EYSTEIN HANSSEN GIFTSTRØM

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "EYSTEIN HANSSEN GIFTSTRØM"

Claus Mikalsen
8 år siden
Visninger:

2 EYSTEIN HANSSEN GIFTSTRØM

4 Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2011 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsideillustrasjon: Bison Design / Anita Myhrvold ISBN: ISBN: (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Postboks 6050 Postterminalen 5892 Bergen Telefon Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Bjørke Postboks 6050 Postterminalen 5892 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.

6 1 Otto Kamperud husket ikke hvor mange ganger tidligere han hadde truffet mannen som kom gående mot ham på den røde, støvete stien som buktet seg som en gyllen slange gjennom det frodige sørsudanske landskapet. Disciple kom alltid til fots. Otto hadde aldri sett ham benytte kjøretøyer, ikke engang en sykkel, og aldri sett ham bære skytevåpen. Kun macheten. Nå var det september 2011, nærmere to år siden det første møtet. Da hadde de vært overnervøse begge to, men det hadde vist seg å være ubegrunnet, og i løpet av forhandlingene hadde de utviklet et slags tillitsforhold. Otto myste mot den rødlige himmelen, dagen kom til å bli like varm som gårsdagen. Etter alle årene i Afrika hadde han vent seg til det varme klimaet, men likevel var han henvist til store mengder solkrem og en evig jakt på skygge og aircondition. De var ved grensen mellom Sør-Sudan og Kongo, og her hadde han med seg sine egne, rwandiske spesialsoldater som var trent opp av belgiske offiserer. Lederen for enheten var sersjant Mertens. Rwanderne hadde alskens akkrediteringer fra lokale og sentrale myndigheter i Sudan, sikkert også FN-papirer, men i realiteten var de rett og slett leiesoldater. Fem av geriljaens medlemmer ble alltid med lederen inn til møteplassen, og det samme antallet sikkerhetsfolk hadde Otto selv med seg, i tillegg til assistenten hans, Charlotte Gabon.

Nå var det september 2011, nærmere to år siden det første møtet.

7 Otto Kamperud betraktet geriljalederen Simon Peter Disciple. Navnet understreket hans tilhørighet til Gud, sa han, og han forlangte å bli tiltalt kun som Disciple. Alt han foretok seg, var, ifølge ham selv, Herrens vilje. På sine mange og voldelige raid i trianglet Uganda, Kongo og Sør- Sudan hadde Disciple og geriljaen hans, God s Freedom Fighters (GFF), i over tjue år voldtatt, drept og torturert sivilbefolkningen. De sporadiske geriljaraidene i grensetraktene mellom Uganda, Kongo og det nye Sør- Sudan nådde ikke opp på prioriteringslisten til FN. Derfor var det Norge som finansierte initiativet til organisasjonen Otto Kamperud jobbet for, Human Light. I sitt førtiniende år var Disciple spinkel, ikke spesielt høy, og hadde en utstudert rolig måte å føre seg på. Stemmeleiet var nasalt og behersket. Antrekket var, som alltid, militært; jakka amerikansk jungle fatigues, buksene så ut til å være en tilsvarende kinesisk variant. Otto skjønte fremdeles ikke hvordan denne mannen kunne være ansvarlig for alle grusomhetene han hadde begått, og samtidig framstå som en from forkynner av Guds tro. De hilste, og Otto viste vei inn i teltet de hadde slått opp tidligere samme morgen. En av kommandantene til Disciple ble med inn, det samme gjorde Charlotte. Disciple satte seg, og smilte til ham. «You have air time for me, man?» Som alltid. Konvolutten med GSM kontantkort til geriljalederen. Otto Kamperud var forberedt. «I have, commander. Lots of air time,» svarte Otto og gestikulerte mot dokumentmappen sin. Disciple satte seg ned overfor ham. «Du skuffer aldri, Otto.» «Vi kjenner hverandre godt etter hvert,» svarte Otto vennlig. Begge smilte, Otto pekte mot maten som var satt fram på bordet. «Ta endelig for dere,» sa han og nikket til Disciple og hans nestkommanderende, general Okemba, en svær ugander på nesten to

På sine mange og voldelige raid i trianglet Uganda, Kongo og Sør- Sudan hadde Disciple og geriljaen hans, God s Freedom Fighters (GFF), i over tjue år voldtatt, drept og torturert sivilbefolkningen.

