Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Transkript

1 Sak 747/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte polititjenesteperson B for ulovlig ha å beslaglagt hans bil. A viste til at han urettmessig var fratatt førerretten, og at han hadde påklaget vedtaket. Han mente at klagen hadde oppsettende virkning, og at han derfor kunne fortsette å kjøre bil. Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter. A ble stanset av politiet grunnet mistanke om kjøring uten førerkort. I følge Autosys, var As førerrett suspendert inntil videre. B fikk videre opplyst at A hadde blitt stanset 4 ganger tidligere for kjøring uten gyldig førerkort. B kontaktet påtalejurist, som besluttet å beslaglegge As bil. Spesialenheten viste til at politiet kan ta beslag i ting som kan ha betydning som bevis i straffesak, jf. straffeprosessloven 203. Politiet har også anledning til å forby bruken av et kjøretøy, jf. vegtrafikkloven 36 nr.2. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Sak 809/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte polititjenesteperson B for trusler og personforfølgelse. Bakgrunnen var at B i en telefonsamtale skal ha uttalt at A måtte passe seg for å innlevere en falsk anmeldelse mot B. A mente B tidligere hadde begått ulovligheter ved å ta seg inn på As eiendom, samt ta beslag i et registreringsskilt. Spesialenheten innhentet politiets dokumenter. Spesialenheten mottok en rapport fra den B. Han opplyste at politiet skulle forkynne en kjennelse fra domstolen. Kjøretøyet var begjært avskiltet av vegvesenet. Spesialenheten viste til at politiet har anledning til å gå på inn på privat grunn i medhold av politiloven 8-7. Spesialenheten fant ikke, på bakgrunn av As fremstilling, rimelig grunn til å etterforske påstandene om trusler og personforfølgelse. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

2 Sak 744/ ANMELDELSE FOR TYVERI AV BILSKILT A anmeldte polititjenesteperson B for å ha tatt seg inn på privat eiendom, og avskiltet hennes bil. Spesialenheten mottok en rapport fra B. Han opplyste at politiet skulle forkynne en kjennelse fra domstolen. Kjøretøyet var begjært avskiltet av vegvesenet. Spesialenheten viste til at politiet har anledning til å gå på inn på privat grunn i medhold av politiloven 8-7. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Sak 745/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte politiet for å ha trakassert ham gjennom tiår. A mente politiet bistod psykiatrien med ulovlig medisinering. Spesialenheten har tidligere behandlet en anmeldelse fra A med samme påstand. A, som var underlagt tvangsmedisinering, motsatte seg behandlingen og helsevesenet ba politiet om bistand. Politiet hadde i flere år bistått i tråd med politilovens bestemmelser. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne medføre straffansvar. Sak 757/ ANMELDELSE FOR DÅRLIG BEHANDLING I ARRESTEN A anmeldte politiet for dårlig behandling i arresten. Han viste til flere forhold, blant annet at han måtte bytte til seg teppe og vann mot å avgi urinprøve, at han ikke fikk mat og ikke fikk snakke med advokat. Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. Videre ble kopi av politiets dokumenter, herunder politiets oppdragslogg og arrestlogg, innhentet. Det fremgikk av politiets dokumenter at det forelå beslutning om ransaking av As bolig og at han ble pågrepet grunnet funn av produksjonsutstyr og narkotika. A fikk utlevert pute og teppe ca. 1 ½ time

