Domfelte med funksjonsnedsettelser. En analyse av straffutmålingspraksis

Transkript

1 Domfelte med funksjonsnedsettelser En analyse av straffutmålingspraksis Jane Dullum Universitetet i Oslo Institutt for kriminologi og rettssosiologi April 2011

2 2 FORORD Fritz Moen ble feildømt for to seksualdrap ved to forskjellige anledninger. I 1978 ble han dømt til 16 års fengsel og 10 års sikring for drapet på Torunn Finstad i I 1981 ble han dømt til en tilleggsstraff på fem års fengsel for drapet på Sigrid Heggheim i Han sonet i alt vel 18 år i fengsel. Han ble frifunnet for Sigrid-drapet i 2004, og for Torunn-drapet i 2006 (etter sin død). Som følge av feildømmingene, ble Fritz Moen tildelt oppreisning og erstatning fra staten. Han fikk imidlertid aldri erstatning for å ha blitt uskyldig dømt for det siste drapet. Som et forlik i etterkant ga Justisdepartementet 4 millioner kroner som skulle brukes til forskning og opplysningsvirksomhet rundt funksjonshemmedes stilling i rettspleien. Kunnskap om funksjonshemmedes stilling er viktig, fordi det kan bidra til å forhindre at urettene som ble begått mot Moen blir begått på nytt. I 2008 inngikk Stiftelsen Signo og Justisdepartementet en avtale om å opprette et fond for forskning. Fondets formål er å bidra til forsknings- og opplysningsvirksomhet om funksjonshemmedes stilling i rettspleien med særlig vekt på hørselshemmede og døve. Dette prosjektet er ett av flere prosjekter som er finanisert av Fritz Moens forskningsfond. Prosjektet tar for seg domstolenes utmåling av straff i saker der domfelte har en funksjonsnedsettelse. Takk til Fritz Moens forskningsfond for finanisering, og takk til Ragnhild Hennum, som har lest og gitt verdifulle kommentarer. Institutt for kriminologi og rettssosiologi har bidratt med kontorplass og gode arbeidsforhold, og ikke minst med et fint fagfellesskap. Oslo, april 2001 Jane Dullum

3 3

4 4 Innhold FORORD... 2 Kapittel 1: Bakgrunn og metodiske tilnærminger Innledning Materiale og metodiske tilnærminger Analyse av dommer Om analysen av materialet Samtaler med aktører i straffesakskjeden Også et deskriptivt siktemål Rapportens begrensninger Kapittel 2: Om gjerningspersoner, straff og straffeutmåling Gjerningspersoner med funksjonsnedsettelser Innsattes levekår Innsatte med utviklingshemming Innsatte med fysiske funksjonsnedsettelser Fengselsstraffens virkninger Domstolenes utmåling av straff: De rettslige rammene Straffbarhetsvilkår Om straffeutmåling Kapittel 3: Domstolenes utmåling av straff: Fysiske funksjonsnedsettelser Kjennetegn ved sakene Straffeutmålingen: Fysiske funksjonsnedsettelser Når individuelle hensyn får forrang Funksjonsnedsettelsen som formildende omstendighet Få individuelle hensyn... 45

5 Når samfunnsvernet får forrang Oppsummering: Straffeutmåling: Fysiske funksjonsnedsettelser Kapittel 4: Domstolenes utmåling av straff: Psykisk utviklingshemming Rettsoppnevnte sakkyndige Kjennetegn ved sakene Straffeutmålingen: Psykisk utviklingshemming Når individuelle hensyn får forrang Funksjonsnedsettelsen som formildende omstendighet Få individuelle hensyn Når samfunnsvernet får forrang Oppsummering: Straffeutmåling: Psykisk utviklingshemming Kapittel 5: Oppsummering og diskusjon Hva har analysen vist? Noen dilemmaer knyttet til domstolenes straffeutmålingspraksis Bør funksjonsnedsettelsen telle mer ved straffeutmålingen? Alternativer til fengsel? Tiltak i Kriminalomsorgen Ny diskrimineringslov Vurdering av soningsdyktighet, prøveløslatelse og straffavbrudd Litteratur... 98

