Søking etter identitet. Noen aspekter i innvandrerlitteratur i Norge

Transkript

1 Masarykova univerzita Filozofická fakulta Katedra germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Tereza Blatná Søking etter identitet. Noen aspekter i innvandrerlitteratur i Norge bakalářská diplomová práce Vedoucí práce: PhDr. Miluše Juříčková, CSc. Brno 2008

2 Prohlašuji, že jsem bakalářskou diplomovou práci vypracovala samostatně a uvedla všechny použité prameny a literaturu. 29. dubna

3 Jeg vil gjerne takke min veileder PhDr. Miluše Juříčková, CSc. og min norsklærer Cand. Philol. Thor Henrik Svevad for deres hjelp og støtte. 3

4 Innhold: I. Innledning 5 II. Innvandrere i Norge i sammenligning med andre skandinaviske land 8 III. Innvandrerlitteratur et problematisk begrep 10 IV. Hovedtrekk i innvandrerlitteratur i Norge 12 V. Identitetsproblemer i norsk innvandrerlitteratur Førstegenerasjon en dialog mellom fortid og nåtid? Şükrü Bilgiç He Dong Jamshed Masroor Ricardo Benelli Harcharan Chawla Andregenerasjon en dobbelt identitet Khalid Hussain Pedro Carmona-Alvarez 24 VI. Konklusjon 27 VII. Brukte kilder og litteratur 28 VIII. Vedlegg 30 IX. Oppsummering på tsjekkisk 31 4

5 I. Innledning Jeg valgte dette emnet fordi innvandring er svært aktuelt i Norge nå. Hele Europa opplever en stor forandring og migrasjon, og det påvirker selvsagt litteraturen. I mange land har det dukket opp nye forfattere med innvandrerbakgrunn og noen av dem har blitt kjente og populære forfattere. Norge er ikke et unntak, også her har innvandrere publisert dikt, romaner og noveller, og innvandrerlitteraturen har etablert seg som en del av den samtidige litteraturen. Men situasjonen i Norge er litt annerledes enn i USA som oppstod som et innvandrerland, eller i England og Frankrike som har en kolonifortid bak seg. Norge var lenge et homogent land selv om det fantes minoritetsgrupper i landet, men i fortiden så nordmenn ned på dem og prøvde å fornorske dem. Norge ble ikke ansett som et homogent land bare fra en etnisk synsvinkel, men også i den betydningen at det finnes en stor demokratisk tradisjon eller, med andre ord, likhetsidealet i Norge. Ifølge norske vaner burde alle ha de samme mulighetene og gjøre de samme tingene, ingen burde stikke opp. Mange norske bøker er bygd på denne likheten, på de norske vanene. Men dette gamle Norge holder på å forsvinne, stereotypen at en nordmann må ha lyst hår og blå øyne, gjelder ikke lenger, og både nordmenn og nye nordmenn må tilpasse seg situasjonen. I framtida kommer det, sannsynglivis, til å være mer og mer vanlig at en forfatter har en ikke-norsk bakgrunn. Det er nødvendig å redefinere hva det betyr å være nordmann. Jeg tror at denne gjensidige påvirkningen er interessant. Innvandrere bringer nye emner og estetiske former inn i norsk litteratur, og denne ulikheten beriker den norske kulturen, men den kan også bringe store problemer. Derfor er min hovedoppgave siktet på å vise sammenstøtet av kulturer i norsk innvandrerlitteratur. Denne hovedoppgaven er ikke en uttømmende oversikt over innvandrerlitteraturen i Norge; for det første er det ikke mitt mål og for det andre er det helt umulig å beskrive et så omfattende emne i en bakalariumhovedoppgave. Mitt verk er ment som innledningen i saken som kanskje kan brukes for videre undersøking. Jeg vil konsentrere meg om identitetsproblemer og søking etter identitet i norsk innvandrerlitteratur. Det vil si: hvordan tilpasser innvandrere seg det nye samfunnet? Vil de være mer norske enn nordmenn, vil de beholde sin identitet eller prøver de å skape noe helt nytt? Har de ulike meninger i dette? Hvordan er de påvirket av sin bakgrunn? Jeg prøver å besvare disse spørsmålene ved å sammenligne bøker av ulike norske innvandrerforfattere. Først skriver jeg om innvandringen i Norge generelt og om begrepet innvandrerlitteraturen. Det fjerde kapitlet inneholder noen generelle bemerkninger 5

