ET BEST MULIG TILBUD TIL EN BILLIGST MULIG PENGE. Politiske og organisasjonsmessige utfordringer

Transkript

1 ET BEST MULIG TILBUD TIL EN BILLIGST MULIG PENGE Politiske og organisasjonsmessige utfordringer 1

2 FORORD Denne rapporten er del 2 av et større utredningsprosjekt som De Facto har utført for Tømrer og Byggfagforeningen (TBF). Den første delen av utredningen, Fagstolthet sjåvinisme eller betingelse for fagforeningsbevissthet ble levert i april Bitten Nordrik var ansvarlig for det arbeidet. Best mulig tilbud til en billigst mulig penge ble første gang presentert i mai På grunn av sykdom og behovet for å følge opp det arbeidet som ble satt i gang som en del av utredningsprosjektet i 2004, var det enighet med oppdragsgiver om at det skulle utarbeides en revidert utgave av rapporten i løpet av Rapporten ble presentert for styret i foreningen i desember 2005 og endelig oversendt januar I arbeidet med rapporten er det lagt stor vekt på å få de tillitsvalgte i tale. Det har skjedd gjennom intervjuer med fem tillitsvalgte og deltakelse på styremøtene i foreningen som diskuterte planene for De fem var tillitsvalgte for tømrere. Det hadde vært en fordel om det også hadde vært representanter for de andre faggruppene, men det er lite trolig at svarene hadde blitt vesentlig annerledes. Tellef Hansen har vært ansvarlig for arbeidet med denne rapporten. Bitten Nordrik har skrevet kapittel 3.1. Håndverksfagets betydning for fagorganiseringen. Vi takker alle som har bidratt til rapporten gjennom intervjuer, diskusjoner og gode råd. En spesiell takk til lederen av foreningen, Egil Mongstad, som alltid har stilt opp når vi trengte det. Oslo, januar 2006 Tellef Hansen 2

3 INNHOLD 0. INNLEDNING 1. UTFORDRINGER 1.1. ET KORT HISTORISK TILBAKEBLIKK De norske arbeidslivsrelasjonene etableres. Organisasjonene i arbeidslivet dominerende Det korporative system. Statens rolle styrkes Det norske systemet for arbeidslivsrelasjoner i en brytningstid. Markedsliberalisme og deregulering eller nye arenaer for regulering? Fem teser om det norske arbeidslivssystemet i UTFORDRINGENE SETT NEDENFRA 1.3. KORT OM BAKGRUNNEN FOR DE STORE UTFORDRINGENE 2. KJERNEOPPGAVER 2.1 MAKTENS TRIANGEL ET INNSPILL TIL EN PLANDISKUSJON 2.2. INNSPILL TIL DE PRIORITERTE OPPGAVENE Kamp mot lønnspress/sosial dumping Helse, miljø og sikkerhet er en sak for fagforeningen Alle medlemmer skal ha et tilbud om et lønnssystem som fungerer Fagopplæring og EVU Skolering av medlemmer og tillitsvalgte Rekruttering 3. ORGANISERING 3.1. Håndverksfagets betydning for fagorganisering 3.2. Vi må samle de røverne som konkurrerer på det samme markedet 3.3. Noen tanker til slutt 4. LITTERATURLISTE 3

4 0. INNLEDNING Arbeidet med denne rapporten har vært spesiell det har strukket seg over en lang periode og den som har vært ansvarlig for arbeidet har deltatt aktivt i foreningens diskusjoner av plan. Begrunnelsen for det siste var at arbeidet skulle ha nytte undervegs, ved at det ble spilt inn ideer og forslag, og at rapporten når den var ferdig skulle sette foreningens arbeid inn i en større sammenheng. Når rapporten utarbeides i et så tett samarbeid med oppdragsgiver, vil skillet mellom deltaker og observatør langt på veg viskes ut. Undertegnede og de som har hatt ansvaret for arbeidet i foreningen, har vært klar over dette forholdet. Det har vært enighet om at problemet med de tette båndene til oppdragsgiver har vært begrenset av at det bare var på en liten del av arbeidet (planarbeidet) at Tellef Hansen deltok aktivt, og ved at intervjuene med de fem tillitsvalgte la grunnlag for en breiere tilnærming enn den som var i styret. Rapporten innledes med et blikk på det norske arbeidslivssystemet. I den først perioden fram til 1940 kom staten til å spille en stadig viktigere rolle. Det var først og fremst forholdet mellom partene og utviklingen av avtalene som dominerte. Etter krigen og i tida frem til slutten av 70-tallet er det norske arbeidslivssystemet preget av at de korporative trekkene styrker seg kraftig. Gjennom trepartssamarbeidet får fagbevegelsen mer direkte innflytelse på den politiske utviklingen. Kostnaden er at fagbevegelsen knyttes tettere til staten gjennom det forpliktende samarbeidet, og at grunnplanets muligheter til å ta andre standpunkter enn ledelsen svekkes betydelig. Når denne utviklingen likevel ikke var kontroversiell, så har det sammenheng med at systemet leverte. Det store flertallet opplevde at hverdagen ble bedre. Fra 80-tallet og frem til i dag har vi sett stadig flere eksempler på at det korporative systemet svekkes. Denne utviklingen har sammenheng med en utvikling fra politikk til marked og en svekket interesse hos staten til å ha et omfattende forpliktende samarbeid. Tydeligst så vi dette i forbindelse med arbeidet med ny arbeidsmiljølov. Med de rød/grønne i regjeringskontorene vil nok organisasjonene bli møtt med større velvilje, men det ikke sannsynlig at det korporative samarbeidet vil etableres på det nivået det hadde i tida fram til I kapitlet hvor utfordringene sees nedenfra, fra de fagorganisertes ståsted, legges det vekt på at sosial dumping kan undergrave tariffavtalene og bringe arbeidstakerne tilbake til en situasjon med fri lønnskonkurranse. I tillegg pekes det på en samfunnsutvikling der 4

