Oslo kommune Byrådsavdeling for eldre, helse og sosiale tjenester

Transkript

1 Oslo kommune Byrådsavdeling for eldre, helse og sosiale tjenester Dato: Oslo kommune avgir følgende høringsuttalelse: 1. Innledning Oslo kommune viser til høringsbrev fra Justis- og beredskapsdepartementet av 24. mai 2017, hvor det bes om innspill til Særdomstolsutvalgets utredning, NOU 2017:8 Særdomstoler på nye områder? Høringsfristen er 1. desember Kommunen er positiv til at behandlingen av saker om barn, både etter barneloven og barnevernloven, er grundig vurdert av Særdomstolsutvalget. Avgjørelser i saker som vedrører barn har stor betydning for barn og foreldre, og det er viktig at sakene både ender med et riktig materielt resultat og behandles på en forsvarlig, skånsom og trygg måte for barnet. Kommunen er videre glad for at utvalget har foretatt en bred gjennomgang av de ulike hensynene som gjør seg gjeldende ved valg av modell for fremtidig behandling av barnesakene. Utredningen viser at valg av modell reiser flere spørsmål av både prinsipiell, prosessuell og materiell karakter. Oslo kommunen vil understreke viktigheten av å innhente kunnskap fra barn og unge som har relevant erfaring i vurdering av fremtidig ordning. 1.1 Oslo kommunes ståsted for arbeid med barn og unge Oslo kommune mener det må legges stor vekt på barn og unges synspunkter når ny ordning skal utformes. Det er de som har kjent på kroppen hvordan systemet virker, og de som skal leve videre etter at avgjørelsene er fattet. Det er klokt å erkjenne at barn og unges stemmer ofte får liten innflytelse når tunge juridiske og administrative systemer skal meisles ut. Det må vi forsøke å unngå. Oslo kommune er opptatt av å ivareta hensynet til barns beste. Barn må bli hørt og få delta i egen sak så langt som mulig. De må få god og forståelig informasjon og oppleve at de tas på alvor som subjekter. Barn skal ikke alltid ha gjennomslag, men barn skal alltid føle seg trygge, respektert og ivaretatt. Dette er et voksenansvar, og det er et særlig ansvar for dem som skal utforme systemene. Det må bli rom for de voksne til å gjøre denne jobben på ordentlig måte. I et system som fylkesnemnd og domstoler er det lett at barn blir fremmedgjort og føler seg utrygge. Den viktigste jobben handler om å sikre barns grunnleggende behov i en prosess som

2 kan være både smertefull, skummel og til og med farlig for barnet. Oslo kommune har ikke landet på en modell, men er mest opptatt av hvilke hensyn som må ivaretas. Aller viktigste er at avgjørelsene som skal tas, tas på en måte som gjør at det er trygt for barnet, og at avgjørelsene som fattes virkelig blir til barnets beste. Oslo kommune er opptatt av at det må være god barnefaglig kompetanse, og prosessen må være tilpasset barns særlige behov, inkludert for å få en rask avklaring. Videre må det tilstrebes at konflikter dempes, framfor å spisses. 1.2 Oslo kommunes kommentarer til utredningen Oslo er bekymret for at svært mange barn og unge har lite tillit til fylkesnemnda. Dette gjelder både hvordan barnet møtes i nemnda, hvilken betydning barnets erfaringer og ønsker harfor prosessen og hvilken betydning det har for avgjørelsene som tas. Dette gjelder også foreldrene. Evaluering gjort i 2015 (Oxford Research), og undersøkelser Forandringsfabrikken har gjort blant unge med erfaring fra fylkesnemnd ( ), viser dette. Oslo kommune er kjent med at Forandringsfabrikken og deres barnevernproffer har gitt råd til domstolsapparatet når det gjelder barneperspektiv i domstolsbehandling. Disse rådene bør ses til uansett hvilken løsning som blir valgt. Ettersom kommunen håndterer barnevernssakene (og ikke foreldretvister/såkalte fordelingssaker), vil Oslo kommunes kommentarer i hovedsak være knyttet til barnevernssakene. Kommunen vil også knytte noen kommentarer til om Utlendingsnemnda (UNE) bør erstattes av en forvaltningsdomstol for utlendingssaker. 