Dag Seierstad Krisepolitikken til EU

Transkript

1 Dag Seierstad Krisepolitikken til EU Nei til EU arbeidsnotat nr. 6/2013

2 Innhold Bakteppet for krisen 2 Strammere overvåking 2 Krisekaoset skal løses ved å bøtelegge de regjeringene som har minst penger 3 Uansvarlig budsjettpolitikk? 3 EUs fiskalpakt: «Austerity forever» 4 Utenfor EU-traktaten 5 EU-kommisjonen utenfor kontroll 6 Valutaunioner trenger en sentralstat for å bestå, men mer makt til Brussel er ingen parole med smell i 6 EUs valutaunion bidrar til å øke økonomiske forskjeller 7 Bankunion i stampe 8 Det er i Asia, Afrika og Latin-Amerika en ser tegn til en alternativ krisepolitikk 8 Hvem ser seg tjent med en krisepolitikk der land etter land kutter seg til fant? 9 Tvinger fram stadig større lavlønnssektorer 10 Hvert nytt internasjonalt toppmøte skjuler at den internasjonale finansindustrien fortsatt skal vinne 10 Hvor er krisemotstanden? 11 Krisepolitikken til EU Nei til EU arbeidsnotat nr. 6/2013, utgitt september Bestilling / nedlasting: Forsidefoto: ETUC. Notatet er utarbeidet av Dag Seierstad, EØS-rådgiver for SV og medlem av Nei til EUs styre. 1

3 Bakteppet for krisen EU-makta i Brussel har stått fram med et steinhardt ansikt i over fire år med krav om kutt i offentlige utgifter. I land der arbeidsløsheten er størst, skal det kuttes mest både i offentlige budsjetter, i lønninger, i pensjoner, sosialhjelp og andre offentlige tjenester. Kuttkrava fra Brussel kaster stadig flere ut i arbeidsløshet. Et hav av arbeidsløshet omgir dem som ennå er i jobb i land som Hellas, Portugal og Spania. Mer enn hver fjerde greker og spanjol og mer enn annenhver gresk og spansk ungdom går uten arbeid. Kuttpolitikken er en elendig kriseløsning hvis målet er å holde folk i arbeid, holde forbruket oppe og hjelpe dem som trenger offentlig støtte mest. Når alle EU-land strammer inn samtidig, skrumper alle markedene som skulle gi grunnlag for den veksten som trengs for å få ned arbeidsløsheten. Det gjelder både de innenlandske markedene og eksportmarkedene i andre EU-land. Å kutte i offentlige utgifter når arbeidsløsheten vokser, er å spare millioner av mennesker til fant. De politiske virkningene er også dramatiske. Det viser utviklingen i Hellas og Italia. EUs eget Eurobarometer viser at tilliten til politiske myndigheter og institusjoner er på et lavmål i mange kriseland. Strammere overvåking Kuttpolitikken i EU har ført til stadig strammere overvåking av medlemsstatene, særlig av de 17 statene i eurosonen. Det er en overvåking av grunnleggende og følsomme forhold i arbeidslivet og den følges av krav på felt etter felt: pensjonsalderen må opp, dagpengene og lønningene må ned, helseutgiftene må reduseres. Overvåkingen griper også inn mot forhandlingsretten og lønnsforhandlingene. Overvåkingen har ikke til formål å sikre en best mulig sosial utvikling i alle deler av EU slik EU-traktatene har lagt til grunn fra Roma-traktaten i 1957 til Lisboa-traktaten i Det er ved å svekke sosiale standarder at EU-statene skal komme ut av den verste krisa i Europa på 80 år, ei krise som kaster stadig flere millioner mennesker ut i arbeidsløshet. Det er konklusjonen i en analyse utgitt av ETUI, Euro-LOs forskningsinstitutt. 1 Stadig flere økonomer har kritisert og etter hvert fordømt denne politikken. Blant dem er de amerikanske nobelprisvinnerne Joseph Stiglitz og Paul Krugman, europeiske toppøkonomer som franskmannen Daniel Cohen og belgieren Paul de Grauwe og økononomiredaktørene i Financial Times, Martin Wolf og Wolfgang Mûnchau, den ledende finansavisa i Europa. Like kraftig kritikk og fordømmelse har etter hvert kommet fra til dels overraskende hold. Ikke bare fra FN-organ som UNDP, Unctad og ILO, men også fra OECD-økonomer og fra kuttpolitikkens tradisjonelle høyborg IMF etter at Christine Lagarde overtok etter Strauss- Kahn. Felles budskap har vært: Bare økonomisk vekst kan få ned de budsjettunderskuddene og den statsgjelda som holder det økonomiske livet i ei skruestikke. Bare slik kan de arbeidsløse komme i arbeid. Men kuttpolitikken oppnår det motsatte: vekstimpulsene strupes, arbeidsløsheten øker og gjør vekstutsiktene stadig fjernere. Samtidig utvikler EU skritt for skritt et komplisert krisepolitisk overvåkings- og styresystem som systematisk skyver demokratiske hensyn til side. 1 Christophe Degryse: «The new European economic governance»,