5 individualismen styrker seg og hvor mange av møteplassene forsvinner. I sum betyr dette at fagbevegelsen er under et sterkt press. I kapitlet om kjerneoppgaver fokuseres det på hva fagbevegelsen må gjøre for å møte utfordringene. Det stilles i dag større krav til fagbevegelsens evne til å gjøre egne analyser og fremme egne forslag. Mens det før var naturlig at LO og forbundene tok seg av de store spørsmålene, er det i stadig større grad behov for at fagforeningene er aktive på den arenaen. Det har blant annet sammenheng med en kraftig internasjonalisering og en utvikling hvor de multinasjonale selskapene spiller en stadig viktigere rolle. De store spørsmålene kommer på klubbenes/fagforeningenes bord. I dette kapitlet starter vi med en presentasjon av en modell for fagforeningsmakt, presenterer noen enkle hjelpemidler for arbeidet med plan og presentere foreningens planer og tiltak i forbindelse med utfordringene. Rapporten avsluttes med en drøfting av de organisatoriske utfordringene. Blikket rettes først mot fagets betydning for organiseringen med utgangspunkt i den forskningen som foreligger. I LO har det vært en utbredt oppfatning at forsvar av faget og organisering med utgangspunkt i faget, er et uttrykk for egoistiske gruppeinteresser. For tømrerne og snekkerne har faget og fagidentiteten vært en viktig forutsetning for utviklingen av fagforeningsbevissthet og organisering. At organisasjonen er forankret i faget og fagidentiteten løser ikke alle spørsmål. For TBF er en rekke spørsmål satt på dagsorden. Hvor går grensene for faget? Er det riktig å slå seg sammen med de andre fagforeningene innen bygg eller vil det undergrave fagidentiteten? Bør foreningen være medlem av Fellesforbundet/LO eller står den sterkest som en uavhengig forening? Dette er noen av de spørsmålene som drøftes. Det er et håp at den reviderte utgaven av rapporten kan fungere som et viktig dokument når foreningen skal summere opp arbeidet med et Best mulig tilbud for en billigst mulig penge. 5

6 1. UTFORDRINGER Tariffoppgjøret i 2004 ble på mange måter blitt et lærestykke i hva fagbevegelsen kan vente seg de nærmeste årene.. Det som så ut som opplegg til et moderat oppgjør, utviklet seg til en rekke streiker i løpet av få uker. Journalistene streiket, Heismontørene streiket og OFS streiket. Felles for streikene var at de handlet om prinsipper. OFS og Heismontørene streiket i henholdsvis 4 og 5 måneder for norske lønns- og arbeidsforhold mot sosial dumping. Begge ble møtt med tvungen lønnsnemnd. I sin første utgave etter journaliststreiken (23.mai 2004) summerer Aftenpostens Gunnar Kagge opp situasjonen på følgende måte: Årets tariffoppgjør burde vært det enkleste på lenge. Så godt som alle er sikret god økning i kjøpekraften nesten uten tillegg. Men penger er ikke problemet. Oppgjøret kjører seg fast på prinsipper. Lederen i MBL, Olav Terje Bergo, er inne på det samme når han oppsummerer journaliststreiken på følgende måte: Dette var ein ideologisk streik som gjekk på forholdet mellom arbeid og kapital.spørsmålet om korleis beslutningsmyndigheita i slike saker skal vere, gjeld alle bedrifter uavhengig om dei er i stand til å innfri det konkrete eller ikkje. (Klassekampen ). Arbeidsgiverne hevder at streikene representerer noe nytt ved at de brukes til politisk omkamp og til å utfordre styringsretten. Det er særlig kravene knyttet til pensjon og regulering av midlertidige ansettelser det vises til. Men er det som skjer i årets tariff noe helt nytt? Hva er det som kjennetegner forholdet mellom stat/politisk myndighet og organisasjonene i arbeidslivet, hva er det som kjennetegner det vi kan kalle det norske systemet av arbeidslivsrelasjoner? Hva er det som har gjort dette tariffoppgjøret så spesielt? For å svare på det første spørsmålet så må vi se på noen linjer som går lenger tilbake enn forrige tariffoppgjør. 6

7 1.1. ET KORT HISTORISK TILBAKEBLIKK Grovt sett er det mulig å dele utviklingen av de norske arbeidslivsrelasjonene inn i tre perioder Fra , og 1977 til i dag. I den historiske gjennomgangen legges hovedvekten på utviklingen av det lov- og avtalebaserte systemet i arbeidslivet De norske arbeidslivsrelasjonene etableres. Organisasjonene i arbeidslivet dominerende Det er i denne perioden at organisasjonene i arbeidslivet vokser fram og etablerer avtaler. Med etableringen av Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL) 1 i 1899 og Norsk arbeidsgiverforening (NAF) 2 i 1900 var en viktig forutsetning for det omfattende trepartssammarbeidet som kjennetegner arbeidslivsrelasjonene i Norge, på plass. Utviklingen av det kollektive avtalesystemet i denne perioden var epokegjørende. Jernoverenskomsten i 1907 var viktig fordi den innledet et system av avtaler som etter hvert kom til å omfatte mange. Den innførte bestemmelser om frivillig mekling og voldgift, og den anerkjente retten til å være organisert både for arbeidstakere og arbeidsgivere. I det siste 10 året av perioden styrket organisasjonene sin rolle. De ansatte i staten styrket sin posisjon gjennom Tjenestemannsloven og Forhandlingsloven. I privat sektor fikk Hovedavtalen stor betydning. Staten tonet ned sin rolle i arbeidslivet og organisasjonene fikk en friere stilling og større mulighet til å påvirke. Selv om perioden fra 1890 til 1940 er preget av at det etableres et omfattende forhandlingssystem mellom organisasjonene i arbeidslivet og at statens rolle ble nedtonet, betyr det ikke at staten var uten betydning når det gjaldt utviklingen av arbeidslivsrelasjonene. Statens rolle som arbeidsgiver er allerede nevnt og i tillegg til dette fikk vi en rekke lover som fikk betydning for utviklingen av arbeidslivsrelasjonene i Norge. Viktige lover var Lov om arbeidstvister og opprettelsen av Arbeidsretten i 1915, revidering av Arbeidstvistloven og Tukthusloven i 1927 og Arbeidervernloven av Det likevel rett å si at dette var 1 I fortsettelsen vil jeg bruke LO 2 I fortsettelsen vil jeg bruke NHO 7

8 organisasjonenes periode i etableringen av de norske arbeidslivsrelasjonene. Staten spilte en rolle, men det var ikke i nært samarbeid med organisasjonene. Ofte tvert om Det korporative system. Statens rolle styrkes Kimen til det systemet som utviklet seg etter krigen lå, som vi har vist, i utviklingen før krigen. Organisasjonene i privat sektor og i staten ble invitert til å tenke samfunnsmessig. Denne invitasjonen følges opp i et brev fra Konrad Nordahl i 1942: Men også hos oss må det komme radikale økonomiske reformer slik at samfunnet i langt høyere grad enn tidligere leder de økonomiske kreftene. Det politiske demokrati var hos oss langt utviklet, men det politiske demokrati er bare halve løsningen. Folket i alle land vil kreve noe langt mer for å trygge deres eksistens, enn det å få stemme hvert tredje, fjerde eller femte år. For oss er jo ikke dette nye toner, men når krigen er slutt må det virkeliggjøres (Sitert fra Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2/1977). Folket vil i følge Nordahl kreve langt mer for å sikre sin eksistens. Svaret ble at organisasjonene ble trukket inn i et langt tettere samarbeid med staten. Det var et korporativt system hvor arbeidsgiverne og arbeidstakerne i samarbeid med staten skulle utvikle hva vi kan kalle en nasjonal planøkonomi. Gjennom organer som det økonomiske samordningsrådet, bransjeråd og produksjonsutvalg skulle folket (les organisasjonene) i samarbeid med staten lede de økonomiske kreftene. Selv om realitetene ble langt mer beskjedne enn planene blir det hevdet at det som vokste fram mellom 1945 og 1977 var av en slik karakter at det var snakk om et kvalitativt nytt system (Heiret m.fl. 2003). Perioden fra 1945 til 1977 er preget av omfattende reguleringer både gjennom lov og avtale. Avtalevegen fikk vi bestemmelsen om Bedriftsutvalg (BU) inn i Hovedavtalen (LO/NHO) i 1966, samme år overenskomst om samarbeid og Samarbeidsutvalg i kommuner og kommunale foretak. Avtale om konsernfaglig samarbeid kom inn i Hovedavtalen (LO/NHO) i Lovvegen fikk vi i de første årene etter krigen organer som det økonomiske samordningsrådet, bransjeråd og produksjonsutvalg. Senere kom retten til styrerepresentanter for ansatte i statsselskapene (1965) og i 1972 tas retten til styrerepresentanter inn i Aksjeloven. 8

