Sak 889/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

Transkript

1 Sak 889/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte et politidistrikt for grov uforstand i tjenesten. Som følge av at politiets datasystem ikke hadde vært oppdatert, måtte A vente 8 dager før han fikk sitt førerkort utstedt på den lokale trafikkstasjonen. Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen med vedlegg. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at tjenestepersoner i politidistriktet hadde gjort seg skyldige i et straffbart forhold. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven 224 første ledd. Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som ikke tok klagen til følge. Sak 767/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte politiet for skadeverk i forbindelse med avskilting av fem kjøretøy som stod parkert på gårdsplassen utenfor huset hans. Han stilte videre spørsmål ved at han først ble underrettet om avskiltingen per telefon dagen etter. Det fremgår at patruljen kom over de fem kjøretøyene, som alle var begjært avskiltet. På ett av kjøretøyene satt skiltet fast, slik at de måtte bøye to skiltfester i metall og klippe av disse. De øvrige skiltene var i følge rapporten greie å få av. I følge rapporten ble det besluttet ikke å vekke de som bodde på adressen siden det var på natten, og politiet ringte A påfølgende dag for å underrette om avskiltingene. Spesialenheten viste til at eier av kjøretøy plikter å fremstille bilen for kontroll, jf. vegtrafikkloven 19. Videre kan politiet gjennomføre kontroll, jf. kjøretøyforskriften 6-17 nr. 2, og har anledning til å inndra kjennemerker, jf. vegtrafikkloven 36 nr. 3. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Politiet hadde rettslig grunnlag for å avskilte kjøretøyene, og det var ingen holdepunkter for at de påførte skadene var større enn det som var nødvendig for å gjennomføre tjenestehandlingen. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven 224 første ledd.

2 Sak 39/ ANMELDELSE FOR ULOVLIG FRIHETSBERØVELSE OG SLETTING AV BEVIS A anmeldte en polititjenesteperson (B) ved et politidistrikt for ulovlig frihetsberøvelse og ulovlig sletting av bevis. A hadde vært passasjer i en bil som ble stanset for promillekontroll og hadde filmet politiets samtale med en annen passasjer som hadde gått ut av bilen og drukket øl på offentlig sted. B hadde etter noe tid pågrepet A, slettet videoopptaket fra mobiltelefonen hans og kjørt ham til arresten. A mente seg ulovlig ærekrenket siden han også ble innsatt i arresten. Spesialenheten henvendte seg, etter mottak av anmeldelsen, til politidistriktet for å få oversendt kopi av saksdokumentene. Spesialenheten foretok avhør av to vitner som var til stede. B som foretok pågripelsen og som hadde slettet videoopptaket ble avhørt som mistenkt. Det fremkom av sakens dokumenter at politiet hadde gjennomført en promillekontroll av bil med fire personer i. Sjåføren i bilen hadde oppført seg upåklagelig overfor politiet, mens den ene passasjeren hadde gått ut av bilen og drukket øl på offentlig sted. A hadde filmet situasjonen hvor politiet påtalte øldrikkingen overfor den ene passasjeren. A hadde lys på mobiltelefonen og B oppfattet det som ubehagelig og at det vanskeliggjorde tjenesteoppdraget. A fortsatte filmingen til tross for flere pålegg om å slutte og begi seg bort fra stedet. A ble deretter pågrepet av B og kjørt til arresten. A fremsatte da forskjellige nedverdigende uttalelser ovenfor politiet. Spesialenheten la ut fra de foreliggende opplysningene til grunn at A hadde fått gjentatte pålegg om å slutte filmingen og fjerne seg fra stedet. Han var beruset og vendte etter å ha blitt ført bort tilbake og fortsatte sin filming. Politiet kan i slike situasjoner innbringe den som ikke etterkommer pålegg når det er grunn til å frykte at det vil oppstå forstyrrelse av den alminnelige fred og orden. A satte seg i tillegg til motverge under innbringelsen, og kunne holdes i arrest til han ble edru. Spesialenheten fant ikke at det forelå noen ulovlig frihetsberøvelse av A. Spesialenheten mente at B ikke hadde anledning til å slette opptaket på A`s mobiltelefon selv om det var gjort ovenfor en tredjeperson. Opptaket hadde ingen bevismessig betydning, og Bs handling var således ikke grovt uaktsom. Bs handling var kritikkverdig, men ikke straffbar. Saken ble etter dette henlagt etter bevisets stilling. Sak 979/ ANMELDELSE FOR LEGEMSKRENKELSE A anmeldte polititjenestepersonene B og C for legemskrenkelse i forbindelse med at de skulle ta fingeravtrykk av ham. A nektet å samarbeide da B og C skulle ta hurtigtest av ham for å avklare hans identitet, og B brukte en Leathermantang som han presset ned på As håndbak for å få ham til å åpne hånden. A ble påført et sår som følge av dette.

3 B og C ble avhørt med status som mistenkt. Arrestforvarer D og politiinspektør E ble avhørt som vitner. PO-logg og politiets straffesak mot A ble innhentet. Spesialenheten gjennomgikk også bildeopptak fra hendelsen. Det fremkom av politiets dokumenter at A ikke ville fortelle hva han het, og at det ble bestemt at identiteten skulle forsøkes avklart via hurtigtest. A motsatte seg fingeravtrykktakingen. Spesialenheten viste til at tvang for å gjennomføre fingeravtrykk kan benyttes i medhold av straffeprosessloven 160, jf. påtaleinstruksen 11-4 og utlendingsloven 100. Uansett bestemmelse kan den som motsetter seg fingeravtrykktakingen kreve spørsmålet brakt inn for retten. Det ble ikke gjort her. B og C forklarte at de var av den oppfatning at hurtigtest var noe annet enn fingeravtrykktaking i medhold av nevnte bestemmelser, samt at de viste til lokal instruks hvor det ikke fremgikk at det måtte foreligge rettslig beslutning ved bruk av tvang. Spesialenhetens vurdering av maktbruken mot A måtte derfor ses i lys av at B trodde han lovlig kunne tvinge A til å avgi hurtigtest. Spesialenheten fant det sannsynlig at merket på As hånd var oppstått som følge av at B hadde presset tangen mot As hånd. Bruk av Leathermantang er ikke godkjent maktmiddel, og Spesialenheten mente at bruken av tangen var uforholdsmessig. Saken ble henlagt for B etter bevisets stilling og henlagt for C som intet straffbart forhold anses bevist. Sak 582/ ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN A anmeldte polititjenesteperson B for å ha brutt sin taushetsplikt overfor C. I følge A hadde B gitt opplysninger om A s sønn (D), i forbindelse med at D og C s datter (E), var involvert i et trafikkuhell. E var mistenkt for brudd på trafikkreglene, men i følge A hadde B sagt til C at politiet mistenkte at det var D, ikke E, som hadde kjørt bilen. Spesialenheten innhentet politiets dokumenter i straffesaken mot E, samt kopi av politiets operasjonslogger. C ble avhørt som vitne. Det var intet i dokumentasjonen som tydet på at politiet mistenkte D for å ha vært fører av bilen. E ble senere dømt for overtredelse av vegtrafikkloven. C avviste at han noen gang hadde mottatt opplysninger fra politiet om D. De opplysningene han fikk, fikk han fra folk i bygda idet D var en kjent kriminell, og alle fulgte med på det han foretok seg. Spesialenheten fant det ikke bevist at B hadde brutt sin lovbestemte taushetsplikt. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