6 om innvandrerlitteraturen, det er ikke en uttømmende oversikt over tendenser i innvandrerlitteraturen. I de følgende kapitlene analyserer jeg identitetsproblemer og forholdet til Norge i enkelte verker. Jeg strukturerer disse kapitlene etter navn på forfattere på grunn av lettlesning selv om jeg vanligvis går ut bare fra et eller to verk til enkelte forfattere. Valget av undersøkte forfattere var ikke lett fordi det dreier seg om et ganske omfattende emne, og fordi norske innvandrerforfattere er nesten på det samme nivå når det gjelder popularitet og publisitet. I Norge finnes det ennå ikke så godt kjente forfattere som for eksempel Theodor Kallifatides i Sverige eller Salman Rushdie i England. Jeg kan ikke, og vil ikke, nevne alle. Dessuten vil jeg skrive bare om innvandrerforfattere som ikke kommer fra Europa. Fordi mitt emne er sammenstøtet av forskjellige kulturer og søking etter identitet, trenger jeg de mest forskjellige eksemplene. Forskjellene mellom kulturene i europeiske land er ikke så store, og synsvinkelen er også forskjellig. Mer om dette nedenfor i oppgaven. Jeg må tilstå at mitt valg også er sterkt påvirket av tilgjengeligheten av enkelte bøker. Allikevel prøvde jeg å presentere en variert gruppe, og jeg valgte forfatterne som skriver på norsk eller deltar vesentlig i oversetting til norsk. Jeg kan ikke forbigå Khalid Hussain som den første utgitte innvandrerforfatteren i Norge, videre er det He Dong fra Kina, Jamshed Masroor fra Pakistan, Pedro Carmona-Alvarez opprinnelig fra Chile, og jeg bruker to utgitte samlinger av innvandrerforfattere Roser i snø 1 som inneholder innvandrertekster både på norsk, svensk og dansk, og Et dusin trekkfugler 2 som er bare på norsk. Det dreier seg om et samtidig emne, derfor er sekundærlitteraturen ikke så tallrik. Det ser ut at norske litterærforskere og kritikere ikke er svært interesserte i emnet. På den ene side kommer det ut stadig flere bøker av innvandrere og om innvandrere, og mange ønsker at det dukker opp én stor og framgangsrik innvandrerroman, men på den andre side får ikke dette området en veldig stor oppmerksomhet. Det finnes ikke noe omfattende analyse om innvandrerlitteraturen. Nå for tiden er generelle verker om innvandrere og sosiologiske undersøkelser vanligere i Norge. Det er Sverige som dominerer i forskningen den foregår særlig på Centrum för multietnisk forskning ved Uppsala universitet. Personen som driver mest med norsk innvandrerlitteratur er Ingeborg Kongslien fra Universitetet i Oslo, hun har utgitt mange artikler både på norsk og engelsk 1 SALIMI, Khalid (red.). Roser i snø. Dikt og tekster av innvandrere i Norge, Sverige og Danmark. Oslo: Cappelen FREIHOW, HalfdanW. KONŮPEK, Michael (red.). Et dusin trekkfugler.innvandrernoveller. Oslo: Aventura

7 i forskjellige tidsskrifter. Jeg brukte også artikler om enkelte forfattere som finnes på nettet, fagbøker om historie og en svensk samling om innvandrer- og minoritetslitteratur Litteraturens gränsland 3. 3 GRÖNDAHL, Satu (red.). Litteraturens gränsland. Invandrar- och minoritetslitteratur i nordiskt perspektiv. Uppsala: Centrum för multietnisk forskning

8 II. Innvandrere i Norge i sammenligning med andre skandinaviske land Norge, akkurat som andre skandinaviske land, hørte tidligere til de fattige landene som folk flyttet fra for å finne arbeid og et bedre liv. Nordmenn pleide å være de som måtte venne seg til nye forhold. Men forholdene har forandret seg, og nå er Norge et land som mange vil bo i. Innvandringen til Norge begynte i større grad senere enn til de fleste vesteuropeiske landene. Det begynte på slutten av 60-tallet da det var mangel på arbeidskraft i Norge. Derfor kom høykvalifiserte mennesker særlig fra Skandinavia, England og USA, men også ufaglærte menn fra eksotiske land som Pakistan, India, Tyrkia og Marokko. Innvandrertallet økte først på den første halvdelen av 70-tallet. Etter 1975, da den norske regjeringen innførte innvandringsstopp, kom det til Norge særlig familier til bosatte arbeidsinnvandrere, flyktninger og asylsøkere særlig fra Jugoslavia, Irak, og Somalia. Norsk innvandringspolitikk var liberal inntil 1975, til forskjell fra Sverige og andre vesteuropeiske land drev Norge ikke noen aktiv rekrutteringspolitikk. Derfor innførte myndighetene innvandringsstoppen for å løse problemene som den ukontrollerte innvandringen hadde brakt. Strømmen av asylsøkere og flyktninger økte vesentlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, og siden har flere og flere blitt nektet asyl. Etter EUutvidelsen begynte arbeidsinnvandringen på nytt, denne gangen særlig fra Polen. 4 Nå utgjør innvandrerne 8,9 prosent av befolkningen i Norge 5, det betyr personer. Nesten en tredjedel av dem bor i Oslo. 6 Om man tar i betraktning både første- og andregenerasjon, er det pakistanere som utgjør den tallrikeste gruppen. Den historiske utviklingen og antallet på innvandrere i Danmark er nesten det samme som i Norge, men her er den største gruppen tyrkere. 7 Det første skandinaviske landet som lokket innvandrere, var Sverige. Innvandringen til Sverige begynte allerede etter den andre verdenskrig; på denne tiden dominerte folk fra Mellom- og Øst-Europa, fra 1970-tallet kom de fleste innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Som i Norge var det flyktninger 4 ALNÆS, Karsten. Historien om Norge V. Femti rike år. Oslo: Gyldendal 2000, s Wikipedia. [online] Sitert fra < ERIKSEN, Trond Berg HOMPLAND, Andreas TJØNNELAND, Eivind. Norsk idéhistorie IV. Et lite land i verden Oslo: Aschehoug 2003, s Invandrerbefolkningen inkluderer både førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og etterkommere, dvs. personer som er født i Norge med utelandsfødte foreldrene. I denne betydningen bruker jeg ordet innvandrer i hovedoppgaven. 6 Statistisk sentralbyrå. [online] Sitert fra < 7 Danmarks statistik. Indvandrere i Danmark [online] Sitert fra < 8