9 På området for statlig/rettslig og avtalebasert regulering av tvister, konflikter og lønns- og arbeidsforhold skjedde det også store endringer. Lov om frivillig lønnsnemnd kom i 1952, Tjenestetvistloven og tariffavtale i staten kom i 1958, lov om tekniske beregningsutvalg kom i 1967, Hovedavtalen i staten kom i 1973 og i 1977 kom Arbeidsmiljøloven (AML). I tillegg til dette vil jeg også nevne at staten i forbindelse med oljekrisa i 1973 var direkte involvert i tariffoppgjøret. Gjennom de såkalte Kleppe-pakkene var staten med gjennom å gi skattelette. I et forsøk på å trekke noen konklusjoner på grunnlag av de lov- og avtalemessige reguleringene i perioden vil jeg legge vekt på følgende saker: Staten spilte en svært viktig rolle i utviklingen av arbeidsrelasjoner i denne perioden og gikk direkte inn i tariffoppgjørene tidlig på 70-tallet Arenaene for organisasjonenes deltakelse ble betydelig utvidet, både i forhold til innflytelse på statens politikk, men også ute på arbeidsplassene og i samarbeidet mellom partene i arbeidslivet. Samlet sett fikk vi et system for arbeidslivsrelasjoner som var langt mer omfattende enn før krigen. Figur 1. på neste side gir et bilde av hvordan dette systemet ble bygd ut i løpet av årene etter krigen. 9

10 Figur1 Arbeidslivsrelasjoner Stat, politisk system Lovregulering vs Avtalebasert regulering av Medbestemmelse og arbeidstakerrepr esentasjon Integrasjon fagorg Politiske partier Bedrift/arbeidsplass Interne relasjoner Arbeidstakerrepresentasjon i styrende og rådgivende organer Integrasjon Arbeidsgiver org. Politiske Partier Statlig/rettslig vs Avtalebasert Regulering av Tvister, konflikter og lønns- og arbeidsforhold Arbeidsgiverorganisasjoner Arbeidstakerorganisasjoner Sentralisert/desentralisert kollektivt avtale og forhandlingssystem Med DNA i regjeringsposisjon kom fagbevegelsen i en ny rolle. Fagbevegelsen hadde historisk fremmet sine saker i opposisjon til sittende regjeringer. Nå var det deres egen regjering som satt med makten. Kritikk mot regjeringen ble nå kritikk mot eget parti, noe som langt på veg ble oppfattet som illojalt. Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette ble en ny rolle for LO som skapte problemer. Fra klassekamp til medansvarlig for den økonomiske politikken var jo ikke et lite sprang. Det kom kritikk nedenfra som til dels ble møtt med hard motstand (for eksempel Hydrokonflikten i 1948). Men til tross for brytningene som det er mellom DNA og LO i denne perioden, så fikk det relativt lite å si for endringer av arbeidslivsrelasjonene. LO er dominerende på arbeidstakersiden. Nye grupper organiserer seg utenfor LO og med dannelsen av AF i 1975 og YS i 1977 har LO fått konkurrerende hovedorganisasjoner som ikke er knyttet til DNA. De gjør det faktisk til en sak at de er partipolitisk uavhengige. De nye organisasjonene er fortsatt for små til å utfordre LO og DNA har en sterk posisjon som et statsbærende parti. Det er i det tette samarbeidet mellom staten og organisasjonene at de store endringer kommer. Jeg er langt på veg enig med Jan Heiret når han sier at dette systemet ble formet i 10

11 spenningsfeltet mellom arbeidstakernes krav om medbestemmelse, arbeidsgivernes krav på styringsretten og politiske reguleringer av partsforhold og arbeidsliv (Heiret m.fl side 110). Det kunne kanskje legges til en fjerde dimensjon som fanget opp de mer overordnede politisk ideologiske drivkreftene, ønsket om å etablere det sosialdemokratiske svaret på sosialismen problem, men jeg lar det ligge i denne omgang. Det sentrale spørsmålet blir da om staten ble den toneangivende parten, om staten gjennom styring og regulering ble den som først og fremst kom til å prege de norske arbeidslivsrelasjonene. Tre posisjoner står sentral i forklaringen av det korporative systemet som vokste fram (Heiret m.fl. 2003).: at den korporative kanalen ga organisasjonene stor innflytelse på den statlige politikken, at organisasjonene er redskaper for og kontrolleres av staten og en mellomposisjon hvor samarbeidet gir innflytelse, men hvor organisasjonene blir bundet opp. Det er ikke tid og anledning til en grundig drøfting av de ulike posisjonene, men det er likevel fruktbart å knytte noen kommentarer i forhold til problemstillingen. Dersom den første vurderingen er rett at den korporative kanalen først og fremst gir fagbevegelsen nye muligheter og større mangfold i beslutningsprosessen så kan det se ut som om organisasjonene har styrket sin rolle. Staten spiller en viktig rolle, men organisasjonene har utvidet sitt felt for innflytelse. Min viktigste innvending mot denne vurderingen er at det blir for enøyd. Organisasjonene får innflytelse men de blir samtidig bundet opp. Klarest kommer dette kanskje til uttrykk i lønnspolitikken. Sentrale avtaler bandt opp organisasjonen og hindret medlemmene lokalt innflytelse på lønnsdannelsen. Lokalt krevde medlemmene høy generelle tillegg, men sentralt var det allerede avtalt et moderat lønnsoppgjør. Det er også et poeng at ledelsen i organisasjonene knyttes tettere til staten, at ledelsen i organisasjonene øker sin makt, samtidig som dette samarbeidet legger klare begrensninger på grunnplanets mulighet til å mobilisere mot den statlige politikken. Når grunnplanet ikke har protestert oftere og heftigere, så tror jeg det har sammenheng med at en kunne leve med begrensningene så lenge dette systemet leverte varene. 11

