Det ble ikke ansett sannsynlig at tjenestepersoner i politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Transkript

1 Sak 75/ ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT A anmeldte polititjenesteperson B for brudd på taushetsplikt ved å ha sendt en bekymringsmelding til barnevernet. A anførte at B hadde misbrukt sin kunnskap om blant annet helseopplysninger, og at B hadde sendt meldingen uten å ha medisinsk kompetanse. Spesialenheten anmodet politidistriktet om oversendelse av eventuelle saksdokumenter. Det forelå et brev fra barneverntjenesten hvor det ble anmodet om opplysninger fra politiet, og en kopi av oppdragslogger skrevet ut tre dager etter dato for nevnte brev. Spesialenheten bemerket at det ikke er straffbart å sende bekymringsmelding til barneverntjenesten. Det forelå ingen melding fra B i politiets saksbehandlingssystem. Det følger av lov om barneverntjenester 6-4, annet ledd første punktum at offentlige myndigheter av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, skal gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for omsorgssvikt. Det følger av samme bestemmelse annet ledd, tredje punktum at offentlige myndigheter etter pålegg fra barneverntjenesten plikter å gi slike opplysninger. Oppdragsloggene ble oversendt barneverntjenesten etter pålegg fra barneverntjenesten. Det ble ikke ansett sannsynlig at tjenestepersoner i politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Sak 154/ ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte lensmann B for grov uforstand i tjenesten for å ha stilt som namsmann uten grunn og for å ha fortalt om saken til As ansatte. Spesialenheten har gjentatte ganger forsøkt å komme i kontakt med A for utdyping av anmeldelsen. Han har ikke respondert på Spesialenhetens forsøk på kontakt. Sak 496/ ANMELDELSE FOR FALSK ANKLAGE OG PERSONFORFØLGELSE A anmeldte polititjenestepersoner for personforfølgelse og for å skrive politirapporter som ikke har reelt innhold. Vedlagt anmeldelsen fulgte kopi av forhåndsvarsel om tilbakekalling av våpenkort og to beslutninger om besøksforbud.

2 Spesialenheten innhentet kopi av sakens dokumenter. Det fremgikk at A var anmeldt for trusler mot en ansatt i skatteetaten. Vedkommende begjærte at A ble ilagt besøksforbud, og besøksforbud ble ilagt. Også en annen person begjærte at A ble ilagt besøksforbud grunnet As opptreden. Politiadvokaten som besluttet besøksforbudene har i brev til A opplyst at han vurderte sin habilitet forut for beslutningen, og anså seg habil til å behandle sakene. Spesialenheten gjennomgikk opplysningene i saken og vurderte sannsynligheten for at det hadde funnet sted et straffbart forhold. Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke holdepunkter for at ansatte i politiet i behandlingen av de aktuelle spørsmål hadde opptrådt på et vis som kan føre til straffansvar. A påklaget henleggelsen. Riksadvokaten opprettholdt Spesialenhetens vedtak. Sak 230/ ANMELDELSE FOR Å HA UNNLATT BISTAND TIL FREMSTILLING FOR LEGE Et politidistrikt ble anmeldt for grov uforstand i tjenesten etter at politiet avlyste en fremstilling av A som var varetektsfengslet. Fremstillingen (transportoppdraget) gjaldt legeundersøkelse ved et sykehus. Spesialenheten avhørte to polititjenestepersoner som vitner, samt var i kontakt med fengselet. Det var ikke notert noe om oppdraget i politiets vaktjournaler. Det fremgikk at fengselet hadde sendt faks til politiet med anmodning om bistand til å transportere A. Samme dag som oppdraget skulle hva vært utført, ringte en polititjenesteperson fra politiet og opplyste at de ikke kunne bistå grunnet kapasitetsproblemer. Vitnene forklarte at det var korrekt at politiet hadde mottatt faks fra fengselet, og at faksen var scannet og sendt per e-post til den ansvarlige. Hun skulle da ha notert oppdraget i po-loggen. Dette var ikke gjort, og det var heller ingen som kunne forklare hvorfor. Det var trolig skjedd en glipp. Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for at den manglende fremstillingen skyldtes forsettlig unnlatelse eller at det var opptrådt med grov uforstand i tjenesten. Saken ble ansett egnet for administrativ gjennomgang i politidistriktet, jf. påtaleinstruksen 34-7 annet ledd. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

