Møteinnkalling. Side1. Utval: Likestillingsutvalet Møtestad: Møterom 110, Fylkeshuset i Molde Dato: Tid: 11:00

Transkript

1 Møteinnkalling Utval: Likestillingsutvalet Møtestad: Møterom 110, Fylkeshuset i Molde Dato: Tid: 11:00 Forfall skal meldast til utvalssekretær Mia Smørdal på eller e-post på mia.smordal@mrfylke.no, som kallar inn varamedlem. Varamedlemer møter difor berre etter eiga innkalling. Folkevalde, både medlemer og varamedlemer, plikter å møte jf kommunelova 40 nr. 1, med mindre det ligg føre gyldig forfall. Grunn til forfallet skal difor opplysast. Den som ønskjer å stille spørsmål om sin habilitet i ei sak jf forvaltningslova 6 og kommunelova 40 nr. 3 skal melde inn dette til utvalsekretæren eller juridisk avdeling i god tid før møtet. Dette også grunna eventuell innkalling av varamedlem jf forvaltningslova 8 3.ledd. Side1

2 Saksnr Innhold Uoff LU 3/14 Møteplan for 2015 for likestillingsutvalet LU 4/14 Lokal samfunnsutvikling - rekruttering av innbyggjarar LU 5/14 Likestillingsprisen 2014 Ikkje offentleg: Offl ledd x RS 9/14 Møteprotokoll, rådet for likestilling av funksjonshemma RS 10/14 Møteprotokoll, eldrerådet RS 11/14 Samfunnsutvikling for alle - Likestilling og mangfold i Ulstein og Herøy kommune RS 12/14 Likestilling i horisonten RS 13/14 RS 14/14 Tvinges ut av samfunnsdebatten Ny konvensjon beskytter kvinner mot vold Godkjenning av protokoll Side2

3 saksframlegg Dato: Referanse: Vår saksbehandlar: /2014 Toril Eliassen Rusten Saksnr Utval Møtedato LU 3/14 Likestillingsutvalet Møteplan for 2015 for likestillingsutvalet Bakgrunn Kulturavdelinga har i 2015 sekretariatsansvar for tre utval og råd, i tillegg til å ha fagansvaret for kultur- og folkehelseutvalet. For å kunne handtere dette og samtidig gi best mogleg service til alle råd og utval, er det behov for å ha ein samordna møteplan. Med bakgrunn i dette legg fylkeskultursjefen fram møteplan for likestillingsutvalet. Møteplan for fylkestinget og fylkesutvalet vart vedteke av fylkesutvalet i møte 30. juni 2014, og er lagt til grunn for planlegginga, slik at det er teke omsyn til møte og saksfristar i høve fylkesutvalet og fylkestinget. Sekretariata har også i år samarbeidd om å legge møteplan for 2015, for så langt som mogleg å unngå at nokre medlemer opplever møtekollisjon for dei utvala dei er med i. For likestillingsutvalet gjer fylkeskultursjefen framlegg om fire møte i Forslag til vedtak: Møteplan for 2015 for likestillingsutvalet blir fastsett slik: Onsdag 25. februar Onsdag 10. juni Onsdag 30. september Onsdag 25. november Heidi-Iren Wedlog Olsen fylkeskultursjef Side3

4 saksframlegg Dato: Referanse: Vår saksbehandlar: /2014 Paula Næss Skår Saksnr Utval Møtedato LU 4/14 Likestillingsutvalet Lokal samfunnsutvikling - rekruttering av innbyggjarar I møte 2. april 2014 sak LU-2/14, vart det gitt ei orientering til utvalet om korleis vedtaket i fylkestinget om å få ein analyse om kva som er årsak til at unge kvinner reiser ut av fylket og ikkje kjem att og kva som må gjerast for å få fleire kvinner mellom år til å busette seg her, var tenkt følgd opp. Vedtaket i fylkestinget vart gjort i samband med behandling av økonomiplan i desembertinget Analysen vart bestilt utført av Møreforsking med frist for ferdigstilling 1. september. Saksgangen vidare har blitt noko endra i høve det som vart skissert for likestillingsutvalet 2. april. Det vil bli lagt fram ei sak for fylkesutvalet alt no 23. september og vidare i fylkestinget i oktober. Det er gjort framlegg om slikt vedtak: «Fylkestinget tek saka til orientering, og ber Fylkesrådmannen om å arbeide vidare med den. Det vidare arbeidet med «Lokal samfunnsutvikling rekruttering av innbyggarar» skal byggje på Fylkesplan (T-74/12) og Regional delplan for attraktive byar og tettstader (U-69/14). Fylkestinget ber Fylkesrådmannen kome tilbake til saka i Økonomiplan » Saksframlegget til sak U-97/14 - Lokal samfunnsutvikling rekruttering av innbyggjarar med Møreforskingsrapport nr 52: Kjønnsperspektiv på rekruttering av innbyggjarar, følgjer vedlagt. Det er gjort avtale med Møreforsking v/prosjektleiar Marte Giskeødegård om å halde ei innleiing via nettet under behandling av saka i utvalet. Forslag til vedtak: Likestillingsutvalet tek saksframstillinga til sak U-97/14 - Lokal samfunnsutvikling rekruttering av innbyggjarar til orientering. Heidi-Iren Wedlog Olsen fylkeskultursjef Vedlegg 1 Saksframlegg til fylkesutvalet - Lokal samfunnsutvikling - rekruttering av innbyggarar 2 Rapport nr 52: Kjønnsperspektiv på rekruttering av innbyggjarar Side4

5 saksframlegg Dato: Referanse: Vår saksbehandlar: /2014 Paula Næss Skår Saksnr Utval Møtedato Fylkesutvalet Fylkestinget Lokal samfunnsutvikling - rekruttering av innbyggarar Bakgrunn I samband med behandling av økonomiplan i desembertinget 2013, gjorde fylkestinget slikt vedtak: «Som eit grunnlag for ei eiga sak om likestilling i fylket, skal det gjerast ei analyse av kva som er årsak til at unge kvinner reiser ut av fylket og ikkje kjem att og kva som må gjerast for å få fleire kvinner mellom år til å busette seg her.» Denne saka drøftar korleis fylkeskommunen kan rette sin innsats i høve til problemstillinga som vart reist av fylkestinget. Som grunnlag for det vidare arbeidet med problemstillinga, har Møreforsking utarbeidd ein rapporen «Kjønnsperspektiv på rekruttering av innbyggjarar» på oppdrag av fylkeskommunen. Nærare om rapporten Rapporten er delt i to hovuddelar, del 1 er ein kunnskapsstatus og del 2 er ei samanliknande studie av rekrutteringsstrategiar og attraktivitet. Til slutt er det ei oppsummering av refleksjonar og utpeiking av ulike strategiar og refleksjonar rundt ymse tiltak. I del 1, første del, tek rapporten føre seg nokre teoretiske/ideologiske perspektiv på kjønn og kjønnsforsking, samt at ein kjem inn på ulike forskingsresultat om kjønn og flytting i ein regional kontekst. Rapporten sett søkjelys på tre perspektiv: likestillingsperspektivet, kvinneperspektivet og kjønnsperspektivet. Likestillingsperspektivet legg til grunn at kvinner og menn er like som menneske. Ein kvar skilnad mellom kjønna (t.d. i flyttemønster, løn, etc.) kjem av diskriminering. Det politiske prosjektet ut frå dette blir å synleggjere forskjellar mellom menn og kvinner, og sette inn verkemiddel for å rette opp forskjellane. Dette synet på kjønn har vore rådande innan kvinneretta distriktspolitikk, og i den generelle kjønnspolitikken. Kvinneperspektivet tek avstand frå førestillinga om at kvinner og menn er like. I staden framhevar ein at kvinner har andre verdiar, handlingar og tenkjemåtar enn menn. Då samfunnet har ein tendens til å gje menn sine verdiar og aktivitetar ein høgare status enn kvinners, blir det politiske prosjektet å oppjustere og framheve kvinner sine verdiar og framheve kvinner som ein ressurs og eit kritisk potensiale for forandringar. Poenget blir å skape likeverd mellom kvinner og menn ut frå kvinner sine eigne premissar. Side5

6 Kjønnsperspektivet sett fokus på mangfald og er opptatt av at kjønn og kjønnsrelasjonar er sosialt konstruert. Som følgje av dette er ein i mindre grad opptatt av å studere kvinner sine konkrete livsløp, levekår og kvardagsliv, og det politiske prosjektet blir å dekonstruere kjønn og avsløre fenomen som sosialt/kulturelt skapt. Det gir rom for å lausrive seg frå tradisjonar og styrande normer. I desse perspektiva blir kjønn forstått anten som noko ein har (likestillingsperspektivet), noko ein er (kvinneperspektivet) eller noko ein gjer (kjønnsperspektivet). Dette er tre moglege innfallsvinklar til forståing av kjønn, som dermed også frå konsekvensar for korleis vi definerer og analyserer problemstillingar rundt kjønn, og kva for type politikk ein ser som relevant for å oppnå det ein ønskjer. Rapporten er opptatt av bevisstgjering om kva bodskap som blir gitt når tiltak blir sett i verk. I del 1, andre del, kjem rapporten nærare inn på statistikk om kjønn og flytting. Kvinner flyttar i noko større grad enn menn. Samtidig viser statstikken at dess meir sentral kommunen er, jo færre er det som flyttar og jo mindre er skilnaden mellom kjønna. Samtidig viser rapporten at fleire kvinner enn menn flyttar over kortare avstandar, og at fleire kvinner enn menn flyttar motstraums frå storbyar til distrikta, men denne delen er i utgangspunktet veldig låg. Rapporten slår fast at det er ei myte at fleire kvinner enn menn busett seg i storbyområda; det er relativt færre kvinner enn menn som gjer dette. Dei seinare åra har likevel den store arbeidsinnvandringa til Noreg og til Møre og Romsdal endra noko på kva ein kan seie er typisk for menn og for kvinner sine flyttemønster. Kvinner er i fleirtal blant innanlandske flyttarar, medan menn er i fleirtal blant arbeidsinnvandrarane. Sidan det er arbeidsinnvandrar som bidreg til vekst i folketalet, gjer mannsoverskotet blant arbeidsinnvandrarane mykje til at mannsoverskotet i Møre og Romsdal blir større enn det elles ville ha vore. Samtidig viser forsking at menn i større grad enn kvinner grunngjev både flytting og busetting med arbeid, medan kvinner i større grad knyt dette til familiemotiv. Denne forskjellen er aller størst for tilbakeflyttarar til mindre sentrale kommunar. Arbeid er viktigare som motiv dess høgare utdanning ein har, og dess høgare utdanning ein har jo mindre er forskjellen i flyttemotiv mellom kjønna. Utdanning fører til flytting. Først ved at fleire må flytte for å ta utdanning, og deretter fordi utdanning ofte gjer at ein må søkje jobbar som ikkje finns over alt. Utdanning verkar også flyttedrivande på andre måtar. Under utdanning blir dei sosiale banda til heimstaden ofte svekka, samtidig som ein knyter band til studiestaden. Ikkje skjeldan vil ein også finne seg ein partnar som også har høg utdanning. Dette vil snevre inn talet på aktuelle bustader. Ein aukande del av årskulla blir buande i storbyområda på grunn av dette. Eit anna utviklingstrekk som er verdt å merke seg i denne samanhengen er at fleire kvinner enn menn frå utkantstrok tek høgare utdanning, og bygdejentene tek også meir utdanning enn byjentene. Dette er utkantjentenes stille revolusjon, og påverkar også flyttestraumane. Del 2 av rapporten gir ein presentasjon av rekrutteringsstrategiar i kvar av dei tre kommunane Ålesund, Sykkylven og Halsa. Kommunane er valt fordi dei har svært Side6

7 forskjellig utgangspunkt for å rekruttere kvinner, og også ulike strategiar for korleis dei handterer spørsmålet om kjønn i utviklingsstrategiane sine. Ålesund er ein relativt stor by i norsk samanheng, og har opplevd stor tilvekst av både kvinner og menn dei seinare åra. Sjølv om ein gjerne forbind Ålesund med maritim næring, er arbeidsmarknaden variert, særleg samanlikna med dei to andre casekommunane. Likevel er det stor kjønnsskeivheit i aldersgruppa år. Informanatane frå Ålesund kommune fortel at kommunen ønskjer å ha ein kjønnsnøytral politikk. Dei legg eit likestillingsperspektiv til grunn; dvs. at dei ser på kvinner og menn som grunnleggande like og at det derfor ikkje er behov for særskilte verkemiddel og tiltak. Samtidig viser statstikken at langt fleire menn enn kvinner flyttar til Ålesund. Kommunen synast å vere meir attraktiv for menn enn kvinner. Det er naturleg å sette dette i samanheng med etterspurnaden i arbeidsmarknaden. Veksten i «typiske mannsnæringar» dei seinare åra saman med ei relativt lågt innslag av «typiske kvinnelege arbeidsplassar», har verka tiltrekkande på menn, særleg på arbeidsinnvandrar. I rapporten blir det peika på at like viktig for kjønnsskeivheita er det at Ålesund og Ålesundsregionen profilerer seg som hovudstad for dei maritime næringane. Sidan folk flest assosierer dei maritime næringane med barske mannfolk, fortel Ålesund indirekte kven som passar inn i byen sitt image, og kven som ikkje gjer det. Profilen på utdanningstilbod og kanskje særleg kva type utdanningar næringa etterspør, er også med på å påverke dette inntrykket. Sykkylven kommune og Næringsparken har ein tydeleg strategi for å få tak i høgt utdanna kvinner. Kommunen har ein stor del industriarbeidsplassar, og er kjend for møbelindustrien sin. Det er relativt mange kvinner som jobbar i møbelindustrien, og det er truleg med på å sikre ein forholdsvis god kjønnsbalanse i aldersgruppa år så vel som i flyttebalansen. I Sykkylven ser dei på kvinner som eit verkemiddel for å få til ei ønska forandring i møbelbransjen. Rekrutteringsstrategien er først og fremst retta mot å få designarar til Sykkylven; om dei er kvinner eller menn er underordna. Sykkylven har satsa på å bygge opp noko som vil gjere det attraktivt for høgt utdanna designarar å kome til Sykkylven og dei har ei bevisst haldning til at mange av desse bør vere kvinner. Dei har også signalisert vilje til å satse på kvinner ved å ha kvinne som styreleiar i Næringsparken og ambisjonar om minst 50 prosent kvinner i styret. Denne strategien står i motsetnad til strategiar som prøver å lokke til seg kvinner fordi kvinnene skal redde dei enten frå nedgang i folketalet eller frå mangel på kompetanse. Halsa har eit næringsliv med relativt stort innslag av primær og sekundærnæringar. Folketalet er på rask veg nedover, og det er spesielt aktuelt å drive utviklingsarbeid med tanke på å behalde og rekruttere innbyggjarar. Nettofråflyttinga i aldersgruppa år viser tilnærma kjønnsbalanse. Halsa kommune er eit typisk døme på korleis små utkantkommunar driv rekrutteringsarbeid. Dei har erfaring med mange ulike tiltak, og har nyleg revidert sin strategi. Informantane la vekt på at medan den førre hadde fokus på rekruttering og bar preg av å vere ein «kom og redd ossstrategi», går den nye strategien ut på å gjere seg attraktive for dei som allereie bur i Halsa ein behaldarstrategi framfor rekrutteringsstrategi. I utviklingsarbeidet i kommunen blir det stilt spørsmål ved om kjønn er ein fornuftig kategori å bruke i arbeidet med rekruttering og bulyst. Dei ønskjer alle velkomne til Halsa. Ingen av dei tre kommunane oppfattar strategiane sine som spesielt kjønna. Unntaket er til en viss grad Sykkylven der kommunen sitt næringsselskap jobbar aktivt for å få fleire kvinner inn i møbelindustrien fordi dei meiner kvinner har Side7

8 eigenskaper som ikkje menn har. Utviklingsstrategien deira har primært fokus på verda utanfor. Fokus er ikkje på å redde Sykkylven frå nedgang i folketalet, men på gjensidig kompetansebygging som dei i tur håper vil gje meir «skaparglede» og meir lønsemd i bedriftene. På same tid er det også ein måte å gjere Sykkylven interessant i nasjonal samanheng. Også i Halsa er mykje av fokuset på skilnad mellom kjønna, men samtalene med kommunen tyder på ei dreiing mot å stille spørsmål om kvinner og menn er relevante kategoriar og til å stille spørsmål ved den gamle rekrutteringsstrategien. Dei har eit innoverretta perspektiv på utviklingsstrategien sin fokus på seg sjølv som bustadområde. Sjølv om strategien i Halsa er meir innoverretta enn i Sykkylven, satsar dei på å etablere eit senter som skal være unikt i nasjonal samanheng. Det er ikkje ein strategi for å auke tilflytting, men for å auke reiseliv, og då gjere staden meir interessant i sin heilskap. Det er altså klart at det ligg ein tanke til grunn at for å vere interessant må ein finne ei nisje i nasjonalsamanheng. Ålesund er den kommunen som klarast uttrykker at kjønn ikkje har noko påverknad på deira strategiar. Det er interessant at Halsa og Sykkylven som har kjønnsbalanse i flyttetala er opptatt av kjønn i sitt utviklingsarbeid, medan Ålesund som har stor kjønnsubalanse ikkje er det. Dei opptrer kjønnsnøytralt fordi dei meiner det ikkje er behov for spesielle kvinnetiltak. Kommunen og ein del andre opplever ikkje at dei har noko problem, samtidig som statistikken viser at dei har dei mest ekstreme kjønnsskilnadar i flyttemønster av alle. Rapporten har til slutt refleksjonar rundt følgjande 5 tiltak: - Attraktivitetsstrategiar framfor rekrutteringsstrategiar der det er viktig å ha fokus på å skape eit demografisk mangfaldig samfunn. - Satse på initiativ som engasjerer unge vaksne i lokalsamfunnet sitt og/eller næringslivet. Tilflyttarar nemner at engasjement i samfunnet utover arbeid er viktig vurderinga om dei vil bli. Dette gjeld særleg unge vaksne som ikkje har familie. - Legge til rette for arbeidsinnvandrarar. Det er eit stort potensiale i å utnytte betre den kompetansen mange av desse sitt med. Det er også eit potensiale for å legge betre til rette for innvandrar når dei kjem. I den samanheng kan også frivilligheita vere aktuell. - Koordinere med kommunane samarbeid om initiativ - Tenkje nytt i korleis ein støttar prosjekt og kva for prosjekt ein støttar Vurdering Rapporten stadfestar at kvinneunderskot, flyttemønster (blant kvinner) og høgare utdanning er nøkkelord og eit viktig bakteppe for diskusjonar rundt rekruttering av innbyggjarar til Møre og Romsdal. Rapporten viser vidare at det ulikt korleis og i kva grad kommunane arbeidar med rekruttering. Felles for dei alle er at fokuset i stor grad ser ut til å vere på samfunnsutvikling for å betre stadens attraktivitet. Samtidig viser rapporten at sjølv om kommunane stort sett ikkje ser sitt eige arbeid med attraktivitet i lyset av rekruttering av kvinner, så kan alle strategiane likevel lesast i eit slikt lys. Arbeidet med å gjere seg attraktiv som kommune er nokså likt frå den eine kommunen til den andre. Dei er opptekne av å synliggjere og til en viss grad også skape stadens identitet. Kommunane ser det som viktig å gjere informasjon tilgjengelig. Vidare er det klart i alle tre tilfelle at ein vender blikket innover, og satsar på å skape eit betre samfunn eller betre vilkår for næringslivet, og så Side8

9 kommer det med å hanke inn tilflyttarar i andre rekkje. Nye tilflyttarar blir sett på som ein potensiell ekstra bonus av arbeidet ein gjer. Vi kan sjå eit skifte frå ein ekstern til ein innoverretta attraksjonsstrategi. Det er kanskje ei erkjenning av at rekruttering er eit komplekst og samansett tema ein ikkje kan sjå på lausrive frå samfunnet i sin heilhet. Likevel tyder samtalane med kommunane på at dei alle ønskjer seg fleire av dei kreative, initiativrike innbyggjarane. Sjølv om rapporten peikar på ei rekkje fellestrekk i strategiane til kommunane, så synliggjer den også at konkrete fellesstrategiar for fylket har lite for seg ettersom utfordringane er svært ulike i kvar av kommune. Eit poeng for fylkeskommunen sin del er at ein bør koordinere sine strategiar betre med dei initiativ som allereie finnes lokalt i kommunane. Det er viktig for å skape eigarskap til det som skal gjerast, men det har også ein verdi i seg sjølv å få dei ulike partane saman for å diskutere slike utfordringar i fellesskap. Rapporten utfordrar fylkeskommunen til å tenkje nytt i korleis ein støttar prosjekt og kva for prosjekt ein støttar. I dette ligg det, for det første, at dei økonomiske søknadspottane fylkeskommunen stiller til råde blir opplevd å vere for små, og at dette medfører at søkarane må bruke mykje tid på å jakte på små midlar. For det andre så ligg det i dette at ein saknar verkemidlar som kan ta vare på oppfølginga av prosjekter. Det er viktig med økonomiske musklar over tid. «Likestilling og inkludering» er eit av dei gjennomgåande perspektiva i Fylkesplan Perspektivet har søkjelys på å skape eit demografisk mangfaldig samfunn, der mellom anna arbeidsmarknaden, utdanning og arbeidsinnvandrarane er dimensjonar som er løfta fram. Fylkeskommunen har allereie fleire større og mindre prosjekt i gang, kor attraktivitet og rekruttering anten er uttalte eller implisitte mål for arbeidet. Desse er synleg i tre av fire handlingsprogram til fylkesplanen Kultur, Kompetanse og Verdiskaping, både i handlingsprogramma for 2014 og i dei som er under utarbeiding for Gjennom samordning, koordinering og tydeleggjering av mål, prioriteringar og økonomisk portefølje, vil vi kunne bli en tydelegare medspelar for kommunane og andre samarbeidspartar i fylket. Forslag til vedtak: Fylkestinget tek saka til orientering, og ber Fylkesrådmannen om å arbeide vidare med den. Det vidare arbeidet med «Lokal samfunnsutvikling rekruttering av innbyggarar» skal byggje på Fylkesplan (T-74/12) og Regional delplan for attraktive byar og tettstader (U-69/14). Fylkestinget ber Fylkesrådmannen kome tilbake til saka i Økonomiplan Ottar Brage Guttelvik fylkesrådmann Heidi-Iren Wedlog Olsen fylkeskultursjef Vedlegg Side9

10 1 Rapport nr 52: Kjønnsperspektiv på rekruttering av innbyggjarar Side10

11 Marte Fanneløb Giskeødegård og Gro Marit Grimsrud Rapport nr. 52 Kjønnsperspektiv på rekruttering av innbyggjarar Side11

12 2 Side12

13 Møreforsking Volda Postboks 325, NO-6101 Volda Tlf NO Tittel Kjønnsperspektiv på rekruttering av innbyggjarar til Møre og Romsdal Forfattar(ar) Marte Fanneløb Giskeødegård og Gro Marit Grimsrud. Rapport nr. MA 14/52. Tal på sider 66 Prosjektnummer Prosjekttittel Kjønnsperspektiv på rekruttering av innbyggjarar til Møre og Romsdal. Oppdragsgivar Møre og Romsdal Fylkeskommune. Referanse oppdragsgivar ISBN Paula Næss Skår ISSN Distribusjon open Samandrag Rapporten er meint som eit kunnskapsgrunnlag som Møre og Romsdal fylkeskommune kan bruke i sitt arbeid med å få fleire kvinner mellom vel å busette seg i fylket. Del 1 av rapporten omhandlar tidligare forsking på kjønn, flytting og regional utvikling. Del 2 ser på arbeidet med kjønn og rekruttering i tre kommunar som har ulike føresetnader for å trekkje til seg innbyggjarar. To viktige aspekt står sentralt i forskinga; at perspektivet ein har på forholdet mellom kjønna har reelle konsekvensar for samfunnsutviklinga, og ei åtvaring mot å fokusere på kvinner som verkemiddel for å auke folketalet. Ein bør heller spørje seg kvifor kvinner skal flytte til Møre og Romsdal, eller snarare, til ein spesifikk kommune. Dette spørsmålet ser ut til å ha nådd kommunane, som på ulikt vis fokuserer meir på attraktivitet enn rekruttering. Til tross for at dei tre kommunane fortel om ulike tiltak, så er det likevel noko likskap i korleis dei arbeider. Arbeidet deira er klart inspirert av dei same forskingsrapportane. Det kan også vere verdt å merke seg at i kommunane ikkje legg monaleg vekt på det bilete som teiknast av statistikken når dei bestemmer kva tiltak ein skal satse på. Forfattar/Møreforsking Volda Føresegnene i åndsverkslova gjeld for materialet i denne publikasjonen. Materialet er publisert for at du skal kunne lese det på skjermen eller framstille eksemplar til privat bruk. Utan særskild avtale med forfattar/møreforsking Volda er all anna eksemplarframstilling og tilgjengelegjering berre tillate så langt det har heimel i lov eller avtale med Kopinor, interesseorgan for rettshavarar til åndsverk. 3 Side13

14 4 Side14

15 Forord Denne rapporten er skrevet på oppdrag frå Møre og Romsdal fylkeskommune som del av rammeavtalen mellom fylkeskommunen og Møreforsking. Hensikta med rapporten er å gje fylkeskommunen eit kunnskapsgrunnlag for arbeidet med problemstillinga at fylket manglar unge kvinner. Første del av rapporten skal gi et kunnskapsgrunnlag for relevant litteratur på emnet. Andre del av rapporten angrip problemstillinga med å sjå på skilnader i rekrutteringsstrategiar og tankar om attraktivitet i tre kommunar med ulike føresetnader for rekruttering. Kommunane som er valde er Ålesund, Halsa og Sykkylven. Rapporten baserar seg på tilgjengeleg statistikk, litteratur, informantintervju med kommunar, nokre utviklingsaktørar og samtalar med tilflyttarar. Møreforsking vil takke alle som har delteke i intervjua og delt sin kunnskap med oss. Vi vil også takke fylkeskommunen og vår kontaktperson Paula Næss Skår for godt samarbeid. Arbeidet tilsvara vel eit månadsverk og ble gjennomført av Gro Marit Grimsrud og Marte Fanneløb Giskeødegård løpet av mai til august Sistnemnde har vore prosjektleiar. Volda, September 2014 Marte Fanneløb Giskeødegård 5 Side15

16 6 Side16

17 Innhald Forord... 5 Innhald... 7 Samandrag... 9 DEL 1. Kunnskapsstatus Innleiing Fleire menn enn kvinner flytter til Møre og Romsdal Tal kvinner pr. 100 mann (20-39 år) er på veg ned etter lang opptur Tre perspektiv på kjønn med betyding for forsking og politikk Likestillingsperspektivet likskap i sentrum Kvinneperspektivet - fokus på skilnad Kjønnsperspektivet fokus på mangfald Alle tre perspektiv er relevante Om kjønnsperspektiv i distrikts- og regionalpolitikken Individretta forsking om kjønn, flyttemønster og flyttemotiv Kvinner har lang tradisjon for å flytte frå distrikta Kjønnsforskjellar i bufastheit og flytting Skilnader i kvinner og menn sine flyttemønster Kjønnsskilnader i flyttemotiv Arbeidsmarknad, utdanning og bygdekultur Analyser av arbeidsmarkanden: mannejobbar og kvinnejobbar Kva har auka utdanningsnivå å seie for flytting? Kjønnstradisjonelle bygdesamfunn Identitet og attraktivitet DEL 2: Samanliknande studie av rekrutteringsstrategiar og attraktivitet Innleiing Kvinneunderskot i Møre og Romsdal Høgare utdanning Dei tre casekommunane Kvinner og flytting i dei tre casekommunane Metode og utval Halsa frå rekruttering til behalde Fokus på tema snarare enn gruppe innbyggjarar ein ynskjer Auka fokus på profilering av kjernekompetanse, attraktive bustader og moderne forhold til næringslivet Ålesund kommune: eit skifte til ei meir pro aktiv haldning til attraktivitet? Side17

18 5.1 Ålesund som kunnskapsregion: strategiar og utfordringar i arbeidet med ei slik profilering Ein maskulin næringsprofil og rekruttering av kvinnelig arbeidskraft Heimflytterane sine refleksjonar om Ålesund som by å bu i: viktigheita av kjensla av at byen var på veg ein stad Sykkylven Kvinner sett som viktige for framtida til møbelbransjen Oppsummerande refleksjonar: Ulike strategiar? Eit fokus på intern attraktivitet og at «ting skjer» Fylkeskommunen si rolle i korleis skal tenkje annleis Avsluttande refleksjonar rundt tiltak Referansar Side18

19 Samandrag Utgangspunktet for denne rapporten er Møre og Romsdal fylkeskommune sitt ønskje om eit kunnskapsgrunnlag som kan brukast i arbeidet med å få fleire unge kvinner og særleg dei med høg utdanning - til å busette seg i fylket. I rapporten har Møreforsking gått gjennom tidlegare forsking om kjønn, flytting og regional utvikling. Forskinga åtvarar mot ei fokusering på kvinner som verkemiddel til å auke folketalet. Når målgruppa er kvinner i fruktbar alder, og når hensikta med rekrutteringsstrategiane er å auke folketalet, er det lett å tolke dette som at kvinner er mest ønska i eigenskap av å vere mødrer. Vidare, når grunngjevnaden for å satse på å få fleire kvinner er skeiv kjønnsbalanse, er det nærliggande å forstå dette som eit ønske om å skaffe koner til overskotet av menn. Om ein skal fange kvinnene si interesse så kan eit meir fruktbart utgangspunkt vere å spørje: kvifor skal kvinner flytte til Møre og Romsdal? Kva vil dei tene på det? I denne rapporten tek vi utgangspunkt i tre kommunar og undersøker korleis kjønn er adressert i rekrutteringsstrategiane deira. Dei tre kommunane er Ålesund, Sykkylven og Halsa, og dei er valde fordi dei har veldig forskjellig utgangspunkt for å rekruttere kvinner og også ulike strategiar for korleis dei handterer spørsmålet om kjønn i utviklingsstrategiane sine. Ålesund er ein relativt stor by i norsk samanheng, og har opplevd stor tilvekst av både kvinner og menn dei seinare åra. Sjølv om ein gjerne forbind Ålesund med maritim næring, er arbeidsmarknaden variert særleg samanlikna med dei to andre casekommunane. Likevel er det stor kjønnsskeivheit i aldersgruppa år. Sidan det flytta langt fleire menn enn kvinner til Ålesund, kan vi seie at kommunen synast meir attraktiv for menn enn for kvinner. Vi meiner det er naturleg å sette dette i samanheng med etterspurnaden i arbeidsmarknaden, der veksten i «typiske mannsnæringar» dei seinare åra (saman med eit relativt lågt innslag av typiske kvinnelege arbeidsplassar) har verka tiltrekkande på menn, og då særleg på arbeidsinnvandrarar. Like viktig for kjønnsskeivheita meiner vi det er at Ålesund og Ålesundsregionen profilerer seg som «hovudstad» for dei maritime næringane. Sidan folk flest assosierer dei maritime næringane med barske mannfolk, fortel Ålesund indirekte kven som passer inn i byen sitt image og kven som ikkje gjer det. Profilen på utdanningstilbod og kanskje særlig kva type utdanningar næringa etterspør er også med å påverke dette inntrykket. Rapporten peikar på at det er uventa at ein kommune med så stor kjønnsskeivheit ikkje problematiserer dette i utviklingspolitikken sin. Det kan henge saman med at kommunen opplever stor vekst og derfor ikkje opplev at dei treng å gjere noko for å oppretthalde folketalet. Samtidig er det eit uttrykt ønskje å vere attraktiv for folk med høg utdanning. Basert på samtalar med sentrale utviklingsaktørar i Ålesund, finn vi at kommunen ønskjer å ha ein kjønnsnøytral politikk. Dei legg eit likestillingsperspektiv til grunn; dvs. at dei ser på kvinner og menn som grunnleggjande like og at det derfor ikkje er behov for å kjønne verkemiddel og tiltak. Vi peiker på at ein kjønnsnøytral ideologi ofte resulterer i at androsentrismen blir halden ved like. Med androsentrisme meiner vi at samfunnet blir organisert rundt ei mannleg norm der det som blir sett som maskuline verdiar vert førande for kva som blir vurdert som riktig veremåte. Slik sett kan det vere at mangel på kjønna strategi forsterkar kjønnsskeivheita i befolkninga fordi ein ser samfunns- og næringsutvikling som noko kjønnsnøytralt, medan den på mange måtar er prega av ei maskulin norm. 9 Side19