2. Hvilken modell bør velges? Fylkesnemndsmodellen vs. tingrettsmodellen/særdomstol. Utvalget går inn for å avvikle fylkesnemndsmodellen og foreslår at barnevernssakene i stedet skal behandles av noen utvalgte tingretter med dommere som har gjennomgått en spesiell opplæring, eller av en nyopprettet særdomstol. Oslo kommune er usikker på om fylkesnemndsmodellen bør avvikles. Det er flere grunner til dette. En av de viktigste grunnene er at det er vår erfaring at fokuset på barnet er sterkest i nemnda. I lagmannsrettene synes dette å være dreid mer i retning av et foreldrefokus (inngrep i foreldrenes rettigheter), hvor barna kan bli skadelidende. Dette antas å ha sammenheng med at jo høyere opp i rettssystemet saker behandles, jo større er fokuset på sakens prinsipielle sider. I anledning denne høringen har Oslo kommune gjennomført et møte med kommunens barneverntjenester. De fleste barneverntjenestene var representert her, og de var tydelige på at fylkesnemnda generelt har høyere kompetanse i barnevernfaglige spørsmål, enn tingretten. Utvalget peker også selv på at den barnefaglige kompetansen i fylkesnemndene er god, og at de 2

3 enkelte sakene undergis en forsvarlig behandling. Det vises blant annet til side 174 i utredningen, hvor følgende fremgår: «De profesjonelle aktørene er samstemte om at fylkesnemndene gjennomgående har god kompetanse, både for de barnefaglige og de rettssikkerhetsmessige sidene ved behandling av saker om tvang etter barnevernloven. Utvalget slutter seg også til tidligere vurderinger av at fylkesnemndene generelt oppfyller de kravene til forsvarlig saksbehandling som barnevernssakene krever.» Etter Oslo kommunes erfaring er det betydelig og verdifull spesialkompetanse som er opparbeidet innenfor barnevernsfeltet i fylkesnemndene. Oslo kommune går med en rekke barnevernssaker i nemnda og i tingretten, og det er våre tjenesters erfaring at fylkesnemnda, slik ordningen er i dag, i praksis fungerer godt. Samtidig må vi ta innover oss at det er ulik oppfatning om dette, avhengig av hvilket ståsted man har. Vi må være ydmyke nok til å erkjenne at det som ut fra et voksent-/ekspertiseståsted kan virke godt, like fullt kan virke både fremmedgjørende og utrygt for andre. Spesielt viktig er det for Oslo kommune, som er med i Mitt Liv, hva barn og unge sier selv om erfaringene de gjør seg. Det er kommunens holdning at departementet må arbeide nøye og grundig i samarbeid med barn og unge selv, før man treffer valg av ny modell, og hva slags innhold den skal ha. Vår erfaring er at det viktigste for barn og unge er at avgjørelsene som fattes, tas på en måte som gjør at det er trygt for barnet og at barnets erfaringer og ønsker blir utgangspunkt for vurderingen av hva som er barnets beste. Reell medvirkning, trygghet, forutsigbarhet og kortest mulig ventetid er avgjørende. Dette må ivaretas uavhengig av valg av modell. [ ] Utvalget har særlig pekt på uavhengighet og tillit, som innvendinger mot fylkesnemndsmodellen. Det vises blant annet til side 21 i utredningen: «Reguleringen av fylkesnemndas uavhengighet er imidlertid utydelig. Dette gir et svakt utgangspunkt for å etablere tillit til at fylkesnemndene treffer avgjørelser på uavhengig basis. At barnevernet og fylkesnemndene tilhører samme sektor, bidrar også til utydelighet om dette. Særlig fordi prinsippet om uavhengighet da ville komme tydeligere til uttrykk, antar utvalget at tilliten til fylkesnemndene generelt i befolkningen ville vært noe høyere dersom disse nemndene formelt sett var domstoler Etter utvalgets syn er beslutningstakernes kompetanse og tilliten til avgjørelsesorganet, det sentrale for vurderingen av hvilket organ som bør behandle barnesakene.» 3