9 som utgjorde den største gruppen av innvandrere til Sverige fra 1980-tallet. Når man ikke tar i betraktning sverigefinner, er den tallrikeste gruppen i Sverige iranere og bosniere. 8 Etter opplysningen fra Statistisk Centralbyrån fra desember 2007 finnes det omtrent 1,6 millioner innvandrere i Sverige, iberegnet andregenerasjon. 9 Forskjeller i den historiske utviklingen og antallet på innvandrere skaper også forskjellene mellom norsk og svensk innvandrerlitteratur. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor i oppgaven. Innvandrere i Norge utgjør en heterogen gruppe, derfor er det vanskelig å skrive om deres levekår generelt. Blant innvandrere i Norge finner man mennesker fra 200 forskjellige land, både arbeidsinnvandrere og flyktninger som ofte opplevde forferdelige ting. Det finnes store forskjeller mellom vestlige og ikke-vestlige innvandrere, det samme gjelder første- og andregenerasjon. For eksempel har innvandrere gjennomsnittlig 2,5 ganger høyere arbeidsledighet enn nordmenn, men forskjeller blant enkelte grupper er store: vestlige innvandrere har nesten det samme arbeidsledighet som nordmenn, innvandrere fra Asia tre ganger høyere og innvandrere fra Afrika til og med fem ganger høyere. En av grunnene for en stor arbeidsledighet blant innvandrere er en lavere uttdannelse og dårlig norskkunnskap. Men igjen forskjellene i utdanningsnivået er store: en stor del av innvandrere fra ikke-vestlige land i alderen år har bare grunnskoleutdanning eller ingen utdanning (selv om det finnes unntak som filippinere, kinesere, indere osv.), tvert imot mange innvandrere fra vestlige land har høyere utdanning. Fordi etterkommere har gjennomsnittlig bedre utdanning enn deres foreldre og snakker bedre norsk, er arbeidsledighet blant dem mindre enn blant førstegenerasjon selv om den er litt høyere enn hos nordmenn på samme alder. Arbeidsledighet blant innvandrere i Oslo er litt høyere enn i andre fylker. Det kan være grunnen for at mange synes at situasjonen på arbeidsmarkedet er så dårlig for innvandrere, for innvandrere i Oslo er mer synlige. 10 Når en sammenligner med andre land, særlig med USA, ser det ut som om innvandrerne i Norge og Norden er dårligere integrert på arbeidsmarkedet. Dette er en følge av at innvandringen til Norden er helt annerledes sammensatt. Det gir ikke mening å sammenligne flyktninger i Norden med arbeidsinnvandrere i USA. Kommer 8 GRÖNDAHL, Satu. Invandrar- och minoritetslitteratur i Sverige. Från förutsättningar till framtidsutsikter. In: Litteraturens gränsland. Invandrar- och minoritetslitteratur i nordiskt perspektiv. Red. S. GRÖNDAHL. Uppsala: Centrum för multietnisk forskning 2002, s Statistiska centralbyrån. [online] Sitert fra < asp>. 10 ØSTBY, Lars (red). Innvandrere i Norge hvem er de, og hvordan går det med dem? Del II Levekår. Statistisk Sentralbyrå [online] Sitert fra < 9

10 ikke de siste i arbeid, forlater de landet, mens flyktningene skal ha beskyttelse uavhengig av hva de kan drive det til på arbeidsmarkedet. 11 Innvandrere er den gruppen i befolkningen som er sterkest rammet av fattigdom, og derfor mer avhengig av sosialhjelp. Ikke-vestlige innvandrere bor trangere og dårligere enn flesteparten av befolkningen, og de bor oftere i blokk. Et kjent område er de gamle østkantbydelene i Oslo Gamlebyen, Vålerenga, Tøyen, Grønland og Grünnerløkka. Diskriminering behøver ikke å være den eneste årsaken, det kan være også et valg for noen innvandrere er det viktigere å sende penger til familien i hjemlandet enn å ha en bedre bolig, andre vil bo i nærheten av folk fra det samme landet eller miljøet. Det har ofte skjedd at flyktninger flyttet fra sin tilviste kommune til Oslo hvor de hadde flere landsmenn. En høyere kriminalitet henger sammen med denne negative livssituasjonen. Kriminalitet blant innvandrere fra den tredje verden er dobbelt når man sammenligner med den norske befolkningen. Men kriminalitet blant vestlige innvandrere er mindre enn blant nordmenn. Det er unge menn fra den tredje verden som blir straffet oftest. 12 Lars Østby fra Statistisk sentralbyrå er ganske optimistisk over utviklingen i framtida i den forstand at forskjellene blir klart mindre over tid og mellom generasjonene 13, mens noen er redde for at innvandrerne blir Norges underklasse. III. Innvandrerlitteratur et problematisk begrep Før jeg begynner med analysen, vil jeg se nærmere på selve begrepet innvandrerlitteraturen. Ingeborg Kongslien definerer innvandrerlitteraturen som: skjønnlitteratur skriven av menneske som har innvandra til Norge, eventuelt av representantar for andregenerasjon der den tokulturelle situasjonen er markert. 14 Det er vanlig å bruke dette begrepet selv om det ikke er uproblematisk. Mange forfattere liker ikke å være plassert inn i gruppen fordi de oppfatter navnet som avgrensende og generaliserende; de vil være bare forfattere uten noe attributt. Derfor foretrekker noen å kalle denne delen av litteratur flerkulturell litteratur; Jørgen Magnus Sejersted bruker navnet 11 ØSTBY, Lars. Myter om integrering av innvandrere i Norge. Aftenposten, [online] Sitert fra < 12 ØSTBY, Lars (red). Innvandrere i Norge hvem er de, og hvordan går det med dem? Del II Levekår. Statistisk Sentralbyrå [online] Sitert fra < 13 ØSTBY, Lars. Myter om integrering av innvandrere i Norge. Aftenposten, [online] Sitert fra 14 KONGSLIEN, Ingeborg. Dei nye stemmene i norsk samtidslitteratur. Innvadrarlitteratur i Norge. In: Norsk literær årbok Oslo: Det Norske Forlaget 2002, s