20 Sykkylven er vald som casekommune først og fremst fordi dei har ein tydeleg strategi for å få tak i høgt utdanna kvinner. Kommunen er mykje mindre enn Ålesund, men i likskap med Ålesund har kommunen ein stor del industriarbeidsplassar, og er kjend for møbelindustrien sin. Det er relativt mange kvinner som jobbar i møbelindustrien, og det er truleg med på å sikre ein forholdsvis god kjønnsbalanse i aldersgruppa år så vel som i flyttebalansen. At kommunen ligg innanfor pendlingsavstand til Ålesund er med på å utvide arbeidsmarknaden. Kommunen har hatt ein svak vekst i folketalet dei seinare år etter fleire år med svak nedgang. Det er stor tru på at eit ferjefritt samband til Ålesund vil kunne lette rekrutteringsarbeidet og føre til auke i folketalet. For oss har det vore interessant at utviklingsaktørane har vore opptekne av å få inn fleire kvinner i leiinga i alle delar av møbelbransjen (og i næringslivet generelt) samtidig som satsinga ikkje har sitt utgangspunkt i at kommunen har kjønnsubalanse i befolkninga. Dei meiner kvinner har eigenskapar som ikkje menn har; dei er t.d. betre i stand til å kommunisere med marknaden fordi det i dei fleste hushald er kvinna som bestemmer kva møblar dei skal ha. Dei har med andre ord eit skilnadsperspektiv på kjønn der ein i prinsippet ikkje krev at kvinna skal tilpasse seg møbelbransjen, men der ein er open for at det er møbelbransjen som må endrast for å tekkast kvinner. Faren med eit slikt perspektiv er at ein skjer alle kvinner over ein kam, og at ei kategorisering av kva kvinner og menn kan og bør gjere, vil kunne bidra til å konservere kjønnsroller og forholdet mellom kjønna. I Sykkylven ønskjer dei ikkje å konservere tradisjonelle kjønnsrelasjonar, men dei ser på kvinner som eit verkemiddel for å få ei ønska forandring i møbelbransjen. Men dette er ikkje det einaste perspektivet som er i sving. Dei kan også seiast å legge eit kjønnsperspektiv til grunn; dvs. eit perspektiv som ikkje er oppteken av kvinner og menn som to ulike kategoriar, men som er meir open for variasjonar på tvers av kjønn. Rekrutteringstiltaket er først og fremst retta mot å få designarar til Sykkylven om dei er kvinner eller menn er underordna. Verkemiddelet er ikkje utforma for å tekkast kvinner dei skal tekkast møbeldesignarar. Dei vil ikkje ha kva kvinne som helst fordi ho er kvinne, ho må først og fremst vere designar eller liknande. Det er verd å merke seg at Sykkylven har satsa på å bygge opp noko som vil gjere det attraktivt for høgt utdanna designarar å komme til Sykkylven, og dei har ei medveten haldning til at mange av desse bør vere kvinner. Dei har også signalisert vilje til å satse på kvinner ved å ha kvinne som styreleiar og dessutan ambisjonar om minst 50% kvinner i styret. Denne strategien står i motsetnad til strategiar som prøver å lokke til seg kvinner fordi kvinnene skal redde dei enten frå nedgang i folketalet eller frå mangel på kompetanse. Det står att å sjå om dei lukkast. Medan mange lokale utviklingsprosjekt har som mål å verke «indremedisinsk»; altså primært vere sett i gang for å vise eigne innbyggjarar at ein «gjer noko», så har Sykkylven si satsing klart preg av å vere utoverretta. Dei har gått inn for å markere seg nasjonalt og dei vil ha inn designarar utanfrå ikkje for å få dei til å slå seg ned i Sykkylven på livstid, men for å tilby dei å utvikle industrikompetansen sin. Til leiande posisjonar har det også gått inn for å få folk utanfrå ikkje fordi dei ikkje finn kompetansen lokalt men fordi dei vil ha inn nye idear og utvide nettverket. Halsa er vald som case for å illustrere korleis ein liten og perifer kommune kjønnar sine utviklingsstrategiar. Halsa har eit næringsliv med relativt stort innslag av primær og sekundærnæringar. Folketalet er på rask veg nedover noko som gjer det spesielt aktuelt å 10 Side20

21 drive utviklingsarbeid med tanke på å behalde og rekruttere innbyggjarar. Nettofråflyttinga i aldersgruppa år viser tilnærma kjønnsbalanse. Halsa vart vald som casekommune fordi dei såg ut til å representere eit typisk døme på korleis små utkantkommunar driv rekrutteringsarbeid. Dei har erfaring med mange ulike tiltak, og har nyleg revidert dei fordi dei meinte dei bar for stort preg av ein kom- og- redd-oss-strategi. Dei meinte og at det skapte forventningar hos tilflyttarar til at dei skulle kunne få noko for å flytte dit (t.d. tomt). Den nye strategien til Halsa går dermed ut på å gjere seg attraktive for dei som allereie bur i Halsa altså ein behaldestrategi framfor rekrutteringsstrategi. I arbeidet med å legge om utviklingsarbeidet, stiller aktørane spørsmål ved om kjønn er ein fornuftig kategori å bruke i arbeidet med rekruttering og bulyst. Dei ønsker alle velkomne til Halsa. Samanlikna med Ålesund og Sykkylven har Halsa eit innoverretta perspektiv på utviklingsstrategien sin med fokus på seg sjølv som bustadområde. Sjølv om strategien i Halsa er meir innoverretta enn i Sykkylven, satsar dei på å etablere eit senter som skal vere unikt i nasjonal samanheng. Det er ikkje ein strategi for å auke tilflytting, men for å auke talet tilreisande og turistar, og då gjere staden meir interessant i sin heilskap. Det er altså klart at det ligg ein tanke til grunn at for å vere interessant må ein finne ei nisje i nasjonalsamanheng. Om ein ser desse tre kommunane under eitt, ser vi ei rekkje likskapstrekk, men og nokre forskjellar i korleis dei adresserar kjønn i rekrutteringsstrategiane sine. Det slår oss at fokuset på å rekruttere kvinner med høg utdanning kjem utanfrå. Det er ikkje grunna i kommunane sine eigne opplevingar av kor skoen trykkjer. Kva ein les i statistikken og korleis ein opplever eigen kommune er to forskjellige ting. Det er nok derfor vi finn det tilsynelatande paradokset at Ålesund som har så stor kjønnsskeivheit ikkje adresserar dette, medan dei som har tilnærma kjønnsbalanse gjer det. Vi ser og at kommunane i stor grad tenkjer likt i arbeidet med rekruttering. Vi har grunn til å tru at dei deltek på dei same seminara, les dei same utredningane og leiger dei same konsulentane. Alle har idear om å vere ein hovudstad for noko for møbeldesign, for dei maritime næringane og for handverk. Medan ein før skulle tiltrekke seg tilflyttarar til seg, er det no meir korrekt å satse på bulyst. Før var det også inn å satse på kvinner, no er det kompetanse som er i vinden. 11 Side21

22 12 Side22

23 DEL 1. Kunnskapsstatus 1 Innleiing I denne gjennomgangen tek vi utgangspunkt i at fylkeskommunen ynskjer kunnskap om følgjande problemstillingar gitt av vedtak i Fylkestinget i desember 2013: - Kva er årsak til at kvinner reiser ut av fylket - Kva er årsak til at dei ikkje kjem att - Kva må gjerast for å få fleire kvinner mellom år til å busette seg her For å svare på desse spørsmåla, skal vi ta ein kort tur innom forsking som allereie er gjort på området. Denne forskinga er ikkje spesifikt innretta mot den konkrete situasjonen i Møre og Romsdal, det kjem vi tilbake til i andre del av rapporten der vi analyserer dei kjønna rekrutteringsstrategiane i Ålesund, Sykkylven og Halsa. I denne fyrste delen tek vi for oss nokre teoretiske/ideologiske perspektiv på kjønn og kjønnsforsking, og deretter presenterer vi meir empirisk retta kunnskap: forsking på kjønn og flytting i ein regional kontekst hovudsakleg frå Noreg og Norden. 1.1 Fleire menn enn kvinner flytter til Møre og Romsdal Figur 1 nedanfor viser bakgrunnen for tinginga av denne rapporten. Han viser at netto innflytting for menn ligg ca over nettoinnflyttinga for kvinner i perioden Det går og fram av figuren at dette ikkje kjem av at langt fleire kvinner enn menn flytter ut, men snarare av at langt fleire menn enn kvinner flytter til fylket. Det er arbeidsinnvandringa som forklarar mesteparten av denne kjønnsskilnaden 1. Om vi hadde sett isolert på aldersgruppa år (målgruppa), ville nivået på grafane blitt litt lågare, men profilen ville vore den same Menn Innflyttinger Menn Utflyttinger Menn Nettoflyttinger Kvinner Innflyttinger Kvinner Utflyttinger Kvinner Nettoflyttinger Figur 1. Tal innanlandske flyttingar og flyttingar frå og til utlandet etter kjønn. Møre og Romsdal Kjelde: SSB, Statistikkbanken. 1 Jf, anna statistikk frå SSB, Statistikkbanken. 13 Side23

24 Tal kvinner pr. 100 mann (20-39 år) er på veg ned etter lang opptur Talet menn og kvinner i alderen har gått ned sidan Det har dels samanheng med redusert storleik på fødselskulla over tid, og dels netto fråflytting. Vi ser og at gapet mellom mengda kvinner og menn vart mindre i perioden fram til Den høgre aksen i figuren viser at tal kvinner pr. 100 mann auka sakte fram til 2001/2 og deretter raskt fram mot Det siste kjem av at tal menn falt raskare enn tal kvinner i denne perioden. Etter 2006 går talet kvinner per 100 mann raskt ned att til same nivå som i 1986, men denne gongen kjem endringa av at veksten i tal menn er større enn veksten i tal kvinner. Som vi har vore inne på kjem dette av arbeidsinnvandring der menn er i fleirtal (sjå figur 1) Menn Kvinner Kvinner pr 100 mann Figur 2. Tal menn og kvinner i alderen år frå 1986 til 2014 i fylket. Tal kvinner pr. 100 mann er vist i aksen til høgre. Kjelde SSB; statistikkbanken. 14 Side24

25 2 Tre perspektiv på kjønn med betyding for forsking og politikk Korleis tenker vi om omgrepa kvinne og mann, relasjonane mellom kvinner og menn og forholdet mellom maskulinitetar og feminitetar? Det er mange moglege innfallsvinklar til forståing av kjønn, og dei har konsekvensar for våre handlingar t.d. korleis vi som forskarar definerer og analyserer problemstillingar, og for kva typar politikk ein ser som relevant for å oppnå det ein ønskjer. Vi skal her presentere ei tredeling som tek utgangspunkt i omgrepsparet likskap og skilnad Likestillingsperspektivet likskap i sentrum Likestillingsperspektivet legg til grunn at kvinner og menn er like som menneske. Ein kvar skilnad mellom kjønna (t.d. i flyttemønster, løn osb.) kjem av diskriminering. Det politiske prosjektet blir ut frå dette å synleggjere forskjellar mellom kvinner og menn, og setje inn verkemiddel for å rett opp skilnadane. Men sjølv om kvinner og menn ut frå dette perspektivet bør handterast likt; dvs. kjønnsnøytralt, så er det lov å prioritere eller kvotere kvinner, f.eks. gjennom å øyremerke ressursar til kvinnetiltak. Fordi ein innser at diskriminering kan skje ved at kvinner blir vurdert annleis enn menn hjelper det ikkje at kriteria for å få støtte er kjønnsnøytrale. Dette synet på kjønn har vore rådande innan kvinneretta distriktspolitikk, og i den generelle likestillingspolitikken. Andre typar verkemiddel innanfor dette perspektivet er tiltak som medverkar til at kvinner blir like gode som menn, f.eks. etablerar- og bedriftsleiarkurs for kvinner. Tankegangen er at det ligg føre ein mangel hos kvinna som kan rettast opp ved hjelp av distriktspolitiske verkemiddel. Eit slikt perspektiv opnar dermed først og fremst opp for individretta tiltak. Problemet med det såkalla kjønnsnøytrale perspektivet, er at det skapar ein politikk på menn sine premissar, fordi mannen og det maskuline er norma. Det er kvinna som skal tilpasse seg og bli lik mannen. Kritikarane hevdar at dersom denne likskaps-/kjønnsnøytrale visjonen får råde, blir vi ikkje kvitt androsentrismen 3 sjølv om vi skulle komme dit at det til dømes er like mange kvinnelege som mannlege leiarar osv. Forsking innanfor dette perspektivet bruker kjønn som variabel, dvs. at forskinga er oppteken av å synleggjere forskjellar mellom kvinner og menn som grupper, og også mellom ulike grupper av kvinner og menn. Kvantitative analysar som viser at kvinner får færre etablerer stipend og mindre støtte- eller lånebeløp enn menn, og analysar som viser skilnader i kvinner og menn sine flyttemønster og deltaking i politikken er dømer på slik forsking. Formålet med analysar av denne typen er å synleggjere kjønnsskilnader og ulikskap i resultat, og bruke dette som ei legitimering for iverksetting av tiltak og verkemiddel for å rette opp skilnader, og dessutan gje eit grunnlag for å evaluere resultata av desse. 2 Vi har henta ein del av teksten om dei tre perspektiva frå rapporten «Orienteringsløp i ulendt terreng» (Guldvik mfl. 2002) som vart skrive på oppdrag frå m.a. Fylkeskommunen i Møre og Romsdal 3 Androsentrisme betyr at det er mannen og det maskuline som blir sett på som det normale. Menn sine posisjonar og menn si åtferd er det naturlege utgangspunkt for vår forståing av verda. Androsentrisme er ei ikkje bevisst forståing til forskjell frå f.eks. sexisme som er eit uttrykk for bevisste haldningar som aktivt søkjer å ekskludere kvinner. 15 Side25

26 2.2 Kvinneperspektivet - fokus på skilnad Eit anna perspektiv på kjønn er kvinneperspektivet der ein tek avstand frå førestellinga om at kvinner og menn er like. I staden framhevar retninga at kvinner har andre verdiar, haldningar og tenkemåtar enn menn. Problemet er at samfunnet har ein tendens til å gi menn sine verdiar og aktivitetar høg status, medan kvinner sine verdiar og eigneskapar blir nedvurdert. Omgrep som omsorgsrasjonalitet (Wærness 1987) og ansvarsrasjonalitet (Sørensen 1982) er utvikla for å framheve at kvinner er forskjellige frå menn. Det politiske prosjektet blir å oppjustere kvinner sine verdiar og framheve kvinner som ein ressurs og eit kritisk potensiale for forandringar. Poenget er å skape likeverd mellom kvinner og menn ut frå kvinner sine eigne premissar. Når det til dømes blir utvikla spesifikke verkemiddel for kvinner som tar utgangspunkt i kvinner sine erfaringar, i staden for å utvikle generelle, kjønnsnøytrale verkemiddel, peiker det i retning av at ein ser på kvinner og menn som ulike. Verkemiddel basert på kvinneperspektiv er til dømes motivasjonsseminar, kompetansehevings- og etablerer kurs som er spesielt retta mot kvinner ut frå at offentlege myndigheiter erkjenner at kvinner sine behov kan skilje seg frå menn sine behov (Lotherington 2001). Denne typen verkemiddel var vanleg ein periode på 1980-talet særleg innafor SND (nå innovasjon Norge). Eit populært argument innanfor denne tankegangen, er at ein bør satse på kvinnelege etablerarar fordi dei sjeldnare enn menn går konkurs. Kritikarar hevdar at kvinneperspektivet er essensialistisk, dvs. at alle kvinner har ei kvinneleg kjerne som er fundamentalt forskjellig frå ei mannlege kjerne. Det er altså eit synspunkt som kan legitimere kvinner og menn vert handsama ulikt, - noko mange vil bort frå sidan det er slike idear som har ført til kvinneundertrykking i utgangspunktet. Men nokre feministar hevdar at ei slik kvinneleg kjerne har sitt utspring i at kvinner menstruerer, føder barn og ammar, og at dette gjer at grensa mellom eigen kropp og omverda ikkje blir like klar som ho er for menn. Kvinner er derfor annleis enn menn og mange meiner dei er betre enn menn fordi kvinner på grunn av dette er mindre egoistiske og meir omsorgsfulle. I forskinga innanfor dette perspektivet er ein oppteken av å gje kvinnene ei stemme og beskrive og analysere verda ut frå deira perspektiv. Arbeidsdeling, makt og hierarkiske skilnader vert ofte vektlagt, så vel som kvinner si underordning i parforhold og i viktige samfunnsinstitusjonar. Gjennom og 1990-talet vart det gjennomført mange (for det aller meste kvalitative) forskingsprosjekt som rettar søkjelyset mot kvinner sine kvardagsliv, kvinner i utradisjonelle yrke, kvinner i primærnæringane, kvinnelege leiarar, kvinnelege etablerarar, kvinnelege politikarar osv. som kan seiast å ligge innanfor denne retninga. Fokus er i større grad retta mot strukturelle forhold i samfunnet enn mot individuelle eigneskapar ved kvinner og menn. 2.3 Kjønnsperspektivet fokus på mangfald Dei to første perspektiva problematiserer at kvinner og menn har ulike posisjoner i samfunnet. Det tredje perspektivet problematiserer også sjølve kjønnsomgrepet. Det kritiserer dei to første for å ignorere skilnader mellom kvinner; særleg det at forskinga har vore av, for og om kvite middelklassekvinner. Vi kan kalle perspektivet for kjønnsperspektivet, og det viktigaste er at det opnar for at både kvinner og menn er heterogene grupper. 16 Side26

27 Retninga er inspirert av poststrukturalistiske idear og har frå siste del av 1980-talet gått mot å løyse opp likskaps- og skilnadsdikotomien. Kvinner og menn er verken like eller ulike, dei er både like og ulike. Kjønn er med andre ord ikkje noko eintydig omgrep, innhaldet og tydinga vil stadig endrast frå den eine samanhengen til den andre. For å fange opp skilnader mellom kvinner og menn må kjønnskategoriane brytast opp og definerast på nytt. På den måten kan ein granske kjønn som integrerte delar av prosessar og strukturar som ein før såg som kjønnsnøytrale. Forskingstradisjonen er oppteken av korleis kjønn og kjønnsrelasjonar er sosialt konstruerte, meir enn å studere kvinner sine konkrete livsløp, levekår og kvardagsliv. Ein studerer gjerne korleis kjønn konstruerast gjennom forhandling og debatt, og i samhandling mellom kvinner og menn både i det private og i det offentlege rom. Perspektivet opnar for at det kan vere skilnader mellom kjønn utan at desse er hierarkiske. Det politiske prosjektet blir å dekonstruere kjønn og avsløre fenomen som sosialt/kulturelt skapte, og deretter setje dei saman til noko nytt. Det gir høve til å lausrive seg frå faste tradisjonar og styrande normer (Øverlid 1996). Retninga blir kritisert for å miste maktstrukturane i samfunnet av syne. Spørsmålet blir korleis ein kan skape endring dersom ein ikkje lenger kan bruke kjønn som utgangspunkt for empiriske analyser, dvs. som analytisk kategori og som grunnlag for mobilisering (Bjerrum Nilsen 2000). Politisk opnar kjønnsperspektivet for ei differensiert satsing med forskjellige typar verkemiddel og framgangsmåtar for å treffe ulike kvinner og menn. Ein har ikkje lenger tru på at ein kan drive berre ein type kvinneretta arbeid, men ein må arbeide på fleire område samtidig. Ei slik tilnærming kompliserer kvinnesatsinga fordi det som har positiv effekt for ei gruppe kvinner, kan verke negativt for ei anna gruppe. Det kan opne for konfliktar mellom grupper av kvinner. Dessutan opnar perspektivet for å setje fokus på menn. Relasjonar mellom kjønn er gjenstand for forhandlingar mellom kvinner og menn både i privatliv og arbeidsliv. Haldningsskapande arbeid retta mot menn i distrikta kan f.eks. medføre at umedveten diskriminering mot kvinner blir redusert (Pettersen og Alsos 1998:10). 2.4 Alle tre perspektiv er relevante Berg (2004) summerer opp dei tre perspektiva med stikkorda substantiv-adjektiv-verb. I det første perspektivet forstår ein kjønn som noko ein har, i det andre perspektivet er kjønn noko ein er, og i det tredje som noko ein gjer. I konkret forsking ser ein gjerne ein kombinasjon av ulike forståingar av kjønn og ikkje minst kombinasjonar av forskingsmetodar. Det er naudsynt (om ikkje tilstrekkeleg) for å få betre forståingar av kva det er som gjer at kvinner og menn opptrer ulikt og i ulik grad på ulike arenaer. Harding (1986; referert i Skålholt og Guldvik 2009) har ei grei tredeling av typar forklaringar på kvifor kvinner ikkje deltek på same line som menn på ulike arenaer i samfunnet. Ho hevdar at kvar kvinne si oppleving av eige handlingsrom dannast på individuelt nivå, men at dette samstundes påverkast av den tydinga kjønn gis på både det strukturelle og det symbolske nivået. 17 Side27

28 Det strukturelle nivået omfattar dei kjønna samfunnsstrukturane. Menn har systematisk høgare posisjonar enn kvinner, samtidig som kvinner og menn jobbar i ulike sektorar og på ulike samfunnsarenaer. Tradisjonelle kvinneyrke er til dømes dårlegare lønna enn tradisjonelle mannsyrke. Det er også store kjønnsskilnader med tanke på fordeling av lønna og ulønna arbeid. Desse samfunnsstrukturane vil verke direkte inn på handlingsrommet for kvinner. For dette prosjektet er det t.d. relevant å peike på at næringsstrukturen i Møre og Romsdal gir konkrete vilkår for kva type jobbar som finst og indirekte kven som lettast kan finne seg eit levebrød. Det symbolske nivået handlar om våre førestillingar om og forståingar av kjønn, og korleis våre førestillingar kjem til uttrykk i relasjonar mellom kjønn. Alle sit med førestillingar om kva som er passande for kvinner og menn. Dette kan vere stereotype førestillingar som vi tek meir eller mindre for gitt, og som kan komme til uttrykk gjennom korleis vi snakkar om kvinner og menn. Tradisjonelle maskuline eigenskapar rangerast gjerne over tradisjonelle feminine eigenskapar. Kvinner blir til dømes framstilte som emosjonelle, omsorgsfulle og samarbeidsorienterte, medan menn framstillast som rasjonelle, handlingsretta og konkurranseorienterte. Slik blir menn gjerne sett som dei som er best eigna til leiarjobbar, og dei blir norma for den gode leiar. Symbolske framstillingar av kvinner og menn, og av kva (t.d. jobbar) som er passande for kvinner og menn, verkar slik inn på kvinners opplevde handlingsrom. I følgje Harding (1986) verkar dei ulike nivåa gjensidig inn på kvarandre. For det første vil kulturelle førestillingar om kva som er passande for kvinner og menn på symbolsk nivå påverke opplevd handlingsrom for individuelle kvinner. Dersom førestillingane avgrensar handlingsrommet for kvinner, fører det til skeivdeling av posisjonar i samfunnet i disfavør for kvinner, det vil sei at det symbolske nivået påverkar både det individuelle og strukturelle nivået. For dette prosjektet om underrepresentasjon av kvinner og fråflytting frå Møre og Romsdal blir det relevant å ikkje berre knyte forklaringa til den einskilde kvinne sine eigenskapar eller preferansar. Ein må ta omsyn til strukturelle og symbolske aspekt også. Kan det vere slik at kvinner møter eit mannsdominert miljø eller andre strukturelle barrierar? Dei strukturelle hindringane vil vedlikehalde dei symbolske førestillingane om kva som er passande og ikkje for kvinner, fordi når kvinner i liten grad blir verande eller ikkje flytter tilbake på grunn av dette, så vil det stadfeste tradisjonelle førestillingar om at kvinner ikkje vil eller ikkje kan. For å skape endringar må det skje rørsler på alle dei tre nivåa. 2.5 Om kjønnsperspektiv i distrikts- og regionalpolitikken Det er mange studiar av bygder og bygdenæringar som stadfestar at likestilling og likestillingspolitikken har hatt litt større vanskar, og brukt lenger tid, på å få fotfeste i distrikta enn i byane. I tida fram til at kvinnesatsinga i distriktspolitikken kom på plass, ca , var den rådande forståinga av kjønn i distriktspolitikken patriarkalsk; altså med ei klar forståing av mannen som overordna kvinna (Lotherington 2001). Distriktspolitikk og likestillingspolitikk vart ikkje berre sett på som to ulike politikkområder - dei vart også sett på som direkte i konflikt med kvarandre. Eit forslag om at 40% av arbeidsplassane som fekk stønad av 18 Side28

29 Distriktsutbyggingsfondet 4 skulle gå til kvinner vart nedstemt fordi det ville hindre etableringar av bedrifter i distrikta om dei skulle vere nøydd til å tilsette så mange kvinner. Distrikta sine problem var mangel på arbeidsplassar; at kvinner i distrikta ikkje hadde arbeid var eit kvinneproblem, ikkje eit distriktsproblem. I fyrste halvdel av 80-talet vart det likevel noko fokus på kvinnearbeidsplassar, men ikkje som lekk i distriktsutbygginga. Det var ein lekk i å hindre fråflytting. Forståinga som fekk gjennomslag var at utan kvinner vart det verken koner eller barn til dei primære aktørane i distriktsutbygginga. Politikken vart grunngjeven ut frå menn sine interesser og behov (Lotherington 2001). Lotherington skriv vidare at då kvinnesatsinga i distriktspolitikken kom på dagsorden på slutten av 1970-tallet, var det på bakgrunn av målsetting om likestilling mellom kjønna. Kvinner skulle ha den same tilgang til distriktspolitiske verkemiddel som menn. Denne likskapsorienterte forståinga av kjønn uttrykte eit tilsynelatande egalitært syn på kjønnsrelasjonar, dvs. at kvinner og menn vart vurdert som intellektuelt sett likt utrusta. I praksis vart likevel den likskapsorienterte forståinga hierarkisk, fordi menn og det mannlege var norma. Kvinner skulle få rett til å gjere det same som menn, men menn og deira praksisar skulle ikkje endrast. Utover 1980-talet kan ein, som nemnd, finne element av ei forskjellsorientert forståing av kjønn i kvinnesatsinga. Kvinnelege etablerarar vart til dømes vurdert å vere annleis enn mannlege, og derfor vart spesifikke verkemiddel for kvinnelege etablerarar utvikla. På slutten av 1980-talet og på byrjinga av 1990-talet meiner Lotherington (2001) at det skarpe skiljet mellom kvinner og menn blir viska ut. Ho kallar dette ei mangfaldsorientert forståing av kjønn. I eit slikt perspektiv kan ein ikkje bestemme kva som er kvinneleg og mannleg. Relasjonane mellom kjønn er å forstå som egalitære, dvs. at ikkje noko tilseier at det eine kjønnet er annleis eller står over det andre. Men i motsetnad til den tidlege kvinnesatsinga byggjer den nye forståinga ikkje på idear om likestilling mellom kjønna. Ved inngangen til 2000-talet er det næringslivet og lønnsemda som står i sentrum: Det ville vere urimeleg overfor næringslivet å ekskludere kvinneressursen. Forståinga er i tillegg patriarkalsk fordi tendensen er at kvinner skal inn på menn sine arenaer, ikkje fordi det tener interessene til kvinner eller at det er urimelig at kvinner ikkje har tilgang til verkemiddel og posisjonar på line med menn, men fordi det vil tene næringslivet. Dette er ein politikk som er likskapsorientert etter den mannlege norma sin premissar, seier Lotherington (2001). Etter å ha granska kvinnesatsinga i distriktspolitikken konkluderer Lotherington (2001) med at kvinnesatsinga er ein illustrasjon på korleis også kvinneretta politikk kan bidra til å oppretthalde kvinna som sekundær i forhold til mannen som den primære, og korleis kvinneretta politikk blir sett som sekundær i forhold til annan politikk. Det er fleire som har merka seg dette. «Vi driv næringsutvikling, ikkje likestilling» sa ein av dei sentrale informantane i Nordlandsforskning si evaluering av kvinnesatsinga i Distriktspolitikken (Pettersen mfl. 2000). Van der Ros (1997) peikar på at den kvinneretta distriktspolitikken har gått føre seg nokså uavhengig av den generelle likestillingspolitikken. Ein nyare analyse av korleis likestillingsarbeidet blir praktisert på kommunalt og regionalt nivå har fått tittelen Vedvarende vikeplikt ut i frå ein observasjon om at likestillingsarbeidet fortsatt kjem til kort ovanfor andre prioriteringar eller interesser (Renolen m.fl. 2011). 4 Distriktsutbyggingsfondet (DU) ble seinare ein del av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), som igjen vart til Innovasjon Norge (IN). 19 Side29

30 Frå 1990-talet fekk prinsippet om mainstreaming (altså at kjønnsperspektivet skal integrerast i alt ordinært politisk arbeid) gjennomslag. Det er inga felles forståing av kva det inneber, men i likestillingspolitikken blir omgrepet gjerne brukt som ein motsetnad til særtiltak, dvs. spesifikke tiltak retta mot kvinner eller eigne politiske utval for likestilling i motsetnad til at likestillingsspørsmål integrerast i andre typar utval. I diskusjonar om særtiltak versus integrering har fleire forskarar tilrådd ein dobbel strategi som på den eine sida skal sikre at nokon har spesialkompetanse på likestilling (og «friske pengar») og på den andre sida at alle har eit ansvar for å innarbeide likestilling i heile organisasjonen (Halsa 1995, Guldvik 1996, Guldvik og Solheim 1996, Van der Ros 1997). På 2000-talet har det vore lite forsking på dette området. Det er ein del enkeltståande prosjekt i kommunane men det finnast lite oversiktsinformasjon om kva som føregår av likestillingsarbeid på lokalt og regionalt nivå (Renolen mfl. 2011). Det kan ha med at likestillingsarbeidet i seg sjølv er blitt meir fragmentert/integrert og vanskeleg å sjå det har gått frå å vere eintydig forstått ut frå eit kvinne- og kjønnsperspektiv til å omhandle fleire diskrimineringsgrunnlag. Samtidig har regionalpolitikken også blitt meir usynleg; han er gått frå å vere ein nasjonal strategi til å verte regionalt fragmentert, skriv Håvard Teigen (2011). Eit arbeid vi kan trekkje fram her er eit forprosjekt om etablering av Regionalt senter for inkludering og mangfald i Møre og Romsdal (Thunem 2010). Denne undersøkinga viste at blant dei 11 kommunane som var med i granskinga, var det berre i samband med kommunen si rolle som arbeidsgjevar at spørsmål om likestilling og mangfald blir adressert. «Bortimot ingen ser at kommunen òg har eit ansvar i forhold til likestilling og mangfald i samfunnsplanlegging eller tenesteproduksjon. Dei ser ikkje at dette er eit aktuelt tema å bringe inn i samfunnsplanlegging eller at det har betyding for å produsere likeverdige tenester til befolkninga». 20 Thunem (2010:8). Uansett perspektiv ein har hatt på kjønn ser ein at auka likestilling mellom kjønna aldri har vore eit sentralt argument for kvinnesatsinga i distriktspolitikken. Det har ikkje vore noko uttalt mål at ein skal satse på distrikta for kvinnene si skuld eller for likestillinga si skuld. I staden har kvinner vore sett på som eit virkemiddel for distriktsutvikling. Argumenta som vart brukt gjekk på at det å satse på kvinner også kom andre til gode; både menn, kvinner, barn og eldre. «Utan jenter stopper Bygde-Noreg!» - var eit av dei tidlege slagorda. Etter kvart vart det også eit argument, særleg frå SND, at næringslivet burde få tilgang til kvinner sine ressursar. I St.meld. nr. 34 ( ) Om distrikts- og regionalpolitikken gjekk ein inn for ei endring frå enkeltståande kvinne- og ungdomssatsingar til eit meir heilskapleg kjønns- og livsfaseperspektiv i distrikts- og regionalpolitikken. Både i verkemiddelbruk og i mål- og resultatstyringa ynskte ein å bygge på det tredje perspektivet på kjønn som er presentert over: kjønnsperspektivet. Ein ville ta omsyn til at befolkningssamansetninga er mangfaldig når det gjeld kjønn og livsfasar. I følgje Rönnblom (2005) viser nettopp livsfaseperspektivet at den norske regionalpolitikken i stor grad er basert på eit forskjellsperspektiv på kjønn i motsetnad til i Sverige der det er likestillingsperspektivet som ligg til grunn. Når ein les stortingsmeldingar og andre politiske Side30