6 6 Kapittel 1: Bakgrunn og metodiske tilnærminger 1.1 Innledning Innsatte i norske fengsler befinner seg ofte i en sårbar posisjon ved at de har levekårsproblemer på en rekke områder. Mange har lavere utdannelse enn det som er vanlig i befolkningen, flere har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet og en stor del opplever å ha en opphopning av flere ulike helse- og levekårsproblemer. Jo mer alvorlig lovbruddskarriere, jo dårligere skårer man også på viktige sosiale indikatorer (se for eksempel Thorsen, Lid og Stene 2009). Blant de fengselsinnsatte er det en gruppe som befinner seg i en helt spesiell sårbar posisjon: Personer som har en fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse. Vi har til nå ikke visst mye om disse gruppenes soningssituasjon, men noen helt nye studier har dokumentert at dette er grupper som soner særlig tungt (Søndenaa 2009, Haualand 2010). Kriminalomsorgen legger i liten grad soningsforholdene til rette for disse gruppene, og det å sitte i fengsel kan dermed forverre deres helsesituasjon. Slik det også skjedde med Fritz Moen. I 1978 ble han overført til Ila landsfengsel og sikringsanstalt, og han sonet der i 18 år. En sikringsdom skulle være noe annet enn en ordinær fengselsstraff, men soningsforholdene var i praksis svært like. På grunn av sin hørselshemming levde Moen svært isolert på Ila, og han hadde ingen reelle behandlingstilbud. Han utviklet en isolasjonspsykose i fengselet. Flere studier har vist at fengselsstraff har en rekke skadelige virkninger (se for eksempel Hammerlin og Kristoffersen 1998), og man kan lett tenke seg at en fengselsdom vil gripe enda sterkere inn i livet til en som er funksjonshemmet. På bakgrunn av dette er det grunn til å reise spørsmål om hva som ligger til grunn for domstolenes utmåling av straff når domfelte har en fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse. Hva ligger til grunn for domstolenes reaksjonsvalg i slike saker? Straffeutmålingen i norsk rett er forholdsvis fri. Gjennom norsk rettspraksis har det imidlertid utkrystallisert seg en rekke momenter som dommeren kan ta i betraktning når han eller hun bestemmer straffen innen strafferammen. Lovbruddets grovhet vil være et viktig moment, men dette kan veies mot individuelle forhold, som dårlig fysisk

7 7 eller psykisk helse, eller at soning av straffen vil virke særlig hardt. I tillegg er straffens formål med på å danne rammen for straffeutmålingen. Det er også en utstrakt adgang for domstolene til å gjøre fullbyrdelsen av straffen betinget (straffelovens 52). Hovedtemaet i denne rapporten er å vise hvordan domstolen veier disse momentene i saker der tiltalte har en funksjonsnedsettelse. Hva ligger til grunn for domstolenes utmåling av straff i saker der tiltalte er funksjonshemmet? Hvilke reaksjoner velger domstolen, og hvordan begrunner domstolen sitt reaksjonsvalg? Har funksjonsnedsettelsen noen betydning? Hvordan får den i såfall betydning? Hvordan blir mennesker med funksjonsnedsettelser sett av domstolene? I hvilken grad tar domstolene hensyn til at soning av en fengselsstraff vil være mer belastende for en som har en fysisk eller psykisk funksjonshemming? Finnes det tilfeller der domstolen helt og holdent mener at den domfelte ikke bør sitte i fengsel? Og motsatt: Er det tilfeller der funksjonshemmingen ikke har noen betydning? Hva kjennetegner i så fall denne typen saker? Har domstolene en ensartet praksis på dette området, eller er det variasjoner i hvordan domstolene pådømmer slike saker? Dette er spørsmål dette prosjektet søker å gi noen svar på. Temaet er viktig, fordi spørsmålet om domstolenes utmåling av straff er under kontinuerlig debatt. Hva er en rettferdig straff? Når er en straff streng nok? Bør funksjonsnedsettelser telle med i domstolenes utmåling av straff? Hvor mye bør i så fall funksjonsnedsettelsen telle med? Dette er viktige verdispørsmål, som ikke har noen opplagte svar. Temaet er også viktig fordi straffen er ment å være et onde for den som blir rammet av den. Johs Andenæs definerte i 1976 straffen slik: Straffen er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at det skal føles som et onde. (Andenæs 1976 s. 352). Dette har siden vært den alminnelige definisjonen av hva straff er. Høyesterett ga sin tilslutning til denne definisjonen i 1977 (Rt s. 1207). Det er selve frihetsberøvelsen som er straffen, og straffegjennomføringen skal så langt det er mulig være lik tilværelsen ellers i samfunnet. Ingen skal bli underlagt tiltak som føles som en tilleggsstraff. Når soningen vil ramme særlig hardt, og når gjerningspersonen er særlig sårbar, kunne man derfor argumentere for at dette bør tas hensyn til ved straffeutmålingen. Dette vil være et viktig tegn på en human kriminalpolitikk, og det vil ivareta hensynet til likebehandling noe som er et grunnleggende prinsipp i strafferetten. Formell likhet kan