4 Sak 119/ ANMELDELSE FOR UTILBØRLIG ADFERD En polititjenesteperson (A) ble anmeldt av for å ha utvist utilbørlig adferd og fremsatt rasistiske utsagn mot en bussjåfør (B). Spesialenheten mottok anmeldelsen, og henvendte seg til politidistriktet for å få oversendt dokumentasjon knyttet til hendelsen som foranlediget anmeldelsen. Politidistriktet oversendte kopi av politiets logg for det aktuelle tjenesteoppdraget, samt kopi av politiets anmeldelse mot B. Spesialenheten forsøkte å innhente overvåkningsvideo fra bussen, men den var allerede slettet. I tillegg ble det foretatt avhør av tre vitner som var passasjerer på bussen, samt av B og A. Ett av vitnene hadde tatt opp deler av hendelsen på video og Spesialenheten fikk en kopi av dette. Bussen ble sperret av A som mente at B hadde kjørt ut i vegen mens A var i ferd med å kjøre forbi denne. B hevdet at A uttalte rasistiske ord og uttrykk til ham. A holdt bussen tilbake i ca en halv time inntil en uniformert politipatrulje som han hadde tilkalt ankom stedet. A gjorde dette fordi han oppfattet at B var psykisk ustabil og/eller ruspåvirket. Det ble opprettet anmeldelse mot B og i ettertid fikk han en bot som han nektet å vedta. Ut fra det foreliggende bevismaterialet fant ikke Spesialenheten det bevist at A hadde kommet med rasistiske uttalelser. Det var ingen andre personer som forklarte at A hadde uttalt seg rasistisk ovenfor B. Saken ble etter dette henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten rettet imidlertid kritikk mot As skjønn ved å ha hindret trafikken på stedet, og latt passasjerene på bussen vente i ca en halv time på grunn av et mindre trafikkalt forhold fra B. Sak 976/ FUNN AV USIKRET BESLAG Flere CD er med innhold fra politiets straffesaker ble funnet liggende usikret på en gjenvinningsstasjon. Stedlig politi tok beslag i disse og sporet innholdet på CD ene til et annet politidistrikt. Spesialenheten besluttet å iverksette etterforsking og avhørte ansvarlige personer både i politiet og på gjenvinningsstasjonen om forholdet. Videre ble det innhentet gjeldende regelverk hos Riksarkivaren og fra Politidirektoratet. Etterforskingen viste at det var ansatte på gjenvinningsstasjonen som ikke hadde fulgt interne rutiner om hvordan materiale med sensitiv informasjon skulle håndteres, dvs. makuleres. Gjenvinningsstasjonen hadde opplyst på sine nettsider og i den skriftlige avtalen med politiet at de fulgte gjeldende regelverk for dette. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

5 Sak 69/ ANMELDELSE FOR UNØDIG MAKTBRUK A, på 17 år, anmeldte politiet for unødvendig voldsbruk og maktbruk i forbindelse med transport til BUP. A nektet å ta på bilbelte til tross for politiets pålegg, og polititjenestepersonene (B og C) anvendte makt mot ham for å få ham til å slippe setebeltet og for å sette på ham håndjern. A mente politiet ikke kunne tvinge ham til å ha på belte og at de dessuten neste var fremme. As far var med under transporten. Spesialenheten avhørte A. B og C ble avhørt som mistenkt. Politiets korresponderende straffesak ble innhentet. Det fremkom av politiets dokumenter at A nektet å ta på setebeltet og at B og C anvendte makt mot ham, herunder håndjern, for å få på beltet. A spyttet B i ansiktet da de satt i bilen. A forlot møtet med BUP, og etter ønske fra overlegen, hentet B og C ham. I den forbindelse anførte A at C hadde kjørt på ham og at B hadde tatt kvelertak på ham. Saken ble vurdert i forhold til straffeloven 228 første ledd om legemsfornærmelse og straffeloven 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for å hevde at maktbruken mot A var unødvendig og uforholdsmessig sett i sammenheng med situasjonen, jf. politiloven 6. Det er påbudt å bruke setebelte selv på korte kjøreturer, samt at enhver plikter å rette seg etter politiets pålegg, jf. politiloven 5. Vilkårene for bruk av håndjern var til stede, jf. politiinstruksen 3-2. Når det gjaldt innhentingen av A ble det vist til at A hadde forlatt møtet ved BUP før møtet var avsluttet, og legen hadde bedt B og C om bistand til å hente A tilbake. Spesialenheten fant det ikke bevist at de ved dette hadde handlet kvalifisert klanderverdig, idet politiet skal bistå andre myndigheter ved anmodning. Spesialenheten fant det videre ikke bevist at C hadde kjørt på A eller at B hadde tatt kvelertak på A. Saken ble henlagt med den begrunnelse at intet straffbart forhold ble ansett bevist. Sak 875/ ANMODING OM SPESIALENHETENS VURDERING AV OPPBEVARING AV PRIVATPERSONS VÅPEN PÅ POLITISTASJON Et politidistrikt oversendte til Spesialenheten et notat med opplysninger om at man ved en politistasjon i distriktet hadde oppbevart private våpen uten samtykke fra politimesteren. Spesialenheten gjennomførte avhør av polititjenesteperson A som hadde gjort muntlig avtale om oppbevaring av flere titalls håndvåpen for en tidligere polititjenesteperson, B. B var pensjonert og hadde flyttet til et annet politidistrikt. Han skulle på jordomseiling, og ønsket at våpensamlingen ble oppbevart på politistasjonen fremfor i et tomt hus. Spesialenheten gjennomførte ytterligere tre avhør, samt befaring i våpenrommet på den aktuelle politistasjonen.

6 A erkjente at han hadde gjort en muntlig avtale om oppbevaring av Bs våpen, og at han ikke hadde bedt om samtykke til dette fra politimesteren. Våpnene var innelåst i våpenskap i kjelleren på politistasjonen, og A mente dette både var trygt og i tråd med praksis ved politistasjonen. Under henvisning til våpenforskriften 81 første ledd, mente Spesialenheten at B skulle hatt tillatelse fra politimesteren til å oppbevare sine våpen ved politistasjonen. A hadde formelt sett ikke adgang til å gi en slik tillatelse. Spesialenheten antok at det sentrale hensynet bak vilkårene i våpenforskriften 81 er å sikre kontroll med at våpen oppbevares forsvarlig, og at bestemmelsen i hovedsak er utformet med tanke på situasjoner der våpen skal oppbevares av andre privatpersoner. Oppbevaring av våpen på et våpenrom ved en politistasjon må kunne sies å tilfredsstille kravene til forsvarlighet. Videre la Spesialenheten til grunn at det ved politistasjonen hadde vært praksis for oppbevaring av våpen for andre polititjenestepersoner og privatpersoner uten politimesterens samtykke. Spesialenheten mente at A, ved å gi B tillatelse til å oppbevare våpen ved politistasjonen, ikke hadde begått en straffbar overtredelse av våpenforskriften og at handlingen heller ikke kunne lede til straffansvar for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Sak 704/ ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN M.M. A anmeldte polititjenestepersonene B og C for å ha oppsøkt henne gjentatte ganger for å se etter hennes sønn (D). Hun anmeldte også B for å ha brutt sin taushetsplikt. I følge A fortalte B henne at X og Y var pågrepet. Spesialenheten avhørte A, samt innhentet kopi av politiets oppdragslogger for A og D. De var begge gjentatte ganger omtalt i loggen. Spesialenheten viste til at politiet har anledning til å gå inn på privat grunn for blant annet å foreta pågripelse, ransaking, beslag og etterforske lovbrudd, jf. politiinstruksen 8-7. Så lenge D fortsatte å utføre handlinger som medførte politiets innblanding, måtte A påregne å bli kontaktet av politiet. Når det gjaldt anførselen om brudd på taushetsplikten fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Det ble vist til As anmeldelse og sakens opplysning. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven 224 første ledd.

