Livet i leiren. og forholdet til naboene. Fra utstillingsplansjene på Taterleiren

Transkript

1 Livet i leiren og forholdet til naboene Fra utstillingsplansjene på Taterleiren

2 Dagligliv i grenda Vikvarvet forbruksforening, senere Vikvarvet Samvirkelag, var nærbutikken til taterne. Det var her de gjorde de daglige innkjøpene. Peder B. Fuglem var handelsbestyrer i årene Kona Annlaug jobba også i butikken. Det var flere handelbetjenter av begge kjønn. Randi Overvik (Guldseth) har fortalt at hun begynte å jobbe deltid i 15-års alderen på begynnelsen av 1950-tallet, rett etter at hun var konfirmert. Hun minnes blant annet betjentene Oddmund Slind, Olav Langlitrø og Ole Kjøsnes. Sistnevnte ble senere ble bestyrer etter Peder B. Fuglem. Randi var datter til Trygve Thomassen Overvik og Marit Overvik på Myrvang (Burshaugen). De hadde meget god kontakt med taterne og hun kjente dem derfor godt da de kom for å handle. Det var mannfolka i taterleiren som handla på butikken. Kvinnene holdt seg for det meste hjemme. Som handelsbetjent på butikken har Randi bare positive minner fra kontakten med taterne. Det var aldri noe problem når de skulle handle og gjøre opp for seg. For det meste betalte de kontakt. Noen ganger utpå vårparten kunne det imidlertid være smått med kontanter, og da hendte det at de fikk handle på krita. Når høsten kom og de kom tilbake etter reise, betalte de gjelda si. Det var aldri noe tull med dette minnes Randi. Taterne handlet mye melk i 6-liters spann. Randi minnes en dag det kom det 6-7 karer inn på butikken med hvert sitt spann for å handle melk. Da sa broren hennes no kjæm hornmusikken. Det var en gemyttlig tone mellom handelsbetjentene og taterne og Randi minnes dem som gode kunder. Det ble liv og røre når dem kom. Asbjørn Solberg Overvik Asbjørn Overvik minnes at taterne var involvert i styre og stell i grenda. Mannfolkene var en naturlig del av dugnadsgjengen i forbindelse med diverse vegarbeide. Karene deltok også på grendamøter og på generalforsamlinga til samvirkelaget. Der ble taterne også foreslått til styreverv i Samvirkelaget. Årsfesten til Samvirkelaget var en stor begivenhet i bygda og folk gikk mann av huse for å delta på festen. Blant festdeltagerne var selvfølgelig også taterne. Asbjørn Overvik minnes også at bestyreren på samvirkelaget berga mang en tater på våren når nøden var som størst. Om høsten kom dem imidlertid tilbake med lommebøkene stinne av sedler, og da betalte de gjelda si. Asbjørn husker at ungdommene i grenda gikk innom taterleiren og fikk med seg ungdommene der til møter i ungdomslaget Ungbjørka. Asbjørn husker også en gang at noen tatergutter ble hysjet på under en kinoforestilling på samfunnshuset i Vikvarvet. De var i godt humør, var høyrøstet og snakkesalige og lo høyt og støyende. Vikvarvingene hadde tradisjon for oppsetting av revyer, og flere taterviser ble skrevet til disse oppsettingene. Tatervisa Fredrikstadminner ble skrevet til en revy i 1943 av Asbjørn Overvik. Et tomt hønsehus på Berg ble leid som revylokale og publikum var både fastboende og innflyttere. Asbjørn skriver i sin bok ASO i viser og vers : Verpekassene ble fjernet og huset rengjort for hønseskit før premierene. Hønsehusrevyene på Berg ble et begrep i lokalmiljøet, og på hver forestilling var det stuvende fullt med folk. Supplert med et nytt vers ble den samme visa også benyttet i ungdomslagets revy Vi gir oss ikke i Siste verset av visa Fredrikstadminner lyder således: Dette er minner som folk vil ha Evig om byen vår Fredrikstad. Vi kan bare dypt beklage Der fins bare en tilbake Asbjørn Solberg Overvik. Asbjørn husker at taterkvinnene var kledd i fargerike klær, bluser, skjørt og skjerf. De hadde også mange smykker. Karene hadde sidtrøye og bukser. Asbjørn husker godt lukta fra leiren, det lukta ofte stekt flesk. Kokmat brukte de lite av, men han husker at taterne drakk mye melk og det gikk mye havregryn og brødmat. De handla og bar fra samvirkelaget. Taterne var glad i å fortelle historier og var veldig glad i unger. Asbjørn husker at det var sang og musikk i leiren, og han husker at eldre kvinnfolk nynna taterviser til trekkspillmusikk. Det var aldri noe problem med tigging. Tigging forgikk lenger unna, utenfor grenda. Taterne hadde hunder, men dette var heller ikke noe problem. Vi hadde jo sauer her på gården, men jeg kan aldri huske at det var noe konflikt med løshunder. Det hendte at det var festing og slåssing, spesielt når Johansen-slekta var på besøk. Ufred og bråk førte noen ganger til blåmerker og blodsutgytelser i mindre grad. Det kunne da hende at lensmann og politi ble kontakta. Knivstikking var imidlertid ikke noe problem. Taterne var redd for øvrigheta og ville helst ikke ha noen innblanding derfra. Asbjørn husker at av og til når familien hans kom sent hjem om kvelden, forekom det at det kunne sitte forslåtte tatere på trammen. De ville ha hjelp, og det fikk de. Det var dårlig tider under krigen og det var særdeles dårlig stelt med taterne. De hadde smått med klær og her var naboene til god hjelp. I sær var Marit Overvik, mor til Randi, hjelpsom. Asbjørn husker at ho lappa og stoppa klær og sydde om til taterne. 4 5

