TIDSSKRIFT FOR FIGURTEATER 2/ ÅRGANG 33 ÅND I TEMA: TRENGER VI UNIMA? HANSKE

Transkript

1 TIDSSKRIFT FOR FIGURTEATER 2/ ÅRGANG 33 ÅND I TEMA: TRENGER VI UNIMA? HANSKE

2 UNIMAS LEDER ÅND I HANSKE 2/2015 ISSN Årgang 33 UTGIVER UNIMA Norge -Forening for figurteater UNIMA-medlemsskap kr. 450,- Løssalgspris kr. 130,- Bankkonto ANSVARLIG REDAKTØR: Hedda Fredly heddaplix@hotmail.com REDAKSJON: Mona Wiig mowiig05@gmail.com Viktorija Rudyte Davies viktorijarudyte@hotmail.com Anne Stray anne@annesdukketeater.no FOTO FORSIDE: Fra Torill Næsheims dekorasjoner/installasjoner på festivalområdene til FRI FIGUR - Internasjonal figurteaterfestival juni 2015 TRYKK: Xidé as DESIGN: Trine + Kim designstudio UNIMA Norge er støttet av Norsk kulturråd UNIMAS LEDER: TRENGER VI UNIMA NORGE? TORUNN TUSJ 3 4 MIN FIGURTEATER- HVERDAG HAAKON STRØM 31 SIRKUS SOM SCENEKUNST IDA FRISCH 38 DET NYE STYRET I UNIMA NORGE 46 ANMELDELSE: RUFFEN OG DRAGE- SLOTTET IDA SVEMO HILLER INGRID HANSEN ELSTAD LEDER: NY GIV? HEDDA FREDLY HISTORIEN OM EN HÅNDS- FORLATT HANSKEDUKKE ANNE HELGESEN 32 DUKKER FOR MESTRING LARS ERIK LYNGSTAD 42 SLIK BEGYNTE DET SKJEBNES- VANGRE FESTIVAL- OPPLEVELSER RAGNHILD WANG ANMELDELSE: SNILL KATRINE HEGGSTAD FRA SKROT TIL SKATT TRUDE-SOFIE OLAVSRUD ANTHONSEN 24 ANMELDELSE: BUKKENE BRUSE PÅ BADELAND GUNHILD AAREBROT KILDE TEMA: TRENGER VI UNIMA? KAOS- KONTROLLØREN KNUT MARIANNE EK HAGEN ANMELDELSE: EN JULE- FORTELLING STEINAR THORSEN ALT ER LOV STEINAR THORSEN LEVE DEN FRIE FIGUREN! JORUNN LULLAU 28 HVA BETYR UNIMA FOR DEG? MEDLEMMENE SVARER 6 NO MORE ÅND I HANSKE? VIKTORIJA RUDYTE DAVIES TRENGER VI UNIMA NORGE? UNIMA Norge står midt i en omorganiseringsprosess, etter at vi tidligere i vår fikk den nedslående beskjeden fra Kulturrådet: De vil ikke lenger støtte medlemsorganisasjoner. Det vil si at vi ikke lenger kan ha fast ansatt en daglig leder og redaktør for tidsskriftet vårt, men det vil ikke si at vi skal gi opp! Vi skal på ingen måte gi opp. Samtidig kan det være klokt med litt selvransakelse og refleksjon. Trenger vi egentlig en figurteaterorganisasjon? Og i så fall, til hva? Hvilken funksjon har UNIMA- Norge, og hvilken funksjon bør vi ha? Disse spørsmålene er ikke vanskelige for meg å svare på. Ja, vi trenger en figurteaterorganisasjon! Vi trenger et faglig kompetansesenter, med bred kunnskap innen feltet. Vi trenger noen som taler figurteatrets sak, noen som kan bidra til kompetanseheving og synliggjøring av figurteater som en egen kunstart og som et eget fag. Vi trenger et internasjonalt nettverk, med de muligheter det gir på alle nivåer. Vi trenger et forum for diskusjon, refleksjon og inspirasjon. Vi trenger UNIMA- Norge. UNIMA-Norge skal bidra til at medlemmene får mulighet til nettverksbygging, kompetanseheving, inspirasjon og faglig påfyll. Gjennom våre medlemsbrev, tidsskrift, hjemme- og facebookside, skal vi informere og oppdatere om forestillinger, seminarer, festivaler og andre nyheter. Samtidig kan hvert medlem også bidra til et felles løft på en veldig enkel måte. Ved å være et aktivt medlem, bidrar du automatisk til en synliggjøring av figurteaterfeltet, samtidig som du får delt informasjon om ditt virke med et engasjert publikum. Du kan være et aktivt medlem fra sofa kroken eller kontorpulten: Del informasjon om deg/din gruppe på facebook, og informasjonen deles samtidig på vår hjemmeside. Begge deler er jevnlig og godt besøkt. Er du ikke på facebook? Send oss en mail til post@unima, og vi legger det ut for deg. Benytt deg også av vårt Ressurssenter på vår hjemmeside (unima.no > medlemmer > ressurssenter), og kom gjerne med innspill til hva du mener UNIMA Norge bør være. For selvransakelsen og refleksjonene er ennå ikke over Samtidig skal vi huske på at UNIMA strekker seg langt ut over Norges grenser. Og i 2016 ser vi mot Spania. UNIMAs verdenskongress og figurteaterfestival finner sted i San Sebastian og Tolosa den 28. mai 5. juni Vi er en gren av en internasjonal organisasjon, så hvorfor ikke benytte deg av UNIMA-nettverket ved å bo privat gjennom Bed & Puppet? Les mer om kongressen, festivalen og Bed & Puppet på UNIMAs hjemmesider, www. unima.org, eller følg med på vår facebook- og hjemmeside. Måtte 2016 bli et godt år for UNIMA Norge og for hver enkelt av dere! TORUNN TUSJ Styreleder i UNIMA Norge

3 LEDER NY GIV? HEDDA FREDLY Ansvarlig redaktør Ånd i hanske - Tidsskrift for figurteater Da signalene kom om at UNIMA Norge som medlemsorganisasjon ikke lenger er kvalifisert for driftstøtte fra Kulturrådet, noe som blant annet vil medføre at organisasjonen ikke lenger kan gi ut et tidsskrift under de samme forutsetningene som i dag vekket det stort engasjement i UNIMA-styret og Ånd i hanske-redaksjonen. Vi tenkte: Er vi ikke tydelige nok rundt hva vi kan bidra med i og for figurteaterfeltet? Og hva mener omverdenen egentlig om arbeidet vi gjør? Når man er i en utsatt posisjon er det lett å begynne febrilsk å legitimere sin egen eksistens. Det er kanskje ikke alltid så appetittlig. I redaksjonen bestemte vi oss derfor for heller å vie et temanummer av Ånd i hanske til å undersøke hva UNIMA-medlemmene og viktige aktører i teaterfeltet egentlig mener om organisasjonen og tidsskriftet og hva de ønsker seg av oss. Det viser seg at både medlemmer og teatersjefer har mye positivt å si om vårt arbeid, men de har også kommet med klare forventninger til organisasjonen. «Trussel om kriser kan virke skjerpende» Som kjent kan trussel om kriser være skjerpende: Kanskje kan det være at UNIMA og tidsskriftet får en ny start og giv av dette? At vi nå kan jobbe enda mer skjerpet for at organisasjonen skal virke samlende for og kvalitetssikrende av et helt kunstfelt i underdogposisjon? 4 I tillegg til spørreundersøkelsene vi har sendt til medlemmer og teatersjefer, har vi forsøkt å heve blikket og se utover egne landegrenser for inspirasjon. Viktorija Rudyte Davies har undersøkt hvordan forholdene er for figurteatertidsskriftene utenfor Norge, for å hente tips til driften av vårt tidsskrift men også for å vise hva som skjer med de tidsskriftene som ikke har maktet å innhente tilstrekkelig ressurser til driften. Mangeårig UNIMAnestor (nå leder for Norsk Skuespillerforbund) Knut Alfsen er portrettintervjuet av Marianne Ek Hagen, og reflekterer her om UNIMA Norge før, nå og i framtiden og i internasjonal sammenheng. I tillegg har to publikummere «anmeldt» den andre av UNIMAs to hovedsatsinger: FRI FIGUR-festivalen, som sist ble arrangert på Oslo Nye Trikkestallen og Det Andre Teatret i juni. TEMA: TRENGER VI UNIMA? Utenfor temadelen kan du blant annet lese Anne Helgesens sterke tekst om Agnar Mykle som dukketeater-dramatiker, om et figurteaterprosjekt som nå turnerer i Den Kulturelle Skolesekken, anmeldelser av fire av høstens figurteaterforestillinger, og mye annet. God romjulslesning! Jeg går ut i fødselspermisjon nå på julaften. Dette, i kombinasjon med usikkerheten rundt framtidig økonomisk støtte, gjør at det er uavklart når dere eventuelt hører fra meg som redaktør igjen. Men styreleder Torunn Tusj vil holde alle dere medlemmer orientert om hva som skjer via medlemsmailer, facebook og nettsiden unima.no. Jeg ønsker dere alle ei riktig god jul og et inspirert 2016! 5

4 HVA BETYR UNIMA FOR DEG? MEDLEMMENE SVARER. NAVN: Elisabeth Helland Larsen GRUPPE/INSTITUSJON: All Noses (tidligere kalt Boa Scenekunst) All Noses blander sjangre som musikk, litteratur, sirkus, klovning og figurteater, og jobber mye med kommunikasjon og mestringsevne gjennom kunst og kultur. Drives av Elisabeth Helland Larsen. Paal Viken Bakke er med i mange av prosjektene både som dukkespiller, musiker og kursholder. Hva slags figurteater utøver du? I All Noses blander vi utrykk hvor også objektteater, stangdukker, hånddukker, enkle marionetter og skyggeteater blir brukt. Vi har en stor samling med spilledukker fra ulike kulturer, samt et klassisk skyggeteater med levende ild fra Bali som vi bruker når anledningen byr seg. Hvorfor anvender du figurteater i ditt arbeid (altså foran «vanlig skuespillerteater»)? Fantasien er vektløs og kan som animasjonen bevege seg i uante retninger, former og fasonger. Jeg føler at manipulasjon av objekter, dukker og skygger kan levendegjøre scenekunsten på en helt annen måte enn ord og dialog. Med ord settes våre indre bilder i bevegelse og med figurteater kan fantasien visualiseres og stimulere sanseapparatet på en mer grensesprengende måte. Samme hvor mye penger man brenner av på sceneteknisk utstyr får man aldri skuespilleren til å fly like fritt som en dukke eller et objekt i et scenisk rom. Jeg mener at figurteateret sammen med lys, lyd og animasjon er den kunstneriske ryggraden i barneteateret (og masse bra voksenteater også ) Er du medlem i UNIMA Norge? Hva forventer du deg av organisasjonen? Hvilke saker synes du det er viktig at UNIMA arbeider med? Jeg er ganske ferskt, men stolt medlem av UNIMA og har ikke rukket å sette meg tilstrekkelig inn i hva organisasjonen bedriver. Jeg ser at UNIMA samarbeider bredt med andre organisasjoner og institusjoner og bidrar til en fantastisk festival. Dette er tvingende nødvendig da man i et så lite fagfelt i et så lite land lett beveger seg i ring med de samme stemmene. Tidligere har kanskje figurteater vært en underdog i teaterverdenen akkurat slik barne bøkene har hatt den laveste statusen i litteraturen. Jeg tenker omvendt, det er figur teateret og barnebøkene som er de pumpende hjertene i disse kunstfeltene, de er uslåelige sjangre hvor alt er mulig. Det er viktig å beskytte dukkespillerne som yrkesgruppe, da dette er verdifulle aktører i norsk scenekunst og har en kompetanse vi ikke kan være foruten. Derfor er UNIMA en viktig organisasjon også for fremtiden. Spørsmålet er hvordan UNIMA både kan beholde sin egenart og samtidig åpne opp for det tverrfaglige. Jeg tror at de store linjene for scenekunsten er å tenke helhetlig og ikke være så opptatt av å dele inn i båser. Men for å få til dette til må det ligge en likeverdig respekt mellom de ulike sjangrene i bunn. Hva synes du om fagtidsskriftet Ånd i hanske? Er det nyttig for fagmiljøet? Hvilke forbedringspotensiale ser du evt? Jeg har dessverre lest for lite i Ånd i hanske til å kunne uttale meg om dette. Men jeg har observert at min mann Paal Viken Bakke fort forsvinner bak tidsskriftet så snart det dukker opp i stua. Selv om jeg elsker papiret kan tiden være moden for også å lage en digital versjon av bladet som kan oppdateres mer jevnlig og være en mer interaktiv møteplass, med leserinnlegg og debatter som fortløpende kan ta opp saker og ting. Jeg tenker at det ikke bare bør opptre statisk, informativt og belysende, men også fungere som en dynamisk, pulserende møteplass for alle interesserte. NAVN: Karen Høie GRUPPE/INSTITUSJON: Kulturproduksjoner Hva slags figurteater utøver du? Vi bruker skygger, hånd- og stangdukker og objekter, oftest i åpent spill Hvorfor anvender du figurteater i ditt arbeid (altså foran «vanlig skuespillerteater»)? Det er en visuell, vakker og abstrakt teaterform, som tiltaler oss. Dessuten nyttig, fordi vi kan operere med et større «persongalleri» enn vi ellers hadde hatt råd til (!). Er du medlem i UNIMA Norge? Hva forventer du deg av organisasjonen? Hvilke saker synes du det er viktig at UNIMA arbeider med? Ja, vi er medlemmer. Vi for venter en åpen, medlems fokusert organisasjon, som er interessert i å heve nivået på norsk figurteater (ikke bare satse på internasjonale forestillinger og grupper - men heller på et samspill mellom internasjonale grupper og norske kunstnere). Og en sterk satsing på å promotere norsk figurteater og norske figur teaterkompanier gjennom blant annet Fri figur-festivalen. Vi reiser ofte på internasjonale festivaler, og omkvedet er: Hvor kan vi få se norsk figurteater? Det er litt bondsk og nisselueaktig at vi ikke tør satse mer på vårt eget. Hva synes du om fagtidsskriftet Ånd i hanske? Er det nyttig for fagmiljøet? Hvilke forbedringspotensiale ser du evt? Ånd i hanske er et viktig tidsskrift for figur teatermíljøet. Vi burde alle være flinke til å støtte opp om foreningen og tidsskriftet - også ved å skrive artikler om interessante forestillinger, workshops, festivaler og forskning vi kommer over. Det er viktig at tidsskriftet følger med på UNIMAs arbeid (også internasjonalt), er aktiv i forhold til kulturpolitikk og høringer, og så videre at det følger utviklingen innen feltet. NAVN: Jaap den Hertog GRUPPE/INSTITUSJON: Teater Fusentast Hva slags figurteater utøver du? Dette er da et svært så underlig spørsmål. All slags teater hvor livløse gjenstander eller dukker spiller en aktiv rolle for forløsningen av teateropplevelsen. Bruker ikke marionetter (å skrekk og gru), og velger dukketyper ut fra hva konseptet for den aktuelle forestillingen krever. Hvorfor anvender du figurteater i ditt arbeid (altså foran «vanlig skuespillerteater»)? Kortversjonen: fordi jeg har hatt det lettere å spille et instrument (dukken, panopticum-et mitt, dukkescenen) enn å spille med min egen kropp. Etterhvert ble det til at skuespill alene i min teaterverden bare klarer å gi en del-opplevelse i forhold til teater med dukker. På den andre siden er vår bestselgende forestilling gjennom hele karrieren selvfølgelig den hvor den eneste dukken ikke var noe annet enn akkurat en vanlig dukke. Så jeg klarer meg brukbart som skuespiller likevel, men jeg er best som manipulatør / dukkespiller. I Teater Fusentast samarbeider jeg oftest med Coby Omvlee, som er skuespiller mer enn dukkespiller. Er du medlem i UNIMA Norge? Hva forventer du deg av organisasjonen? Hvilke saker synes du det er viktig at UNIMA arbeider med? Selvfølgelig. Forventer møteplasser for dukkespillere, kurs, utveksling av erfaringer via festival, og for at det arbeides for igjen å komme på statsbudsjettet. Alle mener at profesjonelt dukketeater skal være godt ansett i landet, men ingen synes politisk å ville ta ansvar for at det forblir teater av høy kvalitet. Hva synes du om fagtidsskriftet Ånd i hanske? Er det nyttig for fagmiljøet? Hvilke forbedringspotensiale ser du evt? Jeg har samlet alle numre til Ånd i hanske (som TEMA: TRENGER VI UNIMA? 6 7