7 Sak 572/ ANMELDELSE AV POLITITJENESTEPERSON FOR MISBRUK AV STILLING FORSKJELLSBEHANDLING OG BESKYTTELSE AV EGET BARN Et politidistrikt oversendte kopi av en straffesak mot A for kjøring i påvirket tilstand. Av anmeldelsen i denne saken fremkom anklager mot As far, polititjenesteperson B, for å ha misbrukt sin stilling i politiet til å beskytte A og for forskjellsbehandling. Spesialenheten gjennomgikk innhentet relevante dokumenter. Spesialenheten la til grunn at A var kjæreste med C, og at det på bakgrunn av opplysninger i vitneforklaring fra Cs far, ble opprettet anmeldelse av A for kjøring i påvirket tilstand. Av forklaringen fra Cs far fremkom at A en kveld hadde kommet kjørende hjem til dem med scooter. A hadde vært beruset. B hadde etter hvert fått kjennskap til forholdet og opplyst til Cs far at han skulle følge opp A, noe han imidlertid ikke hadde gjort. To måneder før denne hendelsen hadde A og C vært på fest og reist hjem til A. B ønsket ikke at C skulle overnatte. C dro derfor fra stedet og tok med seg sin scooter som han trillet langs veien. Kort tid etter kom det en politipatrulje. Mens de stod der kom B. C avla en positiv utåndingsprøve og ble anmeldt og straffet for kjøring i påvirket tilstand. Cs far mistente B for å ha varslet politiet, og mente at B hadde forskjellsbehandlet A og C. For Spesialenheten fremsto det som uklart om B hadde varslet politiet om Cs kjøring i påvirket tilstand. Dette ble imidlertid ikke ansett å ha betydning for vurderingen av om B hadde opptrådt straffbart. Under henvisning til politiinstruksen 7-6 og straffeprosessloven 122 la Spesialenheten til grunn at B ikke hadde noen plikt til å rapportere om As kjøring i påvirket tilstand. Hans unnlatelse av å rapportere om dette representerte ikke noen straffbar handling selv om han eventuelt på et tidligere tidspunkt skulle ha meldt til politiet at C kunne mistenkes for tilsvarende forhold. Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Sak 386/ ANMODNING OM SPESIALENHETENS VURDERING AV SAKSBEHANDLING I STRAFFESAK ANKLAGE OM TRENERING AV ETTERFORSKING Et politidistrikt ba om Spesialenhetens vurdering av anklager fra en polititjenesteperson (A) om at en politiinspektør (B) hadde trenert etterforskingen i en konkret straffesak. A mente det var sammenheng mellom treneringen og at B og en av de mistenkte i saken begge var medlemmer av Frimurerlosjen. A ble avhørt av Spesialenheten og redegjorde for ytterligere to saker han mente underbygget anklagen mot B. I den ene saken ble en person gitt påtaleunnlatelse for fartsovertredelse. Bilistens bror er medlem av Frimurerlosjen. Den andre saken gjaldt en ung kvinne som ble anmeldt for urinering på offentlig sted. Hun ble først ilagt et forelegg, men dette ble senere omgjort til påtaleunnlatelse uten vilkår. Faren og bestefaren til denne kvinnen er medlemmer av Frimurerlosjen. A ga uttrykk for at han tror B har påvirket de påtaleansvarlige i disse sakene til å gi påtaleunnlatelse.

8 Spesialenheten innhentet relevante dokumenter og avhørte vitner. Spesialenheten la til grunn at B ikke var direkte involvert i den første saken før han fikk den overført til seg ni måneder etter at anmeldelsen var inngitt. Han tok da stilling til et habilitetsspørsmål som var reist og besluttet at en politifullmektig skulle overta påtaleansvaret. Saken ble liggende lenge uten at etterforsking ble iverksatt, men Spesialenheten mente dette i hovedsak skyldtes andre enn B. På bakgrunn av forklaringer fra de påtaleansvarlige i de to andre sakene A hadde vist til, la Spesialenheten til grunn at det ikke var holdepunkter for at B hadde påvirket disse til å gi påtaleunnlatelser. Saken ble for B henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. A påklaget avgjørelsen. Spesialenheten avviste klagen. A påklaget avvisningen til Riksadvokaten, som opprettholdt Spesialenhetens avvisning. Sak 232/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte to polititjenestepersoner for grov uforstand i tjenesten, samt flere polititjenestepersoner som bisto under pågripelsen av A og ransakingen av hennes bolig og bil. A mente politiet hadde snakket høyt og skjelte henne ut under pågripelsen, at politiets funn av slankepiller i hennes veske ble brukt som påskudd for å pågripe henne, samt at en av polititjenestepersonene urinerte utenfor huset. Spesialenheten innhentet politiets dokumenter. I tillegg mottok Spesialenheten bildeopptak fra videoovervåkningskamera fra stedet som As samboer hadde montert på huset. Det fremgikk fra sakens dokumenter at det forelå ransakingsbeslutning. Den omfattet både bolig og biler. Videre hadde A til politiet opplyst at hun ikke visste hva slags piller det var. I avhør på politistasjonen forklarte A at hun trodde det var slankepiller og at de sikkert var ulovlige. Bildeopptakene var uten lyd. Man kunne se at A og polititjenestepersonene diskuterte/snakket sammen, men det var intet som tydet på at pågripelsen var ubetinget utilbørlig. Når det gjaldt påstanden om urinering, fremkom det av bildeopptaket at en polititjenesteperson sto ved husveggen. Man kunne ikke se at han urinerte, men Spesialenheten fant det sannsynlig at det var det han gjorde. Urineringen ble ikke rammet av forbudet om urinering på offentlig sted eller i nærheten av offentlig område. Det var videre ikke å anse som kvalifisert klanderverdig, men Spesialenheten bemerket at det fremsto som dårlig politiskjønn å urinere utenfor en bolig som ble ransaket. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven 224 første ledd.

