fra-kull forsøkene (se Øverland 2006), at det er synd at dette verdifulle kullet kun forekommer som små løse fragmenter. Det ble ikke gjort noen forsøk på å identifisere og aldersbestemme algeartene i Kvæfjordkullet. I to av kullfragmentene er det imidlertid funnet bladrester fra trær som ble tolket til at kullet var av juraalder. Opprinnelse Spørsmålet som opptok geologene var: Hvor kom Kvæfjordkullet fra? At Kvæfjordkullet fløt i sjøvann åpnet for at kullet kunne være langtransportert av havstrømmer, på lik linje med drivved og pimpstein som ble funnet langs strendene. Det nærmeste stedet hvor bogheadkull ble brutt var i Skottland. Etter forespørsel fra Horn bekreftet Geological Survey of Great Britain at Kvæfjordkullet var ulikt kullene i de skotske bogheadforekomstene. Geologen Gunnar Holmsen mente at Kvæfjord-kull ved sin ringe askemængde skiller seg fra egentlig kul og a Fargelagt elektronmikroskopbilde som viser et bruddstykke av Kvæfjord-kull, forstørret ~2000x. Kullet lot seg ikke behandle med standard prepareringsprosedyrer hos Oljedirektoratet for å få fram algemateriale. Grønn farge viser ferskvannsalgen Tasmanites sp, riktignok en usikker tolkning, blå fossiler er ferskvannsalgen Botryococcus. Rød bakgrunn er uidentifiserbart algemateriale. Foto og identifisering er gjort av Robert Williams i Oljedirektoratet. Morten Drejer fra Fræna i Møre og Romsdal fant som guttunge denne Kvæfjordkullblokken. Han minnes ennå hvor tungt det var å bære den hjem. (Foto: Inge Bryhni)

19 36 37 nærmer seg de faste bitumener som ledsager jordoljen. Han tenkte seg at Kvæfjordkullet hadde drevet fra landene omkring Floridastrømmens utspring. Kjerulf skrev om Kvæfjordkullet i 1870: Hvor og i hvilke Lag det oprindelig findes vides ikke, men man tør næsten med Sikkerhed formode, at det hidhører fra Jura-Afleiringer ude i Havet under Norges nordlige Vestkyst. Gunnar Horn fastholdt Kjerulfs forklaring på Kvæfjordkullets opprinnelse: Det er sannsynlig, at Kvæfjordkullene stammer fra bogheadlag i submarine mesozoiske lag like ved kysten. I Űber Kohlen-Gerőlle in Norwegen omtalte Horn også andre typer kullfragmenter funnet langs kysten (se Riis 2005), som støtter opp om sannsynligheten for tilstedeværelsen av kystnære kullag. Horn mente at både havbrenninger og is kunne bidra til å rive løs og transportere fragmentene. Randsone Med utgangspunkt i kullfragmentene funnet langs kysten, kullforekomstene i Skottland, på Svalbard og på Andøya, postulerte Gunnar Horn de geologiske hovedtrekkene i havområdene utenfor Norge: Han betraktet vestkysten av Norge og sokkelen utenfor som en randsone i et stort basseng, hvor det var avsatt sedimenter av paleozoisk og mesozoisk alder. Og videre forventet han at noen av disse sedimentene var kullførende. Gunnar Horn hevdet at de små, løse kullfragmentene langs norskekysten utgjorde mer enn interessante kuriosa, de kunne danne basis for en bedre forståelse av den norske kontinentalsokkelen: Umiddelbart utenfor den norske vestkysten, og kanskje også i enkelte fjorder turde det således ikke være ualmindelig å finne mesozoiske lag i havbunnen. Nettopp disse predikerte sedimentene er basis for vår olje og gassutvinning i dag, men Kvæfjordkullets opprinnelse fremstår fortsatt som gåtefull. i Bogheadkull Er oppkalt etter funnplass i Skottland, og er en massiv kulltype som er dannet av algemasse avsatt i vann med lite oksygen til stede. Fett- og voksinnhold i algene blir i forkullingsprosessen omdannet til hydrokarboner. Boghead er et