3 etter pågripelsen (kl. 1400). Politiet var i kontakt med As advokat forut for avhøret av A. Spesialenheten var enig i at A burde ha fått mat på et tidligere tidspunkt, og at han burde ha blitt tilbudt mat selv om han ikke selv ba om mat. Spesialenheten fant det imidlertid ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Sak 188/ MISBRUK AV POLITIETS REGISTRE A anmeldte polititjenesteperson B for brudd på taushetsplikt. B var samboer med C som hadde to barn fra et tidligere forhold med A. Etter en hendelse hvor A ble tatt for besittelse av hasj, opplevde han at B ringte ham opp og lurte på hvordan han hadde det fordi han hadde sett i politisystemene at A var tatt av politiet. A mente at dette skjedde flere ganger og at også C konfronterte ham med opplysinger som han mente hun må ha fått fra B. Spesialenheten avhørte B som mistenkt. Informasjon fra Bs søk i politiets registre ble innhentet. Spesialenheten ønsket å avhøre A, men oppnådde ikke kontakt med ham. I følge den innhentede informasjonen om Bs søk i politiets registre, hadde B en rekke ganger i perioden våren 2010 til januar 2013 søkt på A. B erkjente at han hadde søkt på A med det formål å se hans tilstand i forbindelse med at han skulle ha barna til samvær. Han erkjente ikke å ha brutt taushetsplikten og forklarte at han ikke hadde brakt opplysningene videre til uvedkommende. Spesialenheten la på bakgrunn av etterforskingsresultatet til grunn at B hadde søkt på A gjentatte ganger over flere år og at søkene ikke var begrunnet i tjenestelige formål, men var gjort for å få informasjon til privat bruk. Det ligger som en klar forutsetning i regelverket om bruk av politiets registre at den enkeltes tilgang er gitt for benyttelse av opplysningene til nærmere bestemte formål i tjenesten. Selv om B fremhevet at søkene var gjort av hensyn til barns sikkerhet og at han handlet med gode intensjoner, faller de utenfor det som kan karakteriseres som tjenestebehov. Enkeltsøk uten tjenestelig behov vil ikke nødvendigvis være straffbart som brudd på tjenesteplikt. Spesialenheten la til grunn at det forhold at B jevnlig over flere år har søkt opp opplysninger om A gjør at han har brutt med sin tjenesteplikt på en slik måte at hans opptreden er straffbar. B fikk et forelegg for overtredelse av straffeloven 324 på kr Forelegget er vedtatt. Sak 579/ VEGTRAFIKKUHELL Et politidistrikt oversendte sak til Spesialenheten for vurdering. Saken gjaldt et trafikkuhell hvor en sivil tjenestebil under utrykning hadde kollidert med en lastebil i forbindelse med at føreren av tjenestebilen (A) hadde forsøkt å kjøre forbi en lastebil på høyre side. A hadde kjørt bak lastebilen over en lengre strekning uten at føreren (B) hadde oppdaget tjenestebilen. Det var ikke mulig å kjøre

4 forbi B grunnet midtrabatt. Da de hadde kommet til en påkjøringsrampe, bestemte A seg for å kjøre forbi B på høyre side ved å benytte påkjøringsrampen som kjørefelt. Da A kom opp på siden av B, oppdaget B politibilen. Han skvatt, og lastebilen kom inn i As kjørefelt og dyttet tjenestebilen inn i autovernet. Det ble materielle skader på tjenestebilen. Ingen personer ble skadet. Riksadvokaten besluttet, etter anmodning fra Spesialenheten, at etterforskingen og påtaleavgjørelsen også skulle omfatte Bs rolle i trafikkuhellet. A og B ble begge avhørt med status som mistenkt. Saken ble vurdert i forhold til vegtrafikkloven 3, sammenholdt med trafikkreglene 12 og 10 nr. 1. Det følger av vegtrafikkloven 11 at utrykningskjøretøy kan fravike de nærmere angitte bestemmelsene i vegtrafikkloven og trafikkreglene dersom det er nødvendig. Ansvarsreglen i 3, kravet om forsvarlig kjøring, kan derimot ikke fravikes. Det fremgår av trafikkreglene 12 at forbikjøring i hovedsak skal skje til venstre. Spesialenheten stilte seg tvilende til at A i tilstrekkelig grad hadde forsikret seg om at B hadde sett henne og at B hadde forstått at A ville kjøre forbi på høyre side. Bilister plikter å gi fri veg for utrykningskjøretøy, og B hadde således plikt til å vike for patruljen. I følge B hadde han ikke hørt sirenene, og dette kunne skyldes hjulstøy. Spesialenheten var uansett i tvil om B hadde vært tilstrekkelig oppmerksom på trafikken bak idet A hadde forklart at patruljen hadde kjørt bak B i lengre tid uten at B syntes å ha oppdaget dette. Idet det forelå tvil om de subjektive og objektive straffbarhetsvilkårene var oppfylt, ble saken både for A og B henlagt etter bevisets stilling. Sak 608/ ANMELDELSE FOR UNDERSLAG OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte aktor B for å ha underslått beslag og for ikke å ha etterkommet rettens anvisning vedrørende realisering av beslagene. A viste til at han hadde kjøpt mange dyre gjenstander, og at politiet tok beslag i disse. A ble domfelt i 2001 eller 2002, og beslagene skulle realiseres. I følge A lå beslagene hos politiet i 2 år før de ble solgt for å dekke kreditorenes tap. Gjenstandene hadde falt i verdi slik at A ikke fikk redusert sin gjeld til kreditorene så mye som han hadde forventet. A mente at politiet skulle dekke mellomlegget/tapet. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