9 Sak 835/ ANMELDELSE AV POLITITJENESTEPERSON FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for brudd på taushetsplikt. I en bekymringsmelding til barneverntjenesten hadde B blant annet skrevet at A hadde uttalt at hun var paranoid schizofren. A mente at dette var noe B måtte ha overhørt da A ble fremstilt for lege, og at det derfor var konfidensiell informasjon mellom lege og pasient som B ikke kunne videreformidle. A anførte også at det var feil av B å opplyse barneverntjenesten om hennes kontakt med politiet og at det for øvrig var for mye sensitiv informasjon i bekymringsmeldingen. Spesialenheten innhentet bekymringsmeldingen, samt gjorde undersøkelser i politiets straffesaksregister. Av Bs melding til barneverntjenesten fremgikk at politiet mottok meldinger om at A gikk rundt i en by. B og en kollega dro til stedet og tok kontakt med A. Hun gråt og fortalte blant annet at hun hadde en lang historie med psykiatri, samt at hun var paranoid schizofren og kronisk suicidal. B oppfattet at A ved sine utsagn og opptreden var suicidal. A opplyste også at hun bodde sammen med sin datter. Oppdraget endte med at A ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. B opplyste også i sin bekymringsmelding at A i politiets registre var omhandlet med en stor mengde forhold relatert til psykiatri, samt at hun var siktet for bæring av kniv på offentlig sted. B fant videre at datteren var registrert på samme boligadresse som A, og meldte deretter politiets bekymring til barneverntjenesten. I henhold til lov om barneverntjenester er politiet, uten hinder av taushetsplikten, forpliktet til å varsle barneverntjenesten dersom det er grunn til å tro at et barn er utsatt for omsorgssvikt. Bs kontakt med A utløste en bekymring for hennes omsorgsevne. Bekymringsmeldingen ga en gjengivelse av Bs oppfatning av A, samt informasjon fra politiets registre som ble funnet relevante for barneverntjenesten i deres arbeid. Saken ble henlagt fordi det ikke ble funnet rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Sak 826/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte polititjenestepersoner for at de under en trafikkontroll hadde destruert ett av vognkortene som tilhørte ham. Spesialenheten mottok en supplerende forklaring fra A pr e-post og innhentet oppdragsloggen fra politidistriktet. Denne viste at politipatruljen på stedet ved en feil hadde destruert et vognkort. Det fremgikk videre at patruljen hadde gitt A beskjed om at de ville sørge for at et nytt skulle bli sendt til ham fra Statens vegvesen, og at han ikke ville bli ilagt gebyr om han i mellomtiden ble stanset. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at en slik menneskelig feil fra politiets side kunne representere et straffbart forhold. Politiet hadde dessuten sørget for å rette opp skaden på en hensiktsmessig måte.

10 Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven 224 første ledd. Sak 735/ ANMELDELSE AV RIKSADVOKATEN FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN En person (A) anmeldte riksadvokaten for grov uforstand i tjenesten og/eller motarbeidelse av rettsvesenet. Av anmeldelsen fremgikk at A hadde inngitt til Riksadvokatembetet en anmeldelse av Sjefen for Spesialenheten for politisaker. A anførte at denne anmeldelsen verken ble registrert eller fulgt opp. Spesialenheten innhentet kopi av dokumenter i et politidistrikts sak som gjaldt As anmeldelse av Sjefen for Spesialenheten. Det fremkom at anmeldelsen fra A var registrert hos politiet etter å ha blitt oversendt fra Riksadvokatembetet til statsadvokat og derfra til politidistriktet. Politidistriktet sendte bekreftelse på anmeldt forhold til A. A var også orientert om at saken var henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Spesialenheten mente at det ikke var holdepunkter for at riksadvokaten hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger. Saken ble henlagt fordi det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Sak 519/ ANMELDELSE FOR UNØDIG BRUK AV MAKT Under etterforsking av en person (A) for å ha fremsatt trusler mot en polititjenesteperson (B), fremkom opplysninger om at polititjenestepersonene (B og C) kan ha brukt unødig mye makt mot A under pågripelsen av ham. Vedkommende politidistrikt oversendte derfor saken til Spesialenheten. Det var om natten at B og C oppsøkte A på bopel etter at politiet hadde fått melding om fest og høy musikk. A, som var åpenbart beruset, hisset seg kraftig opp. Han kom med drapstrusler mot tjenestemann B og hans familie og barn, og spurte om de skulle slåss. For å hindre at A skulle gå til fysisk angrep, ble han sprayet med pepperspray av tjenestemann C. Han satte seg likevel til motverge i det B og C skulle pågripe ham og sette på ham håndjern for å frakte ham til arresten. B og C måtte bruke omfattende og langvarig makt for å få A ned på gulvet og for å få satt på ham håndjernene. For å få A ned i gulvet tildelte B ham flere slag mot kroppen. B var redd for at A skulle få tak i en av flere kniver som lå på det lille kjøkkenet hvor de befant seg uten å ha kontroll på A. Spesialenheten vurderte at slagene mot A ut fra omstendighetene der og da, ikke representerte en straffbar handling. B og C nådde ikke frem med pågripelsen ved bruk av alminnelig arrestasjonsteknikk og bruk av pepperspray. A var stor og sterk og de fikk ikke kontroll på ham. A hadde fremsatt drapstrusler, var beruset, og det lå flere kniver rett i nærheten av der de sloss. B hadde vurdert at det var grunnlag for å gå ett trinn høyere opp på maktpyramiden, og at det var

11 mindre inngripende å slå med knyttneven enn å bruke batongen. Spesialenheten fant på denne bakgrunn at maktbruken ikke var ubetinget utilbørlig. Saken ble henlagt for B og C som intet straffbart forhold anses bevist. Sak 536/ UNØDIG MAKTBRUK En person (A) anmeldte to polititjenestepersoner (B og C) for unødvendig maktbruk i forbindelse med at han ble pågrepet. I følge A satt den ene med kneet på hodet hans slik at han fikk redusert hørsel på det ene øret. Spesialenheten etterforsket hendelsen og innhentet politiets saksdokumenter. De ble tatt vitneavhør av to personer som hadde vært til stede i leiligheten under pågripelsen. B og C ble avhørt som mistenkt. B og C forklarte at de hadde bevæpnet seg med skjold og langkøller før de pågrep A. Det ble opplyst at A hadde knivstukket en annen person, og at han fortsatt truet noen andre personer med kniv i leiligheten sin. Utenfor leiligheten lå det en blodig kniv. Da B og C gikk inn i leiligheten så de også en annen kniv på gulvet. Det var en opphetet stemning mellom A og de andre som var der, og det var uvisst om noen av personene var bevæpnet med kniv eller andre farlige gjenstander. B og C ba de fire som var i leiligheten om å legge seg ned og forholde seg i ro, men det ble bare etterkommet i begrenset grad. A motsatte seg pågripelsen og ble sprayet med pepperspray og påsatt håndjern. B og C mente at denne maktbruken både var nødvendig og forsvarlig siden de ikke hadde kontroll på situasjonen. De hadde først gjort bruk av muntlige ordrer uten at det var tilstrekkelig. Spesialenheten fant at det ikke var bevismessig grunnlag for at B og C hadde anvendt unødig mye makt. I en slik situasjon var det nødvendig raskt å få kontroll for å hindre skade på seg selv eller andre tilstedeværende. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Sak 930/ ANMELDELSE AV POLITITJENESTEPERSON FOR USANNHET I RAPPORT OG FALSK FORKLARING En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for falsk forklaring retten. Det ble i anmeldelsen anført at B hadde avgitt bevisst falsk forklaring til domstolen ved å ha gitt feilaktige, ufullstendige og/eller uriktige opplysninger i forbindelse med at A fikk tilbakekalt et oppdrag som bistandsadvokat. Videre ble det anført at B hadde unnlatt å opplyse retten om ukorrekte datatekniske og andre forhold som A mente var avgjørende for domstolens vurdering og standpunkt i saken. A hevdet at dette har ledet til at han mistet sitt oppdrag som bistandsadvokat og senere sin advokatbevilling, samt at han ble ilagt et forelegg for å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