4 Euroen skal reddes, men uten noen omfattende offentlig debatt og parlamentsbehandling rundt om i EU. De enkelte elementene i styringssystemet har navn som få EU-borgere forbinder med noe som helst: «six pack»-lovverket, det europeiske semester, euro-pluss-pakten, fiskalpakten, bankunionen. Valutaunionen er forankra i EU-traktaten og er dermed en sak for alle 28 medlemsland i EU. Men stadig oftere drives utviklingen fram av at regjeringssjefene i de 17 euroland møtes til «toppmøter», møter som ikke har noe feste i EU-traktaten. Vedtaka fra disse møtene har ofte store konsekvenser også for de 11 landa som står utafor eurosonen. Krisekaoset skal løses ved å bøtelegge de regjeringene som har minst penger I løpet av september 2011 vedtok EU den såkalte «six-pack»-reformen: seks lover som skal hindre framtidige gjeldskriser. Det skal skje ved å underkaste statsbudsjettene i de 27 medlemsstatene nøye kontroll og ved å straffe regjeringer som ikke klarer å holde de nye reglene. Forslag til statsbudsjett skal heretter sendes til EU-kommisjonen seinest i april hvert år. EU-kommisjonen skal vurdere om forslaget har en «makroøkonomisk balanse» som er «forsvarlig» sett fra Brussel. Blir budsjettforslaget godkjent av EU-kommisjonen, går det videre til EU-rådet der de 28 finansministrene møtes. Går det greitt også der, kan budsjettforslaget legges fram for det nasjonale parlamentet for endelig vedtak eller sandpåstrøing. Fra og med 2012 kan statene ikke øke utgiftene fra år til år mer enn veksten i nasjonalproduktet. Det betyr at de aldri kan øke det offentlige forbruket mer enn det private. Øker de utgiftene mer enn veksten i nasjonalproduktet, kommer det en advarsel fra EU-kommisjonen, og hvis merutgiftene ikke er fjerna innen sju måneder, må regjeringen betale en straff på to promille av brutto nasjonalprodukt (bnp). Slike bøter rammer regjeringer som har minst penger. (I Norge ville ei bot på to promille av bnp ha betydd 5,4 milliarder kroner. Til sammenlikning: Hele budsjettet til miljødepartementet var det året 4,9 milliarder kroner.) Dette står det ingen ting om i EU-traktaten. Uansvarlig budsjettpolitikk? Bak «six-pack»-reformen ligger en bestemt og nærmest uutryddelig kriseforståelse: krisa rammer land som har ført en uansvarlig budsjettpolitikk. Det er sant om Hellas til de grader sant. Men til tross for at ingen andre land likner på Hellas, dominerer bildet av Hellas kriseforståelsen også for kriseland som Irland, Spania, Portugal og Italia. Men i alle år fra euroen ble innført og fram til krisa brøt ut i 2008, førte Spania og Irland en mønstergyldig budsjettpolitikk med budsjettoverskudd de fleste åra. (Det gjorde også Island.) Italia og Portugal var også forsiktige, mer forsiktige enn Tyskland og Frankrike. I åra før 2008 var det Tyskland og Frankrike som i flere år på rad brøt EUs traktatfestede ØMUkrav om at underskuddet på statsbudsjettet ikke måtte være over tre prosent av bnp. Det som førte Irland, Portugal, Spania og Italia i tur og orden utfor krisestupet, var at den private gjeldsutviklingen skapte kredittbobler (som bygge- og boligboblene i Irland og Spania) som måtte sprekke, og som ble ekstra dramatiske da tilsvarende kredittbobler i i USA spredte kaos i det internasjonale banksystemet. 3

5 Dermed sprakk budsjettbalansen i land etter land fordi regjeringene prøvde å berge og verne bankene med penger de ikke hadde, men som de måtte lån på finansmarkeder som i en slik situasjon tok seg ekstra godt betalt. Da er det påfallende at «six-pack»-reformen bare retter seg mot offentlige underskudd og offentlig gjeldsøkning som om årsaken til kriseutviklingen lå der. Det gjorde den bare i Hellas og for den heller ikke i Island eller USA. EUs fiskalpakt: «Austerity forever» EUs fiskalpakt ble vedtatt vinterstid i Denne pakten låser EU til den krisepolitikken som de siste åra kaster millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og håpløshet. Det er meningen at fiskalpakten skal være uoppsigelig, samtidig som den avvikler demokratiet på et så viktig område som statenes budsjettpolitikk i de land som godtar fiskalpakten. Regjeringene i 25 EU-land har undertegna