5 Sak 554/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN OG TJENESTEFORSØMMELSE A anmeldte politiet, påtalemyndigheten og statsadvokaten for grov uforstand i tjenesten og tjenesteforsømmelse fordi politiet hadde henlagt en sak hvor A var fornærmet. A mente politiet innledningsvis ikke gjorde tilstrekkelig arbeid, at den etterfølgende etterforsking var sen og mangelfull. Videre at påtalemyndigheten henla saken til tross for at bevisene var klare. Spesialenheten innhentet kopi av politiets sak. Spesialenheten viste til at det er Riksadvokaten som øverste myndighet som kan overprøve politiets etterforsking og påtaleavgjørelser. En tjenestehandling eller tjenesteunnlatelse kan imidlertid medføre straffansvar dersom en tjenesteperson har handlet grovt uforstandig i tjenesten eller forsettlig har unnlatt å forta tjenestehandlinger. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet innledningsvis eller underveis i etterforskingen hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Spesialenheten fant videre ikke påtalemyndighetens og statsadvokatens skjønnsutøvelse av slik karakter at det var sannsynlig at straff kunne ilegges. Sak 616/ ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte polititjenesteperson B for å ha kommet med uhjemlede og uberettigede opplysninger til barnevernet. A hadde hatt et samlivsbrudd med barnets mor, og ble nektet samvær med datteren. Barnevernet argumenterte blant annet med at politiet frarådet samvær uten tilsyn. Spesialenheten innhentet en kopi av politiets dokumenter, samt gjenomgikk korrespondansen mellom barnevernet, politiet og A /hans advokat. Både A og barnemoren anmeldte hverandre for diverse straffbare forhold etter bruddet. B hadde opplyst barnevernet om at det var iverksatt etterforsking mot begge foreldrene. Videre fremgikk det av rapport fra barnevernet at B hadde uttalt at politiet oppfattet opplysningen som var fremkommet om far, så alvorlige at de vurderte at det ikke burde være samvær mellom far og datter uten tilsyn. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B kunne straffes for å ha gitt taushetsbelagte opplysninger til barnevernet idet politiet har en relativt vid fullmakt hva angår kommunikasjonen med barnevernet. Videre fant Spesialenheten ikke å karakterisere uttalelsen/anbefalingen som kvalifisert klanderverdig.

6 Sak 1/ DRAP UNDERSØKELSE AV EGET TILTAK ETTER OPPLYSNINGER I MEDIA OM MANGELFULL RESPONS PÅ HENVENDELSER TIL POLITIETS OPERASJONSSENTRAL Spesialenheten opprettet sak av eget tiltak med bakgrunn i at det i media hadde fremkommet opplysninger om mulig tjenesteforsømmelse i forbindelse med et drap. I forkant av drapet ble det fra åstedet ringt tre ganger til politiet. Innringer (A) var den som senere ble siktet for drapet. Spesialenheten innhentet kopi av politiets lydlogg. Det fremkom av lydloggen at A ringte politiet for at politiet skulle komme og hente hennes far før hun slo ham. Faren sjikanerte As samboer. A skulle forsøke å snakke med faren, og ville ringe igjen dersom han ikke hadde gått innen 5 minutter. A ringte på ny fem minutter senere og ba politiet om å hente faren. Hun fikk beskjed om at politiet ville komme, men at det kunne ta noe tid. A ringte tredje gang ca. 15 minutter senere. Hun ville ikke godta at politiet ikke kom. Politiet ba flere ganger om å få snakke med faren, men A mente dette ikke hadde noe for seg, og at politiet ikke skulle bry seg med å snakke med faren når de ikke ville komme med en politibil. Samtalen ble brutt av A. Ca. 15 minutter senere ringte AMK politiet og opplyste at en mann var slått i hodet. A og hennes kjæreste ble siktet for drap på As far. Med bakgrunn i politiets lydlogg, fant Spesialenheten ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det ble vist til at As henvendelse til politiet gjaldt ønske om bistand til å hente faren, som i følge A var beruset og frekk. Hun fikk opplyst at politiet ville komme, men at det kunne ta noe tid. Spesialenheten kunne ikke se at innholdet i telefonsamtalen tilsa at det var en nødsituasjon eller en situasjon som betinget umiddelbar aksjon fra politiets side. At forholdet skulle utvikle seg til en alvorlig straffesak fremsto ikke som åpenbar eller påregnelig for de som betjente operasjonssentralen. Sak 790/ SELVDRAP I FENGSEL Spesialenheten fikk oversendt sak etter at en varetektsinnsatt hadde begått selvdrap i fengselet. Spesialenheten gjennomgikk saksdokumentene. Det er formelt Kriminalomsorgen som har ansvaret for de innsatte i fengslene, ikke politiet. Politiet hadde i dette tilfellet besørget nødvendig tilsyn fra det lokale psykiatriske sykehuset og overført vedkommende dit etter anmodning. Sykehuset hadde, ved flere anledninger, funnet at avdøde kunne sitte i fengsel. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