5 jeg forresten synes er et fremragende og dekkende navn) siden jeg ble med i foreningen i Med jevne mellomrom snubler jeg over en artikkel i et gammelt nummer som jeg påny finner interessant. Forbedringspotensiale? Tja, det måtte være å få inn flere lokale reportasjer fra dukkespillere som vi ikke hører så mye om, men som fyller biblioteker og barnehager og skoler og bursdager med sine opptrinn. NAVN: Liv Kjersti Iversen GRUPPE/INSTITUSJON: Skromlehjulet Figurteater Hva slags figurteater utøver du? En kombinasjon av skuespill, dukke- og objektteater. Av og til med film. Hvorfor anvender du figurteater i ditt arbeid (altså foran «vanlig skuespillerteater»)? Fordi figurteater gir flere muligheter av spill i teaterrommet. Er du medlem i UNIMA Norge? Hva forventer du deg av organisasjonen? Hvilke saker synes du det er viktig at UNIMA arbeider med? Jeg er medlem og synes det er viktig at organisasjonen eksisterer for å styrke dukketeatret nasjonalt og internasjonalt. UNIMA kunne vært mer åpen for flere norske grupper til å delta på Fri figurfestivalen. Festivalen burde lagt profilen lavere og inkludert først og fremst norske grupper på flere nivåer. Som internasjonal figurteater-utøver er det kjempeviktig å være medlem i UNIMA. Hva synes du om fagtidsskriftet Ånd i hanske? Er det nyttig for fagmiljøet? Hvilke forbedringspotensialer ser du evt? Ånd i hansken er viktig for miljøet. Enda viktigere er det å ta vare på medlemmene, og spesielt de som prøver å bidra med noe til tidsskriftet. Det er dumt at henvendelser til styret ikke alltid blir besvart. Kommunikasjon mellom ledelse og medlemmer er veldig viktig for å holde en interesse for bladets eksistens. NAVN: Tatjana Zaitzow GRUPPE/INSTITUSJON: Petrusjka Teater. Hva slags figurteater utøver du? Vi definerer begrepet figurteater som scenekunst hvor sceneelementer, figurer, dukker eller objekter av døde materialer lar seg bevege på en slik måte at de uttrykker selvstendige, levende karakterer, helst uten verbal tekst. Figurens bevegelser er dens språk, og dens visuelle uttrykk er dens undertekst. Hvorfor anvender du figurteater i ditt arbeid (altså foran «vanlig skuespillerteater»)? Den abstrakte figuren utgjør oftest fokus i vårt sceneuttrykk, og da fungerer dukkespilleren/ figurføreren mer som en teknisk medarbeider eller skygge på scenen. Men i andre tilfeller fungerer også figurføreren som karakter/rolle (og altså skuespiller) i dialog med figuren. Dette betrakter vi som en faglig utfordring; å la figuren være i fokus, og figurføreren/skuespilleren være en sekundær skikkelse på scenen som fullstendig underkaster seg figurens iboende kraft og særegne personlighet. En teaterfigur kan være et høyst abstrakt ut for met element hvor kun dens gjenkjennelige reaksjons mønster, bevegelser, pust og rytme gir oss assosiasjoner til en personlig karakter, og er totalt uforutsigbar i sine handlinger. En «vanlig skue spiller» er dog bare et menneske med sine vel kjente forutsig elige begrensninger når det kommer til stykke. Er du medlem i UNIMA Norge? Hva forventer du deg av organisasjonen? Hvilke saker synes du det er viktig at UNIMA arbeider med? Petrusjka Teater (ved Tatjana) er og har vært medlem av UNIMA Norge og UNIMA internasjonalt siden sent på 70-tallet. Organisasjonen er helt nødvendig for et nasjonalt og internasjonalt arbeid for forståelsen av et så smalt kunstnerisk uttrykk som figurteater fortsatt er, og for å skape interesse for og ikke minst kun nskap om hvilket enestående scenisk fag og håndverk figurteater er. Dette er det viktig at UNIMA Norge fortsatt får anledning og mulighet til å arbeide for og med. Hva synes du om fagtidsskriftet Ånd i hanske? Er det nyttig for fagmiljøet? Hvilke forbedringspotensiale ser du evt? Ånd i hanske har utviklet seg beundringsverdig faglig og profesjonelt ikke minst de siste årene. For fagmiljøet gir dette viktig informasjon om og inspirasjon til muligheter og nye uttrykk innen dette uuttømmelige og forbløffende scene kunstfaget. Et eventuelt forbedringspotensiale kunne ligge i å bidra med mer fokus på illustrasjonsmateriale: fotos, skisser, arbeidstegninger osv. Altså utnyt te hver eneste lille «hvite flekk» i bladet til illustrasjoner. NAVN: Per Arne Løset GRUPPE/INSTITUSJON: TinkerTing Hva slags figurteater utøver du? Jeg liker først og fremst å jobbe med marotte, men har gjort forestillinger med marionetter, stangdukker, skyggeteater, store dukker i gateteater og små hånddukker. Hvorfor anvender du figurteater i ditt arbeid (altså foran «vanlig skuespillerteater»)? At jeg startet kom som en tilfeldighet, men jeg oppdaget gradvis mulighetene som lå i figurteater: mangfoldet i uttrykket og de mange lag man kunne sette inn i forestillingen når man jobber sammen med dukke og dukkefører. Alt kunne brukes, til og med scenografien levde. Alt var mulig, selv en ulykke som at ene stroppen røk mellom hode og kropp på en av dukkene ble til en mulighet. Er du medlem i UNIMA Norge? Hva forventer du deg av organisasjonen? Hvilke saker synes du det er viktig at UNIMA arbeider med? Organisasjonen bør jobbe for at figurteatret spres til alle scener, og at gruppene i de forskjellige land kommer sammen. At man kan spille én forestilling på en festival og deretter reise hjem igjen, føles unødvendig når man etter en måned får nok en forespørsel, men må takke nei på grunn av at man allerede har brukt opp reisepengene man fikk i støtte. Om festivalene og scenene rundt om hadde samarbeidet bedre kunne man brukt nettverkene bedre og spart både penger og jobb for alle parter. UNIMA kan også jobbe for alle nykommerne i figurtetatret. Sett opp egne små auditions for institusjonene slik at de yngste i feltet kan vise seg frem! Speed-dating for kompanier og skuespillere er også en idé. Hvordan kan man nå utdanne nye figurteater kunst nere? Hva synes du om fagtidsskriftet Ånd i hanske? Er det nyttig for fagmiljøet? Hvilke forbedringspotensiale ser du evt? Ånd i hanske har bare blitt bedre med årene. Temanummer, presentasjoner av arbeider, kritikker og diskusjoner om hva figurteater kan og bør være vil jeg gjerne ha. Utfordre gjerne institusjonene, også disse som gjerne vil være «spydspisser» innen figurteater. Hvor er nyskapingen og hva har disse scenene gjort for utviklingen videre? Jeg vil gjerne lese historier fra miljøet og om ting man har opplevd, om fallgruver, gode og dårlige erfaringer, råd på veien frem mot turné og festival og prosessen fra idé til premiere. TEMA: TRENGER VI UNIMA? «Alle mener at profesjonelt dukketeater skal være godt ansett, men ingen synes å ville ta ansvar for at det forblir av høy kvalitet.» 8 9

6 STEINAR THORSEN, Skuespiller, figurspiller, produsent, dramatiker og regissør TEMA: TRENGER VI UNIMA? ALT ER LOV Vi trenger et kraftsentrum for norsk figurteater. Derfor er det viktig at UNIMA Norge kan fortsette sitt arbeid og styrke sin posisjon som et slikt sentrum, sier teatersjef Agnete Haaland ved Den Nationale Scene, som i høst har hatt stor suksess med En julefortelling - fylt av forskjellige typer figurspill. Min første egentlige opplevelse med teater, og det som ga meg lysten til å leke videre med det dramatiske, var møtet med figurteatret som barn, sier Agnete Haaland. Hun mener det er utrolig sterkt når en fortelling kan trylles ut av de merkeligste små objekter og bli til spennende teater. Årets familieforestilling ved Den Nationale Scene (DNS) i Bergen, En julefortelling, er nettopp avsluttet på hovedscenen og teatersjef Agnete Haaland har tatt seg tid til en prat med Ånd i hanske Tidsskrift for figurteater om figurteatrets plass i dagens teaterlandskap generelt og i det institusjonaliserte teatret spesielt. Haaland liker figurteater og sier det rett ut: Figurteatret er et meget betydningsfullt og levende element i den floraen av uttrykk vi har i teaterlandskapet i dag. Muligheten som ligger i formen til å gå utenom det fysiske og konkrete og kunne formidle magi og symbolisme, er svært viktig, ikke minst i utviklingen av det moderne teateruttrykket. GIR ENERGI OG VARIASJON Jeg synes bruken av figurteater i vår oppsetning av En julefortelling er vellykket, sier Haaland. Spesielt at det så fint kan kombineres med vanlig skuespill. Det er artig at vi bruker forskjellige teknikker på scenen - skyggeteater, marionetter, finger-dukker - og at dukkeførerne veksler mellom å være synlige og skjult. Det gir et levende uttrykk. Vi har hatt en fin prosess, der vi har kunnet bringe sammen forskjellige fagmiljøer. Blant annet har vi hentet inn en dukkemaker fra England, en figurteaterinstruktør fra Canada og dukkeførere fra Norge til å jobbe med teaterets skuespillere - som fra før kanskje ikke hadde så mye erfaring innen feltet. Det gir en spennende energi og et fint og variert uttrykk. Og det er jo det som er figurteatrets force, fortsetter Haaland. At alt er lov og alt er mulig. Derfor der det viktig at figurteatret fortsetter å leve her i landet. Det er synd hvis fagmiljøet skal svekkes. Haaland kjenner til både UNIMA og tidsskriftet Ånd i hanske og synes de gjør en god og viktig jobb. KLAR TALE: - Figurteatrets muligheter er svært viktige i uviklingen av moderne teateruttrykk, sier teatersjef Agnete Gullestad Haaland