3 Det kunne hende, spesielt i kalde vintre, at det gikk hardt utover skigardene i nærheten. Men dette hadde naboene stor forståelse for. En vår viste det seg også at halve taket på et sommerfjøs hadde gått med til oppvarming av hus i leiren. Naboene i Vikvarvet hadde godt forhold til taterne. Det var ikke vann i nærheten av leiren og de henta derfor vann hos naboene. Om våren og sommeren var det storvask i elva og i sjøen. De lånte også ofte telefonen hos naboene. Taterne utførte ofte tjenester for naboene i bytte mot mat. De reiste med karjol og hest. Om vinteren ble hestene lånt ut som arbeidshester til naboene i bytte mot stallplass, kost og losje til de firbente. Om våren dro de igjen med hestene. Trygve og Marit Overvik bodde på Myrvang / Burshaugen. De hadde to barn, Thoralf Jarle og Randi. Familien hadde meget god kontakt med innbyggerne i taterleiren. Marit Overvik var spesielt god støtte for taterne i mange situasjoner. Ho var en omsorgperson og hjalp dem på alle sett og vis og stilte opp for dem, spesielt kvinnene. Marit var den som sydde brudekjolene til det firedobbelte bryllupet. Dattera Randi var med å lage blomsterbukettene. Marit overvik I intervju med flere tatere i ettertid er Marit Overvik blitt omtalt som mor godhjerta. Kari Kvello (f. Overvik, 1930) var datter til Målfrid Mikalsdt. Kulset og lærer Olav P. Overvik og søster til Brit Kjøsnes. Familien bodde på Brenna, GNR 135/11. Kari husker at hun var mye oppe i taterleiren med mat, poteter, kopper og kar. Taterne kom ofte til gards og spurte på mat, og mora ga dem alltid. De var glad i kaffe, så under krigen, da det var rasjonering, bytta taterne sukkermerker med kaffemerker med mora til Kari. Kari minnes en episode der faren hennes hadde tobakksplanter som han hadde tenkt å høste en fredag. Av diverse årsaker ble høstinga utsatt til lørdagen, men da var plantene borte. Det gikk rykter om at faren beskyldte tateren Nils Fredriksen for tyveriet. Fredriksen konfronterte faren med beskyldningene, men det nekta faren for. Det ville han ikke ha på seg. Han hadde ikke beskyldt noen tatere for å ha stjålet tobakken hans. Kari har mange minner fra den tida da det var taterleir, og alle minnene er positive. Dem stjal aldri, og hvis de lånte noe så kom de tilbake med det det gikk så bra! Kari har skrevet ned noen minner fra hun var liten. Minner, nedskrevet av Kari Kvello : 6 7