4 Den manglende tilliten og uavhengigheten er også trukket frem og behandlet under punkt i utredningen: «Etter utvalgets syn kan det problematiseres om fylkesnemndene er tilstrekkelig uavhengige vis a vis forvaltningen til at de kan klassifiseres slik. Det er riktignok forutsatt i forarbeidene til barnevernloven at fylkesnemnda skal være et frittstående organ som er unntatt fra departementets instruksjonsmyndighet, og som skal arbeide etter de samme saksbehandlingsregler som domstolene. Og i praksis er det lagt til grunn at fylkesnemndene ikke kan instrueres, verken i den enkelte sak eller om alminnelig lovtolkning, skjønnsutøvelse og saksbehandling, og at nemndenes vedtak kun kan bringes inn for domstolene for overprøving. Fylkesnemndenes uavhengighet er imidlertid ikke uttrykt i lovs form.» Når det gjelder uavhengighet vil kommunen bemerke at fylkesnemndene utvilsomt er ment å være uavhengige og i praksis også er det. I behandlingen av de konkrete sakene er ikke fylkesnemndene underlagt departementets (eller andres) instruksjonsmyndighet, og det er ingen begrensninger i deres avgjørelsesmyndighet. Dette fremgår også av utredningen, men utvalget peker på problemet med at denne uavhengigheten ikke er nedfelt i lovs form. Oslo kommune mener at fylkesnemndas uavhengighet med fordel kan tydeliggjøres gjennom lov. Utvalget peker videre på at opprettelsen av Sentralenheten for fylkesnemndene har svekket preget av uavhengighet. Det vises til at det ikke på samme måte som for Domstoladministrasjonen er gitt begrensninger i lov eller stortingsvedtak om adgangen til å instruere Sentralenheten for fylkesnemndene. Kommunen ser behovet for at denne uavhengigheten befestes på en tilsvarende måte som for Domstoladministrasjonen. Kommunen mener at fylkesnemndsledernes uavhengige stilling ytterligere kan understøttes gjennom lov på lik linje som for dommere. Vi viser til at embetsdommere utnevnes av Kongen i statsråd og er uavsettelig etter Grunnloven 22 annet ledd, mens fylkesnemndsledere er tjenestemenn som er omfattet av de alminnelige bestemmelsene om oppsigelse og avskjed. Dersom dette anses å være et problem for uavhengigheten og tilliten, er det kommunens syn at dette kan og bør avhjelpes. I lys av redegjørelsen ovenfor mener kommunen at uavhengigheten til nemndene kan styrkes og synliggjøres også ved mindre inngripende tiltak enn en fullstendig omlegging av strukturen. Tilsvarende gjelder for den påpekte manglende tilliten. I relasjon til tillitsaspektet, vil kommunen for det første bemerke at det på side 145 i utredningen fremgår at tilliten til fylkesnemndene er «svært høy» blant de profesjonelle aktørene (dvs. barnevernet, advokater, lekmedlemmer og fagkyndige medlemmer). Utvalget slutter seg samtidig til tidligere vurderinger av at fylkesnemndene generelt oppfyller de kravene til forsvarlig saksbehandling herunder til kontradiksjon, grundighet, kritisk vurdering og åpenhet, som sakene krever. Men igjen: De private partene har mindre tillit til fylkesnemndene enn de profesjonelle aktørene. Samtidig fremgår det av utredningen at undersøkelser viser at foreldrene heller ikke har tillit til rettsavgjørelser der de ikke gis medhold. Det er like fullt 4

5 alvorlig informasjon som kommer fram i evalueringen til Oxford Research. De har særlig identifisert tre utfordringer når det gjelder barnets beste og barns rettssikkerhet: det er en økende andel saker som bringes inn til domstolene utfordringer med ordningen med barnets talsperson barna opplever fylkesnemnda som en stor påkjenning. «Barna som er intervjuet og har hatt saker i fylkesnemnda har opplevd sakene som en stor påkjenning. Derfor mener flere av barna at flere saker burde vært avgjort utenfor nemnda, i samarbeid med barnevernet. Ved å unngå at så mange saker avgjøres i fylkesnemnda, vil det føre til en mindre belastning på barnet». (s. 24, Oxford Research) I tilknytning til drøftelsen av uavhengigheten og tilliten til fylkesnemndsmodellen, er det også pekt på at fylkesnemndene er forvaltningsorganer (og ikke domstoler), som treffer vedtak (og ikke avsier dommer). Kommunen vil vise til at avgjørelsene i all hovedsak fattes etter muntlige forhandlinger, og at sakene i stor grad behandles etter samme regler som i tingretten, jf. barnevernloven Blant annet foregår forhandlingsmøtet på tilsvarende måte som en hovedforhandling i en sivil tvist, jf. barnevernloven 7-15, jf. tvisteloven Forhandlingsmøtet er basert på kontradiksjon, muntlighet og bevisumiddelbarhet. Grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper er således ivaretatt