7 «UNIMA burde bruke statistikk og publisere tall på hvor mange forestillinger som inneholder figurteater og hvor mange publikummere som opplever figurteater per år. For det er mange!» Det er bekymringsfullt hvis bevilgningene forsvinner. Vi trenger en slik paraplyorganisasjon å henvende oss til for formidling og ha kontakt med, fordi det er godt og trygt at noen sitter på bred kompetanse om fagområdet. Det er viktig med et slikt pro fesjonelt senter. INGEN BEGRENSNINGER Agnete Gullestad Haaland er datter av teaterpioneren Anne Gullestad, og vokste blant annet opp i Bergen hvor hennes mor startet og bygde opp Vestlandske Teaterlag (- Vestlandske teatersenter i dag, journ.anm). Der tråkket hun sine barne- og ungdomssko i et miljø som virkelig utforsket figurteateret. Den tsjekkiske regissøren Karel Hlavaty var en stor kapasitet og tryllet frem figurer av alle slag, av små rekvisitter og ting, og de minste objekter kunne by på sterke fortellinger og magisk formidling. Slik lærte Agnete at en fortelling kunne formidles på en hvilken som helst måte. Alt var lov, det fantes ingen begrensinger utenom fantasiens. Hun ble så engasjert at hun som tenåring fulgte Hlavaty og andre instruktører rundt på seminarer og kurs og lærte opp folk i figurteaterets hemmeligheter. Senere ble hun selv dukkefører i Nils Klim Teateret og spilte i en rekke profesjonelle forestillinger. Figurteateret er jo noe som ligger i oss fra vi er barn, sier hun. Barna ser figurer hele tiden, i alle slags ting rundt seg. Når det blir mørkt kan en stålampe borte i et hjørne bli til et troll med tre hoder som begynner å bevege seg, og vinden som uler i et gammelt trehus blir spøkelser på loftet. Denne forestillingsevnen tror jeg blir i oss selv som voksne, og jeg tror at godt figurteater absolutt kan presenteres for et voksent publikum. Vi på DNS har per i dag ingen planer om en helkvelds figurforestilling for voksne, men det hadde fint kunnet gjøres. Haaland mener at figurteateret står ganske sterkt ved DNS, og i institusjonsteatrene generelt. På DNS har de ikke hatt så mange rene figurteaterforestillinger under hennes tid som teatersjef, men det har vært brukt figurteater som del av forestillinger både for barn og voksne, og det er noe de kommer til å fortsette med. Hun mener at det på en rekke andre av de institusjonelle og regionale teatrene finnes en god satsing på figurteater, også rene figurteaterforestillinger. Var det ikke Oslo Nye Teater som satte opp Hedda Gabler som helkvelds figurteaterforestilling nylig?, minnes hun. SYNLIGGJØR! Hvis jeg skulle gi UNIMA et råd i den vanskelige situasjonen de er i nå, måtte det være å synliggjøre sitt arbeid enda mer, fortsetter Haaland. Bruk statistikk og publiser tall på hvor mange forestillinger per år som inneholder figur teater, som formidles gjennom Den kulturelle skolesekken (DKS) og og Den kulturelle bæremeisen (DKB) og hvor mange publikum mere som opplever figurteater årlig. For det er mange! Haaland mener at norsk figurteater står seg godt i internasjonal sammenheng. Spesielt drar hun frem betydningen av Figurteateret i Nordlands sitt arbeid som et nasjonalt lokomotiv. Det er veldig synd at figurteaterutdannelsen i Fredrikstad forsvant, for vi trenger slike profesjonelle sentre for virkelig å skape ny blest rundt kunstformen. Derfor er det desto viktigere at UNIMA kan få bestå som et slikt kraftsentrum for norsk figurteater. På vei ut fra samtalen, minnes Agnete Haaland lattermildt den gangen hun som 16-åring hadde to dagers kurs for en gjeng lærere i Ølen. De ble meget skeptiske da hun sendte dem ut for å finne objekter i de lokale søppeldunkene, spre dem ut på gulvet og begynne å leke med dem. Det var veldig gøy, og er et av mine bedre teaterminner. For det ble nemlig veldig bra til slutt, det vi laget. Det gikk opp et lys for oss alle, et figurteaterlys, ler hun. Dette lyset har det vært fint å navigere etter senere! HANNE TØMTA, teatersjef ved Nationaltheatret Hva tenker du om figurteatrets stilling/status på norske scener i dag? Man kan like gjerne spørre hva stillingen/ statusen til figurteatret er i det vestlige teatret i dag. Det er ikke lett å få et tydelig bilde av miljøet for de rene figurteaterkunstnerne hverken i Norge eller utenlands. På den annen side er spillet med objektet eller figuren et tydelig innslag i performance-tradisjonenen og innen den moderne dansen og det tverrkunstneriske uttrykk, uten at disse gjerne definerer det de driver med som figurteater. Anvender dere figurteater i deres fore stil linger? Hvorfor/hvorfor ikke? Vi har ikke en egen figurteatersatsing på National theatret. Dukker det opp en regissør som ønsker å bruke figurteater i sin forestilling, så er vi naturligvis åpne for det. Selv om det er et noe fattig eksempel brukes jo dukker i teatrets oppsetning av KLASSEN VÅR. Men det er mer et virkemiddel enn at det er et formfullendt grep innen figurteatret. Det vil si at vi bruker virkemidler kjent fra figurteatertradisjonen, for eksempel skyggespill og dukker som representanter. Vårens oppsetning av KARSTEN OG PETRA vil også benytte dukkespill som en integrert del av forestillingen. Kjenner du til UNIMA Norges arbeid? Har du innspill til organisasjonen? Vi kjenner godt til UNIMAs arbeid for figurteater, og er veldig glade for at noen kjemper figurteatrets sak i Norge. I dag er det ikke mulig å ta en dyptgående utdanning innen figurteater i Norge. Føler dere et ansvar for å lære opp nye figurspillere? Elevordningen for skuespillere er det lenge siden at falt bort i det norske teaterlandskapet. Ansvaret for å lære opp nye figurspillere må komme nedenfra, heller enn styrt fra de etablerte teaterinstitusjonene, som mangler både tradisjon og kompetanse på feltet. KIM BJARKE, teatersjef ved Oslo Nye Teater Hva tenker du om figurteatrets stilling/status på norske scener i dag? Det finnes mye kompetanse, både i det frie feltet og i institusjonene, en kompetanse det er viktig å videreføre. Oslo Nye Teater tar figurteater på alvor og vårt dukketeater er en stor, vital og viktig del av vår virksomhet. Anvender dere figurteater i deres fore stil linger? Hvorfor/hvorfor ikke? Ja, vi har en egen scene for figurteater, samt et svært kompetent ensemble. Figurteater er en fantastisk teaterform, som er en stor del av vårt tilbud og vår historie, så vel som norsk teaterhistorie. Som institusjon er Oslo Nye Teater opptatt av å ha et mangfold i vårt tilbud, både hva gjelder målgruppe og genre. Figurteater er en naturlig del av dette. Figurteater er ofte barns første møte med teater. Det er en oppgave vi tar på alvor. Kjenner du til UNIMA Norges arbeid? Har du innspill til organisasjonen? Ja, vi har jo blant annet hatt gleden av å samarbeide med UNIMA om figurteaterfestivalene på Trikkestallen. UNIMA gjør en viktig jobb for å fremme figurteater i Norge. I dag er det ikke mulig å ta en dyptgående utdanning innen figurteater i Norge. Føler dere et ansvar for å lære opp nye figurspillere? Vi føler et ansvar for å ta vare på og videreutvikle kompetanse gjennom våre produksjoner, både hva gjelder dukkespillere, dukkemakere, regi og scenografi. Det er selvfølgelig ønskelig å ha en dyptgående utdanning i Norge. TEMA: TRENGER VI UNIMA? 12 13

8 MARIANNE EK HAGEN Daglig leder av Øyteateret og masterstudent i estetiske fag ved HiOA. TEMA: TRENGER VI UNIMA? PORTRETT NAVN: Knut Alfsen ALDER: 59 AKTUELL MED: Nyvalgt forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund. Nylig utnevnt som æresmedlem i UNIMA Norge KAOSKONTROLLØREN KNUT For Knut Alfsen er det viktig at de grunnleggende behov er lagt til rette for å kunne produsere god kunst. Det vil være katastrofalt for figurteatermiljøet om UNIMA Norge får dramatisk reduksjon i sin økonomiske grunnstønad. UTDANNING: Riksteaterets 3-årige elevskole for dukketeater. Mastergrad i teatervitenskap fra UiO JOBBER SOM: Dukkespiller i Levende Dukker TEATERSPESIALITET: Marionetter SISTE KULTUROPPLEVELSE: Supersøndag i Stamsund i regi av Figurteateret i Nordland: DudaPaivas BLIND og Colrophobia av Pickled Image. HVA GJØR DEG OPPRØRT? Det siste som gjorde meg opprørt var disse jentebabyene som ble voldtatt i India. HVA DRØMMER DU OM? Til enhver tid drømmer jeg om å få realisert det neste store figurteaterprosjektet. Jeg står i Welhavens gate ved døra til Norsk Skuespillerforbund. Snart skal jeg møte Knut Alfsen. Jeg vet at han var pådriver for å opprette det som nå er Figurteateret i Stamsund, tidligere Nordland Dukketeaterverksted, ikke langt fra der jeg selv har vokst opp i Lofoten. Der hadde jeg min første teateropplevelse som treåring. Jeg har et vagt minne: et sammensurium av dukker med personlighet, overveldende farger og lyskastere i det jeg tror var Prinsessen på erten. Fra den dagen har jeg vært bitt av teaterbasillen. I bokhylla mi har jeg dessuten ei bok med tittelen Med liv og sjel skrevet av Knut Alfsen. En lærebok i figurteater som kombinerer praktiske øvelser og teoretisk kunnskap. Dette gjør meg spent på hva han tar med seg fra sin figurteaterbakgrunn, både kunstnerisk og teoretisk, inn som leder i Skuespillerforbundet. Den som sier han er ferdig utlært er ikke utlært, men ferdig, er Knut Alfsens kommentar til akkurat det. I 1980 gikk Knut ut av Riksteatrets elevskole for dukkespillere, 32 år senere ga han ut sin egen lærebok i faget. I mellomtiden har han hatt en rekke verv. Alfsen har blant annet vært leder av UNIMA Norge, gjennom mange år vært aktiv i internasjonalt UNIMA-arbeid, vært leder av Ålesund teaterfestival og Nøtterøy kulturhus, skrevet en master i teatervitenskap, vært redaktør for Ånd i hanske og leder for Nordland Dukketeaterverksted de første årene. Han leder gruppen Levende dukker, hvor han er både regissør, dukkemaker og dukkespiller. Nå er han altså også utnevnt til leder av Norsk Skuespillerforbund. Hvem er egentlig mennesket bak alt dette? Det skal jeg prøve å finne ut. Jeg er noe tidlig ute idet jeg trer over dørstokken. Knut sitter i et møte og henviser meg videre til kontoret sitt. Jeg følger veibeskrivelsen. En teaterdukke plassert i vinduet og en i sofaen bekrefter at jeg har kommet rett. Etter noen minutter kommer Knut. Han rekker knapt å trekke pusten før han hopper inn i intervjuet med meg. At han er vant til høyt tempo, er det ingen tvil om. Hans kompanjong i Levende Dukker, Agnes Schou, påpeker det samme at Knut jobber i ett sett og liker å ha det travelt. «Det å kunne gi mennesker betydningsfulle opplevelser er belønning nok. Det er en status som er verdt noe.» Foto: Jorun Eikill Veflen 14 15

