01/13 TVERRETATLIG OPERATIVT TEAM (TOT) I BERGEN, UTEKONTAKTEN I BERGEN INNLEDNING ARBEID MOT MENNESKEHANDEL I BERGEN TOT I ARBEID

Transkript

1 01/13 TVERRETATLIG OPERATIVT TEAM (TOT) I BERGEN, INNLEDNING ARBEID MOT MENNESKEHANDEL I BERGEN TOT I ARBEID ANBEFALINGER OPPSUMMERING UTEKONTAKTEN I BERGEN LITTERATURLISTE

2 TVERRETATLIG OPERATIVT TEAM (TOT) I BERGEN, En kartleggingsrapport om kommunal strategi i arbeidet mot menneskehandel 1

3 FORORD Tverretatlig operativt team (TOT) i Bergen, er utarbeidet av Bergen kommune. Rapporten er ikke en evaluering av arbeidet, men en oppsummering av erfaringene en har gjort i en arbeidsmodell som involverer mange lokale samarbeidspartnere. Ved siden av å utforske hvordan de ulike tjenestene virker sammen, har det også vært et ønske å gi offentligheten innsyn i omfang og type saker som TOT-teamet har behandlet. Rapporten gir ikke et totalbilde av bistand til ofre for menneskehandel i Bergen. Et offer kan over flere år ha behov for, og motta, bistand fra kommunale- og frivillige hjelpeinstanser. Dette arbeidet fortjener absolutt fokus, men faller utenfor rammen av denne rapporten. Innenfor TOT-arbeidet er det store utfordringer knyttet til juridiske forhold, rettsikkerhet og retur av ofre. TOT-Bergen har vist seg å kunne løfte i fellesskap, men noen utfordringer er av en slik karakter at de bare kan finne sin løsning på nasjonalt plan, og/eller i internasjonale fora. Takk til alle bidragsytere; tjenester, etater og organisasjoner som har bidratt inn i arbeidet mot menneskehandel, og som har bidratt til rapporten med sin kunnskap og sine erfaringer. Utekontakten, januar 2013 Marit Sagen Grung ENHETSLEDER Skrevet av: Else Kristin Utne Berg Design: Ian Holcroft Utgiver: Utekontakten i Bergen «The streets of Bergen are owned by the Madams in Italy» NIGERIANSK KVINNE 01/13 2

4 INNHOLD INNLEDNING BAKGRUNNEN FOR RAPPORTEN METODER INNHOLD I MENNESKEHANDELBEGREPET ARBEID MOT MENNESKEHANDEL I BERGEN TOT-SAMARBEIDET EN BESKRIVELSE AV MENNESKEHANDELSSAKENE I BERGEN ET MARKED I ENDRING UTFORDRINGER I MENNESKEHANDELSARBEIDET TOT I ARBEID SAMARBEID OG SAMARBEIDSKLIMA SUKSESSKRITERIER UTFORDRINGER ANBEFALINGER OPPSUMMERING LITTERATURLISTE

5 4

6 INNLEDNING I 2006 var menneskehandel et relativt ubleket lerret for politi og offentlige og private, ideelle organisasjoner. For å møte utfordringene med å gi ofrene den bistand og beskyttelse de hadde krav på, valgte Bergen kommune og Hordaland Politikammer en ny strategi: etableringen av tverretatlig operativt team (TOT) i menneskehandelssaker. Etter ca. 6 års sammenhengende TOT-arbeid presenterer denne rapporten de strategier og tilnærminger til arbeidet mot menneskehandel som man har valgt i Bergen. Rapporten oppsummerer erfaringene og ser kritisk på styrkene og svakhetene i arbeidet. Dette er Bergen kommune ved TOT sin egen gjennomgang av erfaringene. BAKGRUNNEN FOR RAPPORTEN Menneskehandel er et voksende problem og globalisering og utvidete grenser i Europa og Schengen-området gjør det stadig enklere å gjøre mennesker til en handelsvare. Internasjonalt regner man med at det er over 20 millioner ofre (ILO 2012). Antall ofre for menneskehandel i de nordiske landene er vanskelig å anslå men antall domfellelser har økt hvert år siden Palermoprotokollen 1 ble undertegnet. Norge er det landet med flest domfellelser (NOCTA Group 2011). I Norge har det vært en jevn økning i antall personer identifisert som mulige ofre for menneskehandel viser innrapporteringen til KOM Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel. Det anslåtte antallet ofre for menneskehandel i Norge i 2011 var 274, hvorav 65 var antatt mindreårige (KOM 2012). Utnyttelsesform var først og fremst prostitusjon og andre seksuelle formål (187) mens tvangsarbeid og tvangstjenester kom på andre plass (66). 223 av de antatte ofrene var kvinner, mens 51 var menn. Nigeria, Romania og Litauen var de landene som hyppigst var representert (ibid). Det er ikke etablert et felles nasjonalt registreringssystem som gir en god oversikt over ofrene for menneskehandel 2. På grunn av ulike rapporteringsrutiner, fare for dobbeltrapporteringer og hvilket fokus på utnyttelsesformer det til enhver tid er, er KOM forsiktige med å slå fast antall ofre i Norge. Det er sannsynlig at mørketallene er store, og at det er vesentlig flere ofre for menneskehandel enn det som avdekkes. Det er flere grunner til dette. Først og fremst fordi handel med mennesker er en alvorlig kriminell handling som skjer i det skjulte innad i kriminelle nettverk. Det kan også være vanskelig å identifisere et offer fordi vedkommende ikke ser på seg selv som et offer for menneskehandel, eller ikke ønsker å bli identifisert fordi de er redde for represalier. Andre er allerede verifisert som ofre, blitt retrafikkert, og har dermed liten tiltro til mulighet for hjelp, mens andre igjen har generelt liten tiltro til offentlige hjelpe- og kontrollsystemer slik som oppsøkende tjenester eller politi. 1 FN-protokoll fra 2000 for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn. 2 Jfr. KOM s identifiseringsveileder fra 2008 skilles det mellom personer som er identifisert som mulige ofre og personer som er verifisert som ofre. Tanken er at det skal være lett å identifiseres som et offer, det er tilstrekkelig at personen selv definerer seg som et offer, eller at andre skal ha mistanke om dette. De som verifiseres som ofre er der politiet iverksetter etterforskning i saken og/eller UDI innvilger opphold etter utlendingsloven og/eller barnevernet iverksetter tiltak etter barnevernloven. 5