etter fylkesnemndsmodellen. Nemndsvedtakene har også mye til felles med dommer. Kommunen vil videre peke på at hvilke typer organer som treffer avgjørelsene, og hva disse avgjørelsene benevnes, bør være av underordnet betydning så lenge nemndene de facto og reelt er uavhengige og ikke kan instrueres. Om organene er underordnet departementet eller ikke, bør ikke være utslagsgivende for den modellen som velges. For barn og unge er effektiv og rask tid til behandling særdeles viktig. I denne sammenhengen vil Oslo kommune også peke på at fylkesnemndene ikke bare behandler omsorgsovertakelser, men også klager over akuttvedtak (hastevedtak). Akuttvedtak skal dessuten godkjennes av en fylkesnemndsleder innen 48 timer. Tingrettene er ikke organisert for å hastebehandle slike saker, og det må være en forutsetning at dette blir mulig, dersom ansvaret skal overflyttes. En rask avgjørelse er viktig for partenes rettssikkerhet i så inngripende saker som dette, og ikke minst er en effektiv og skånsom prosess viktig med hensyn til barnet med tanke på forutsigbarhet og barnets mulighet for å få slå seg til ro. En reform hvor fylkesnemndssakene flyttes til tingrettene eller en ny særdomstol, vil videre føre til at lagmannsretten blir anneninstans i barnevernssakene. Lagmannsrettene må i tilfelle bli satt i stand til å behandle disse med en tilstrekkelig høy fremdrift. I lys av belastningen som er i lagmannsrettene i dag (svært lang saksbehandlingstid, særlig i Borgarting lagmannsrett), vil dette medføre betydelige kostnader og store omlegginger av hele rettssystemet. Det er kommunens syn at skulle disse sakene bli overført til en særdomstol eller tingrettene i tråd med utvalgets forslag, uten at det samtidig foretas store overføringer til lagmannsrettene, vil dette 5

6 utgjøre et betydelig rettssikkerhetsproblem for de involverte partene. Barnets interesser vil kunne bli skadelidende. Dersom lagmannsrettene i fremtiden skal behandle det store antallet saker, hvor vesentlig psykologfaglig sakkyndighet og bevisspørsmål har betydning, bør sammensetningen av retten vurderes nærmere. Etter kommunens syn må da lagmannsrettene tilføres mer barnefaglig kompetanse. Utredningen trekker frem de såkalte dobbeltsporsakene som en grunn for å avvikle fylkesnemndene og overføre barnevernssakene til tingrettene eller en særdomstol. Det legges til grunn at det er bedre at foreldretvister og barnevernssaker behandles sammen. Kommunens merknader knyttet til dobbeltsporsakene, vil behandles under punkt 3. Under punkt 4 vil som nevnt kommunens forslag til tiltak i fylkesnemndene som vil kunne styrke barnets stilling og tilliten til nemndene, kommenteres. 3. Særlig om de såkalte «dobbeltsporsakene» Utvalget har pekt på at barnesakene (dvs. foreldretvister og barnevernssaker) vil kunne behandles samlet ved den foreslåtte tingrettsmodellen eller ved at det opprettes en egen særdomstol, noe som antas å være en fordel. Til dette vil kommunen peke på at det kun er et fåtall av barnevernssakene Oslo kommune prosederer, hvor det samtidig pågår en foreldretvist for tingretten. De såkalte dobbeltsporede sakene oppleves dermed ikke som et utstrakt problem i praksis. Dette bekreftes av de undersøkelsene utvalget har gjort. På utredningen side 152 fremgår det at det relativt lave antallet av slike saker ikke kan begrunne omfattende organisatoriske endringer, en vurdering som kommunen deler. Kommunen ser samtidig at det er flere fordeler ved å samordne foreldretvistene og barnevernssakene. Gitt barnekompetansen fylkesnemndene allerede besitter, med et fokus på barnets beste, er det kommunens syn at fylkesnemndene vil kunne være godt egnet også for å behandle barnelovsakene. Men igjen: Også en slik modell vil forutsette endringer i måten sakene behandles på, slik at barna kan føle seg trygge, respekterte og ivaretatt. I relasjon til samordning/harmonisering av regelverket i barnesakene, er det kommunens syn at spørsmålet om nemnda bør gis adgang til å overføre fast bosted mellom foreldre dersom vilkårene for omsorgsovertakelse overfor bostedsforelderen er oppfylt, bør innføres i det minste utredes ytterligere. Det er lite hensiktsmessig at barneverntjenesten skal måtte iverksette tvangsvedtak overfor bostedsforelderen dersom den andre forelderen har tilstrekkelig omsorgsevne. I tillegg har barneverntjenesten i Oslo gitt uttrykk for at dagens ordning med 6