31 dokument, ser ein at når politikken ikkje er kjønnsblind, er kjønn kopla opp mot reproduksjonsarenaen. På grunn av at hovudmålet med distriktspolitikken er å oppretthalde busetnadsmønsteret, blir livsfaseperspektivet legitimert gjennom at småbarnsfamiliar er viktige for reproduksjonen og der har kvinner og menn ulike roller. Distriktspolitikken er altså ikkje laga for at kvinner og menn i distrikta skal bli meir likestilte, men for at distrikta skal få fleire fødedyktige kvinner no «kamuflert» som småbarnsfamiliar (det er slett ikkje all livsfasar som er interessante for distrikta). Grimsrud (2011) er også inne på dette når ho viser korleis satsinga på rekrutteringa av barnefamiliar (som resultat av livsfaseperspektiv) og fråveret av jobbfokus i tilflyttingsarbeidet eigentleg er ein satsing på kjønnstradisjonelle familiar der mor er heime med barn og ikkje treng ein full jobb. Argumenta for å få til ei kvinnesatsing har alltid vore sterkt kopla til busetnadsmålet i distriktspolitikken. Vi kan også sjå tinginga frå fylkestinget i denne samanheng. Dei ynsker seg ei utgreiing om kva som skal til for å få kvinner år til å busette seg i fylket. Aldersspesifiseringa er i tråd med livsfaseperspektivet og indikerer at dette har med reproduksjon å gjere. Skal kvinner flytte til Møre og Romsdal for å sikre busetnadsmålet, for å gjere kjønnsbalansen betre slik at det blir nok koner og mødrer? Sidan mannen og mannleg åtferd gjerne blir (umedvete) sett på som norma, er det vanleg å spørje kva som er «gale» med kvinna nå ho ikkje oppfører seg likt med mannen. I dette tilfelle: kva er det som er «feil» med kvinner sine bupreferansar sidan dei ikkje kjem til fylket? Og kva er det som er «galt» med Møre og Romsdal sidan kvinner ikkje vel å bu her i like stor grad som menn? Ein kunne jo like gjerne spørje kva som gjer at menn i større grad vel å busette seg i fylket. Om ein set kvinna i sentrum blir spørsmålet: kva skal kvinnene med Møre og Romsdal kvifor bør dei flytte dit? 21 Side31

32 22 Side32

33 3.0 Individretta forsking om kjønn, flyttemønster og flyttemotiv 3.1 Kvinner har lang tradisjon for å flytte frå distrikta I moderne tid har hovudstraumen flyttarar gått frå bygd til by i takt med minkande behov for arbeidskraft i primærnæringane og aukande behov for arbeidskraft i bynæringane. Kvinnene har så lenge vi veit vore i fleirtall blant flyttarane, og gitt opphav til omgrep som jenteflukt, kvinneflukt og kvinneunderskot. Ei undersøking frå slutten av 1700-tallet viser at jenter flytta i større grad enn gutar den gongen også, og dei var yngre då dei flytta. Nesten halvparten av jentene i 20-årsalderen flytta for å «ta teneste», mens berre ein tredel av dei jamgamle gutane gjorde det same (Oldervoll 1980 sitert i Bøe 1991). Forklaringa er at ein stor del av gutane hadde ein gard å overta, samtidig som det var større etterspurnad etter tenestejenter enn tenestegutar i byane. I tillegg skriv Oldervoll: «Det synest å vere noko meir enn trongen for å redusera husstanden og å skaffa seg arbeidskraft bak byttet av husstand på slutten av 1700-talet Kan det og vere at dei unge ikkje berre såg det vonde i å vere tyende? Ein kan tenkja seg at det utvida ekteskapsmarknaden for den einskilde. Ein vart kjent med fleire, og sjølv om tenestelønene var låge, kunne ein gjennom tenesta etablera ein økonomisk basis for ekteskap» (Bøe 1991 s. 109). Denne jenteflukta frå bygdene førte til eit stort kvinneoverskot i byane. I Kristiania var det rundt kvinner pr. 100 mann i alderen år (Myhre 1990). Kvinneflukta frå landsbygda er såleis ikkje noko nytt fenomen i norsk historie, og heller ikkje i andre land det er naturleg å samanlikne seg med. På bakgrunn av analysar av folketeljingar i Storbritannia og seinare i Nord-Amerika og Europa på slutten av 1800-talet, formulerte Ravenstein 11 flyttelover kor den sjette lydde: Females are more migratory than males within the kingdom of their birth, but males more frequently venture beyond (Ravenstein 1885:199). Sjølv om mykje har forandra seg i løpet av eit par hundre år, er det fortsatt slik at fleire kvinner enn menn flyttar frå distrikta til byane. Resultata frå den nasjonale flyttemotivundersøkinga i 2008 viste at det fortsatt er det slik at fleire menn enn kvinner blir buande i distrikta på grunn av ein gard eller annan eigedom, og fortsatt er det fleire kvinner enn menn som flyttar på grunn av ein ektefelle/partnar (Sørlie 2009). Så ei av forklaringane på at kvinner reiser frå Møre og Romsdal kan vere at «det har dei alltid gjort det er ein tradisjon». Kanskje kan vi seie at det er del av ein godt forankra kvinne-/kjønnskultur? 3.2 Kjønnsforskjellar i bufastheit og flytting Analyser av det kopla flyttehistoriematerialet i SBB viser at det normale er å flytte frå oppvekstkommunen minst ein gang i aldersfasen år 5. På landsbasis gjer om lag 70% av jentene og 60% av gutane dette. Frå dei minst sentrale kommunane (som t.d. Halsa) flytter i regelen nesten 80% av kvinnene og litt over 60% av gutane. Jo meir sentral kommunen er, jo 5 Tala gjeld årskull født i Tala endrar seg svært lite frå årskull til årskull, noko som kjem fram om ein løpande studerer rapportar som bruker denne datakjelda. 23 Side33

34 færre flytter og mindre kjønnsforskjell er det (sjå tabell 2, Sørlie 2009) 6. Ein del av desse kjem att som tilbakeflyttarar, og det kjem og ein del nye tilflyttarar til kommunen. Vi kan merke oss at uansett kommunetype så flytter meir enn halvparten av jentene, og uansett kommunetype så flytter fleire jenter enn gutar. Ein annan måte å seie det på er at menn oftare enn kvinner er bufaste. Tabell 1. Del bufaste, tilbakeflytte og fråflytte etter kjønn og kommunesentralitet. Prosent av storleiken på årskulla på 15-årstrinnet. Målt i 2003 då dei var år gamle. Kjelde: Sørlie Tabell 1 viser at tilbakeflyttardelen 7 ligg på ca prosent av årskulla blant begge kjønn. Det vil seie at tilbakeflyttardelen er nokså likt fordelt mellom kjønn, og den er og nokså likt fordelt mellom kommunetypar samanlikna med andre flyttegrupper. Vi kjenner ikkje til analyser som tilseier at det er færre kvinner enn menn som flytter tilbake til Møre og Romsdal. Det er delen bufaste og delen nykomarar 8 som varierer mest mellom kommunar, og det som skil vekstkommunar frå dei andre er at dei har større delar nykomarar. Kvinner er oftare blant nykomarane enn menn det heng sjølvsagt saman med at dei flytter mest i utgangspunktet. Kvinner bytter med andre ord oftare plass enn mannfolka. Dei flytter oftare til mannen sin heimkommune enn motsett også. Ved 40-årsalder bur om lag halvparten av befolkninga i same kommune som dei vaks opp i litt færre kvinner, og litt fleire av menn. Ser vi berre på dei som er gifte, bor heile 70 prosent både av kvinner og menn i egen eller i ektefellen sin oppvekstkommune når dei er i 40- årsalderen. Det betyr at kvar du vekst opp, er av stor betyding for kvar du vert buande seinare i livet. 3.3 Skilnader i kvinner og menn sine flyttemønster På slutten av 1990-talet fann Grimsrud (1999a, 1999b; sjå også Sørlie 2009) at kvinneflukta frå utkantkommunane hadde minka i den forstand at dei netto tapte færre kvinner enn før. Det kom av at kvinner i større grad enn tidlegare var bufaste, og at det var litt fleire som kom som nykomarar. Det er uklart korleis dette har utvikla seg for yngre årskull. 6 Desse tala kjem fram ved å leggje saman tilbakeflyttardelen og fråflyttardelen i tabell 2. 7 Tilbakeflyttar er definert med utgangspunkt i kommune; nærare bestemt ein som i løpet av aldersfasen år for det første har flytta frå den kommunen han/ho budde i då dei var 15 år, og for det andre må personen ha flytta tilbake til denne kommunen og blitt buande der til han var 40 år gammal. 8 Nykommarar til ein kommune er dei som bur der ved fylte 40 år, men som ikkje budde der då dei var 15 år. 24 Side34

35 Om flyttemønsteret kan vi sei at sjølv om fleire kvinner enn menn flytter, så går flyttestraumane omtrent i same retning. Den største skilnaden er at fleire kvinner enn menn flytter over korte avstandar, og at litt fleire kvinner enn menn flytter motstraums frå storbyar til distrikta (men denne delen er veldig låg i utgangspunktet). Det er ei myte at fleire kvinner enn menn busett seg i storbyområda; det er relativt færre kvinner enn menn som gjer dette (Grimsrud 1999a, Sørlie 2009) 9. Arbeidsinnvandringa har eit anna mønster Dei seinare åra har likevel den store arbeidsinnvandringa til Noreg og til Møre og Romsdal endra noko på kva ein kan seie er typisk for menn og for kvinner sine flyttemønster. Kvinner er i fleirtal blant innanlandske flyttarar, medan menn er i fleirtal blant arbeidsinnvandrarane. Sidan det er arbeidsinnvandrarane som bidreg til vekst i folketalet, gjer mannsoverskotet blant arbeidsinnvandrarane mykje til at mannsoverskotet i Møre og Romsdal blir større enn det elles ville har vore. Figur 3 nedanfor viser kjønnsgapet i innvandrarbefolkninga i fylket Menn Kvinner Figur 3. Tal innvandrarar busette i Møre og Romsdal etter kjønn, Kjønnsskilnader i flyttemotiv Det er gjennomført mange flyttemotivundersøkingar i einskildkommunar og små regionar gjennom tidene 10. Dei er lagt opp forskjellig og difor er det vanskeleg å samanlikne dei og trekke ut generelle kunnskap om for eksempel endringar i kvinner og men sine flyttemotiv over tid. Det er likevel indikasjonar på at arbeid har fått mindre å sei som flyttemotiv, medan stadsrelaterte faktorar har blitt meir relevante. Når det gjeld kjønnsskilnader viser dei fleste undersøkingane at kvinner oftare enn menn legg vekt på familieorienterte motiv; t.d. flytte 9 Det er likevel fleire kvinner som flytter til storbyane i utgangspunktet, men dei flytter også derifrå i større grad enn menn. Det har dels med type utdanning å gjere (Grimsrud 1999b). 10 Sjå Bugge og Wikan (1988); Grimsrud mfl. (1997); Orderud & Onsager (1998) for oppsummeringar. Flyttemotivundersøkingar har gått litt av moten, så det har ikkje vore gjort særleg mange oversiktsanalyser sidan 1990-talet. 25 Side35

36 saman med kjærast, gode oppvekstvilkår for barn og nærleik til familie. Menn legg oftare vekt på arbeidsrelaterte faktorar. Ein skal og hugse på at sjølv om kvinner oftare legge vekt på familiemotiv, viser mange (men ikkje alle) av undersøkinga at arbeid likevel er det motivet som oftast blir nemnt. Undersøkingane indikerer også at det er mindre kjønnsskilnader i flyttemotiv di høgre utdanning flyttarane har. Orderud (2002) fann at ein skilnad mellom unge kvinner og menn sine flyttemotiv, er at jentene sine motiv er meir samansett dei gir oftare fleire motiv enn menn. Dei fleste undersøkingane på 1970, og 1990-talet har handla om flytting frå distriktskommunar og om mogleg tilbakeflytting. På 2000 talet vart undersøkingane færre og i større grad retta mot tilflytting til distrikta. Ein studie av utflyttararar frå Oslo fann at ønske om å komme nærmere familie var det motivet som flest tillegg størst vekt (38%), og det var ikkje signifikante skilnader mellom kvinner og menn. Arbeid kjem på andre plass med 34%; og her var det forskjell på menn (41%) og kvinner (30%). Bustad kjem på tredje plass (32%) med omtrent lik fordeling på kvinner og menn (Pedersen 2000). Denne undersøkinga viser to generelle trekk. Det eine er at fleire studiar som viser at arbeid ikkje er like viktig som flyttemotiv når flyttinga går frå sentrale strøk til mindre sentrale strøk enn i motsett retning. Det betyr likevel ikkje at arbeid ikkje er viktig. Villa (2004) peiker på at arbeid gjerne er det siste som fell på plass når ein ynskjer å flytte til distrikta. Arbeid er altså naudsynt for at flyttinga skal gjennomførast sjølv om motivasjonen for å flytte i utgangspunktet er ein annan. I ei undersøking av kvinner sine motiv for å flytte til Valdres, skriv Grimsrud (2005) at det er fleire kvinner enn menn som kan «tillate» seg å vektlegge andre motiv enn jobb når dei flytter, eller når dei ynskjer å flytte. Dette er fordi at mange blir heilt eller oftare delvis - forsørgde av sine menn. Kvinner kan oftare tillate seg å flytte først og så la jobben kome etter kvart. Den siste landsomfattande bu- og flyttemotivundersøkinga viser at den største kjønnsforskjellen fortsatt er at menn i større grad grunngjev både flytting og busetnad med arbeid, medan kvinner i større grad knyt dette til familiemotiv (sjå tabell 2). Denne forskjellen er aller størst for tilbakeflyttarar til mindre sentrale kommunar. Kvinnelege tilbakeflyttarar hadde sjeldnast arbeid som flyttemotiv. Vel ein å flytte tilbake er det oftare familie- og stadsrelaterte motiv som ligg bak. Arbeid er viktigare som motiv di høgare utdanning ein har, og di høgare utdanning ein har di mindre skilnad i flyttemotiv er det mellom kjønna (Sørlie mfl. 2012). Tabell. 2. Fordeling av bu- og flyttemotiv på landsnivå etter kjønn. Prosent. Flyttemotiv Bumotiv Totalt Menn Kvinner Totalt Menn Kvinner Arbeid Bustad Stad/miljø Familie Helse Utdanning ikkje svart Kjelde: Sørlie mfl Side36

37 4.0 Arbeidsmarknad, utdanning og bygdekultur I forskinga referert ovanfor, kapittel 3, var kjønn i hovudsak brukt som ein (av fleire) variablar i kvantitative undersøkingar for å vise det store bildet av variasjonar i flyttemønster og flyttemotiv for kvinner og menn. Då sentraliseringa skaut fart på 1980-talet etter at talets grøne bølgje hadde lagt seg, vart «Kvinneflukta frå distrikta» utgangspunkt for mykje forsking. Sjølv om nivået på fråflyttinga ikkje heilt nådde opp til nivået på 1960-talet, var konsekvensane (i form av nedgang i folketalet og forgubbing) tydelegare på grunn av at fødselstala hadde minka. Det var ikkje lenger noko «overskot» av barn som kunne kompensere fråflyttinga. Her hadde ein altså med djuptgåande samfunnsendringar å gjere, og forskinga søkte i stor grad strukturelle forklaringar på desse endringane. 4.1 Analyser av arbeidsmarkanden: mannejobbar og kvinnejobbar. Mykje skulle dreie seg om analyser av arbeidsmarknaden. Dels fordi den ekspanderande oljeøkonomien gjennom 1970-talet gjorde det naudsynt med kunnskap om ny arbeidskraft, og dels fordi kvinnerørsla la stor vekt på at vegen til frigjøring gikk gjennom økonomisk sjølvstende. Kvinneforskarane synleggjorde korleis kvinner deltok i og tilpassa seg arbeidsmarknaden, og ikkje minst kom dei med nye spørsmål knytte til arbeidsdelinga både i og utanfor den lønna delen av arbeidsmarknaden (Forsberg 1989, Friberg 1990, Jensen 2003). Innbakt i dette var ein fagkritikk av dei metodar og omgrep som ble brukt i forskinga; dei var tilpassa mannen sitt arbeidsliv, men ikkje kvinna sitt (jf. Avsnitt 2.2.) Doreen Massey (1984, 1989) viste tidleg korleis den storstilte nedlegginga av industriarbeidsplassar og dei næringsøkonomiske omstillingane i England på 1970-talet ikkje berre handlar om romleg-geografiske arbeidsdeling, men også om kjønna arbeidsdeling. Det var tradisjonelle mannsarbeidsplassar som ble lagt ned, medan dei nye som vart etablert sysselsette kvinner. Det vart då synleggjort at jobbar er kjønna. Massey viste også korleis det lønna arbeidet på lokalt nivå hang i hop med kjønnsrelasjonar utanfor arbeidsmarknaden. Når mannfolka miste industrijobbane sine, vart det ikkje lenger behov for at kvinna tok seg av all sørvisen på heimebane. Dermed vart kvinner frigjort frå sine tradisjonelle plikter og kunne ta på seg lønna arbeid. Dette skiftet i kjønna arbeidsdeling har også vore tydeleg i Noreg. Foss og Tornes (1992) og Foss (1992) viste korleis offentleg sektor sin ekspansjon gjekk hand i hanske med kvinner sitt inntog i arbeidsmarknaden gjennom 70-talet. Denne tilpassinga bidrog sterkt til at busetnadsmønsteret på 1970-talet vart meir balansert enn det har vore i tiåra både før og etter. Vi skal likevel hugse at «kvinnerevolusjonens fortropp» som Foss kallar kvinnekulla fødde på slutten av 1940-tallet og gjennom 1950-talet, hadde ei deltidstilpassing til arbeidslivet dei organiserte lønsarbeidet rundt reproduksjonsoppgåvene og kunne ikkje leve av inntekta si. Kvinner fødde på 1960-talet tok meir utdanning og var meir forberedt på ei heiltidstilpassing til arbeidslivet. Men desse kulla møtte ikkje den same regionale jobbveksten som utbygginga av velferdsstadten førte med seg. I mange distriktsarbeidsmarknadar var offentleg sektor no lukka (offentleg sektor var likevel totalt sett hovudarbeidsgjevar for desse kvinnene). Desse årskulla kom inn i arbeidsmarknaden på 1980-talet då veksten var større i privat tenesteyting og jobbane var meir sentralt lokalisert. Det førte til eit meir sentralisert busetnadsmønster for desse kulla av kvinner (Foss 1992). 27 Side37

38 Ein lærdom ein kan trekkje av dette er at den etablerte arbeidsmarknaden ikkje treng å spegle ønska og kvalifikasjonane til dei nye kulla arbeidstakarar det treng ikkje vere nokon hand-ihanske-tilpassing. Dei kulla som ble fødde på 1970-tallet og som kom ut i jobb gjennom 90- tallet, hadde like mykje om ikkje meir utdanning enn sine «brør», og hadde nok også i større grad enn sine «mødrer» i fortroppen planlagt sine liv ut frå visjonen om å kunne forsørgje seg sjølv. Som «døtrer» av fortroppen var dei i utgangspunktet spreidd busette men klarte arbeidsmarknaden i distrikta å fange dei opp? Det sentraliserande flyttemønsteret på talet tyder ikkje på det. Som vi skal komme tilbake til, kan det hende at dette ikkje berre har med opningar i arbeidsmarknaden å gjere, men også med at desse kvinnene ikkje var komfortable med at fortroppen har sett sitt stempel på kva som er ei høveleg tilpassing til distriktsarbeidsmarknaden for kvinner. Når det gjeld kulla som vart fødde på 80-talet, så har dei i mindre grad vakse opp i distrikta, og vil truleg i mindre grad flytte dit. Betydinga av næringsstrukturelle endringar for den kjønna arbeidsmarknaden er også tatt opp med utgangspunkt i menn sin ståstad. Dei tradisjonelle mannsarbeidsplassane i primær- og sekundærnæringane har blitt færre, mens talet arbeidsplassar i tenestenæringane har vakse. Dette har vore med på å gjere menn i distrikta meir sårbare for arbeidsløyse og statustap (Pettersen 1996). Det er dei menn som ikkje tilpassar seg nye roller lokalt, eller gjennom flytting, som kan bli råka av dette. Som vi skal komme tilbake til, kan desse marginaliserte mennene gjerne forstått som dei bufaste med låg utdanning - redusere kvinnebusettinga for dei «nye» kvinnene vil ikkje ha slike menn. 4.2 Kva har auka utdanningsnivå å seie for flytting? Utdanning fører til flytting. Først ved at mange må flytte for å ta utdanning, og deretter fordi utdanninga ofte gjer at ein må søke jobbar som ikkje finst over alt. Men utdanning verkar flyttedrivande også på andre måtar. Under utdanning blir dei sosiale banda til heimstaden ofte svekka samtidig som ein knyter ny band til studiestaden; ein får nye venner, nye fagfeller og kollegaer og ikkje så reint sjeldan ein (ny) kjærast. Som regel har kjærasten også høg utdanning, og det vil snevre inn talet aktuelle bustader. Ein aukande del av årskulla blir buande i storbyområda på grunn av dette (Sørlie 2009). Men sidan det er blitt vanleg blant dei unge å ta høgare utdanning, ser vi også at dei som flytter mot straumen, frå byane til utkanten, har meir utdanning enn tidegare. Slik var det ikkje før. Likevel er det fortsatt slik at jo meir utdanning ein tilflyttar til distrikta har, desto meir sannsynleg er det at ho/han vil flytte ut igjen seinare, - og bli ein såkalla vidareflyttar. Dersom ein berre ser på dei som har utdanning på høgskule/universitetsnivå, finn vi at kjønnsskilnadane i flyttemønsteret er mykje mindre enn for dei utan utdanning. I det heile teke ser det ikkje ut til at «utdanningseksplosjonen» har ført til at distrikta har tapt fleire kvinner enn menn. Grimsrud (1999b) set den reduserte kvinneflukta ho observerte for kull fødde på og 60-talet i samanheng med distriktsarbeidsmarknaden på den eine sida og kvinner og menn sine utdanningsval på den andre. Dei fleste kvinner har utdanna seg til jobbar i offentleg sektor, som for eksempel lærarar, førskulelærarar og sjukepleiarar. Denne typen jobbar finst i alle kommunar, og det var også sterk vekst i denne typen jobbar då desse årskulla av kvinner gjekk ut i arbeidslivet. Menn med høg utdanning vel oftare utdanningar som kvalifiserer for jobb i privat sektor, eller jobbar som berre sjeldan er å finne i distrikta. Dermed har tradisjonelle utdanningsval gjort det lettare for kvinner enn menn å få jobb i distrikta (sjå 28 Side38

39 også Heggen og Olsen 1995). Saman med auka tilflytting av kvinner utan utdanning, ser dette ut til å ha bremsa netto fråflytting. Fleire kvinner enn menn frå utkantstrok tek høgare utdanning, og bygdejentene tek også meir utdanning enn byjentene. Heggen (2002) kallar dette utkantjentenes stille revolusjon. Høgare utdanning føreset flytting til byane. Heggen set dette i samanheng med korleis bygdesamfunna er kjønna. Han skriv blant anna at «miljøet heime [i bygdene] blir gjerne oppfatta som maskulint og einsidig». Det å ikkje ta utdanning, men heller bli buande på heimstaden, kan derfor bety «at ein blir hangande igjen i det som blir oppfatta som ein tradisjonell og lite framtidsretta posisjon» (Heggen 2002:15; sjå også Fosso 2004). Heggen meiner jentene sine utdanningsval kan forståast som deira måte å skapa seg sjølv på. Utdanning inngår i deira konstruksjon av det gode liv. I konklusjonen skriv Heggen (2002:18) dirfor:... at utkantjentene framleis i større grad held fast i utdanningsperspektivet, kan vere eit uttrykk for at dei framleis har kampar å kjempe i forhold til sterke tradisjonar i sine lokalmiljø... det kan óg tyde på at utdanning for desse jentene blir sett på som eit viktigare instrument for å kunne velje den livsstilen dei ønskjer. For mange byjenter kan utdanning vere mindre viktig i ein slik samanheng. 4.3 Kjønnstradisjonelle bygdesamfunn Forskinga om kvinneflukta frå landsbygda har ikkje berre vore oppteken av arbeids- og utdanningsmarknaden; ein anna strukturell forklaring som vart brakt til torgs særleg på 90- talet var den underordna posisjonen kvinna hadde i tradisjonelle bygdesamfunn. Sjølv om denne forskinga dels er knytt til næringslivet, er han primært orientert mot dei sosiale strukturane i distrikta. For eksempel vart verknadane av odelslova diskutert. Den gamle patriarkalske lova sikra gutane arbeidsplass og inntekt så vel som symbolsk kapital i distrikta, medan kvinna tydeleg fekk færre bindangar til heimstaden. Trass i ny lov frå 1974, er det det framleis fleire menn enn kvinner som overtek og driv gard (Heggem 2014). vidare har særleg Bygdeforsking dokumentert ei rekke kjønnsdiskriminerande strukturar i primærnæringane og i andre bygdenæringar (t.d. Haugen 1998; Follo 2008). Forskarane har ikkje berre vore opptekne av at næringane i seg sjølve er mannsdominerte, men og av at arbeidsdelinga utanfor arbeidsmarknaden er kjønnsdelt. Blekesaune og Haugen (2002) viser at sjølv om dei kvinnelege bønder jobbar på lik line med mannlege bønder, tek dei også på seg reproduktive arbeidsbyrder som deira mannlege kollegaer i større grad slepp unna. Kjærleiksmarknaden og flukta frå harrygutta Kvinner flyttar oftare til mannen sin oppvekstkommune enn omvendt. Kjærleik har alltid vore eit viktig flyttemotiv for kvinner. På mange måtar kan ein seie at kjekke menn er ein attraksjonsfaktor for å få fleire kvinner til bygdene. Men i følgje distriktskvinneforskar Sissel Fredriksen er det no ein aukande mismatch mellom det livet bygdegutane ynsker å leve og det livet bygdejentene ynsker å leve. Til Dagbladet 19. mars 1998, sa Fredriksen: Det kryr jo av mannfolk i distriktene. Damene burde stått i kø, men gjør det ikke. Jentene synes åpenbart ikke at de er attraktive eller spennende nok som samlivspartnere. Mens mannfolk gjerne gifter seg nedover på den sosiale rangstigen, leter kvinner etter partnere 29 Side39

40 som befinner seg høyere opp. For jentene i kyststrøkene og på bygda finnes disse mennene som oftest i byene. Jentene vil ikke ha sidrumpa gutter som de kanskje attpå til må forsørge om de er riktig uheldige... [Når] menn tviholder på sitt tradisjonelle liv og maskuline utkantverdier, mens kvinner er meir moderne og tilpasningsdyktige... [da] blir det en kollisjon her, det må vi bare erkjenne. Med denne vinklinga set Fredriksen fingeren på eit problem: Nemleg at mange kyst- og bygdesamfunn opplevast som kjønnstradisjonelle og ikkje egna for moderne kvinner. Det er bygda som svikter jentene. Ikkje omvendt. Dette er ein kontrast til den tids flyttemotivforsking som framheva at kvinner flytte til byane fordi dei fann byane meir attraktive («neonlyseffekten») ikkje fordi det var noko gale med bygda. Gubbekultur? Fleire kvinneforskarar meinte at ein måtte forstå kvinneflukta som ein flukt frå dei patriarkalske strukturane på bygdene (Forsberg, Dahlström). I tråd med denne tanken undersøkte Grimsrud (1999, 2000, 2001) i kva grad den såkalla «gubbekulturen» ein kultur der det mannfolk gjer er meir verd enn det kvinnefolk gjer - kunne ha å seie for fråflytting, tilbakeflytting og innflytting til distrikta. Ho fann i likskap med flyttemotivundersøkingane at gubbekulturen ikkje var eit tema då dei unge kvinnene valde å flytte ut det var snarare utdanning, jobb og eventyrlyst som lokka dei til byane. Men på spørsmål om tilbakeflytting kom likevel den lokale kjønnskulturen fram som årsaka til at dei ikkje ville flytte heim att. Interessant nok var det ikkje gubbekulturen dei frykta, men kjerringkulturen. Dei meinte det i stor grad var dei busette og etablerte kvinnene på heimstaden som bestemte kva som høvde seg for kvinner og kva som ikkje gjorde det. Det var kjerringane, og ikkje gubbane, som sette grenser for korleis dei kunne leve sine liv. Liknande resultat kom Haugen og Villa (2006a, 2006b) fram til då dei studerte sladrekulturen som unge jenter på bygda opplevde. Grimsrud (2000, 2005, 2011) undersøkte også grunnane til at kvinner flytta til bygdene. Ho fann då at den same kjerringkulturen som verka avskrekkande på nokon, var tiltrekkande for andre. Mange kvinner føretrekk bygdene nettopp fordi dei gir rom for tradisjonelle familie- og kjønnsrelasjonar. Dei synes det er heilt greitt å komme vekk frå karrierejaget dei opplev i byane. Det er mange som sett visjonen om det gode liv på landet i samanheng med tradisjonelle kjønnsrelasjonar (Little & Austin 1996). Argumentet dei fleste kommunar bruker for å lokke til seg tilflyttarar er gode oppvekstvilkår, og ein kan sjå av resten av innpakninga at dei sikter seg inn mot barnefamiliar som føretrekk den kjønnstradisjonelle arbeidsdelinga (Grimsrud 2011, Grimsrud og Aure 2013). 30 Side40