8 8 innebære reell ulikhet. For å forhindre dette, må man forskjellsbehandle. Det vil si at dersom en gjerningsperson er særlig sårbar og vil rammes hardt av straffen, bør dette tas hensyn til ved straffeutmålingen. Internasjonalt ser vi imidlertid nå en utvikling i retning av at individuelle hensyn får mindre og mindre betydning ved straffeutmålingen. Den såkalte nyklassisismen er på fremmarsj, et syn som innebærer at straffen skal fastsettes på grunnlag av den straffbare handlingen uten at individuelle forhold ved gjerningspersonen tas i betraktning (Hauge 1996). Dette er ledd i utviklingen av en mer repressiv kriminalpolitikk. En viktig del av en slik repressiv kriminalpolitikk er også at det skjer en langt sterkere politisk styring av straffeutmålingen. Dommerskjønnet og dommernes innflytelse på straffeutmålingen begrenses. I Norden er det særlig i Sverige og Finland at nyklassisismen har fått et visst fotfeste, i Norge har nyklassisismen spilt liten rolle. Vi ser imidlertid også her noen slike tendenser. Det kriminalpolitiske klimaet er skjerpet også i Norge. I perioden fra begynnelsen av 1950-årene til slutten av 1970-årene, dominerte behandlingsideologien og behandlingsoptimismen, og en oppfatning om at bruken av frihetsstraff burde begrenses mest mulig. Dette førte til at straffenivået ble senket, og at det på flere områder skjedde en viss ned- og avkriminalisering. 1 Bl.a. skjedde det en nedkriminalisering av sedelighetslovbrudd. Det ble også innført enkelte behandlingstiltak i og utenfor fengslene, og det skjedde en sterk reduksjon i bruken av fengselsstraff til fordel for påtaleunnlatelse og betinget dom. Dette ble muliggjort gjennom lovendringer som åpnet adgang til å benytte denne typen reaksjoner overfor stadig større grupper av lovovertredere. Perioden var kjennetegnet av straffelovgivningen var et ekspertanliggende, og i liten grad gjenstand for noen politisk debatt. (Hauge i NOU 2002:4) Fra 1980-årene skjer det endringer i dette bildet. Det oppstår nå en skepsis til behandlingsideologien, og i stedet ser man en økt tro på kontroll og straffens allmennpreventive virkninger. Dette resulterer i at bruken av betinget dom reduseres kraftig, og det skjer en økning i bruken av langvarige fengselsstraffer. På flere områder skjer det også opp- og nykriminaliseringer. Oppkriminalisering har også skjedd ved å øke strafferammer. 1 Med visse unntak. Fra 1960-tallet skjedde det for eksempel forholdsvis dramatiske straffeskjerpelser når det gjaldt narkotikalovbrudd.

9 9 Narkotikalovbrudd peker seg ut som det mest ekstreme eksempelet, men også på sedelighetsområder har det skjedd nykriminalisering og oppkriminalisering. I 2000 ble det foretatt en totalrevisjon av sedelighetskapittelet, som førte til at området for det straffbare på en del områder ble utvidet. Senere er også minstestraffene økt. I tillegg er det innført nye reaksjoner, som forvaring og samfunnsstraff. Dette sammenfaller med at kriminalpolitikken blir sterkt politisert. Ulike politiske pressgrupper stiller også krav om nye straffebestemmelser og reaksjonsformer. Ofte er kravet at det skal straffes strengere. I så måte kan kanskje også denne undersøkelsen være med på å si noe om hvilke konsekvenser et slikt skjerpet kriminalpolitisk klima får for funksjonshemmedes stilling i strafferettspleien. Om det har ført til at domstolene i liten grad tar individuelle hensyn ved straffeutmålingen, eller om dommerne holder igjen, og utmåler straff etter en avveining av både forhold ved gjerningspersonen, handlingens grovhet og straffens formål. Undersøkelsen bygger på følgende materiale: 1.2 Materiale og metodiske tilnærminger Analyse av dommer For å belyse undersøkelsens problemstillinger, har jeg analysert et utvalg dommer som vedrører straffeutmåling der den domfelte har en fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse. Funksjonsnedsettelser kan være av fysisk art, så som bevegelseshemming, hørsels- eller synshemming. I tillegg kan hjerte-/lungesykdom, astma/allergi, diabetes, gi skjult funksjonshemming. Funksjonsnedsettelser kan også være av psykisk art, som mentale lidelser, eller psykisk utviklingshemming. På grunn av undersøkelsens begrensede tidsramme (5 måneder) var det nødvendig å finne en størrelse på materialet som gjorde det håndterbart, og det var nødvendig å gjøre et utvalg. Jeg valgte derfor å avgrense studien til en analyse av dommer som gjelder hørselshemming, bevegelseshemming og psykisk utviklingshemming. Jeg har i alt hentet inn 77 dommer. 27 dommer gjelder fysiske funksjonsnedsettelser (hørselshemming og bevegelseshemming), og 49 dommer gjelder psykisk utviklingshemming.