7 I Bergen ble menneskehandel aktualisert i etterkant av HKH-rapporten som kartla innendørs prostitusjon i 2006 (Utekontakten i Bergen 2006). Kartleggingen viste at det var ofre for menneskehandel i Bergen og at samarbeidet i sakene politiet etterforsket, fungerte lite tilfredsstillende. Som et tiltak i kartleggingens handlingsplan ble det foreslått å etablere et tverretatlig operativt team i menneskehandelssaker, TOT. Norges første TOT var en realitet fakta HKH bygger på en kartleggingsmetode utviklet av Verdens Helseorganisasjon som heter Rapid Assessment and Response (RAR) og er på norsk oversatt til Hurtig Kartlegging og Handling (HKH). HKH gjør det mulig å innhente infoprmasjon som gir rask oversikt over problemområder for så å foreslå formålstjenlige tiltak. Metoden identifiserer og styrker pågående innsats. kilde: BERG, E. K. U. OG JOHANNESSEN, V. RUSFAG NR. 1/2012, METODER Rapporten er basert på 16 intervjuer med personer som er eller har vært sentrale i arbeidet mot menneskehandel i Bergen, men også sentrale personer i menneskehandelsarbeidet i Norge har vært intervjuet. 14 ulike instanser i kommunal, statlig og privat sektor, samt fra frivillige organisasjoner deltok i et innledende møte hvor formålet var å drøfte erfaringer med samarbeid i menneskehandelssaker, hva har vært suksessfaktorene for et godt samarbeid og hva har vært de kritiske faktorene? Referater fra møter i TOT og KOM er gjennomlest, det samme gjelder sentrale dokumenter, rapporter og studier som omhandler menneskehandel. Forfatteren av denne rapporten etablerte på vegne av kommunaldirektør Finn Strand, Byrådsavdeling for helse og inkludering, det tverretatlige operative temaet i menneskehandelssaker, TOT Bergen, og ledet også teamet fra 2006 og til årsskiftet 2009/2010. INNHOLD I MENNESKEHANDELBEGREPET Menneskehandel kan kalles for den moderne tids slaveri. Menneskehandel er et transnasjonalt fenomen som handler om sårbarhet overfor bl.a. fattigdom, mangel på demokratiske kulturer, ulikhet mellom kjønnene, vold mot kvinner og barn, krig og konfliktsituasjoner, manglende sosial integrering, arbeidsledighet, manglende utdanning og diskriminering. Det handler om en profittmotivert kriminalitet som krenker grunnleggende menneskerettigheter (EU-kommisjonen 2012). 6

8 I følge Palermoprotokollen kjennetegnes menneskehandel av tre hovedelementer: Det første er utnyttelse, hvor menneskehandel innebærer at noen tar sikte på å utnytte andre mennesker. Det andre er tvang/forledelse, hvor menneskehandel innebærer at en person får kontroll over en annen ved hjelp av ulike former for trusler, tvang, vold, bedrageri eller misbruk av en sårbar stilling. Det tredje hovedelementet er forflytning, hvor menneskehandel omfatter rekruttering, transport, mottak og husing av mennesker. I følge Regjeringens handlingsplan «Sammen mot menneskehandel » framtrer menneskehandel på ulike vis, og det kan være glidende overganger mellom menneskehandel og andre kriminelle handlinger. Handlingsplanen kategoriserer menneskehandel i 5 ulike kategorier 3 : Utnytting til arbeid (tvangsarbeid) Tvangsarbeid kan gi seg uttrykk på flere måter. I Norge ble en britisk statsborger i 2007 dømt for menneskehandel for å ha utnyttet andre bristiske statsborgere gjennom bruk av et meget strengt regime og/eller vold og trusler til å utføre asfaltarbeid og steinlegging i Norge og Sverige. Innenfor bransjer som omfatter au pairog hushjelpordninger forekommer det menneskehandel. Det kan være vanskelig av og til å skille mellom tvangsarbeid og sosial dumping 4, men sosial dumping vil normalt ikke innebære tvang eller frihetsberøvelse. Utnytting til prostitusjon og andre seksuelle formål Det var den grove utnyttelsen av kvinner i prostitusjon som først gjorde at man fikk øynene opp for menneskehandel. Internasjonale nettverk utnytter kvinnenes sårbare situasjon og gjennom trusler eller vold mot eget eller familiens liv kontrolleres kvinnene. I Norge er salg av seksuelle tjenester lovlig, mens kjøp ble forbudt gjennom tilføyelse i Straffeloven 202 som trådte i kraft Å organisere prostitusjonsvirksomhet gjennom for eksempel formidling og annonsering, utleie av lokaler til prostitusjonsvirksomhet etc. har imidlertid vært forbudt lenge, og rammes av hallikparagrafen (Straffelovens 206). Også for kvinner i prostitusjon kan det være glidende overganger mellom det å ha kontroll selv, det å ha en hallik som organiserer og styrer virksomheten og det å være utsatt for menneskehandel. Utnytting til tigging I 2005 ble tigging avkriminalisert, samtidig som det ble kjent at tiggervirksomheten hadde fått et mer organisert preg. De som er i Norge for å tigge er i all hovedsak østeuropeiske Rom folk, som er tvunget ut på reise på grunn av de økonomiske og sosial forholdene i hjemlandet. I hvilken grad reisen til Norge er noe de selv har organisert, noe de har fått hjelp til å organisere eller om de blir utnyttet av kriminelle nettverk er imidlertid ofte vanskelig å avdekke. Flere som tigger i Norge blir kontrollert og utnyttet av bakmenn, både innen egen familie og av andre. Personer som tvinges til å utføre kriminelle handlinger Det har vært et stadig økende fokus på unge som tvinges til å utføre kriminelle handlinger, herunder salg av narkotiske stoffer, tyverier etc. I forbindelse med arbeidet med ny straffelov går Justisdepartementet ikke inn for å foreslå 3 Den nasjonale koordineringsenheten for menneskehandel bruker følgende fire hovedformer for å kategorisere menneskehandel: a). Prostitusjon eller andre seksuelle formål, b). Tvangsarbeid ellertvangstjenester herunder tigging, c). Krigstjeneste i fremmed land, d). Organhandel. 4 Sosial dumping kjennetegnes av brudd på regler om helse-, miljø og sikkerhet, slik som regler om arbeidstid og lønn. 7

9 et særskilt forbud mot å utnytte noen til å begå kriminelle handlinger, slik man i 2006 valgte å gjøre det ved å utvide straffelovens 224 til uttrykkelig å gjelde å utnytte en person til tigging 5. Utnytting til fjerning av organer Internasjonalt er det stor pågang etter organer til bruk ved transplantasjoner, og dette åpner både for ulovlig handel med organer, og også for at mennesker utnyttes til fjerning av organer. Det er ikke kjente tilfeller av denne type menneskehandel i Norge. I Norge reguleres menneskehandel av Straffelovens 224 med en strafferamme på inntil 5 år. Grov menneskehandel straffes med fengsel i inntil 10 år. Ved avgjørelse av om handlingen er grov skal det legges vekt på om den som var utsatt for handlingen var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang, eller om handlingen ga betydelig utbytte. I følge årsrapporten til KOM (2012) er det pr. juni 2012 avsagt 25 dommer i menneskehandelssaker, 22 av disse var rettskraftige. Dommene omhandlet 61 fornærmede. Vanligste utnyttelsesmåte var prostitusjon eller andre seksuelle formål. Hordaland Politidistrikt har stått for omlag halvparten av de avsagte og rettskraftige dommene. 8 5 I straffelovens 224 kategoriseres utnyttelse i menneskehandel i fire hovedformer, se faktaboks.