9 «Det gir en egen energi når man møter noen som er opptatt av de samme sprø tingene som deg selv.» Vi starter intervjuet. Telefonen ringer, Knut ber vedkommende høflig om å ringe opp senere. VIKTIGHETEN AV NERDING I vår ble Knut utnevnt til æresmedlem av UNIMA Norge. Hva betød det for deg å få denne utmerkelsen? Da ble jeg veldig stolt og glad. Det var jo en anerkjennelse for alt arbeidet jeg har lagt ned i UNIMA. Jeg har fått flere av mine nærmeste venner her, også venner fra rundt omkring i verden. Mye av identiteten min ligger i UNIMA. Knut sitter fortsatt i styret i det internasjonale UNIMA, hvor tittelen hans er «President of Statutes Comission and Member of the Executive Committee». Tross sitt engasjement for organisasjonsarbeid sier Knut at han først og fremst er dukkespiller, men forbundsleder hvis han vil føle seg viktig. Den internasjonale UNIMAtittelen er også fin å ha om han vil fremstå viktig, spøker han. Latteren sitter løst i rommet gjennom hele intervjuet. egentlig. Status kommer på andre måter. Med stor iver forteller Knut om at han flere ganger har møtt folk som i dag er kollegaer og jobber i kulturfeltet, og som har fortalt akkurat det samme om hvordan de ble inspirert til å velge yrkesvei: «Grunnen til at jeg jobber med kultur er en opplevelse fra da jeg var en liten gutt på seks år. Riksteateret kom med en forestilling som het Den store fargeslukeren og det gav meg en aha-opplevelse som gjorde at jeg skjønte at jeg måtte jobbe med dette.» Knut strekker hånda i været og sier: Jeg var med på å spille i den forestillingen! Det å kunne gi mennesker så betydningsfulle opplevelser er belønning nok. Det er en status som er verdt noe. LISTER SOM STRESSFOREBYGGING Selv om Knut ser ut til å beherske rollene som både leder og utøver godt, kan det til tider være utfordrende å fylle begge. Kaoskontroll er et stikkord. Noen ganger blir det jo veldig mye på en gang. TEMA: TRENGER VI UNIMA? LÆREVILLIG: - Det er fortsatt mye å utforske i forholdet mellom animasjonsobjekt og animatør, mener Knut Alfsen etter mange år som dukkespiller. Organisasjonen UNIMA har altså hatt stor betydning for deg. Kan du si noe om UNIMAs betydning for figurteatermiljøet? Det er jo klart at UNIMA er viktig for fagfeltet både nasjonalt og internasjonalt. Det er en måte å få kontakt med hverandre på. Figurteater er sært, og det er ikke så lett å finne likesinnede. Det oppstår en egen energi når man møter noen som er opptatt av de samme sprø tingene som en selv. Det er viktig å ha muligheten til å kunne sitte sammen og bare snakke fag. Vi tror vi er alene om utfordringene våre i Norge, men så er det akkurat de samme over hele verden. Alle pleier å klage over hvor lav status faget har. Knut trekker spøkefullt frem et eksempel fra en samtale med en mister fra Tordensky-teatret i Shanghai. Gjennom tolk hadde de nærmest konkurrert om hvor i verden dukkespillerne hadde lavest status. Knut sa at de i Norge hadde lavere status enn dansere. Det var da ingenting, for i Kina hadde dukkespillere dårligere status enn leger! Latteren fyller rommet enda en gang. Jeg vet ikke helt hvor viktig den statusen er da, Jeg har lært meg noen teknikker. Én er å tenke fremover mens det ennå er tid til det. At gruppa sammen tenker fremover: Hva kommer denne uka? Hvor er våre svake punkter? Hvilke problemer kan dukke opp? Jo mer du har tenkt gjennom på forhånd, dess lettere er det å takle utfordringene som kommer. Knut er tilhenger av lister som stressforebyggende middel. Når noe er skrevet på lista vet du i alle fall at det er der. Også er det så deilig når du kan streke over at det er ferdig. Neste tips fra Knut er å ta seg tid til å tenke seg om. I prosessen med å lede ulike grupper mennesker fokuserer han alltid på å se hvilke muligheter og begrensninger som ligger i hver enkelt. På den måten kan man lage et slags puslespill for å utnytte hverandres sterke sider. Men det handler også om å ta noen ærlige valg og å se hva man gjorde bra og dårlig sist. Slik blir man et lærende team, som hele tiden kan bli bedre. Det morsomme med å jobbe med teater er at det er gruppekunst: Det kommer folk inn som utfordrer deg på en sånn måte at resultatet synlig blir bedre enn summen av det enkeltmenneskene kunne prestert. Det er synergieffekten av å ha en gruppe. Når dette funker er det det morsomste ved å være leder. DET KREATIVE I DET ADMINISTRATIVE I 1987 startet han Levende Dukker sammen med Agnes Schou. Hun forteller at det å få Knut som arbeidspartner var som å vinne i lotto, og beskriver ham som omsorgsfull, ærlig og ryddig. Hun tror aldri hun har sett ham ordentlig sint og opplever ham som raus og tolerant. Han er en god lytter som respekterer andres meninger selv om han ikke er helt enig. Og så kan han mye, og det ikke bare om figurteater. Etter en drøy time sammen med han kan også jeg si meg enig i Agnes uttalelse. Gjennom både UNIMA, Levende Dukker og alle andre verv har Knut vært nødt til å gjøre mye administrativt arbeid. Han finner det kreative også i administrative oppgaver, fordi det handler om å se løsninger. Administrasjon er ikke et mål i seg selv, men noe han finner nødvendig og spennende for å skape best mulig kunst. Jeg pleier å si at man trenger ikke å lete etter problemene. Hvis du leter etter problemer, hva finner du da? Jo, problemer. Det du trenger å søke etter er løsningene, problemene kommer av seg selv. Og det å lete etter løsninger er så klart mye gøyere. Løsninger har han funnet mange av i sitt liv. De tre første utgavene av Ånd i hanske var han redaktør av. Ole Bruun Rasmussen (dukkespiller og regissør) og jeg snakket om at det hadde vært fint å ha et eget blad viet figurteaterkunsten, men mange andre i miljøet syntes det var for ambisiøst. Nr. 1 kom i 1983, forteller Knut. Det skrev han på skrivemaskin. Han var også redaktør en liten stund på midten av 90-tallet, sammen med Vibeke Helgesen. Det er klart det var mye jobb. Jeg skrev så pent 16 17

10 HÅNDVERK: At håndverksaspektet ved figurteater ofte blir nedtonet, er synd, mener Knut Aftsen: - Det er ikke bare konseptet figurtater som er interessant. (Bilde fra forestillingen Syngende soldat. Foto: Tordis Ødbehr) UNIMA Norge må fortsette å ha en klar forankring i den internasjonale organisasjonen - fordi det er impulsene derfra som har bragt norsk figurteater dit vi er i dag. jeg kunne, også klipte og limte vi. Bildene måtte vi sende inn til rastrering for å få kopiert. Andre utgave tror jeg vi fikk i trykte bokstaver, men manuset gjorde vi på skrivemaskin. Det har skjedd mye med teknologien siden da, sier han muntert. Stemmer det at du tok ledelses- og økonomiutdanning fordi du ville bli en bedre leder for UNIMA Norge? Det er i alle fall en del av sannheten. Det hele begynte med at jeg ble valgt som kasserer i UNIMA i 1979 ved et uhell. Eller egentlig ved en direkte feil, forteller han. Mona Wiig (fra valgkomiteen til UNIMA Norge, red.anm.) spurte om han kunne tenke seg å sitte i styret. Knut sa ja, men understreket at det eneste han ikke kunne var å være kasserer, for penger hadde han ikke greie på. Mona klarte å glemme dette lille utsagnet, og da årsmøtet kom, var Knut på turné med Riksteateret. Derfor ble det Mona som presenterte Knut Alfsen, og mente han kunne gjøre seg godt som kasserer siden faren hans var matematiker. Slik ble det. Knut ble valgt til kasserer uten å selv være til stede. Så da måtte han ta saken i egne hender. Jeg er da ikke dum, tenkte jeg, dette må jeg da klare å lære meg. Så da meldte jeg meg på NKS bedriftslederskole. Og lærte meg forskjellen på debet og kredit, hva dekningsbidrag er, og sånne ting. Det har vist seg å være veldig nyttig, både i UNIMA, i Stamsund, her i Skuespillerforbundet og i Levende Dukker, forteller han. Jeg sammenligner gjerne regnskap med oppvask. Det er ikke veldig vanskelig, det er ikke gøy i det hele tatt, men hvis du gjør det grundig og med en gang blir det mindre ekkelt enn hvis du venter et år. HEIM TEL STAMSUND Etter å ha samlet mye kunnskap og erfaring fra feltet gjennom tiden, har han mange tanker om fremtidens figurteater. Det er mye å utforske i forholdet mellom animasjonsobjekt og animatør. Nye måter å tenke konsept på, og nye måter å tenke rolle på. Dette er mer spennende i figurteater enn i skuespillerteater, hvor rollen i stor grad er identisk med den som gestalter den. Dukkespilleren Knut poengterer også at respekt for håndverket er viktig. Figurteateret har et sterkt håndverksaspektet som ofte blir nedtonet. Det er synd. Det er for eksempel helt anerkjent at musikere må øve for å holde teknikken vedlike. Teknikk er det også i figurteater. Vi må passe på at det ikke blir bare konseptet figurteater som er interessant. Jeg ønsker fortsatt å se godt animasjonshåndverk. Duda Paiva er veldig fascinerende i hvordan han teknisk spiller med dukkene. Derfor var det gøy å se han i Stamsund. Jeg skal på kurs med Duda Paiva. Der tror jeg at jeg har noe å lære om animasjonshåndverket, sier Knut om ferdighetene til den verdenskjente brasilianske dukketeaterkunstneren. Vi beveger oss med det til Stamsund, hvor Knut så Duda Paiva under konseptet «Supersøndag». Knut var selv sjef ved Nordland Dukketeaterverksted i Stamsund i tre år. Verkstedet ble til da regjeringen i 1988 laget en stortingsmelding om scenekunst. UNIMA, hvor Knut var leder, sendte et innspill om at dukketeater burde bli med i utredningen. Det ble tatt på alvor at det trengtes et eget produksjonssenter for kunstarten. Nordland fylkeskommune tok utfordringen, og kontaktet Knut for hjelp med utarbeidingen. Han utviklet dermed forprosjektet til Nordland Dukketeaterverksted ved å skissere ideen om et produksjonsverksted som skulle være åpent for hele miljøet. For å få et kreativt og skapende miljø la vi vekt på at man måtte hente inn impulser og fagfolk utenfra, ellers ville det blitt langt mellom noen å dele erfaringer med. Forestillingen Knut nylig overvar med Duda Paiva er et prakteksempel på at Figur teateret i Nordland er blitt det internasjonale produksjonsstedet Knut så for seg i Knut har beholdt flere venner fra den tida. Sist i 2014 hadde han gleden av å være dukkespiller i forestillingen ZAPP (presentert av Traktor Produksjoner i samarbeid med Figurteateret i Nordland). Han har fortsatt et hus i nærheten av Figurteatret, og sier han reiser «heim tel Stamsund». GJØRE SPRØ GREIER TIL LEVEBRØD Har du noen tanker om fremtiden til UNIMA? UNIMA internasjonalt står ovenfor flere utfordringer. Det dukker stadig opp nye nasjonale sentre i land som har en stor fattig befolkning. Det skaper en demokratisk utfordring, fordi de ikke har penger til å reise på kongresser og dermed ikke får brukt stemmeretten sin. Det er språkutfordringer, og utfordringer i å forstå de demokratiske spillereglene. Det er ikke viljen som er problemet, men kunnskapen. Og for noen er det helt fjernt at hvem som helst kan melde seg inn. Må man ikke velge ut hvem som er best skikket? Et godt utbygd demokrati er altså viktig for organisasjonen. En klar struktur likeså. Den er til for å sikre at alle medlemmene skal føle seg sett, hørt og ivaretatt, mener eksekutivkomitémedlemmet. Jeg mener det er viktig at UNIMA Norge fortsetter å ha en klar forankring i den internasjonale organisasjonen - fordi det er impulsene derfra som har bragt norsk figurteater dit vi er i dag. Flere av lærerne mine fra Riksteateret var hentet gjennom internasjonale UNIMA. Og de har formet mitt syn på dukketeater. Figurteateret i Stamsund hadde heller ikke latt seg gjøre uten de internasjonale kontaktene. Hvordan organiserer man seg ellers for å skape et levebrød ut av disse sprø greiene? sier han med glimt i øyet. Det du trenger å søke etter er løsningene, problemene kommer av seg selv. Om fremtiden for UNIMA Norge, hvor Knut selv var leder fra 1985 til 1995, har han mange tanker, noen bekymringer, men aller mest håp. Bekymringen ligger i hvorvidt UNIMA vil få TEMA: TRENGER VI UNIMA? 18 19