10 10 Materialet er hentet ut fra Lovdata. Her er Høyesterett- og lagmannsrettsdommer tilgjengelige. Her finner man Høyesterettsdommer etter 1945, samt nyere lagmannsrettsdommer (etter 1995). Gjennom Lovdata har man anledning til å søke opp dommer etter straffebestemmelse, straffens lengde og en rekke andre kjennetegn. Det er bare et lite utvalg tingrettsdommer som (foreløpig) er tilgjengelige gjennom Lovdata. Siden det er få tingrettsdommer som er tilgjengelig gjennom Lovdata, har jeg avgrenset materialet til å gjelde lagmannsretts- og Høyesterettsdommer. Hvis jeg skulle fått med tingsrettsdommer, måtte jeg ha tilskrevet et utvalg tingretter for å få dommer derfra. Dette ble for tidkrevende innenfor dette prosjektets rammer. Dette betyr at materialet omfatter dommer i lagmannsrettene fra 1995 fram til Når det gjelder Høyesterettsdommer, har jeg avgrenset materialet til å omfatte straffesaker fra 1990 fram til Jeg har benyttet søkerord som døv, hørselshemmet, rullestol, psykisk utviklingshemmet. Jeg antar at jeg har fått med samtlige saker der domfelte har hatt en fysisk eller psykisk utviklingshemming. Ved å benytte saker fra Lovdata, omfatter materialet (stort sett) saker der det er anket over straffeutmålingen enten til Lagmannsrettene eller til Høyesterett. Etter at den såkalte toinstansreformen ble innført 1. august 1995, starter alle straffesaker i tingrettene med lagmannsrettene som ankeinstans. Tidligere ble de alvorligste straffesakene behandlet av lagmannsretten med jury som første instans. Det viktigste formålet med reformen var å gi tiltalte mulighet til å få prøvet bevisvurderingen under skyldspørsmålet to ganger. Påtalemyndigheten og tiltalte (domfelte) har nå i utgangspunktet rett til å anke til lagmannsretten både over skyldspørsmålet og straffutmålingen. Den ankende part kan imidlertid ikke alltid kreve at anken skal tas under behandling. En viktig oppgave for lagmannsretten er å vurdere hvorvidt en anke i straffesak bør eller må nektes fremmet, eller om den skal henvises til ankeforhandling. Denne prosessen kalles populært for "siling". En anke skal behandles i lagmannsrett med mindre de tre lagdommerne som prøver anken, enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem. Anker fra domfelte i saker med strafferamme på fengsel i mer enn 6 år skal alltid behandles. En fordel ved å benytte dommer fra Høyesterett/Lagmannsrett, er at materialet da består av avgjørelser som er rettskraftige. Man får også i langt sterkere grad prinsipielle uttalelser, som vil ha mer konkret betydning.

11 Om analysen av materialet Dommene er bygget opp slik at de gir en beskrivelse av hva saken gjelder, hvilke straffebud som er brutt, og hvilken straff som er utmålt i førsteinstans. Dommene inneholder også opplysninger om domfeltes alder, og eventuelle andre kjennetegn ved domfelte, som om vedkommende har en funksjonsnedsettelse, og i noen tilfeller hvilken livssituasjon domfelte befinner seg i. Det opplyses om hvem som anket dommen, om det er domfelte eller påtalemyndigheten, og hva det er anket over. (Anke)domstolen gir så en beskrivelse av hva den har lagt vekt på ved straffeutmålingen; hva den har lagt vekt på i skjerpende retning, og hva som er formildende momenter. Til slutt i dommen gjøres det rede for hvilken straff domstolen har kommet frem til. I dommene får vi dermed vite noe om hvordan tiltalte er sett i domstolen, og hva som ligger til grunn for domstolens utmåling av straff. Vi får vite noe om funksjonsnedsettelsen har betydd noe, eventuelt om den ikke har noe betydning, og hva som kjennetegner disse ulike situasjonene. Jeg har foretatt en kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse av dommene. Jeg har foretatt en opptelling av type lovbrudd, domfeltes alder på gjerningstidspunktet, hvilke straffer som er utmålt, og dersom det er utmålt ubetinget fengselsstraff: Hva som er lengden på den utmålte straffen. Den kvalitative analysen er foretatt med sikte på å gi kvalitative beskrivelser av hvordan domstolene har vurdert funksjonsnedsettelsens betydning, eventuelt manglende betydning, for straffeutmålingen. Studien pretenderer ikke å gi noe representativt bilde av funksjonshemmedes stilling i domstolene, til det måtte det vært hentet inn et langt større materiale, som også omfattet dommer fra underinstansene (tingrettene). Fastvold og Hellum (1988) har påpekt at hyppigheten av problemer og konflikter ikke nødvendigvis trenger å være av avgjørende i juridisk sammenheng. Viser det seg at grunnleggende rettigheter blir brutt i enkelttilfeller, er dette i seg selv et viktig funn. Enkelttilfeller kan på denne måten bidra til å løfte frem juridiske problemstillinger som har generell interesse.