4 8 9

5 Minner fra Brit Overvik Renå Jeg mener det var 5 bolighus og 1 stallbygning i leieren. Det daglige livet for kvinnene var ikke enkelt, kvinnene holdt seg for det meste i leiren. Det var viktig for dem å være tilstede for barna. Barnevernet og Svanviken arbeidskoloni var skrekken som fulgte dem hele tida. Det var dårlig med vatn, det var ingen brønn. Vatnet ble hentet fra dammen (en sivdam) nedenfor leiren. Det sier seg sjøl at det ikke kunne bli noe særlig klesvask om vinteren. Når det ble vasket klær ble disse hengt opp på gjerdet og på busker og grener. Mor ga dem en snor for på henge klærne på. Men denne så vi aldri ble benyttet! Det var 2 familiegrener som bodde i leiren, det var Henrik og Valborg Fredriksen og deres 4 sønner med familier og August Lysgård med familie. Jeg har ikke klare minner om Lysgårdfamilien, det var Fredriksenfamilien som vanket i heimen min. Den eldste Henrik Fredriksen ble kalt «gammelhenrik» og sønnen «veslehenrik». Det var greit å skille de to! «GammelHenrik» var heim til oss kvar kveld og leste avisa. Mine foreldre abonnerte på bladet «Magasinet for alle», dette bladet likte han godt å lese i, spesielt godt likte han å lese det Nils Johan Rud skrev i dette bladet. I voksen alder har jeg tenkt mye på dette, hvor godt kunne han lese? Han hadde nok aldri gått på skole. Det hendte han satt 1-2 timer i Budalgyngestolen på kjøkkenet om kveldene. Mine foreldre var i fjøset, det var ingen som tenkte på at noe kunne forsvinne. Jeg husker mor la ei matte fra døra og bort til gyngestolen. «GammelHenrik» hadde noe under ene skoa som laga riper i golvet! Jeg husker «gammel Henrik» brukte ofte følgende bemerkning: «Vår Herre like vårs, men han har så mange utro tjenere her på jorda». De fleste taterne hadde ei utrolig sterk gudstro, de trodde det var Guds vilje det som skjedde, om det var gode eller dårlige hendinger i livet deres. Ellers kom de for å benytte telefonen. På vårparten hendte det at økonomien var dårlig, det var «vårknipe» før skolen slutta og de kunne reise ut på handelsvirksomet. Mor hadde ikke så mye sjøl, men hun ga ofte bort mat og forskjellig annet. Det gjorde de andre i grenda også. Når det var slakting kom det taterkvinner og ba pent om de kunne få noe. Jeg husker en gang mor snakket med ei mor fra leiren om hvor viktig det var at ungene hennes fikk jernholdig mat, hun ga henne et spann med blod og snakka om hvordan hun kunne lage blodpannekake. Kvinna gikk avgårde med spanna, ei stund etterpå kom ho tilbake. Ho måtte låne ei panne også!! De kom bestandig tilbake med ting de lånte. Taterne var glad i sang og musikk, flere i leiren spilte trekkspill og mange hadde nydelige sangstemmer. På finværskvelder gikk ofte folk i grenda til leiren for å høre på sang og musikk, jeg husker det en gang også ble snekret en danseplatt. Festing/slåssing Det heter seg at «i fattigdom og nød tyr noen til flaska», slik var det blant taterne også. Når det ble drukket alkohol hendte det at knivene satt løst. Ved flere anledninger kom noen og ringte til lensmannen. Lensmann Skjøstad kom bestandig bortom oss, han ville gjerne ha med seg min farfar, Nils J. Overvik. Min farfar var en stor kraftig mann, og han kjente alle mannfolka i leiren. Han kunne nok mange ganger snakke med slåsskjempene og roe ned gemyttene. Det var aldri noen som fikk alvorlig skade etter knivstikking, noen risp her og der ble det nok. Fødsler Det ble født mange barn i leiren. De ville helst ikke ha den kommunale jordmora på besøk, det var kun ved komplikasjoner hun ble tilkalt. Min farmor, Martine Overvik, var grendas «fødselshjelper», hun var også det på taterleiren. Det var ingen enkel sak, hun måtte sterilisere div. utstyr og ha med seg, rene lakener etc ble gjort i stand i god tid. Når hun fikk beskjed om å komme, gikk hun, uansett værforhold og tid på døgnet. Denne tjenesten var de svært takknemlige for, de ville gjerne gi henne noe for hjelpa. De hadde ikke penger, så «lønna» ble gjerne kopper og kar av kobber. Jeg har fra den tida mange fine kobbersaker. Dette gjorde at min farmor og mor fikk en god kontakt med kvinnene i leiren. Sykdom/død Jeg kan ikke huske at det var noe særlig sykdom i leiren. August Lysgård var plaget av magesår, det var alle klar over! Han sa sjøl at han ikke tålte anna mat enn salta kjøtt pga magesåret, så han gikk og spurte om han kunne få litt av det. Ei eldre dame som alle kalte «Sommerlinabessmor» døde og ble gravlagt på Selbu kirkegård. Navnet var Sommerline, jeg husker ikke etternavnet. Grava hennes hadde et jernkors, dette korset er nå fjernet. I flere somre (etter at jeg ble voksen) kjørte Gudrun Nervik og jeg og satte markblomster i et glass på grava hennes. Jeg husker Gudrun sa det slik «det er ikke noen som bryr seg om ho Sommerline, vi får gjøre det vi Brit». Tillit I 1959 gikk jeg 2. året ved Selbu kommunale realskole. Høsten -59 var det rømt en sinnsyk, farlig person fra Reitgjerdet psyk. sykehus, personen ble omtalt som «Rottenikken». Han oppholdt seg i høyløer, setrer o.l. i området Selbu og Haltdalen/Ålen i lengre tid. Han var en fryktet person, mange kvinner var mørkredde den høsten. Dette høstsemesteret var jeg med i ei teateroppsetting på skolen, jeg syklet til Bell for øvinger på kveldstid. En kveld jeg sykla heim i vakkert måneskinn så jeg en mannsperson framom meg på vegen på Vikaengene. Jeg tenkte på «Rottenikken» og fikk en redsel som jeg aldri siden har glemt. Når jeg sykla opp på sida av denne personen så jeg at det var Nils Karl Fredriksen. Jeg ble så glad at jeg hoppet av sykkelen og omfavnet Nils Karl. Han fulgte meg heim, så jeg skulle slippe å være redd. Denne historia forteller meg: Om ei 17-årig jentes fantasi som ga utslag i redsel og den tiltro vi i grenda hadde til taterne, jeg stolte helt på Nils Karl. Kobbersaker gitt som gaver til Martine Overvik i takknemlighet over fødselshjelp og lignende. Martine Overvik på sin 70-års dag i

