«Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.»

Transkript

1 Notat om nødvergerett for hund under jakt Til: Landsstyret i USS, v/leder Knut Herland Fra: Stein Erik Stinessen, Karianne Aamdal Lundgaard Dato: 6. oktober 2017 Sak: Når kan ulv lovlig avlives for å beskytte hund? Naturmangfoldloven 17 annet ledd, annet punktum bestemmer når det er adgang til å avlive ulv for å beskytte en hund. Bestemmelsen lyder: «Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.» Bestemmelsen ble utvidet til å også gi hjemmel for avliving av vilt i nødverge for å beskytte mot angrep på hund gjennom en lovendring i Lovendringen ble enstemmig vedtatt av Stortinget som en oppfølging av rovviltforliket fra Lovens vilkår er at hunden er «under direkte angrep» av ulv eller annet vilt. I forarbeidene til naturmangfoldloven er det flere steder uttalt at 17 annet ledd er en videreføring av viltlovens tidligere 11, som ble opphevet med vedtaket av naturmangfoldloven, og som tidligere inneholdt nødvergebestemmelsen for avliving av vilt som angriper diverse arter. I Ot.prp. nr. 52 ( ), som er Miljøverndepartementets proposisjon til Stortinget ved vedtakelsen av naturmangfoldloven, vises det direkte til den tidligere bestemmelsen i viltloven 11 og dennes forarbeider for å beskrive hva som menes med «under direkte angrep». I Ot.prp. nr. 54 ( ), som er Miljøverndepartementets proposisjon til Stortinget ved den siste endringen av viltlovens vilkår for nødvergeretten, er det uttalt at: «[a]dgangen til å felle rovvilt til forsvar for bufe og tamrein er skjerpet i forhold til tidligere bestemmelse med tilhørende praksis. Etter bestemmelsens annet ledd kan felling etter ordlyden bare skje mens rovviltet jager eller angriper bufeet eller tamreinen. Dette innebærer at felling bare kan skje dersom rovviltet er i ferd med å angripe eller angriper Utmarkskommunenes Sammenslutning - USS Akersgaten 30 Pb 1148 Sentrum, NO-0104 Oslo Tel: (+47) Fax: (+47) Org. nr : Bankgiro:

2 Advokatfirmaet Lund & Co DA Side 2 av 6 bufeet/tamreinen. Eierens, eller den som opptrer på hans vegnes subjektive oppfatning av om viltet vil komme til å angripe, er således uten betydning.» Det fremgår av dette at det bare er i situasjoner der ulven jager eller angriper eller er i ferd med å angripe hunden at ulven kan avlives. Tilfeller der ulven bare oppholder seg i nærheten av hunden eller til og med oppfører seg truende overfor hunden uten at ulven «er i ferd med å angripe», er altså ikke tilstrekkelig for å legitimere en avliving. Imidlertid vil det her lett oppstå situasjoner som kan være vanskelig å klassifisere som innenfor eller utenfor nødvergebestemmelsen. Bevissituasjonen vil ofte være vanskelig, men det er viktig å understreke at eiers subjektive oppfatning av at viltet vil komme til å angripe ikke vil ha betydning, dersom bevissituasjonen tilsier at viltet ikke hadde igangsatt angrep. Etter gjeldende rett må ulven ha foretatt seg noe aktivt i form av å jage hunden eller på annet vis ha overtrådt en terskel ved å være på veg til å sette i gang et angrep på den før den kan avlives. En konsekvens av dette er at tidsrommet for når jegeren kan avlive ulven kan være kort, ettersom avliving etter at ulven har gjennomført angrepet ikke er tillatt, fordi nødsituasjonen for hunden er opphørt dersom hunden allerede er drept. Bestemmelsen regulerer situasjonen uttømmende. Det er ikke noe tilleggsvilkår at man må forsøke å foreta seg andre avvergende tiltak dersom det først foreligger en situasjon der ulven oppfører seg slik at avliving er berettiget. I tidligere norsk rettspraksis fra straffesaker i tingretter og lagmannsretter ble det innfortolket et krav om at avlivingen måtte anses påkrevet, altså at det ikke forelå andre handlingsalternativer, for at nødvergeretten etter 17 skulle være i behold. I en høyesterettsdom fra 2014, der en mann var tiltalt for å ha avlivet en hønsehauk som hadde angrepet en av hønene hans, tok Høyesterett avstand fra at det gjelder et slikt tilleggsvilkår i naturmangfoldloven 17 under henvisning til at det ikke fremkommer av lovteksten, og derfor ikke oppfyller lovkravet i Grunnloven 96 og EMK art. 7. Da nødvergebestemmelsen fulgte av viltloven 11 var det skrevet i lovteksten at avlivingen måtte være påkrevet. Rettspraksis fra straffesaker på bakgrunn av viltlovens nødvergebestemmelse har derfor ikke relevans når det kommer til dette punktet. Dette er annerledes i Sverige, der det er et vilkår i jaktförordningen 28 at rovdyrangrepet ikke kan avbrytes eller avverges på annet vis, se om den svenske bestemmelsen i punkt 7 nedenfor. 2. Hvem kan avlive ulv for å beskytte hund? Loven fastslår at det er «[e]ieren, eller en som opptrer på vegne av eieren» som har rett til å avlive ulv eller annet rovvilt for å beskytte en hund. Også på dette punktet er naturmangfoldloven 17 en videreføring av viltloven 11. Som nevnt ovenfor vedtok Stortinget i 2012 at også hunder omfattes av en eiers adgang til å avlive angripende eller jagende vilt i nødverge, tre år etter vedtakelsen av naturmangfoldloven. Tidligere var bare bufe og tamrein og senere gris og fjærkre omfattet. Å fastslå hvem som er «eier» av en hund er sjelden problematisk. Personene som omfattes av ordene «opptrer på vegne av eieren» kan derimot ikke bestemmes like enkelt. Da loven kun omfattet bufe (ku, sau, geit osv.), tamrein, gris og fjærkre, gav bestemmelsen klarere utrykk for hvem retten tilkom, fordi overlatelse av skjøtselen av slike dyr kan sies å være en mer naturlig del av et normalt eierskap til dem. Verken i forarbeidene til viltloven eller naturmangfoldloven er spørsmålet drøftet i særlig grad. Det uttales kun i forarbeidene til naturmangfoldloven at bestemmelsen omfatter «den eller de personer