12 Samtaler med aktører i straffesakskjeden Jeg har også hatt uformelle intervjuer med aktører i straffesakskjeden til sammen 9 slike intervjuer. Intervjuene ble foretatt tidlig i prosjektperioden. Intervjuene er uformelle, i den forstand at de har hatt form av samtaler, der formålet var at informantene kunne tenke høyt om mulige rettssikkerhetsutfordringer knyttet til funksjonshemmedes stilling i rettspleien. De 9 intervjuede er aktører på alle nivåer i straffesakskjeden: En tidligere lagdommer, en statsadvokat, 3 forsvarere, en psykiater som også er rettspsykiatrisk sakkyndig, samt en tidligere innsatt som på soningstiden var nærmest invalidisert på grunn av en rygglidelse. I tillegg har jeg foretatt tre ekspertintervjuer, hvorav en har bred kunnskap om og erfaring med virksomheten i domstolene, en med virksomheten i politiet, mens den tredje har bred kunnskap om spørsmål knyttet til diskriminering og funksjonsnedsettelser. Ingen av de intervjuede hadde hatt erfaringer med funksjonshemmede i sin rolle som henholdsvis forsvarer, aktor eller dommer, slik at de intervjuede ikke ga eksempler på saker der de opplevde at de tiltaltes rettssikkerhet var dårlig ivaretatt, eller motsatt. Formålet med intervjuene var heller ikke å få fram slike enkeltsaker. Formålet var mer å få frem mulige strukturelle sider ved rettsapparatet som kan bidra til å forstå funksjonshemmedes stilling i rettsapparatet Også et deskriptivt siktemål Jeg har særlig lagt vekt på å gi en forholdsvis utfyllende beskrivelse av de enkelte sakene, og jeg har sitert mye fra dommene. Dette for at rapporten skal gi grunnlag for en diskusjon av domstolenes utmåling av straff i saker der domfelte har en funksjonsnedsettelse. Når det gjelder psykisk utviklingshemming, har jeg hentet inn dommer der domfelte var lettere psykisk utviklingshemmet, og dermed er erklært tilregnelig. Dommer som gjelder tvungen omsorg, er utelukket. Det er også grunn til å understreke at sakene er pådømt etter straffeloven (av 1902). Det er vedtatt en ny straffelov (Lov om straff (straffeloven) av 20. mai 2005), denne er ennå ikke trådt i kraft. Avslutningsvis kommer jeg imidlertid inn på hva den nye straffeloven kan medføre når det gjelder domstolenes utmåling av straff i saker der domfelte har en funksjonsnedsettelse.

13 13 Jeg har ikke oppgitt referanser til dommene, oversikt over de dommene som er benyttet følger i oversikten i vedlegg I. Jeg har valgt å gjøre det slik, selv om dommene jo er offentlige. Begrunnelsen er at jeg har ikke har sett noen hensikt å foreta en ytterligere bekjentgjøring, poenget her er ikke å vise hva de enkelte domstolene gjør, men mer om det peker seg ut noe mønster i domstolenes straffeutmåling når den domfelte har en funksjonsnedsettelse. 1.3 Rapportens begrensninger I dette prosjektet er det den rettslige behandlingen av gjerningspersoner med funksjonsnedsettelser, som behandles. Det var dette som var mulig å gjennomføre innenfor prosjektets tidsramme. Dette betyr ikke at det ikke er viktig å undersøke ofre med funksjonsnedsettelser sin stilling i strafferettspleien. I søk etter saker som ligger til grunn for denne rapporten, har jeg lest flere rettsavgjørelser der offeret har hatt en fysisk og/eller psykisk funksjonsnedsettelse. Mange av sakene gir beskrivelser av alvorlige og grove overgrep mot funksjonshemmede, og sakene peker mot at dette er en helt spesielt sårbar offergruppe. I norsk sammenheng vet vi imidlertid svært lite funksjonshemmede som ofre. Det foreligger få representative omfangsundersøkelser og vi vet derfor lite om funksjonshemmedes utsatthet i forhold til befolkningen for øvrig når det gjelder omfang, type lovbrudd, anmeldelseshyppighet, den sosiale konteksten lovbruddene opptrer i osv. Noen spredte norske offerundersøkelser på begrensede utvalg foreligger (bl.a. Olsvik 2010, Schou, Dyb og Graff Iversen 2007), internasjonalt er det gjort noe mer, uten at disse nødvendigvis er overførbare til norske forhold. 2 Vi vet heller ikke noe om utviklingen over tid. Når det gjelder flere grupper med funksjonsnedsettelser, har det skjedd en utvikling med vekt på deinstitusjonalisering, basert på prinsippene om integrering og normalisering. Det er uvisst om og i så fall hva dette har betydd for omfanget av lovbrudd mot mennesker med funksjonsnedsettelser. Man kan tenke seg at dette har ført til at funksjonshemmedes utsatthet nå ligner totalbefolkningens (i den grad den ikke har gjort det tidligere). Vi vet også lite om ofre med funksjonsnedsettelser sin stilling i rettsapparatet, som spørsmål knyttet til politiets behandling av saker der offeret er funksjonshemmet, henleggelse-/tiltale- 2 Flere av disse undersøkelsene er redegjort for i Lundberg og Simonsen (2011).

14 14 praksiser osv., samt domstolenes behandling av saker der offeret er funksjonshemmet. Den eneste undersøkelsen som foreligger i norsk sammenheng, er Anne Jorun Bolken Ballangruds (2007) undersøkelse av hvilket strafferettslig vern kvinner med funksjonsnedsettelser har mot seksuelle overgrep, og om de har et dårligere vern enn kvinner som ikke har nedsatt funksjonsevne. Det er således et stort behov for kriminologiske og rettssosiologiske undersøkelser av funksjonshemmede ofres stilling i rettsapparatet. Dette er et felt der kunnskapene er få, og det er grunn til å tro at dette er særlig sårbare offergrupper som det bør rettes større oppmerksomhet mot, både når det gjelder forebygging og hvordan straffeapparatet møter og behandler disse gruppene. 3 I neste kapittel skal jeg gi en presentasjon av hva vi vet om funksjonshemmede gjerningspersoners stilling i straffeapparatet. Jeg skal også si litt om hva som danner rammer for domstolenes utmåling av straff. 3 I NOU 2003:31 framheves hvordan kvinner med funksjonsnedsettelser som er utsatt for vold, er en gruppe som krever særlig oppmerksomhet fra politiets side: Overgrep mot kvinner med funksjonshemming kan være grove og pågå over lang tid. Kvinnene kan ha dårlig nettverk, og er ofte redde for å miste det nettverket de har. Derfor er terskelen ofte høy for å bryte ut av et voldelig forhold. Kvinnene opplever ikke alltid å bli trodd. Dette kan være spesielt vanskelig for kvinner med kommunikasjonsvansker. ( ) Kvinner med funksjonshemming vil ha et særlig behov for å bli satt i kontakt med hjelpeapparatet, og den polititjenestemann som møter kvinnen må sørge for at hun kommer i kontakt med de delene av hjelpeapparatet hun har behov for. (s ).