8 meter. De forsynte seg av tandoorikylling, øl og ris. Otto snek seg til en rask kikk på klokka. Den var 08.30; de hadde halvannen time på seg før Disciple ville insistere på å dra tilbake inn i jungelen. Allerede nå kjente Otto den trykkende varmen bygge seg opp inne i teltet temperaturen måtte være godt over tretti grader og merket den stramme eimen av svette. Var de heldige, kom de til enighet om tre fire punkter i dag. «Carlsberg» sa Disciple med innlevelse og nøt den kalde drikken i fulle drag. Et dokument ble diskré lagt på bordet foran Otto. Charlotte hadde skrevet ut de siste oppdaterte opplysningene og argumentene. Hun var fra det nordlige Uganda selv, og var en av ytterst få acholier som hadde tatt utdanning i Kampala. «Oprah er effektiv som alltid,» bemerket Disciple. Charlotte minte ikke mye om Oprah Winfrey, men Disciple hadde gitt henne tilnavnet fordi hun hadde utdanning, som han sa, og når GFF kom til makten i Uganda, skulle hun få sitt eget tv-show. Disciple målte henne med øynene. «Gi meg Oprah, så skal vi legge ned våpnene for godt,» sa han og så alvorlig på Otto, som møtte blikket hans med samme alvor. Så brast de begge ut i høy latter. «Kvinner med universitetsutdanning passer ikke i GFF. De tar ikke oppvasken,» sa Otto. Begge lo høyt igjen. «Så, har du konvolutten til meg?» gjentok Disciple brått. «Air time?» Disciple pleide ikke å stresse dette før mot slutten av samtalen, under oppsummeringen av hva de hadde blitt enige om. Otto skottet raskt bort på Charlotte, hun gjorde et lite dobbelttapp med lillefingeren på bordet. Umerkelig for den som ikke kjente tegnet, men for Otto et signal om at heller ikke hun skjønte hvorfor Disciple gikk så raskt fram. «Det var da raskt?» spurte Otto. «Men du vil vel ha framdrift?» repliserte Disciple. «Selvsagt. Men skal vi ikke først gå gjennom punktene vi diskuterte

Allerede nå kjente Otto den trykkende varmen bygge seg opp inne i teltet temperaturen måtte være godt over tretti grader og merket den stramme eimen av svette.

9 ved forrige møte? Vi var vel nesten kommet gjennom betingelsene for våpenhvile, og et godt stykke på dokumentutkastet til The International Criminal Court hvor vi ber om at man oppgir stevningen og gjør deg til en fri mann. Det er mange formuleringer og punkter vi bør enes om.» Disciple betraktet ham med en selvsikker mine Otto ikke kjente igjen fra tidligere. «Disse møtene følger alltid samme prosedyre,» sa han. «Først høflighetsfraser, så litt fram og tilbake med bistands-mumbo jumbo», Disciple skakket spørrende på hodet, «og før diskusjonen går i lås på enkeltdetaljer, så kommer konvolutten på bordet, slik det alltid har gjort, og så enes vi til slutt om noen få punkter til.» Otto likte slett ikke utviklingen i samtalen. Disciple virket aggressiv, vanligvis var han ikke det. «Vis meg den skitne konvolutten, Otto,» fortsatte Disciple hvesende. «Det er jo derfor vi er her. Jeg får SIM-kort, du og Oprah får to nye kulepunkter til det fine dokumentet deres.» Disciple smilte, Otto klarte som vanlig ikke å se om smilet hånte ham eller var genuint. Han kokte innvendig, men la bånd på seg for ikke å sprekke. Tankene drev tilbake til møtet han hadde hatt på den norske ambassaden to år tidligere; han burde forstått at det neppe ville komme noe godt ut av dette forhandlingsprosjektet, og takket nei til å bli engasjert. «Tror du vi er en serviceorganisasjon?» spurte han anstrengt. Disciple lo høyt og voldsomt. «Jeg vet at Human Light er en serviceorganisasjon. For det oljerike landet du kommer fra, og alle rikingene som bor der, som feiter seg på oljen.» Otto tok inn over seg hva Disciple nettopp hadde sagt, og skjønte at det ikke var noe valg. Han så bekreftelsen i Charlottes ansikt også. De måtte bryte. Sette ned foten. Med en demonstrativ mine la Otto og Charlotte sammen papirene og reiste seg. Disciple ble sittende og le hånlig av dem. «Så våre bistandspartnere trekker seg tilbake? Hvor da? Til Norge?»