11 støtte fra Kulturrådet. Det handler om hvordan og på hvilket nivå kulturpolitikken styres, sier han, og gir en liten leksjon i kulturpolitikk. Armlengdes avstand-prinsippet står veldig sterkt i kulturpolitikken. Fordi politikere og kultur byråkrater ikke skal blande seg opp i kunstens inn hold er det ulike systemer for å hindre det. Vi har erfaringer fra Hitler og Stalin som ville bruke sin maktposisjon for å bestemme hva som var dårlig og hva som var bra kunst. Og det fikk jo grusomme konsekvenser, ingen ønsker seg tilbake til det, sier Knut. Men det vi ser nå er en tendens til at kulturpolitikere også kan bruke prinsippet om armlengdes avstand for å distansere seg litt fra det vepsebolet som kulturfeltet er. Det er klart, i kulturfeltet er det mange taleføre mennesker som brenner for sine egne prosjekter. Og det er mange flere wannabekunstnere enn det er mulighet for myndighetene å gi penger til. Da er det ganske bekvemt for politikerne å skjule seg bak dette armlengdes-prinsippet, og si at «vi delegerer det til et faglig råd» hvor Kulturrådet er det største. Det er fornuftig, men det som skjer nå er at Kulturrådet er i ferd med å bli utvidet med folk fra andre disipliner enn bare kultur. Og det er ikke sikkert feltet helt ser konsekvensene av det. Videre forklarer han at når Kulturrådet ikke bare skal bestå av folk med kompetanse for kunst og kultur, men også for eksempel økonomi, markedsføring og ledelse, betyr det en endring i hvordan kunstens kvalitet skal vurderes. Kunstprosjekter skal ikke bare vurderes opp mot hverandre rent kunstnerisk, men også markedspotensialet skal vurderes opp mot annet kulturpolitisk i samfunnet. Da blir det skummelt at det er helt løsrevet fra den demokratiske styringsprosessen. Fjeset hans får et litt mer alvorlig preg. Det er ikke noe sted vi kan drive kulturpolitisk lobbyvirksomhet. Kulturministeren kan fraskrive seg ansvar begrunnet med armlengdes avstand: «Jeg har ikke noe med det å gjøre.» Hva skjer da med UNIMA? En hel kunstform? Er den ikke kulturministerens ansvar? Nei, den er Kulturrådets. Det er dette som er i ferd med å skje nå. Fra Skuespillerforbundets side vil vi protestere på dette. I hvor stor grad skal kunsten være markedstilpasset for å fungere kommersielt? Og hvor stor del av kunsten skal være rettet mot publikum utover i landet? Da er vi inne på spørsmål som ikke burde delegeres vekk til Kulturrådet. Sånn sett er det litt bekymringsverdig at UNIMA ligger under Kulturrådet samtidig som denne utviklingen skjer. Det er klart at det vil være nokså katastrofalt for figurteatermiljøet i Norge dersom UNIMA Norge fikk redusert sin økonomiske grunnstønad dramatisk. Da forsvinner ei vaktbikkje for feltet. Da forsvinner en organisasjon som har spesialblikket på figurteateret. UNIMA er den organisatoriske overbyggingen rundt fagmiljøet vårt, uten den vil nok fagmiljøet smuldre opp. Det vil være dramatisk. Så det er absolutt grunn til å rope litt ulv. Det vil ikke nødvendigvis bety slutten for figurteatret for all fremtid, men det vil være et kraftig tilbakeslag for feltet. VILLE BLITT DUKKESPILLER IGJEN Knut forteller at han hadde nok valgt å bli dukkespiller igjen om han var ung i dag og skulle valgt retning på nytt. Han ser tilbake på et spennende liv hvor han har fått oppleve mange interessante mennesker, kollegaer og steder. Det er noe han blir spesielt bevisst når han treffer unge figurteaterspirer. Knut har blant annet hatt noen kurs for figurteaterstudentene ved HiOA samt vært sensor under eksamen. Han beskriver det som et privilegium å få møte unge mennesker som er hektet på det samme som han, men også litt rart. Jeg synes jeg nettopp var student selv. Har jeg blitt han gamle veteranen? Har jeg lyst på den rollen da? Men det er vel belønningen for at du har klart å holde deg i live. Man lærer så lenge man har elever sies det jo, hevder han lattermildt. Om læreboka Med liv og sjel forteller Knut at den kom til fordi han opplevde at den trengtes i feltet. Og på et punkt følte han at han kunne nok til å skrive den selv. På mange måter er det den læreboka jeg selv skulle ønske jeg hadde som student. Å skrive boka ga ham mulighet til å tenke struktur på yrkeslivet sitt, samle erfaringer og dele inn i kapitler. Boka kom ut i 2012, samtidig som Levende Dukkers 25-årsjubileum. På samme måte syntes han det var spennende å ta en mastergrad i godt voksen alder. Den var han ferdig med i Jeg skrev en master om profesjonalisering og profesjonaliseringsprosesser i teaterinstitusjonen. Hvordan organiseringen av yrkesgrupper og yrker i en teaterinstitusjon også virker bestemmende inn på hvilket teater som lages. Det var en del brikker som falt på plass da jeg skrev den, en forståelse av hvorfor ting hadde skjedd oppigjennom yrkeslivet. FORBUNDSLEDER MED FRILANSERSYKEN Foruten dukkene Håkon og Bukken på kontoret, undrer jeg hva Knut tar med seg av figurteateret inn i rollen som forbundsleder. Får han for eksempel tid til å være dukkespiller med Levende Dukker? Jeg er ikke involvert i noen nye produksjoner akkurat nå, men spiller en del likevel. Denne høsten har vi totalt fem uker på turné. Egentlig er det mer enn jeg har tid til. Det er travelt. Jeg hadde ikke planlagt det slik hvis jeg var helt sikker på å bli valgt til forbundsleder. Knut kaller det «frilansersyken». Man tror at man er sin egen herre, men tenker seg godt om før man sier nei til et oppdrag. Det er litt av filosofien i Skuespillerforbundet: De tillitsvalgte skal også ha tid og mulighet til å være kunstnere. Plutselig en dag er man ikke tillitsvalgt lengre og da er det viktig å fortsatt ha kontakt med miljøet. Hvordan kan man forstå ditt forhold til figurteater opp mot din rolle her i Skuespillerforbundet? Det handler jo litt om hva forbundet skal være. Jeg er opptatt av at det skal være en fagforening for alle som jobber på scenen som utøvere. Vi skal ivareta interessene til de som har denne typen jobb og lage rammer rundt yrkesutøvelsen til scenekunstnere, for på den måten å bidra til at det blir bedre scenekunst. Folk som har trygge rammer og ting på stell rundt seg lager bedre kunst. Derfor vil jeg stå på for at folk skal ha det bra i jobbene sine. Etter å ha sett Arne og Bjørg Mykle spille på Folkemuseet på Bygdøy som 10-åring, fikk Knut komme bak og se hvordan dukkeskjermen var konstruert. Da gikk han hjem og snekret sitt første dukketeater. Etter den tid har han snekret sammen både det ene og det andre av forestillinger, dukker, skrevne ord, budsjetter, tidsskrifter og organisasjonsstrukturer. Og nå, 49 år etter sin dukketeaterdebut, er han leder i Norsk Skuespillerforbund med en lang merittliste bak seg. Jeg er opptatt av at Skuespillerforbundet skal være en fagforening for alle som jobber på scenen som utøvere. Knut har utvilsomt arbeidet hardt for figur teateret gjennom UNIMA, både nasjonalt og internasjonalt. Han har arbeidet for at dukke teaterkunstnere skal ha et godt miljø, uansett status. Og han har inspirert mennesker til å jobbe med kultur gjennom sine forestillinger. Indirekte har han også inspirert meg, gjennom min første teaterforestilling på Figurteateret i Nordland, som jeg nok ikke hadde fått oppleve uten Knuts skissering av dette produksjonsstedet i Jeg rusler ut i Oslos høstgater noe klokere på kulturpolitikk, full av tips og triks fra en som har levd litt lenger enn meg. Fra kontoret sitt er Knut full av håp for figurteatrets og UNIMAs fremtid mens han arbeider videre; for at alle scenekunstnere skal ha det godt, og dermed kunne lage god kunst. TEMA: TRENGER VI UNIMA? 20 21

12 VIKTORIJA RUDYTE DAVIES. Object theatre director, Stavanger / London. Member of Ånd i hanske s editorial board NO MORE ÅND I HANSKE? In these challenging times do we really need a journal devoted exclusively to something as narrow as puppetry? If so, how should we produce it in the future? The Norwegian Arts Council s new guidelines show that UNIMA Norway is no longer qualified for financial support. Unfortunately, this means that the future of the organization and this journal are in doubt. After nearly 33 years of publication, this issue might be the very last one in the history of Ånd i hanske Tidsskrift for figurteater. It is a sad predicament. Do we really need this journal? Of course, we don t need it! There are thousands of things that are more essential to us, especially now in difficult times in Europe. Although if you stop having normal things that have been around you for a long time and that have become a part of everyday life, it slowly contributes towards a loss of culture and history. Whilst we cannot compare the loss of a puppet magazine to the losses caused by wars or natural disasters, this magazine is very important for many Norwegian puppeteers, as well as to some readers outside Norway who are interested in puppetry. So we all must do what we can to try to save it for present and future readers.to look for ideas on what we should do in order to preserve the magazine, I contacted the boards of UNIMA Sweden, Finland, Denmark and the UK for their views. ONLINE MAGAZINE? Switching to an online magazine is one option. It is definitely cheaper than publishing a printed version and we could save money on postal charges too. According to Hans Hartvich-Madsen, the chairman of UNIMA Denmark, they stopped printing their UNIMA journal around 10 years ago, simply because it was too expensive. UNIMA- NYTT (eng. UNIMA-News) from Denmark can now be read online by everyone. The only recent printed magazine editions published in Denmark, were the two instances where Nordic puppetry magazines were published in 2006 and Online UNIMA magazines can be found in other countries too, although many of them still provide the option to subscribe to printed versions in the same way we do with our journal Ånd i hanske. But can magazines be satisfactorily replaced by online journals, books by kindles or photo albums by digital photos? We all know the answer. Whilst digital media has many qualities, it will never provide the same feeling of quality or satisfaction as a newly printed copy of Ånd i hanske. We should therefore try to preserve our magazine in a printed form, if there is any way we can do so. ONE ISSUE PER YEAR? Until 2014 Ånd i hanske was published 4 times a year, now it s published twice (with twice as many pages per issue. They are now practically doubleeditions. Editor s note). If the only other alternative were to close down the journal altogether, many of us would agree to go down to one issue per year in order to save money and the journal. A similar approach has been taken in Sweden, where the UNIMA magazine Dockteatern came out with 4 issues per year until 2008, after which the output was reduced to one journal per year. In 2010 the name of the magazine was changed to Dockument (eng. Document) in order to signal a new start for the magazine. Finland s UNIMA magazine called Nukketeatteri (eng. Puppet Theatre) and the British UNIMA journal called Puppet Notebook are still published twice a year, as Ånd i Hanske has been until now. Puppet Notebook used to be published three times a year, but has reduced its frequency in recent years. STOP PAYING THE EDITOR? The main reason Dockument reduced the number of issues was that publishing four times a year demanded a lot of unpaid work by the editor and other contributors, as everyone in UNIMA Sweden works on voluntary basis. Indeed, the work of volunteers is essential in order to keep publishing this type of magazine. Neither in Denmark nor in the UK do writers or editors get paid. The editors in Finland and Norway do get a salary, but all articles by other contributors (such as this one) are written free of charge. However, we cannot afford to lose our editor and designer if we want to preserve the quality and good reputation of Ånd i hanske. The quality of the magazine would surely suffer if we relied solely on volunteers to do the difficult job of editing each issue. In the long run this would further endanger the survival of the magazine. WHERE TO GET FUNDING? British UNIMA is solely funded by its members. This includes funding for the magazine Puppet Notebook, although the British are currently looking at ways of supplementing this with other sources of income. UNIMA Finland gets some funding from the ministry of education and culture, but they also find this solution insufficient, and so they have to use membership fees to help pay the costs of printing their magazine, as well as applying to various private sources and foundations for additional funds. In general, it is difficult to get funding for arts activities, especially in the current climate in many European countries with governments cutting funding to give priority to more pressing needs. Gustaf Kull, vice-chairman of UNIMA Sweden, has mentioned the idea of applying for European Union funds, especially if we were thinking of publishing an inter-nordic magazine in the future. However, this could be challenging since Norway and Iceland are not members of the European Union, unless the funding body would accept EEA partners? WE ALL HAVE TO CONTRIBUTE MORE Costs and funding strongly affect the survival of the journal and the frequency of issues, but the role of the contributors is also very important. According to Gustaf Kull, the biggest challenge in Swede is the quality of texts and images, especially after they started to print in colour in Therefore finding a way of motivating more of our members to contribute on a regular basis could be one idea. It would therefore be great if all members would share news and send in pictures of their new performances on their own initiative, as well as writing reviews about other puppet performances they have seen in Norway and elsewhere in the world. This would be of great help, and should ensure that the editor has enough material to keep filling however many issues we can afford to publish with high quality material about all of the great work that Norwegian puppeteers do. Also, even more importantly, please keep on paying your membership fees to UNIMA Norway, as these are an important contribution to our budget. The more members we have, the easier it becomes to apply for external funding. In the meantime, the UNIMA board will do everything they can to find new solutions and funding to keep this magazine going for at least another 33 years, however difficult the times may be! TEMA: TRENGER VI UNIMA? This article was based on correspondence with: Dr. Jeremy Bidgood, Chairman of British UNIMA Jaana Lallukka, Secretary of UNIMA Finland Gustaf Kull, Vice-chairman of UNIMA Sweden Hans Hartvich-Madsen, Chairman of UNIMA Danmark 22 23