12 A viste også til at B hadde gitt uriktige opplysninger i rapporter skrevet i februar 2012 og at han først erkjente dette under tingrettens behandling i februar 2013 av forelegget A var ilagt. A ble i denne saken frifunnet, og påtalemyndigheten anket dommen. Spesialenheten ble også kontaktet av statsadvokaten (C) som skulle aktorere i ankeforhandlingene. C opplyste at han hadde snakket med B om en rapport Kripos hadde utarbeidet i august 2013 etter datatekniske undersøkelser av Bs pc. C hadde, som ledd i forberedelser til ankeforhandlingen i straffesaken mot A, anmodet Kripos om å undersøke aktiviteten på Bs harddisk i en periode i begynnelsen av Under behandlingen av straffesaken i tingretten hadde B forklart at hans pc ikke hadde vært koblet til politinettet eller andre nett da han i denne perioden produserte CD-er med straffesaksdokumenter fra 22. juli-saken som skulle utleveres til bistandsadvokatene. C viste til at Kripos undersøkelser hadde avdekket at Bs pc hadde vært tilknyttet to nettverk i den aktuelle perioden. Spesialenheten avhørte flere vitner og B ble avhørt som mistenkt. Rapport om datatekniske undersøkelser fra Kripos ble innhentet og gjennomgått. Spesialenheten innhentet blant annet enkelte dokumenter fra 22. juli-saken og straffesaken mot A. Spesialenheten la til grunn at B fikk i oppdrag å forsøke og avdekke kilder til lekkasjer til pressen av straffesaksdokumenter i 22. julisaken. Han la inn såkalte vannmerker på enkelte bilder som var omfattet av de dokumenter som skulle gis ut på CD-er til bistandsadvokatene i saken. Utvalgte bilder ble gitt et unikt vannmerke for den enkelte bistandsadvokat som var usynlig, men som kunne leses elektronisk. Samme dag som CD-ene ble utlevert til bistandsadvokatene publiserte flere medier bilder som politiet mistenkte stammet fra det utleverte materialet. Ifølge B var de publiserte bildene påført vannmerke som var lagt på bildene A hadde fått utlevert. Ifølge Kripos rapport var B tilkoblet to nettverk store deler av tiden han arbeidet med CD-en som ble utlevert til A og frem til tidspunktet for lekkasjen. Kun få dager etter arbeidet med vannmerkingen utarbeidet B rapporter relatert til gjennomføringen av dette arbeidet. Det fremgikk av disse intet om at B utførte arbeidet med vannmerkingen på sin private bopel, at han under arbeidet var koblet til internett og gjorde internettsøk, og at CD-ene han produserte hjemme først ble lagt i safen på politihuset dagen etter ferdigstillelse. Spesialenheten mente at disse rapportene i all hovedsak ga en beskrivelse av bruken av vannmerkingen og hvordan lekkasjen av bildene ble avdekket, og i liten grad ga informasjon om hvilket sikkerhetsregime arbeidet ble gjennomført under. Utelatelse av opplysninger i disse rapportene om at arbeidet ble gjennomført på Bs bopel og at han under arbeidet var tilknyttet Internett kunne derfor ikke medføre at forholdet rammes av straffeloven 120 om usannhet i rapport. B utarbeidet også en rapport som følge av en forespørsel om informasjon fra tingretten. Rapporten inneholdt blant annet kommentarer fra en datakyndig A hadde engasjert. Spørsmålene fra retten og kommentarene fra den datakyndige knyttet seg til datasikkerheten ved politiets arbeid med å avdekke lekkasjer av dokumentene. Spesialenheten la til grunn at Bs opplysninger i denne rapporten om bruken av verktøyet med vannmerking, herunder muligheten for å fjerne vannmerkene, måtte sies å være tilbakevist av de sakkyndige, og var derfor uriktige. Videre erkjente B at hans opplysninger i rapporten om at hans pc ikke var knyttet til politinettet var feil. Spesialenheten mente videre at opplysninger om at arbeidet ble utført hjemme hos B, at hans pc hadde vært tilknyttet Internett og at det ble gjort internettsøk på samme tid som produksjonen av CD-er til bistandsadvokatene ble produsert, var momenter som hadde betydning for å gi et helhetlig bilde av sikkerheten ved arbeidet. Unnlatelsen av å medta slike

13 relevante omstendigheter i rapporten medførte etter Spesialenhetens mening at den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 120 var overtrådt. Etterforskingsresultatet ga imidlertid ikke bevismessig dekning for at B holdt det for sikkert eller overveiende sannsynlig at han nedtegnet uriktige opplysninger i rapporten om redigering og fjerning av vannmerkene. Når det gjaldt opplysningene om Bs tilknytning til nettverk, viste Spesialenheten til at vannmerkingen av dokumentene til bistandsadvokatene var en omfattende prosess som stilte strenge krav til hemmelighold og sikkerhetstenking. Blant annet utarbeidet B, med bistand fra to andre polititjenestepersoner, en egen instruks for arbeidet med vannmerkingen, og B instruerte de to andre om at de måtte passe på at pc-ene ikke var koblet til nettverk. Spesialenheten la til grunn at hensikten med både instruksen, eksterne pc-er og gjennomføring av arbeidet utenfor nett, var at ingen utenforstående skulle få tilgang til informasjon om vannmerkingen. Sikkerheten rundt dette arbeidet, herunder tilkobling til eksterne nettverk, måtte etter dette nødvendigvis ha vært langt fremme i Bs bevissthet. Rapporten fra Kripos gjorde det videre klart at det ikke bare var tale om enkelte sporadiske og automatiske oppkoblinger, men gjentatte besøk på en rekke ulike nettsteder. Dette omfattet besøk på ulike medienettsteder, betalinger av regninger i nettbank med videre. Mest trolig visste B om denne nettilknytningen og holdt det for sikkert eller overveiende sannsynlig at dette var sentrale opplysninger ved utarbeidelse av rapporten. Spesialenheten kunne imidlertid ikke se at det kunne føres bevis utover rimelig tvil for at han handlet forsettlig. Spesialenheten kunne ikke se at det var bevismessig dekning for at B forsettlig hadde avgitt falsk forklaring om sine nedtegnelser i rapportene for tingretten. Under sine forklaringer erkjente B at de nedtegnede opplysninger i hans rapporter om blant annet fjerning av vannmerkene, var ukorrekte. Under Bs forklaring til tingretten i forbindelse med rettens behandling av gyldigheten av vedtak om tilbakekall av As advokatbevilling, svarte han nei på spørsmål om hans pc hadde vært tilkoblet internett i den perioden han jobbet med vannmerkingen og fram til lekkasjetidspunktet. Dette var åpenbart ikke korrekt. B erkjente i avhør hos Spesialenheten at det svaret han ga i retten var uriktig, men at dette ikke var en bevisst uriktig forklaring. Han opplyste at han hadde følt seg trygg på at dette var korrekt da han forklarte seg i retten og at han baserte sin forklaring i retten på sine rapporter, samt at han gjorde visse undersøkelser på sin pc for å avklare hvorvidt han faktisk hadde vært koblet opp mot et nettverk. Ettersom Spesialenheten mente det forelå rimelig tvil om det kunne føres bevis for at B med forsett ga uriktige opplysninger i sine rapporter, gjorde også slik tvil seg gjeldende ved spørsmålet om det kunne bevises at han forsettlig forklarte seg falsk i retten. Saken ble henlagt etter bevisets stilling. Saken er påklaget til Riksadvokaten. Sak 737/ ANMELDELSE FOR LEGEMSFORNÆRMELSE Spesialenheten mottok anmeldelse fra A via hans advokat. A anmeldte politiet for legemsfornærmelse med skadefølge i forbindelse med at han ble tvangsmessig stanset. Bakgrunnen for saken var at A skulle pågripes i forbindelse med en narkotikasak. Politiet fulgte etter ham i bil, og A snudde foran politiets stoppost og forsøkte å kjøre vekk fra stedet. Politiet kjørte da på ham slik at As bil havnet i grøfta.