7 Sak 541/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN M.M. A anmeldte polititjenesteperson B for ulovlig inntrengning i As bolig. A hadde nylig hatt et samlivsbrudd med sin kone og de hadde avtalt at hun skulle få hente sine eiendeler. As kone hadde først flyttet til krisesenteret, og hadde anmeldt A for vold. As kone ba politiet om bistand til å hente tingene siden A, i følge kona, ikke hadde møtt til avtalt tid. A mente på sin side at de ikke hadde avtalt tidspunkt for hentingen. Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A, og B ble avhørt med status som mistenkt. Politiets oppdragslogg ble innhentet. B forklarte at han hadde bistått As kone etter anmodning fra henne. Han var kjent med at de hadde avtalt henting. B bisto med å låne nøkkel til leiligheten, samt at han hjalp til med å bære ut en seng. Det var Spesialenhetens syn at As kone lovlig kunne ta seg inn i boligen siden det var deres felles hjem. Det var således ikke tale om at B hadde gått inn i boligen uten lov. Videre skal politiet yte hjelp og tjeneste... når forholdene tilsier at bistand er påkrevet og naturlig. B hadde forklart at det ikke var ønskelig, sett med bakgrunn i voldsanmeldelsen, at As kone til stadighet måtte oppsøke A for å forsøke å få ut sine eiendeler. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold. Sak 662/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN A skrev en klage/anmeldelse på politiet fordi hans anmeldelse av privatperson X var henlagt. A mente henleggelsen var feil, og at politiet burde ha etterforsket saken. Spesialenheten innhentet As anmeldelse av X. Det fremgikk av Strasak at politiet hadde henlagt As anmeldelse med den begrunnelse at det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking. A hadde ikke benyttet seg av sin adgang til å påklage politiets henleggelsesbeslutning. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at påtalejuristen ved sin utøvelse av skjønnsmyndighet hadde begått straffbare tjenestehandlinger da vedkommende besluttet å henlegge As anmeldelse.

8 Sak 894/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED REDNINGSAKSJON Politiet ble anmeldt etter en redningsaksjon der en person hadde blitt tatt av snøskred og omkommet. Politiet ble anmeldt for sin beslutning om å innstille letearbeidet om kvelden for senere å fortsette om morgenen etter. Politiet ble anmeldt av medlemmer av letemannskapet som stod klare til å iverksette søk. De mente at værforholdene var gode og at det ikke var snøskredfare. Spesialenheten innhentet logger og lydopptak fra redningsaksjonen, samt logg fra Hovedredningssentralen og egenerklæring fra innsatsleder. Videre mottok Spesialenheten bilder og beskrivelse av åstedet fra en av redningsmannskapene. Sistnevnte var også med på aksjonen. Politiet og Hovedredningstjenesten var usikre på værforholdene, og var tilbakeholdne med å sende inn bakkemannskaper i området. Bakkemannskapet på stedet meldte derimot at været var bra nok til å iverksette søk. Politiet, med Hovedredningssentralens støtte, valgte derimot å avvente letingen til dagen etter. De la vekt på værprognosene, meldingene fra søkehelikoptrene, at sikkerheten til mannskapene måtte settes høyt og at de mest sannsynlig lette etter en omkommet person. Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Politiets operasjonsledelse hadde forhørt seg med de relevante instanser, og hadde også vurdert bakkemannskapenes argumentasjon. Det ble videre bemerket at vurderingen av om det forelå straffbar tjenesteunnlatelse/tjenesteutøvelse måtte skje med utgangspunkt i de opplysninger politiet hadde på beslutningstidspunktet, ikke etterfølgende fakta/opplysninger. Videre at det i slike typer saker ofte vil være uenighet om de beslutninger som blir fattet. Sak 427/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN M.M. A, som for tiden er sykmeldt polititjenesteperson, anmeldte politimester B for brudd på straffeloven og arbeidsmiljøloven. Han anmeldte også stasjonssjefen og politidistriktet som foretak. A var skadet i tjenesten. Han mente at politidistriktet ikke skulle ha etterforsket ulykken selv, at han ikke ble fulgt opp etter ulykken, at han ble fratatt sin stilling, at han ble fryst ut og trakassert, at det ikke ble vist interesse for å endre på situasjonen og at han urettmessig ble etterforsket for påståtte lovbrudd. Det ble opptatt utdypende forklaring fra A. Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å etterforske As påstander. Det ble vist til at Spesialenheten ikke automatisk skal etterforske ulykker der polititjenestepersoner blir skadet. Arbeidsmiljøloven regulerer arbeidstakeres fysiske og psykososiale helse, og brudd på bestemmelsene kan lede til straffansvar. Imidlertid ble det ikke funnet sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. Når det gjaldt As påstand om uberettiget etterforsking og sen oversendelse til Spesialenheten, ble det vist til at saker som gjelder polititjenestepersoner som mistenkes for å ha