fiskalpakten, alle unntatt den britiske og den tsjekkiske. (Kroatia ble EU-medlem i juni 2013, etter signeringen i mars 2012.) Hva det betyr for land som ikke ratifiserer, står det ikke noe om i pakten. Men det er i det minste ett ris bak speilet: Bare land som godkjenner pakten, vil kunne få penger fra det støttefondet (ESM) som EU har innført for land i krise. Det gikk fort for seg å innføre fiskalpakten: EU-toppmøtet 9. desember 2011 vedtok at en slik pakt måtte til. Det første utkastet til tekst forelå ei uke seinere. Statssjefene kom sammen for å sluttbehandle teksten 31. januar. De undertegna den på et møte 2. mars. Det offisielle navnet til pakten er «Traktaten om stabilitet, koordinering og styring i den økonomiske og monetære union». Den innfører to styringsordninger, en «gjeldsbremse» og en automatisk mekanisme for budsjettinnstramning. Gjeldsbremsen forplikter regjeringene til å sørge for at statsbudsjettene er i balanse eller viser overskudd. Dermed skjerpes de budsjettkrava som eurolanda til nå til nå har vært underlagt. «Fiskalpakten» krever at statsbudsjettene aldri skal ha et «strukturelt underskudd» som er større enn en halv prosent av bnp (bruttonasjonalproduktet). Dette kravet strammer ytterligere inn ett av krava i «stabilitets- og vekstpakten» fra 1997, det at budsjettunderskuddet må holdes under tre prosent av bnp. (Det innføres en uforutsigbar fleksibilitet med adjektivet «strukturelt». I det ligger det at underskuddet kan være større enn en halv prosent i lavkonjunkturer mot at det kompenseres når konjunkturene snur.) Men midt i ei alvorlig økonomisk krise er alle slike grenser for budsjettunderskudd meningsløse. De fleste euroland har for tida underskudd på statsregnskapet på fra tre til ti prosent. Det er de underskuddene som den allmenne kuttpolitikken skal fjerne. En automatisk «korreksjonsmekanisme» skal settes inn mot land som bryter reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Hensikten er å straffe traktatbrytere økonomisk. Det er utrolig nok overlatt til EU-kommisjonen å utforme denne straffemetoden uten å blande inn regjeringene. EU-domstolen kan ilegge bøter på inntil 0,1 prosent av bnp hvis regjeringer bryter reglene i finanspakten (art. 8.2). For et land som Spania er 0,1 prosent såpass som ti milliarder euro eller 75 milliarder kroner. Det er det dobbelte av hele samferdselsbudsjettet i Norge. 4

6 For euroland skal bøtene overføres til EUs krisefond ESM. Land utafor valutaunionen skal betale inn til EU-kassa. Utenfor EU-traktaten Alle disse reglene blir ikke lagt inn i EUs egen grunnlov, Lisboa-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det og hvis endringene godkjennes av de nasjonale parlamentene og av EU-parlamentet. Skulle den prosedyren følges, ville fiskalpakten aldri bli vedtatt. Reglene i fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning «med bindende kraft og av permanent karakter, helst i konstitusjonene» (art. 3.2). Det har alle EU-land gjort med unntak av Storbritannia og Tsjekkia. Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat i henhold til folkeretten, formelt uavhengig av EU. Men dermed glipper alle demokratiske ordninger som følger av EU-traktaten. EUkommisjonen tillegges myndighet som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. Hele den innebygde maktbalansen mellom EU-rådet (der regjeringene møtes), EU-parlamentet og EU-kommisjonen er satt ut av spill. Det eneveldet som fiskalpakten tillegger EU-kommisjonen, har ingen juridisk basis i EU-traktaten. Som det har vært sagt: Dette innstramningsregimet kunne bare gjennomføres ved å kutte ut det formelle demokratiet. Fiskalpakten har ingen regler om at den kan oppheves. Angela Merkel har sagt det slik: «Fiskalpakten setter inn permanente gjeldsbremser i de nasjonale juridiske systemene. De skal ha bindende og evig gyldighet.» 