3 Advokatfirmaet Lund & Co DA Side 3 av 6 som har fått eller påtatt seg ansvar for å se etter dyrene, f.eks. gjetere. Det er ikke noe krav om at den som opptrer på vegne av eieren har fått dette i form av en skriftlig fullmakt eller lignende». Dersom en hundeeier lar en annen person ta med seg hunden på tur, må det etter vårt syn være klart at vedkommende må anses som «den eller de personer som har fått eller påtatt seg ansvar for å se etter dyrene», som gjengitt ovenfor. Dersom hunden overlates til en kennel, må situasjonen sies å være den samme. Mer praktisk er de tilfeller ulv jager eller angriper hund under jakt. Det er klart at eieren selv har rett til å avlive ulven. Jakt med hund vil regelmessig være organisert slik at hunden og eieren er en del av et jaktlag, der flere jegere enn hundeeieren i den konkrete situasjonen vil ha «(...)fått eller påtatt seg ansvar for å se etter» hunden. Det må etter vårt syn være klart at andre jegere enn hundeeieren, som er medlemmer av jaktlaget, må anses å «opptre på vegne av eieren» i en nødvergesituasjon. Jaktlaget og den eller de hunder som er tilknyttet samme jaktlag, må anses som en enhet, hvor alle jegere til enhver tid må anses å ha «påtatt seg ansvar for å se etter dyrene.» Det kan oppstå mer tvilsomme situasjoner der hunden for eksempel har tatt seg over i et naboterreng eller der hunden opptrer som ettersøkshund og søker i andre terreng enn det terrenget hundeeieren har jaktrett i. Her må nok rettstilstanden sies å være mer usikker, men utgangspunktet for vurderingen vil være det lovbestemte kravet i naturmangfoldloven 17 om at personen må stå i et særlig forhold til dyret som gjør at nødvergeretten aktiveres. Det innebærer at ikke hvem som helst som er i nærheten av en hund når ulv jager eller angriper, kan påberope seg nødvergeretten. Den nærmere grensedragning her vil være krevende. Det er vårt syn at for en ettersøkshund vil den eller de ansvarlige for ettersøket også måtte anses å være ansvarlig for hunden. Det innebærer at nødvergeretten også vil gjelde for vedkommende. Annerledes vil det nok stille seg for andre jegere som mer eller mindre tilfeldig skulle observere en hund under angrep, uten noen tilknytning til den som observerer angrepet. Det vil kunne være tilfelle der hunden har gått inn i naboterrenget. Her vil trolig de sterke motstående hensyn til at ulv er en kritisk truet art, med et sterkt vern i norsk lov, slå gjennom. De utfordringer som måtte knytte seg til at det kan være vanskelig i en slik akutt situasjon å identifisere hvilken hund det er tale om, tilhører sakens faktiske side og endrer ikke vårt syn på utstrekningen av nødvergeretten. Vi tar heller ikke stilling til det faktum at det for mange vil fremstå fremmed at det vil være forbundet med straff å beskytte en hund angrepet av ulv. Andre handlingsalternativ, som å skyte skremmeskudd eller lignende, bør i slike situasjoner vurderes. (Noe annet vil det selvfølgelig være dersom vedkommende har oppsøkt eller oppkonstruert en konkret situasjon, da taler vi ikke lenger om en nødvergesituasjon.) 3. Sanksjoner mot ulovlig avliving Overtredelse av naturmangfoldloven er straffbart etter 75. Strafferammen er inntil ett års fengsel eller bot ved forsettlig eller uaktsom overtredelse, og inntil tre års fengsel eller bot for grove overtredelser. I tillegg kan straffeloven 240 komme til anvendelse på de alvorligste tilfeller av miljøkriminalitet. Strafferammen her er inntil 15 års fengsel.