11 migrasjonslitteratur fordi det er migranterfaring som blir ofte reflektert siktet er altså på emnet: Migrasjonslitteratur forstår eg då som ein tematisk definisjon av litteratur som omhandlar og tematiserer den kulturelle problematikken som oppstår når eit individ eller ei gruppe frå eitt kulturelt område kjem i (varig) kontakt med ein annan, og i utgangspunktet framand, kultur. Dette til forskjell frå til dømes kategorien innvandrarlitteratur som tar utgangspunkt i at forfattaren har ei personleg immigranterfaring. 15 Derfor hører også bøkene av forfatterne med norsk bakgrunn som for eksempel Kjartan Fløgstads Det 7. klima (1986) og Paradis på jord (2002), Mari Osmundsens Gutten som slo tida ihjel (1990) og Steffen Sørums Fundamentalt nå (2002) til migrasjonslitteratur. En annen gruppe som vi kan plassere inn i migrasjonslitteratur er bøkene til de norske innvandrerne i USA i det 19. og 20. århundret. Den mest kjente forfatteren fra kretsen er Ole Edvart Rølvaag med romanserien I de dage, Riket grundlægges, Peder Seier og Den signede dag. Han skrev på 1920-tallet. Termen minoritetslitteratur beskriver for det meste litteraturen til minoritetsgruppene som har alltid vært en del av befolkningen i Norden som for eksempel samer, kvener, sverigefinner osv. Og eksillitteratur henviser til hjemlandet, utgjør en del av hjemlandets litteratur. 16 Disse begrepene omfatter et mye større område enn jeg vil skrive om og passer ikke for mitt verk. Derfor bruker jeg navnet innvandrerlitteratur og innvandrerforfattere selv om jeg vet at de ikke er ideelle. Men det er det beste som finnes. Alle navn på forskjellige grupper eller retninger i litteraturen kan være generaliserende og villedende, men de er nødvendige for å gjøre dem mer synlige. Man kan se en parallell til kvinnelitteratur. Dette begrepet brukes for å peke på en del av litteratur som lenge stod i skyggen, ikke fordi noen tror at kvinnelitteratur ikke er god nok for å være en del av den allmenne litteraturen. IV. Hovedtrekk i innvandrerlitteratur i Norge I Norge er alle innvandrerforfattere omtrent like kjente, her finnes det ikke så godt kjente forfattere som Theodor Kallifatides i Sverige. En av de viktigste grunnene er 15 SEJERSTED, Jørgen Magnus. Norsk migrasjonslitteratur. In: Norsk Literær Årbok Oslo: Det Norske Forlaget 2003, s GRÖNDAHL, Satu. Inledning. Från mangkulturell til mångspråkig litteratur? In: Litteraturens gränsland. Invandrar- och minoritetslitteratur i nordiskt perspektiv. Red. S. GRÖNDAHL. Uppsala: Centrum för multietnisk forskning 2002, s

12 den historiske utviklingen på grunn av tidligere og tallrikere innvandringbølge har innvandrerforfattere i Sverige hatt mer tid til å hevde seg. I Sverige ble de første innvandrerbøkene utgitt allerede på 70-tallet, mens i Norge begynte dette i 1986 da Pakkis av Khalid Hussain gikk ut. Det siste fra de skandinaviske landene var Danmark hvor innvandrerlitteraturen dukket opp på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Dessuten begynte svensk Statens kulturråd å støtte utgivingen av litteraturen på innvandrerog minoritetsspråk allerede på slutten av 1970-tallet. Et kjennetegn på at Sverige er litt videre i utviklingen, er en svensk antalogi fra Mens norske og danske antologier inneholder ofte i selve tittelen ordet innvandrer, heter den svenske antologien Världen i Sverige. En internationell antologi. 17 De fleste innvandrerforfatterne skriver på norsk eller deltar betydelig i oversettingsprosessen. Dette er en stor forskjell mellom innvandrerne og minoritetsgruppene i Norge som skriver bøker på sine egne språk. Mange peker på at bøkene skrevne av innvandrere og minoriteter, er tematisk veldig lignende, men forholdet til språket er forskjellig. For minoritetsgruppene er språket et av de viktigste kjennetegnene av deres identitet, noe som skiller dem fra majoriteten. Derfor henger utformingen av egen litteratur sammen med en politisk aktivitet og kampen imot assimilasjon. Tvert imot er integrasjon det viktigste for innvandrere, og enkelte innvandrergrupper i Norge er ikke store nok til å ha litteratur og avis på sitt språk. Noe som for eksempel eksisterte i USA på slutten av det 19. århundret og begynnelsen av det 20. århundret. Dessuten er mediene ikke interesserte i litteratur som utgis i Norge, men er skrevet på et annet språk. Dette området får en liten oppmerksomhet. Det finnes emner som gjentar seg, det er kulturmøte, integrasjon og assimilasjon, strev å bli vant i landet, lengselen etter hjemlandet, rasisme osv. Generasjonskonflikter og dobbelt identitet blir også beskrevet. Kvinnetematikk er viktig fordi kvinnediskriminering er i strid med norske majoritetsverdier. Bøkene inneholder ofte selvbiografiske trekk; innvandrererfaringen er reflektert. Innvandrerlitteratur tilbyr en interessant mulighet til å se på Norge og det norske samfunnet utenfra. Norsk samtidslitteratur blir også beriket på den måten at innvandrerforfattere bringer motiver og personer fra hjemlandets kultur. For eksempel Nirmal Brachmaris novelle i samlingen Et dusin trekkfugler er påvirket av eposet Mahabharata. 17 KONSLIEN, Ingeborg. New Narratives in Norwegian and Nordic Multicultural Literature: Rewriting What it Means to be Norwegian. In: Scandinavica. An International Journal of Scandinavian Studies. Norwich: University of East Anglia 2005, s