2 Fiskalpakten løser ingen akutte kriseproblem i land som Hellas, Portugal, Spania og Italia. Som «six-pack»-lovene stiller fiskalpakten bare krav til den offentlige økonomien, ikke til den private. Bortsett fra Hellas var det låneveksten i privat sektor som kasta land etter land ut ei krise som ble ei krise også for statskassene når bankene måtte reddes. Det pakten fastlegger, er hvordan EU skal håndtere framtidig kriseutvikling. Det skal skje ved en budsjettdisiplin som samler all makt over statsbudsjettene i Brussel. En slik sentralisering av budsjettmakt har lenge vært et mål for sterke krefter innen EU-systemet og kanskje en forutsetning for at valutaunionen skulle kunne fungere Men før fiskalpakten kom på bordet, var det et prosjekt som var tenkt innen rammen av EUs etablerte politiske system. Fiskalpakten kutter alle svinger fram mot en slik sentralisert budsjettmakt. Det gjør den ved å skyve til side alle demokratiske motforestillinger og tvinge fram sentraliseringa på utsida av EUs traktater og institusjoner. Fiskalpakten er ikke innført som en midlertidig ordning, noe som skal avvikles «når krisa er over». Den er ment som en varig ordning for å forebygge framtidige kriser og har minimal betydning for å snu den kriseutviklingen som rammer dagens og morgendagens arbeidsløse i EUs stadig flere kriseland. Den faktiske krisepolitikken til EU er også vedtatt og gjennomført i strid med alle normale prosedyrer fastlagt av EU-traktaten. Land etter land utsettes for kuttkrav fra den såkalte troikaen: EU-kommisjonen, EUs sentralbank og IMF. Hemmelige dokumenter svirrer, 2 Ö1-Morgenjournal

7 som for eksempel sentralbankens krav til Italia om raskere kutt i offentlige utgifter og sosiale ytelser. EU-kommisjonen utenfor kontroll Fordi fiskalpakten ikke er forankra i EU-traktaten, gir den EU-kommisjonen en maktstilling som ikke er underlagt noen demokratisk eller juridisk kontroll, verken fra EU-parlamentet, fra medlemsregjeringene eller fra EU-domstolen. EU-borgerne kan komme til å oppfatte regjeringene som i beste fall avmektige ombudsmenn innen EU-systemet i verste fall som agenter for ytre makter. Slik oppfattes de allerede av mange portugisere, irlendere og grekere. Regjeringer som lytter til velgerne, blir sand i det krisepolitiske maskineriet. De fleste EU-land må leve etter regelen: «suvereniteten slutter der hvor insolvensen starter». Kriseland som Hellas, Irland og Portugal ble tvunget til å ta imot hjelpepakker som regjeringene i det lengste prøvde å vri seg unna dels fordi «hjelpen» ble gitt som lån som økte den statsgjelda som holdt på å knekke dem, og dels fordi låna forutsatte å underkaste seg detaljert kuttprogram med frister hvert kvartal og tett overvåking. Denne formen for «overvåkt demokrati» begrunnes med at det er et nødvendig onde og eneste utvei. Men det er sjølsagt bare akseptabelt hvis kuttpolitikken virker etter hensikten. Det er det ingen ting som tyder på. Det er grundig dokumentert av så ulike instanser som ILO og IMF. Analyser fra Euro-LO og OECD viser at det fins gjennomførbare alternativ til EUs kuttpolitikk. 3 Valutaunioner trenger en sentralstat for å bestå, men mer makt til Brussel er ingen parole med smell i Økonomiske tilbakeslag slår sjelden likt ut over store geografiske områder. I en valutaunion kan økonomiske kriser i prinsippet håndteres på flere måter. - Den ene er å la det som skjer, skje. Da vil arbeidsløsheten stige mest og lønningene falle mest der hvor tilbakeslaget er størst. - Den andre er å få folk til å flytte vekk fra områder der arbeidsløsheten stiger mest. - Den tredje forutsetter at valutaunionen har et føderalt budsjett som er stort nok til å fungere som støtpute for de regionene som rammes hardest av økonomiske tilbakeslag. Det er på disse tre måtene ujamn regional utvikling mestres i USA. Lønningene beveger seg både opp og ned med de regionale konjunkturene. Folk som blir arbeidsløse, flytter om nødvendig til motsatt ende av kontinentet. Og det føderale budsjettet i Washington er stort nok til at det fungerer som reell støtpute for de distrikt og bransjer som rammes hardest av ei krise. I EU er situasjonen den stikk motsatte: - I de fleste land er lønningene langt mer fastlagt gjennom tariffavtaler, slik at de ikke går ned like lett hver gang konjunkturene svikter. Det er derfor så mange regjeringer har satt mye inn på å sette fagforeninger og tariffavtaler til side de siste åra. - Av språklige og andre grunner er det få som søker arbeid i andre land når de blir arbeidsløse. - Et Europas Forente Stater med et stort føderalt budsjett fins ikke. 3 Klassekampen og