4 Advokatfirmaet Lund & Co DA Side 4 av 6 Det er lite rettspraksis på området. Situasjoner der ulv er avlivet etter nødvergebestemmelsen i 17 for å beskytte mot angrep på hund ser ikke ut til å ha forekommet. I 2012 ble en mann dømt av Eidsivating lagmannsrett til 45 dagers betinget fengsel og kr i bot for å ha skadeskutt en bjørn som befant seg på hans eiendom. Mannen påberopte seg nødvergebestemmelsen i 17 som straffrihetsgrunn, både fordi han mente at bjørnen var i ferd med å gå til angrep på ham selv, og fordi det var nødvendig for å beskytte hester som befant seg på eiendommen. Bjørnen hadde i tiden i forvegen oppført seg atypisk og vært nærgående i nabolaget, og det var på denne bakgrunn gitt fellingstillatelse på den. Lagmannsretten mente at det likevel ikke forelå en nødsituasjon, og mannen ble dømt. Rettskilder: 4. Inkluderingen av hund i nødrettsbestemmelsen Prop.82 L ( ) Endringer i naturmangfoldloven og friluftsloven: «Som oppfølging av punkt i rovviltforliket foreslår departementet at «hund» føyes til i annet punktum. Endringen i 17 innebærer at vilt kan avlives under direkte angrep ikke bare på bufe, tamrein, gris og fjørfe, men også hund. Dette angir bestemmelsens virkeområde uttømmende.» Innst. 318 L ( ) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om endringer i naturmangfoldloven og friluftsloven: Komitéen hadde ingen merknader. Lovvedtak 68 ( ): I lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold skal 17 annet ledd lyde: «Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.» Endringen består i at hund innlemmes blant de dyr som kan beskyttes fra angrep av vilt ved at viltet avlives ved direkte angrep. 5. Direkte angrep: Ot.prp.nr.54 ( ) Om lov om endringer i viltloven Bestemmelsen i naturmangfoldloven 17 viderefører den tidligere bestemmelsen i viltloven 11: «Gjelder det derimot angrep fra dyr mot andre dyr, vil nødrettsbestemmelsen ofte ikke føre frem, pga. kravet om særdeles betydelig interesseovervekt. Her kan det angripende dyr være mere verdt enn det angrepne dyr. Det har vært uklart om straffeloven 48 (nødvergebestemmelsen) kan benyttes i disse tilfeller. Det er antatt at straffeloven 48 ikke kan anvendes direkte ved angrep fra dyr mot andre dyr, fordi et dyr ikke kan utføre en rettsstridig handling, men at bestemmelsen i en viss utstrekning kan få en analogisk anvendelse.» Dette siste om at dyr ikke kan handle rettsstridig, har Høyesterett avvist i