12 I perioden ble utviklingen av de norske arbeidslivsrelasjonene først og fremst preget av statlig styring og regulering. Men det betyr ikke at staten var enerådende. Organisasjonene spilte en viktig rolle og fikk flere arenaer for sin deltakelse Det norske systemet for arbeidslivsrelasjoner i en brytningstid. Markedsliberalisme og deregulering eller nye arenaer for regulering? Tida etter 1977 har vært prega av store endringer. De store endringene i yrkes- og næringsstruktur som vi så i perioden fra 1945 til 1977 har utviklet seg videre. Selv om organisasjonsprosenten bare har gått svakt tilbake har det skjedd viktige forskyvninger mellom organisasjonene på arbeidstakersida. Politisk er situasjonen også forskjellig fra hva den var de første årene etter krigen. DNAs posisjon er klart svekket, spesielt de siste årene. Politisk ideologisk har markedsliberalismen fått større innpass og den politiske situasjonen har vært mer uklar med en rekke mindretallsregjeringer. Det sentrale spørsmålet blir likevel om disse endringene har fått noen avgjørende konsekvenser for systemet av arbeidslivsrelasjoner, om staten i denne perioden spiller en mindre viktig rolle. På reguleringssiden skjer det en rekke saker også i denne perioden, selv om det er mitt inntrykk at omfanget er mindre. Av de lov- og avtalebaserte endringene vil jeg trekke fram disse: På området for tvister, konflikter og lønns- og avtaleforhold fikk vi lønnslov i og lovregulering av lønnsdannelsen i At staten ved to anledninger grep direkte inn i lønnsdannelsen gir et godt bilde av en aktiv stat. Det samme kan en se da Kåre Willoch grep direkte inn i lønnsdannelsen for de ansatte offshore i 1981 (Smith-Solbakken 1997: ). Frykten i regjeringen for at lønnsveksten offshore skulle ha smitteeffekt på land gjorde at Willoch innkalte oljeselskapene og gjorde klart at de måtte følge norsk arbeidslivspraksis og dersom de ikke gjorde det så kunne det få konsekvenser med hensyn til 12

13 konsesjonsvilkår og skatteregler. Dette inngrepet er kalt Willoch-doktrinen og viser at høyrebølge og stasminister fra Høyre ikke umiddelbart førte til en mer passiv stat. Flere utredninger på slutten av 90-tallet og i begynnelsen av 2000 kan gi et visst inntrykk av om Willoch-doktrinen bare var et resultat av ettervirkningen fra perioden 1945 til 1977 og at synet på statens sentrale rolle var i ferd med å endre seg. I 1996 kom det en NOU om Prinsipper for ny arbeidstvistlov (NOU 1996: 14). Hovedtanken i innstillingen var at de største organisasjonene, hovedorganisasjonene i tariffavtalesystemet, skulle få en mer sentral rolle. Innstillingen inneholdt krav til organisasjonene som ønsket status som hovedorganisasjon. Det var bare LO som fylte kravene fullt ut og innstillingen ble oppfattet som et kraftig inngrep i organisasjonsfriheten fra statens side. Utredningen havnet i skuffen og er først fulgt opp med nye utredninger den siste tiden. Fra på slutten av 90-tallet og frem til i dag har det kommet en rekke utredninger hvor det er lagt opp til viktige endringer i det norske arbeidslivssystemet Stabelutvalget, Holdenutvalget og Arbeidslivslovutvalget er eksempler på dette. På området for lov og avtaleregulering av medbestemmelse og arbeidstakerrepresentasjon har det også skjedd en utvikling. Medbestemmelse kom inn i statens Hovedavtale i 1980, kommunal sektor fikk Hovedavtale i 1982 og i 1994 kom EØS-direktivet om konsernfaglig arbeid. Direktivet etablerer ikke ordninger for samarbeid og styrerepresentasjon som vi har i det norske systemet, men en mulighet for informasjon og konsultasjon på tvers av landegrensene er et første skritt som har gitt de fagorganisert i de store konsernene et puff til å prioritere opp det internasjonale arbeidet. Det ligger en fare i at dette arbeidet kan føre til konsernsjåvinisme og undergraving av en landsomfattende fagbevegelse. Svaret på det er imidlertid ikke mindre internasjonal aktivitet i konsernene, men en mer aktiv rolle fra den sentrale fagbevegelsens side. Direktivet har gitt fagbevegelsen en ny arena for innflytelse som foreløpig har styrket det norske systemet og ikke svekket. En forutsetning for at det korporative systemet skal virke er at staten kan levere og organisasjonene kan og vil forplikte seg. På dette området er bildet blitt mye mer uklart. Mindretallsregjeringer med indre konflikter og tendenser til stortingsregjereri har gjort statens rolle mer usikker. Kan staten levere? 13

14 Nå kan det innvendes at til tross for dette problemet har staten spilt en aktiv rolle gjennom Solidaritetsalternativet, Arntsenutvlaget (Bondevik 1)og enigheten foran tariffoppgjøret til våren. På den andre siden kan det anføres at motstanden mot disse avtalene har økt i fagbevegelsen. I 2002 var det ikke grunnlag for en avtale mellom staten og organisasjonene. Fagbevegelsen ville ikke fortsette moderasjonspolitikken og NHO hadde mistet troen på Solidaritetsalternativet. Det er også på to andre områder hvor staten kan få problemer med å levere - EØSmedlemskapet og politikernes abdikasjon. EØS-avtalen og de tette båndene til EU gjør at stadig flere avgjørelser tas utenfor landets grenser. Med 10 nye land i EU fra det relativt fattige Øst-Europa vil konkurransen øke og arbeidskraftinnvandring kan legge et betydelig press på de norske tariffavtalene. Det har blitt innvendt mot det siste at flyten av arbeidskraft på tvers av landegrensene i EU aldri har tatt av, men det er kanskje ikke så rart. Gevinsten av å flytte seg mellom landene har ikke vært alt for stor. Med de nye landene som har langt dårligere lønns- og arbeidsbetingelser kan flyten av arbeidskraft få et helt annet omfang. Med politikernes abdikasjon mener jeg tiltak hvor staten reduserer sitt eget ansvar. Lederen for Maktutredningen, Øyvind Østerud, sier at Maktutredningens best dokumenterte diagnose kan sammenfattes som politikkens retrett. Han begrunner dette med at det skjer en fragmentering både ovenfra og nedenfra. Ovenfra med ustabile mindretallsregjeringer, et svakt samordnet statsapparat og avgivelse av myndighet. Nedenfra ved at de politiske partiene forvitrer og mister sitt mobiliserende grep på velgerne. En nyliberal globalisering fører til at politikerne, selv om de nasjonale økonomiene fortsatt er viktig, gir fra seg flere kort enn nødvendig. Østerud ser også en utvikling hvor interessekampen rettsliggjøres, en utvikling fra politisk mobilisering og kollektiv organisering til bruk av rettsvesenet i individuell interessekamp. På organisasjonssida er det flere skjær i sjøen. Hovedorganisasjonene utenfor LO er nå med som fullverdige deltakere i samarbeidet med staten. På den ene siden er det en styrke for systemet at alle er med, men slik situasjonen er nå byr det også på problemer. Med etableringen av Akademikerne (1997) har uenigheten om tariffstrategi økt. Akademikerne satser på desentralisering og individualisering, noe som møter til dels stor motstand i de andre organisasjonene. Problemet med å holde organisasjonene samlet kan bli en avgjørende 14