8 Siden dette er situasjonen, er det ekstra plagsomt at alle regjeringer i eurosonen har gitt fra seg de to viktigste redskapene som stater bruker når de rammes av krise. De kan ikke lenger la valutakursen være støtpute, og de kan i stadig mindre grad bruke statsbudsjettet til å motvirke nedgangstider. Underskudd på statsbudsjettet er i praksis forbudt som motkonjunkturpolitikk. Det sørger alle de nye tilleggspaktene for («six pack», fiskalpakten m.m.). Gamle, gode Keynes er forsøkt drept for godt. Det er derfor lønnstakere og trygdemottakere generelt og barn og ungdom spesielt må tåle at de med sine egne livsvilkår er eneste støtputer mot de problemene som regjeringene ikke lengre kan gjøre noe med innen EUs valutaunion. Dette er dramatisk i et EU der massearbeidsløshet i over tretti år har ført til økende ulikhet, fattigdom og sosial oppløsning - og der løsningen hele tida har vært å slippe løs en konkurranse som gjør arbeidsplassene utrygge i stadig flere bransjer. EUs valutaunion bidrar til å øke økonomiske forskjeller Erfaringene har vist at valutaunionen ØMU, EUs Økonomiske og monetære union), i sin nåværende utforming er en «godværsunion». Den fungerer bra så lenge de økonomiske påkjenningene er små. Det røyner særlig på når den økonomiske utviklingen blir ulik medlemsstatene i mellom. Da er det ille at EUs valutaunion bidrar til å øke viktige økonomiske forskjeller i stedet for å jevne dem ut. Valutaunionen har ikke ført til at euroland likner hverandre mer enn før når det gjelder produktivitet, priser, lønninger og næringsstruktur. Det kom særlig skarpt til syne da finanskrisa eksploderte i september Der land utafor eurosonen har mange støtputer mot brå økonomiske endringer - valutapolitikk, rentepolitikk, balansen mellom statens inntekter og utgifter - har euroland bare ei støtpute: Det eneste de kan gjøre, er å appellere til lønnstakerne om å godta lavere lønnsstigning enn i andre euroland. Ellers øker arbeidsløsheten. Den samme euroen som tilsynelatende så uskyldig forenkler hverdagen for turister og andre som selger og kjøper på tvers av grenser i Europa, den endrer grunnleggende samfunnsmekanismer og maktforhold i alle euroland. Det blir stadig mer åpenbart at euroen har ført medlemsstatene i eurosonen inn i et uføre med i prinsippet tre mulige utveier: - enten at euroen reddes ved at ansvar og makt over all offentlig økonomi i medlemsstatene overføres til en sentralstat, - eller at eurosonen brytes opp slik at den bare omfatter de land som likner mest på Tyskland økonomisk (Nederland, Østerrike og Finland), - eller at EU tvinges til å godta at valutaunionen ikke er liv laga. Alle disse utveiene kan møte problemer som i praksis kan vise seg uoverstigelige. Det vil på den ene sida bli vanskelig å gi en utvikling mot en europeisk sentralstat noen reell demokratisk forankring. Få ledende politikere våger å gå til valg på et slikt program hvis det forutsetter at de gjør det klart for velgerne hva det innebærer. EU har derfor de siste par åra famla seg fram skrittvis i retning av mer sentralmakt ved hjelp av tilleggspakter som stadig oftere vedtas på tvers av prosedyrene i EU-traktaten. Det å bryte opp valutaunionen helt eller delvis vil på den andre sida føre til store økonomiske kostnader både for de land som bryter ut og for de land som blir igjen i valutaunionen. Paradoksalt nok er de fleste økonomer enige om at det for mange euroland 7

9 var uheldig å gå inn i valutaunionen men like enige om at det nå er nesten umulig å gå skadefritt ut av den. Bankunion i stampe Fra august har EU derfor krongla seg fram til et forslag om enda et skritt mot mer sentralmakt. Den såkalte bankunionen skal gi EUs sentralbank i Frankfurt ansvaret for å overvåke alle de største bankene i eurosonen. Overvåking i nasjonal regi har EUkommisjonen ikke noen tillit til lenger. Sentralbanken skal ikke bare overvåke, den skal overta retten til å gi lisens til bankvirksomhet og til å avvikle banker ved å trekke lisensen tilbake. En så grunnleggende suverenitetsavståelse har fått mange regjeringer til å nøle med å gi grønt lys for bankunionen. Det er i Asia, Afrika og Latin-Amerika en ser tegn til en alternativ krisepolitikk Overskrifter og nyhetsoppslag i norske media er av mange grunner mest opptatt av kriseutviklingen i Europa. Men den økonomiske krisa har ramma fattige land i Asia, Afrika og Latin-Amerika hardere enn Europa og USA. South Centre i Genéve har satt opp en oversikt over hvordan IMF ser for seg kriseutviklingen de nærmeste åra for 181 land rundt om i verden. 