13 TRUDE-SOFIE OLAVSRUD ANTHONSEN skuespiller TEMA: TRENGER VI UNIMA? FRA SKROT TIL SKATT FAKTA Green Ginger grunnlagt av Terry Lee i England på 1970-tallet. jobber med figurteater for voksne, men er kjent for å sprenge grensene og utfordre definisjonen av hva figurteater og dukketeater er eller ikke er. sprang ut av gateteaterkunst og er fortsatt påvirket av dette, både i format og form. er kjente for å fungere som mentorer for unge aspirerende figurteaterspillere. Green Gingers forestillinger turnerer verden over, de har også et eget kompani i Frankrike. Der jobber de mest med film. Chris Pirie ble med i kompaniet i 1986 og brukte sine evner som tegneserietegner og illustratør til figurteaterforestillingene. Han og Terry Lee leder nå kompaniet sammen. Pirie ledet workshopen Trash Hack i forbindelse med Fri figurfestivalen i Oslo juni Trash Hack-workshopen under FRI FIGUR-festivalen ga meg min første smak på hvordan man kan skape figurtater ut av all slags skrot. Søppel blir aldri det samme igjen. Som en del av UNIMAS figurteaterfestival FRI FIGUR ble skuespillere, figurspillere og andre inviterte til å delta på workshop med den legendariske figurteatergruppa Green Ginger fra Storbritannia. Jeg hadde liten kjennskap til figurteater generelt, og hadde heller ikke hørt om Green Ginger, men jeg ble nysgjerrig og tenkte at dette måtte jeg sjekke ut. Noen dager før workshopen dukket denne mailen opp i innboksen min: Du har fått plass på workshopen «Trash Hack» med Green Ginger! Møt opp på Trikkestallen på Torshov. Følgende liste er forslag til hva du kan se etter på loft, kjeller, bod og i containere frem til 12. juni: Ødelagte lamper Bøyelige plastrør Klare vakuumslanger og andre deler (bil) Ødelagte kjøkkenredskaper Ting med bevegelige deler Ting som lager lyd Gamle puter Vannkanner (plast el. metall) Gamle tekanner og kaffekanner + interessante objekter som «snakker» til deg Søppel altså. «Dette kan bli interessant» tenkte jeg. Som frilans skuespiller er jeg alltid interessert i å lære nye ting, men da jeg satt på bussen mot Trikkestallen med to bæreposer fulle av gammelt skrot, begynte jeg å lure litt på hva jeg hadde begitt meg ut på. Noen av passasjerene kikket på søppelposene mine. De tenkte vel sikkert at jeg bare var på vei for å kaste rasket et sted. Lite visste de at søppelet snart skulle våkne til liv. Eller, det var i hvert fall meningen. Jeg hadde som sagt aldri jobbet med figurteater før, så jeg var ikke helt sikker på hva jeg gikk til. MULIGHETER, IKKE SVAKHETER På døra til Trikkestallen var det satt opp et skilt; en oppblåst engangshanske pekte vei innover og under den stod det «Trash Hack». Det er det vi skal altså, hacke søppel. Datahackere leter etter svakheter i datasystemer. I LEVENDEGJORT SØPPEL: Torill Næsheims installasjoner, helt i tråd med Trash Hack-mentaliteten, viste vei under Fri figurfestivalen (Foto: Trude-Sofie Olavsrud Anthonsen) 24 25

14 «Jeg skvatt til. Jeg syntes virkelig jeg kunne kjenne hjerteslagene til dette vesenet som jeg visste bare var en hatt!» følge wikipedia kan hackere være motivert av en rekke årsaker, som profitt, protest, utfordring, glede eller å evaluere disse svakhetene for å bistå i å fjerne dem. Sånn sett stemte det ganske bra. Bare at heller enn å søke etter svakheter, skulle vi vel finne muligheter. Inne på øvingsrommet i Trikkestallen stod et stort bord, dekket med gjenstander. Jeg kunne se rammeverket til en ødelagt lysekrone, ledninger, deler av leker, klær, rustne kopper og kar - rett og slett et bord dekket med søppel. Jeg var ikke alene om å ha tatt med skrotet mitt. De andre workshopdeltakerne stod rundt omkring i rommet, noen sammen, andre for seg selv. Jeg kom i prat med noen av de andre og fant fort ut at jeg ikke var alene om å være ny innen figurteater. Deltakerne besto av musikere, skuespillere, dukkespillere og andre som var nysgjerrige på hva dette var for noe. ENDRER DET NATURGITTE Green Ginger er et teaterkompani som forteller historier med mennesker eller med dukker i rollene. Ofte en kombinasjon av de to. Chris Pirie leder kompaniet, og som innledning til works hopen fortalte han hvordan de jobber fram forestillingene: Vi bestemmer oss ikke nødvendigvis for å lage dukketeater, vi er mye mer opptatte av å få til en god historie. Men ofte ender vi opp med å bruke figurer i forestillingene, fordi figurenes muligheter er uendelige. Vi kan endre naturen og skape ulike verdener på kort tid når vi bruker dukker i spillet. Et godt eksempel på dette var forestillingen deres Outpost som de viste senere på Fri figurfestivalen. I forestillingen foregår handlingen på en grense overgang på et øde sted. Det går ikke lenge før hele scenen transformeres og plutselig er vi i underverdenen dypt nede under grenseovergangen. Grepene Green Ginger bruker i forestillingen er tidvis filmatiske. På hjemmesiden deres har de forklart hvorfor: Green Ginger [ ] like to take their time making such decisions, and resist restrictions on form and process, feeling free to use mask, puppet, film, projected images, or anything else that takes their fancy: Despite being thought of as a puppetry company we ve toured shows - such as our walkabout PRATs - without a puppet in sight. We like to think we ve got a pretty big tool-box of diverse solutions and a lot of experience in various combinations of them. The exciting bit is that after 30 years we still feel like novices with much more to discover! TILTREKKENDE Men tilbake til workshopen. Den første oppgaven vi fikk var å gå rundt bordet og finne én gjenstand som tiltrakk oss på noe vis. Hver og en valgte ut en ting i søppelhaugen som virket tiltalende, og satte oss alene med gjenstanden og begynte å utforske den. Kan noe bøyes? Lager den lyd? Hvordan kan den bevege seg? Så var det ny runde, vi la tilbake gjenstanden og fant en ny. Etter å ha utforsket flere av tingene fikk vi velge en vi likte spesielt godt, men denne gangen var kriteriet at den måtte være myk. Jeg tok med meg en gammel narrehatt hvor bjellene stort sett var falt av. Chris ledet oss igjennom en utforskningsprosess der vi besjelte gjenstanden vår. Det minnet meg om min egen lek i barnehagealder, der man er overbevist om at en bamse er levende. Vi jobbet sakte og i det små for å ta vare på denne opplevelsen. Jeg vrengte narrehatten og puttet alle spissene inni, slik at den ble som en ball. Langsomt utforsket jeg hvordan jeg kunne blåse liv i gjenstanden. Ikke ved faktisk å blåse, men ved å se om jeg kunne gi hatten et åndedrett. Rett og slett bevege den som om den pustet. Det var vanskelig. Jeg måtte jobbe veldig smått og konsentrert, men til slutt syntes jeg jeg fikk til en slags pust. Så sa Chris «Kjenn etter om du kan kjenne hjerteslag!» Og da skvatt jeg til. Jeg syntes jeg virkelig kunne kjenne hjerteslagene til dette vesenet som jeg visste bare var en hatt! Det var selvfølgelig bare mine egne pulsslag i fingertuppene, men det var et tegn på at jeg hadde fått til første steg, besjeling. Å gi gjenstanden min pust og liv. Da oppgaven var ferdig og vi skulle legge tilbake gjenstanden ble jeg nesten lei meg fordi hattedyret mitt var borte. PLUTSELIG: EI FORESTILLING! I neste oppgave jobbet vi i grupper. Alle på gruppa fant en gjenstand hver og så satte vi det sammen. Hvilken del kunne være kroppen? Hva kunne bli brukt som armer? Min gruppe fant en slags taklampe som bestod av mange forvokste pingpongballer på tråder som var montert sammen, dette ble kroppen. Til hode fikk gjenstanden en blå plastkanne, hvor tuten ble nesa. Ledningen hang ut bak og ble en hale sammen med en plastkasse. Figuren var ganske stor og vi måtte være tre stykker sammen for å klare å bevege den. Nå ble utfordringen å jobbe sammen. Vesenet skulle få pust og sjel, samtidig måtte vi finne ut hvordan den kunne bevege seg, hvordan den fikk øye på ting og hvilken personlighet som lå i denne figuren. Lampe-vannkanne-ledning-plastkasse-figuren vår møtte en hindring. Et bord stod i veien. Nå måtte vi få figuren til å hoppe opp på bordet. Den prøvde én gang, to ganger, og på tredje forsøk fikk den til å komme helt oppå bordet. Men halen ble igjen på gulvet. Figuren oppdaget det, bevegde seg bort til bordkanten og tok ut en slags arm (en avrevet remse med ping-pongballer) og vinket «kom her» til halen. Halen tok tilfart og hoppet opp på bordet. Så lett hadde vi laget en liten forestilling. De andre gruppene hadde gjort samme oppgave. Tre-fire stykker jobbet sammen om å gi liv til en figur satt sammen av søppel, føre figuren og la den møte en hindring. Det overrasket meg hvor mye personlighet og karakter som oppstod i hver figur. Det var også mye vanskeligere enn jeg hadde trodd på forhånd. For at et publikum skal tro at figuren lever må figurføreren ikke bare tro på det selv, hun må også gi figuren pust, liv, blikk, bevegelse og reaksjoner. Og dette må holdes oppe hele tiden. Hvis ikke, dør illusjonen. Det var veldig inspirerende å jobbe med Chris og de andre fra Green Ginger og få en liten smak av hvordan det er å jobbe med figurteater. Figurspillerne Adam Fuller og Kim Heron deltok sammen med oss på workshopen og formidlet sine kunnskaper direkte i samspill med de andre deltakerne. Søppel blir aldri det samme igjen, nå synes jeg stadig vekk at melkekartongen ser trist ut eller at plastposen sukker. For ikke å snakke om hermetikkboksene med sine skarpe tunger. Og hvem vet når jeg det jeg har lært av Green Ginger kan komme til nytte. Jeg har i hvert fall blitt inspirert til å se muligheter der andre ser skrot. TEMA: TRENGER VI UNIMA? ORGANISME: En av oppgavene under workshopen var å sette sammen diverse søppelgjenstander til én, hel kropp, forteller deltaker Trude- Sofie Olavsrud Anthonsen. KILDER net/newstory.html wiki/hacker_(computer_ security) 26 27

15 JORUNN LULLAU Dukkespiller i Kompani13. Utdannet fra Riksteatret og Hordaland teaters elevskole. TEMA: TRENGER VI UNIMA? LEVE DEN FRIE FIGUREN! Årets FRI FIGUR-festival var en spennende og yrende møteplass for figurteaterinteresserte i Norge, som møttes til inspirerende input, hyggelige gjensyn og nye bekjentskaper. FAKTA FRI FIGUR internasjonal figurteaterfestival På Oslo Nye Teater Trikkestallen og Det Andre Teatret ARRANGØR: UNIMA Norge i samarbeid med Oslo Nye Teater, Riksteatret og Figurteatret i Nordland juni 2015 Seks forestillinger for barn og voksne med internasjonale stjerne-kompanier og spennende nykommere, figurteater-workshop med britiske Green Ginger, Fri Scene (Puppet Slam) og happenings på festivalområdene Det første som slår meg i møte med årets Fri figurfestival er at festivalområdet er lekent dekorert og innbyr til opplevelser av mange slag. UNIMAs sekretariat har tydeligvis lagt ned et stort arbeid i å forberede festivalen som en helhetlig happening. Årets festival utspinner seg både i Oslo Nye Teaters Trikkestallen på Torshov og på Det Andre Teatret ved Akerselva, med en kort gåtur mellom disse. Merkelige sko og mystiske øyne viser vei mellom de to festivalscenene. Festivalområdet ved Trikkestallen har festivaltelt hvor du kan kle deg ut, posere sammen med forskjellige figurer og bli fotografert, i tillegg til installasjoner med figurer og objekter både ute og inne. Også området rundt Det Andre Teatret er dekorert med figurer og objekter som setter publikum på sporet av hva som foregår. Det Andre Teatret nykommeren av festivalscenene har de siste årene blitt et viktig og populært sted for den frie scenekunsten. Beliggenheten ved Akerselva er en liten oase, og selve teatret har et godt teaterhus å by på. Passe stor scene, godt amfi og en svært hyggelig kafé. Kafeen blir også raskt et viktig møtested for alle deltagerne på Fri figurfestivalen, hvor man kan slå seg ned og lett snakke med både kjente og ukjente. SPENNVIDDE Årets program består av et lite utvalg forestillinger med stor spennvidde og ulike uttrykksformer + en workshop med Green Ginger (som jeg dessverre ikke får med meg). Etter at jeg i flere år har vært litt ute av figurteatermiljøet, var det med stor glede jeg så fram til å delta på Fri figur-festivalen i år. Siden jeg har startet en ny figurteatergruppe sammen med Jan Holden og Steinar Thorsen i Bergen (Kompani 13. red.anm), har jeg fått fornyet interesse for faget og kunsten, og ønsket å orientere meg i hva som foregår. Det er hyggelig å se at så mange publikummere fra ulike hold kommer til festivalforestillingene. Både voksne og barn, erfarne figurteaterfolk og folk fra byen. Lørdag kveld er det festivalfest med utnevning av Knut Alfsen som æresmedlem i UNIMA Norge for sin lange innsats for figurteateret nasjonalt og FEIRING, FAGTREFF, FORESTILLINGER OG FEST: Festivalpublikummer Jorunn Lullau ble både inspirert, underholdt og forbløffet av mangfoldet på årets Fri figur-festival