10 fakta Straffeloven 224: Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til prostitusjon eller andre seksuelle formål tvangsarbeid eller tvangstjenester, herunder tigging krigstjeneste i fremmed land eller fjerning av vedkommendes organer eller som forleder en person til å la seg bruke til slike formål, straffes med fengsel i inntil 5 år. På samme måte straffes den som legger forholdene til rette for slik utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen, på annen måte medvirker til utnyttelsen eller forledelsen eller gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til utnyttelsen fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller annen fordel. Den som begår en handling som nevnt i første eller annet ledd mot en person som er under 18 år, straffes uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt. Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte Barnevernsloven 4-29: Ved fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel, jf. straffeloven 224, kan barnet uten samtykke plasseres i institusjon, jf. 5-1 og 5-8. Formålet med plasseringen er å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg. Fylkesnemnda kan treffe vedtak om plassering etter første ledd dersom a) politiet finner at det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet, og b) fylkesnemnda, basert på politiets vurdering og øvrige opplysninger i saken, finner det sannsynlig at det foreligger en slik nærliggende og alvorlig fare at plassering er nødvendig for å beskytte barnet, og at barnet ikke kan oppnå tilstrekkelig beskyttelse gjennom andre tiltak etter loven her eller på annen måte. Fylkesnemnda kan bare fatte slikt vedtak dersom den etter en helhetsvurdering finner at plasseringen er den beste løsningen for barnet. Beskyttelsestiltakene kan begrense barnets adgang til å motta besøk, å kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr og å bevege seg fritt utenfor institusjonens område. Beskyttelsestiltakene kan også fastsette begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er. 9

11 ARBEID MOT MENNESKEHANDEL I BERGEN TOT-SAMARBEIDET Bakgrunn for etableringen Etableringen av TOT Bergen skjedde som en direkte konsekvens av HKH-kartleggingen i 2006 om kvinner i innendørs prostitusjon i Bergen. Kartleggingen viste at: Samarbeidet rundt ofrene for menneskehandel fungerte lite tilfredsstillende. Svikten handlet om mangel på kunnskap om hverandres arbeidsmetoder, mandat og oppgaver Det var manglende rolleavklaring og lite avklarte ansvarsområder Konkret medførte dette at mellom annet taushetsplikten ble oppfattet som et hinder for samarbeid og ofre for menneskehandel fikk ikke de rettigheter og den hjelpen de hadde krav på. Mye av politiets tid gikk til å hjelpe og bistå ofrene, noe som gikk på bekostning av deres egentlige mandat; å identifisere ofre, avdekke og etterforske menneskehandelssaker og få disse pådømt i retten. Kartleggingen konkluderte med at man sto overfor spesielle utfordringer når det gjaldt menneskehandel. Det var viktig å sikre en samordnet innsats slik at ofrene fikk nødvendig hjelp i form av trygge oppholdssteder, økonomisk bistand, en meningsfull refleksjonsperiode, vitnebeskyttelse samt psykososial og helsefaglig oppfølging m.m. 10

12 En operativ tverrfaglig gruppe bestående av de aktørene som har mandat i saker hvor menneskehandel ble avdekket ble foreslått opprettet. Gruppen skulle bestå av navngitte personer med myndighet til å handle som kunne samles raskt ved behov. Organisasjon, deltakelse og mandat Utgangspunktet for etableringen av TOT var prostitusjonsfeltet, og som ansvarlig kommunal enhet for å yte tjenester til kvinner i prostitusjon, ble ansvaret for å lede TOT-arbeidet lagt til kommunens oppsøkende sosiale tjeneste, Utekontakten, ved enhetssleder. En sentral etat i TOT er politiet, og disse to instansene utgjør kjernen i TOT-samarbeidet. Invitasjonen til å samarbeide om menneskehandel ble godt mottatt, og mange tjenester var interessert i å delta og å bidra. På daværende tidspunkt visste en lite om hvordan feltet framover ville utvikle seg, hvilke saker som kunne bli aktuelle og hvilke problemstillinger som TOT ville måtte behandle, derfor gikk invitasjon om å delta bredt ut. Det ble etablert et utvidet TOT hvor saker kunne drøftes anonymt og hvor man i konkrete saker kunne trekke veksler på deltakernes kompetanse gjennom fastlegging av rutiner, god saksbehandling og arbeid i enkeltsaker. Sentrale deltakere var bl.a. Kirkens Bymisjon og ulike helsetjenester med akuttfunksjon. Et sentralt tema var traumebehandling av ofrene og veiledning av ansatte som jobbet nært i oppfølging av ofrene. Både Livskrisehjelpen v/legevakten, RVTS Vest (regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) og Akuttpsykiatrisk team deltok i begynnelsen tett, og var viktige fagmiljøer i etableringen av rutiner. De tilbød også behandling av eventuelle ofre, og veiledning av politi og hjelpetjenester ved behov. Etter hvert ble det klart at de fleste av disse oppgavene kunne løses innenfor det ordinære TOT-samarbeidet, og noen tjenester framsto som mindre aktuelle i det daglige samarbeidet. Taushetsplikten var et område for diskusjon, om enn ikke nødvendigvis i formelle møter. De ulike tjenestene forholdt seg noe ulikt til i hvilken grad man diskuterte gjenkjennelige, identifiserte personer. Politiet har egen lovgivning og var generelt klare og åpne m.h.t. personopplysninger, mens de øvrige tjenestene diskuterte sakene med referanse til kjønn, alder, land og formålet med utnyttelsen. TOT består i dag av følgende instanser: Leder av TOT (Utekontaktens leder) Politiet v/påtaleansvarlig jurist og etterforsker v/exit-gruppen Representant for en utpekt sosialtjeneste i saker med voksne ofre (per i dag nav kommune Bergenhus) Representant for en av to utpekte barneverntjenester i saker der man antar offeret er under 18 år (per idag Ytrebygda og Fyllingsdalen Barneverntjenester) Barnevernvakten Bufetat Det er i tillegg vanlig at institusjonen hvor barnet/barna er plassert møter i saker der man antar offeret er under 18 år. På samme måte vil Krisesenteret møte dersom offeret er voksen og plassert på senteret. Det er per i dag fortsatt navngitte personer 11