14 Etter kollisjonen klaget A på smerter, og hevdet i anmeldelsen at han hadde pådratt seg hjernerystelse og brist i ribben. Videre hevdet A at han slet med senskader som panikkangst, inkontinens, nakkeproblemer og manglende følelse i fingre på begge hender. Spesialenheten innhentet kopi av politiets oppdragslogg, egenerklæring fra politiet samt legeerklæringer. Politibilens hastighet var anslått til å være ca. 50 km/t mens As bil hadde hatt en hastighet på ca. 20 km/t. Det fremgikk av journal fra sykehuset samme dag at A ikke fikk påvist noen skjelett- eller bløtdelsskader. A var noe forslått, og fikk smertestillende for dette som skulle trappes ned etter hvert som smerten avtok. Det fremgikk også at han hadde vært involvert i en motorsykkelulykke i Spesialenheten viste til instruks om tvangsmessig stansing av kjøretøy, og fant på bakgrunn av sakens faktum, det ikke sannsynlig at polititjenestepersonene hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven 224 første ledd. Sak 70/ ANMELDELSE FOR FEIL OG MANGLER UNDER ETTERFORSKING AV STRAFFESAK A var kjæreste med B, som ble domfelt for å ha mishandlet henne ved flere anledninger over en lengre tidsperiode. B ble domfelt til en straff av fengsel i to år og seks måneder for dette. Straffesaken mot B ble ført mot As vilje i det hun benektet at det hadde vært noen voldsbruk fra Bs side. A anmeldte derfor politiet og påtaleansvarlig i straffesaken mot B for utilbørlig opptreden og for å ha bedrevet «heksejakt» mot henne og B. Under etterforskingen var A selv ilagt et forbud mot å oppsøke B. Spesialenheten etterforsket saken og foretok nødvendige avhør, samt innhentet nødvendig dokumentasjon. Spesialenheten viste til at et slikt forbud mot A ikke var hjemlet i loven selv om politiet gjorde dette for å beskytte A mot flere voldshandlinger fra B. Denne feiltolkningen av lovens ordlyd var ikke av en slik karakter at påtaleansvarlig jurist hadde utvist grov uforstand i tjenesten. Forholdet ble av den grunn henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Den andre delen av As anmeldelse ble henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Sak 626/ februar 2014 MELDING OM TRAFIKKUHELL MED PERSONSKADE I SAMMENHENG MED UTRYKNINGSKJØRING OG FORFØLGELSE Et politidistrikt varslet Spesialenheten om et trafikkuhell i forbindelse med politiets forfølgelse av en motorsykkel (C).

15 Spesialenheten innhentet kopi av dokumenter i politiets straffesak av C. Forfølgelsen ble filmet fra politibilen og Spesialenheten mottok kopi av videoopptaket. Det ble avhørt to vitner. Spesialenheten la til grunn at en patrulje fra Utrykningspolitiet (A) ble forbikjørt av C, og at fartsmåling av motorsykkelen viste at den holdt en hastighet på ca 139 km/t i 80-sone. A opptok etter hvert forfølging av motorsykkelen fordi C forsøkte å unndra seg kontroll. En annen patrulje (B) kom etter hvert til for å bistå og la seg ut i veien foran C for å dempe farten. C stanset, men snudde og kjørte i høy hastighet tilbake samme vei som han kom. B fulgte etter, men C kjørte fra politiet. Etter ca. ett minutts kjøring mistet C kontrollen over kjøretøyet og kjørte inn i autovernet i en venstresving. Spesialenheten mente at A hadde grunn til å oppta forfølgelse av C da han kjørte i svært høy hastighet og ikke stanset på politiets signal, og mente at det ikke forelå noen overtredelse av vegtrafikkloven 3 i den første fasen av forfølgingen. Spesialenheten mente videre at B hadde adgang til å oppta forfølgelse av motorsykkelen etter at C valgte å snu i vegbanen og kjøre fra politiet. Blant annet sett hen til at ulykken skjedde etter at C hadde kjørt fra politiet og mens politibilen befant seg på god avstand bak den, var det ikke holdepunkter for at politiets kjøring på tidspunktet for ulykken var uforsvarlig. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Sak 333/ ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte politiet for manglende opprettelse av straffesak med tilhørende dokumenter etter at det ble gjennomført ransaking hos ham. Politiet hadde opplyst A og hans forsvarer om at opprettelse av saken hadde skjedd først to måneder etter. A mente at ransakingen var uhjemlet og svært krenkende. Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter. Videre ble politiadvokat B og polititjenesteperson C avhørt med status som mistenkt. Spesialenhetens etterforsking viste at det hadde blitt opprettet sak samme dag og at denne var blitt henlagt dagen etter. Ransakingen var begrunnet i mistanke om oppbevaring av narkotika. En menneskelig svikt hadde medført at saken ble opprettet på nytt to måneder senere, og at ransakingsbeslutningen først i denne saken ble nedtegnet skriftlig. Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for å hevde at B og C hadde opptrådt kvalifisert klanderverdig. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