9 begått straffbare handlinger i tjenesten skal behandles av Spesialenheten, men at politidistriktet har anledning til å gjøre enkle undersøkelser. En eventuell sen oversendelse av saken til Spesialenheten kan vanskelig rammes av straffeloven 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Videre kunne Spesialenheten ikke se at de skjønnsmessige vurderinger som lå til grunn for å etterforske A, var å anse som kvalifisert klanderverdige. Sak 55/ En person (A) anmeldte to etterforskere (B og C) og en politijurist (D) blant annet for feil saksfremstilling, urettmessig pågripelse og siktelse, ransaking og beslag m.v. i en straffesak mot ham selv. A var advokat og mente at etterforskingen mot ham var grunnløs og skyldtes misforståelser og manglende kompetanse hos politiet. Spesialenheten etterforsket saken og innhentet politiets straffesaksdokumenter mot A. Til sammen 10 personer ble avhørt, herunder 7 som vitner og 3 som mistenkte. A mente at B, som også samarbeidet med Skatteetaten, hadde skrevet en feilaktig rapport i saken. I avhør erkjente B at rapporten inneholdt flere feil, men at de ikke hadde vært avgjørende for mistanken og siktelsen mot A. Siden de var i en innledende fase av etterforskingen, kunne de ikke gjøre for mange undersøkelser i fare for at A skulle få kjennskap til det. D forklarte seg sammenfallende med dette og viste til at feilene ikke rokket ved grunnlaget for den siktelsen hun hadde utferdiget mot A. Det ble også vist til at tingretten som hadde samtykket i politiets begjæring om ransaking, heller ikke hadde vektlagt de momentene som inneholdt feil. A mente at politiet under ransakingen av advokatkontoret hans hadde begått flere straffeprosessuelle feil, blant annet lest taushetspliktig materiale. B forklarte at de ønsket å ta beslag i dokumenter som ga opplysninger mellom A og andre klienter som var siktet i samme sak, og at det var hjemmel i loven for det. De aktuelle dokumentene ble ikke lest, men kun identifisert og lagt i en kasse som ble forseglet og låst. Kassen ble etter noen dager åpnet og gjennomgått med siktede og hans forsvarer til stede slik at ett eller flere dokumenter kunne bringes inn for retten hvis A og forsvareren krevde det. Imidlertid hadde de ikke krevd dette. A mente at politiet også hadde nektet ham tilgang til sakens dokumenter, det vil si at han først fikk se dem på et for sent tidspunkt. B erkjente at straffesakens dokumenter ikke ble holdt løpende oppdatert og at noen dokumenter ble holdt tilbake for A i en viss periode fordi hans innsyn kunne ødelegge etterforskingen. Til slutt mente A at saken mot ham skulle vært avgjort for lenge siden.

10 Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten hadde begått en straffbar handling i saken. Det var flere forhold som var kritikkverdige, men de var ikke av en slik karakter at de innebar grov uforstand i tjenesten. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.