7 midlertidig plassering (flytting) i fosterhjem hos biologisk forelder fremstår som kunstig. I alle tilfelle bør det utarbeides felles retningslinjer og klare regler for hvorledes dobbeltsporsakene bør behandles for å sikre bedre samordning og løsninger som er til barnets beste. Blant annet viser erfaring fra barneverntjenesten at det kan være utfordringer knyttet til å forstå rekkevidden av reglene om taushetsplikt og informasjonsutveksling, som med fordel kan klargjøres. Oslo kommune viser i denne sammenhengen også til punkt 4.6 nedenfor. 4. Tiltak som vil kunne styrke tilliten til fylkesnemndsmodellen Oslo kommune har som nevnt omfattende erfaring med å prosedere barnevernssaker for nemnda og i tingretten. Et alternativ til å endre hele strukturen for behandlingen av sakene, er å se på muligheten for å gjøre endringer i fylkesnemnda som kan bidra til å øke tilliten og eventuelt uavhengigheten til nemndene. I lys av kommunens erfaring med disse sakene, pekes det i punktene nedenfor på konkrete tiltak som Oslo kommune mener med fordel bør vurderes/utredes. 4.1 Mer barnefaglig kompetanse ved høring av barn i fylkesnemnda Oslo kommune vil understreke at barnets mening og rett til å bli hørt er et viktig prinsipp i barnevernssakene. Barn må få delta som samarbeidspartnere i alle sider av barnevernets arbeid, inkludert i fylkesnemnds- og domstolsapparatet. Dette må være av avgjørende betydning ved utforming av en ny modell, uavhengig av om domstolene eller fylkesnemnda blir valgt. Det er alvorlig at barna som er intervjuet i forbindelse med Oxford Research sin evaluering, og mange av proffene Forandringsfabrikken har snakket med, gir så klart uttrykk for at de har opplevd behandlingen i nemnda som en stor påkjenning. Det er derfor av stor betydning at høring av barnet skjer på en slik måte at barna og de øvrige aktørene og partene har tillit til gjennomføringen og det som fremkommer. Kommunen vil vise til at når fylkesnemnda skal høre barn, oppnevnes en talsperson for barnet, jf. barnevernloven 7-9. Tingrettene har ikke en tilsvarende hjemmel for å oppnevne talsperson for barnet. Dette medfører at det er opp til den enkelte dommer å avgjøre hvordan barnet skal høres. Noen ganger viderefører tingretten talspersonordningen, mens andre ganger ønsker dommeren å snakke med barnet selv. Når dommeren selv hører barnet kan dette forhindre at potensielt viktig informasjon går tapt på veien fra barna til avgjørelsesorganet, og samtidig medfører det at partenes prosessfullmektiger ikke gis anledning til å stille spørsmål til vedkommende som hadde samtalen med barnet. Kommunen mener det er nødvendig å lytte nøye til proffenes råd om å endre ordningen med barnets talsperson, og erstatte den med en «trygghetsperson». Dette er proffene svært tydelige på, og det er først og fremst barna som kan si om en slik ordning virker rettssikker for dem. Det er også grunn til å peke på at tingretten har andre metoder for å høre barnet og å dokumentere 7

8 fra samtalen, og at barnet dermed kan risikere å bli hørt av forskjellige personer i løpet av prosessen. Det er kommunens syn basert på erfaring at barnet i større utstrekning bør skånes for den ekstra påkjenningen det vil innebære å snakke med flere forskjellige personer i forbindelse med en og samme sak. Oslo kommune vil også påpeke at det rent unntaksvis kan tenkes at det er til barnets beste ikke å bli hørt. Særlig gjelder dette hvis det vurderes at høring av barnet utsetter barnets psykiske helse for fare/risiko for re-traumatisering eller lignende. Et eventuelt unntak fra å høre barnet må faglig begrunnes og dokumenteres. 