13 med myndighet for prioriteringer innen eget ansvarsområde som sitter i TOT. TOTs mandat er uendret fra oppstart i 2006; å legge til rette for at identifiserte ofre mottar nødvendige tjenester. Oppgaver TOT Bergen er ikke et organ for identifisering av ofre, men et operativt team som trer sammen når et offer for menneskehandel er identifisert. Det er også viktig å presisere at TOT er et samarbeidsforum, og ikke et forvaltningsorgan. Forvaltningen av sakene skjer i de enkelte tjenester. Målet er Å avklare hva saken dreier seg om Sikre offeret rett bistand Sikre offeret beskyttelse Fordele ansvar og oppgaver mål Arbeidsmetodikken i TOT beskrives av informantene som fleksibel innenfor de rammene som de enkelte instansen har å forholde seg til. I tillegg til å avklare sakene og fordele ansvar og oppgaver som skal sikre offeret rettmessig bistand og beskyttelse brukes TOT til veiledning til tjenestene i hvordan man best kan håndtere sakene å orientere identifiserte om hvilke rettigheter de har og hvilke tilbud de kan få som reflektant. I dette ligger det også et aspekt av å motivere offeret til å samarbeide med politiet. Medlemmene i TOT kan også yte hverandre praktisk hjelp utover eget ansvarsområde. Ett eksempel som nevnes på dette er i saken der en norsk mann ble tiltalt, og etter hvert dømt, for å ha utnyttet 12 gutter fra forskjellige land med formål seksuelle tjenester. Da guttene og (i noen tilfeller deres familier) var i Bergen for å vitne laget TOT et sosialt program for guttene og deres familier som bl.a. inkluderte fritidsaktiviteter, turer etc. TOT tilrettela også for at de kunne få oppfølging av kvalifisert helsepersonell ved behov i tiden de var i Norge. Møtene Det er leder av TOT, altså leder av Utekontakten i Bergen kommune, som innkaller til alle møter. Det er et uttrykt mål at TOT skal være operativt umiddelbart, og fra leder av TOT er varslet om en sak går det gjerne ikke mer enn noen timer før teamet er samlet. Det formaliserte målet er at instansene møtes ikke senere enn neste virkedag. 12

14 Møtene beskrives av informantene som svært strukturerte. I akuttfasen møtes TOT minimum ukentlig. Møtene er korte, presise og konkrete med fokus på det operative. Det som er nytt i saken tas opp i tillegg til drøftinger rundt sikkerhet og hvordan tjenestene offeret mottar, fungerer. Saken drøftes altså ikke i sin helhet hver gang man møtes. Det samarbeides også utenom møtene. Informantene oppgir at TOT-leder holdes orientert og involveres ved behov: «og hvis det var trøbbel ble TOT involvert. ( ) Et eksempel kan være da oppnevnelse av verge til et barn tok tid, og politisaken stoppet opp. Da ble TOT involvert igjen.» TOT er inne i sakene så lenge politiets arbeid pågår. Om politiet avslutter saken, og/ eller påtalemyndigheten ikke får medhold i retten, skal det likevel vurderes om TOT fremdeles skal anse personen som offer og fortsatt være inne i oppfølgingen av offeret. I praksis vil ofte arbeidet med den videre oppfølging fortsette i kommunalt barnevern eller hos instansene som har mandat for rehabiliteringen. Dette er bl.a. prosjekt EVA (Røde Kors), FRI-prosjektet (Kirkens Bymisjon) og Krisesenteret gjennom ROSAprosjektet, med mulighet for rådgivning fra TOT-leder. På samme måte vil barneofre som evt. har fått endret status til enslig mindreårige flyktninger bli plassert innenfor ordinært barnevern i Bergen kommune. Kompetansebygging Kartleggingen i 2006 synliggjorde også et behov for kompetanseheving og nettverksbygging i menneskehandelsarbeidet som gikk ut over etableringen av selve det tverretatlige operative samarbeidet. For å sikre dette etablerte man det som etter hvert ble hetende «store-tot». I store-tot ble alle aktuelle instanser som kunne tenkes å ha en funksjon og rolle i menneskehandelsaker invitert inn i et samarbeid hvor målet var gjensidig informasjonsutveksling og kompetanseheving om menneskehandel. Ved oppstart møttes store-tot i utgangspunktet 2-3 ganger i året, gjerne i form av erfaringsutvekslingsseminarer hvor listen av deltakere var ytterligere utvidet til å gjelde alle tenkelig interesserte institusjoner og organisasjoner. De siste 2 årene har det ikke vært møter i dette utvidete TOT-samarbeidet som involverer tjenester uavhengig av utnyttelsesmåte. EN BESKRIVELSE AV MENNESKEHANDELSSAKENE I BERGEN Den offisielle statistikken fra KOM (2012) pr. juni 2012 viser at det så langt har falt dom i 11 saker hvor Hordaland Politidistrikt har tatt ut tiltale. I tillegg kommer det to saker hvor det er avsagt dom høsten 2012, slik at man nå er oppe i 13 dommer. I tillegg til disse sakene har TOT og det lokale hjelpeapparatet vært involvert i en rekke saker med antatte ofre, men hvor det ikke har vært grunnlag for å ta ut tiltale, enten fordi bevisene ikke holdt eller at mulige gjerningsmenn ikke befant seg i Norge. Sakene gjelder heller ikke nødvendigvis saker som er identifisert og etterforsket i Bergen, også ofre for menneskehandel som har vært identifisert i andre politidistrikt men som har fått bistand og beskyttelse i Bergensområdet på grunn av trusselsituasjonen har vært en del av TOT-samarbeidet. I perioden fra 2006 og til høsten 2012 har TOT vært aktive i til sammen nærmere 30 ulike saker som omhandler i overkant av 60 identifiserte ofre for menneskehandel. En skjematisk oppstilling av sakene ser slik ut: 13

15 ÅR HVEM LAND FORMÅL EVT. KOMMENTAR 2006 Kvinne Nigeria Prostitusjon Rettskraftig dom 2006 Kvinne Thailand Prostitusjon Rettskraftig dom kvinner Romania Prostitusjon Rettskraftig dom kvinner Albania Prostitusjon 2007 Kvinne Albania Prostitusjon 2007 Kvinne, ca. 18 år. Romania Tvangstjenester Gravid, barnet skulle muligens selges 2007 Kvinne Nigeria Prostitusjon Rettskraftig dom 2007 Kvinne Nigeria Prostitusjon Rettskraftig dom 2007 Gutt og jente Kina Tvangstjenester/arbeid Norge transittland kvinner Brasil Prostitusjon 2007 Gutt Guinea Sannsynlig seksuelt formål 2008 Jente Albania Prostitusjon Rettskraftig dom kvinner Thailand Prostitusjon 2008 Kvinne Nigeria Prostitusjon Rettskraftig dom 2008 Kvinne Nigeria Prostitusjon Rettskraftig dom 2008 Kvinne Nigeria Prostitusjon kvinner Latvia/Litauen Prostitusjon Rettskraftig dom 2009 Kvinne Nigeria Prostitusjon Rettskraftig dom gutter Brasil, Norge, Romania, Sri Lanka, Tsjekkia Seksuelle formål Rettskraftig dom 2009 Kvinne Nigeria Prostitusjon 2009 Kvinne Nigeria Prostitusjon 2010 Kvinne Romania Prostitusjon 2010 Jente Etiopia Uklart jenter og 1 gutt Litauen Tvangstjenester/ vinningskriminalitet 2010 Kvinne Nigeria Prostitusjon Rettskraftig dom 2010 Mann Brasil Prostitusjon Rettskraftig dom barn Romania Tvangstjenester Rettskraftig dom barn Romania Tvangstjenester 14