5 Advokatfirmaet Lund & Co DA Side 5 av 6 Rt s. 553, der det uttales at straffelovens nødvergebestemmelse «i en viss utstrekning må få analogisk anvendelse ved angrep fra dyr» Prop.75 L ( ) Endringer i naturmangfoldloven, viltloven mv. (nødverge, bruk av åte) «Bestemmelsen viderefører den tidligere nødvergebestemmelsen i viltloven 11 første og annet ledd. Det fremgår av forarbeidene (Ot.prp.nr.52 ( ) s. 387) at bestemmelsen innholdsmessig ikke er endret. Om formuleringen «under direkte angrep» heter det samme sted: «Uttrykket «under direkte angrep» innebærer at felling bare kan skje dersom rovviltet er i ferd med å angripe eller angriper bufeet/tamreinen, jf. Ot.prp.nr.54 ( ) s. 24. Dette viser at fellingsadgangen bare omfatter tilfeller av akutt karakter, og videre at tilstedeværelsen av rovdyr i et område der bufe eller tamrein beiter, ikke er tilstrekkelig for å felle rovvilt, jf. Ot.prp.nr.54 ( ) s. 13. ( ) Høyesterett har slått fast at uttrykket «under direkte angrep» må tolkes noe mer romslig enn det som kan sies å følge av en snever ordfortolkning, men dette må begrenses til tilfeller hvor et direkte angrep er umiddelbart forestående, jf. Rt » Ot.prp.nr.52 ( ) Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) «Uttrykket «under direkte angrep» innebærer at felling bare kan skje dersom rovviltet er i ferd med å angripe eller angriper bufeet/tamreinen, jf. Ot.prp.nr.54 ( ) s. 24. Dette viser at fellingsadgangen bare omfatter tilfeller av akutt karakter, og videre at tilstedeværelsen av rovdyr i et område der bufe eller tamrein beiter, ikke er tilstrekkelig for å felle rovvilt, jf. Ot.prp.nr.54 ( ) s. 13.» 6. På vegne av eieren: Ot.prp.nr.52 ( ) Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) «Det er bare eier av bufe eller tamrein, ev. en som opptrer på vegne av eieren, som kan avlive vilt etter denne bestemmelsen. Med «eier» menes eier av de dyr (bufe, tamrein) som utsettes for fare. Formuleringen «en som opptrer på vegne av eieren» omfatter den eller de personer som har fått eller påtatt seg ansvar for å se etter dyrene, f.eks. gjetere. Det er ikke noe krav om at den som opptrer på vegne av eieren har fått dette i form av en skriftlig fullmakt eller lignende.» Det samme følger av merknadene til utvalgets forslag til naturforvaltningslov i NOU 2004:28 Naturmangfoldloven (Kapittel 25, Kapittel III. Artsforvaltning, 17). 7. Svensk rett: Jaktförordningen (1987:905) lyder:

6 Advokatfirmaet Lund & Co DA Side 6 av 6 28 Om något av rovdjuren björn, varg, järv eller lo angriper tamdjur eller om det finns skälig anledning att befara ett sådant angrepp, får åtgärder vidtas för att skrämma bort rovdjuret. Rovdjur som avses i första stycket får dödas av ett tamdjurs ägare eller vårdare för att skydda tamdjuret 1. när rovdjuret angriper och skadar tamdjuret eller om det är uppenbart att ett sådant angrepp är omedelbart förestående, 2. om det finns skälig anledning att befara ett angrepp på tamdjuret och dödandet sker i omedelbar anslutning till att rovdjuret har angripit och skadat eller dödat tamdjur, eller 3. om rovdjuret befinner sig inom inhägnat område avsett för skötsel av tamdjuret och det finns skälig anledning att befara ett angrepp där. Rovdjuret får bara dödas när det inte går att skrämma bort rovdjuret eller på något annat lämpligt sätt avbryta eller avvärja angreppet. Åtgärder enligt andra stycket 3 får, när det gäller lo, vidtas även för att skydda vilt som hålls i vilthägn eller liknande anläggning enligt 41 a. Förordning (2009:310) Da det i forbindelse med en endring av nødvergeretten i naturmangfoldloven i 2010 ser ut til at mange høringsinnspill viste til svensk rett, kommenterte departementet den svenske ordningen i et eget underkapittel (Prop.75 L ( ). Departementet skriver her at: «For alle de tre alternativene er det et vilkår at det ikke er mulig å avverge angrepet på annen måte, for eksempel ved å skremme bort rovdyret»