4 Innstramningene har vært hardere i fattige land enn i rike land. 56 utviklingsland stramma inn i gjennomsnitt med 2,7 prosent av bruttonasjonalproduktet, mens rike land gjennomsnittlig stramma inn med 1,0 prosent. IMF regner med at det bare blir verre. Innstramningene vil bli enda hardere i perioden Og fortsatt vil det strammes mest i fattige land. 68 u-land legger opp til å kutte offentlige utgifter med 3,7 prosent av bruttonasjonalproduktet, mens 26 høyinntektsland vil kutte med 2,2 prosent. Innstramningspolitikk vil ramme 80 prosent av befolkningen på jorda i Det vil stige til 90 prosent i 2015 skal en tro IMF Hva slags innstramninger dreier det seg om? Oversikten til South Centre viser at i 100 land er subsidier redusert eller fjerna. Det gjelder særlig subsidier på brensel og drivstoff, men også på strøm, mat og støtten til landbruket. Subsidiene er kutta mest i Midt-Østen, Sør-Asia og Afrika. 98 land har gått inn for å holde lønnsutgiftene nede. Tallet på offentlig ansatte kuttes, samtidig som lønningene deres ofte settes ned eller fryses slik at de ikke lenger holder tritt med prisøkningene. 94 land har økt momsen og/eller andre forbruksavgifter. Slike tiltak rammer de fattigste hardest og øker de sosiale forskjellene. 86 regjeringer har endra pensjonsordningene med sikte på å spare offentlige utgifter. Det skjer ved å øke trygdeavgiftene, øke pensjonsalderen og/eller ved å redusere pensjonsytelsene. 80 regjeringer jobber med å rasjonalisere velferdsordningene sine ved å begrense adgangen til ordningene og ved å målrette dem mot de mest hjelpetrengende. Mange land arbeider for å gjøre arbeidslivet mer «fleksibelt». Det kan dreie seg om å holde minstelønningene nede, desentralisere lønnsforhandlingene og gjøre det enklere å si opp ansatte. 4 «The Age of Austerity», mars

10 South Centre viser til at et mer «fleksibelt» arbeidsliv langs disse linjene går helt på tvers av den verdensomspennende ILO-kampanjen for «anstendige jobber». Det er ille nok at økende arbeidsløshet trekker lønn og arbeidsvilkår nedover for dem som ennå er i jobb om ikke politikken drar arbeidslivet i samme retning. Oversikten fra South Centre tegner likevel ikke et helgrått bilde. Asiatiske regjeringer har begynt å legge om den økonomiske politikken. Vekk fra eksportorienterte vekststrategier bygd på å utkonkurrere andre land ved å stramme inn hardest mulig og over til jobbskaping bygd på innenlandsk etterspørsel og rausere velferdsordningene. I Latin-Amerika skjer mye av det samme, også som del av regionale samarbeidsopplegg. Hvem ser seg tjent med en krisepolitikk der land etter land kutter seg til fant? Krisepolitikken i EU utvikler et «samarbeid» der de land som er minst ramma av krisa, dikterer hva land som er hardere ramma skal finne seg i: - At de må godta hjelp i form av lån som øker statsgjelda enda den på forhånd er alt for stor til at den kan betjenes. - At de må skjære ned på alt som kunne få flere tilbake i arbeidslivet - At de må bekjempe arbeidsløsheten ved å øke den i håp om at det fins et nivå der lønninger, lønnskrav og forventninger har falt så lavt at resten av verden kan utkonkurreres. Jo mer en kutter i lønninger, pensjoner, velferdsytelser og tallet på offentlig ansatte, jo mindre penger har folk og bedrifter både til å kjøpe varer og tjenester produsert innenlands og til å kjøpe importerte varer og tjenester. Sluttresultatet blir det verst mulige: Den eneste eksporten som vokser, er arbeidsløshet. Kan en slik undergangsspiral ha mening? Det er det brennende spørsmålet i dag. Hvorfor føres det en krisepolitikk som øker arbeidsløsheten og undergraver velferdsordninger? De som tar beslutningene, er verken dumme eller uinformerte. De har tilgang på Europas best betalte rådgivere for å få analysert hva det er som foregår. Er det da formastelig å spørre: Er det meningen med krisepolitikken at arbeidsløsheten skal øke og velferdsordningene svekkes? Da Angela Merkel tok over som tysk forbundskansler i november 2005, takka hun i tiltredelsestalen forgjengeren sin slik: «Jeg vil gjerne