sjeldent forekommende kull med unike egenskaper, det kan betraktes som en substans som har likhetstrekk både med steinkull, oljeskifre og med petroleum. STEINBRA Kvæfjordkull Kullet er lett, egenvekten er på ca. 1,0 g/cm3 (målinger fra 0,97 til 1,04 g/cm3). Det betyr at Kvæfjord-kull flyter i sjøvann. Kullet er lettantennelig og gir nesten ikke aske ved forbrenning. Målinger gav askemengder fra 0,6 til 3,2 prosent, langt mindre enn det som er vanlig for steinkull. To biter av Kvæfjord-kull, fra Kvæfjord (1) og Bindal (2). Kullbitene er delvis dekket av gulfarget forvitringshud. Bildet er hentet fra Gunnar Horns artikkel Űber Kohlen-Gerőlle in Norwegen (Norsk Geologisk Tidsskrift 1931). Kilder Bryhni, I. 2009: Opplysninger om funn av Kvæfjordkull i Fræna kommune. Personlig meddelelse. - Havnø, E. J. 1932: Kvæfjordkull. I: Naturen vol Havnø, E. J.1933: Nytt fund av kvæfjordkull. I: Naturen vol 57. Holmsen, G. 1924: Kulfundene i Finmarken. I: Naturen vol Horn, G. 1929: Petrografisk undersøkelse av Svalbardkul. I: Norsk Geologisk Tidsskrift vol Horn, G.1931: Űber Kohlen-Gerőlle in Norwegen. I: Norsk Geologisk Tidsskrift vol Isachsen, F. 1940: Kvædfjordkull fra Karmøy. I: Naturen vol 64. Kjerulf, T. 1871: Undersøgelse av nogle Kulslags og Torv. I: Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania Aar Riis, F. 2005: Kortvarig kullfeber. I: Norsk Sokkel 3, Øverland, J. A.: Bruddstykker av en annen norsk oljehistorie. I: Norsk Sokkel 1, Sand på djupt vatn Ei vegskjering kan vere ei kjelde til kunnskap for ein geolog. Biletet over er frå Braux i Frankrike og viser turbidittavsetnadar, avsett av undersjøiske skred. Her ser me to ulike skredhendingar som er stabla oppå kvarandre. Skifrar forseglar både på topp og i botn. Undersjøiske skred kan i motsetnad til oversjøiske gå hundrevis av kilometer. Likeeins treng dei ein mykje mindre rasvinkel for å utløysast. På grunn av vassmotstand og oppdrift, har dei og ei mykje lågare hastigheit, men kan oppnå ein fart på 70 km/t. Det viktigaste dersom ein leitar etter hydrokarbonar, er at dei fører sand og silt ut på område kor ein ikkje forventar å finne reservoarsand, til dømes ut i djuphavsområder. Fleire norske felt, til dømes Ormen Lange og Oselvar, har reservoar i slike avsetnadar. i Janka Rom (foto) og Terje Solbakkkk

20 38 39 På den andre siden Bente Bergøy Miljeteig Da Oljedirektoratets geolog Abryl Ramirez (35) fikk tilbud om å dra til Øst-Timor, var hun usikker på hva hun kunne bidra med. Nå gruer hun seg til oppdraget med å bidra til sunn ressursforvaltning er over. Ø Øst-Timor er fantastisk og genuint. Landet og folket har en spesiell og trist historie som gjør meg ydmyk, sier Ramirez. Vi møter henne på Oljedirektoratets hovedkontor i Stavanger, hun er hjemom for å delta i møter. Hun sier at det nesten halvannet år lange oppholdet i Øst-Timor preger henne på flere vis: Øst-Timor er Asias fattigste land og et ungt demokrati. Landet ble selvstendig i 2002 etter nesten 400 år som portugisisk koloni og 24 år under indonesisk okkupasjon. Folk her har opplevd utrolig mye vondt. Nesten en tredel av befolkningen ble drept eller døde av sult og sykdom under den indonesiske okkupasjonen. I 2006 ble en ny politisk og humanitær krise utløst, og mennesker ble drevet på flukt. Mange av dem bodde fortsatt i flyktningleirer da hun ankom landet i Alle på Øst-Timor har mistet noen de er glad i. Likevel klarer de å se framover, de som har jobb går på jobb og de vil så mye. Det gjør meg utrolig ydmyk, sier Ramirez, som