16 MIN FIGURTEATERHVERDAG internasjonalt, etterfulgt av «Puppet Slam». Denne formen for åpen scene blir for meg et spennende møte med erfarne Lionel the Vinyl og The Wolf (figurer av det britiske stjernekompaniet Green Ginger) og unge studenter fra figurteaterstudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som viser snutter av sine studentarbeider. Det har nok vært vanskelig å få erfarne figurteaterspillere til å stille opp på Puppet Slam-en, for det er vel noen grenser man må overkomme for å kaste seg ut i dette. (Her bør flere prøve å ta utfordringen til kommende arrangementer, mener jeg!) Heldigvis stiller altså erfarne Green Ginger opp med et par stunt til slamen. Det er en fryd å oppleve dukkepillet og presisjonen i The Wolf, den rå ulven! Ulve-dukken spiller en halsbrekkende énhånds dukketeaterforestilling: en grotesk versjon av Gullhår og de tre bjørnene. Meget fornøyelig og elegant gjennomført. Puppet Slam-en viser også at nye folk er på vei inn i figurteatermiljøet og at høgskolens studietilbud gir god grobunn for nye talenter, selv om det bare er et halvtårsstudium. At Figurteatret i Nordland (FiN)er sterkt til stede, både som medprodusent på to av forestillingene som blir vist, og at de ansatte deltar på festivalen, understreker festivalens funksjon som et viktig møtested, både for faglig utvikling og nettverksbygging. FiN er en inspirerende base for utvikling av nye figurteaterforestillinger, og deres internasjonale samarbeidspartnere bidrar også med nye impulser til det norske miljøet. For dette blir FiN lørdag kveld tildelt Tyrihansprisen - UNIMA Norges ærespris, som blir mottatt av hoppende glade ansatte ved teatret. BLANDEDE SJANGRE Det Andre Teatret har skapt seg et stort publikum med sin spesialisering på improteater. Når nå teatret både var scene for en figurteater-festival og de bidro med en egen forestilling (-Lekene slår tilbake) på festivalen, vises bredde og muligheter for å blande sjangre, som improteater og figurteater. I forestillingen har publikum/barna med seg sine egne leker, som så skuespillerne bruker som utgangspunkt for improviserte historier. Her er det rom for at lekene får helt andre funksjoner og oppgaver enn det tilsynelatende opplagte. Og forhåpentligvis inspirerer dette barna til å oppleve lekene på nye måter. Festivalens høydepunkt for meg blir til slutt Oddman Productions forestilling 1 ½. Med en imponerende teknikk og presisjon spiller Frida Odden Brinkmann forestillingen om den ensomme mannen Antero, med dukkens hode plassert på sin egen rumpe, med overkroppen framoverbøyd, slik at hun altså spiller opp ned og bakfram. Det er jo enorme utfordringer i å bevege seg rundt på scenen på den måten, men det er så lekent og godt gjennomført. I tillegg til å utføre alle bevegelser utrolig presist, er det en rørende historie om hvem vi alle er innerst inne, helt alene. Fri figur-festivalen viser hvor viktig det er at vi har en organisasjon som UNIMA som samler figurteatermiljøet, og som bidrar til utvikling og inspirasjon for medlemmene. La oss håpe at UNIMA og at Ånd i hanske består. Vi trenger et felles organ! Gleder meg til neste festival! HAAKON STRØM Alder: 40 år Bakgrunn og utdannelse: Mountview Theatre School, London, 3 år Jobber som: Skuespiller i Teater Joker, voicer og lydbokinnleser. Hva slags figurteater utøver du? Jeg spiller med stangdukker og borddukker i kombi nasjon med masker, for barn. Hva var ditt forrige prosjekt? Jeg har akkurat turnert i osloskolen hele høsten med Rebusløpet, vår siste figurteaterforestilling, basert på boken av Bjørn Rørvik og Per Dybvik. Dette er en oppfølger til forestillingen Tutomaten. Hva skal du gjøre framover? Vi har startet prøvene på vår nye forestilling Brune, basert på boken av Håkon Øverås, med premiere 4. mars. Dette er dog ikke en figurteaterforestilling. Hvordan er din økonomiske situasjon? Kombinasjonen av Teater Joker og lydbøker gjør at jeg tjener ganske godt, sett i forhold til min yrkesgruppe. Jeg er heldig. Syns du at du får nok betalt? Helt greit. Man vil vel alltid ha mer, men jeg er som sagt ganske heldig, og jeg kan leve av mitt skuespillerarbeid. Hvorfor jobber du med figurteater? Jeg spiller for barn, og opplever at barn kommuniserer med figurer svært naturlig, hvilket medfører unike muligheter. Figurer åpner opp for verdener hvor menneskekroppen kommer til kort, til en viss grad i likhet med animasjonsfilm. En dukke kan for eksempel fly... Hva brenner du for? Jeg brenner for at man i barneteater, i alle genre, skal omfavne både det komplette fjolleri og det dypeste alvor, uten blygsel eller sensur. Hvilke utfordringer ser du som figurteaterarbeider generelt? Det må jo være å bli tatt på alvor, som både håndverker og skuespiller. Har du en drømmejobb? Min jobb er en drømmejobb, så ja

17 ANNE HELGESEN Statsstipendiat. Dr. art. i teatervitenskap. Dukketeaterkunstner, daglig leder for Kattas figurteaterensemble og forfatter. I forbindelse med Agnar Mykles 100-årsjubileum har Helgesen vært redaktør for to nye bøker om Mykles dramatikk. Han river sin dukkehelt og sitt alter ego, Smørbukk, fra hverandre. Det er som han vil si: «Så vondt gjør dere meg!» MYKLEJUBILEET: HISTORIEN OM EN HÅNDSFORLATT HANSKEDUKKE Dukketeaterdramaet Smørbukk på skolen er forfatteren Agnar Mykles såre farvel til offentlig litterær virksomhet. Skiftstykket burde stått sentralt i forståelsen av Mykles kunstnerskap. Men inntil denne høsten har det ligget upublisert og neglisjert. Det er nærliggende å tro at det lille dramaet ble forbigått av litteraturviterne fordi dramatikk og i særdeleshet dukketeaterdramatikk ligger utenfor deres interessefelt. Men min egen sære fagkompetanse som figurteaterkunstner med doktorgrad i teatervitenskap blir ytterst relevant når det gjelder lesningen av Mykles siste tekst. Som redaktør for høstens utgivelser av Agnar Mykles dramatikk, kom jeg over Smørbukk på skolen blant forfatterens etterlatte papirer. Det var underlig å sitte med teksten mellom hendene og erkjenne at jeg er én av en håndfull mennesker som har forutsetninger for å analysere de grepene Mykle bruker i dette lesedramaet. Det er nemlig et lesedrama, det signaliserer Mykle med styrke og selvbevissthet når han utstyrer stykket med undertittelen: «Så usigelig fattig kan en sjel da gå». Smørbukk på skolen skal med andre ord sammenlignes med Henrik Ibsens Peer Gynt. Sitatet er hentet fra én av Peers monologer i 5. akt, der han konkluderer med at hans liv har vært forgjeves. Slik oppsummerer altså forfatteren Agnar Mykle sitt kunstnerskap. Han stiller seg ved siden av dramatikeren Ibsen, samtidig som han hevder at hans liv og virke har vært bortkastet. DEN UKJENTE DRAMATIKEREN Når det gjelder Agnar Mykle konsentreres nesten alltid oppmerksomheten rundt romanen Sangen om den røde rubin, som kom ut i Pornografianklagene og rettsaken som fulgte, skygger dessverre for dramatikeren Mykle, enda han startet sin offentlige forfatterkarriere med utgivelsen skuespillet Fyrstikklek i 1947 og han avsluttet med oppføringen av dukkespillet Ali Baba og de førti røverne på Oslo Nye Dukketeatret i Han skrev cirka 15 teaterstykker. 1 Mykle debuterte med sosialistisk dramatikk beregnet på Arbeiderteatret, og ble teaterleder i Studie forbundet AOF (Arbeidernes Opplysningsforbund) i Han skrev for aktørene i denne organisasjonen fram til teatervirksomheten ble nedlagt i DUKKETEATER-PIONÉREN: I stykket Smørbukk på skolen dekonstruer Agnar Mykle hele sitt teatersyn, skriver Anne Helgesen (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek) 32 33

18 Da reagerte Mykle med å konsentrere sin interesse omkring dukketeater. Og det var altså denne teaterformen han valgte da han oppsummerte sitt liv som kunstner i kongeriket Norge med Smørbukk på skolen. I dette stykket dekonstruer Mykle hele sitt teatersyn. Han river sin dukkehelt og sitt alter ego, Smørbukk, fra hverandre. Det er som han vil si: «Så vondt gjør dere meg!» EN NORSK DUKKEHELT Ekteparet Jane og Agnar Mykle skapte figuren Smørbukk i Paris der de studerte ved «Marcel Temporal académie des marionettes» i Agnar hadde fått stipend fra den franske stat. De levde begge på hans stipend, spiste lite og bodde i en husbåt ved Seinens bredd. I husbåten ble figuren Smørbukk født. Han skrev den. Hun sydde den for hans høyre hånd. Dette var svært viktig for Mykle: Dukketeatret er det teatrale teater, det ekte teater. For ekteparet ble opplevelsen av det franske Guignol teatret magisk. I radiokåseriet «Dukkenes vår i Paris» skriver Mykle om hva han og Jane så i Tuilleriparken og i Luxembourgparken: I disse populære dukketeatrene er det nesten alltid de samme figurene som går igjen, og de samme temaene. Det er bonden og bondekonen, det er tyven og gendarmen, og selvfølgelig Guignol, som er hovedpersonen, og som alltid rydder opp i vanskelighetene, til barnas og de voksnes store henrykkelse. Denne oppramsingen av de faste dukkekarakterene er som en bestillingsseddel på hvilke figurer han skulle få Jane til å lage. Den nyskapte norske dukkekarakteren skulle passe inn i den folkelige europeiske hanskedukketradisjonen med hardtslående antihelter som Puncinella, Punch, Kasper og i særdeles den franske Guignol. Mykles antihelt, Smørbukk, ble hentet fra våre folkeeventyr. Figuren var ifølge Mykle «morsom, kvikk, tykk og lur». HJEMME HOS SMØRBUKK Ekteparet Mykles eksamensoppgave på Académie des marionettes heter Hjemme hos Smørbukk. Hovedpersonene er Smørbukk og hans mor. Ved hjelp av rødt blekk lurer Smørbukk moren til å tro at han blør neseblod. Han slipper å gå på skolen og kan holde sengen. Han blir attpåtil servert smørkremkake fordi han er så syk. I det siste spillet om Smørbukk finnes ingen slik idyll. Spillet starter i klasserommet. Moren har fulgt Smørbukk på hans første skoledag. Overlæreren dukker opp: MORA (litt sjenert) Han er ennå litt uoppdragen av seg, herr overlærer. Kommer rett ut av haugen liksom OVERLÆREREN Nå, frue, slike småkarer er alltid villmenn når de kommer hit. Men det er vår oppgave å omdanne den lille villmann til en veloppdragen samfunnsborger, som nasjonen og staten kan være stolt av. Smørbukk, kom hit! Skoleverkets bestrebelser handler om dette gjennom hele stykket Smørbukk skal omgjøres til en veloppdragen samfunnsborger, som staten og nasjonen kan være stolte av. Og Smørbukk på skolen er ved første øyekast en politisk og personlig kritikk av skolevesenet. DET EKTE FOLKELIGE TEATER Agnar Mykle arbeidet et snaut år for Folketeatrets dukketeater ( ). Men det var hans egen gruppe Norske Dukketeater som ga ham den friheten han trengte for å skape store og små forestillinger. Norsk Dukketeaters forestillinger for barn var store suksesser fra 1949 til De spilte for tusenvis av tilskuere over hele Norge. For Mykle var dukketeatret det mest folkelige av alle teaterformer. Da han skrev sin bok Dukketeater! i 1954, mente han at formen ville hjelpe både på folkehelsen og energiforbruket: Dukketeater er like meget en mental opp myk nings prosess for den voksne som et fantasiland for barnet. Og det rare er, at den voksne som én gang har spilt dukketeater og har hatt suksess med det selv om det bare er i sin egen spisestue og for sine egne barn han vil aldri kunne glemme den kriblende og eventyrlige følelsen det ga å se de store barneøynene og de åpne munnene. Mange nordmenn er sjenerte, og bange for å drive gjøn med seg selv. Men som følge av en slik engstelig innstilling murer folk seg inne og blir stive, og i et slikt klima vantrives kunsten. Kunne dukketeatret bli en folkekunst i Norge, slik det i lange tider har vært i Tyskland, i Russland, i Tsjekkoslovakia, i Italia og ikke minst i Frankrike, så trengte vi ikke noen fart i utbyggingen av våre elektriske kraftverk for å holde oss varme. Dukketeatret har muligheten for å kunne bli det egentlige folketeater. OM MAN HAMRER ELLER HAMRES Et særtrekk ved Mykles figurteaterstykker er at samtlige verk ble skrevet for oppføring med hanskedukker. Mykle kjente hanskedukketeatret til fingerspissene og var seg bevisst at en hanskedukke ikke er en skuespiller i miniatyr. Den er en påkledd menneskehånd: en kjapp liten skapning som kan gjøre alt menneskehånden makter. For at hånden skal bevare sine bevegelsesmuligheter og evne til å gripe rekvisitter, og for at publikum skal kunne oppfatte dukkekarakteren på avstand, har slike figurer vanligvis korte armer og et stort hode. De blir komiske og groteske. Dessuten, og dette var svært viktig for Mykle, dukketeatret er det teatrale teater, det ekte teater. Han skriver: I det vanlige teater har vi en blanding av urealistiske dekorasjoner og realistiske personer (skuespillere). I dukketeatret er også de opptredende urealistiske. Dukketeatret er altså rent teater, absolutt teater. Dette gir seg utslag i Smørbukk på skolen også. De fryktinngytende lærerne sklir ut og inn av scenen i et akselererende tempo. Slike entreer og sortier som Mykle putter inn i manus, kan bare hanskedukker gjøre, verken marionetter er menneskelige skuespillere kan gjøre dem det etter. Allerede i Smørbukks første møte med lærerinnen utsettes dessuten Smørbukk for stokkeslag. Gjennom Mykles dukkespill løper troen på dukkenes komikk og på den absurde burleske og antirealistiske volden som er et bærende element i folkelig hanskedukketeater det gjelder dem alle, med unntak av Smørbukk på skolen. For i dette stykket har Smørbukk mistet evnen til å slå tilbake. Selv om han bare er en dukke, gjør det vondt når han utsettes for lærernes avstraffelsesmetoder: LÆRERINNEN Som jeg sa, vi skal nok bli gode venner (slår ham i hodet med pekestokken) Skjønner du? Sett deg. SMØRBUKK (setter seg.) LÆRERINNEN Vi begynner med en sang. Kan du nasjonalsangen? SMØRBUKK Hvilket lands? LÆRERINNEN: Vårt eget lands, selvfølgelig. Det er intet land i verden som Norge. Så stort, så edelt. Det skal vi elske, det skal vi hedre, det skal vi med glede ofre livet for. Så snart Lærerinnen har feid ut etter sin leksjon om nasjonalfølelsen, gjør Lærer Hansen entre og forlanger at Smørbukk skal forstå betydningen av De Forenede Nasjoner og opphevelsen av nasjonalstatene. Deretter kommer faglige leksjoner på løpende bånd: norsk lesing og skriving, historie, geografi, matematikk, botanikk, kristendom og gymnastikk. Det fortoner seg som en sammenhengende rekke med motsigelser. Lærer Hopp har i sin økonomiundervisning tegnet en null på tavlen. Når han går ut, ser Smørbukk «Dukketeater er like meget en mental oppmykningsprosess for den voksne som et fantasiland for barnet.» AGNAR MYKLE 34 35