6 Emil Sæther skrev også en vise til en revy i vers er utelatt.: TATERVISA Fredrikstad det er hovedstaden vår, å for en by ja du forstår, husa dem er så lange og brei og folka dem er så liddeli grei. Fabrikker er det fullt av i by n der hamres og bankes Gud for et syn. Kvinnfolka er så hyggelig og snill og alt det du spør om får du hvis du vil. Men dem få ke du o.s.v. Ut for husa er det montert opp på rad pissoar og do og ellers alt som folk til enhver tid har, så dem få ke du, dem få ke du, dem ska vi ha aleine. Rådhus det har de og nå satt opp av polti det har de også en tropp. For inngangen sitter bulldogger tre kom borti by n så ska du få se. I bystyret sitter Henrik og Nils og der får du kjøpe eksport og pils. Og ordfører n er han Lysgård du vet og vaskekone er hu Frida Margret. Men hu få ke du o.s.v. Og hu er gift med Ludvig Alexandersen og mange barn hu har, men lell så er a pen Men hu få ke du, hu få ke du, nei hu ska vi ha aleine. Idrettsplassen vår er fryktelig stor to hundre mål er gått med av jord, og koster det gjør n i masser av peng men vi får av tipping alt det vi treng. I hoppbakken er det rekorder satt enda den er så fryktelig bratt, i flomlys der hoppes annenhver hatt og sto gjor dem om det så ut som dem datt. Men dem få ke du, o.s.v. På gårdene så er det flomlys alle steds og ingen klager nei de er godt tilfreds, så dem få ke du, dem få ke du, dem ska vi ha aleine. I fotball så er vi helt suveren tross enkelte er litt trege og sen men Viken han får nok skikk på det der for han vet så sikkert hvordan det ska vær. Et straffespark kan det og bli i mens i leggen på publikum av han Jens. Men da blir det sagt av Jens: Det var hens og en stund det går før alt kan kom te grens. Men han få ke du o.s.v. O han ska sparke fotball ennå mange år de artig å vær med og se hvordan det går Så han få ke du, nei han få ke du, han ska vi ha aleine. I Fridheim der er det moderne gett å få til no sånt er ikke så lett. Dørene står alltid litte på klem så guttene kan se når kjæresten går hjem. Golvet er gjort for moderne dans det år opp og ned som bølger til vanns mens veggene er så snorende rett er taket litt skjevt og ser ut litt trett. Men det få ke du, der få ke du, det ska vi ha aleine et sånt sku du ha, et sånt sku du ha, det er flott det sku je meine. Men kjelleren er det mest moderne uten tvil Og neri n kommer du, ja nesten hvor du vil Så den få ke du, den få ke du, den ska vi ha aleine