16 Sak 173/ BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT En person (A) og en ansatt i en sparebank inngikk avtale om at A kunne oppbevare et maleri i banken. A var ikke kunde i banken. Da A kom til banken opplyste han at maleriet var verdt 30 millioner kroner, og han forlangte å få bruke personalinngangen. Maleriet ble plassert i bankens hvelv. Bankens sikkerhetspersonale fikk kunnskap om dette og ønsket ikke å ha et maleri i banken med en slik verdi. Bankpersonalet fryktet at de kunne bli utsatt for et forsøk på svindel eller ran, og banken tok kontakt med politiet. Ansatte opplyste videre at A hadde vært spesielt interessert i kameraer i banken og plasseringen av disse. Politiet ba da banken om å være varsom. Banken ba A om å hente maleriet, og da ankom advokaten hans banken for å hente maleriet. Banken kontaktet da politiet på nytt og ba dem komme og overvære utleveringen. Spesialenheten etterforsket saken og avhørte to ansatte i banken og lensmannen på stedet. Det forelå ikke bevismessig dekning for at det hadde skjedd brudd på taushetsplikten fra politiets side. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Sak 927/ BORTKOMMET BESLAG I desember 2013 underrettet ledelsen i et politidistrikt Spesialenheten om at to mobiltelefoner var borte fra et beslag. Spesialenheten opprettet straffesak, men i februar 2014 ble det opplyst at telefonene var funnet på et annet beslagsrom i politidistriktet. Spesialenheten fant etter dette at det ikke var sannsynlig at det hadde skjedd en straffbar handling siden telefonene hadde ligget på et annet beslagsrom enn først antatt. Saken ble henlagt uten etterforsking da det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven 224 første ledd. Sak 520/ ANMELDELSE FOR UAKTSOM KJØRING UNDER UTRYKNING En person (A) meldte om farlig forbikjøring foretat av politiet under utrykning. A var ute og syklet da han observerte at en politibil under utrykning foretok en forbikjøring i en sving. Han reagerte på forbikjøringen fordi den ble foretatt i en uoversiktlig sving. Rett etter svingen var det midtdeler mellom kjørebanene som gjorde at A mente forbikjøringen var ekstra farlig. I følge A kunne politiets

17 kjøring ha medført en meget stygg ulykke. A hadde påmontert kamera på sykkelhjelmen. Videoopptaket ble oversendt Spesialenheten. På bakgrunn av meldingen og videoens innhold besluttet Spesialenheten å iverksette etterforsking. Sjåfør av tjenestebilen (B) og kollega (C) som var eldstemann på patruljen, ble avhørt med status som mistenkt. Ansvarlig leder for operasjonssentralen (D) ble avhørt som vitne. Politiets oppdragslogg ble innhentet fra politidistriktet. Det ble utarbeidet en illustrasjonsmappe fra stedet hvor forbikjøringen fant sted. B og C befant seg på politistasjonen da de fikk melding om et pågående innbrudd. Naboene på stedet hadde pågrepet en person, og flere andre personer hadde stukket av i en bil. Som fører av tjenestebilen besluttet B å kjøre utrykning til stedet. C var innforstått med beslutningen. Begge var godkjente utrykningsførere. B og C forklarte begge at fører av kjøretøyet er hovedansvarlig for kjøringen, men at leder av patruljen har et ansvar for å avbryte utrykningskjøringen hvis det er grunnlag for det. B var godt kjent på strekningen og hadde kjørt utrykning på stedet flere ganger tidligere. På det aktuelle tidspunktet var det oppholdsvær, god sikt og tørt på veien. Det var en del trafikk på stedet. Patruljen brukte blålys på hele strekningen og sirene ved behov. Da B la seg ut i venstre kjørefelt for å foreta forbikjøringen, observerte han at bilen foran bremset ned og la seg ut til siden. B så også at det kom en bil imot, men vurderte at han ville klare å gjennomføre forbikjøringen før han møtte denne. B og C var av den oppfatning at forbikjøringen var trygg. B følte at han hadde god oversikt og at det ikke oppsto noen farlig situasjon. Verken B eller C erkjente straffeskyld for forholdet. Videoopptaket viste hele forbikjøringen. Den ga ikke et helt korrekt bilde av hva B og C observerte under kjøringen fordi den var tatt fra en noe annen vinkel. Rett etter at forbikjøringen hadde funnet sted og tjenestebilen var tilbake i rett kjørefelt, passerte en bil i motgående kjørefelt. På bakgrunn av avstanden mellom kameraet og hendelsen fant Spesialenheten det vanskelig å si noe om avstanden mellom kjøretøyene. Spesialenheten fant at vilkårene for å kjøre utrykning var til stede. Saken ble vurdert etter vegtrafikkloven 3 som omhandler uaktsom kjøring. Spesialenheten fant ikke bevismessig dekning for å fastslå at det oppsto noen fare i forbindelse med forbikjøringen. Selv om det ut fra videoopptaket kan synes som at motkommende kjøretøy var litt for nær tjenestebilen, var det ikke noe på opptaket som tydet på at kjøretøyet måtte bremse eller svinge unna. Det var heller ikke noe ved adferden til de andre involverte som indikerte at det hadde oppstått en farlig situasjon. Spesialenheten fant ikke holdepunkter for at B og C hadde opptrådt uaktsomt i forbindelse med forbikjøringen. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Etterforskingen avdekket at foreliggende praksis ved politidistriktet ikke var helt i samsvar med Instruks for utrykningskjøring og forfølgelse av kjøretøy. Instruksen forutsetter at operasjonsleder som hovedregel skal beslutte utrykningskjøring, men åpner for at patruljene selv kan fatte beslutningen dersom det ikke er mulig for operasjonsleder å gjøre dette. Dersom patruljen selv beslutter utrykning skal dette normalt varsles til operasjonssentralen snarest mulig. Forklaringene i saken synes å underbygge at det hadde dannet seg en praksis der patruljene som hovedregel besluttet utrykning selv, og kun unntaksvis kontaktet operasjonssentralen for beslutning

18 ved tvil. Det fremsto heller ikke for Spesialenheten slik at patruljene meldte inn utrykningskjøring til sentralen når de selv fattet beslutningen. Videre fremgikk av sakens opplysning at politidistriktet heller ikke fulgte instruksen hva gjaldt loggføring av utrykningskjøringer. Spesialenheten så at det kunne oppstå praktiske utfordringer ved oppfølging av instruksen, men viste til at instruksen selv åpnet for at det kunne gjøres unntak av kapasitetshensyn. Saken ble av disse grunner oversendt til politimesteren for administrativ vurdering. Sak 922/ ANMELDELSE FOR TRAKASSERING M.V I flere brev sendt til Spesialenheten hevdet en person (A) at politiet over flere år hadde trakassert ham, blant annet ved å ta fra ham våpen, førerkortet og bilen hans uten grunnlag. Videre ville A anmelde flere polititjenestepersoner for uriktig forklaring, bevisforfalskning og falsk anmeldelse under en hovedforhandling hvor A var tiltalt for å ha kjørt uten gyldig førerkort. Fra det aktuelle politidistriktet innhentet Spesialenheten oppdragslogger som omhandlet A`s forhold til politiet for en to års periode. Videre ble den aktuelle dommen mot A innhentet. Sakens dokumenter viste at politiet over et lengre tidsrom hadde mottatt bekymringsmeldinger fra flere personer både om A`s våpenhold og kjøreatferd. På bakgrunn av at A selv forklarte at han hadde gått rundt med ladd våpen, ble våpnene hans inndratt. Videre var A da 83 år. Da politiet senere fikk melding om at A fortsatt var i besittelse av våpen og hadde truet en leieboer med å skyte vedkommende, samt at hjemmesykepleien var redd for å reise hjem til A på grunn av hans omgang med våpen, ble også flere plomberte våpen besluttet inndratt. Av helsemessige årsaker var As førerkort inndratt. A hadde påklaget dette, men inndragningen ble opprettholdt av fylkesmannen. Politiet mottok etter dette en rekke meldinger fra personer som opplyste at A til stadighet var ute og kjørte, og at bilen hans fikk flere og flere bulker. Bilen ble først avskiltet, men da A også etter dette fortsatte å kjøre, ble det besluttet å inndra bilen. Ved nevnte dom ble A domfelt for til sammen fem tilfeller av kjøring uten gyldig førerkort. Sakens opplysning viste etter dette at det ikke var sannsynlig at ansatte i politiet og påtalemyndigheten hadde begått en straffbar handling, og saken ble henlagt da det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Sak 518/ BORTKOMMET BESLAG I juni 2013 underrettet et politidistrikt Spesialenheten om at ca. 4 gram beslaglagt narkotika (formentlig amfetamin) ikke kunne gjenfinnes på beslagsrommet. Det aktuelle beslaget var registrert inn som at det ble oppbevart i en egen safe for narkotikabeslag i desember 2012, men ble ikke gjenfunnet da det skulle utkvitteres ca. seks måneder senere. Vanligvis skulle et slikt beslag ha blitt oversendt til Kripos for analyse og destruksjon.