16 Type menneskehandel De fleste sakene som er identifisert i Bergen eller som TOT-samarbeidet har jobbet med handler om mennesker hvor formålet for utnyttelsen var prostitusjon eller andre seksuelle formål. Dette gjaldt i noe over 20 av sakene, og omhandlet i overkant av 40 personer fra mange ulike nasjoner. Utnyttelse hvor formålet var tvangstjenester eller vinningskriminalitet gjaldt i 5 av sakene og omhandlet 15 personer. Per er rundt halvparten (29) identifiserte ofre for menneskehandel i Bergen barn. Barna har vært utnyttet til seksuelle formål eller tvangstjenester. Det er økende oppmerksomhet rundt barn som mulige ofre, eksempelvis unge gutter som begår kriminelle handlinger og hvor observasjoner og erfaring tilsier at de inngår i organiserte nettverk som trafikkerer dem. Dette er primært unge nord-afrikanske gutter, på drift i Europa, som selger narkotiske stoffer på markedsplassene for illegale rusmidler i Norge. Så langt er gruppen identifisert både nasjonalt og lokalt, men saker har ikke vært prøvd rettslig. En annen økende gruppe med sannsynlig mindreårige ofre er nye afrikanske kvinner i prostitusjonsmiljøet som fremstår som svært unge. Problemstillingen har vært drøftet i TOT Bergen og strategier har vært prøvd ut, men man har ikke lykkes i å bringe noen inn i hjelpeapparatet. Bl. a. har politiet assistert ved å kontrollere identifikasjonspapirer på bakgrunn av mistanke om at personen har vært mindreårig, selv om personen selv har oppgitt alder over 18 år. Papirene har ikke støttet hjelpeapparatets mistanke og personene selv har ikke ønsket bistand. Det er imidlertid kjent at identifikasjonspapirer kan være ekte, men med falske opplysninger. En ny endring i barnevernloven, 4-29 og 4-30, endringslov av , gir barnevernet anledning til på mistanke å iverksette omfattende og inngripende beskyttelsestiltak selv om det antatte offeret unndrar seg hjelp. TOT har i den forbindelse tatt initiativ til en økt dialog mellom barnevern og politi ved politiets utlendingenhet (PU), og det er grunn til å tro at aktivitet i saker som involverer også denne typen ofre vil øke i tiden fremover. Velger barnevernet å anvende disse paragrafene forutsetter det etter loven tett samarbeid med politiet. Den strukturen som TOT Bergen har etablert legger godt til rette for et slikt samarbeid. Status som menneskehandelsofre Mange av ofrene i menneskehandelsakene som har vært aktive TOT-saker i Bergen hadde allerede vært innom mange politidistrikter før. Dette betyr at de ikke var blitt plukket opp i andre kommuner eller politidistrikt. En ansatt i barnevernet sier at alle barnesakene hun har jobbet med, burde vært avdekket langt tidligere: «disse ungene har jo vandret i hele Norge ( ) Det kan se ut til at rullegardina går ned når det blir snakk om menneskehandel.» Dette bekreftes også av politiet. Det kan se ut til at kontroll- og hjelpetjenester mange steder i Norge mangler oppmerksomhet og kompetanse på å avdekke menneskehandel. Selv om mange tjenester er involvert i arbeidet med ofre for menneskehandel, er det først og fremst politiet som har initiert til operative møter i TOT. Hjelpetiltak i Oslo identifiserer langt flere mulige ofre enn det man gjør i Bergen, og det har reist spørsmålet om det er slik at hjelpetjenester i Bergen har vegret seg for å identifisere antatte ofre. Hjelpetjenestene på sin side opplever at det ofte er vanskelig å skape rom og gi muligheter for å ta opp temaet menneskehandel. Mange har heller ikke den nødvendige tilliten til at det er hjelp å få. Ofrene ønsker ikke alltid å vedkjenne seg situasjonen. Det er ofte fattigdom og elendige forhold hjemme som har gjort at de har 15

17 fakta Tvangsarbeid To unge kinesiske gutter ankommer Flesland i transitt til England. De går ut gjennom feil dør og befinner seg på norsk territorium. De tror de er på bestemmelsesstedet, og synes å vente på noen. Utover id-papirer har de bare med et mobiltelefonnummer på en lapp. Politiet mistenker at noe er galt, og de blir tatt inn til avhør. Politiet fester ikke lit til alderen oppgitt i papirene deres og kontakter TOT. Siden det er tvil om de er over 18 år plasseres de i barnevernsinstitusjon mens politiet etterforsker saken. Problemstillingen er ny for barnevernet, og det er mye uro og usikkerhet knyttet til personalets sikkerhet på institusjonen. På bakgrunn av politiets trusselvurdering følger TOT opp de ansatte for å trygge opplevelsen. Etter lengre tids etterforskning må politiet henlegge saken. En antar at formålet med utnyttelsen var tvangsarbeid i Storbritannia. Barna returneres etter hvert til hjemlandet i regi av IOM (International Organization for Migration). Salg av barn En kveld møter en ung gravid kvinne, knapt 18 år, på politikammeret. Hun oppgir å ha stukket av fra foreldre i Romania for å være sammen med kjæresten sin. Det unge paret reiser sammen med hans slekt, og bor for tiden på en campingplass. Hun er åpenbart redd og forteller blant annet at guttens mor slår henne. Etter hvert kommer det frem at den unge kvinnen har overhørt samtaler der det planlegges at barnet hun bærer skal selges til en slektning av kjæresten. Hun regner med at barnet vil bli tatt fra henne rett etter fødsel. Hun forstår det er viktig at barnet fødes og registreres i Norge siden slektning er bosatt her. Kvinnen avslår all hjelp, hun vil ikke forlate kjæresten og ikke anmelde foreldrene hans. Hun ønsker at en politibil skal stå parkert utenfor campinghytten, slik at hun ikke blir slått. Politiet kan ikke innfri ønsket, men anbefaler henne sterkt en samtale med noen som kan hjelpe, og ringer leder av TOT. I håp om at hun skal endre mening er politiets bestilling til TOT å informere henne om rettigheter, hjelpetilbud og muligheter for beskyttelse. Det ender med at politiet må kjøre henne tilbake til campingplassen. Neste dag er reisefølget borte. Gjennom Barnevernsvaktens nettverk sendes det en «uformell bekymringsmelding» til andre byer, men en hører aldri fra kvinnen igjen. Prostitusjon Politiet bringer en ung nigeriansk kvinne inn fra prostitusjonsstrøket for identitetssjekk. Politiet mistenker at kvinnen er utsatt for menneskehandel, og at hun først har vært trafikkert i Sør-Europa. En kaller inn til møte i TOT neste dag, Krisesenteret, sosialtjenesten, bistandsadvokat og UDI møter. Tema for møtet er ivaretakelse av kvinnens sikkerhet, sikkert bosted og økonomisk stønad. Kvinnen blir plassert på Krisesenteret i akuttfasen. Sosialtjenesten koordinerer det videre oppfølgingsarbeidet, og kvinnen sikres individuell oppfølging, bistand og støtte gjennom et samarbeid mellom ulike kommunale tjenester og frivillige organisasjoner. Politiet avslutter etter hvert etterforskningen. De som står bak kan ikke straffeforfølges da de befinner seg i utlandet. Dette betyr at kvinnens mulighet for å søke refleksjonsperiode bortfaller. Hun får hjelp til å søke asyl, og flytter siden fra Krisesenteret og til et lokalt asylmottak. UDI overtar koordineringen av arbeidet samtidig som ulike parter i TOT-samarbeidet følger opp kvinnen med praktisk bistand. Noen år senere får hun opphold i Norge på humanitært grunnlag. 16