mann. Det er mange formuleringer og punkter vi bør enes om.» Disciple betraktet ham med en selvsikker mine Otto ikke kjente igjen fra tidligere. «Disse møtene følger alltid samme prosedyre,» sa han.

10 «Du gir oss ikke noe valg,» sa Otto oppgitt. Disciple holdt opp en hånd. Så førte han den til øret og krummet den for å lytte til en eller annen lyd. «Hører du det samme som meg?» spurte han tilgjort. Otto lyttet. Han hørte ikke annet enn lyden av bushen utenfor, og ristet usikkert på hodet. «Nei hva da?» Disciple skakket på hodet. «Skjebnen. Det er lyden av skjebnen jeg hører. Hvis du ikke hører noe, kan det kanskje være at du slett ikke har noen skjebne?» Teltluften føltes enda klammere. Otto kjente det med ett som om alt arbeidet han hadde gjort med å bygge opp et forhold til denne krigsherren den medisinske hjelpen, sporadisk og provisorisk skolegang til barnesoldatene når de ikke var i strid, forhandlingen om å få Disciple til å endre strategi alt dette kjentes nå irrelevant. «Jeg skjønner ikke hvor du vil nå,» forsøkte han. Disciple holdt hendene opp i en unnskyldende bevegelse. «Den skarpe forhandleren skjønner ikke?» Plutselig fór Disciples venstre hånd fram og trakk til seg Ottos dokumentmappe. Med langsomme bevegelser rotet han rundt i innholdet, og tok til slutt opp konvolutten. «Se der var den jo!» Disciple serverte et stivt smil. «La oss dra hjem til meg.» Otto så lamslått på ham. «Hv hva mener du? Du bor jo ikke noe sted?» Disciple lente seg inntil ham igjen. «Kanskje ikke i din forstand. Men hjemme for meg er der hvor macheten og mine yngste koner er.» Otto var rådvill. Hva var det Disciple egentlig planla? De måtte bort, såpass skjønte han. «La oss ta opp igjen tråden når du er klar for det,» førsøkte han vennlig. «Hvem har sagt jeg ikke er klar?» spurte Disciple. Otto kjente et støkk i mageregionen. Han fant ikke på noe å si. «Kanskje jeg ikke vil mer,» sa Disciple. Alt skjedde fort. Først slaget fra kolben til Okembas kalasjnikov mot

Hvis du ikke hører noe, kan det kanskje være at du slett ikke har noen skjebne?» Teltluften føltes enda klammere.

Like dokumenter

Livet til det lykkelige paret Howie og Becca blir snudd på hodet når deres fire år gamle sønn dør i en ulykke.

Livet til det lykkelige paret Howie og Becca blir snudd på hodet når deres fire år gamle sønn dør i en ulykke. RABBIT HOLE av David Lyndsay-Abaire Scene for mann og kvinne. Rabbit hole er skrevet både for scenen og senere for film, manuset til filmen ligger på nettsidene til NSKI. Det andre manuset kan du få kjøpt