19 sitt snitt til å gjøre den om til et stilisert kvinnelig kjønnssymbol. Lærerinnen beskylder ham for å skape pornografi og tilkaller hele lærerrådet. De diskuterer en passende straff: OVERLÆREREN De har rett, lærer Hopp. Smørbukk, med dette dømmes du av lærerrådet til å sitte igjen etter skolen i 2 måneder, og som straff får du skrive 50 ganger hver dag: «Jeg er sjofel.» SMØRBUKK Men jeg trodde at det også var tegnefrihet i Norge. Både Munch og Krogh har tegnet masse nakne damer! LÆRERINNEN Gud, hvilken råhet! Og det i en dames nærvær! (Sweeps out.) OVERLÆREREN De malerne du snakker om, er kunstnere. For dem gjelder ande regler. Stryk ut det svineriet på tavlen, lærer Hopp. (Lærer Hopp gjør så.) Så. Og nå befatter du deg ikke mer med «kunst», lille Smørbukk, eller så skal du få med Verjerådet å gjøre! UMENNESKELIG BEHANDLING Etter dette kommer skoleavslutning. Mor kommer for å hente sin lille sønn som nå har blitt en god, lydig og mykgjort samfunnsborger. Så myk har han blitt at han legges på scenekanten og hånden (som altså pleide å være Agnar Mykles hånd) blir trukket ut av ham. LÆRERINNEN Se hvor myk han har blitt, frue. (Hånden er tatt ut av Smørbukk-dukken, så lærerinnen ruller ham sammen, med hodet først.) OVERLÆREREN Ja, vi har grunn til å være stolte av våre undervisningsmetoder. Jeg kan røpe for dem, kjære frue, at jeg om kort tid vil bli valgt inn i statens undervisningsråd. Vanligvis er det morsomt at dukkeskuespillerne blir behandlet som det de er, nemlig dukker. Men i dette tilfellet er det umulig å tenke at Smørbukk er bare Smørbukk. Han har blitt et bilde på sin forfatter og dukkefører, og da er det forferdelig å oppleve at han tømmes for den hånden som gir ham liv, bevegelse og ånd. Hånden kommer imidlertid på plass igjen. Det er mulig å trekke et lettelsens sukk, men det er bare for et øyeblikk. Det blir verre: OVERLÆREREN Bukk! SMØRBUKK (Bukker. Blir stående i denne foroverbøyde stilling.) OVERLÆREREN Der kan De se, frue! Det kaller jeg for resultater. Vel, kjære barn og foreldre, med dette er eksamen over, og et nytt kull samfunnsborgere går ut i livet. God sommerferie! (Alle tar oppstilling i rekke, Smørbukk fortsatt i bukkestilling, i midten. De går langsomt ut, i polonaisetakt, Smørbukk fortsatt bøyet, mens musikken stiger i styrke. Teppe. Mykles hånd er stivnet i et dypt bukk. Den hånden kan ikke spille en dukke lenger. Den hånden kan ikke skrive mer. DEN ENDELIGE DOMMEN Det er åpenbart at Smørbukk på skolen ikke bare er en kritikk av det norske skolesystemet. Det handler også om hvordan den norske samfunn stilte forfatteren Agnar Mykle for retten på grunn av romanen Sangen om den røde rubin. Han ble anklaget, men han ble faktisk frikjent. Også for sin duketeaterkunst møtte han anklager. Hans siste offentlige verk Ali Baba og de førti røverne (1969) oppfylte ikke samtidens korrekte pedagogikk. Etter premieren dukket domstolen opp. Den gikk under navnet «Komiteen for Oslo Kommunes skoleteaterordning». De oppga mange grunner til at forestillingen ikke var egnet for barn. Det gjaldt begravelsesscenen hvor ensemblet nynnet Chopins sørgemarsj mens de fire sekkene med bror Kasims parterte kropp ble båret avsted. Det gjaldt også scenen hvor Kasims kone gråt over hver av de fire sekkene slik at hun sørget i fire episoder. Dessuten var forestillingen usedelig. Ali Baba giftet seg med sin brors enke og ble bigamist. Det var en hån mot ekteskapet. Dessuten forekom en scene der Ali Baba og begge hans koner lå i samme seng. Konene snorket så høyt at helten ikke fikk sove. Han vekket dem ved å kile dem under føttene. Scenen endte med en putekrig der alle tre hoppet rundt i sengen mens fjærene føk. Komiteens vurdering lød som en parodi på rettsaken Mykle hadde vært gjennom noen år tidligere. Men komiteens leder Sonja Hagemann avsa sin dom: Forestillingen kunne ikke vises i Oslo-skolene. Forut for denne domsavsigelsen var ingen rettssak. Medieoppbudet var labert. Kultureliten kom ikke den dømte forfatteren til unnsetning. SAMTALEN MED PUBLIKUM Jeg skulle ønske at Smørbukk på skolen ble skrevet før denne siste nådeløse dommen, men jeg tror det ikke. Årsaken er en grunnleggende, betydningsbærende og villet mangel ved dette dramaet. Publikumsdeltakelsen fantes i alle Mykles dukkespill. Hans manuskripter avslører at hver forestilling var en eneste lang samtale med publikum. Dette grepet frydet han seg over både som forfatter og dukkespiller. Han lar Alibaba si det rett ut: «Dere heter publikum; jeg heter Ali Baba. Faktisk: Hva var jeg uten dere? Og hva var dere uten meg?» Mangelen på publikum er det fryktligste ved Smørbukk på skolen. Det finnes ikke en eneste publikumshenvendelse i hele stykket. Samtalen har opphørt. Det er slutt. ANKLAGET: Fra rettssaken mot Agnar Mykle i 1957, i forbindelse med søksmålet mot hans påstått pornografiske roman Sangen om den røde rubin. - Pornografianklagene og rettsaken som fulgte, skygger dessverre for dramatikeren Mykle, skriver Anne Helgesen (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek) 1. Produksjonen er vanskelig å tallfeste nøyaktig fordi noen manu skripter ikke er bevart. Mykle oppgir selv titler som jeg ikke finner dokumentert oppført

20 IDA FRISCH Jobber for Pjong og Øyteatret «Det siste hun så før hun besvimte var et elefanthode som stakk inn det åpne vinduet og en elefantsnabel som kilte barnebarnet.» SIRKUS SOM SCENEKUNST - Både sirkus og figurteater er direkte, konfronterende og aktiv scenekunst, sier kunstnerisk leder for Sirkuslandsbyen og Cirkus Xanti, Sverre Waage. FAKTA SIRKUSLANDSBYEN er Norges eneste sirkusfestival, og har vært drevet av produksjonsselskapet Cirkus Xanti siden Ble sist arrangert august i Torshovparken, Oslo og 29. august - 1. september i Kjørbotangen, Sandvika CIRKUS XANTI startet opp i 2001, og har siden den gang produsert en rekke sirkusrelaterte forestillinger både i Norge og utenlands. Sverre Waage er en høy, distré mann med store ideer og liten tid. Han legger kabal på nattestid for å roe nervene, drar med seg noen av Europas beste sirkusartister for å skape kunst på et jorde utenfor Oslo, og lager festival med hjertet - ikke pengene. Som teatersjef i flere år og som regissør for tallrike kritikerroste forestillinger har han lenge hatt medvind i seilene. Likevel valgte han på toppen av dette å starte Cirkus Xanti og prosjektet Sirkuslandsbyen, en mobil festival og et sirkussenter for produksjon, presentasjon og utvikling av sirkus som scenekunst i Norge. Xanti produserer sirkusforestillinger, samt arrangerer Sirkuslandsbyen, som er Norges eneste sirkusfestival. Waage, Vilde Broen og Xanti har tatt på seg oppgaven å holde det norske sirkuset levende, en kunstgrein som for mange kun handler om popcorn og elefanter. Ånd i hanske har snakket med Waage om hans bakgrunn og hans blikk på sirkuset som scenekunst. DE TIDLIGE ÅRENE Waages første møte med sirkuset var da han som baby satt og lekte med sleiver og grytelokk på kjøkkengulvet. Det var en varm sommerdag, vinduet stod åpent og det var sirkus på plassen utenfor. Hans mormor hengte opp vasken i bakgården, så han var alene en liten stund. Plutselig hørte mormoren latterhyl fra kjøkkenet og gikk for å se hva det var. Det siste hun så før hun besvimte var et elefanthode som stakk inn det åpne vinduet og en elefantsnabel som kilte barnebarnet. Ville rovdyr ble forbudt på sirkus i Norge i 1961, men Waage husker tiden før det. Jeg husker hvor spennende det var når jernburet ble satt opp i manesjen, og opplevelsen av løvene og tigrene som kom stormende rett mot deg, stanken fra pusten deres. Eller trapesakten med den vakre glitrende sirkusprinsessen som svingte seg over de fresende tigrene, som prøvde å nå henne mens hun utførte svimlende luftakrobatikk over dem Nå er slikt aldri mer å se igjen i Norge, forteller han. Senere skulle Waage begynne på filmskole. Hver morgen når de andre filmstudentene kom på forelesning fant de ham gående på slakk line i klasserommet. Han syklet til universitetet på enhjulsykkel, begynte i frigruppe, og så var det gjort. Det var sirkus og teater som skulle bli hans DRIVER NORGES ENESTE SIRKUSFESTIVAL: Sverre Waage er kunstnerisk leder og sirkusdirektør i Cirkus Xanti 38 39