15 utfordring for systemet. Uenighet om valg av strategi kan hindre felles opptreden og organisasjonenes rolle som en forpliktende samarbeidspartner. Organisasjonenes utfordringer kommer ikke bare fra uenighet om strategi. Oppslutningen om fagbevegelsen viser en svak tilbakegang, og organisasjonene kan vente seg økte utfordringer fra nye ledelsesmodeller i arbeidslivet. Innenfor Human Resource Management er det et grunnleggende premiss at arbeidstakernes behov for mening (meningsfylt arbeid) kan tilfredsstilles ved at individuelle mål sammenfaller med bedriftens mål. Dette kan svekke den kollektive identiteten og i et HRM perspektiv kan kollektive reguleringer bli sett på som et hinder for å nå individuelle mål. Dersom vi går tilbake til utgangspunktet i dette kapittelet, er det da grunnlag for å si at det vi ser i årets tariffoppgjør er noe nytt. Svaret må bli både ja og nei. Ja fordi vi ser klare tendenser til at politisk utholing av lovverket møtes med krav om styrking av tariffavtalene. Den historiske utviklingen kan kanskje beskrives i formelen fra avtale, til lov og avtale, tilbake til avtale. Med den rød/grønne regjeringen er det mulig å vinne tilbake noe av det tapte og få gjennomslag for lovendringer som vil styrke fagbevegelsen og de tillitsvalgte, men situasjonen som den var til slutten av 70-tallet vil ikke komme tilbake. Til det har markedstilpasningen satt seg for fast. Men det er ikke nytt at tariffoppgjørene er opptatt av prinsipper og politikk, det er faktisk hovedregelen. Fagbevegelsen har brukt tariffoppgjørene til å forhandle fram avtaler om bedriftsdemokrati, pensjon, HMS, arbeidstid, som seinere har blitt lovfestet. Det gå også tydelig fram av den historiske gjennomgangen at det ikke bare er fagbevegelsen som har brukt tariffoppgjørene i den politiske kampen. Staten har ved flere anledninger intervenert i tariffoppgjørene med lønnsstopp, solidaritetsalternativer og Lex Willoch. Det er heller ikke nytt at tariffoppgjørene har dreide seg om styringsretten. Fagbevegelsens er jo etablert på erkjennelsen av at det på arbeidsmarkedet i utgangspunktet er en sterk og en svak part de som eier virksomhetene og den individuelle arbeidstakeren. Fagbevegelsens rolle er, blant annet, gjennom lov- og avtale å styrke den svake part ved å sette grenser for den sterke part. Tariffoppgjørene er i sitt vesen en diskusjon om grensene for styringsretten. 15

16 Fem teser om det norske arbeidslivssystemet i 2005 Den politiske arena har mistet en del av sin betydning ved en forskyvning fra politikk til marked. Det politiske systemet fragmenteres ovenfra og nedenfra og det skjer en utvikling fra politisk mobilisering og kollektiv organisering til bruk av rettsvesenet i individuell interessekamp. I det korporative samarbeidet er det større usikkerhet enn tidligere om staten ønsker eller har evne til å spille en aktiv rolle i samarbeidet med organisasjonene Fagbevegelsen må kjempe på to fronter. Den ene kampen er defensiv og går ut på å forsvare rettigheter som er opparbeidet gjennom lov- og avtaleverket. Den andre kampen er offensiv og målet er å sikre avtalevegen det som tapes på den politiske arenaen. Fagbevegelsen må styrkes politisk og forhandlingsmessig. Globalisering og internasjonalisering stiller nye krav til internasjonal solidaritet og internasjonale avtaler samtidig som avtalevegen blir viktigere når den politiske arenaen tømmes for innhold. Fagbevegelsens styrke både politisk og forhandlingsmessig må forankres i sterke foreninger og klubber lokalt. Dette vil stille store krav til styrking av kompetansen lokalt og desentralisering av makt og ressurser. 16

17 1.2. UTFORDRINGENE SETT NEDENFRA Til nå har vi sett på en del av de utfordringene fagbevegelsen og hele arbeidslivssystemet står overfor. I fortsettelsen skal vi se på hvordan utfordringene ser ut nedenfra, fra Tømrer og Byggfagforeningen og klubbene. Innspillene bygger på intervjuer med fem sentrale tillitsvalgte i foreningen. Selv om ståstedet er lokalt, er mye av det som trekkes fram i tråd med det som er presentert over. Tv.5 sier det sånn: Jeg mener jo at fagforeningene, jeg vinkler det fra fagforeningene for det er det jeg kan noe om, egentlig er tilbake til start på en del områder. Fagforeningene ble startet i en periode hvor det var stor grad av lønnskonkurranse og åpen konkurranse i samfunnet. Det var liten grad av regulering. Det som var, var det laugene som tok seg av. Akkordtariffene sine forløpere på 1800-tallet var at tømrerbaser og murerbaser, som gikk fra bedrift til bedrift med lagene sine og tilbød sitt arbeid, tok med seg en del av laugstenkingen og ble enige seg imellom om minstepriser. Under så og så mange øre for å legge gulv går vi ikke. Dersom de ble tatt for å ha sånne prislister kunne de bli nekta jobb for livstid. Så midt på 1800-tallet var det ganske hemmelig at en gjorde inngrep i lønnskonkurransen for den skulle være fri, det var et hellig prinsipp. Så har vi hatt en lang periode, særlig fra 30-tallet og ikke minst etterkrigstida, hvor det samfunnsbyggende ved fagbevegelsen har blitt fokusert. Denne tida ble preget av en sånn holdning om at fagbevegelsen skulle være med å bygge opp et sosialistisk eller sosialdemokratisk samfunn. Det fins mange konsekvenser, blant annet delingen mellom det politiske gjennom Arbeiderpartiet og hvor fagbevegelsen ble tildelt en utførende rolle. Når de politiske linjene var klare måtte fagbevegelsen bare følge opp. Forgjengerne mine de beskrev dette ganske godt de fikk beskjed hva de skulle gjøre. Men så er vi altså, etter min oppfatning, tilbake til startperioden. Nå er det fryktelig mye fokusering på lønnskonkurranse og vi er i en periode der de som styrer samfunnet prøver å gjøre lønnskonkurransen hardere og det er igjen blitt et hellig prinsipp. Reguleringer fjernes gradvis. 17