4.2 Er det behov for mer sakkyndighet i nemnda? Oslo kommune deler utvalgets vurdering av de dilemmaer som kan oppstå med hensyn til når det skal oppnevnes sakkyndig i barnevernssaker og hvem dette i så fall skal være. Oslo kommune har erfart at det ikke sjelden oppnevnes sakkyndig for tingretten når nemndas vedtak begjæres overprøvd, til tross for at nemnda har ansett saken for å være tilstrekkelig opplyst. Oslo kommune er kritisk til sakkyndigordningen, og mener den bør erstattes av større tverrfaglighet i tjenesten, evt. tverrfaglige utredninger (se under). Oppnevning av sakkyndig i barnevernssaker bør uansett kun være aktuelt og nødvendig der saken byr på særlige vanskelige eller utfordrende spørsmål, som ikke kan utredes gjennom en ordinær barnevernfaglig kartlegging og via den fagkyndige beslutningstakeren/dommeren i fylkesnemnda/tingretten. Det er videre Oslo kommunes syn at det bør tilstrebes en ensartet praksis for når det er nødvendig og formålstjenlig å oppnevne sakkyndig for å belyse saken utover det barneverntjenesten med sin fagkyndighet har utredet. Videre mener Oslo kommune at dersom saken ikke er tilstrekkelig opplyst, bør den sakkyndige utredningen igangsettes for nemnda som førsteinstans. De sakkyndige bør da velges ut fra listen over sakkyndige i barne- og familiesaker. Oslo kommune deler for øvrig utvalgets vurdering av at oppgaven med å administrere listen bør ligge til et forvaltningsorgan, og ikke til psykologforeningen. Det er kommunens syn at en slik ordning bedre vil sikre at listen er basert på en kvalitetsnorm. Ettersom konklusjonen i de enkelte rapportene tillegges stor vekt av avgjørelsesorganet, er det viktig at samme kvalitetsnorm følges av alle de sakkyndige. Etter dagens ordning opplever kommunen variasjon i kvaliteten på den sakkyndiges arbeid. Oslo kommune mener at dersom ordningen med sakkyndige skal videreføres, må det stilles krav til barnesakkyndige. ogdet må forskes mer på barnesakkyndig arbeid. Forskningen bør også dreie seg om å finne ut når og i hvilken grad det er behov for sakkyndig. Oslo kommune mener det er grunn til å se på om det i større grad burde legges til rette for tverrfaglige utredninger fremfor å bruke sakkyndige. I en sakkyndigordning bør det vurderes om det burde være en offentlig betalingsordning der sakkyndig ikke betales av barneverntjenesten i den enkelte sak. Dette for blant annet for å sørge for at den sakkyndige oppleves som nøytral og ikke betalt for å understøtte barneverntjenestens vurderinger i saken. Oslo kommune mener at det er behov for å kvalitetssikre bruken av sakkyndige i barnevernssaker, samt til forslaget om at det bør vurderes å etablere en egen spesialitet for barnesakkyndig arbeid. Uansett må barn og unges erfaringer med ordningen være svært viktige for den videre utviklingen. 8

9 4.3 Forelegge kommunens sakkyndigrapporter for barnesakkyndig kommisjon Det er Oslo kommunes syn at det trolig vil styrke tilliten og uavhengigheten til fylkesnemndene dersom de sakkyndige rapportene som er utarbeidet av kommunens egne psykologer, forelegges den barnesakkyndige kommisjon på tilsvarende måte som rapportene til eksterne psykologer. Dette vil gjøre at også kommunens egne psykolograpporter underlegges en profesjonell og ekstern vurdering før saken skal behandles i nemnda. Oslo kommune har erfart at private parter opplever det som en urimelig forskjellsbehandling at kommunens rapporter ikke forelegges barnesakkyndig kommisjon på tilsvarende måte som de rapportene de private parter har innhentet. En slik uavhengig gjennomgang av rapportene vil kunne føre til at private parter får større tillit til rapportens objektivitet. I denne sammenhengen bør det imidlertid pekes på at ved en slik ordning vil det bli et større press på barnesakkyndig kommisjon, som igjen kan føre til at det tar lengre tid å få avviklet sakene. Dette er et relevant mothensyn som bør tas med i vurderingen, da hensynet til barna tilsier at det bør sikres god fremdrift i barnesakene. Ved en eventuell endring, bør det gis mer ressurser til ordningen slik at fremdriften ikke hindres. 