personlig takke kansler Schröder for at han med Agenda 2010 så modig og resolutt åpna ei dør så vårt sosiale system kan tilpasses en ny tid.» Hva sikta hun til? Schröder-regjeringen lanserte sin Agenda 2010 i mars 2003 med opplegg for en kraftig nedbygging av velferdsordningene. Året etter slo regjeringen til med Hartz IV ei lovpakke som skulle svekke folks rettigheter i arbeidslivet. Sosialpolitikken ble lagt om for å tvinge arbeidstakerne til å godta lavere lønn enn før. Dagpengene til arbeidsløse ble satt ned og pensjonsytelsene ble redusert. Oppsigelsesvernet ble svekka. Det ble lettere å ta i bruk midlertidig og innleid arbeidskraft og å omgjøre lønnstakere til sjølstendige næringsdrivende slik at arbeidsgiveren kunne slippe å betale for sosiale utgifter, og slik at all risiko ved ulykker og sjukdom kunne legges på den som jobber på den måten. På store bedrifter sprengte arbeidsgiverne de bransjevise tariffavtalene og tvang i gjennom avtaler på bedriftsnivå som ofte innebar at de ansatte måtte godta lavere lønn og 9

11 lengre arbeidstid mot at de ble garantert jobb år til. Trusselen var utflagging til land lenger øst i Europa. Mange arbeidsløse har offentlig subsidierte mini- og midi-jobber til langt under tarifflønn som eneste jobbtilbud. Lønns- og inntektsforskjellene er derfor økt kraftig i det tyske samfunnet. I april 2004 demonstrerte i Berlin, Köln og Stuttgart mot Hartz IV-politikken, og utover sommeren og høsten var rasende demonstranter ute på gatene hver mandag i mange byer. Regjeringen slo akkurat så mye retrett at protestbølgen avtok, men i all hovedsak ble den knallharde innstrammingspolitikken ført videre. For Schröder hadde ett trumfkort: det vil ikke bli bedre med en Merkel-regjering. På det årlige Davos-møtet i 2005, der den økonomiske og politiske eliten fra alle verdenskanter samles, sto sosialdemokraten Gerhard Schröder fram med det glade tyske budskapet: «Vi har bygd opp en av de beste lavlønnssektorene som fins i Europa.» Tvinger fram stadig større lavlønnssektorer Det var i Nå tvinger EUs krisepolitikk fram stadig større lavlønnssektorer i kriseland etter kriseland. Budskapet fra tyske politikere er: Gjør som oss! Følg opp Hartz IV over hele Europa! Det kravet stiller alle tyske partier seg bak, unntatt die Linke, partiet til venstre for sosialdemokratene. «Hartz IV overalt» går av seg sjøl med det overtaket krisepolitikken til troikaen har fått over alt fra de herskende tanker til herskende regjeringer. Men hva om alle EU-land gjennomfører sine Hartz IV like grundig som Schröder og Merkel har gjort i Tyskland? Da forsvinner jo den konkurransefordelen tysk næringsliv har opparbeida seg! Hvis det ikke gjennomføres en tysk Hartz V enda mer brutal enn den forrige for å sikre konkurransekraften til tysk næringsliv fortsatt på bekostning av alle land som konkurrerer med tyske varer og tjenester hjemme og ute. En slik spiral har sjølsagt ingen god mening. Hvem er det da som virkelig vil dette? Eller: Hvem ser seg tjent med dette? Hvem ser seg tjent med at lønninger, pensjoner og offentlige tjenester kuttes? Hvem ser seg tjent med et arbeidsliv der både jobbsøkerne og de som er i jobb er villige til å jobbe for lavere lønn, med svakere oppsigelsesvern og andre rettigheter i arbeidslivet? Da kan ikke svaret være noe annet enn at kampen om krisepolitikken er kamp om samfunnsmakt mellom det store flertallet som rammes av den krisepolitikken som føres og de på kapitalsida som er tjent med at flertallet rammes. I årevis har den sosiale fortvilelsen over kuttpolitikken vært åpenbar. I årevis har økonomer fra alle verdens kanter fordømt denne krisepolitikken. Samme kritikk har kommet fra FN-organisasjoner som ILO, UNCTAD og UNDP med krav om at krisepolitikken til EU må dreies fra kutt til vekstpolitikk. Sjøl i OECD og IMF bryter slike tanker fram. Foreløpig rår de «herskende tankene». Hvor lenge? Hvert nytt internasjonalt toppmøte skjuler at den internasjonale finansindustrien fortsatt skal vinne Krisa som starta med boligbobler og bankkrise, har endt opp i et økonomisk, sosialt og politisk kaos som både politikere og folk flest har problem med å finne ut av. Dette har ført til ei tillitskrise som plager politikere i de fleste EU-land. Folk er i tvil om jobbene kommer tilbake «bortafor krisa», om pengene beholder sin verdi hvis euroen 10