18 Det som trekkes opp i denne beskrivelsen er de store utviklingslinjene. Det samsvarer langt på veg med det vi kalte en utvikling fra avtale, via lov og avtale og tilbake til avtale. Intervjueren går faktisk et skritt videre når han antyder at den frie lønnskonkurransen er på veg tilbake. Selv om de andre intervjuobjektene ikke har det samme overordnede blikket på utviklingen, er det stor grad av sammenfall mellom det de sier og de som kommer fram hos I.5. Flere av de konkrete utfordringene det pekes på har det til felles at de kan undergrave fagbevegelsen og det kollektive tariffsystemet. Her er noen eksempler: Tv.3 Hva som er den største utfordringa for fagbevegelsen, det vet jeg da faen ikke. Det eneste jeg har noe grunnlag for å si noe om det er hva som er den største utfordringa for det vi holder på med, og det er jo EU-utvidelsen som ligger rett rundt hjørnet. Vi har over et par års tid fått forhold hvor det har dannet seg et lønnsleie for den typen arbeid som ligger mellom 40,- og 60,- kroner timen. Dersom du får et segment i byggebransjen på en folk som lønnes på den måten, så går jo alt til helvete. Det er den største utfordringa vi har som ligger rett rundt hjørnet. Og så har du jo sjølsagt det vi har holdt på med da, svarte firmaer. Forbundet har jo ikke skjønt den faglig/politiske betydningen, men faktum er at dersom vi ikke hadde holdt på med dette så hadde timefortjenesten blant bygningsarbeiderne ligger mye lavere og medlemstallet i byggforeningene ville ha vært mye lavere enn det er nå. Fordi jævelig mye hadde vært erstatta av rølpefirmaer hvor arbeidstid og svart arbeid er legitime konkurransefortrinn. Så det er nå det. Og så er det jo ansettelsesforholda våre da som de vil ta rotta på. Det kommer jo til å bli en kjempesak. Jeg tenker da på forslaget til ny arbeidslivslov. Det som tas opp i dette intervjuet EU-utvidelsen, svarte firmaer og forslaget til ny Arbeidslivslov, går igjen hos alle de intervjuede. At de er så samstemte kan forklares med at dette er utfordringer som diskuteres mye i fagbevegelsen og at foreningen har valgt å prioritere arbeidet med lønnspres/sosial dumping. Mer om dette i kapittelet om kjerneoppgaver. Hvor alvorlige disse utfordringene er for fagbevegelsen er det ulike syn på. Tv.5 så en fare for at fagbevegelsen kunne bli presset tilbake til den frie konkurransen på arbeidsmarkedet, til tida før den moderne fagbevegelsen. TV. 2 er langt på veg enig i vurderingen av alvoret: 18

19 Før bygde vi opp laga bedre avtaler, arbeidsmiljøloven ble bedre, tryggheten og sikkerheten ble hele tida bedre. Det som skjer nå er en reversering og den viktigste utfordringa slik ute er å få medlemmene til å skjønne hva dette her egentlig innebærer før vi begynner å rive ned det generasjonen før oss har bygd opp. Og nå er det nærmest kamp om å opprettholde den tryggheten og den sikkerheten vi har. Og jeg må si at den finurligheta som den andre sida kjører med nærmest påstander om at det er liten eller dårlig arbeidsmoral og at du legaliserer den reverseringa for vi har det for bra og dessverre da at noen er med på den retorikken, det er ganske ille. Tv.4. er ikke så pessimistisk. Han ser utfordringene men er i utgangspunktet ikke enig i at fagbevegelsen er på defensiven: Jeg gleder meg derfor litt i forbindelse med tariffoppgjøret nå og det at forbundet har fått gjennom det med tjenestepensjon og går sammen med arbeidsgiverne til regjeringa og krever at det skal være lovbestemt. Det gleder meg. Viss folk ikke da ser at foreningen gjør en god jobb, da har vi et problem. Nå er det så opplagt. Det har vært snakket om pensjon i så mange år nå, og viss ikke det kommer tydelig fram at det er de fagorganiserte som presser dette gjennom nå for alle, da vet jeg ikke hva vi skal gjøre for å opplyse folk. Men det er kanskje den største utfordringen, det å få folk til å se sammenhengene...jeg syns LO tok noen standpunkter etter hvert som virkelig ble markert i media, og det likte jeg litt. I stedet for å bli sittende i Arbeidslivslovutvalget så gikk de ut og protesterte. Det var bra med den saken. Jeg syns også at det som skjer med arbeidslivsloven må sees i ly av det som skjer på pensjonsområdet. Vi var redd for at de skulle skje store endringer på det med midlertidige ansettelser. Da kunne vi jo endt opp med at en stor del av arbeidstakerne våre var midlertidig ansatt, og de ville da selvfølgelig ikke fått noe tilbud om tjenestepensjon, mens da alle andre som jobber i tariff-festa bedrifter hadde hatt en helt annen situasjon der. Så jeg er veldig glad for at det ser ut til å bli en ordning på pensjonen Hvor viktig denne uenigheten er, blir det vanskelig å ta stilling til på grunnlag av intervjuene, men det blir en viktig oppgave for foreningen å ta stilling til kraften i de angrepene som kommer, i tillegg til å vurdere hvor stort handlingsrom fagbevegelsen har. 19

20 Flere av de som ble intervjuet var ikke bare opptatt av at fagbevegelsen blir utsatt for et ytre press. De var også opptatt av hvordan samfunnsmessige endringer påvirker arbeidstakerne og medlemmene i fagbevegelsen. Tv.4 pekte på problemet med å få folk til å se sammenhenger og fortsetter: Du må komme inn på folk for å få de overbevist, men du skal ha spesielle evner for å få det til. De rettighetene vi har er sa innarbeidet at de blir oppfatta at det skal være sånn for alltid. Derfor blir det slitsom noen ganger å dra opp de rettighetene som medlemmene har, fordi det tror alle at de skal ha uansett. Sammenhenger og samhørighet er sentralt i det Tv.2 ser på som viktige utfordringer: Det viktigste tror jeg faktisk er å få føle samhørigheta. For det var jo der Arbeiderpartiet og fagbevegelsen hadde sin styrke før, men det har sklidd helt ut, ikke helt ut, men delvis. Det er færre organiserte, organisasjonsprosenten går ned. Dette med samhørighet, i tillegg til dette med å synliggjøre hvilke fordeler det er faktisk å stå samla enn å stå enkeltvis, er svært viktig. Det tror jeg flere og flere egentlig glømmer. Når en snakker med uorganiserte, så ser de ikke at det er noen vits i å være organisert, for en får det samme likevel. Det er denne kortsiktigheta, som å pisse i buksa når det er kaldt. Jeg har ikke trua på at det å sette ned kontingent vil bidra til å få engasjement eller føle mer rettferdighet. Bare tull. Det er rett å slett hva en jobber med og hva en har opplegg for å lære sine medlemmer. Synliggjøre hva en gjør Behovet for helhetstenking, sammenhenger og samhørighet peker på noen av de mest grunnleggende betingelsene for å bygge opp en sterk fagbevegelse. Det er dette Sverre Lysgaard (Universitetsforlaget 1961) tar opp i Arbeiderkollektivet. En studie i de underordnedes sosiologi. Han peker på noen prosesser som er betingelser for etablering og videre utvikling av arbeiderkollektivet problemtolkningsprosessen, interaksjonsprosessen og identifiseringsprosessen. Problemtolkningsprosessen gir arbeiderkollektivet retning og formål og leder fram til synet på bedriften som motpart. Med interaksjonsprosessen siktes det til de tingene vi gjør sammen (samhandling) og identifiseringsprosessen hvordan vi får en vi-følelse (samfølelse). 20