13 Men det betyr ikke at alle innvandrerforfattere skriver bare om innvandrertematikken, noen er mest opptatt av alminnelige emner. Det kan henge sammen med forskjellige forhold til litteratur. Mange hadde vært etablerte forfattere da de kom til Norge, og deres skriving er derfor en kontinuerlig fortsettelse. Noe som de ikke kan leve uten selv om det krever å beherske et nytt språk. Hos andre var det innvandringsopplevelsen som stod i begynnelsen av skrivingsprosess. Det er kanskje et forsøk å avfinne seg med den nye situasjonen. Når det gjelder genrene, er lyrikk svært populær. Det henger sammen med publiseringsmåte: mange verk til innvandrere publiseres i antologier eller tidsskrifter, og det passer for kortere genrer. Dessuten kommer mange innvandrerforfattere fra land med en veldig sterk lyrikktradisjon som for eksempel Pakistan eller Iran. Stikk imot skuespill mangler. V. Identitetsproblemer i norsk innvandrelitteratur I følgende analysen går jeg ut fra Kongsliens tanke at det finnes forskjellen mellom første- og andregenerasjon når det gjelder identitetsproblemer. Og at det gjenspeiler seg i verket. 5.1 Førstegenerasjon en dialog mellom fortid og nåtid? Kongslien 18 påpeker at i mange bøker av førstegeneresjonsinnvandrere finner man et dobbeltperspektiv et forsøk å etablere et nytt liv skjer gjennom dialog mellom hjemlandet og det nye samfunnet, mellom fortid og nåtid. Her kommer et ytre syn på Norge mer til uttrykke. Innvandrerforfattere opptrer for det meste som fremmede. De står på en måte utenfor samfunnet og observerer det fra sin kulturens syn. Sorg og hjemlengsel kommer ofte til uttrykke. Det er forskjellene mellom kulturer og samfunner som blir mest beskrevet. Fordi samtidig verden er sterkt eurosentrisk, er det den norske kulturen som oppfattes som dominerende og kulturene til innvandrerne som dominerte. Det sier ikke noe om den virkelige tilstanden, men om synsvinkelen. I denne sammenhengen vil jeg peke på en interessant forskjell mellom europeiske og ikke-europeiske innvandreforfattere. For eksempel I sin tid, en bok av en tsjekkisk innvandrer Michael Konůpek, er det Norge som blir ansett som periferi. 18 KONGSLIEN, Ingeborg. Dei nye stemmene i norsk samtidslitteratur. Innvadrarlitteratur i Norge. In: Norsk literær årbok Oslo: Det Norske Forlaget 2002, s

14 Den kulturelle motsetnaden mellom den store, dominerande Andre og den dominerte andre, med liten a, er eit tydeleg og vesentleg element i alle bøkene som tar opp immigrasjon frå den tredje verda. Bøker fra innvandrarar frå europeiske nasjonar, slik som Konupek, snur dette på hovudet; der blir den norske kulturen den andre i møtet med den eldre, europeiske kulturen. Slik blir den norske kulturidentiteten i dette pespektivet ikkje representant for ein dominerande kultur, men berre ein mangelfull variant av sentraleuropearen. 19 Men denne samtalen finnes ikke hos alle forfattere, noen innvandrerbøker er rettet helt til hjemlandet og handlingen foregår der Şükrü Bilgiç I Bilgiçs tekster finner man begge perspektiver. Novellen Oslo-drøm fra antalogien Roser i snø er en typisk beskrivelse av hjemlengsel og fremmedfølelse. Fortelleren uten navnet vandrer i Oslos gater og føler seg fremmed og trist blant folk som kysser hverandre og smiler til hverandre uten varme, fulle av mistenksomhet. Han hører steppens klagesang. Han er en fremmed i landet han ikke forstår, og hvor til og med regnet er våtere og kulden kaldere enn i hjemlandet. Fortid og nåtid veksler gjennom hele novelle og av og til glir sammen. Fortellingen er bygd på kontraster by mot steppe, regn mot tørke. Novellen Dråper av lengsel går også tilbake til hjemlandet - i dette tilfellet til byen fortelleren vokste opp i - men på en annen måte. Perspektivet er litt annerledes, her tar fortelleren avstand fra miljøet. Fortellingen ligger i fortiden og det er en klar grense mellom fortid og nåtid. Det handler seg ikke om en fortelling full av lengsel etter det forlatte hjemlandet hvor alt var bedre enn i det nye landet. Fortelleren savner ikke hjemlandet, han savner en konkret tid. Også her finnes det en dialog mellom fortid og nåtid, men det er ikke en dialog mellom to kulturer, det er en dialog mellom barndom og alderdom. Fortelleren tenker tilbake på byen han vokste opp i, hvordan den så ut. Han forteller om alt han opplevde der som en gutt og en ung mann, han tenker tilbake på kvinner han hadde elsket. Den er en fortelling om den tiden da verden var trygd og enkel og livet var fascinerende. 19 SEJERSTED, Jørgen Magnus. Norsk migrasjonslitteratur. In: Norsk Literær Årbok Oslo: Det Norske Forlaget 2003, s