41 5 Identitet og attraktivitet Med dette er vi over i ein annan forskingstradisjon: korleis kjønn blir konstruert. Det er ikkje lenger korleis bygda er eller korleis kvinner og menn er som er interessant; det er korleis bygda, kvinner og menn forståast og oppfattast som er viktig, og ikkje minst kva konsekvensar dette har for flyttepraksisar. Som vi var inne på over, har oppfatningar av bygdesamfunnet som kjønnstradisjonelt konsekvensar for kven som vil flytte dit. Motsett er også lokalsamfunna med på å skape kjønnsidentitetar; t.d. fann Grimsrud (2000) at dei potensielle tilbakeflyttarane fryktar at dei fastbuande kvinnene skal ekskludere dei frå kvinnefellesskapet i bygda på grunn av den høge utdanninga og dei gode jobbane dei har. Disse kvinnene ser seg sjølv som annleis enn bygdekvinnene. Eit anna eksempel er Berg (2002) som viste korleis kjønnsidentitet er knytt til bustadsval gjennom å fokusere på menn som flyttar mot straumen. Ho viser at det ikkje er lett for menn som ikkje liker å gå på jakt eller som på andre måtar ikkje passer inn i bygdekulturen «med hår på brystet» å velje å flytte til bygda. Det sentrale med forsking av denne typen er den seier noko om kven som passer inn på kva type stader. Identiteten til bustaden må passe med eins eigen personlege identitet. Manglande samsvar vil kunne føre til flytting. Stader kan vere kjønna gjennom det Forsberg (2001) kallar lokale og regionale kjønnskontraktar. Det er relativt stabile stadsbundesystem som seier noko om korleis kvinner og menn kan vere og korleis relasjonen mellom dei skal vere. Grimsrud (2011) undersøkjer korleis kjønnskontrakten i Valdres kan gje rom for dei tre distriktskvinnetypane Moderna, Konserva og Alterna (Fredriksen, Skålnes). Ho finn at Valdres har eigenskapar som alle desse tre kvinnetypane finn attraktive; kort fortalt gode karrieremoglegheiter for Moderna, deltidsjobb og tradisjonelle familieverdiar for Konserva, og småbruk og mykje natur for Alterna. Men måten Valdres omtalte seg og marknadsførte seg sjølv på; med hovudvekt på gode oppvekstvilkår, fred og ro og nostalgi tyda på at det berre var Konserva som var offisielt velkommen. Vidare viste ho at det kvardagslivet kvinnene gjekk inn i var basert på at det var Konserva som hadde definisjonsmakta; det var ho som for eksempel bestemte kva som var ei god mor/kvinne (dei har t.d. ikkje barna sine i barnehagen heile dagen, og ho er mest mogleg heime så lenge barna er små). Denne dominerande kjønnskontrakten tiltrekte seg ikkje overraskande fleire kvinner av Konservatypen enn av Moderna- og Alternatypen. Vidare viste ho at Moderna- og Alternakvinnen i større grad enn Konservakvinnene flytta ut igjen. Mangel på karrieremoglegheiter var ikkje hovudgrunnen til at modernakvinnene ville flytte (mange meinte dei hadde betre karriereutsikter i Valdres enn andre stader), men det kjønnstradisjonelle sosiale miljøet kunne mange av dei ikkje leve med i lengda. Alternakvinnene ønskte å flytte på grunn av mangel på respekt og på grunn av mangel på likesinna. Bulyst og attraktivitet Dei siste åra har det vore mykje fokus på bulyst og stadsattraktivitet. Den betydinga staden har for flytting og bulyst er samansett, ho kan forandrast og arte seg forskjellig frå person til person. Det meiningsinnhaldet ein person knyt til ein stad treng ikkje vere klart og tydeleg, eller permanent men endre seg heile tida. Staden vil også endre seg heile tida. Det gjer at det er vanskeleg å kome med generelle forklaringar og råd om kva typar stader som er attraktive for kategorien kvinner eller andre kategoriar folk. 31 Side41

42 Det som likevel har vore tydeleg i nyare forsking om stader er at den symbolske verdien er viktig like viktig som dei materielle kvalitetane ved staden (arbeidsplassar, natur, bustadmarknad, osv.) 11. Kva kjensler ein har for ulike stader blir viktig. Om Rauma oppfattast som Staden med stor s for dei som er interessert i bratt friluftsliv, så vil det hjelpe på rekrutteringa (Grimsrud 2013). Dersom Ålesund oppfattast som ein by for barske og brølande mannfolk så kan det verke fråstøytande på meir «siviliserte» menn og kvinner. Det finst også generiske stadmyter om kategoriar av stader og dei som bur der: Sunnmøre som staden for folk med spisse olbogar; landsbygda som keisam, storbyen som spanande osv. Det er vanskeleg for einskildstader å bryte gjennom som annleis enn kva den generiske stadmyten fortel om dei. Tilflyttings- og rekrutteringsarbeid Dei fleste kommunar driv eller deltek i rekrutteringsarbeid (Grimsrud mfl. 2012). Talet kvinneretta prosjekt har gått dramatisk ned sidan 1990-talet, medan satsing på småbarnsfamiliar har tatt seg opp heilt i tråd med retning gitt i den nasjonale regionalpolitikken. Grimsrud og Aure (2013) fann at dei fleste distriktskommunane hadde tilbakeflyttarar og småbarnsfamiliar som målgruppe, og bodskapen var variasjonar over temaa landleg idyll, gode oppvekstmiljø og vakker natur. Den underliggande bodskapen kan likevel lestast som «SOS vi søkk- kom og hjelp oss». Forfattarane går langt i å antyde at dette ikkje verkar særleg attraktivt for unge flyttarar dei ynskjer oftare å busette seg på ein stad som seier «det er her det skjer!». Slik kan ein tenke med omsyn til tiltak for å rekruttere kvinner til Møre og Romsdal også. Det kan truleg verke mot sin hensikt om det får preg av å vere «SOS vi manglar kvinnfolk kom og gje oss barn». Grimsrud og Aure (2013) konkluderer med at det er ein del tilflyttingstiltak som verkar men dei er på langt nær effektive nok til å motverke sentraliseringa. Det som verkar er tiltak som er spissa inn mot smale grupper samtidig som dei har eit opplegg som møter behova og ynskja til denne gruppa. Det kan for eksempel vere satsing på dei som likar bratt friluftsliv og legg til rette for aktivitetar og møtestader for denne gruppa (slik som Bratt Moro i Sogndal), eller Placement som har satsa på nederlendarar med ønske om å bu landleg og som i samarbeid med vertskommunar skaffar til vege hus, jobbar og regionale trainee-ordningar med program for unge med høg utdanning. Dette er heilskapelege og ressurskrevjande ordningar som rettar seg mot små målgrupper. Det er vanskeleg å finne resultat eller å måle effektar av meir generelle satsingar. 11 Villa 1999, 2004, Wiborg 2004, Aure 2008, Fosso 2004, Hansen 2004, Munkejord Danielsen Side42

43 2. DEL 2: Samanliknande studie av rekrutteringsstrategiar og attraktivitet «viss eg skulle vært noko anna, så kunne eg tenkt meg å vere ti år yngre, og kvinne med høg utdanning for det må da vere noe av det mest attraktive som finnes for tida» 1.0 Innleiing I denne delen av prosjektet angrip Møreforsking problemstillinga om at Møre og Romsdal manglar unge kvinner gjennom å snakke med tre kommunar. Sitatet over kjem frå ein tilsett i ei av dei undersøkte kommunane, og peikar på ei bevisstheit om at dette er eit høgst aktuelt politisk tema. Spørsmålet då er om dette er eit behov dei også kjenne på sjølve og kva tiltak som er sett i gang for å betre situasjonen. Framgangsmåten i denne delen er ei komparative analyse av dei strukturelle høve og valde strategiar for å gjere seg attraktive for unge kvinner og menn. Vi har samanlikna tre kommunar med ulike føresetnader når det gjeld folketal, flyttemønster, næring m.m. Ideen er at skilnadane mellom kommunane vil påverke kva strategiar kommunane tek for å tiltrekke seg nye innbyggarar. Kommunane vi har valt er Halsa, Sykkylven og Ålesund. Denne delen av rapporten vil presentere refleksjonane rundt rekrutteringsstrategiar i kvar enkelt kommune. Her blir det tydelig at det er svært ulikt korleis og i kva grad kommunane arbeidar med rekruttering. Felles for dei alle er at fokuset ser i stor grad ut til å vere snudd mot eit fokus på samfunnsutvikling for å betre stadens attraktivitet. Kvinneunderskot, flyttemønster blant kvinner og situasjonen med høgare utdanning i Møre og Romsdal er eit viktig bakteppe til desse diskusjonane. Rapporten startar difor med ei kort innleiing til desse tema og kommunene, før det empiriske materialet frå kommunane presenteras. Det vart klart avslutningsvis at sjølv om kommunane stort sett ikkje ser sitt eige arbeid med attraktivitet som kjønna, så kan alle strategiane likevel lesast i et sånt lys. 33 Side43

44 34 Side44

45 2.0 Kvinneunderskot i Møre og Romsdal Kvinneunderskotet aukar i Møre og Romsdal. Fylkesstatistikken viser at i aldersgruppa er underskotet størst i landet. Mykje av dette kan forklarast ved den industritunge næringsstrukturen i fylket. Denne delen av næringslivet blir omtala som maskulin. Næringa pregast vidare av lite krav til formell kompetanse, og samanlikna med resten av landet har Møre og Romsdal ein låg del høgt utdanna menneske. Omfanget av kvinneunderskotet må vurderast opp mot fleire forhold. Det eine er dei rent demografiske sidene. I en normalbefolkning vil det vere kvinneunderskott i alle yngre aldersgrupper. Ser vi til dømes på fødselskullet frå 2012, var det 94,8 levandefødde jenteborn per 100 guteborn i landet. Med mindre variasjonar er dette eit mønster som går igjen over tid. Mobiliteten påverkar også kjønnssamansetninga i befolkninga. Gjennom å sjå på aldersgruppa år under eitt, blir bildet også litt komplisert å tolke. Dette fordi ein på denne måten fangar opp deler av livsløpet der mobilitetsmønsteret er prega av ulike og tildels motverkande krefter. Oslo er til dømes det fylket som har størst kvinneoverskot blant åringer. Det er også det einaste fylket som har kvinneoverskot for denne aldersgruppa. På den andre sida har Oslo eit relativt stort kvinneunderskot i alderen år. Sett saman med et kvinneoverskot i nabofylket Akershus i same gruppe, seier det noko om det interne mobilitetsmønsteret i hovudstadsregionen, samtidig som det også kan påverkast av aldersskilnader knytt til danning av par. Det siste er resultat av at menn etablerer seg seinare i faste parforhold enn kvinner, og difor er eldre enn kvinnene når dei flyttar, som i tilfellet Oslo/Akershus, ut av bykjerna. Dømet over illustrerer at ulike prosessar påverkar kjønnsbalansen i befolkninga. Om vi ser på aldersgruppa år, ei aldersgruppe som i stor grad representerer etableringsalder, var det 90,2 kvinner per 100 menn i Møre og Romsdal. For landet sett under eitt var det 94,1 kvinne per 100 menn ved inngangen til I alt åtte fylker hadde lågare del enn landsgjennomsnittet, inkludert Møre og Romsdal. Møre og Romsdal ligger omtrent på nivå med fleire av dei andre Vestlandsfylka og noko over nivået i Finnmark, som var det fylket som hadde størst ubalanse i denne aldersgruppa. Delen kvinner har blitt redusert dei siste åra. Om ein for til dømes brukar inngangen til 2009 som referanseramme, var det 94,3 kvinner per 100 menn i alderen år i Møre og Romsdal. Det vil sei at nivået i fylket låg 1,5 prosentpoeng under nivået for landet som heilhet. I løpet av fem år var nivået for heile landet redusert til 94,1 kvinner per 100 menn, det vil sei med i alt 1,8 prosentpoeng. Samtidig låg Møre og Romsdal ytterlegare 3,9 prosentpoeng under landsgjennomsnittet, noko som tilsvarar 90,2 kvinner per 100 menn. Den aukande ubalansen mellom kjønna skjer i deler av landet der arbeidsinnvandringa er stor. Møre og Romsdal er som kjend blant dei fylka der arbeidsinnvandringa er stor. Denne innvandringa medverkar mellom anna til å vege opp for innanlandsk flyttetap for regionen og gi grunnlag for sterk befolkningsvekst. Samtidig bidrar denne innvandringa utvilsamt til å auke ubalansen i kjønnsfordelinga, ettersom hovudgruppa arbeidsinnvandrarar er menn i alderen år. 2.1 Høgare utdanning Møre og Romsdal er mellom dei fylka der delen av befolkninga med høgare utdanning er relativt liten. Dette gjeld både blandt kvinner og menn. Med høg utdanningstilbøyelegheit blant kvinner, kan dette i seg sjølv forsterke mønsteret. Indikatorar for kjønnslikestilling i 35 Side45

46 kommunane utarbeidet av SSB, viser at menn kjem dårlegare ut i forhold til landsgjennomsnittet enn kvinnene (5,9 prosentpoeng i skilnad for mennene mot 4,2 prosentpoeng for kvinnene i 2012). Manglande tilgang på arbeidsplassar for kvinner generelt, og kanskje særlig for kvinner med høgare utdanning spesielt, vil likevel vere ein avgrensande faktor i rekrutteringa av kvinner, både i Møre og Romsdal og fleire andre fylker i liknande situasjon. I rapporten «Kristiansund, Molde og Ålesund som regionale motorar» viste Møreforsking at Ålesund og Molde har vakse som studentbyar dei siste 15 åra, og at kvinnedelen er veksande begge stader. Ettersom høgskulane er ein viktig arena for rekruttering til regionen er dette interessant for temaet i rapporten her. Grythfeldt og Heggen (2012) viser at rekruttering til høgskulane er i stor grad lokal, og dei fleste får jobb i regionen etterpå. Stambøl (2013) har vist at dette har særlig stor betyding for byane i Møre og Romsdal. 36 Side46

47 3.0 Dei tre casekommunane Halsa, Sykkylven og Ålesund er tre kommunar som har ganske ulik næringsstruktur og demografiske utfordringar. Kommunane er primært valde ut frå omsynet til å belyse skilnadar i rekrutteringsstrategi, sett saman med at dei har ulikt utgangpunkt for rekruttering. Halsa kommune er vald fordi den har ein utfordrande næringsstruktur, geografisk plassering, og befolkningssituasjon. Kort sagt har Halsa ganske dystre tal reint statistisk, med sterk befolkningsnedgang dei siste åra. Pr budde det 1606 personar i Halsa. Det kan vere verdt å merke seg at statistikk ikkje gir det klaraste bilete av den reelle fråflyttingssituasjonen i kommunar med få innbyggjarar ettersom små endringar vil slå kraftig ut. Likevel er realiteten at Halsa har ein nedgang i folketal, og kommunen har også nedgang i tal arbeidsplassar. Dei ligg vidare lågt på statistikken når det kjem til kvinner pr. 100 menn i den aldersgruppa fylket er særlig interessert i. Når det gjeldt rekruttering av personar med høg utdanning så viser statistikken at det er ei svak auke i tal personar med høg utdanning av kort varighet, medan det er svært få i Halsa med lengre høg utdanning. Ei samfunnsanalyse av Halsa gjort av Nygaard, Kobro og Vareide (2013) omtala næringslivsstrukturen i Halsa som utfordrande ettersom industri, fiske og landbruk er viktige sektorar. Desse er sektorar som har nedgang også nasjonalt. Eit viktig omgrep i Telemarksforsking si analyse er «bustadsattraktivitet». I følgje rapporten er det slik i Halsa at når man kontrollera for typiske «flyttefaktorar» som tilgjengelige arbeidsplassar, så er det fleire som blir buande enn kva man skulle tru ut ifrå i tal arbeidsplassar som har forsvunne. «Bustadsattraktivitet» refererer då til denne x faktoren som påverkar busetnadsmønsteret. Spørsmålet blir då sjølvsagt kva faktorar som kva den består i; det rapporten og også dei tilsette i kommunen refererte til som «staden si ånd». Det blir viktig å sjå på korleis den spelar inn på arbeidet kommunen gjer i forhold til attraktivitet, og då særlig knytt til kjønnsfordelinga. Samstundes som Halsa er interessant fordi det er ei kommune som verkeleg kjenner på utfordringane fylket er opptatt av, så er ho også interessant fordi det er ei kommune som har vore med i ein del forsking rundt tematikken om attraktivitet og rekruttering. Det vil sei at dette er ei kommune der spørsmåla er på agendaen, eit inntrykk som også vart bekrefta av representantane frå Halsa kommune. Dei sa det var bevisstheit rundt utfordringane i lokalsamfunnet og ei delt haldning om at noko må gjerast. Ålesund kommune representerer ei anna type kommune i fylket, både når det gjeld næringsstruktur, befolkningstal og geografisk plassering. Ved utgangen av 2013 hadde Ålesund innbyggarar. Det er eit av dei områda i fylket med sterk vekst i befolkninga dei siste ti åra, med gjennomsnittleg folketilvekst på 1,56 % dei siste tre åra. Sjølv om dette er ein folkevekst over landsgjennomsnittet, er den innanlandske flyttinga negativ. Veksten kjem gjennom arbeidsinnvandring, og det er med på å forsterke trenden med eit overskot av menn i alderen år(årsmeldinga 2013). Når det gjeld utdanning viser årsmeldinga for Ålesund kommune at av innbyggjarane i Ålesund, så er det eit høgare tal enn landsgjennomsnittet som har utdanning på vidaregåande- 37 Side47

48 /universitet-/høgskulenivå. Det gjeld særlig vidaregåande. Fylkesstatistikken viser at dei aller fleste med høg utdanning i Ålesund har kortare høg utdanning, medan det er relativt få med lang høgare utdanning. Vidare er det ei svak auke i begge gruppene. I næringslivet er den maritime og marine sektoren viktig. Ålesund har som dei fleste andre byar mange sysselsette i servicenæringar, men skil seg ut på eit område; det er relativt få offentlige arbeidsplassar i byområdet. Dette er stillingar som ofte tiltrekk seg høgt utdanna arbeidskraft og dette er difor eit viktig moment i diskusjonen av rekruttering. Ålesund er interessant fordi utgangspunktet for å tiltrekke seg folk er eit heilt anna enn Halsa. Arbeidsinnvandringa gjer også at Ålesund har hatt vekst i folketalet, med då hovudsakelig av menn, noko som er eit interessant utgangpunkt for å diskutere rekruttering. Sykkylven kommune har ca innbyggjarar. Kommunen er best kjende for den dominerande møbelindustrien, men ho har også andre produksjonsbedrifter. Det har vore ein svak nedgang i sysselsettinga. På statistikken over høgare utdanning ligg Sykkylven under både fylkes- og landsgjennomsnittet når det gjeld både kortare og høgare utdanning. I samanlikninga mellom kommunane i denne rapporten, skil Sykkylven seg ut med høg grad av pendling inn til Ålesund. 3.1 Kvinner og flytting i dei tre casekommunane Aldersgruppa år er viktig for denne utgreiinga. Det er denne aldersgruppa fylket ynskjer å tiltreke seg, jf. vedtak i Fylkestinget i desember Tabell 1. Tal kvinner og menn i født i 1994 og Tap/gevinst kjem fram ved å dele 2014-talet på 1994 talet og gange med 100. Menn Menn Tap/gevinst Kvinner Kvinner Tap/gevinst Ålesund Sykkylven Halsa Tabell 1 gir eit bilete av kor attraktive dei tre casekommunane er for kvinner og menn. Tabellen viser netto flyttegevinst og flyttetap for årskulla som pr var i aldersgruppa år. Ved å samanlikne storleiken på desse årskulla i dag med storleiken på dei same årskulla for 20 år sida (då var dei 0-19 år gamle), får vi fram ein type dekningsgrad: Et talet under 100 betyr det at kommunen har underdekning i forhold til kor mange som vaks opp i kommunen i desse årskulla. Er talet over 100 betyr det at dei har netto tilvekst av desse årskulla. Tabellen viser at Ålesund har hatt relativt kraftig vekst med 139 prosent for menn og 127 prosent for kvinner. Kjønnsskilnaden er uvanleg stor, og Ålesund er klart meir populær for menn enn for kvinner. Sykkylven har eit nettotap på ca. 10 prosentpoeng for begge kjønn, mens tala for Halsa syner eit tap på heile 40 prosentpoeng for begge kjønn. 38 Side48

49 I rapporten «Kristiansund, Molde og Ålesund som regionale motorar» såg Møreforsking på tilsvarande tal for dei som i dag er år. Der var kjønnsskilnaden for Ålesund enda større (137 for menn og 117 for kvinner), mens Sykkylven også for denne aldersgruppa hadde tilnærma kjønnsbalanse (87 for menn og 85 for kvinner). I Halsa var derimot tapet av menn relativt mykje større enn for kvinner med «dekningsgrader» på omsynsvis 62 og 73. Det er klart at relativt få personar kan gjere eit stort prosentvis utslag i Halsa, men denne kjønnsskilnaden hadde våre informantar lagt merke til i kvardagen og reflektert over i samband med strategiar for lokal samfunnsutvikling. 3.2 Metode og utval I denne delen av prosjektet har Møreforsking primært nytta kvalitative djupintervju med sentrale aktørar i dei tre kommunane. Tilgjengelig statistikk om strukturelle forhold i dei tre kommunane har vore sentral for samanlikning og for utarbeiding av intervjuguide. I alle kommunane vart sentrale aktørar spurt om andre i sin organisasjon som dei meinte var viktig for temaet prosjektet tok fatt i. Slik sett har intervjuobjekta delvis også blitt valde gjennom ein snøballmetode. For å få ei oversikt over tematikken for Ålesund kommune gjorde først Møreforsking eit søk for å finne ut kven som hadde ansvar for rekrutteringsspørsmål i Ålesund kommune. Det var ikkje openbart, og intervjuobjekta kom til delvis gjennom å sjå på kven som hadde stillingar med ansvar for å promotere Ålesund, byutvikling m.m. Vi hadde samtalar med tre tilsette i kommunen med stillingar som var sentrale for tema vi tek opp i rapporten. Vi prioriterte bort å snakke med rådmann på grunn av rammene i prosjektet, og ei vurdering om at me hadde fått et tilstrekkelig bilde ut ifrå dei øvrige samtalane. I denne delen av prosjektet har vi også arbeidd saman med «Kristiansund, Molde og Ålesund som regionale motorar» prosjektet. Det tillét ei større gruppe intervjuobjekt. Møreforsking snakka med INN (International network of Norway) som er ein betalt teneste frå næringsforeninga i Ålesund som bedrifter kan betale for å hjelpe deira utanlandske arbeidarar å komme i orden, representantar for byregionsprosjektet hos Ålesund kunnskapspark, Sunnmøre regionråd, eit gruppeintervju med 5 kandidatar frå Global Future og eit gruppeintervju med tre unge kvinner som har flytta heim etter mange år borte. Alle tre har budd både andre stader i Norge og i utlandet, og alle tre kom heim som følgje av eit jobbtilbod. I Halsa gjennomførte Møreforsking eit gruppeintervju med 4 tilflyttarar. I frå kommunen intervjua me dei to sentrale aktørane i Lokalsamfunnsutviklingsprosjektet (LUK). Dei to frå kommunen hadde også flytta til Halsa. Rapporten definerer også desse to som tilflyttarar der det er meir generelle poeng som blir diskutert og ikkje poeng knytt til kommunen sin aktivitet. Av tilflyttarane i gruppeintervjuet var det berre ei som hadde vakse opp i Halsa, men i løpet av intervjuet kom det fram at dei fleste hadde ein eller annan tilknyting til Halsa. Ikkje nødvendigvis ein sterk tilknyting (- som til dømes gode minner frå sommarbesøk hos ei tante), men nok til at det hadde påverka valet mellom fleire ulike stader å bu. Ein viktig årsak til at Sykkylven vart vald som case i denne studien var arbeidet med å opprette eit designsenter der ein skal rekruttere designarar til korttidsopphald. Denne strategien har vore førande for kven vi snakka med i kommunen. I Sykkylven gjennomførte vi eit gruppeintervju med Sykkylven næringsutvikling, eit intervju med ein tilsett i Sykkylven 39 Side49

50 kommune som hadde ei sentral stilling for slike spørsmål. Sykkylven Næringsutvikling AS er eigd av Sykkylven kommune og Sykkylven Industri- og næringslag. Selskapet har som formål å bidra til lokal utvikling og næringsutvikling i Sykkylven. I tillegg intervjua vi ei ung kvinne som hadde flytta heim. Dette var meint å vere eit gruppeintervju, men når dei andre ikkje dukka opp, så tilet ikkje rammene i prosjektet at det vart avtalt fleire intervju. 40 Side50

51 4.0 Halsa frå rekruttering til behalde Eit interessant poeng frå samtalane med tilsette i kommunen og tilflyttarane er at, sjølv om dei erkjenner utfordringane Halsa står ovanfor, så kjenner dei seg ikkje igjen i det bilete statistikken teiknar. Tilflyttarane var oppriktig lei seg over at Halsa var kjend for eldrebølge og fråflytting, for dei var Halsa så mykje meir. I Halsa kommune var dei aktivt i gang med å tenke på strategiar for å møte dei utfordringane Halsa stod ovanfor. LUK prosjektet i kommunen var akkurat ferdig med fase ein, og dei var no nett i gang med fase to, noko som innebar at dei var midt i vurderingane om kva strategiar dei skulle gå for vidare. Dei to i LUK prosjektet var også godt oppdaterte på forskingsfronten når det gjaldt flytting og korleis kommunane skulle ta tak i problematikken. Sidan denne rapporten i stor grad konsentrerer seg om i kva grad strategiane til kommunen er kjønna, kan det vere interessant å merke seg at kommunen hadde fått negative signal frå LUK gruppa i fylkeskommunen når dei foreslo å satse på kjønnsproblematikk i fase 2 av prosjektet. Fase 1 i LUK prosjektet hadde også involvert befolkninga i strategiarbeidet, som til dømes gjennom folkemøte. Tilflyttarane var difor godt kjende med dei utfordringane Halsa stod ovanfor i følgje samfunnsanalysa som hadde vore gjort. Halsa har ein del erfaringar allereie med ulike rekrutteringsprosjekt. Dei har jobba med prosjekt som; «heimatt prosjektet», prosjekt med tilbod om gratis tomt i bustadfelt, og gratis plass i barnehage. Vurderinga til prosjektdeltakarane var at bodskapen i slike rekrutteringsstunt ofte får eit noko desperat uttrykk sjølv om ein kommuniserer gode og positive sider ved staden sin. Kort sagt; ein av dei to i LUK prosjektet sa at mellom linjene ligg bodskapen «vårt skip søkk. Det er ingen som vil bu hos oss. Har du lyst å kome?». Formuleringa «eit skip søkk» er henta frå Grimstad og Aure (2013) og illustrerar i kva grad desse diskusjonane er informert av litteraturen. Erfaringane kommunen satt igjen med var at slike rekrutteringsprosjekt ikkje gjorde noko for å forbetre situasjonen dei allereie var i. Det kunne snarare gjere situasjonen verre fordi det hadde ein negativ påverknad på sjølvbilete til dei som allereie budde der. Ein anna årsak til at dei var skeptiske til aktive eksterne rekrutteringsstrategiar var forankra i dei enorme forventningane om å bli oppvarta som vart skapt hos dei som kom. Det var derfor viktig med ei forventningsavklaring både fordi at kommunen ikkje var meint å vere ein tenesteleverandør på eit slikt vis og fordi dei hadde erfart at folk fort blei misnøgde om dei hadde for høge forventingar til kva som skulle bli tatt hand om. Ein annan faktor var at slike rekrutteringskampanjar kunne skape skeiv fordeling i demografisk og sosial profil på innbyggjarar over tid, til dømes når ein ga tilbod som gratis tomt eller barnehage. Eit prosjekt dei var meir positiv til, og som også vart nemnd av tilflyttarane var eit prosjekt der dei kartla småbruk som stod tomme og kontakta eigerane for å høyre om det var aktuelt å selje. Ledige småbruk vart lagt ut for sal og resultatet var 15 nye innbyggjarar i kommunen. Dei to kommunetilsette skildra vegen vidare oppsumert som: «behaldestrategi» framfor «rekrutteringsstrategi». Utfordringa til Halsa var, i følgje dei kommunalt tilsette, først og fremst at folk flytta frå Halsa, ikkje at dei ikkje kom hit. Det var difor viktig å slutte å la fallande folketal vere utgangspunkt for strategiane til kommunen fordi det førte til eit fokus på korleis ein kan få fleire innbyggjarar. Kommunen måtte heller leggje innsatsen sin i å utvikle lokalsamfunnet slik at det vart betre for dei som faktisk budde der og at det var den beste 41 Side51

52 måten å gjere noko med det fallande folketalet på sikt. Så kunne kommunen heller formidle til verda utanfor at dersom nokon ville kome så skulle dei få lov til det, men då fordi det var Halsa som stad som var attraktivt. Denne erkjenninga hang saman med at informantane hadde sett statistikk som viser at på nasjonalt plan så er det omlag 60 prosent av dei som flyttar til ein stad som har flytta vidare igjen innan tre år. Sett i lys av desse tala verkar det mest fornuftig å konsentrere innsatsen til det dei faktisk kunne kontrollere, nemlig å skape eit betre og meir attraktivt samfunn. Halsa kommune er altså i ferd med å flytte fokuset vekk ifrå aktive eksterne rekrutteringsstrategiar, til å utarbeide samfunnsutviklingsstrategiar i tråd med ideen om at ein skal stimulere Halsa til å bli eit betre samfunn. Strategien framover vart sagt å vere ein kultur for tilflytting, med fokus på dei som allereie bur her. For å få til ein kultur for tilflytting var strategien fyrst og fremst å gjere informasjon lett tilgjengelig. Ei viktig satsing var derfor ein informasjonsportal der innbyggjarar i Halsa, men også folk som kunne tenke seg å flytte dit, kunne finne alt dei trengde. Sjølv om LUK prosjektet nå hadde auka fokus på profilering i form av lett tilgjengelig informasjon var dei derimot ikkje overtydd om at bygging av omdømmestrategi var vegen å gå. Branding vart oppfatta som litt gamaldags. Det vart påpeikt at ein då var heilt nøydd til å følgje opp arbeidet som vart sett i gang, elles kunne det slå helt motsett ut. Strategien var heller å vere tydelegare på å vise fram delar dei var stolte av. Her var dei kommunalt tilsette også opptekne av at dersom Halsa skulle satse på marknadsføring, så måtte ein vere veldig forsiktig. Sørhaug & Vareide (2014) bruker Larsens (2009) sitt entifiseringsbegrep og hans diskusjon om tinggligjøring av fenomen, for å få fram korleis omdømmebygging kan vere uheldig i den forstand at når ein framhev noko, så kjem andre trekk i bakgrunnen. Det skapar eit bilete av staden andre relevante aktørar kanskje har vanskelig får å kjenne seg heime i. Dette var særlig eit tema fordi både tilflyttarar og dei tilsette i kommunen meinte at det var ein del kniving mellom dei tre områda som ugjorde Halsa. Det vart difor sagt at Halsa mangla stadsidentitet. 4.1 Fokus på tema snarare enn gruppe innbyggjarar ein ynskjer I tråd med et skifte i fokus der ein trekker verdien av rekrutteringsstrategiar i tvil, sier prosjektdeltakarane i LUK at dei syntes det blei heilt feil å aktivt fokusere på ein type innbyggjarar som Halsa mangla. Slik dei såg det så hadde Halsa bruk for alle typar innbyggarar så lenge dei har lyst å kome hit; og den eine av dei la til «om det er gamle mannfolk, eller sure tenåringar, det heft it altså». Det kjem altså frå ei erkjenning om at rekrutteringsproblematikken i Halsa er mykje meir kompleks og kan ikkje løysast berre ved å fokusere på gruppa som kom dårlegast ut på statistikken. Dei tilsette i kommune ga uttrykk for at dei oppfatta det som litt politisk korrekt å ønskje seg unge kvinner med høg utdanning jamfør det sitatet delrapporten starta med. Det blei sagt at det å aktivt søke etter ei gruppe sender signal til dei som allereie er her at dei ikkje er gode nok. Dette gjaldt kanskje særlig i søket etter «type» innbyggjar. Dette var dei litt ambivalente til, for i diskusjonane om å revitalisere Halsa som samfunn, så vart dømer som Vikna, Åfjord og Træna nemnde. Her hadde klart enkeltpersonar som satsa på eigne næringsprosjekt hatt stor påverknad. «Likevel», sa ein av prosjektdeltakarane i LUK, «viss ein seier en ønskjer eldsjela eller innovatørar, så seier man jo også indirekte at dei som allereie er her ikkje er det. Og det er jo ikkje sant». Dei var altså redde for korleis den eksterne bodskapen vart tolka av dei som allereie budde i Halsa, og som var viktig for framtida til staden. Eit viktig 42 Side52