21 Arbeiderkollektivet utsettes for en rekke endringer som bidrar til å endre utviklingsbetingelser og styrke endring i næringsstruktur, økt internasjonalisering, destandardisering av arbeidet flere kvinner i arbeid (Leonardsen). Tv2. ser disse tendensene når han spiller inn følgende: Før hadde du den sosiale biten, debatter og slike ting som folk var med på. Nå skal vi være så effektive, det skal heile tida kikkes tilbake på hva tjente vi på det. Det gjør også vi i fagbevegelsen, Vi har blitt jævelig snevre, vi tenker ikke på viktigheten av den sosiale biten. Det å sitte på et kurs å diskutere hvordan andre har det, bare den delen er jævelig viktig. Du får helt andre tanker om hvordan andre har løst saker og hvordan du skal løse saker. Men det er hele tida peking på effektivitet. Mange av møteplassene er forsvunnet det er arbeidsplassen, til en viss grad kafeen og idrettsgreiene til ungene som står igjen, ellers blir det å sitte hjemme å glane på tv-en. Det blir ikke laga noe som du gleder deg til, det skal bli artig å komme dit. Det er ikke det engasjementet. Du får ikke det samme engasjementet av å diskutere i store fora, det er ikke alle som er like flinke til å forklare. Vi bruker også så mye fremmedord at de vi representerer ikke skjønner det vi snakker om. Fagbevegelsen må ha en analyse av de utfordringene den står overfor, den må avdekke handlingsrom og legge konkret planer for å møte utfordringene. Søkelyset må settes på de samfunnsmessige endringene, grundige analyser av hva motparten tenker og planlegger, men fagbevegelsen må også sette sin egen organisasjon under debatt. Hvordan skal vi rekruttere flere medlemmer? Hvordan skal vi sikre økt deltakelse og demokrati? Hvordan skal vi bruke ressursene? Hvordan skal vi sikre at medlemmene og de tillitsvalgte har den kunnskapen som er nødvendig? Hvordan skal vi skape nye møteplasser? KORT OM BAKGRUNNEN FOR DE STORE UTFORDRINGENE Vi lever i en verden hvor stadig flere av de beslutningene som får konsekvenser for vårt daglige liv, besluttes et annet sted på kloden. De multinasjonale selskapene spiller en viktig rolle i en globalisering som vil skape nye betingelser for ansatte og fagbevegelsen. Tre forhold kommer i særlig grad til å påvirke fagbevegelsens arbeid: Skjerpet konkurranse, en utvikling hvor fusjoner og samarbeidsavtaler driver frem en utvikling med multinasjonale maktsentra og en maktforskyvning fra politikk til marked. 21

22 På kort sikt er EUs utvidelse med 10 nye land den største utfordringen for det norske arbeidslivssystemet. I en rapport om EU-utvidelsen (Eilertsen, De Facto 2004) sttes søkelyset på noen av disse utfordringene: For fagbevegelsen representerer EU-utvidelsen store, men kanskje ikke helt nye utfordringer. For selv om problemenes omfang kommer til å øke på mange områder, er ikke problemenes natur av ny karakter. Fenomenet sosial dumping dukker ikke opp i Norge (eller EU-landene)etter mai Spørsmålet om hva fagbevegelsen kan gjøre for å forsvare medlemmenes opparbeidede rettigheter og levekår, hvis man tvinges til å konkurrere mot arbeidskraft som kan lønnes langt lavere, har vært mer eller mindre nærværende siden fagbevegelsens barndom. Det nye er at det kreves flere og bedre svar. Den minste utfordringen er å avvise sjarlatanenes forsøk på å klistre merkelappen usolidarisk på fagbevegelsen. Det er for dumt å definere solidaritet som at arbeidstakerne skal godta at lønns- og arbeidsvilkårene blir presset nedover, eller at det skal fritt fram og utnytte utenlandske arbeidstakere på slavekontrakter i Norge. Og det er i alle tilfelle et scenario som ikke kommer til å gjelde for dem som snakker høyest om solidaritet.. Utfordringen ligger i å skape en kombinasjon av maktmidler, lover, avtaler og kontrollsystemer som kan sikre at alle arbeidstakere i Norge sikres anstendige lønns- og arbeidsvilkår, uavhengig av hvor de kommer fra eller hvilken nasjonalitet de tilhører. Det er ennå ikke for sent for norske myndigheter å komme opp med tiltak som kan gjøre kampen mot sosial dumping mer effektiv. Mange av forslagene ligger på bordet, og flere kan med hell importeres fra våre naboland 3. Spørsmålet er om det finnes politisk vilje. Konkurransen vil bli hardere og presset på lønns- og arbeidsbetingelsene vil øke. Fagbevegelsen er heller ikke organisert for å møte disse utfordringene på en optimal måte. Selv om de multinasjonale selskapene også møter nasjonale og kulturelle hindringer, har det enkelte selskapet en overordnet ledelse for arbeidet som fagbevegelsen mangler. Fagbevegelsen er fortsatt i all hovedsak nasjonalt organisert med et nasjonalt avtaleverk. 3 Den svenske fagbevegelsens muligheter for boikott er ett eksempel på hva som ville styrket den norske fagbevegelsens muligheter til å bekjempe sosial dumping. 22

23 En utvikling hvor det etableres store multinasjonale maktsentra har flere implikasjoner. Beslutninger som fattes av ledelsen i disse selskapene får konsekvenser for ansatte i mange land. Det betyr på den ene siden at det blir viktig å ta del i de strategiske diskusjonene innad i selskapene. Det stiller store krav til kunnskap om selskapet og denne typen prosesser, og det stiller krav til kunnskap om betingelsene i de ulike landene. For å unngå at arbeidstakere blir satt opp mot hverandre, er det selvfølgelig nødvendig med god kontakt mellom de fagorganiserte på tvers av landegrensene. På den andre side betyr det at makt flyttes fra politikk til marked, fra politiske fora til de store selskapene. Det kan selvfølgelig tenkes en politisk overbygning på en langt utviklet globalisert økonomi, men det er ikke situasjonen i dag. Det betyr ikke at det blir uviktig med politisk påvirkning, men at arbeidet innad i de store selskapene har økt i betydning. Dersom fagbevegelsen skal kunne spille en rolle i denne utviklingen, må det satses betydelige midler på kunnskapsutvikling og nye måter å organisere arbeidet nasjonalt og internasjonalt på. Det betyr opplæring for fagforeningsmedlemmene som er eller ønsker å bli tillitsvalgt. Samtidig må det innrømmes at det kan være vanskelig å skille ut rene fagforeningstemaer. Det har sammenheng med den endrede rollen tillitsvalgte har. Selv om arbeidsdagen til en tillitsvalgt består av mye lønn og arbeidsforhold, så er det samtidig klart at en tillitsvalgt i stadig større grad må ta stilling til omfattende saker innen konsernet og i samfunnet som helhet. Kort sagt en tillitsvalgt i dag trenger et bredere kunnskapsgrunnlag enn det som var tilstrekkelig tidligere. 23