12 sprekker, om hva EU-medlemskapet kan føre til i framtida, om politikerne kan mestre de markedskreftene de har sluppet løs. Derfor skaper det uro når politikerne stadig skyver redningshorisonten lengre ut i tid. I stadig flere land oppfatter velgerne derfor regjeringene som agenter for ytre instanser - for regjeringene i andre land, for EU og for IMF. Regjeringene lar seg tvinge til å stå for en politikk der de i stigende grad må overhøre innenlandske hensyn og krav. Der de må gi blaffen i egne velgere men helst uten å vise det for tydelig. I land som Irland, Portugal, Italia og Kypros har velgerne kasta regjeringer, men ikke dermed flytta politikken en tøddel. I realiteten foregår det nå en kamp om hva slags gjennomslagskraft finansmarkedene skal ha. Den kampen føres mer i det skjulte enn i flombelyste rom. Så langt opptrer de fleste regjeringene som marionetter for de tunge markedskreftene. Det har for eksempel ikke skjedd noen ting med de bankene «som var for store til å gå under» høsten De vil være «for store» til å slås konkurs også i De kommer derfor til sette regjeringer, parlamenter og borgere under enda større press for at de må berges uansett hvordan det vil ramme velferdstjenester og privatøkonomien for folk flest. Alle land presses til offentlige innstramninger. De som slipper billigst unna, som tyskere, hollendere og finner, er overbevisst om at det er vanlige grekere som må løse det greske gjeldsproblemet og ikke de finanskreftene som har utløst de internasjonale gjeldsproblemene. De samme finanskreftene er i tillegg de eneste som har tjent på kriseproblemene både økonomisk og politisk. For pengene er ikke blitt borte. De havner bare i de lommene som trenger dem minst. I 2012 økte formuen til de 250 rikeste i Irland med over 3 milliarder euro. Det var like mye som regjeringen kutta budsjettet sitt med for å holde krava fra «troikaen», EUkommisjonen, EUs sentralbank og IMF. Krisa på 1930-tallet endte i mange land med klassekompromisser som innebar en klar forskyvning i maktforholdet til fordel for brede lag av befolkningen. Dagens krise har så langt befesta det kapitalherredømmet som skritt for skritt har utvikla seg siden starten av 1980-tallet. Faren er nå at den akutte krisa kan føre fram til et nytt klassekompromiss der den store vinneren er den internasjonale finansindustrien. Hvert nytt toppmøte, enten det skjer innen rammen av EU, av G20 eller i andre sammenhenger, har til nå endt med røykskyer av retorikk som skal skjule at all makt over kriseforløpet fortsatt skal ligge på finansmarkedene. Hvor er krisemotstanden? «EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.» Så krast ble situasjonen i EU beskrevet i mars 2006 to år før krisa slo til i en fellesuttalelse fra tre viktige deler av det organiserte Europa fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner. Men denne innsikten har ikke ført til praktisk handling fra denne delen av det organiserte Europa. Miljøorganisasjoner og sosialpolitiske organisasjoner ville heller forhandle med EU-kommisjonen om å påvirke den nyliberale «Europa 2020-strategien» enn 11

13 å gå i kompaniskap med fagbevegelsen. Det kunne se ut til at de var mer opptatt av å få finansiert prosjektene sine enn å presse fram en mer offensiv krisepolitikk. I mange land har fagbevegelsene gått mot den fiskalpakten som Angela Merkel påtvang alle EU-land utenom Storbritannia og Tsjekkia, den pakten som binder regjeringer til å kutte offentlige utgifter når det er krise. Også Euro-LO har gått kraftig ut mot denne fiskalpakten. Men fagbevegelsen har nøyd seg med «å protestere for all verden». Den har aldri satt makt bak protestene, aldri tatt initiativet til en grensekryssende generalstreik. Tilbakeholdenhet fra fagbevegelsene «i nord» og fra størstedelen av det øvrige organiserte sivilsamfunnet i Europa blokkerte det allmenne sosiale opprøret som EU-elitene frykta mer enn noe annet. Protestene mot kriseutviklingen ble i hovedsak nasjonale og retta mot egen regjering. Den dramatiske utviklingen i kriseland som Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia måtte grekere, irlendere, portugisere, spanjoler og italienere ordne opp i sjøl. Enn så lenge. 12