er blitt pinlig oppmerksom på hvor mye folk her hjemme klager og sutrer over småting. Ressursforvaltning Gjennom det Norad-styrte programmet Olje for utvikling (Ofu) hjelper hun østtimoreserne med å få til en sunn ressursforvaltning gjennom å følge opp oljeselskaper og arbeidet i lisensene. Myndighetsorganet hun jobber for, Timor-Leste National Petroleum Authority, åpnet i Med Ofu-programmet ønsker vi at østtimoreserne skal unngå olje- forbannelsen. Inntektene fra landets petroleumsressurser skal komme hele befolkningen til gode, ikke bare eliten, sier hun. Øst-Timor har store olje- og gassforekomster både til lands og til havs. Landets oljefond passerte fem milliarder dollar i august Øst-Timor har et eksklusivt havområde hvor det pågår leting, men ikke produksjon av olje eller gass. Landet deler også et havområde med Australia. I 2008 ble det i gjennomsnitt produsert fat våtgass (NGL) og kondensat per dag i dette området. Den daglige gassproduksjonen var i snitt seks millioner kubikkmeter. Ofu-programmet Ramirez deltar i, som har et budsjett på 67,2 millioner kroner, startet i 2008 og skal etter planen avsluttes i Da er det meningen at myndighetene i Øst-Timor selv skal kunne forvalte landets petroleumsaktiviteter. Programmet omfatter ressursstyring, juridisk rådgivning, inntektsstyring, finansiell styring, miljøledelse, opplæring, dataforvaltning og teknisk bistand. Ramirez understreker at det ikke er meningen å tre den norske modellen for petroleumsforvaltning nedover ørene på Øst-Timor: De må selv finne ut EN GOD HJELPER: Geolog Abryl Ramirez bistår østtimoreserne med petroleumsforvaltning slik at nasjonen skal unngå oljeforbannelsen. (Foto: Emile Ashley) Øst-Timor Hovedstad: Dili Statsoverhode: President Jose Ramos-Horta Befolkning: (2008) Gjennomsnittsalder: 23 år (70 prosent av befolkningen i Dili er under 23 år) Forventet levealder: 48 år hvordan de vil forvalte sine ressurser, vi deler erfaringer og diskuterer med dem. Oljefond Lovverket er på plass, og Øst-Timor har et oljefond. Landet setter finansiell åpenhet høyt. Likevel kan det være utfordrende: Jeg håper og tror at vi bidrar med noe her, at vi kan gjøre en forskjell. Iallfall gir østtimoreserne uttrykk for at de er glade for at vi er her. Ramirez er glad for å være på Øst- Timor, selv om hun ikke legger skjul på at det kan være krevende. Fra tid til annen blir hun oppgitt over at ting tar tid, og at hun ikke får gjort så mye som hun skulle ønske. Hun forteller om lange arbeidsdager med mange møter og varierte oppgaver. Det blir lite tid til å være sosial i ukene, men i helgene treffer hun som regel venner, både østtimoresere og andre malayer som betyr utlendinger på tetumr, hovedspråket på Øst-Timor. Mange av dem arbeider i frivillige organisasjoner og for utenlandsske myndighetsorganer. Man blir fort en del av et internasjonalt miljø. Vi møtes gjerne i helgene, men kino og fancy treningsstudio finnes ikke, ler hun. Ramirez har, som de aller fleste andre, vakter utenfor der hun bor, men spesielt redd er hun ikke, for, som hun sier, det farligste er antakelig trafikken. I hovedstaden Dilis gater ferdes blant annet unger, geiter og søkklastede mopeder uten blinklys og speil. Utenfor byen er det fantastisk natur med lange, hvite strender og palmer og flotte fjell. Når hun har fri, dykker Oljedirektoratets representant blant tropiske fiskeslag og skilpadder i glassklart hav: Det kommer jeg til å savne når jeg reiser derfra i mars. Det, men aller mest de fantastiske menneskene. i