15 Denne enkle byen, full av oleander og nyperoser, om sommeren dampende av aprikoser, om høsten duftende av epler og ayva. Byen hvor vi seilte med papirbåtene våre i skitne bekkene. Hvor er du nå? Hvorfor svant du bort før jeg hadde nådd å oppdage min barndom og ungdom? Barten grodde. Så grånet tinningene. Hvorfor? 20 Fortelleren idealiserer ikke fortiden, sier ikke at da alt var bedre. Han er klar over at hans by forsvant allerede da han var ung. Han kan ikke komme tilbake til den fordi den ikke lenger eksisterer: Og da [...] begynte jeg å tvile på deg, min by. I et forsøk på å forandre det gamle, tykke skallet ditt, hadde du skjemt deg ut og gjort deg til en latterlig og skjendig by. 21 Hele novellen er full av sorg eller melankoli, full av lengsel etter noe som er borte He Dong He Dong er kjent framfor alt for sine dikt som fører kinesiske motiver og symboler inn i norsk poesi. Men hun skrev også novellesamlingen Spør solen. Etter disse novellene å dømme, hører He Dong til innvandrerforfatterne som aldri har forlatt sin opprinnelige verden i sine verk. Alle fortellinger i Spør solen foregår i Kina under kulturrevolusjon, den gale tiden da menneskets liv kunne bli ødelagt på grunn av ingenting. Hovedpersonen er alltid en ung jente i mellomrom mellom barndom og pubertet som kommer fra en intellektuell, det betyr kontrarevolusjonær, familie. Enten må hun tåle ydmykelse fra de andre på grunn av det, eller skammer hun seg over det og vil være en revolusjonær. He Dong beskriver hvordan dette regimet skadet og fanatiserte til og med barn. Forfatteren går utvilsomt ut fra sine personlige erfaringer. Hennes fjortenårige bror ble tvangssendt ut på landsbygda for å omskoleres da hun var ni år gammel. Han var borte i seks år. He Dongs noveller passer ikke for mitt formål fordi de ikke gir noen refleksjon over identitet eller ulike miljøer. Det finnes ikke en dialog mellom det nye og det opprinnelige landet i novellesamlingen. Boken kunne ha blitt skrevet i Kina, og ingen hadde erkjent forskjellen. Bare i en novelle finnes det på slutt bemerkniger som antyder at fortelleren bor i et annet land nå. Fortelleren snakker om at hun også nå i en fjern verden tenker på det som skjedde da hun var ung. 20 BILGIÇ, Şükrü. Dråper av lengsel. In: Et dusin trekkfugler.innvandrernoveller. Red. HalfdanW. Freihow Michael Konůpek. Oslo: Aventura 1990, s Ibid, s

16 5.1.3 Jamshed Masroor Hos urdu dikteren Jamshed Masroor er innvandrerbakgrunn ikke så synlig når det gjelder emner, den gjenspeiler seg mer i språket. Masroor bruker former og bilder som er nye i norsk poesi. Han har beriket den norske kulturen med en helt ny versform som heter ghazal. Denne versformen kommer opprinnelig fra før-islamsk arabisk poesi i det sjette århundret, og den ble senere overtatt til tyrkisk, urdu og persisk poesi. Det henger sammen med spredningen av sufisme og islam. Ghazal har faste regler. Den består av fem til femten kupletter som må ha det samme metret og den samme lengden. Hver kuplett, og til og med hver linje, fungerer som en selvstendig enhet. Det som binder hele ghazal sammen, er det samme rimet og refrenget - det gjentar et eller flere ord på slutten av den andre linjen i kupletten. Tradisjonelt handlet ghazaler om forbudt eller uoppnåelig kjærlighet. Men ikke alle ghazaler oppfyller de strenge normene. Ghazal har utvidet seg sammen med innvandrere til vesteuropeiske land, nå skrives det ganske mange ghazaler på engelsk. 22 Masroor streifer migrantopplevelsen i diktsamlingen Solskinn fra i fjor, men det er ikke hovedemnet. Den er til stede mer som en trist og melankolisk stemning som mange hans dikt har, enn som rettlinjete bemerkninger. Selv om man av og til kan finne også dem: Selskapets glede når en grense når hun vil betale for seg hun liker egne sigaretter, egen vin spør jeg hvor hun arbeider sier hun at hun har en jobb spør jeg om navnet hennes sier hun freidig at hun bare har fornavn 23 Men det er nødvendig å ta i betraktning at en melankolisk stemning er noe som er forbundet med ghazaler. Sorgen kan uttrykke både dikterens følelser og formens regler. Om man vil beskrive Masroors lyrikk, er det sentrallyrikk, kjærlighetslyrikk. Hans dikt ofte virker som enkelte nedskrevne tanker, skildringen av en stemning eller situasjon som for eksempel i ghazalen Gikk hjemmefra sammen: Gikk hjemmefra sammen, Natta, Regnet og jeg 22 Wikipedia. [online] Sitert fra < ALI, Shahid Agda. Basic Points About the Ghazal. [online] Sitert fra < 23 MASROOR, Jamshed. Solskinn fra i fjor. Oslo: Gyldendal 2003, s