18 havnet i en situasjon der de blir utnyttet. Mange ser ikke på seg selv som et offer, tvert i mot kan de oppleve at situasjonen nå er bedre enn den var tidligere. Det er et ønske fra sentrale myndigheter at hjelpeapparatet registrerer «identifiserte» ofre, i kontrast til dette spør en av informantene seg: «Å telle er også et etisk valg ( ) er vi flinkere i denne byen til å respektere ønsket om ikke å la seg identifisere?» Selv om en innenfor TOT-samarbeidet drøfter strategier for hvordan man kan bringe inn flere mulige ofre som TOT sak og følge dette opp innenfor dagens lovverk har en altså ikke lyktes i å få antatte ofre som ikke inngår i en straffesak til å motta tilbud om hjelp fra TOT. Refleksjonsperiode skal være en motiverende faktor, men refleksjonsperioden er knyttet til en forventning om samarbeid med politiet og selv der slikt samarbeid oppnås er det stor sannsynlighet for at personen etter endt sak vil returneres til eget hjemland, evt. behandles i tråd med Dublinavtalen 6. Lovverket som regulerer asylpolitikken kan til tider komme i konflikt med arbeid mot menneskehandel og organisert kriminalitet. Dette har en erfart i forhold til mindreårige asylsøkere som gis begrenset opphold til de er 18 år. Som gruppe er de svært sårbare for rekruttering inn i, og avhengighet til, kriminelle nettverk. På den annen side må myndighetene også forholde seg til at påberopte ofre kan være delaktig i kriminelle nettverk, nettverk som bygger brohoder for virksomheten ved at personer i nettverket oppnår opphold spredt i Europa. Ofre for menneskehandel kommer ofte fra land hvor man har liten tiltro til både kontrollmyndigheter som politiet, men også til hjelpetjenestene. De har kanskje erfaringer fra at nettopp disse myndighetene har vært delaktige i å trafikkere dem i første omgang. Særlig nevnes de øst-europeiske kvinnene som selger sex og de nordafrikanske unge mennene som grupper det er svært utfordrende å oppnå tillit hos, hvor bare det å nevne menneskehandel gjør at de trekker seg fra all kontakt: «Det er utfordrende å ta opp sensitive ting som tvang og menneskehandel ( ). Tjenester forteller at helse er en link inn til å få kontakt, og om små knep som det å tilby konkret og gratis helsehjelp og å følge dem opp på sos-klinikken på Haukeland og så sørger vi for at den eldste kvinnen går inn først, så får vi snakket med de yngste.» Å være på tilbudssiden til «påpasserne» kan være en annen måte å nå fram på, også fordi han eller hun gjerne selv er et offer, kun et steg høyere oppe på stigen. Hvordan du kom inn i og hvor lenge du har vært i en tvangssituasjon kan ha noe å si for lett det er å nyttiggjøre seg hjelp: «Noen er fraktet ut andre har reist selv og kommet i en tvangssituasjon seinere. Noen er mye mer påpasset og kontrollert enn andre. Noen har alvorlige infeksjonssykdommer. Graden av disse belastningene vil ofte avgjøre hvordan de forholder seg til hjelp» Økt erfaring med og kompetanse på menneskehandel ser ut til å ha ført til økt sannsynlighet for å gjenkjenne mulige ofre. Dette har bidratt til at flere personer får helsehjelp eller andre typer hjelp, gjennom lavterskeltiltak i Bergen som tidligere var forbeholdt kvinner i prostitusjon. «Nå ser vi ting fordi vi har mer kompetanse og også så jobber vi bredere og annerledes» som en av informantene sa. Dette følges opp av en annen informant: «Etter hvert som ( ) kompetanse øker, avdekker vi mer og nå avdekker vi det vi tidligere ikke så.» Når årvåkenheten nå er oppe reflekteres det også over gammel og velkjent problematikk og om dette også dreier seg om menneskehandel: «og en del av tingene jeg har vært borte i tidligere. En del av det som tidligere falt under halliksaker. Eller blir sett på som gjeldsproblematikk i rusmiljøet.» Dette siste med referanse til at rusavhengige med gjeld tvinges til å betale for seg ved å utføre kriminelle handlinger, noe som kan falle inn under lovgivning om menneskehandel. 6 Avtale mellom EU-landene og Island og Norge som sørger for at alle asylsøkere får søknaden sin behandlet i det første trygge vedkommende kommer til. 17