4.4 Fylkesnemnda bør få ansvaret for å oppnevne tolker på tilsvarende måte som tingrettene Når saken behandles i førsteinstans (fylkesnemnda) er det barneverntjenestenes ansvar å sørge for at det oppnevnes tolk. I en ankebehandling til tingretten er det derimot tingretten som oppnevner tolker. Det er kommunens vurdering at fylkesnemnda bør ha ansvaret for å oppnevne tolkene, på samme måte som tingretten. Dette vil sikre større grad av tillit og uavhengighet, og skape større avstand mellom barneverntjenesten og fylkesnemnda. 4.5 Krav om barnefaglig kompetanse for advokatene Det er Oslo kommunes syn at de private partene bør få særlig kvalifisert advokatbistand i barnesakene (både i barnevernssakene og i saker om foreldretvister). Dette er svært inngripende saker for foreldrene, og det er viktig at de sikres forsvarlig bistand under saken, slik at saken blir tilstrekkelig opplyst og deres interesser ivaretatt på en god måte. Kommunen mener at dersom partene får god bistand i førsteinstans, kan de private parters opplevelse av prosessen bedres, ved at de har blitt lyttet til og fått sitt syn tilstrekkelig belyst. Dette igjen kan føre til at færre saker begjæres overprøvd. Det er kommunens syn at det er store forskjeller mellom kompetansen til de ulike advokatene innenfor barnevernsfeltet i dag, og at dette ikke bør være utslagsgivende for om de private parter «vinner» eller «taper» en sak. De samme argumentene gjelder der barn har egne partsrettigheter. 4.6 Partsrettigheter og avgrensning av saksbegrepet Erfaring viser at det ikke alltid er sammenfall mellom hvem som har partsstatus i 9

10 nemndssakene og hvem som har det i tingrettssakene. Det er heller ikke alltid klart hva som anses å være én barnevernssak. Blant annet har enkelte samværssaker, som har gått hver for seg i nemnda, blitt forent til felles behandling i tingretten. Videre har saker om overprøving av vedtak om omsorgsovertakelse og samvær som gjelder samme barn blitt behandlet hver for seg i nemnda, for deretter å bli forent til felles behandling i tingretten. Kommunen mener at det er et behov for en nærmere presisering og avklaring av hva som utgjør én sak og hvem som er parter i denne saken, slik at det blir en lik praktisering i fylkesnemnda og tingretten i relasjon til dette. Hensynet til et best mulig avgjørelsesgrunnlag må stå sterkt når hensynet til barnets beste er det sentrale for rettens vurderinger. Sak LB kan være et illustrerende eksempel på dette problemet. 4.7 Særlig om akuttsakene Det er Oslo kommunes erfaring at akuttsakene generelt undergis en grundigere behandling i tingretten (dvs. ankeinstansen) enn i nemnda. Samtidig vil det ikke alltid foreligge en reell toinstansbehandling i disse sakene, ettersom nemnda ofte vil ha berammet og avgjort hovedsaken før tingretten har rukket å ta stilling til den rettslige overprøvingen av akuttvedtaket. Oslo kommune støtter utvalget i at det må være et mål at barnevernssaken undergis en grundigst behandling i førsteinstans, noe som også bør gjelde for akuttvedtakene. Kommunen mener at det kan reises spørsmål ved om de private parters rettssikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt under dagens system i nemnda. På den andre siden er fylkesnemnda organisert og rede til å håndtere disse sakene raskt. I lys av dette mener Oslo kommune at det kan være formålstjenlig å vurdere tiltak som kan føre til at akuttsakene blir grundigere belyst i nemnda, uten at dette går på bekostning av at avgjørelsene treffes raskt og uten unødig opphold. Kommunen vil peke på at det eksempelvis kan settes av noe mer tid til behandling av disse sakene i nemnda, med noe mer bevisførsel. En grundigere behandling vil øke barnas og foreldrenes tillit til at saken blir undergitt en forsvarlig behandling også i førsteinstans, og trolig føre til at færre akuttsaker begjæres overprøvd. 5. Noen merknader knyttet til opprettelsen av en særdomstol Dersom det skulle vise seg at eventuelle avbøtende tiltak, ref. ovenfor i punkt 3 og 4, ikke fører til at fylkesnemndene fremstår som mer uavhengige, eller at befolkningen likevel ikke får tilstrekkelig tillit til fylkesnemndsmodellen, ser kommunen at det også er visse fordeler ved å opprette en særdomstol for barne- og familiesaker. Det vises her til utvalgets vurderinger. Oslo kommune mener imidlertid at en eventuell særdomstol for barnesaker hierarkisk bør legges på nivået under tingrettene, med ankeadgang til tingrettene. På en slik måte vil fordelene ved fylkesnemndsordningen kunne videreføres gjennom en særdomstolsmodell. Barneperspektivet vil også opprettholdes ved en slik løsning. 10