53 poeng i diskusjonane i Halsa er refleksjonane rundt kva slags skuggebodskap som vert kommmunisert til eigne innbyggjarar. Strategiane i LUK prosjektet skulle difor vere med på å skape eit lokalsamfunn som var attraktivt også for unge kvinner. Det vil sei at dersom ein ynskjer å tiltrekkje seg unge kvinner, så var strategien heller å sjå på kva ein kan gjere i Halsa som vil gjere det meir attraktivt for dei unge kvinnene som bur der, og som kunne ynskje seg å bu der. Ein strategi for å stimulere samfunnsutvikling der attraktivitet for kvinner var medrekna var å satse på arbeidsplassar innan ulike helsetenester som t.d. mellombelse behandlingstilbod. Dette var råd dei hadde fått frå eksterne aktørar, og dei la vidare til at dei hadde skjønt i ettertid at andre kommunar hadde fått same råd. Slike arbeidsplassar vart sett som ein mogeleg rekrutteringsarena for kvinner. Det vart kommentert at dei ikkje likte å tenkje så tradisjonelt, men statistikken viste at kvinner valde slike yrker. Vidare meinte prosjektdeltakarane i LUK at Halsa ikkje nødvendigvis var spesielt attraktivt for kvinner. Årsakar til dette vart sagt å vere at næringslivet var mannstungt, i den forstand at det hadde tradisjon for å vere industriarbeidsplassar med hovudvekt av mannlige tilsette. Det vart sagt at kulturen på arbeidsplassen ikkje var typisk attraktiv for kvinner. Det mannsdominerte næringslivet var også reflektert i det låge tal kvinner som hadde verv. Tilflyttarane derimot ville ikkje vere med på at Halsa var mannsdominert, og såg ikkje ut til å vera spesielt opptekne av kjønnsproblematikk. Dei meinte dessutan at ubalansen i kjønn (i reine tal) ikkje skuldast primært arbeidsmarknaden, men at folk flytta og ikkje kom tilbake. Ein faktor som vart nemnt i samband med dette var at ungdommane reiste ut allereie for å gå på vidaregåande. Tilflyttarane sa at for å bu i Halsa måtte ein ofte skape sin eigen arbeidsplass eller pendle, og ein av dei stilte spørsmålsteikn ved om menn oftare pendla og var flinkare til å satse på eigen arbeidsplass enn kvinner. Diskusjonen kring mannsdominerte arbeidsplassar, rekruttering av kvinner, og motiv for rekruttering av kvinner viser ei haldning til kjønn som reflekterer det som i del 1 av rapporten vart referert til som eit kjønnsperspektiv med fokus på skilnad. Det er likevel kanskje mest eit døme på situasjonen Halsa er i; med få innbyggjarar og ubalansert kjønnsfordeling. Kjønn var derfor i aller høgaste grad med i arbeidet til LUK og Halsa kommune, men meir i bakgrunnen enn som eit definert tema. Oppfatninga var likevel at dersom ein får kvinnene dit ordnar mykje anna seg. Det vart likevel understreka at dei ikkje arbeidde for å løyse eit kjønnsproblem, men for å motverke eit sentraliseringstrekk. Lokalsamfunnet slik det var no oppfatta prosjektdeltakarane i LUK å vere mest attraktivt for menn over 60 og småbarnsfamiliar. I tillegg til kvinnene, så var det heller ikkje spesielt attraktivt for unge vaksne utan familie i følgje ein av tilflyttarane. Han sa han treivst godt i Halsa, men i tida framover var familie viktigast. Slik Halsa var nå såg han det ikkje som spesielt sannsynlig at han fann det i Halsa. Familie vart altså prioritert framfor bustad. Han poengterte at dette var skummelt fordi fleire unge menn var i same situasjon som han. Han var redd for at dei kunne følgje i same spor som kvinnene. Det vart sagt å vere vanskelig å vere einsleg i Halsa når alt stenger kl.19. Det manglar møteplassar, noko tilflyttarane som gruppe var opptekne av. 43 Side53

54 4.2 Auka fokus på profilering av kjernekompetanse, attraktive bustader og moderne forhold til næringslivet Alle som vart intervjua om kva som var attraktivt ved Halsa nemnde at Halsa hadde ein god skule, god barnehage og eit overraskande godt aktivitetstilbod for born. Dei la også vekt på at Halsa var en stad der det var trygt og godt med trivelige folk og flott natur. Miljøet i lokalsamfunnet vart trekt fram som positivt fordi tilflyttarane hadde opplevd at dei hadde blitt inkludert i aktivitetane når dei kom hit. Av negative sider vart generell infrastruktur og manglande sosiale møteplasser trekt fram. Det typiske poenget om at dei små miljøa i slike samfunn kunne vere både positive og negative var også diskutert. Inntrykket som heilhet var at alle var glade for å bu i Halsa. Dei tilsette i kommunen er overtydd om at bygda vil få sin renessanse, og dei brukar nederlendarane som søkjer seg til landsbygda som døme. Men sjølv om dei er overtydd om at sentraliseringstrenden vil snu, så betyr ikkje det at ein ikkje skal gjere noko, og det dei skal gjere er ikkje marknadsføring men kvalitetsheving. Dei har sett i gang ei rekkje prosjekt som skal stimulere lokalsamfunnet. Dei er opptekne av at ein skal oppleve at det er godt å vere her, og at kvart individ har mogligheit til å vera skapande. Skaparkraft vert sett på som noko som stimulerte lokalsamfunn, og som då igjen skaper attraktivitet. Eit tema som har sprunge ut av tidligare prosjekt var ei reiselivssatsing, der ein skulle fokusere på å promotere det Halsa er god på, som til dømes tradisjonshandverk. Her tenker dei eit senter i nasjonalt perspektiv. Dette er også eit ledd i å auke staden si sjølvkjensle. Samstundes tenker dei på mogeligheitene om å kombinere tradisjon for handverk med arkitektur. At dei kan skape attraktive bustader for folk som vil ta med seg jobben sin og bu der. Haldninga var at Halsa er ein stad som primært er attraktivt å bu, ikkje å arbeide i. Dette speglar samtalane med tilflyttarane, for som ein sa; før hadde han budd der jobben var og måtte reise for å drive med hobbyen sin. Nå gjorde han omvendt, ei løysing han fann fornuftig. Tilflyttarane i gruppeintervjuet var einige i at det var stad først, og så fekk ein tilpasse jobb etter det. Fekk ein ikkje jobb i Halsa var pendling eit alternativ før flytting. Ei av dei opna likevel for at ho kanskje ville flytte etter at ho hadde vidareutdanna seg. Tilflyttarane meinte dessutan at det var gode pendlemuligheiter frå Halsa, for dei opplevde det som Halsa låg veldig sentralt. Både tilflyttarar og dei tilsette i kommunen var positive til ein viss grad av regionalt samarbeid og pendling, men meinte likevel at Halsa må jobbe for å skape lokale attraktive arbeidsplassar. Samstundes må ein synliggjere muligheitene som allereie finst. Prosjektdeltakarane i LUK var oppteken av at ein måtte skape spennande og forlokkande miljø å leve i. Et særlig viktig tiltak då var å ha ei fleksibel og moderne haldning til arbeidslivet. Likevel, sjølv om haldninga var å gjere det attraktivt å bu, var det fortsatt fokus på næringslivsatsing, særlig på å skape fleire attraktive arbeidsplassar for folk som vil ha karriere. Ein av dei kommunalt tilsette som kom frå ein stor by sa at folk på heimstaden anten syntes at opphaldet hans i Halsa var uforståelig eller sjarmerande. Han så på det som ein karrieremogligheit, og sa at det var viktig at dei små stadane var gode på å synliggjere at ein kan få fleire mogeligheiter på små plassar. Samstundes erkjente han at det ikkje var mange jobbar som hans i Halsa. 44 Side54

55 Alle som vart intervjua var også opptekne av at ein måtte synliggjere at handlingsrommet til den enkelte er mykje større enn i ein by. Det var til dømes mykje lettare å få tillitsverv i ung alder. Slike verv var også ein viktig strategi for å behalde ungdommane, for både tilflyttarane og kommunen var opptatt av at ein måtte engasjere dei i lokalsamfunnet slik at dei føler dei er med å bidra og med det får større eigarskap til staden. Strategien i Halsa er altså primært fokusert på å betre lokalsamfunnet, en innovervendt attraktivitetsstrategi. Samtidig ser dei utover ved å satsar på ein nisje dei er god på i nasjonal samanheng. Sjølv om Halsa fokuserer innover, så er strategien likevel framtidsretta og peikar ut over Halsa sine grenser. Prosjektdeltakarane i LUK såg at folk har ein tendens til å falle tilbake på det utovervendte sporet i rekruttering, og at ein gløymer at primæroppgåva er å skape eit godt liv. 45 Side55

56 46 Side56

57 5.0 Ålesund kommune: eit skifte til ei meir pro aktiv haldning til attraktivitet? Ålesund kommune skilte seg frå Halsa i den forstand at dei ikkje jobba aktivt med strategiar for rekruttering eller likestillingsarbeid. Det var nokre dømer på aktive rekrutteringsaktivitetar for å tiltrekkje seg tilflyttarar, som ein stand på sommarfesten på Giske for å informere om Ålesund, men elles meinte folk vi snakka med at det ikkje var mye som vart gjort i regi av kommunen. Faktisk så var prosessen med å avdekke ein rekrutteringsstrategi eller eit likestillingsarbeid i Ålesund kommune ganske informativ for statusen dette har. For det første var det veldig ulikt kven vi vart anbefalt å snakke med. Svara om likestilling og rekruttering vart ofte også knytt til Ålesund kommune som arbeidsgjevar og ikkje som offentlig aktør for innbyggjarane sine. Som arbeidsgjevar fekk vi høyre at dei ikkje hadde ein aktiv strategi, fordi dei fekk den arbeidskrafta dei trengde. Det vart sagt at det til og med var for mange kvinner i nokre tilfelle, fordi det var lettare å rekruttere kvinner til mannsyrker enn omvendt (eit perspektiv på kjønn som altså fokuserer på skilnad). I samtalane med relevante aktørar i kommunen vart det klart at Ålesund ikkje jobba aktivt med kjønnspolitikk. Eit tema som dukka opp i alle intervjua med aktørar i Ålesund var at kommunen hadde ei tilbakelent og lite pro aktiv haldning at ting skulle nok ordne seg berre ein la til rette for det. Dette vart også sagt å gjelde likestillingsarbeidet, som betyr at den kommunale haldninga har difor klare trekk av det del ein av rapporten skildrar som et «likestillingsperspektiv» i kjønnsforståing. Den tilbakelente haldninga til Ålesund kommune vart sett på med frustrasjon av dei fleste aktørane intervjua i rapporten, sjølv om det var delte meining om konsekvensane og kva kommunen burde gjere. Ei av dei tilsette i kommunen som var frustrert over dette sa at ho trudde ikkje Ålesund kommune hadde ei oppfatning at dei var ein aktør som kunne påverke samfunnsutviklinga. På same vis som i Halsa, så er det attraktivitet som er det viktige stikkordet for arbeidet som skjer i kommunen. Fleire av dei tilsette i kommunen meinte at ved revideringa av kommuneplanen si samfunnsdel så var det teikn på at fleire tema enn før var teken fatt i. Møreforsking har ikkje hatt tilgang på sjølve dokumentet, men det er likevel interessant korleis tilsette i kommunen har snakka om prosessen med dokumentet. Det vart sagt at den bar preg av å vere meir pro aktiv enn før. Det gjaldt fleire av områda som handla om å gjere byen meir attraktiv som by, med fokus på regionen. Ting som vart trekt fram var samarbeid med næringane og høgskulane, å tenke nytt om kollektivløysingar, grøne lunger og Ålesund som regionalt sentrum. Når fokuset var på region blei det også erkjent eit større behov for rekruttering. Sjølv om kjønn og likestilling ikkje var et konkret tema i samfunnsplanen, så hadde det vore på agendaen i diskusjonane om kva samfunnsdelen skulle ta føre seg. Ein politikar sa det var første gong i Ålesund kommune. Det var altså ein viss optimisme å spore på teikn til endring. Haldninga var likevel avventande på å sjå om ord blei til handling frå kommunen si side, i den forstand at ein ikkje berre identifiserte tema, men at ein såg nærmare på kvar problemet låg og kva ein kunne gjere med det. Ålesund kommune har eit eige prosjekt om utviklinga av byen, og samstundes er det fleire ulike aktørar som er i gang med attraktivitetsprosjekt for regionen som også omfattar Ålesund. Dømer på slik arbeid er fylkesprosjektet om «byen som regionale motor», «Samfunnsutvikling Sunnmøre» i regi av Sunnmøre regionråd, «ByR programmet i Ålesundsregionen» drevet av 47 Side57

58 Ålesund kunnskapspark og «Campus Ålesund». Arbeidet med attraktivitet er difor eit viktig spor generelt både blant private og offentlige aktørar. For å få eit overblikk over arbeidet som gjerest har vi difor snakka med representantar frå nokre av desse prosjekta. 5.1 Ålesund som kunnskapsregion: strategiar og utfordringar i arbeidet med ei slik profilering Ålesund kommune si revidering av samfunnsdelen av kommuneplanen signalisera altså at ein er i ferd med å fokusere i større grad på regionen og temaet attraktivitet. I dei andre prosjekta nemnte over er dette rettesnora for strategiane ein legg. Deltakarane i ByR prosjektet drevet av Ålesunds kunnskapspark (Åkp), fortalte at når Norwegian Center of Expertise Maritime som er knytt til Åkp, søkte om status som Global Center of expertise ( GCE ) var arbeid med regionens attraktivitet eit viktig element. Det var eit ynskje om eit fokus på kunnskapsregionen Ålesund. I intervjuet vart det påpeika at det var viktig å synliggjere det allsidige og globalt orienterte arbeidslivet som finnast her, og samstundes tiltrekke meir. Erfaringa var at regionen ikkje trakk til seg folk med høg utdanning, det var vanskeleg å få bransjar som er interessante for folk med høg utdanning til å etablere store kontor her. Sintef ble nemnd som et døme. Det vart sagt at Ålesund har produksjonsbedriftene men manglar krydderet imellom Eit snevert syn på verdien av høgare utdanning? Fleire av dei vi snakka med trakk fram at næringslivet her hadde ikkje tradisjon for å verdsette den type kompetanse som høgare utdanning ga, noko som kunne vere ei barriere for å fremme bilete av Ålesund som kunnskapsregion og gjere det mindre attraktivt for kunnskapsbedrifter å etablere seg her. Som ein av informant sa: «Viss ein såg på historiene vektlagt i Sunnmørsposten så var det ti gongar viktigare for den sunnmørske identiteten med baristaen som vann en pris enn at Rolls Royce hadde vunne ein pris for ein design av ein ny motor». Dei aller fleste erkjende likevel at det var endringar her, og at visse utdanningar hadde gode kår i fylket; økonomar, ingeniørar og juristar. Ein dominans av visse fagretningar kan jo påverke kva ein vurderer som aktuelle fagretningar å rekruttere. Dette vart tydeleggjort i ein kort samtale med ansvarlig for Arena i møbelbransjen. Her kom samtalen inn på at også dei trengte fleire med høgare utdanning. Møbelbransjen har større grad av maskinar/robotar enn tidligare, og dei treng personar med kompetanse til å lede arbeidet og å lede dei som utfører arbeidet. Fagretningar som vart nemnde var ingeniørar eller folk med system/produktutviklingsutdanning. Ein kan jo spørje seg om det er slik at sjølv om ein endrar innstilling til høgare utdanning, så tenkjer ein tradisjonelt om kva grupper som er aktuelle. I eit arbeidsmiljø med global konkurranse og kulturelle møter, er jo andre retningar innan samfunnsvitskap og humaniora også høgst relevante. Dårlege kår for samfunnsvitskapeleg kompetanse var eit poeng som tilflyttarane nemnde også, og at dette var eit problem for rekruttering av både menn og kvinner. Fleire så problemet meir i form av mangfald (i fagretningar) enn kjønn, men at problemet blei forsterka av tradisjonelle yrkesval. 48 Side58

59 5.1.2 Barrierar for høgt utdanna i den noverande arbeidsmarknaden: språk og nettverk Eit problem for høgt utdanna var altså at næringslivet ikkje anerkjente den type kompetanse dei satt med som relevant. Det var også andre barrierar for høgt utdanna i arbeidsmarknaden. Kandidatar frå global Future opplevde at sjølv om dei hadde ein type kompetanse som skulle vere relevant for næringslivet her (til dømes fiskeri), så var det svært vanskelig å få jobb. Forklaringa som vart gitt av kandidatane var i stor grad at dei mangla nettverk som kunne hjelpe dei inn på arbeidsmarknaden. Det gjaldt likevel ikkje berre innvandrarar, for eit forhold som ein stadig kjem tilbake til i diskusjonar om rekruttering i Ålesund var at byen var prega av betydinga av nettverk. Eit problemet med ein slik nettverkstankegang sett i forhold til jobb var at det førte til ein tradisjon for at mange stillingar i Ålesund som ikkje vert utlyst men går gjennom kjende. Dette vart teke opp i begge gruppene av tilflyttarar, men var kanskje aller mest kritisk for utlendingane. Det å finne jobb til høgt utdanna innvandrarar var også ein problematikk som kom opp i intervjuet med INN. Dei unge mennene INN kontoret hjelpte til rette hadde med seg ektefelle, som også var høgt utdanna, men det var vanskelig for ektefellen å få seg jobb. Det store hinderet var språket, noko som kunne vere vanskelig å akseptere for dei som kom til landet saman med ein som hadde fått seg jobb utan språk. Støtte frå fyrste dag vart sett som viktig, og då også til konene som følgde med. Her meinte dei at det offentlige burde vere sitt ansvar bevisst og gi folk med utdanning ei moglegheit sjølv om dei mangla arbeidserfaring og språk, så lenge dei hadde utdanning. Ei form for praksisordning vart nemnt som eit alternativ Ein maskulin næringsprofil og rekruttering av kvinnelig arbeidskraft Næringslivet, som er dominert av marin og maritim næring, vart omtalt som maskulint av fleire. Yrka involvert i den marine og maritime sektoren vart sagt å vere yrker kor menn var i fleirtall. Illustrerande for det er at INN kontoret (International Network Norway), en teneste frå Næringsforeninga som driv med intergreringsarbeid på oppdrag frå bedriftene, seier at den dominerande gruppa av deira kundar var mannlige ingeniørar under 40. Tendensen til eit maskulint miljø vart sagt å bli forsterka av at utdanningane som vart tilbode her var tilpassa det som det lokale næringslivet hadde behov for. Høgskulane er ein viktig kjelde til rekruttering av arbeidskraft til ein region (Gythfelt og Heggen 2012). Ein kan derfor sei at dette forsterkar trendar som allereie finnes i arbeidsmarknaden. Fleire av dei som vart intervjua i denne rapporten var inne på at det kunne vere ei endring på veg med tanke på at det var endring i kven som valde slike studiar, noko som kanskje kunne endre kjønnssamansetninga i arbeidslivet over tid. Det vart også påpekt at endringar, som til dømes større fokus på HR, hadde gjort at fleire kvinner kom inn i det elles mannsdominerte maritime miljøet. Eit tema som vart nemnd i fleire av intervjua var at fylket, og særlig Ålesund, manglande statlege arbeidsplassar. Det vart sett på som eit hinder både for rekruttering av kvinner og av høgt utdanna generelt. Godt kvalifiserte stillingar innan det offentlige vart vurdert som veldig viktig for å få til vekst i samfunnet. Tilflyttarar, både blant dei som hadde flytta heim og dei som kom som innvandrar, sa at menn hadde særlig gode mogeligheiter i næringslivet. Samstundes meinte ei av dei unge kvinnene som arbeide i den maritime næringa, at når kvinner først var komne inn, så fikk dei gode muligheiter og spekulerte vidare på om det hadde noko med at det var så få av dei. 49 Side59

60 Kjønn var ikkje eit tema som kom opp naturlig i samtalane med dei ulike utviklingsaktørane, men det kom opp på direkte spørsmål eller indirekte ved at det vart sagt at kunnskapsarbeidaren ofte er kvinne. Ei tilsett i kommunen skildra det som politisk korrekt å vere oppteken av å få tak i unge høgt utdanna kvinner. Ho sa noko i retning av at det er det alle vil ha, det er det som er politisk korrekt. Det er ei interessant ordlegging, for det tyder på at det kan vere eit behov dei får påpeikt snarare enn eit dei kjenne på sjølve. Samstundes peikar utsegn frå fleire av intervjua på at kvinner blir oppfatta som heilt sentrale i tema om korleis skape mangfald i samfunnet. Anette Solbakk (2009) poengterer at regionen treng demografisk balanse, og at Ålesund er god på teknologi og talent, men elendig på toleranse jamfør Florida sin teori om dei fire t ane som skapar attraktivitet. Ålesund var difor ikkje så attraktiv for dei som søkte litt «annerledeshet». Ho vektlegg betydinga av å lage sunne, mangfaldige samfunn. Frå eit næringslivsperspektiv var det kvinner med høg utdanning som var i fokus og ikkje unge kvinner generelt. I intervjuet med Sunnmøre regionråd vart det for det første påpekt at ein kan ikkje snakke om rekruttering av unge kvinner med høg utdanning som ei gruppe. Det vart identifisert minst tre ulike grupperingar 1) dei som kom tilbake etter utdanning andre stader, 2) dei som kom til regionen for å gå på høgskule men fann ut dei ville bli, 3) dei som kom utan nokon tidlegare tilknyting til regionen. I det minste måtte ein tenkje ulike strategiar for dei tre gruppene. Det blei peika på at det regionen eigentleg mangla var par med høg utdanning, for dersom ein rekrutterer ei kvinne med høg utdanning har ho også ofte ein mann med høg utdanning. Dei vurderte det slik at viss ho var singel så var det større risiko for at ho flytter til ein ny stad. Vidare, på same måte som i Halsa, så kom mangelen på unge kvinner opp som et tema i diskusjonen av unge menn som kjem til regionen for å arbeide. Ei av kandidatane i Global Future sa at fleire av hennar kollegaer vurderte å flytte til andre stader i Noreg fordi dei ville ha familie, og det fann dei ikkje her. Også hos dei norske unge kvinnene som hadde flytta heim var den private livssituasjonen heilt avgjerande for korleis dei så på framtida. Av dei tre kvinnene som hadde flytta heim var to av dei einslige, og då var framtidig bustad svært avhengig av kva som skjedde på familiefronten. Sjølv om Ålesund har et mannsoverskot i same aldersgruppe så meinte ingen av dei at det var spesielt sannsynlig at dei fann den dei leita etter her i byen. Ei av dei sa det var meir sannsynlig at ho fann ein utanfrå som ho tok med seg hit. Ho sa at det var «høg mansjettknappfaktor» i byen. Den tredje meinte derimot ikkje at det var heilt riktig bilete av byen, og hadde sjølv fått familie etter ho flytta hit. Ho opna diskusjonen om at det var litt meir mangfald i næringslivet og kultur enn kva ein først tenkte. Dei meinte at dei som såg for seg å bli, hadde familie her eller hadde flytta heim fordi dei hadde familie her, og då var det andre ting enn jobb som heldt dei her. Det hang saman med at nokon av dei såg mogeligheita for å få andre like relevante jobbar i byen som avgrensa. Det skilte seg i stor grad med kva for ein bakgrunn dei hadde. Ei av dei hadde ei utdanning retta mot maritim sektor, og ho så fleire muligheiter. Ho opplevde også at ho jobba i eit internasjonalt miljø. Representantane frå NCE var oppteken av at ein må endre både fysisk og mental infrastruktur for å gjere plass til eit fokus på regionen. Kvinner vart då sett på som viktig for å få til utvikling, og var i følgje dei to representantane, ofte viktige for avgjerda om kvar ein familie skulle bu. Samstundes var oppfatninga at kjønn var eit meir bevisst tema i rekrutteringsarbeid for et par år sida enn det var i dag, (til dømes såg ein då fleire annonsar som oppmodar kvinner til å søke). 50 Side60

61 5.2 Fokus på samfunnsutvikling og profilering framfor eksternt orientert rekruttering Fokuset på korleis dei ulike aktørane seg for seg at Ålesund kan gjere seg attraktive for gruppene ein ynskjer å nå viser at dei ikkje ser på rekrutteringsarbeid som noko ein kan drive med separat. Det heng saman med så mykje anna som involverer større spørsmål om identitet, samfunnsutvikling og profilering. Som representantane frå ByR prosjektet var oppteken av; ein måtte finne historiene om Ålesundsregionen som appellerer. Det å synliggjere og til en viss grad også skape identiteten til Ålesund by var også informasjonssjefen i Ålesund kommune oppteken av. Ho meinte at Ålesund måtte ha auka bevisstheit rundt omdømme og då måtte dei djupare enn fine fjell og gode fiskemogeligheiter. Ho fokuserte særlig på betydinga av informasjonsformidling, og særlig då på sosiale medium. Der kunne tonen vere litt lausare i snippen enn på kommunen si eigen heimeside. Ho var også oppteken av å få kalenderen på kommunen si heimeside til å omfatte mange ulike type aktivitetar. Ho identifiserte to målgrupper: byen sine eigne innbyggarar og folk utanfor. Tanken var at folk skulle sjå at det skjer noko og gjennom det skape eit inntrykk av byen. For Ålesund sine eigne innbyggjarar skulle gjere at eit meir positivt og aktivt forhold til byen sin. For dei utanfor beskreiv ho arbeidet med tiltak for å betre attraktiviteten og for å synliggjere kva som allereie fantes som deira «kom heim party». Ut ifrå samtalane med tilflyttarane er arbeidet med å betre informasjonen til innbyggjarane nødvendig. Ein ting både Global Future kandidatane og tilflyttarane var heilt einige om ein ting som mangla: informasjon om ulike tilbod som fann stad og spurte om det verkeleg skulle vere slik at ein måtte ha Sunnmørsposten for å få med seg ting. Sunnmøre regionråd var opptatt av for å løyse utfordringane innan samfunnsutvikling måtte ein tenkje saman på tvers i regionen og på tvers av næringsliv/kommune/høgskule m.m. Ein måtte tenkje langsiktige strategiar. Dette med regionalt forpliktande samarbeid var ein stadig tilbakevendande problemstilling. 5.3 Heimflytterane sine refleksjonar om Ålesund som by å bu i: viktigheita av kjensla av at byen var på veg ein stad Så det manglar ikkje på visjonar om kva Ålesund kan verte i framtida, men kva syntes heimflyttarane om Ålesund no? I diskusjonane med dei vart det klart at dei så på Ålesund som ein by i spennande utvikling, men som stadig hadde sine utfordringar. Dei alle einige om at Ålesund var blitt meir attraktiv når dei budde her enn kva byen var når dei tenkte på å flytte heim. For to av dei var næringslivsprofilen relevant for vurderinga av byen sin attraktivitet, men for den tredje var dette ikkje det. Alle hadde flytta heim på grunn av jobb, og dei innrømte å ha vært ganske fordømmande på kva dei flytta heim til, og hadde endra meining når dei kom. Ålesund hadde meir å by på en kva dei hadde trudd. Ein ting som ble trekt fram var at byen var meir internasjonal enn dei hadde trudd, både privat og i arbeidslivet. Det vart i likevel understreka at det var arbeidslivet og ikkje byen som ga det internasjonale preget. Ei av dei nemnde også at faktorar ho allereie visste om, som naturen, betydde meir enn ho hadde trudd på førehand som ho ikkje hadde trudd skulle bety så mykje som det reint faktisk 51 Side61

62 gjorde. Når dei vart spurt om kva som var bra med Ålesund sa dei at Ålesund hadde ei «jovial stemning» og eit fokus på «byen vår». Dei meinte det var ein stoltheit av byen, men ikkje ein som la bestemte føringar på kva Ålesund er og skal vere. Det vaksande studentmiljøet vart også sett som positivt, samt at det var ein aukande konsertkultur på heile Nordvestlandet. Informantane såg på Ålesund som ein by i spennande utvikling. Det var altså viktig med ei kjensle at det skjer noko, at byen er på veg ein stad. Ålesund kommune fikk derimot ingen heider for dette, og det var stort sett private aktørar som drev ting framover. Dei stilte spørsmålsteikn med kva som eigentleg skulle få bestemme utviklinga i bysentrum og skulda kommunen for å mangle visjonar. Sjølv om tilflyttarane såg mykje positivt med utviklinga på kultursida, så såg dei eit problem med at utviklinga var så nært knytt til næringslivet. Det var at festivalane og andre arrangement fekk en VIP kultur som dei oppfatta som heilt særegen for regionen. Kulturlivet vart forstått å vere litt umode, og at ein måtte vere på innsida for å bli spurt om å bidra. Frå utsida var det vanskelig å finne inngangsportane, noko som var synd for det var ein arena der ein kunne bidra som ikkje var knytt til arbeid eller familie. Ei som var på «innsida» meinte at dette med lukka skott handla meir om organisering og kommunikasjon enn vilje til å inkludere. På kultursida var altså konklusjonen at det er mykje som skjer, men at ein ikkje maktar å dra ut heile potensialet. Dei stilte spørsmål om det var ein koordinerande organisasjon som mangla. Frå signala frå både desse heimflyttarane og kandidatane frå Global Future kan det sjå ut som ei kjensle av at byen er på veg ein stad er viktig, og at det er viktig å synliggjere det som skjer. Sjølv om Ålesund kommune ikkje er spesielt aktive sjølve i arbeid med rekruttering, særlig sett frå et kjønnsperspektiv, så er det klart at det skjer mykje i Ålesundsregionen for å betre attraktiviteten. Viktig då er arbeide med Ålesund som kunnskapsregion, som gjer det naturlig å spørje seg kva konsekvensar regionens syn på høg utdanning, samt preferansar for type utdanning har å seie for både mangfald og attraktivitet. På same vis som i Halsa så er identitet, informasjonsformidling og tiltak for å gjere seg attraktiv for gitte grupper/institusjonar sentralt. Det er likevel fleire som driv parallelle løp, og ei viktig utfordring kan sjå ut til å vere å koordinere dei ulike aktørane som tek del i arbeidet. 52 Side62