15 15 Kapittel 2: Om gjerningspersoner, straff og straffeutmåling 2.1 Gjerningspersoner med funksjonsnedsettelser Kriminalstatistikken som årlig gis ut av Statistisk Sentralbyrå, er en av våre viktigste kunnskapskilder for å få vite noe om den registrerte kriminaliteten den kriminaliteten som kommer til rettsapparatets kjennskap. Den gir oversikter over anmeldte og etterforskede lovbrudd, samt straffereaksjoner og fengslinger. Kriminalstatistikken har imidlertid ikke opplysninger om siktede har en funksjonsnedsettelse eller ikke. Vi vet derfor ikke noe om hvor mange med funksjonsnedsettelser som kommer i kontakt med straffeapparatet, og som til enhver tid blir anmeldt, etterforsket eller ilagt reaksjoner for lovbrudd. Vi vet heller ikke om det er noen lovbruddsmønstre som spesielt peker seg ut, og om mennesker med funksjonsnedsettelser er over- eller underrepresenterte som lovovertredere. Men om man hadde hatt kategorier over dette, er det liten grunn til å tro at det vil gi noe representativt bilde av funksjonshemmede som gjerningspersoner og deres kriminalitetsbilde i forhold til den øvrige befolkningen. På den ene siden kan man tenke seg at noen mennesker med funksjonsnedsettelser lettere vil bli oppdaget og strafferettslig forfulgt enn den øvrige befolkningen, slik Syse påpeker om psykisk utviklingshemmede: Svikten i forstandsevne gjør det vanskeligere å skjule forbrytelser. (1995, s. 565). Motsatt kan man også tenke seg at lovbrudd begått av mennesker med funksjonsnedsettelser i større grad blir henlagt enn hva som er tilfellet for andre, i hvert fall når det er snakk om mindre alvorlige forhold. Ved tvil om tilregnelighet, vil vel også ofte saken henlegges når det er snakk om mindre alvorlige forhold. I så måte ville mennesker med funksjonsnedsettelser kunne være både over- og underrepresenterte dersom Kriminalstatistikken opererte med kategorier over slike kjennetegn. Det er imidlertid gjort flere undersøkelser som forteller oss noe om hvem som sitter i norske fengsler, og hva som kjennetegner fangebefolkningen. Jeg skal i det følgende redegjøre for noen av disse:

16 Innsattes levekår Det er foretatt undersøkelser som har kartlagt trekk ved fangebefolkningen generelt når det gjelder utdannings- og arbeidssituasjon, helseforhold osv. Disse undersøkelsene har altså ikke spesielt tatt for seg innsatte med funksjonsnedsettelser. Jeg skal likevel referere et par av disse, siden de forteller noe viktig om generelle kjennetegn ved fangebefolkningen, og derigjennom også om innsatte med funksjonsnedsettelser. Lenge visste vi lite om sammensetningen av den norske fangebefolkningen med hensyn til levekår og sosial bakgrunn. I 2002 og 2004 kom så to undersøkelser som viste at fangebefolkningen er en marginalisert gruppe som befinner seg i en vanskelig livssituasjon på en rekke områder: Torbjørn Skardhamar fant i studien Levekår og livssituasjon blant innsatte i norske fengsler (2002) at innsatte har dårligere utdanning, dårligere sosialt nettverk og langt oftere føler seg ensomme enn normalbefolkningen. Mange av de innsatte er også syke, og mange har en sykdom av varig natur. Psykiske lidelser er også svært utbredt. Mange har også et omfattende rusproblem. De innsatte har liten arbeidserfaring, og har i liten grad arbeidsinntekt som hovedinntektskilde. Skardhamar understreker at en viktig side ved dette er at en langt større del av fangebefolkningen har disse kjennetegnene enn normalbefolkningen: Dette betyr at fangene ikke bare er dårlig stilt, men er vesentlig dårligere stilt enn befolkningen for øvrig. De innsatte representerer et lag av befolkningen som er langt dårligere stilt enn folk flest langs mange dimensjoner. (s. 117, kursivering i original). Det var også slik at de som hadde det dårlig på ett område, også hadde en tendens til å skåre dårlig på andre områder. Kun en meget liten gruppe blant fangebefolkningen var nokså godt stilt, og hadde god tilgang på ressurser. Også i en levekårsundersøkelse forskningsstiftelsen Fafo gjennomførte av et representativt utvalg innsatte, beskrives innsatte som en marginalisert gruppe, med en opphopning av levekårsproblemer (Friestad og Skog Hansen 2004). En stor andel av utvalget i denne undersøkelsen hadde hatt en barndom preget av dårlig økonomi, ustabile boforhold, mishandling og uoverensstemmelser i hjemmet, sykdom og rus. Undersøkelsen viste også en