17 holdt på til siste dråpet, Natta, Regnet og jeg. Øynene hennes var like ved å flomme over dukket øyeblikkelig opp, Natta, Regnet og jeg. Ingen lyspunkter, men øyne i vinduene hvor vi passerte, Natta, Regnet og jeg. 24 Diktsamlingen Solskinn fra i fjor inneholder ikke bare ghazaler, Masroor skriver også dikt med frie vers. De kan være lengre eller ha formen av en kort, poenget, overraskende idé: Etter lange samtaler med stein forvandles jeg til grus og steinen til sand begge overbevist Ricardo Benelli Ricardo Benelli fra Uruguay presenterer seg i antalogien Roser i snø bare med ett dikt. Det er et ganske enkelt dikt når det gjelder formen og språket. Forfatteren snakker til Norge som om det var et menneske, han personifiserer det. Benelli ser Norge som et land uten liv, og når han skildrer folk dukker det opp ord som sterkt ligner på de som Şükrü Bilgiç brukte: ensomme ansikter, barske kvinner osv. Igjen skildres det en følelse at det, på en objektiv måte, ikke er noe galt med Norge, men fortelleren kan ikke leve i det. Eller med andre ord at Norge berører ikke forfatterens hjerte: Dine ords gjenklang brister og rører aldri ved min sjel. Hvor er trolldommen, land? 26 Benelli avslutter diktet med et veldig deprimert utsagn som sier at det ikke finnes noen løsning eller vei ut: (Det er som jeg aldri var til; jeg vil dra bort og aldri har vært) Ibid, s Ibid, s BENELLI, Ricardo. Land. In: Roser i snø. Dikt og tekster av innvandrere i Norge, Sverige og Danmark. Red. Khalid SALIMI. Oslo: Cappelen 1988, s Ibid, s

18 Lignende følelser finnes i flere dikt i antologien, jeg kommer ikke til å beskrive dem nærmere fordi jeg ikke vil gjenta det samme. Mitt formål er ikke å nevne alle forfattere og verk, jeg bruker enkelte forfattere snarere som representanter av bestemte syn eller meninger Harcharan Chawla Novellen Tilbake til Ganges av Harcharan Chawla skildrer sammenstøtet av to kulturer, her er det den norske og den indiske kulturen. Den indiske kulturen forestiller en gammel indisk mann. Hans sønn har flyttet til Norge, giftet seg med en norsk kvinne og fått et barn. Han overtaler faren stadig at han må komme til Norge, at de vil ha ham hos seg. Faren er fornøyd i landsbygda, trenger lite og har sine små gleder, men til slutt holder han ikke ut presset fra sønnen og folk fra landsbygda. Men alt er annerledes enn han forventet. Hans livssyn og vaner er helt forskjellige fra sønnens og svigerdatterens. Det viser godt dette avsnittet: Svigerdatteren kalte ham med fornavn, noe som ble sett på som manglende respekt i hans eget land. Hun ville aldri berøre føttene hans på en respektfull indisk måte, hun sa bare Hei eller God morgen. [...] Om dagen ble barnet sendt til en barnehage, og sønnen og kona dro på jobb. Det tomme hjemmet gjorde ham deprimert. 28 Sønnen eller svigerdatteren vil sikkert ikke såre ham, alle misforståelser blir forårsaket av forskjellige verdier og levemåter. Det vurderes ikke hvilken levemåte er bedre. Til tross for kan teksten gi inntrykk at folk oppfører seg bedre mot de gamle i India. Der står de ikke på kanten, de har sin plass og betydning. Men poenget er at den norske og den indiske levemåten er bare helt forskjellige. Faren blir trukket ut av sitt miljø, han kan ikke venne seg til nye ting og føler seg ensom og ubrukelig. Han gledet seg til å passe på barnebarnet, men det gjøres ikke i Norge, her går barn på barnehagen. Han var vant til å hjelpe andre og reparere ting, men her trenger ingen hans hjelp, alt kan kjøpes ny. Han kjenner ikke språket, kan ikke snakke med de andre. Sønnen mente det kanskje alvorlig når han skrev at de ønsket faren å være sammen med dem. Men han har tatt imot den norske tenkemåten fullstendig, kanskje ubevisst, og innser ikke at det å være sammen med noen, kan bety noe helt annet for faren enn for ham. 28 CHAWLA, Harcharan. Tilbake til Ganges. In: Roser i snø. Dikt og tekster av innvandrere i Norge, Sverige og Danmark. Red. Khalid SALIMI. Oslo: Cappelen 1988, s