63 6.0 Sykkylven Sykkylven vart vald som case i prosjektet primært på grunn av arbeidet med det nye designsenteret. Designsenteret er ein viktig del av «Skaparglede» prosjektet som er eit bulyst prosjekt Sykkylven næringspark fikk støtte til i juni Utviklingsstrategien til Sykkylven er at dei skal vere kjent som kommunen «der løysingar blir designa og utvikla: kommunen med Skaparglede!». Det nasjonale inspirasjons- og kompetansesenteret for norsk møbelindustri er det største tiltaket, og inneber mellom anna å invitere unge designarar utanfrå Sykkylven til å komme og jobbe saman med industrien for ei avgrensa periode. Her skal ein satse på design, forsking og utvikling og materialkunnskap. Målet er gjensidig kompetanseutvikling, og at Sykkylven får heider som møbelhovudstad. Designsatsinga er sett av aktørane som et stort stykke nybrottsarbeid. Det skal ha spesialdesigna bustader for designarane, og eit fellesområde med bl.a. kafé som skal vere open for andre også. Opphaldet skal vere både sosialt og faglig givande for designarane. Representantane for Sykkylven næringspark forklarte at bakgrunnen for ei slik satsing er at det har vært vanskelig å få designarane til å jobbe i industrien. Det er eit problem for industrien fordi utan å jobbe tett på produksjonen, så manglar designarane ei forståing for kva som lar seg produsere og selje til en overkommelig pris. Det er altså eit samarbeid som skal vere til beste for begge partar. Det er tenkt at dei skal rekruttere designarar frå kunsthøgskulane i Oslo og Bergen til å komme å bu og arbeide med industrien i Sykkylven i ein periode, men det er også eit mål å rekruttere frå andre stader både i Norge og internasjonalt. Opphaldet var tenkt å vere mellombels, og det var ulike årsaka til det. Det eine var at dette var prosjektfinansiert. Ein anna viktig årsak er at representantane frå Næringsparken trur at dersom det er meint å vere mellombels er det lettare å rekruttere, fordi det då er mindre skremmande når ein veit at det er tidsavgrensa. Det trur det passar unge designarar godt. Sett i lys av arbeid, rekruttering og kompetanse er dette interessant fordi det er ein måte å tenkje om rekruttering av kompetanse og mangfald, som ikkje nødvendigvis koplar det til permanent busetting på staden. Sjølv om det er eit prosjekt finansiert av bulyst, så er det eit poeng for Næringsparken at dette er eit næringslivsdrevet prosjekt, og ikkje er eit for å redde folketalet i Sykkylven. Dei unge designarane skal ikkje til Sykkylven for Sykkylven sin del, men det er snarare ei gjensidig vinning i faglig utvikling og nye idear i industrien. Det skal på ingen måte ligge noko moralsk plikt til å bli buande om ein vert teken inn på eit slikt opplegg. Det koplar det heller ikkje til kjønn, for det er kompetansen som er det viktigaste. Det vart samstundes gjort eit poeng ut av at dette kompetansesenteret for design skal vere eit nasjonalt kompetansesenter. Tanken at ein må tenke litt større, for det lokale er ikkje særlig attraktivt for dei som ikkje er lokale som jo er dei ein ynskjer å nå med satsinga. Det er dette større perspektivet som gjennomsyrer heile prosjektet i Sykkylven. Det er kompetansen og det faglige ein leggje vekt på, og ikkje lokalsamfunnet. Samstundes blir jo det også ein måte å gjere Sykkylven interessant i ein større samanheng Side63

64 6.1 Kvinner sett som viktige for framtida til møbelbransjen Kjønnsperspektivet var merkbart i den forstand at næringslivet i Sykkylven vart sett å vere dominert av menn, og igjen med eit syn på skilnad, i den forstand at denne dominansen gjorde det lite attraktivt for kvinner. Det var mellombels mange kvinner innan arbeid med søm og trekking, noko som av representanten frå kommunen blei sagt å vera attraktive arbeidsplassar for kvinner. Det var også fokus på å få inn meir formell kompetanse i næringa, og då særlig på designsida. Det i seg sjølv vart sett som ein strategi som ville auke kvinneandelen. I følgje representantane frå styret var det alt for få kvinner i ledande posisjoner i alle deler av møbelbransjen. Det trudde dei skulle bli lettare no når industrien rekrutterte til fleire typar stillingar enn før, som økonomi, administrasjon og marknadsføring. I møbelbransjen såg dei behov for kvinner i produktutvikling, design, produksjon, distribusjon og sal. Mangelen på kvinner var eit problem særlig fordi dei var av den oppfatning at det var i hovudsak kvinner som bestemte når ein husstand skulle kjøpe møblar. Dette er hovudgrunnen til at dei aktivt jobbar for å få fleire kvinner inn i industrien. Skilnadsperspektivet til aktørane legg altså til grunn at det er møbelindustrien som måtte tilpasse seg kvinnene og ikkje omvendt. Forventinga er at fleire kvinner inn på leiing- og strateginivå, vil auke konkurranseevnene fordi det vil hjelpe å betre treffe marknaden. Dei hadde også betre tru på kvinner i rolla med å representere bedrifta ovanfor kundane. Det var dessutan også eit viktig steg for å bli meir moderne, fordi det ikkje gav same truverd i dagens samfunn å berre ha menn i leiande posisjonar. Styret i Næringsparken var oppteken av å få kvinner inn i styret, men i prosessen med å tilsette leiar stilte dei og spørsmålsteikn om ei kvinne ville vere tøff nok til å sette seg i respekt hos bedriftsleiarane i ein mannsdominert bransje. Også når det gjeld styret for denne designsatsinga var kvinner eit høgaktuelt tema. Der insisterte dei på å få eit styre med minst 50% kvinner. Heile styret er ikkje på plass enno, men styreleiaren er rektoren på kunsthøgskulen i Oslo (ei kvinne). Dei vil også at styrerepresentantane ikkje skal vere lokale. Den innleigde leiaren frå Molde står bak dette. Han har tru på at skal ein skal få til noko nytt, så då nyttar det ikkje å ha med dei «vanlige folka», men heller ta inn nye utanfrå. Tilflyttaren Møreforsking snakka med var ikkje overtydd over satsinga på høgt utdanna innan design. Ho var sjølv utdanna interiørdesignar, men fann det vanskeleg å få fulltidsjobb i Sykkylven som ho vurderte som relevant for si utdanning. Ho hadde lite tru på satsinga på designsenter, for ho trudde ikkje det var særlig interessant for folk frå kunsthøgskulane å komme til industribygda. Ho flytta til Sykkylven saman med ein sambuar som hadde fått seg ein god jobb i Sykkylven, og før dei kom hadde ho fått inntrykk av næringslivaktørar at med sin kompetanse skulle det også vere ein god stad for ho å få jobb. I realiteten var det liten etterspurnad etter hennar type kompetanse meinte ho og stilte seg derfor undrande til satsinga på utdanna kvinner. Ho stilte spørsmålsteikn om det var sånn at dei trudde at høgt utdanna kvinner var interessert i å komme hit for å putte trekk på stolar. Ho så det derfor ikkje som spesielt sannsynlig at ho kom til å bli i Sykkylven, men mindre pendlarmuligheitene til Ålesund betra seg. Det tydar på at løysinga slik ho ser det må i så fall vere å kunne kombinere det å bu i Sykkylven med å arbeide en anna stad. Samanlikna med Næringsparken var strategiane til Sykkylven kommune meir tradisjonell. Det skal sjølvsagt seiast at kommunen var med på utviklingsselskapet sine prosjekter. Kommunen var oppteken av medverking i planprosessen, og dei arrangerte mellom anna folkemøter for å 54 Side64

65 få folket med på ei utvikling av kommunen. Kommuneplanen viser også tradisjonell haldning til kva som gjer Sykkylven attraktivt, ved at dei satsar på barnefamiliar og tilbakeflyttarar. Det står i en viss kontrast til kompetansesentertankegangen. 55 Side65

66 56 Side66

67 7.0 Oppsummerande refleksjonar: Ulike strategiar? Frå samtalane med aktørane frå dei tre kommunane er det klart at dei sjølve ikkje oppfattar strategiane sine som spesielt kjønna. Unntaket er til en viss grad Sykkylven der kommunen sitt næringsselskap jobbar aktivt for å få fleire kvinner inn i møbelindustrien fordi dei meiner kvinner har eigenskaper som ikkje menn har. Det er eit klart skilnadsperspektiv som råder i strategien til Sykkylven. Men dette skilnadsperspektivet dreier seg ikkje om å konservere tradisjonelle kjønnsroller, tvert imot ser dei på kvinner som sjølve nøkkelen til ei ønska forandring. Utviklingsstrategien deira har primært fokus på verda utanfor. Dei vektlegg at den store satsinga deira, designsenteret, skal vere nasjonalt. Fokus er ikkje på å redde Sykkylven frå nedgang i folketalet, men på gjensidig kompetansebygging som dei i tur håper vil gje meir «skaparglede» (som er slagordet i strategiplanen deira) og meir lønsemd i bedriftene. På same tid er det også ein måte å gjere Sykkylven interessant i nasjonal samanheng. Sjølv om designsentersatsinga primært er retta mot møbelindustrien, er det for enkelt å sjå satsinga som ein rein næringsutviklingsstrategi. Satsinga på skaparglede i Sykkylven har sitt utgangspunkt i rullering av samfunnsdelen i kommuneplanen i 2011, og i samband med dette vart det gjennomførd fleire folkemøte for å involvere befolkninga i planarbeidet. Satsinga på designsenteret er soleis berre ein del av ei større satsing som inkluderer 10 område - mellom anna ei line for interiørdesign ved den vidaregåande skulen og utsmykking av sentrum. Møbelindustrien i Sykkylven har lang tradisjon for å kommunisere tilhørsle til staden, og staden identifiserer seg med møbelindustrien. Også i Halsa er mykje av fokuset på skilnad mellom kjønna, men samtalene med kommunen tyder på ei dreiing mot å stille spørsmål om det kvinner og menn er relevante kategoriar (kjønnsforståing) og til å stille spørsmål ved den gamle rekrutteringsstrategien. Dei har eit innoverretta perspektiv på utviklingsstrategien sin fokus på seg sjølv som bustadområde. Sjølv om strategien i Halsa er meir innoverretta enn i Sykkylven, satsar dei på å etablere eit senter som skal vere unikt i nasjonal samanheng. Det er ikkje ein strategi for å auke tilflytting, men for å auke reiseliv, og då gjere staden meir interessant i sin heilskap. Det er altså klart at det ligg ein tanke til grunn at for å vere interessant må ein finne ei nisje i nasjonalsamanheng. Ålesund er den kommunen som klarast uttrykker at kjønn ikkje har noko påverknad på deira strategiar. Det er interessant at dei to kommunane som har kjønnsbalanse i flyttetala er opptekne av kjønn i sitt utviklingsarbeid, medan Ålesund som har veldig stor kjønnsubalanse ikkje er det. Retorikken med at dersom ein legg til rette for det vil det komme av seg sjølv har klare trekk frå det fyrste del av rapporten skildrar som eit likestillingsperspektiv i kjønnsforståing. Dei opptrer kjønnsnøytralt fordi dei meiner det ikkje er behov for spesielle kvinnetiltak. Kommunen og ein del andre opplever ikkje at dei har noko problem, men statistikken viser at dei har dei mest ekstreme kjønnsskilnadar i flyttemønster av alle. Som vist i litteraturgjennomgangen så blir gjerne kjønnsnøytrale strategiar maskuline i effekt, og det gjeld særlig i eit område som Ålesund ettersom dei dominerande sektorane i næringslivet har eit maskulint image. Den sterke satsinga på det maritime clusteret i Ålesundsregionen inneber ei indirekte nedprioritering av kvinner, rett og slett fordi sektoren assosierast med menn og fordi det er få kvinner i sektoren. Vi vil ikkje hevde at clustersatsinga er feil, men i ein slik situasjon er det merkverdig at ikkje kjønn blir gjort til tema i kommunen sin politikk for 57 Side67

68 samfunnsutvikling. Sjølv om kommunen meiner å ha ein kjønnsnøytral politikk, kan utviklingsstrategien likevel lesast som kjønna. Frå dei tre kommunane er det tydelig at kjønnsproblematikken er høgst relevant i deira daglege arbeid, sjølv om dei aller fleste ikkje opplev dette som eit direkte tema. Kommentarane frå tilsette i Halsa og Ålesund om at det er politisk korrekt å ønskje seg unge kvinner med høg utdanning poengeterar at dei opplev problemstillingane lokalsamfunnet står ovanfor som meir komplekse enn å gjelde berre den gruppa som kommer dårlegast ut på statistikken. Det er kanskje eit teikn på at det kan vere verdt å spørje seg om berre statistikk er den beste måten å få fram status quo i ei gitt kommune. I både Halsa og Ålesund så tyder det på at bilete statistikken teiknar ikkje er den viktigaste rettesnora for arbeidet ein gjer. Koplingar ut ifrå statistikken kan også gje uheldige signal; til dømes, sjølv om Møre og Romsdal manglar statistisk sett både unge kvinner og folk med høg kompetanse kan ein stille spørsmålsteikn om det er lurt å kople dei to saman i konkrete kampanjar. Sjølv om det sjølvsagt er slik at dei fleste unge kvinner i dag har høg kompetanse, noko som gjer det naturlig å kople gruppene på eit sett, så må ein også spørje seg om ei presisering kan vere på sin plass for ikkje å sende blanda signaler. For kva blir det primære motivet her, er det kompetanse eller alder? Viss kompetanse, kvifor betyr alder noko her? Er desse kvinnene primært ynskja for sin fruktbarheit? Dette er satt på spissen hovudsakleg for å vise at ein må bak statistikken for å identifisere kvar skoen trykkjer. 7.1 Eit fokus på intern attraktivitet og at «ting skjer» Det er heilt klart at dei tre kommunane har ulike utgangspunkt for å tiltrekkje seg folk, og at folk også har ulike preferansar når det gjeld kva dei ønskjer av ein bustad. Det er likevel påfallande mange av dei same strategiane som går igjen. Alle tre har snudd blikket innover mot sitt eige samfunn for å sjå på kva dei kan gjere for å skape større attraktivitet. For nokre av kommunane er målgruppa for ei slik satsing forholdsvis god definert, som i Sykkylven er dette unge nyutdanna designarar som kan skape verdi i næringa. Sjølv om formålet er noko ulikt i Halsa og Sykkylven, så er det ei rekkje samanfallande og grunnleggande idear om korleis ein kan gå fram for å synliggjere seg; nemlig å finne noko ein er særs god på som kan fungere som stadens nisje i nasjonal samanheng. I Halsa sitt tilfelle skal dei styrke reiselivssatsinga, Sykkylven skal styrke møbelindustrien og Ålesund skal styrke dei maritime næringane. Skilnaden ligg i kva grad styrking av sjølve lokalsamfunnet er ein viktig motiverande faktor for å starte arbeidet. Arbeidet med å gjere seg attraktiv som kommune er nokså likt frå den eine kommunen til den andre. Dei er opptekne av å synliggjere og til en viss grad også skape stadens identitet. Kommunane ser det som viktig å gjere informasjon tilgjengelig. Vidare er det klart i alle tre tilfelle at ein vender blikket innover, og satsar på å skape eit betre samfunn eller betre vilkår for næringslivet, og så kommer det med å hanke inn tilflyttarar i andre rekkje. Nye tilflyttarar blir sett på som ein potensiell ekstra bonus av arbeidet ein gjer. Vi kan sjå eit skifte frå ein ekstern til ein innoverretta attraksjonsstrategi. Det er kanskje ei erkjenning av at rekruttering er eit komplekst og samansett tema ein ikkje kan sjå på lausrive frå samfunnet i sin heilskap. Likevel tyder samtalane med kommunene på at dei alle ynskjer seg fleire av dei kreative, initiativrike innbyggjarane. Det er påfallande mykje av det kommunane diskuterer som ein finn igjen i ulike rapportar om tilflyttingsarbeid og attraksjon dei siste åra. Det kan sjå ut som at når kommunane snur for å 58 Side68

69 ta grep, så gjer dei det i samla flokk. «Før» skulle alle ha tilflyttingsstrategiar, og «no» skal alle ha bulyststrategiar. Ei stund skulle alle rekruttere kvinner, så snudde det til at alle skulle rekruttere småbarnsfamiliar og no er dei fleste (i alle fall på papiret) opptekne av å rekruttere talentar eller folk med høg utdanning. Refleksjonen rundt identitet, faren ved omdømmebygging, skuggebodskapet i kom-heim-att-kampanjar, betydinga av å gjere informasjon tilgjengelig m.m, er tema som kjem frå forskingsrapportar (til dømes Grimsrud og Aure 2013, Sørhaug og Vareide 2014). Sjølv om det er ulike ting som trekk tilflyttarane i Halsa og Ålesund, så har dei ein ting til felles. Ein viktig grunn til at dei er positive til lokalsamfunnet sitt er ei oppleving av at noko er på gang, at det skjer noe at ein er på veg ein stad. I Halsa er LUK arbeidet i seg sjølv eit positivt initiativ som førar til at fleire opplev det som om at Halsa er pro-aktiv. I Sykkylven er satsing på skaparglede generelt og designsenter spesielt eit teikn på at vidareutvikling av møbelbygda er i gang. I Ålesund er særlig initiativa på kultursida som gjer at dei opplev at Ålesund er på veg til å utvikle seg som stad. Møteplassar, eller mangelen på dei, er et svært viktig element for vurdering av trivsel. For tilflyttarane si vurdering av om dei blir buande på standen, så er livssituasjonen likevel det som er mest avgjerande. Dei som er einslige seier alle, uavhengig av stad, at dei ikkje ser det spesielt sannsynlig at dei finn den dei leitar etter i lokalsamfunnet, og at dette er ein grunn i seg sjølv til å flytte ut på sikt. Det er også eit poeng som kjem opp i diskusjonen om mannlige arbeidsinnvandrarar. Familie er altså ein viktig faktor, men jobb er også avgjerande. Sjølv dei som no har en relevant jobb, ser det som sannsynleg å flytte ut med mindre dei opplev at det er andre gode alternativ lokalt. Dei ser ikkje for seg å bli i same jobben livet ut. Dei er ikkje gullklokkegenerasjonen. Mangfald, både i befolkning og arbeidsmarknad, er derfor eit nøkkelord for å skape attraktive samfunn for dei tilflyttarane Møreforsking har snakka med. Som tidligare nemnt visar forsking at Høgskulane er viktige arenaar for rekruttering til regionen. Med tanke på dei aktuelle diskusjonane i media om samanslåing av Høgskulane og fylgjande spesialisering av programtilbod, kan dette bli interessant å fylgje i tida framover. For Ålesund sin del, og for fylket i ein større samanheng, kan det vere verdt å spørje seg om ei slik spesialisering vil forsterke tendensar som allereie er her. Dersom det er tilfelle kan det tyde på at regionen blir mindre interessant for dei som allereie etterspør meir mangfald. 7.3 Fylkeskommunen si rolle i korleis skal tenkje annleis. Sjølv om rapporten peikar på ei rekkje fellestrekk i strategiane til kommunane, så synliggjer den også at konkrete fellesstrategiar for fylket har lite for seg ettersom utfordringane er svært ulike i kvar av kommune. Eit poeng for fylkeskommunen sin del er at ein bør koordinere med dei initiativ som allereie finnes lokalt i kommunene. Det er viktig for å skape eigarskap til det som skal gjerast, men det har også ein verdi i seg sjølv å få dei ulike partane saman for å diskutere slike utfordringar i fellesskap. Særlig i Ålesund var det fleire misnøgde når Møreforsking tok kontakt for å snakke om attraktivitet, byutvikling og rekruttering. Dei hadde eigne prosjekt på byutvikling, noko dei ikkje opplevde fylkeskommunen verdsette i det heile teke. Desse frustrerte kjenslene blei forsterka når dette prosjektet kom, fordi dei opplevde det som om at ulike prosjekter blei satt i gang utan at ein tok omsyn til arbeid som alt var gjort. I intervju med ein anna aktør blei det påpeikt at fylkeskommunen kunne med fordel tenkje nytt om si eige rolle og korleis ein tilnærma seg ting. Det kom stadig nye tiltak ble det sagt, 59 Side69

70 men virkemidla som vart brukt var mykje av det same. Mange av prosjekta vart dessutan oppfatta som ganske like. Ein måtte tenke nytt i følgje desse aktørane for å få til satsing med mål og meining. Det blei vidare peika på at dei økonomiske søknadspottane fylket stilte til råde for at ein kunne søke på var for små, dette medførte at ein brukte mykje tid på å jakte på små midlar. Det ein kunne søke på var prosjekt, men dei saknar verkemidlar som kan ta vare på oppfølginga av prosjekter. Det var avgrensa kva ein fikk til i små prosjekt fordi finansieringsmåten ikkje ga økonomiske musklar over tid. 60 Side70

71 8.0 Avsluttande refleksjonar rundt tiltak Denne rapporten er i all hovudsak meint å vera eit kunnskapsgrunnlag som skal danne grunnlag for fylkets eigen refleksjon og diskusjon om vegen vidare. Avslutningsvis vil vi likevel kome med nokon refleksjonar rundt kva tiltak fylkeskommunen kan gjere. Attraktivitetsstrategiar framfor rekrutteringsstrategiar Eit fokus på å skape demografisk mangfaldige samfunn er viktig, for som ein ser på fleire av eksempla så føre manko i ei gruppe til at andre grupper fylgjer etter. Til dømes at unge menn både i Halsa og Ålesund vurderer å flytte ut fordi dei ynskjer å stifte familie, og finn ikkje det spesielt sannsynlig der dei er no. Slik sett er det viktig å fokusere på unge kvinner som det statistisk sett er lite av i fylket. Når det er sagt så var ikkje overtal av menn i seg sjølv eit argument, ettersom dei høgt utdanna kvinnene i intervjua våre fann det lite sannsynlig at dei ville finne en partnar i Ålesund. Skal ein ha fokus på å rekruttere unge kvinner, og særlig med høgare utdanning, så kan det vere lurt å fokusere på kva som gjer samfunnet attraktivt for desse gruppene framfor kva slagord som når dei. Her må ein også huske at det er fleire ulike «typar» kvinner som er målgruppa. Tidligare i rapporten vart tre grupper nemnde 1) heimflyttarar, 2) dei som utdanna seg her, og 3) dei som kjem utan tilknyting. Ei fjerde gruppe er dei som kjem som familie til ein som har fått arbeid her. Dette er berre nokre dømer på ulike grupper, det viktige er at ein må gjere tiltak for å betre attraktiviteten for kvar enkelt av desse gruppene. Sats på initiativ som engasjera unge vaksne i lokalsamfunnet sitt og/eller næringslivet Tilflyttarane nemner at engasjement i samfunnet utover arbeid er viktig for vurderinga om dei vil bli. Det gjeld kanskje særlig unge vaksne som ikkje har familie. Av dei som kom til fylket for å utdanne seg her så er også tilknyting og kjennskap til lokalsamfunnet et nøkkelord. Dei utanlandske studentane nemnde korleis dei opplevde å ikkje kjenne lokalsamfunnet. Sjølv om dette kanskje er ekstra merkbart for utanlandske studentar med tanke på språkbarriere, så er ikkje det unikt. Støtt initiativ til tettare samarbeid mellom høgskule og næring, som gjer at studentane ikkje er så raske til å flytte fordi dei ikkje har nokke tilhørsle til staden utover som student. Legg til rette for arbeidsinnvandrarane Møre og Romsdal er et fylke som i stor grad veks på grunn av innvandring og det er et stort potensial for å utnytte betre den kompetansen mange av disse sitt med. Til dømes med å tenke på korleis høgt utdanna kvinner som kjem frå utlandet kan få tatt i bruk sin kompetanse, opparbeidd seg erfaring eller lært seg norsk. Det er også et problem at dei opplev at nettverk er avgjerande for å få jobb. 61 Side71

72 Det er også potensiale for å legge betre til rette for innvandrarane når dei kjem. Til dømes så sa Næringsforeninga at det var behov for et SUA senter i Ålesund. Eit senter som samla alle dei tenestene innvandrarane hadde behov for under eitt tak. Koordiner med kommunane, samarbeid om initiativ Dette poenget er for så vidt allereie nemnd i den forstand at Ålesund uttrykte frustrasjon over å bli møtt med eit prosjekt som var veldig likt deira eige. Det er ikkje nødvendigvis sånn at dei sitt med fasiten, men det er likevel ei påminning om at ein bør vurdere korleis ein kan tenkje saman med kommunane. Erfaringa frå intervjurunden i dette prosjektet er at det er mange som arbeider med liknande problemstillingar på ulikt nivå i Møre og Romsdal. Det kan difor vere verdifullt å vurdere korleis ein best kan sikre at lærdommar frå eit prosjekt blir ivaretatt av dei andre prosjekta, samstundes som koordinering kan sikre betre arbeidsfordeling så ikkje fleire aktørar arbeidar parallelt med same mål. Tenk nytt i korleis ein støttar prosjekt og kva for prosjekt ein støttar Tilbakemeldingane frå aktørar som søkjar støtte frå fylket er at ordningane slik dei er i dag ikkje er optimale for dei behova dei opplev å ha for dei tiltaka dei ønskjer å sette i gang. Møreforsking stiller derfor spørsmål ved om informasjonen presentert i denne rapporten kan gi grunnlag til å vurdere om ein burde tenkje annleis i korleis midla fordeles. 62 Side72

73 Referansar Aure, M (2008). Arbeidsmigrasjon fra Teriberka til Båtsfjord (Labour Migration from Teriberka Russia to Båtsfjord Norway ) Dr.Polit Thesis, University of Tromsø 252 p. Berg, N. G. (2002): Bygdekultur med hår på brystet. Forskning nr Berg, N.G Discourses on rurality and gender in Norwegian rural studies. I: H. Goverde; H. de Haan & M. Baylinda (red.). Power and Gender in European Rural Development. Aldershot: Ashgate Berg, Nina Gunnerud; Britt Dale, Hans Kjetil Lysgård og Anders Löfgren Mennesker, steder og regionale endringer. Tapir Akademisk Forlag. Bøe, L. (1991) "Det kjem an på alt, det..." : ein studie av ungdoms planar for utdanning, yrke og lokalisering i Møre og Romsdal. Rapport 9105, Møreforsking, Volda Dahlström, M Young Women in a Male Periphery Experiences from the Scandinavian North, Journal of Rural Studies, Vol 12, nr 3, s Danielsen, H. (2006). Med barn i byen : foreldreskap, plass og identitet, Dr. Thesis, University of Bergen. Follo, Gro. Dr.polit 2008 i antropologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, avhandlingen: Det norske familieskogbruket, dets kvinnelige og mannlige skogeiere, forvaltningsaktivitet og metaforiske forbindelser. Forsberg, G. (1991): Samhällsgeografi och könstrukturella analyser. I Berger, S. (red.)samhällets Geografi. Nordisk Samhällsgeografisk Tidsskrift, Uppsala Forsberg, G. (2001). The difference that space makes. A way to describe the construction of lical and regional gender contracts. Norsk Geografisk Tidsskrift, 55(3), Foss, Olaf og Kristin Tornes (1992): Arbeidsmarkedet og velferdsstaten. NIBR-notat 1992:108 (under sluttføring), NIBR, Oslo. Fosso, E. J. (2004). Unges flytting - et spørsmål om identitet og myter om marginale steder? N. G. Berg, B. Dale, H. K. Lysgård, & A. Løfgren (eds), Mennesker, steder og regionale endringer Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. Fredriksen, S. (2001): Distriktskvinnescenarier Samarbeidsrapport NIBR/Høgskolen i Finnmark (HIF) Grimsrud, G.M Kvinneflukten en saga blott? Rapport. Lillehammer: Østlandsforskning. Grimsrud, G.M (1999): Utdanning og flytting. En kartlegging av utdanningsnivå blant flyttere og bofaste i Nord-Gudbrandsdalen, Nord-Østerdalen og Gauldal-/Rørosområdet. ØF-rapport 21/1999. Lillehammer Grimsrud, G. M. (2000): Kvinner på flyttefot. ØF-rapport nr 13/2000. Lillehammer: Østlandsforskning. Grimsrud, G.M Escape from patriarchy? Female migration in the light of three feminist epistemologies. I: A.S. Lægran & F. Myklebust, red. Contemporary Debates in the Discipline of Geography: Space and Place, Landscape and Environment. Trondheim: Geografisk institutt, NTNU. Grimsrud, G. M. (2011). Gendered spaces on trial: the influence of regional gender contracts on inmigration of woman to rural Norway. Geografiske annalar: Series B, Human Geography. Volume 93, Issue 1, pages 3-20, March Side73

74 Grimsrud, G M., Aure, M., Vaage, T. (2012a). Målgrupper, aktiviteter og budskap i distriktskommunenes tilflyttingsarbeid. Resultater fra en spørreskjemaundersøkelse, Ideas2evidence rapport 1/2012 Grimsrud, M.G. Aure, M., Josefsen, E., Vaage, T. (2012b). Katalog over innflyttingsarbeid i distriktene, ideas2evidence Rapport 9/2012. Grimsrud, G M., Aure, M. (2013). Tilflytting for en hver pris? En studie av lokalt tilflyttingsarbeid i norske distriktskommuner. Ideas2evidence rapport 4/2013, ideas2evidence, Norut og Møreforskning på oppdrag fra Distriktssenteret Grydtfelt og Hegge, K. (2012): Er høgskolene regionale kvalifiseringsinstitusjoner? Likheter og ulikheter mellom høgskolene på Vestlandet og i hovedstadsregionen. Høgskolen i Oslo og Akershus: rapport 2012 nr. 5 Guldvik, I. (1996): Forandring er ikke forvandling! En studie av likestillingspolitikkens integrering i fire kommuner. Rapport nr. 8/1996, Høgskolen i Lillehammer Guldvik, I, Grimsrud, G.M og K.V. Stubberud (2002). Orienteringsløp i ulendt terreng Ein studie av kvinner og menn i distrikta. Østlandsforsning Rapport 08/2002, Lillehammer Guldvik, I. og Solheim L.J. (1996).Kvinnesatsing i stillstand? En studie av det kvinneretta arbeidet i 15 fylkeskommuner. Østlandsforskning Rapport 1996/33. Lillehammer Halsaa, B. (1995): Forsøk til nytte? Erfaringer med likestillingsarbeid lokalt. Rapport nr. 1/1995, Høgskolen i Lillehammer Harding, S. (1986). The science question in feminism. Ithaca, N.Y., Cornell University Press Haugen, M Women Farmers in Norway. Dr.polit.-avhandling. Trondheim: NTNU. Haugen, M.S. & M. Villa. 2006a. Rural idylls or boring places? Young people s image of the countryside. I: B.B. Book & S. Shortall, red. Rural Gender Relations: Issues and Case Studies. Oxfordshire: CABI Book Publisher. Haugen, M.S. & M. Villa. 2006b. Gossip and rumour the dark side of the rural safe and good? Young people s gendered narratives of rural life. Norsk Geografisk Tidsskrift 60: Heggem, R. (2014). Diversification and re-feminisation of Norwegian farm properties. Sociologia Ruralis, DOI: /soru Heggen, K. og G. M. Olsen (1995): Ungdom utdanningseksplosjon nye karrierar? Forskingsrapport nr. 3, Høgskulen i Volda/Møreforsking Volda Larsen, T. (2009) Den globale samtalen: om dialogens muligheter. Oslo, Scandinavian Academic Press. Little, J. & P. Austin (1996): Women and the rural idyll. Journal of Rural Studies Vol 12 nr. 2 s Lotherington, A.T. (2001): Ikke for kvinnenes skyld En analyse av kvinnerettet distriktspolitikk I Norge Avhandling til forsvar for graden dr polit Institutt for statsvitenskap, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø Munkejord, M.C. (2009). Hjemme i nord : en analyse av stedsopplevelser med utgangspunkt i kvinnelige og mannlige innflytteres fortellinger om hverdagsliv i Havøysund og Vadsø, Finnmark. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Tromsø Myhre, J. E. (1990): Hovedstaden Christiania : fra 1814 til I Oslo bys historie. Bind 3. Fagredaksjon: Sivert Langholm, Edgeir Benum og Knut Helle 64 Side74