17 17 sammenheng mellom flere oppvekstproblemer og mer omfattende fengselserfaring (flere fengslinger). De innsatte hadde også omfattende helseproblemer. Helseproblemer er i undersøkelsen definert som kronisk sykdom som virker inn på hverdagen, og 40% av utvalget hadde slike plager, mens dette gjelder om lag 25% av befolkningen ellers. De viktigste problemområdene (de som ble nevnt av flest) var muskel- og skjelettplager, leversykdommer, psykiske problemer, og astma- og allergiplager. 4 Og mens 6% av befolkningen rapporterer at de har vært plaget av angst eller fobier de siste tre månedene, var andelen blant de innsatte som rapporterte slike plager, tre ganger så høy. Friestad og Skog Hansen fant at det å sone atskilt fra andre medførte høyere symptomtrykk og dårligere psykisk helse, enten isolasjonen var iverksatt av fengselet eller var selvvalgt. En annen del av soningen som kunne påvirke den psykiske helsen, var fraværet av positive, helsefremmende faktorer. En slik faktor var det å ha noen å snakke fortrolig med. 40% av utvalget oppga at det ikke var noen i fengselet de kunne snakke med om hvordan de hadde det. Blant disse var symptomtrykket tyngre enn blant dem som hadde noen i fengselet å snakke med. Friestad og Skog Hansen påpeker at for noen innsatte bidrar fengslingen til en bedret allmenntilstand, mens den for andre opprettholder eller forsterker deres problemer. Psykiske plager utgjorde et omfattende problemområde for denne siste gruppen. Dette kunne tilskrives generelt problematiske livsbetingelser, men kunne også knyttes til soningsrelaterte forhold, og da særlig isolasjon. På basis av noen nyere kartleggingsundersøkelser, er det også nå grunnlag for å si at det i fengslene befinner seg en gruppe innsatte som er ekstra sårbare: 4 I undersøkelsen understrekes at dette ikke er et uttrykk for det fullstendige sykdomspanoramaet i gruppen. Det ville kreve mer detaljert utspørring fra intervjuernes side. Det presiseres derfor at de svarene de innsatte har gitt ikke kan brukes til å anslå hvor mange som lider av bestemte kroniske sykdommer, men at de mer er å betrakte som innblikk i problemområdet.

18 Innsatte med utviklingshemming Det er en gruppe innsatte i norske fengsler som opplever å ha alvorlige lære- og skrivevansker. I en undersøkelse fra Fylkesmannen i Hordaland kom det fram at 10% av de innsatte ikke hadde fullført grunnskole (folkeskole, ungdomsskole eller tilsvarende). 23,4% hadde bare fullført grunnutdanning (Eikeland m.fl. 2010). 7,9% av de innsatte rapporterte å ha lesevansker i svært stor grad, og 8,6 hadde skrivevansker i svært stor grad. Kvinner hadde i mindre grad enn menn slike vanskeligheter (s.st.) Kanskje er denne gruppen som her er avdekket overlappende med gruppen innsatte som Erik Søndenaa fant i sin undersøkelse i fengselsregion Nord blant innsatte som hadde norsk som førstespråk. Han fant at 10,8% av de innsatte hadde en utviklingshemming, eller det som han definerer som store lærevansker (IQ under 70) (Søndenaa 2008 og 2009). Søndenaa bruker begrepet lærevansker som en samlebetegnelse for en rekke faktorer som hindrer læring: Vi skiller mellom spesifikke lærevansker og store (sammensatte) vansker. De spesifikke vanskene kan være dysleksi, dyspraksi, talevansker, kommunikasjonsvansker, synog hørselsvansker, ADHD eller autismespekteret f.eks. Asperger syndrom. Store (sammensatte) lærevansker medfører at personen har en intellektuell umodenhet (utviklingsalder under 12 år). Denne umodenheten har oppstått mens personen ennå var ung. Ofte finner vi en eller flere spesifikke lærevansker som tilleggshandikap hos personer med store lærevansker. (2008, s. 6). Søndenaa fant at gruppen innsatte med utviklingshemming/store lærevansker gjennomgående hadde flere fengselsdommer bak seg, og de hadde samlet sittet lengre tid i fengsel enn andre. Flere hadde hatt psykiske problemer som barn, og flere var medisinert for psykiske problemer pr. i dag. Flere hadde ikke forstått hva som skjedde under rettssaken, fordi de ikke forsto innholdet i de juridiske begrepene som ble brukt. Dersom Søndenaas undersøkelse er representativ, vil det si at det til enhver tid sitter om lag 350 mennesker med utviklingshemming/store lærevansker i norske fengsler, iløpet av et år om lag 1200.