24 2. KJERNEOPPGAVER Tømrer og Byggfagforeningen vedtok på årsmøtet i 2004 en handlingsplan med følgende hovedpunkter: 1. Kamp mot lønnspress/sosial dumping 2. Helse, Miljø og Sikkerhet er en sak for fagforeningen 3. Alle medlemmer skal ha tilbud om et lønnssystem som fungerer 4. Kartlegging og utarbeidelse av plan for alle faggruppene 5. Rekruttering/informasjonsmateriell og nye medlemstilbud I tillegg til dette vedtok foreningen å gjennomføre en høring i de viktigste bedriftsmiljøene innen sommeren rundt tre saker: 1. Skal vi fortsette i Fellesforbundet med 2 % kontingent? 2. Fortsette i Fellesforbundet og forsøke å gå ned til 1,8 % i kontingent 3. Gå ut av Fellesforbundet og sette ned kontingenten til 1,4 % eller lavere? I intervjurunden kom det en rekke vurderinger og forslag knyttet til de prioriterte oppgavene. Hensikten med dette var at, i tillegg til analyser og forslag til organisasjonsnedring, så skulle denne rapporten brukes som et hjelpemiddel i arbeidet med å utvikle handlingsplaner for de prioriterte områdene. Konkret betyr det at rapporten legger opp til å gi noen generell råd om hvordan en forening kan utvikle planarbeidet sitt og komme med forslag til konkrete innspill på de prioriterte områdene. Kapitlet avsluttes med en gjennomgang av de vurderingene og prioriteringene gjorde på de fem utvalgte områdene. 24

25 2.1. MAKTENS TRIANGEL ET INNSPILL TIL EN PLANDISKUSJON Den tillitsvalgtes arbeid er i lange perioder preget av dag til dag jobbing hvor det er andre som setter dagsorden for de sakene som det må arbeides med. Fagbevegelsen er et sikkerhetsnett i en tid med store omstillinger. Omstillingsprosesser, permitteringer og nedbemanninger blir en del av det daglige arbeidet. Fagbevegelsen er i en defensiv posisjon hvor det er andre som kommer med innspillene. Til en viss grad må det også være sånn. Men dersom det blir hele bildet vil fagbevegelsen komme opp i alvorlig trøbbel. Både det daglige og det mer langsiktige arbeidet stiller krav til fagbevegelsens evne til å gjøre egne analyser og fremme egne forslag. Det å gjøre analyser av kompliserte samfunnsmessige spørsmål er i seg selv vanskelig og blir i stor grad overlatt til profesjonelle i forbundene og i hovedsammenslutningene. I dag er det behov for at forbund og foreninger, som ikke har egen utredningskapasitet, må ta på seg ansvar for analysearbeidet. Det er selvfølgelig mulig å hente inn hjelp fra eksterne forskningsog utredningsinstitutter, men i en viss utstrekning er det nødvendig at de tillitsvalgte gjør dette arbeidet selv. For å hjelpe de tillitsvalgte til et mer systematisk og langsiktig arbeid har vi utviklet en enkel modell maktens triangel (Se figur 2 neste side). Modellen skal være et hjelpemiddel ved at den setter fokus på viktige områder for en fagbevegelse som ønsker innflytelse og makt. 25

26 Figur 2. Maktens triangel Visjon/formål Individuelle- Behov Ønsker Problemtolkningsprosess Analyse Handlingsrom Mål Strategier Individ Kjønn Alder Utdanning Sosial status Individ - kollektiv Interaksjon Identifikasjon Fagforeningsbevissthet Solidaritet Organisasjon Rolle Beslutnings. Org.% Visjon Forbundet eller foreningens visjon eller formål er ofte nedfelt i programmer eller vedtekter. Det er tradisjon i fagbevegelsen å bruke mye tid til utvikling av vedtekter og programmer. Når programmene er vedtatt havner de ofte i en skuffe for å bli tatt fram når de skal revideres. Dette er en praksis som er uheldig av flere grunner. Programmene er en del av den kollektive kunnskapen i et forbund/forening og på den måten viktig både for å definere hva slags forbund det er, og for å gi retningen på arbeidet som skal gjøres. Programmene er en viktig del av forbundets demokratiske grunnlag. Etter vår oppfatning er det derfor god praksis å ta utgangspunkt i programmene når en skal utvikle et arbeidsområde. Har forbundet en holdning til de sakene som tas opp? Dersom det ikke er klart, start arbeidet med å formulere en visjon eller et formål. 26

27 Problemtolkningsprosess Det vi tar opp under dette punktet er vegen fra visjon til handling. Med utgangspunkt i visjonen er neste steg å se på de utfordringene en står overfor. Her er det viktig å være nøye med å definere oppgaven. Når oppgaven er definert er det tid for å hente inn dokumentasjon som kan være faktakunnskap, forskning eller vedtak fra egen forening. Studere materialet grundig med sikte på å få grep om viktige drivkrefter og utviklingstrekk. Før vi bestemmer oss for hvor vi skal, må vi ha en relativt grundig oppfatning av hvor vi er. Nåsituasjonen må kartlegges. På bakgrunn av den informasjonen som er samlet inn er det nå oppgaven å avklare handlingsrom og velge strategi. Figur 3. Utfordring Innhent dokumentasjon Analyse Kartlegg nåsituasjonen Avklar handlingsrom og velg strategi Utarbeid konkrete handlingsplaner Definer oppgaven Faktakunnskap og relevant forskning Få grep om viktige drivkrefter og utviklingstrekk hva og hvorfor? SWOT analyse er en metode som kan benyttes Finn områdene hvor det er mulig å påvirke og definer de problemene som må løses Se figur 4 Noe av det som tas opp i figur 3. trenger en nærmere forklaring og noe utdyping. En SWOT 4 analyse er som det går fram av figuren, et redskap for å kartlegge nåsituasjonen. Metoden går ut på at du skal vurdere styrker, svakheter, muligheter og trusler ved den saken/situasjonen som skal analyseres. For å skaffe oversikt er det vanlig å sette opp vurderingene i en enkel firefelts tabell. (Se figur 4.) 4 Navnet SWOT kommer fra engelsk og er satt sammen av første bokstaven i de fire handlingene som skal gjennomføres Strengths, Weaknesses, Opportunities, Threats. 27