19 Til slutt bestemmer seg faren å reise tilbake til India, men han dør før han rekker det. Tilbake til Ganges reiser bare hans rester. Gjennom teksten skinner det resignasjon og overbevisningen om at noen kulturer er uforenelige. Det er litt påfallende at, ikke bare svigerdatteren, men også sønnen representerer synsvinkelen til det norske samfunnet. I teksten blir det ikke klart sagt, men det ser ut at sønnen flyttet til Norge som en voksen mann. Derfor er det litt merkelig at han viser ikke respekt mot faren, og er alt i alt så lite påvirket av hjemlandet. 5.2 Andregenerasjon en dobbelt identitet Som andregenerasjon kalles det vanligvis barna til innvandrerne som ble født i det nye landet. Det gjelder landene som har en lengre innvandrerfortid enn Norge. I Norge er andregenerasjon veldig ung, og tredjegenerasjon eksisterer ikke ennå. I norske forhold betegner derfor andregenerasjon innvandrerne som ble født i hjemlandet og bodde der en del av barndommen, men som vokste opp framfor alt i Norge. Ingeborg Kongslien 29 foreslår på grunn av det et mer presis navn mellomgenerasjon eller enogenhalv-generasjon. Disse personene har tilknytning til begge kulturer. Her er det ikke tale om den dominante og den underordnede kulturen, de balanserer mellom to miljøer, og resultatet er avhengig av hvor mye plass de får fra de to miljøene. Det kan være både en ulempe fordi de kan være marginale i begge kulturer, og en fordel fordi det er en anledning til stor kreativitet. Noe som mange innvandreforfattere omtaler, særlig i forholdet til språket. Her støter sammen to perspektiver universalisme og relativisme. Universalisme tror at det finnes universelle verdier som en kan identifisere seg med. Ifølge kulturrelativisme er det ikke mulig å dømme kulturer etter noen tidløse normer. I bøkene til andregenerasjon er det vanligvis foreldre og familie som representerer den andre oppfatningen. 30 Homi K. Bhabha 31 bruker for denne mellomposisjonen betegnelsen hybridity eller the third place. Fra afrikansk amerikaner W.E. DuBois kommer termen double consciousness, which means negotiating between the minority and majority positions when 29 KONGSLIEN, Ingeborg. Dei nye stemmene i norsk samtidslitteratur. Innvadrarlitteratur i Norge. In: Norsk literær årbok Oslo: Det Norske Forlaget 2002, s SEJERSTED, Jørgen Magnus. Norsk migrasjonslitteratur. In: Norsk Literær Årbok Oslo: Det Norske Forlaget 2003, s KONSLIEN, Ingeborg. New Narratives in Norwegian and Nordic Multicultural Literature: Rewriting What it Means to be Norwegian. In: Scandinavica. An International Journal of Scandinavian Studies. Norwich: University of East Anglia 2005, s fra BHABHA, K. Homi. The location of Culture. London : Routledge

20 living between two cultures. 32 Dette synet gjør mulig en ny retning i forskning i kontrast til den tidligere litterærforskningen som ofte var konsentrert om nasjon og nasjonalitet Khalid Hussain Det å stå mellom to kulturer, kan være berikende, men også krevende. I stedet for å nyte begge kulturer, kan man få identitetskrise og en følelse at man ikke hører til noe sted. Dette kommer klart til uttrykke i boken Pakkis. Denne korte romanen vekket en stor oppmerksomhet da den ble utgitt i For det første var det den første innvandrerboken i Norge, den som satte i gang. For det andre ble den skrevet av en veldig ung mann Khalid Hussain var da bare 16 år gammel. Og den tredje grunnen kunne være at forfatteren kom fra, og skrev om, det pakistanske miljøet i Norge. Pakistanere er en veldig synlig gruppe av innvandrere i Norge, det er et tallrikt og ganske lukket felleskap med kultur og vaner som er svært forskjellige fra de norske normene. Hovedpersonen i Pakkis er Sajjad en femten år gammel gutt som kommer fra en pakistansk familie, men han har bodd i Norge siden han var fire. Han bor med far, mor og to søstrer i blokken i Oslo. Boka skildrer to år i Sajjads liv, to år når han strever med seg selv, samfunnet og sine foreldre. Romanen er ikke svært handlingsrik. Den omfatter to år, men Hussain beskriver bare utvalgte episoder og hendelser som framfor alt skal vise Sajjads meninger og forholdet til hans nærmeste. Hele boken er fokusert på Sajjad og hans følelser. Også her beskrives det rasisme og intoleranse fra majoriteten. Det antyder selve tittelen, Pakkis er en pejorativ betegnelse for pakistaner. Sajjad opplever latterliggjørelse av den pakistanske kulturen og rasistiske angrep, enten fra faren til venninnen hans eller fra sin mattelærer, men det er ikke hovedemnet. Det norske samfunnet er ikke beskrevet som helt negativ eller fiendtlig, og mange nordmenn tar parti for Sajjad. Når hans mattelærer latterliggjører ham på grunn av hans bakgrunn, gjør hele klasset oppgjør mot læreren. Når Sajjad endelig finner en venn, er det ei norsk jente. Man kan si at Sajjad har større problemer med sine egne foreldre enn med samfunnet han lever i. Pakkis er en bok om identitet, om en vanskelig og sårende søking etter identitet og sin plass i livet. Sajjads familie forestiller en vanlig pakistansk familie som fungerer etter det pakistanske mønstret. Men selv om faren er streng og forlanger disiplin og lydighet, viser noen deler i romanen at hans autoritet ikke er absolutt. Her beskrives det problemet 32 RANTONEN, Eila SAVOLAINEN, Matti. Postcolonial and ethnic studies in the context of Nordic minority literatures. In: Litteraturens gränsland. Invandrar- och minoritetslitteratur i nordiskt perspektiv. Red. S. GRÖNDAHL. Uppsala: Centrum för multietnisk forskning 2002, s