75 Nygård, M. Kobro L. og Vareide, K.(2013) Halsa kommune. En samfunnsanalyse. TF-notat nr. 28 Oldervold, J. (1980): Det store oppbruddet. I: Langholm, S. & Seierstad, F. (red.): Vandringer. Festskrift til Ingrid Semmingsen. Aschehoug Orderud, G (2002) Unge voksne i distrikts-norge flytteplaner og flyttemotiver. Tidsskrift for ungdomsforskning, 2 (1):83 88 Orderud, G.1. og K.Onsager (1998): Flytting - mønstre og årsaker. En kunnskapsoversikt. NIBRprosjektrapport 1998:6 Paulgaard, G (2000). Ungdom, lokalitet og modernitet. Om kulturbrytninger og identitetsutforming i et kystsamfunn nordpå. Tromsø: Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UIT, avhandling for graden dr.polit. Pettersen, Liv Torill; Gry Agnete Alsos, Cecilie Høj Anvik og Elisabet Ljunggren SAMMENDRAGSRAPPORT: Blir det arbeidsplasser av dette da, jenter? Evaluering av kvinnesatsingen i distriktspolitikken. NF-rapport nr , Nordlandsforskning, Bodø. Ravenstein, E.G. (1885): The laws of migration. Journal of the Statistical Society, June 1985, Renolen, Signe Opsahl, Tonje Lauritzen, Tina Mathisen, Janneke van der Ros, Dag Eirik Orbakk, Goro Ree-Lindstad og Ingrid Guldvik. (2011). Vedvarende vikeplikt. En kartlegging av kommunalt og regionalt likestillingsarbeid,. Likestillingssenteret Hamar og Østlandsforskning, Lillehammer. Rye, J.F. (2007). Kjønnsperspektiv på flytteforskning om ungdom. BARN s Skålholt, A og I. Guldvik Bulyst, kjønn og entreprenørskap ein kvalitativ analyse ØF-rapport nr: 16/2009, Østlandsforskning, Lillehammer Skålnes, S. (2001): Distriktskvinnescenarier Å tyde distriktsveier mot kvinnefremtid. Samarbeidsrapport NIBR/Høgskolen i Finnmark Solbakk, A.S. (2009) Ålesund Liv laga? Masteroppgåve i samfunnsplanlegging og leiing. Høgskulen i Volda. Stambøl, L. (2013). Studentvandringer. Rekruttering til studier og tilførsel av høyt utdannede i et geografisk perspektiv. Rapporter 2013/06. SSB Sørhaug, C. og Vareide, K. (2014). Livstilsmigrasjon. Et forprosjekt om livstilsmigrasjon som ressurs og utfordring for distriktskommuner. Notat nr 18. Telemarksforsking Sørensen, B.A. (1982): Ansvarsrasjonalitet. Om mål-middel tenkning blant kvinner. I: Holter, H. (red.): Kvinner i fellesskap. Oslo: Universitetsforlaget Sørlie, K. (2006) Bolyst og stedsattraktivitet motiver for å flytte og bo i distriktene. NIBR-notat: 2009:111, Norsk institutt for by- og regionforskning, Oslo Sørlie, K; Aure, M og B. Langset. (2012). Hvorfor flytte? Hvorfor bli boende? Bo- og flyttemotiver de første årene på 2000-tallet. NORUT og NIBR. NIBR-rapport 2012:22, Norsk institutt for by- og regionforskning, Oslo Teigen, H Distriktspolitikkens historie: Frå nasjonal strategi til regional fragmentering?i: Plan 6/11 Thunem, Gunhild (2010) Rapport forprosjekt: etablering av Regionalt senter for inkluderingog mangfald i Møre og Romsdal. KUN Van der Ros, J. (1997): Et femokratisk prosjekt: Organisering av likestilling. Forskningsrapport nr. 28, Høgskolen i Lillehammer 65 Side75

76 Villa, M. (1999). Bygda - sosial konstruksjon av 'trygt og godt'. Sosiologi i dag 29, pp Villa, M. (2004). Bygda som bustad. Doktoravhandling 2004:45, Trondheim: NTNU. Wiborg, A. (2004). Place, Nature and Migration: Students' Attachment to their Rural Home Places. Sociologia Ruralis Wærness, K. (1987): On the rationality of caring. I: Sasson, A. S. (ed.): Woman and the State. Hutchinson, London 66 Side76

77 Møteprotokoll Utval: Rådet for likestilling av funksjonshemma Møtestad: 103, Fylkeshuset Dato: Tid: 10:30 Protokoll nr: 3/14 Faste medlemer som møtte: Namn Funksjon Representerer Lilly Gunn Nyheim Leiar AP Torleiv Rogne Medlem UAVH Aud Perdy Mork Nestleiar KRF Sidsel Rykhus Medlem KS Erik Husby Medlem NAV Faste medlemer som ikkje møtte: Namn Funksjon Representerer Leif Elde Medlem SAFO/NHF Asbjørn Gausdal Medlem FFO Tore Brevik Medlem H Kari Wiik Medlem FFO Varamedlemer som møtte: Namn Møtte for Representerer Steinar Waksvik Asbjørn Gausdal FFO Theodora Baldvinsdottir Kari Wiik FFO Frå administrasjonen møtte på heile eller delar av møtet: Namn Stilling Paula Næss Skår Rådgivar Sekretariat: Namn Toril Eliassen Rusten Stilling Konsulent Side77

78 Rådet for likestilling av funksjonshemma sitt møte tok til kl 1030 på møterom 103 under leiing av leiar Lilly Gunn Nyheim. Torleiv Rogne hadde meldt frå at han ville kome litt seint til møtet. Møtet blei sett med 6 medlemer. Innkallinga blei godkjent utan merknader. Til saklista: Orientering om kartlegging og verdsetting av friluftsområda blei trekt då rådgivaren hadde sjukdomsforfall. Saklista blei godkjent utan merknader. 2 Saksnr Innhald Uoff FF 10/14 FF 11/14 FF 12/14 FF 13/14 Rapport etter synfaring ved Molde lufthavn, Årø Norges Blindeforbund - rapport etter synfaring ved Linge fergekai, Valldal Ny metode i kartlegging av universell utforming og tilgjengelegheit i tettstadar Møteplan for 2015 for rådet for likestilling av funksjonshemma RS 8/14 Møteprotokoll Ålesund råd for likestilling av funksjonshemmede RS 9/14 Møteprotokoll Ålesund råd for likestilling av funksjonshemmede RS 10/14 Oppsummering Nordisk handikapkonferanse juni 2014 RS 11/14 Forslag til endring i byggteknisk forskrift - melding om uttale frå råd for likestilling av funksjonshemma i Ørsta RS 12/14 Kopi av brev frå Ørsta kommune datert Prosjektmidlar til fylkes- og kommunalrettet arbeid med universell utforming Statsbudsjettets kap Godkjenning av protokoll Møtet i rådet Neste møte, , blir lagt til Ørsta. Omkringliggjande kommunale råd blir inviterte til møtet. Fylkesrådet ønskjer å ha følgjande på programmet: - orientering frå rådet i Ørsta om deira arbeid - erfaringsutveksling - sak om universell utforming Landskonferansen i Kristiansand august kort oppsummering Deltakarane på konferansen orienterte. Torleiv Rogne kom til møtet kl medlemer. Side78

79 3 FF 10/14 Rapport etter synfaring ved Molde lufthavn, Årø Forslag til vedtak: Fylkesrådet for likestilling av funksjonshemma tek rapporten frå synfaringa ved Molde lufthavn, Årø, til orientering. Behandling i Rådet for likestilling av funksjonshemma Rådet arbeidde seg fram til følgjande fellesforslag: «Tillegg: Rådet er glad for at rampe no er bestilt, og henstiller til at også dei andre flyplassane i fylket gjer dette.» Kopi av vedtaket blir sendt til dei andre flyplassane i fylket. Votering: Tilrådinga blei samrøystes vedteke. Fellesforslaget blei samrøystes vedteke. Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Fylkesrådet for likestilling av funksjonshemma tek rapporten frå synfaringa ved Molde lufthavn, Årø, til orientering. Rådet er glad for at rampe no er bestilt, og henstiller til at også dei andre flyplassane i fylket gjer dette. FF 11/14 Norges Blindeforbund - rapport etter synfaring ved Linge fergekai, Valldal Forslag til vedtak: Fylkesrådet for likestilling av funksjonshemma tek påpeikingane som Norges Blindeforbund har kome med i rapporten etter synfaringa ved Linge ferjekai, Valldal, til etterretning. Fylkesrådet vil oppmode om at fylkeskommunen ved samferdselsavdelinga tek ansvar for at det blir gjort utbetringar som sikrar tilgjengelegheit og tryggleik for alle, i samsvar med det som blindeforbundet foreslår. Behandling i Rådet for likestilling av funksjonshemma Rådet arbeidde seg fram til følgjande fellesforslag: «Nytt tilleggsavsnitt nr 2: Fylkesrådet for likestilling av funksjonshemma ser svært alvorleg på at eit bygg som skal brukast av alle, i dag vert sett opp med så mange manglar når det gjeld universell utforming. Området har høg arkitektonisk standard, og det er beklageleg at ein i ettertid må utføre til dels store endringar for å oppfylle krava i Diskriminerings- og tilgjengeligheitslova og Plan- og bygningslova kap Side79

80 siste ledd i Fellesbestemmelser: Prinsipp om universell utforming skal ivaretakast i planlegginga og krava til aktuelle byggetiltak. 4 Fylkesrådet forventar at fylkeskommunen ved samferdselsavdelinga tek ansvar for at det blir gjort utbetringar som sikrar tilgjengelegheit og tryggleik for alle, i samsvar med rapporten. Rådet saknar også at representantar frå brukarorganisasjonane har fått vere med i prosessen.» Votering: Tilrådinga første avsnitt blei samrøystes vedteke. Ved alternativ votering mellom tilrådinga andre avsnitt og fellesforslaget blei fellesforslaget samrøystes vedteke. Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Fylkesrådet for likestilling av funksjonshemma tek påpeikingane som Norges Blindeforbund har kome med i rapporten etter synfaringa ved Linge ferjekai, Valldal, til etterretning. Fylkesrådet for likestilling av funksjonshemma ser svært alvorleg på at eit bygg som skal brukast av alle, i dag vert sett opp med så mange manglar når det gjeld universell utforming. Området har høg arkitektonisk standard, og det er beklageleg at ein i ettertid må utføre til dels store endringar for å oppfylle krava i Diskriminerings- og tilgjengeligheitslova og Plan- og bygningslova kap siste ledd i Fellesbestemmelser: Prinsipp om universell utforming skal ivaretakast i planlegginga og krava til aktuelle byggetiltak. Fylkesrådet forventar at fylkeskommunen ved samferdselsavdelinga tek ansvar for at det blir gjort utbetringar som sikrar tilgjengelegheit og tryggleik for alle, i samsvar med rapporten. Rådet saknar også at representantar frå brukarorganisasjonane har fått vere med i prosessen. FF 12/14 Ny metode i kartlegging av universell utforming og tilgjengelegheit i tettstadar Forslag til vedtak: Fylkesrådet for likestilling av funksjonshemma tek informasjonen frå Kommunal- og moderniseringsdepartementet om ny metode i kartlegging av universell utforming og tilgjengelegheit i tettstadar til orientering. Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Fylkesrådet for likestilling av funksjonshemma tek informasjonen frå Kommunal- og moderniseringsdepartementet om ny metode i kartlegging av universell utforming og tilgjengelegheit i tettstadar til orientering. Side80

81 FF 13/14 Møteplan for 2015 for rådet for likestilling av funksjonshemma 5 Forslag til vedtak: Møteplan for 2015 for rådet for likestilling av funksjonshemma blir fastsett slik: Torsdag 12. mars Måndag 11. mai Torsdag 10. september Tysdag 10. november Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Møteplan for 2015 for rådet for likestilling av funksjonshemma blir fastsett slik: Torsdag 12. mars Måndag 11. mai Torsdag 10. september Tysdag 10. november RS 8/14 Møteprotokoll Ålesund råd for likestilling av funksjonshemmede Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Rådet for likestilling av funksjonshemma tek referatsaka til orientering. RS 9/14 Møteprotokoll Ålesund råd for likestilling av funksjonshemmede Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Rådet for likestilling av funksjonshemma tek referatsaka til orientering. RS 10/14 Oppsummering Nordisk handikapkonferanse juni 2014 Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Rådet for likestilling av funksjonshemma tek referatsaka til orientering. RS 11/14 Forslag til endring i byggteknisk forskrift - melding om uttale frå råd for likestilling av funksjonshemma i Ørsta Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Rådet for likestilling av funksjonshemma tek referatsaka til orientering. Side81

82 RS 12/14 Kopi av brev frå Ørsta kommune datert Prosjektmidlar til fylkes- og kommunalrettet arbeid med universell utforming Statsbudsjettets kap Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Rådet for likestilling av funksjonshemma tek referatsaka til orientering. Møte i fylkesrådet for funksjonshemma i mars 2015 Møtet 12. mars 2015 blir lagt til Smøla. Godkjenning av protokoll Samrøystes vedtak i Rådet for likestilling av funksjonshemma Rådet for likestilling av funksjonshemma gikk gjennom og godkjente samrøystes protokollen frå møtet Møtet slutt kl Side82

83 Møteprotokoll Utval: Eldrerådet Møtestad: Sjukeheimen, Skei sentrum, Surnadal kommune Dato: Tid: 12:00 Protokoll nr: 2/14 Faste medlemer som møtte: Namn Funksjon Representerer Torleiv Rogne Medlem UAVH Arve Hans Otterlei Medlem FRP Målfrid Mogstad Medlem Johannes J. Vaag Medlem Jakob Strand Medlem Aslaug Solberg Medlem Faste medlemer som ikkje møtte: Namn Funksjon Representerer Kristine Grøtta Medlem Varamedlemer som møtte: Namn Møtte for Representerer Jan Silseth Kristine Grøtta Frå administrasjonen møtte på heile eller delar av møtet: Namn Stilling Paula Næss Skår Rådgivar Sekretariat: Namn Mia Smørdal Stilling Konst. førstekonsulent Side83

84 Saksnr Innhald Uoff 2 E 10/14 E 11/14 E 12/14 E 13/14 E 14/14 E 15/14 RS 6/14 RS 7/14 RS 8/14 RS 9/14 RS 10/14 RS 11/14 RS 12/14 RS 13/14 Spørsmål frå medlemar i ressursgruppe til pensjonistforbundet sitt lokallag i Ålesund Veikart for framtidas rehabiliteingstilbod - rapport frå Helse Midt-Norge til høyring Spørsmål frå Rauma eldreråd om oppretting av brukarutval ved kommunale institusjonar Spørsmål frå Rauma eldreråd om oppretting av tryggleikssjukepleiar i kommunane Regional samling i Sør-Trøndelag 4. og 5. september 2014 Studietur til Tromsø 18. og 19. september Eldre i utkantstrøk står lengst i helsekø Årsmelding - Fellesrådet for eldre og menneske med nedsett funksjonsevne i Ulstein kommune Årsmelding Eldrerådet i Norddal kommune Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. sak E/6-14 Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. sak E-7/14 Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. sak E-8/14 Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. nedskjeringar innan transporttenesta for helsesektoren Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. fritak frå faktureringsgebyr for eldre over 75 år Godkjenning av protokoll Eldrerådet sitt møte tok til kl på Surnadal sjukeheim under leiing av Målfrid Mogstad. Eldrerådet i Surnadal møtte med sekretær, 3 medlemer og eitt varamedlem. Orienteringar Ordførar i Surnadal kommune, Mons Otnes, ønska velkommen og orienterte om Surnadal kommune. Folkehelsekoordinator i Surnadal kommune, Siri Heggem Bævre, orienterte om folkehelsearbeidet i Surnadal. Leiar i Surnadal eldreråd, Johannes J.Vaag, orienterte om eldrerådet sitt arbeid i Surnadal kommune. Kristine Grøtta hadde meldt forfall. Jan Silseth møtte som varamedlem. Møtet blei sett med 7 voterande. Innkallinga blei godkjent utan merknader. Saklista blei godkjent utan merknader. E 10/14 Spørsmål frå medlemar i ressursgruppe til pensjonistforbundet sitt lokallag i Ålesund Behandling i Eldrerådet Målfrid Mogstad fremma spørsmål om sin habilitet som medlem av ressursgruppa som har sendt inn spørsmålet. Side84

85 Målfrid Mogstad gjekk frå under røystinga. Nestleiar Johannes J.Vaag tok over og leia møtet. 3 Målfrid Mogstad blei samrøystes kjend inhabil etter kommunelova voterande. Fylkeseldrerådet arbeidde seg fram til følgjande forslag til uttale: «Fylkeseldrerådet ser ikkje dette som ein naturleg sak å uttale seg til.» Samrøystes vedtak i Eldrerådet Fylkeseldrerådet ser ikkje dette som ein naturleg sak å uttale seg til. Målfrid Mogstad trådde inn igjen som leiar av møtet. 7 voterande. E 11/14 Veikart for framtidas rehabiliteingstilbod - rapport frå Helse Midt-Norge til høyring Forslag til vedtak: Fylkeseldrerådet vil gi ros til det arbeidet som er gjort og som er samanstilt i rapporten «Veikart for framtidas rehabiliteringstilbod» og sluttar seg til dei anbefalingane som blir gitt. Fylkeseldrerådet vil spesielt peike på viktigheita av følgjande punkt: Spesialisert rehabilitering må framleis vere tilgjengeleg i distriktet og ikkje plasserast i svært avgrensa omfang ved sjukehusa. Kommunane har eit avgrensa tilbod i dei kommunale rehabiliteringstilboda sine. Ei avvikling av etablerte rehabiliteringssenter vil medføre ei sterk svekking av det totale rehabiliteingstilbodet og viktig tverrfagleg kompetanse vil gå tapt. Slik kompetanse vil ikkje kunne erstattast i kommunane eller ved sjukehusa. Samling av rehabiliteringstilbodet ved sjukehusa vil gi lang og slitsam reisetid for fleire og spesielt for eldre. Grensegangen mellom spesialisert og kommunal rehabilitering, både når det gjeld kompetanse og kapasitet, må heilt avklarast før vedtak om framtidig driftsform ved rehabiliteringssentra blir endeleg avgjort. Behandling i Eldrerådet Torleiv Rogne fremma følgjande forslag til tilleggssetning til kulepunkt 1: «Fylkeseldrerådet vil i den samanheng syne til dei kvalitativt gode rehabiliteringsintitusjonane i Aure og Mork i Volda, og be om at desse vert ført vidare i rehabiliteringstilbodet.» Forslaget frå Rogne blei samrøystes vedteke. Samrøystes vedtak i Eldrerådet Fylkeseldrerådet vil gi ros til det arbeidet som er gjort og som er samanstilt i rapporten «Veikart for framtidas rehabiliteringstilbod» og sluttar seg til dei anbefalingane som blir gitt. Fylkeseldrerådet vil spesielt peike på viktigheita av følgjande punkt: Spesialisert rehabilitering må framleis vere tilgjengeleg i distriktet og ikkje plasserast i svært avgrensa omfang ved sjukehusa. Fylkeseldrerådet vil i den samanheng syne til dei kvalitativt gode rehabiliteringsintitusjonane i Aure og Mork i Volda, og be om at desse vert ført vidare i rehabiliteringstilbodet. Kommunane har eit avgrensa tilbod i dei kommunale rehabiliteringstilboda Side85

86 sine. Ei avvikling av etablerte rehabiliteringssenter vil medføre ei sterk svekking av det totale rehabiliteingstilbodet og viktig tverrfagleg kompetanse vil gå tapt. Slik kompetanse vil ikkje kunne erstattast i kommunane eller ved sjukehusa. Samling av rehabiliteringstilbodet ved sjukehusa vil gi lang og slitsam reisetid for fleire og spesielt for eldre. Grensegangen mellom spesialisert og kommunal rehabilitering, både når det gjeld kompetanse og kapasitet, må heilt avklarast før vedtak om framtidig driftsform ved rehabiliteringssentra blir endeleg avgjort. 4 E 12/14 Spørsmål frå Rauma eldreråd om oppretting av brukarutval ved kommunale institusjonar Behandling i Eldrerådet Målfrid Mogstad fremma følgjande forslag til uttale: «Rauma eldreråd ber fylkeseldrerådet ta opp til drøfting oppnemning av brukarutval ved kommunale institusjonar. Fylkeseldrerådet er kjend med at til dømes Molde og Ålesund no vurderer å oppnemne brukarutval. Fylkeseldrerådet støttar tiltak for å gje brukarar og pårørande større medverknad i drifta av kommunale institusjonar.» Forslaget frå Mogstad blei samrøystes vedteke. Samrøystes vedtak i Eldrerådet Rauma eldreråd ber fylkeseldrerådet ta opp til drøfting oppnemning av brukarutval ved kommunale institusjonar. Fylkeseldrerådet er kjend med at til dømes Molde og Ålesund no vurderer å oppnemne brukarutval. Fylkeseldrerådet støttar tiltak for å gje brukarar og pårørande større medverknad i drifta av kommunale institusjonar. E 13/14 Spørsmål frå Rauma eldreråd om oppretting av tryggleikssjukepleiar i kommunane Behandling i Eldrerådet Fylkeseldrerådet arbeidde seg fram til følgjande forslag til vedtak: «Oppretting av eigne stillingar i kommunane som skal bidra til at heimebuande får auka tryggleik, kan utan tvil vere eit av mange tiltak for å sikre at eldre kan bu i eigen bustad so lenge som mogleg. Kommunane må elles stå heilt fritt når det gjeld korleis dei vil organisere slike tilbod som her er skissert.» Samrøystes vedtak i Eldrerådet Oppretting av eigne stillingar i kommunane som skal bidra til at heimebuande får auka tryggleik, kan utan tvil vere eit av mange tiltak for å sikre at eldre kan bu i eigen bustad so lenge som mogleg. Kommunane må elles stå heilt fritt når det gjeld korleis dei vil organisere slike tilbod som her er skissert. E 14/14 Regional samling i Sør-Trøndelag 4. og 5. september 2014 Behandling i Eldrerådet Administrasjonen stilte spørsmål om kven som allereie no kan seie sikkert at dei blir med på regional samling for fylkeseldreråd 4.-5.september 2014 i Orkanger. Johannes J.Vaag og Arve Hans Otterlei meldte at dei blir med. På noverande tidspunkt er det usikkert om fleire av dei faste medlemene kan bli med. Side86

87 Fylkeseldrerådet foreslår å be med ein til to varamedlemer til denne samlinga. 5 Samrøystes vedtak i Eldrerådet Følgjande medlemmer blir med på den regionale samlinga for fylkeseldreråd i Orkanger den 4.-5.september 2014: Johannes J.Vaag Arve Hans Otterlei På noverande tidspunkt er det usikkert om fleire av dei faste medlemene kan bli med. Ein til to varamedlemer blir invitert til å vere med på den regionale samlinga. E 15/14 Studietur til Tromsø 18. og 19. september Behandling i Eldrerådet Administrasjonen stilte spørsmål om kven som kan vere med på studietur til Tromsø den september Målfrid Mogstad, Johannes J.Vaag, Torleiv Rogne, Aslaug Solberg og Jakob Strand meldte at dei blir med. Samrøystes vedtak i Eldrerådet Følgjande medlemmer skal delta på studietur til Tromsø den september 2014: Målfrid Mogstad Johannes J.Vaag Torleiv Rogne Aslaug Solberg Jakob Strand RS 6/14 Eldre i utkantstrøk står lengst i helsekø Samrøystes vedtak i Eldrerådet Eldrerådet tek referatsaka til orientering. RS 7/14 Årsmelding - Fellesrådet for eldre og menneske med nedsett funksjonsevne i Ulstein kommune Samrøystes vedtak i Eldrerådet Eldrerådet tek referatsaka til orientering. RS 8/14 Årsmelding Eldrerådet i Norddal kommune Samrøystes vedtak i Eldrerådet Eldrerådet tek referatsaka til orientering. RS 9/14 Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. sak E/6-14 Samrøystes vedtak i Eldrerådet Eldrerådet tek referatsaka til orientering. RS 10/14 Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. sak E-7/14 Samrøystes vedtak i Eldrerådet Eldrerådet tek referatsaka til orientering. Side87

88 RS 11/14 Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. sak E-8/14 6 Samrøystes vedtak i Eldrerådet Eldrerådet tek referatsaka til orientering. RS 12/14 Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. nedskjeringar innan transporttenesta for helsesektoren Samrøystes vedtak i Eldrerådet Eldrerådet tek referatsaka til orientering. RS 13/14 Uttale frå eldrerådet i Norddal vedk. fritak frå faktureringsgebyr for eldre over 75 år Samrøystes vedtak i Eldrerådet Eldrerådet tek referatsaka til orientering. Godkjenning av protokoll Samrøystes vedtak i Eldrerådet Eldrerådet gikk gjennom protokollen som vart samrøystes godkjend i møtet. Eventuelt Paula Næss Skår orienterte om status for planlegginga av fylkeseldrekonferansen Paula Næss Skår orienterte om workshopen i Gjemnes kommune den knytt til TT-ordninga. Møtet slutt kl Side88

89 2/2014 Samfunnsutvikling for alle - Likestilling og mangfold i Ulstein og Herøy kommuner Gunhild Thunem, Marte Taylor Bye KUN senter for kunnskap og likestilling Side89

90 Side90

91 Sammendrag Målet med prosjektet har vært å vise hvilke rutiner og systemer som må etableres i kommunen for å sikre at hensynet til ulike grupper ivaretas i samfunnsplanlegging og lokaldemokrati, i tjenesteyting og arbeidsgiverpolitikk. Helsestasjoner, barnehager og planleggere, i alt fem ulike avdelinger i de to kommunene, jobbet systematisk med integrering av likestilling og mangfold. På bakgrunn av en kartlegging av dagens situasjon diskuterte avdelingene ulike tiltak for bedre å ivareta mangfold på sin avdeling. Videre ble dette løftet inn i prosjektgruppen som brukte kunnskapen til å komme fram til standarder og metoder som man ønsket at alle avdelingene i kommunen skal bruke i sitt arbeid for å sikre god samfunnsutvikling for alle. Summary in English The goal of the project was to highlight which routines and systems that need to be established in the municipality in order to safeguard the interests of different groups in planning, local democracy, services and employer policies. Health care stations, kindergartens and planners, in total five different departments in the two municipalities, worked systematically to mainstream gender equality and diversity into their activities. Based on a mapping of status quo, the departments discussed measures to safeguard diversity in their respective work areas. The work of the departments was presented to the project group, which in turn developed standards and methods to be used in all departments to ensure that all groups are considered in the further development of society. 1 Side91

92 Innholdsfortegnelse Sammendrag 1 Summary in English 1 Innledning 3 Mål og organisering 4 Metode 4 En arbeidsgiverpolitikk som bygger på likestilling og rom for mangfold 5 Lønnspolitisk handlingsplan Herøy 5 Likestilte og likeverdige offentlige tjenester 7 Likeverdig praksis i barnehagene 7 Likeverdig praksis på Helsestasjonene 8 Planverk som ivaretar ulike grupper i lokalsamfunnet 10 Kommuneplan for Herøy Samfunnsdel 10 Levekårsplan Ulstein kommune Et velfungerende lokaldemokrati 12 Opptelling, råd og utvalg 13 Fra prosjektarbeid til innarbeidede rutiner 14 Sjekkliste for oppstart av kommunalt likestillingsarbeid/forbedringsarbeid 15 2 Side92

93 Innledning Norge er et eksempel på at god likestillingspolitikk også er god økonomisk politikk. Høy yrkesdeltakelse blant begge kjønn bidrar vesentlig til utvikling av velferdsstaten. Landets gode økonomiske situasjon er blant annet et resultat av målretta satsing på ordninger som gjør det mulig for både menn og kvinner å kombinere yrkesliv og familieliv, og opprettholde tilknytninga til arbeidslivet i småbarnsfasen. Likestillingspolitikken må være i stadig utvikling for å møte de utfordringene vi står ovenfor, og politikken må være basert på god kunnskap(stortingsproposisjon nr ). Regionalt likestillingsarbeid er helt nødvendig for å kunne ivareta Norges internasjonale forpliktelser og nasjonale likestillingspolitikk. Det er for eksempel et overordna mål å legge til rette for likeverdige levekår i hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Lave fødselstall, unge menneskers utflytting, behovet for arbeidskraft i omsorgssektoren, og forgubbing av småsamfunn må dermed analyseres ut fra et kjønnsperspektiv. Likestilling betyr likeverdige utviklingsmuligheter for alle mennesker. Når søkelyset settes på levekår i distrikts- og regionalpolitikken, bør konsekvensen bli at likestilling settes som et selvstendig mål, og ikke et middel for å nå andre mål. Da er det nødvendig å finne fram til hvilke preferanser kvinner og menn har til det gode liv; for eksempel arbeidsliv og karriere, fritids- og kulturtilbud og deltakelse i politikk. Regional- og kommunalpolitikk med et kjønns- og likestillingsperspektiv handler om å bringe regionens likestillingsutfordringer inn i utviklingspolitikken. Det er særtrekkene i den enkelte kommune eller region som må være basis for utforming av likestillingsstrategiene og tiltakene. I praksis betyr det at utformingen av politikken må gjøres med grunnlag i lokal kunnskap og i samspill med regionale og lokale aktører. Likebehandling og ikke-diskriminering er dermed et felles prosjekt mellom lokale og sentrale myndigheter. KUN senter for kunnskap og likestilling gjennomførte i 2008 en Lokalsamfunnsanalyse av Herøy kommune med fokus på kjønn og livsfase. Hovedfunnene her var at det svært kjønnsdelte arbeidsmarkedet har bidratt til at færre jenter enn gutter betrakter Herøy som et fremtidig bosted. Det er også slik at flere av jentene enn guttene fra Herøy tar høyere utdanning noe som krever flere kompetansearbeidsplasser for å hente dem hjem ( Almli og Hovde, 2008). Situasjonen er tilnærmet lik i Ulstein og dette er viktige perspektiv inn i prosjektet. Begge kommunene har et stort innslag av arbeidsinnvandring, de bosetter flyktninger, og har også en del ekteskapsinnvandrere. Dette aktualiserer prosjektets innfallsvinkel. 9,9 % av befolkningen i Herøy er innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. I Ulstein utgjør samme gruppe 14,8 % av befolkningen. Begge kommunene har over 35 ulike nasjonaliteter representert. I Herøy er det personer fra Litauen som utgjør den største gruppen, i Ulstein er det personer fra Polen. De siste årene har mange norske kommuner arbeidet med utviklingen av mer helhetlige styringssystemer. Et slikt system vektlegger å rapportere resultater og sette mål på flere dimensjoner enn bare økonomi. I et system der både ressursknappheten og kravene fra brukere og omgivelser stadig øker, er det avgjørende at man er i stand til å målrette innsatsen og dokumentere resultatene. Skal man lykkes med dette, forutsetter det en bevissthet hos ledelsen samt gode verktøy for å synliggjøre mål og resultater. Det handler ikke bare om å utvikle mer tall og statistikk, men også om å lage rutiner for hvordan disse brukes til videreutvikling av for eksempel personalpolitikk og tjenester. De tallene som systemet genererer er helt uten verdi hvis de ikke benyttes som et grunnlag 3 Side93