19 Spesialenheten etterforsket saken og avhørte fire polititjenestepersoner uten at det ble klarlagt hva som hadde skjedd med beslaget. Beslaget kunne ha blandet seg inn i andre beslag, ha blitt forlagt etter at det var tatt ut av safen for oversendelse til Kripos, eller noen kunne ha stjålet det. Spesialenheten henla saken som intet straffbart forhold anses bevist. Politidistriktet hadde på bakgrunn av hendelsen gjennomgått og forbedret sine rutiner for å sikre enda bedre dokumentasjon og oppfølging av narkotikabeslag. Sak 609/ ANMELDELSE AV POLITIET FOR LEGEMSKRENKELSE En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for unødvendig maktbruk i forbindelse med inkvirering i arrest. A anførte at B, mens A var påsatt håndjern på ryggen, løftet A i armene og presset ham mot en bøyle i skranken slik at han ble påført skader i skuldrene, nakken og brudd i et ribbein. I følge A ble dette bekreftet etter undersøkelse ved legevakten dagen etter. Spesialenheten avhørte A for utdypende kommentarer til anmeldelsen 18 dager etter hendelsen. Han opplyste da at han fortsatt hadde smerter som følge av maktbruken. B ble avhørt som mistenkt. Bs kollega ble avhørt som vitne. Spesialenheten innhentet straffesaken mot A, arrestjournal og aktivitetslogg fra politidistriktet. Det ble videre gjort undersøkelser i politiets straffesaksregister og det sentrale strafferegisteret mot personer. Spesialenheten la til grunn at A i forbindelse med inkvireringen opptrådte hissig og unnlot å rette seg etter de anvisninger og pålegg han ble gitt av politiet. As adferd gjorde det nødvendig for B å bruke makt for å gjennomføre inkvireringen. På bakgrunn av opplysninger i journalnotat fra lege, fremsto det som uklart om A ble påført ribbeinsbrudd i forbindelse med Bs maktbruk. Et eventuelt ribbeinsbrudd ble ansett å være i overkant av hva som er forsvarlige og akseptable følger ved politiets bruk av lovlige og innlærte teknikker. Spesialenheten fant at tvilen knyttet til om A ble påført skade i forbindelse med maktbruken, måtte lede til at saken ble henlagt etter straffeloven 228 annet ledd på grunn av bevisets stilling. Sak 493/ ANMELDELSE AV POLITIADVOKAT FOR FALSK FORKLARING En person (A) anmeldte en politiadvokat (B) for falsk forklaring for tingretten. Spesialenheten oppfattet at As anmeldelse knyttet seg til at B, i brev til tingretten og under forklaring i retten, hadde viderebrakt opplysninger fra en etterforsker, til tross for at hun visste at opplysningene var uriktige. Spesialenheten mente at B i situasjonen måtte kunne bygge på de opplysninger som fremkom i det materiale som var produsert av etterforskere på saken. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

20 Sak 340/ ANMELDELSE FOR URETTMESSIG BRUK AV ARREST En person (A) anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten ved urettmessig å ha holdt hans datter (B) i arrest fra 2. februar 2013 og for å ha overlatt henne til ukyndige ruskonsulenter etter løslatelse. A hadde hørt rykter om pågripelsen samme dag, og dagen etter ringte han politiet for å få informasjon om A. Under samtalen opplyste han til politiet at B var alvorlig syk. Han informerte politiet om diagnosen hennes og forklarte at B måtte fremstilles for spesialist fordi en allmennpraktiserende lege ikke hadde kunnskap til å vurdere henne. Den 25. februar 2013 traff A B på en klinikk hvor hun var til rusavvenning. Den 5. mars ble B operert. A mente han selv ville kunne klart å stille riktig diagnose dersom han hadde fått treffe B i arresten, med den følge at hun kunne ha vært operert ca. en måned tidligere. B opplyste at hun hadde fått svekket synet med 50 %. A fulgte også opp saken via Fylkeslegen og Pasientskadenemnda. Spesialenheten innhentet straffesaken mot B, politiets oppdragslogg, lydlogger, arresttiltak og oversikt over foretatte tilsyn fra politidistriktet. B ble avhørt som fornærmet. B ble pågrepet på bopel 2. februar 2013 kl og innsatt i arrest omkring midnatt. Hun ble løslatt 4. februar kl og var således i politiets varetekt i ca. 1,5 døgn. Bakgrunnen for pågripelsen var funn av formentlig narkotika i boligen hennes. Både B og de to andre som var til stede benektet kjennskap til narkotikaen. Politiet fremstilte B på legevakten to ganger i løpet av varetektsperioden. Første gang for vurdering av hvorvidt hun kunne sitte i arrest, idet hun fremsto ruset og hadde smerter i brystet. Legen konkluderte med at hun kunne sitte i arrest. Etter å ha blitt kontaktet av A kl den 3. februar 2013, fremstilte politiet på nytt B på legevakten. Behandlende lege kontaktet jourhavende kirurg som bekreftet Bs diagnose. Videre undersøkte legen muligheten for en MRundersøkelse av B, men fikk opplyst at de var under flytting og ikke kunne gjennomføre undersøkelsen. B ble bedt om å bestille time via fastlegen dersom hun fikk ytterligere symptomer. På bakgrunn av dette, samt opplysninger fra B, fant legen at B kunne sitte i varetekt. Det ble foreslått tilsyn hvert 30 minutt. Etter avhør av B, samt etter en gjennomgang av sakens opplysninger, fant Spesialenheten ikke behov for å avhøre ansatte i politiet for å påtaleavgjøre saken. Spesialenheten la til grunn at politiet hadde fremstilt B på legevakten to ganger i løpet av det halvannet døgnet hun satt i varetekt. Ved begge anledninger fant behandlende lege at hun kunne sitte i arrest. Under hele varetektsoppholdet førte politiet tilsyn med henne i tråd med de rutiner som forelå i politidistriktet. Ca. ni timer etter siste legevurdering ble hun løslatt fra varetekt. B hadde selv oppsøkt lege for vurdering 7. februar Saken ble henlagt på saksnivå som intet straffbart forhold anses bevist.