11 Oslo kommune er kjent med at Regjeringen nylig har nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede domstolenes organisering, og mener at konsekvensene av etableringen av en slik særdomstol, bør tas med i arbeidet til dette utvalget. Det er kommunens syn at det vil være i barnets interesse at en så viktig beslutning ikke fattes forhastet, og uten at det er foretatt gode og kvalitetssikrede konsekvensutredninger. Kommunen er enig med utvalget i at det avgjørende uavhengig av hvilken modell som velges, er at beslutningstakerne har tilstrekkelig barnefaglig kompetanse og tillit i befolkningen. I tillegg fremheves nok en gang viktigheten av barneperspektivet. 6. Forvaltningsdomstol for utlendingssaker Utlendingsnemnda (UNE) har et stort ansvarsområde der nemda også er en klageinstans for alle Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak som første instans etter utlendingsloven. UNE behandler årlig ca klagesaker og står som forvaltningsorgan i en særstilling når det gjelder antall saker. Oslo kommune vil påpeke noen bekymringsfulle forhold ved UNEs arbeid: at det kan se ut til at det er manglende tillit til UNE, blant annet hos deres brukere, mens den generelle tilliten til domstolene i Norge er høy at organisasjoner og advokater har kritisert saksbehandlingen i UNE, særlig med tanke på at det gis lite mulighet til å fremlegge sin sak muntlig for nemnda at det ikke tas nok hensyn til barns rettssikkerhet og om det er tilfredsstillende barnefaglig kompetanse til å høre barn at departementet styrer UNE gjennom instrukser, tildelingsbrev og styringsdialog Utvalget drøfter alle disse forholdene i sin innstilling, men konkluderer likevel med at det ikke vil tilrå at det opprettes en egen forvaltningsdomstol for utlendingssaker. Utvalgets konklusjon bygger blant annet på følgende: «Om det organet som behandler klagesaker på utlendingsfeltet skal være undergitt instruksjonsmyndighet.». Når det gjelder UNE er praksis etter lovendringer høsten 2015, at UNE er underlagt en mer inngående form for politisk styring enn det som etter Grunnloven kan gjøres for en domstol. «Den andre hovedgrunnen er synet på behov for politisk styring som preger utlendingsfeltet.» (side 351). Utvalget legger til grunn at om nemda gjøres til en forvaltningsdomstol, vil det innebære begrensninger til fremtidig styring av et politisert samfunnsområde. Oslo kommune mener at disse grunner nettopp underbygger at det bør opprettes en forvaltningsdomstol for utlendingssaker. Når det skal fattes avgjørelser om så alvorlige forhold som en persons tilhørighet og eventuelle fremtid i Norge, skal behandlingen gjøres av en uavhengig rettsinstans som behandler saker i forhold til gjeldende lover og forskrifter og uavhengig av sittende regjeringer. Norge er ett av landene i Europa som returnerer flest enslige mindreårige til hjemlandet eller 11

12 gir midlertidig opphold frem til fylte 18 år. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), kritiserte i april 2016 for flere av de varslede asylinnstrammingene som hun mente kan skade integreringen og bryte med Norges internasjonale forpliktelser. Norge er en rettsstat og behandling av asylsøknader skal være av en slik karakter at rettsikkerheten til individet ivaretas. Den skal være basert på lover som er vedtatt av Stortinget på området og i overenstemmelse med internasjonale konvensjoner som Norge er forpliktet til å følge. Oslo kommune Inga Marte Torkildsen Byråd for eldre, helse og sosiale tjenester Geir Lippestad Byråd for næring og eierskap Med hilsen 12