94 for å utvikle tjenesten, organisasjonen og lokalsamfunnet. Det er først når man spør seg hva tallene forteller oss og hvilke forbedringer de åpner for, at brukerundersøkelser som KOSTRA og IPLOS får en verdi. Kommuner er viktige premissgivere for innbyggernes muligheter for å leve likestilte liv, gjennom å tilby likeverdige tjenester, gjennomføre en god arbeidsgiverpolitikk og ivareta deres mulighet til medvirkning i utviklingen av lokalsamfunnet. For å oppnå en ønsket samfunnsutvikling er det nødvendig å integrere dette perspektivet i kommunens styringssystemer for arbeidsgiverpolitikk, i tjenesteyting, i utviklingsprosjekter og kommunale planer. Likestilling og mangfold blir dermed en standard og en innfallsvinkel for utviklingsarbeidet. Herøy og Ulstein vil gripe tak i dette og utforske hva som må til for å integrere et likestillings- og mangfoldsperspektiv i kommunenes styringssystem. Mål og organisering Prosjektets mål var å bidra til en samfunnsutvikling som ivaretar ulike grupper i samfunnet. Prosjektet skulle vise hvilke rutiner og systemer som må etableres i kommunen for å sikre at hensynet til ulike innbyggergruppers behov ivaretas i samfunnsplanlegging og lokaldemokratiet, i tjenesteyting og arbeidsgiverpolitikk. Det handler om å synliggjøre hvem som får hva, på hvilke vilkår og hvorfor. I samarbeid med de to kommunene undersøkte KUN dagens situasjon. og kom deretter fram til standarder, definerte innsatsområder og tydelige råd om veien videre. Gjennom prosessen fikk kommunene praksis og økt kompetanse på samfunnsanalyse og planlegging. Prosjektet ble finansiert av Møre og Romsdal Fylkeskommune og via egeninnsats fra kommunen. Metode Begge kommunene oppnevnte lokale prosjektkoordinatorer og prosjektgrupper. Prosjektgruppene bestod av både politikere og administrativt tilsatte. Dette var viktig for at prosjektet skulle bli forankret både politisk og administrativt i kommunen. KUN gjennomførte forankringsmøter med prosjektgruppene, som utpekte hvilke avdelinger de ønsket inn i prosjektet. Lederne for de aktuelle avdelingene var representert i prosjektgruppene. Begge kommunene valgte ut barnehager og helsestasjon som nedslagsfelt for prosjektet. I tillegg valgte Ulstein arbeidet med den pågående levekårsplanen, og Herøy pekte ut kommuneplanens samfunnsdel og revidering av lønnspolitisk handlingsplan. I begge kommuner ble det gjennomført et seminar med fokus på likestilling og mangfold for alle lederer og mellomledere. Tillitsvalgte og politikere ble også invitert til å delta. Videre har KUN hatt oppfølging med de utvalgte avdelingene, samt møter med de ansatte på de enkelte enhetene. KUN har også møtt Eldrerådet i Herøy, Rådet for personer med nedsatt funksjonsevne i Herøy, Ungdomsrådene i både Herøy og Ulstein, og Fellesrådet i Ulstein. For at prosjektet skulle få legitimitet og tyngde var aktiv involvering av ledelse, tillitsvalgte og de ulike enheter i kommunen viktig. Likestilling og mangfold er ikke tema som er langt framme på agendaen, og informasjons- og motivasjonsarbeid var derfor 4 Side94

95 svært viktig. Det har også vært essensielt at prosjektet har inngått som en del av kommunenes kvalitetssikring og utviklingsarbeid og ikke blitt opplevd som ekstraarbeid som kommer i tillegg til eksisterende prosesser. Vi har gjennomført fire samlinger i Herøy og Ulstein i prosjektperioden. Samlingene innebar møter med prosjektgruppene og alle de involverte avdelingene. Siste samling var organisert som en workshop der prosjektgruppene fra begge kommunene møttes, utvekslet erfaringer og startet med å planlegge veien videre. I tillegg har KUN deltatt på et foreldremøte i barnehagen i Ulstein. I barnehagen i Herøy har vi hatt to ekstra møter, der vi har jobbet med personalet og presentert analyse av filmmateriale som de har samlet inn. I arbeidet med Personalpolitisk handlingsplan arrangerte vi sammen med Herøy kommune et seminar i regi av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) «Likestilling - kjeisam plikt eller god personalpolitikk?» Her ble nabokommuner invitert inn. Herøy og Ulstein deltar også i «Kommuneprogrammet - Likestilte kommuner» som har gått parallelt med dette prosjektet. I Kommuneprogrammet har kommunene deltatt på tre nettverkssamlinger. Siden begge kommunene har en relativ stor innvandrerbefolkning valgte vi også å arrangere fagdagen «Ett barn, to språk, mange muligheter» i prosjektperioden. Dette er en fagdag med fokus på flerspråklighet, muligheter og utfordringer for foreldre og ansatte i helsestasjoner, barnehager, SFO og skoler. Samlet har alle disse møtepunktene bidratt til en tett og god oppfølging av kommunene i prosjektperioden. En arbeidsgiverpolitikk som bygger på likestilling og rom for mangfold En god arbeidsgiverpolitikk tar utgangspunkt i arbeidstakernes hverdag og forholder seg til en standard som defineres i partssamarbeidet, gjennom etablert lovverk og lokalt i den enkelte enhet. Arbeidsgivere, offentlig myndigheter og arbeidslivets organisasjoner skal jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Denne plikten er forankret i Likestillingsloven, Diskrimineringsloven og Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Likestillings- og mangfoldsarbeid er viktig for å skape et rettferdig og konkurransedyktig arbeidsmiljø, gi virksomheten/kommunen nye muligheter og godt omdømme. Lønnspolitisk handlingsplan Herøy Ved inngangen i dette prosjektet var Herøy kommune midt i revideringen av sin lønnspolitiske handlingsplan, og denne skulle revideres ut fra et likelønnsperspektiv. De valgte derfor å få veiledning fra KUN i dette arbeidet som en del av prosjektet. 5 Side95

96 Kommunen hadde satt ned en arbeidsgruppe bestående av Fagforbundet, Norsk sykepleierforbund og personallederen i kommunen. Da prosjektet startet hadde arbeidsgruppen allerede kartlagt dagens situasjon og laget en handlingsplan. Den hadde også identifisert følgende utfordringer: Likelønn hva er det? Mangel på objektive kriterier ved fastsetting av lederlønninger Ulik praksis på fastsetting av inngangslønn Markedsmekanismer som bare virker på mannsdominerte stillinger KUN gjennomførte to møter med arbeidsgruppen. På det ene møtet inviterte vi Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) til å være med i diskusjonen om hva som ligger i begrepet likelønn. I tillegg til møtet gjennomførte LDO et dagsseminar med fokus på diskriminering og Aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP). Kompetansen som ble tilført lettet arbeidet for arbeidsgruppen. De utarbeidet målsettinger, utpekte indikatorer og formet tiltak for å nå målsettingene. Mål Indikator Utredning/tiltak En lønnspolitikk som er oppdatert i forhold til lov og avtaleverk En lønnspolitikk som ivaretar likelønnsperspektivet Kjente kriterier for lokal lønnsfastsetting Årsrapporter Skalamålinger Årsrapporter Skalamålinger Årsrapporter Revidering/gjennomgang hvert 2. år Markedsverdi er spesifisert Likestilling når det gjelder lønn er spesielt omtalt i planen Bruk av avansementstillingerrealkompetanse Heltid som lønnspolitisk virkemiddel Objektive kriterier for lønnsfastsetting er definert Retningslinjer for gjennomføring av lokale forhandlinger Vurdering av lønn ved ny rekruttering Planen ble i løpet av prosjektperioden politisk behandlet og godkjent. 6 Side96

97 Likestilte og likeverdige offentlige tjenester Alle mennesker har krav på likeverdige offentlige tjenester, uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet/kjønnsuttrykk, etnisitet, seksuell orientering, funksjonsevne, religion, alder eller kombinasjoner av dette. Begrepet likeverdige offentlige tjenester betegner en standard som: tar hensyn til at folk er forskjellige, og respekterer mangfold erkjenner alle mennesker som likeverdige medlemmer av samfunnet, med lik rett til tjenester fordeler fellesskapets ressurser rettferdig identifiserer personers og gruppers behov og utvikler og tilpasser tjenester i samsvar med disse møter alle brukere individuelt innenfor et universelt utformet tjenestetilbud kompenserer for ulemper og mangel på likestilling Både Herøy og Ulstein valgte barnehager og helsestasjon som de tjenesteområdene de ville se mer på. Alle tjenesteenhetene utviklet sine egne problemformuleringer og har prøvd ut ulike metoder. Likeverdig praksis i barnehagene Barnehagene prøvde ut ulike metoder. Bergslia barnehage brukte filming som metode for å se på egen praksis. Barnehagen hadde allerede begynt å jobbe med likestilling og filming som metode da vi traff dem første gang. De ville se om gutter og jenter fikk like mye hjelp og oppmerksomhet. Sundgotmarka barnehage ville gå igjennom egne rutiner, observasjon av egen praksis, bevisstgjøring av egen språkbruk, leker, bøker og utkledningsklær i et likestillings- og mangfoldsperspektiv. De ville se om de var med på å underbygge normer og forestillinger om hva jenter og gutter kan gjøre. I Sundgotmarka la de også vekt på involvering av foreldre. KUN ble derfor invitert på personalmøte og foreldremøte for å informere om hvorfor det er viktig å jobbe med likestilling i barnehagen. Begge barnehagene brukte praksisfortellinger for å reflektere over egen praksis samt Likestillingskofferten og Verdispillet. I tillegg til å se på hvordan de behandlet gutter og jenter, ønsket begge å se på hvordan de involverer foreldrene, bruker navn og inviterer til foreldremøter og dugnader. Mål Indikator Utredning/tiltak Likebehandling av gutter og jenter uavhengig av etnisitet Bruk av navn Tid brukt på gutter/jenter Tilbud om hjelp i påkledning situasjon Kommunikasjon med gutter/jenter Filming av ulike situasjoner, analysering av filmen i forhold til de ulike indikatorene. Tilbakemelding fra KUN. Refleksjon over egen praksis ved bruk av praksisfortellinger. 7 Side97

98 Likebehandling av fedre og mødre uavhengig av etnisitet At alle foreldre, uavhengig av etnisitet møter på foreldremøter/dugnad Alle foreldre blir tiltalt ved navn Den som henter, uavhengig av kjønn får beskjed når barnet mangler noe At beskjedene er gitt på en slik måte at også minoritetsspråklige forstår Ved barns sykdom kontakt mor og far like ofte Kartlegging av hvem som møter på foreldremøter/dugnad Bruk av pedagogisk materiale: ( Likestillingskoffert laget av Agder-satsingen Fritt Valg og verdispillet Kanvas) for å reflektere rundt egne holdninger og praksis Bevisstgjøring av egen kommunikasjon Bruk av illustrasjoner Observasjon av egen praksis Tilbakemelding til hverandre Innhenting av kontaktinformasjon til både mor og far Invitere både muntlig og skriftlig til foreldremøte Forsikre seg om at beskjeder er forstått I Herøy skal erfaringer og kunnskap som barnehagen har opparbeidet seg gjennom prosjektperioden nå videreformidles til de andre barnehagene i kommunen på en fagdag våren Likeverdig praksis på Helsestasjonene Helsestasjonen i Ulstein brukte noe tid på å komme frem til problemstilling. Da 14,8 prosent av befolkningen i Ulstein er innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre valgte de å se på om de ga et likeverdig tilbud til barn og foreldre med og uten innvandrer bakgrunn. Med utgangspunkt i krav til hjemmebesøk etter fødsel, valgte de å se på om dette tilbudet var likeverdig. De kartla alle hjemmebesøk i Helsestasjonen i Herøy ønsket å legge til rette for at både mor og far skal føle seg velkommen på helsestasjonen og få et likeverdig tilbud. De ville også se på hvordan tjenesten var tilpasset foreldre med minoritetsbakgrunn. De ville prøve ut om SMSvarsling om kontrolltimer som ble sendt til begge foreldrene ville påvirke om det ble mor eller far som møtte til timer. Resultatene av kartleggingen i Ulstein viste at alle uansett nasjonalitet/fødeland fikk likt tilbud om hjemmebesøk. Man fant videre at 47 % av barna født i Ulstein kommune hadde en eller to foreldre med utenlandsk bakgrunn. En så stor andel minoriteter virker selvsagt inn på ressursbruken på helsestasjonen. Gjennom prosjektet har personalet satt 8 Side98

99 fokus på hva likestilte tjenester er, og de ser at et likeverdig tilbud er avhengig av muligheten til å bruke mer tid på noen enn andre. De har i ettertid fått et mer bevisst forhold til bruk av tolk. De har også laget informasjonsbrosjyrer om skole og barnehage på flere språk, samt plansjer for bruk til informasjon om ernæring, syke barn, påkledning m.m. Som et ledd i prosjektet ønsket de å gjennomføre en brukerundersøkelse, men oppdaget at denne bare vil kunne brukes av foreldre som mestrer norsk skriftlig. Dette ønsker de å gjøre noe med. Når 47% av et årskull har en eller to foreldre med utenlandsk bakgrunn vil det få betydning ikke bare for hvordan helsestasjonen yter sine tjenester, men det vil også påvirke barnehage, skole etc. Funnene ble derfor løftet inn i prosjektgruppen og temaet er blitt satt på dagsorden på ledersamling i kommunen. På ledersamlingen ble disse spørsmålene tatt opp. «Ulstein kommune er og blir eit fleirkulturelt samfunn. Kva krav og forventningar skal vi ha til Ulstein kommune som leverandør av tenester?» «Kva grep må vi gjere for at innbyggarane skal få likestilte tenester? Oppvekst, helse, omsorg, stab, teknisk, kultur» «Korleis jobbe vidare med dette?» Helsestasjonen i Herøy var under ombygging i prosjektperioden, det har gitt noen ekstra utfordringer, men også muligheter. De har fått nytt venterom og har derfor hatt muligheten til å møblere på en «kjønnsnøytral» måte, som appellerer til både mødre og fedre. Før helsestasjonen startet opp med SMS-varsling til begge foreldrene gjorde de en kartlegging for å se hvem av foreldrene som møtte til konsultasjonene. De gjorde også en kartlegging av nasjonalitetene til foreldrene av barn født Også i Herøy viste det seg at mange av barna hadde en eller to foreldre med utenlandsk bakgrunn, hele 30 %. Resultatet av kartleggingen førte til at personalet begynte å se på tilbudet de gir med tanke på gruppekonsultasjoner versus individuelle konsultasjoner. Det viste seg at på gruppekonsultasjoner var det størst deltakelse fra helnorske familier, mens individuelle konsultasjoner ble foretrukket av utenlandske familier. Dette vil de se nærmere på og eventuelt tilrettelegge på en slik måte at man kan ha et felles tilbud som passer for begge foreldregruppene. Når det gjelder integrering/inkludering vil det være en gevinst at de to gruppene møtes og blir kjent med hverandre. Ser man på fars deltakelse på helsestasjonen kan det i begge kommunene foreløpig se ut som utenlandske fedre generelt deltar mer enn norske. Dette er i ferd med å kartlegges, og om forskjellene blir bekreftet må man eventuelt se på hvorfor de finnes. Helsestasjonen har fått positive tilbakemeldinger etter at de startet med SMS-varsling til begge foreldrene, og oppmøte til timer har blitt bedre, blant både mor og far. 9 Side99

100 Mål Indikator Utredning/tiltak Likestilte tjenester til begge foreldrene og barna uavhengig av bakgrunn Kartlegging av hjemmebesøk etter fødsel. Hvor lenge etter fødsel? Hvem deltar? Oversetting av informasjonsbrosjyrer på flere språk Gjøre småbarnsgruppene tilgjengelige også for minoritetsspråklige Synligjøre at helsestasjonen er for begge foreldrene Oppmøte fra mødre og fedre på kontroller og samtaler Så langt som mulig tilby timer som passer med foreldrenes arbeidstid Informasjon til begge foreldrene etter fødsel Registrere personalia til begge foreldre (ikke bare den med daglig omsorg) SMS varsling /innkalling til både mor og far Gjennomgang av venterommet, lesestoff og møblering Planverk som ivaretar ulike grupper i lokalsamfunnet Kommunens planstrategi legger grunnlaget for hvordan planprosessen skal foregå og hvilke områder som skal vektlegges i en kommuneplan. Kommuneplanen skal ivareta både kommunale, regionale og nasjonale mål, interesser og oppgaver, og skal omfatte alle viktige mål og oppgaver i kommunen. Hvordan kan likestilling som mål og virkemiddel brukes i samfunnsutvikling, og bidra til mangfold, inkludering og forebygging av diskriminering? Kommuneplan for Herøy Samfunnsdel Herøy kommune var godt i gang med prosessen rundt ny samfunnsdel i sin kommuneplan da prosjektet startet opp. Kommunen hadde gjennomført et «Foresightprosekt» med framskrivinger av et mulig Herøy i I dette arbeidet ble det avholdt tre dialogmøter der det var invitert bredt inn; alle kommunestyremedlemmer, alle råd og utvalg, grendelag og næringsliv, samt at det ble annonsert på internett og i aviser. På prosjektmøtene med KUN diskuterte man hvordan sikre medvirkning fra alle, og at man kanskje mister mulige innspill fra innvandrere ved å invitere på den tradisjonelle måten. Dette må kommunen vurdere ved senere medvirkningsprosesser. Prosjektet munnet ut i en rapport som ble gjenstand for politisk og administrativ diskusjon. Ut fra innspill ble det utarbeidet fem satsingsområder og seks gjennomgående perspektiv. 10 Side100

101 Satsingsområder: Heilskaplig sentrums- og samfunnsutvikling Infrastruktur Kompetanse og næringsutvikling Rekruttering, busetting og inkludering Barn, unge og identitetsutvikling Gjennomgående perspektiv: Universell utforming Folkehelse Barn og unge Likestilling Verdiskaping Miljø og klima De gjennomgående perspektivene skal medvirke til helhetlig planlegging og tverrfaglig arbeid på tvers av satsingsområdene og sektorene. Begrepet likestilling har kommunen definert som å motvirke all forskjellsbehandling med bakgrunn i kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion, seksuell orientering, alder, kjønnsuttrykk, sosial bakgrunn og andre forhold. I prosjektperioden ble det arbeidet med å synliggjøre og konkretisere de gjennomgående perspektivene. I samfunnsdelen har man nå fått med at likestilling skal vurderes i alt kommunen gjør. Perspektivet er så tydelig at alle avdelingene vil finne argumentasjon for å ta tak i likestillingsutfordringene i sin avdeling. Utfordringen videre med planener å sørge for at den blir en levende plan som brukes i praksis. Mål Indikator Utredning/tiltak Herøy kommune vil arbeide for at likestilling er et perspektiv som vert praktisert i all kommunal virksomhet og prinsipielt vil gjelde i tilsetting, sikring av medvirkning og inkludering av særskilte grupper, utjevning av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Kommunen vil arbeide for å skape en kjønnsbalanse i organisasjonen samla og i de ulike avdelingene. SSB sin likestillingsindeks Heltid/deltid-stillinger Likestillingstiltak forankret i økonomiplanen Rapportere på likestilling årlig Tverrfaglig kompetansedeling Ved politiske vedtak, spørre seg: Handler dette om folk? Er det forskjell på grupper? Hva vet vi om forskjellene? Er det forenlig med målsettingen 11 Side101

102 Levekårsplan Ulstein kommune For å sikre seg aktiv bruk av kommunale planer har Ulstein kommune valgt å ha få planer, som de ulike avdelingene må bruke i søknader etc. De har valgt å lage en felles plan for områdene oppvekst, omsorg og kultur, som ble til Levekårsplan i Ulstein De bruker NOU 1993:13 sin definisjon på levekår: «inntekt, formue, helse og kunnskap som kan brukes til å styre egne liv». I tillegg til dette vil tilgang til en del andre ressurser i samfunnet også være vesentlige: Familie og sosiale relasjoner Bostedsmiljø og tilgang til tjenester i nærmiljøet Rekreasjon og kultur Kompetanse og utdanningsmuligheter Sysselsetting og arbeidsvilkår Tilgang til medisinsk behandling Økonomiske ressurser Trygghet for liv og eiendom Politiske ressurser og demokratiske rettigheter De avgrenser seg til områder kommunen har innvirkning på gjennom egen aktivitet eller i direkte samarbeid. Målsettingen med planarbeidet er å se levekårsområdene samlet. Planarbeidet skal danne grunnlag for nytt og utviklende samarbeid, og nye løsninger for felles problemstillinger. Da prosjektet startet opp hadde levekårsutvalget gjennomført SWOT-analyser (analyser av styrker, svakheter, muligheter og trusler) og samlet faktaopplysninger for sine områder. Første utkast av levekårsplanen var allerede laget. Denne ble brukt som diskusjonsgrunnlag i møte mellom KUN og levekårsutvalget. I kunnskapsgrunnlaget etterspurte KUN bruk av kjønnsdelt statistikk, og viste eksempler på at planlegging kan bli mye mer målrettet om man vet hvem man planlegger for. Det ble også diskutert hvordan man kan få synliggjort det internasjonale Ulstein; når er det stigmatiserende å utpeke en gruppe og når er det et nødvendig analytisk verktøy å utpeke en gruppe? Videre ble bildebruk i plandokumentet diskutert, og de signalene man sender ut via bilder bevisst/ubevisst. Levekårsutvalget utviklet en levekårsplan med handlingsplan og tiltak, og ansvarsfordeling mellom de ulike etatene. Noen av tiltakene har de felles ansvar for. Planen er utviklet av det tverrfaglige levekårsutvalget i samarbeid med prosjektgruppen i kommunen. Dette sikrer god kjennskap og forankring av planen i hele kommuneorganisasjonen. Et velfungerende lokaldemokrati En forutsetning for demokrati og medvirkning er at hele befolkningen har tilgang til tilstrekkelig informasjon. Her spiller kommunene en viktig rolle som informasjonstilrettelegger for sine innbyggere. Det bør også være et mål for kommunen at styrerepresentanter i kommunale foretak, de folkevalgte og de som deltar i utviklingsprosesser generelt speiler samfunnet rundt seg. Vi gjorde en opptelling i noen utvalgte kommunale utvalg for å se om dette var tilfelle i Herøy og Ulstein 12 Side102

103 Opptelling, råd og utvalg Opptellingen viser at kjønnsbalansen er ivaretatt i de fleste råd og utvalg, men at det i begge kommunene er en sterk overrepresentasjon av menn i kommunestyrene. Ingen av kommunestyrene hadde innvandrere representert, og det hadde heller ingen av de andre utvalgene. Ved at man teller opp blir man bevisstgjort forskjellene. De politiske partiene har en jobb å gjøre for å få en bedre kjønnsbalanse, og bør også jobbe aktivt for å rekruttere innvandrere inn i politikken. For å kartlegge hvordan kommunene forholdt seg til ungdomsråd, eldreråd og råd for personer med nedsatt funksjonsevne hadde vi møter med disse. Gjennom møtene kartla vi også hvordan rådene innad arbeidet for god representasjon av den gruppen de var valgt inn for å representere, og hvordan representanter til de ulike rådene ble rekruttert. Ungdomsrådene hadde konkrete retningslinjer for å ivareta kjønnsbalanse og geografisk fordeling slik at man sikret seg representasjon fra alle deler av kommunen. For å få sitte i ungdomsrådet må man sende en skriftlig anonymisert søknad. Dette kan være et hinder for å rekruttere innvandrerungdom. I Herøy hadde de mange søknader, mens det i Ulstein var mer utfordrende å rekruttere representanter. Rekrutteringen til de andre rådene ble i stor grad gjort via ulike interesseorganisasjoner. Der var det vanskelig å rekruttere representanter, og man hadde ikke retningslinjer for å ivareta kjønnsbalanse eller geografisk fordeling. For at ungdomsrådene skulle være sikre på å representere denne gruppen, skaffet de seg kontakter i de ulike miljøene. De brukte skolen, facebook og spørreskjema for å kartlegge hva ungdom ønske at rådet skulle ha fokus på av aktiviteter. Ungdomsrådet i Herøy hadde som målsetting at «Alle skal ha en aktivitet de finner seg til rette med». Begge rådene innrømmer at de kanskje bør være mer aktive over for innvandrerungdom. Ungdomsrådet i Ulstein ville prøve å skaffe seg en oversikt over ungdom med innvandrerbakgrunn i kommunen. De andre rådene hadde ingen klar strategi for hvordan de skulle fange opp de som ikke var medlemmer av noen interesseorganisasjon. Rådene drev lite med oppsøkende virksomhet for å få inn et mangfold av meninger. De kunne tenke seg at kommunen la ut informasjon på sin hjemmeside om de ulike rådene og deres kontaktinformasjon. I diskusjoner om hvordan innvandrerbefolkningen var representert hadde de en oppfatning av at innvandrerne hadde sine egne organisasjoner og «Dei ønska å vere for seg sjølv». Dette ble gjenstand for diskusjon og man kom frem til at påstanden kanskje var et uttrykk for en oppfatning mer enn fakta, og at man ikke hadde sjekket ut om det stemte. Ungdomsrådene i begge kommuner var fornøyd med samarbeidet de hadde med kommunen. Det samme gjaldt eldrerådet og rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Herøy. Fellesrådet i Ulstein ønsket seg et bedre og tettere samarbeid. I samarbeid med eldrerådet i Herøy utarbeidet vi et forslag til en sjekkliste/huskeliste for å sikre at man når ut til de man skal representere: Frivillighetssentralen Plakater på butikken/legekontor/sykehjemmet Annonser i avisen/evt artikler Kommunens hjemmeside Pensjonistlagenes treff/fester, invitere innvandrere spesielt 13 Side103

104 Onsdagskafeen (her treffer man innvandrere) KUN har også sett på hjemmesidene til kommunen, og diverse informasjonsmateriale og brosjyrer, for å se hvordan informasjon blir tilrettelagt for ulike grupper. Informasjon kan være vanskelig tilgjengelig for innvandrere på grunn av språkbarrierer. Innvandrerbefolkningen er voksende i begge kommunene, og det er påbegynt et arbeid for å gjøre informasjon tilgjengelig på flere språk. Dette bør det arbeides videre med. Kommunen bør også gå igjennom sin praksis med rekruttering til råd og utvalg, slik at man sikrer medvirkning også fra denne delen av befolkningen. Kanskje burde man i en oppstartfase ha et eget råd for innvandrere. Det vil være et ledd i å sikre likeverdige offentlige tjenester. Fra prosjektarbeid til innarbeidede rutiner Prosjektperioden har gått over to år, dette er relativt kort tid når man skal jobbe med endring av holdninger. Det har derfor vært avgjørende at vi har brukt tid på forankring i ledelsen, men også i de utvalgte avdelingene. Arbeidet som har blitt gjort i prosjektgruppene har også vært svært viktig. En aktiv prosjektgruppe og prosjektkoordinator er viktig for dynamikken og en helhetlig forankring i kommunen. I prosjektet har vi jobbet både med planer og praksis, og det mener vi er avgjørende. Dersom man bare jobber i avdelingene, og dette arbeidet ikke er forankret i planer vil det ikke føre til varig endring. Fokus bare på planverk mener vi heller ikke vil være noen suksess. Skal man jobbe med likestilling og mangfold behøves kompetanse og gode metoder. I prosjektet har KUN tilført alle de involverte avdelingene kompetanse og gitt tips om aktuelle metoder. Ved at man har jobbet tverrfaglig har man fått en dynamisk prosess der plan og praksis gjensidig påvirker hverandre. Erfaringer fra praksis blir spilt inn i planarbeidet, og praksisfeltet blir bedre kjent med planverket og hvordan det kan brukes. Denne dynamikken resulterer i mer «levende» planer. Politisk forankring er også avgjørende for å få til varig endring. Det er politikerne som setter dagsorden for kommunene og som har det overordnede ansvaret for budsjetter og samfunnsutvikling. Arbeidet med likestilling og mangfold må følges opp i budsjettarbeid. I begge prosjektgruppene har det vært politikere representert. I prosjektbeskrivelsen hadde vi med en workshop for planleggere og politikere, denne fikk vi ikke gjennomført. Planleggerne har vi jobbet aktivt sammen med i hele prosjektperioden, og vi anser kompetanseheving på likestilling og mangfold som godt ivaretatt for denne gruppen. Vi tenker samtidig at flere politikere burde ha vært involvert. KUN sin erfaring er at det trengs mer kunnskap og kompetanse om betydningen av å jobbe aktivt med likestilling og mangfold også på politisk nivå. Det blir dermed viktig at prosjektkoordinator/prosjektgruppene presenterer rapporten og arbeidet for politikerne. Begge kommunene har fått økt sin kompetanse på likestilling og mangfold, og satt i verk mange gode tiltak innenfor ulike områder av de kommunale virksomhetene. Tiltak som har hevet kvaliteten på tjenestene og sikret et mer likeverdig tilbud for brukerne. Ifølge lokale koordinatorer er bakgrunnen for at prosjektet har blitt så vellykket: Bred forankring, politisk og administrativt 14 Side104

105 Involvering av tillitsvalgte Nettverkssamlinger med erfaringsutveksling og påfyll av kompetanse Veiledning fra KUN Krav om rapportering til KUN, og møter underveis Kommunen har nå fått prøvd ut en modell der de har jobbet tverrfaglig med samfunnsutvikling og fagutvikling. Gjennom kartlegging har de avdekket forhold som har betydning for tjenesteproduksjonen og for samfunnsplanleggingen; forhold som de tidligere kanskje ikke hadde bevisste tanker om. De har også sett at det er viktig med kjønnsdelt statistikk. I all planlegging og analyser bør man vurdere om det er relevant å bruke kjønnsdelt statistikk. Når beslutninger fattes bør man alltid spørre: Handler denne endringen om folk? Er det i så fall forskjell på grupper av folk? Hva vet vi om forskjellene? Hvordan vil vedtaket påvirke forskjellene? For å sikre seg at arbeidet med likestilling og mangfold blir systematisk, langsiktig og kontinuerlig konkluderte prosjektgruppene med at: Likestilling må være omtalt i kommuneplanens samfunnsdel, med målsettinger og tiltak Målsettinger og tiltak må forankres i økonomiplanen. Rapportere på likestilling på årsbasis (ARP) og ved politiske vedtak. Ha fokus på en avdeling i året Tverrfaglige møter med kompetansedeling Det er nå opp til de to kommunene, prosjektgruppene og politikerne å videreføre/videreutvikle denne modellen også innenfor de områdene som ikke var med i prosjektet. Sjekkliste for oppstart av kommunalt likestillingsarbeid/forbedringsarbeid 1. Hele organisasjonen, politisk ledelse, administrativ ledelse og medarbeidere må få kunnskap om norsk likestillingspolitikk: Hva er likestilling? Hva handler det om? Hvorfor er det viktig å arbeide med det? 2. Velg ut områder/avdelinger, skap engasjement og entusiasme. Hvilken nytte vil avdelingen ha av arbeidet? Vil arbeidet ha noen betydning for kommunen (renommé, trivsel)? Vil innbyggerne ha nytte av en mer likestilt praksis? 3. Planlegg og organiser arbeidet Oppnevning av prosjektgruppe og koordinator Hvilke ressurser er avsatt til arbeidet? Oppfølging av arbeidet Har man aktuelle metoder, evt. behov for mer kompetanse? 4. Kartlegging og analyser av dagens praksis 15 Side105

106 Hvem er målgruppen for avdelingen? Hvordan ser kjønnsfordelingen ut? Hvordan er ressurser fordelt? Ser man et kjønnsmønster? Hvilke konsekvenser får det for kvinner og menn, gutter og jenter? 5. Formulering av mål og tiltak Hva skal vi forandre? Hvordan vil vi at det skal bli? Hvordan skal vi nå dit vi vil? Hvordan kan vi måle om innsatsen har hatt effekt? 6. Oppfølging og feiring av resultat Har vi nådd målene? Hva har vi lært? Hvordan sørger vi for varig endring? Hvordan kan vi dele kunnskapen med resten av organisasjonen? 16 Side106

107 17 Side107

108 KUN Senter for kunnskap og likestilling N-8286 Nordfold Kunnskapsparken Jakob Weidemannsgate 9 N-7713 Steinkjer Telefon Faks post@kun.nl.no Side108