19 fakta Refleksjon Ofre som samarbeider med politiet kan gis begrenset oppholdstillatelse i form av en refleksjonsperiode. I denne perioden skal ofrene kunne få tid til å ta stilling til om de vil anmelde bakmenn og innlede et samarbeid med politiet. Refleksjonsperioden kan evt. forlenges dersom det blir aktuelt å straffeforfølge bakmennene. Ved vurderingen av om et offer oppfyller kriteriene skal det særlig legges vekt på om følgende kriterier er oppfylt: Vedkommende må ha brutt med miljøet og bakmennene Hun eller han må ha politianmeldt bakmennene for menneskehandelen Politiet etterforsker saken, eller de har innledet straffeforfølgning av bakmenn Politi og påtalemyndighet anser at at offerets tilstedeværelse i Norge er nødvendig for å gjennomføre etterforskningen eller straffesaken. Kilde: Sammen mot menneskehandel. Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel ET MARKED I ENDRING Flere av informantene er inne på at måten man innretter arbeidet påvirker det man ser. Øker man for eksempel den tiden man bruker til oppsøkende arbeid eller oppsøker man nye grupper, vil dette påvirke inntrykket man sitter igjen med av hvordan menneskehandelsfeltet er. Det beskrives også at selve gatebildet har endret seg stort de siste 6-8 årene: «Klart det har vært utvikling. De nigerianske kvinnene kom jo over natta.» Også sammenfallet med opphevelsen av tiggerforbudet og utvidelsen av EU har påvirket gatebildet tydelig. Nye utnyttelsesformer som man tidligere ikke hadde sett er nå tydelige, flere av informantene nevner både utnyttelsen av barn til tigging og unge nord-afrikanske gutter og menn som utnyttes i smugling og narkotikasalg. Det kan se ut til at markedet er noe mer dynamisk enn tidligere, flere informanter rapporterer om det de kaller «krysskriminalitet». Det vil si at flere av de antatte ofrene inngår i ulike type virksomheter; tigging og blomstersalg om dagen og prostitusjon om kvelden, eller salg av narkotika kombinert med prostitusjon. Økonomiske kriser påvirker også menneskehandelproblematikken: «Kriminelle nettverk drar til de fattigste landene og rekrutterer for eksempel folk som smugler narkotika.» Det 18

20 rapporteres også at nigerianske nettverk i økende grad har rekruttert hvite fra Syd- Europa til å smugle: «Nigerianske nettverk ser vi at i økende grad har rekruttert hvite fra fattige land til å smugle fordi de antar at hvite stanses sjeldnere.» Kilder spør seg også om Norge snart vil se mennesker som brukes til å utnytte trygdeordninger slik som det har blitt rapporteret om i Storbritannia. Å telle eller å identifisere Det er ikke et kvalitetssikret tallmateriale som sier noe sikkert om antallet ofre for menneskehandel i Bergen. Per i dag rapporteres det at det til enhver tid er mellom 15 og 20 kvinner med afrikansk bakgrunn i prostitusjon på gaten i Bergen. Samtidig møter en mellom 20 og 30 østeuropeiske kvinner, mange Rom, i samme miljø. I tillegg rapporteres det at det til enhver tid er mellom 10 og 15 unge nord-afrikanere i virksomhet på den åpne rusarenaen. Et forsiktig anslag vil derfor være at en daglig kan møte ca. 40 personer som er mulige ofre for menneskehandel, moderne slaveri, i bybildet i Bergen. I materialet fremkommer det uenighet om hva «å identifisere ofre» innebærer. Det er sannsynlig at det også nasjonalt er ulik praksis som avgjør om et offer «blir talt» eller ikke. Dette kan forklare store forskjeller i innrapporterte tall til KOM mellom identifiserte ofre i Oslo og i Bergen/Stavanger. KOMs identifiseringsveileder fra 2008 skiller mellom identifiserte ofre og verifiserte ofre. Tanken er at terskelen for å identifiseres som et offer for menneskehandel skal være lav, i realiteten slik at det skal være tilstrekkelig at personen selv sier han/hun er et offer. Det er imidlertid et ønske blant informantene om å utarbeide klarere retningslinjer for kategorien «identifiserte ofre». Dette handler ikke bare om statistikk, men et: «behov for å bevege oss fra identifisering av antall individer i utsatte miljøer til identifisering av utsatte enkeltindivider i flere miljøer.» En overenskomst med hensyn til offerstatus vil kunne gi bedre mulighet for ressursstyring på et område som stadig utvides. TOT Bergen er tydelige på at suksessfaktoren deres framover henger på å redusere tilfeldighetene i egen by og jobbe fram mot sikrere kriterier for identifisering: «Når vi blir gode på dette i framtiden så handler det om å målrette innsatsen inn mot de mest utsatte- barn, unge og personer med særlige behov for beskyttelse. Personer og grupper vi kanskje ser, men ikke gjenkjenner som ofre i dag» UTFORDRINGER I MENNESKEHANDELSARBEIDET Økonomi og ressurser Statlige tilskudd til hjelpetiltak og direkte tjenesteyting i forlengelse av regjeringens handlingsplan mot menneskehandel er prosjektbaserte og i hovedsak rettet inn mot prostitusjonsfeltet. Dette er det flere av tjenestene som problematiserer, i og med at prostitusjon bare er en del av menneskehandelsfeltet og at erfaring tilsier at menneskehandel avdekkes der tjenestene får anledning til å gi problemstillingen oppmerksomhet. Ledelse av TOT i Bergen finansieres innenfor Utekontaktens ordinære budsjett. På samme måte finansieres sosialhjelp, bolig, språkopplæring og annet over NAV kommunes budsjett. Private, ideelle støtte- og omsorgstiltak i Bergen som ivaretar voksne ofre knyttet til prostitusjonsfeltet mottar noe statstilskudd. Kommunale tjenester som ivaretar barneofre finansierer dette selv innenfor egne budsjetter. Som en barnevernsansatt sier «Det trengs ressurser. Hvis man ser på hva en får av ekstra ressurser til arbeidet med enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere» 19