19 19 Søndenaas fant at gruppen med utviklingshemming hadde en tung soningssituasjon. De deltok i mindre grad i programvirksomhet enn andre innsatte, og når de deltok på tilbud i regi av skolen i fengselet, var dette ofte på små, mindre kurs/dagtilbud Innsatte med fysiske funksjonsnedsettelser Også Hilde Haualand har i rapporten Straffet og isolert. Innsatte med funksjonsnedsettelser i norske fengsler (2011) beskrevet hvordan innsatte med fysiske funksjonsnedsettelser har tunge soningsforhold, og at de utgjør en særlig marginalisert gruppe i norske fengsler. Til grunn for hennes undersøkelse ligger intervjuer med 8 innsatte med fysiske funksjonsnedsettelser med behov for kontinuerlige helsetjenester. Ingen av dem hadde opplevd at helsetjenestetilbudet var tilpasset deres behov, og flere hadde opplevd at helsefaglige vurderinger gjort av fengselslegene ikke ble tatt til følge. Dette gjaldt både tilgang til nødvendige medisiner og fysikalsk behandling eller trening. Dette hadde gjort at den fysiske og psykiske helsetilstanden deres ble forverret som følge av fengselsoppholdet. De tilrettelagte cellene som er tilgjengelige for rullestolbrukere, var gjennomgående i fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Dette gjør det vanskelig for innsatte med funksjonsnedsettelser å få ta del i progresjonssoning, dvs. å bli sluset til mer åpne soningsforhold iløpet av soningen. Haualand viser også at innsatte med funksjonsnedsettelser risikerer å bli isolert fra fellesskapet i fengslene. Døve og hørselshemmede hadde manglende muligheter til å kommunisere med andre innsatte og betjenter, mens for bevegelseshemmede kunne situasjonen i større grad oppstå på grunn av fysiske barrierer. Haualand fant også at de innsatte opplevde at de selv måtte kjempe for tilrettelegging, men at deres egen innsats for å få dekket grunnleggende behov ikke var nok. Studien viste dermed at funksjonshemmede innsatte risikerer å sone under tyngre forhold enn andre, hovedsakelig på grunn av økt isolasjon og mangel på nødvendige helsetjenester, samtidig som de stenges ute fra rehabiliteringstilbudene. I så måte var det kun straffeaspektet overfor funksjonshemmede som Kriminalomsorgen evnet å ivareta; dette viste seg i praksis å veie tyngre enn rehabiliteringsaspektet. Disse studiene viser altså at det befinner seg en gruppe innsatte i norske fengsler som har fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelser, og som ser ut til å sone langt tyngre enn

20 20 andre; Kriminalomsorgen sørger i liten grad for en forsvarlig soningssituasjon for disse gruppene Fengselsstraffens virkninger Det er noe paradoksalt i at man bruker det som er samfunnets sterkeste maktmiddel fengselsstraffen mot en gruppe som har så lite ressurser. Dette også sett på bakgrunn av at fengselsstraffen har en rekke negative konsekvenser for den innsatte. Det er jo slik i norsk rett, at fengselsstraffen kun skal være frihetsberøvelsen. Men en rekke studier både nasjonalt og internasjonalt har vist at en fengselsstraff er svært passiviserende på menneskelige ressurser, og at fangen straffes på ganske mange andre måter i tillegg til selve frihetsberøvelsen. I avhandlingen med den talende tittelen Bagatellenes tyranni, gir Ragnar Kristoffersen et illustrerende eksempel. Han peker på den generelle isolasjonen som en fengselsstraff innebærer, og den depriverte situasjonen dette medfører. Isolasjonen legger også hindringer i veien for å få tilfredsstilt mange små praktiske behov som oppstår i innlåsningstiden. Han beskriver hvordan fangen er ensom blant flere, med få eller ingen fortrolige rundt seg i et overfladisk samhandlingsklima (s. 165), og oppsummerer fengselsstraffen slik: Fengselsstraffen er med andre ord mye mer enn selve frihetsberøvelsen, fengselsstraffens offisielle innhold. Den er ensomhet, utrygghet og ulike typer savn og meningsløshet, men først og fremst er den en sammenhengende og utilsiktet identitetsfrarøvelse som oppstår gjennom summen av deprivasjonsformene og den innholdsløsheten som gjennomsyrer både de formelle og uformelle aktivitetene i fengslet. (1986, s. 168). Hammerlin og Kristoffersen (1998) har også listet opp en rekke skadevirkninger av fengsling: Miste kontakt med sine nærmeste Miste kontakt med andre positive krefter i samfunnet Risiko for å miste jobb Avbrudd av utdanning eller opplæring Få kontakt med personer med kriminelle holdninger Risikere rekruttering til kriminelle miljøer Få kontakt med narkotika Risiko for å bli utsatt for vold Risiko for selvmordstanker Risiko for psykiske lidelser Ensomhet Bli sosialt stigmatisert Starte eller forsterke en avvikerkarriere Risikere en høy terskel for gjeninntreden i samfunnet Risikere diskriminering etter straffegjennomføring Kan utvikle hevntanker overfor samfunnet. Fangenes tapsliste er også lang: Institusjonalisering Marginalisering Isolering Inaktivisering, passivisering