21 Ikke bare økonomi men tid og menneskelige ressurser er en utfordring så vel som en suksessfaktor i sakene TOT har arbeidet med. Sakene har som regel et akuttpreg, mye skal på plass raskt og på en trygg måte, samtidig som man skal sikre bevis og etterforske sakene. Særlig politiet og kommunalt barnevern beskriver at arbeidet er enormt ressurskrevende. Som en informant forklarer: «Høsten 2010 var hele kontoret involvert i Rom-saken ( ) det var plasseringer og flyttinger, redsel for sikkerhet etc. og vi opplevde at vi måtte gjøre det meste selv» Statlig barnevern i regionen har ikke funnet å kunne øremerke plasser til mindreårige ofre slik at akutte, midlertidige løsninger er regelen når barn plasseres. Dette står i kontrast til at Bergen kommune har øremerket og garantert for boliger til voksne ofre. Men også tjenestene som er ansvarlige for oppfølging og rehabilitering av voksne beskriver at ofrenes bakgrunn og situasjon gjør at det å jobbe godt i sakene tar mye av tjenestenes ressurser. Mange av informantene er også opptatt av politiets behov for ressurser og at politiet står overfor harde prioriteringer. Det er politiets ressurser som først og fremst styrer i hvilken grad menneskehandel avdekkes og verifiseres eller ikke. Politiets fokus og tydelige holdning på at menneskehandel skal bekjempes, høster mange lovord fra informantene, samtidig som det er en viss uro fra prostitusjonstiltakene sin side om fokuset på prostitusjon faller: «Det er sårbart hvis politiet endrer fokus.( ) Men det at Bergen prøver ut nye områder i retten, det er jeg stolt av. ( ) Men den uønskede konsekvensen er at det er mindre fokus på prostitusjon. ( ) Men dette handler om ressurser, og det er forståelig.» Adekvate tilbud til ulike grupper av ofre for menneskehandel Treffsikre tiltak som ivaretar offerets sikkerhet er avgjørende for å gi ofrene bistand og beskyttelse. Flere informanter sier det er etisk uforsvarlig og har liten hensikt å avdekke menneskehandel dersom en ikke kan dekke de svært sammensatte hjelpebehovene mennesker som utsettes for denne type kriminalitet har. Ivaretas ikke ofrene godt nok løper de økt risiko for retrafikkering, ofte under verre forhold enn de opprinnelig hadde. Per i dag er det først og fremst bygget opp tiltakskjeder og et godt utviklet tjenesteapparat for kvinner som har vært utnyttet med formål prostitusjon. Noen av informantene er opptatt av at man på den måten får lite kunnskap om hvilke behov andre grupper har, og at det er viktig å utforske dette nærmere. For å møte utfordringene har Bergen kommune omdisponert ressurser fra drift av fast værested for kvinner i prostitusjon til oppsøkende virksomhet. Samtidig har en utvidet målgruppen for arbeidet til å omfatte alle former for mulige ofre for menneskehandel enten utnyttelsen er knyttet til kriminalitet, prostitusjon, tigging eller tvangstjenester. Kontaktflaten inn mot ulike miljøer er utvidet og et langt større antall personer videreformidles i dag til helseundersøkelser og behandling av allmennfarlig smittsom sykdom, andre infeksjoner, skader og uønskede graviditeter. Det er områder der sosialfaglige hjelpetiltak i Bergen ikke har innsyn, på markedet for innendørsprostitusjon, på byggeplasser mm. Gjennom TOT kan mulige ofre fra disse arenaene likevel få kontakt og tilbud om tjenester når politiet og/eller Arbeidstilsynet avdekker behov. En gruppe ofre som må vies en spesiell oppmerksomhet er barneofrene. Tiltakskjeden for disse er bygget innenfor ordinært barnevern uten tilførsel av ressurser. Det står eksempelvis ingen fullgode alternativer klare til plassering av barna. Ikke bare akuttfasen er utfordrende. Bufetat har bygget ned sine institusjonsplasser så valgmulighetene er i utgangspunktet få. Barn og unge ofre plasseres der det måtte være en ledig plass og sikkerhetshensyn kommer i andre rekke også i 20

22 refleksjonsperioden. De ansatte i fagteam og i institusjonene har en krevende oppgave med å ivareta barneofrene innenfor stramme rammer. Informanter hevder at dårlige plasseringsalternativer har ført til at barneofre har valgt å ikke benytte seg av tilbud om å få bli i Norge, men har valgt å reise tilbake til hjemlandet. Disse barna har ekstremt høy risiko for å bli retrafikkert av de kriminelle nettverkene som i utgangspunktet utnyttet dem. Det har lenge vært et uttalt ønske fra TOT at utvalgte beredskapshjem innenfor regionen skal øremerkes og kvalifiseres for ofre for menneskehandel, evt. kunne dette kombineres med plasser for ofre for æresrelatert vold/tvangsgifte. Begge grupper trenger et trygt og godt tilrettelagt tilbud der sikkerhetsvurdering er foretatt i forkant av plassering. Det kan bli mye uro og engstelse rundt sikkerheten til ofre for menneskehandel. Igjen ser det ut til at det særlig gjelder barneofrene og sikkerheten i beredskapshjemmet/institusjonen de plasseres i. Dette medfører flytting og følgelig en ustabil situasjon for barna: «Det blir mye snakk om farlige bakmenn her og farlige bakmenn der. I Rom-saken gjorde det at 4 ungdommer måtte flyttes plutselig fra gode plasseringssteder til mindre bra. De ringte bare og sa at vi kan ikke ha dem lenger, noen ligger på hjul. Dermed ble det kaos. ( ) Sikkerheten er politiets ansvar og vi må stole på dem.» Slik plassering av barneofre håndteres i dag blir politiets rolle utelukkende å varsle om økt fare, det er ikke rom for å velge det politiet måtte vurdere som en trygg og hensiktsmessig plassering. En særlig utfordring i kontakt med barneofre er antatt mindreårige ofre som oppgir at de er over myndighetsalder og motsetter seg kontakt. Dette kan også gjelde barn og unge voksne som utnyttes av voksne de har tette relasjoner til og som ønsker å beskytte overgriperne. Den ene av de tidligere omtalte nye paragrafene i barnevernsloven 4-29 som gir mulighet til å holde antatte barneofre tilbake i institusjon med strenge restriksjoner, vil kunne brukes for å plassere antatte barneofre som selv motsetter seg hjelp. Plassering etter disse paragrafene er knyttet opp til 8 plasser godkjent av Bufetat, 4 av disse lokalisert i Oslo, de 4 øvrige skal dekke resten av landet. Informanter med erfaring fra barnesaker i Bergen knytter imidlertid bekymring til begrensingen i antallet plasser, at lokalisering i annen region vil være ressurskrevende og medføre mye reisevirksomhet for politi og barnevern og at sentralisering gjør at flere ofre i samme sak lett kan samordne evt. vitneforklaringer. I tillegg er det fortsatt helt uavklart hvilke plasseringsalternativer Barnevernvakten i Bergen kommune kan bruke ved plassering etter 4-29 på kveld, natt og i helg. De brysomme ofrene En av informantene beskriver opptakten til arbeidet med menneskehandel slik: «Utgangspunktet var kvinner utnyttet i prostitusjon, og disse sakene ble drevet fram av kvinnebevegelsen og hjelpeorganisasjonene. Barneofre og ofre for tvangsarbeid, stjeling og narkotikasalg/smugling har ikke de samme sterke kreftene bak seg. Dette må vi jobbe fram.» Flere informanter er bekymret over det de beskriver som at noen ofre er lette å gjenkjenne, lette å ha medfølelse med og de er redd for at disse sakene kan få prioritet på bekostning av saker der man utfordres på egen medfølelse. Det er entydig blant alle informantene som omtaler de «brysomme ofrene» at dette først og fremst handler om gutter og menn. Flere av de som er intervjuet mener at det i saker hvor barn har vært utnyttet til tigging og stjeling i realiteten kan ha vært flere mindreårige involvert, men at disse ikke har fått offerstatus men vitnestatus. Som ett av intervjuobjektene sier, da hun diskuterer disse brysomme ofrene: «Vi så det i Litauensaken også, guttene ble sparket ut igjen. Jenter blir lettere sett som ofre.» 21