3 Sak 547/ ANMELDELSE FOR Å SKADEVERK A anmeldte et politidistrikt for skadeverk ved ruteknusing. Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg for hendelsen. Det fremgikk av oppdragsloggen at lege fra psykiatrisk avdeling hadde anmodet politiet om bistand til å hente A. To ansatte fra psykiatrisk avdeling oppsøkte A sammen med politipatruljen. Av oppdragsloggen fremgår at ingen lukket opp døren. Etter ca. 30 minutter er det nedtegnet at et vindu i døren til kjelleren ble knust for å kunne komme inn i boligen. Det følger av politiloven 2 nr. 5 at politiet på anmodning skal yte andre offentlige myndigheter bistand når dette følger av lov eller sedvane. Politiet har også plikt til å gi hjelp til syke, jf. politiloven 12. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det var handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt med en begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå Sak 152/ ANMELDELSE FOR Å HA TATT SEG INN I LEILIGHET M.V. A anmeldte politiet for å ha boret opp låsen i døren hans tre ganger. Han mangler også beslag til en verdi av kr. A anmelder også politiet for usaklig ransaking, vold i tjenesten og misbruk av pepperspray. Spesialenheten innhentet politiets dokumenter og oppdragslogg for hendelsen. A ble forsøkt kontaktet uten hell. Spesialenheten var i kontakt med As advokat. Det fremgikk at politiet hadde brutt opp As dør i 2012, 2013 og Dette var besluttet av jurist. Politiet hadde vært i kontakt med A for utlevering av beslag. Ransakingen var besluttet av jurist, og A ville ikke åpne for politiet. Jurist besluttet at døren skulle åpnes med makt. Låsesmed ble rekvirert. A motsatte seg arrest. Det ble benyttet pepperspray. Ved framstilling var A tydelig påvirket. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det var handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt med en begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå

4 Sak 182/ ANMELDELSE FOR Å LEGEMSKRENKELSE A anmeldte politiet for ulovlig bruk av halsgrep på ham under visitering i arresten. A falt over en polititjenesteperson som da tok halsgrep på ham og holdt grepet frem til en annen polititjenesteperson ga beskjed til kollegaen om å løsne grepet. Spesialenheten ba politidistriktet om videoopptak fra hendelsen, oppdragslogg og logg over arresttiltak. Hendelsen hadde funnet sted over ett år før anmeldelsen ble mottatt. Jourhavende politiadvokat hadde den gang besluttet at videoopptaket fra cellen skulle sikres. Opptaket ble sikret, men slettes automatisk etter 30 dager dersom opptaket ikke da er brent på en cd/hentet ut. Opptaket ble ikke sikret i tide, og var tapt. Kopi av korresponderende saksdokumenter ble innhentet, herunder tingrettsdom mot A for å ha sparket og slått mot polititjenestepersoner for å hindre visitering eller innføring i arresten. Flere av de involverte polititjenestepersoner hadde skrevet rapporter og anmeldelser like etter at hendelsen fant sted. Flere av dem hadde også forklart seg i tingretten. Politijenesteperson B ble avhørt som mistenkt. B forklarte at de forsøkte å legge A bakover på ryggen fordi han gjorde seg klar til å sloss. A landet oppå B, og B ble liggende under A på ryggen på tvers av cellen. A tok spenntak med beina og presset B slik at B fikk problemer med å puste. B holdt A fast i bryst/skulder, og trodde ikke det var et rent halsgrep. A presset det han kunne for å gjøre mest mulig skade mens B lå under ham. B ble liggende hjelpeløs og kunne ikke komme seg løs. Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at politiet anvendte makt mot A av en karakter som kunne lede til straffansvar. Det ble vektlagt at A gjorde motstand, det oppsto et basketak inne på cellen og han havnet oppå B. Maktbruken fortonte seg som nødvendig og det var ikke bevismessige holdepunkter for at maktbruken hadde gått lenger enn det som var nødvendig eller at den var uforsvarlig. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Sak 274/ ANMELDELSE FOR IKKE Å TA I MOT ANMELDELSE A sendte en rekke e-poster til Spesialenheten hvor han anmeldte politiet for at han ikke fikk inngi anmeldelse. A ville anmelde at et besøksforbud han var ilagt ikke ble opphevet selv om personen som hadde begjært forbudet selv tok kontakt med A. Spesialenheten var i kontakt med A på telefon. Videre ble korresponderende saksdokumenter og oppdragslogger fra politidistriktet innhentet. Det forelå ingen nedtegninger for den dato A opplyste at han var nektet å inngi anmeldelse. Tre dager etter datoen er det nedtegnet at politiet forsøkte å kontakte A for å forkynne et besøksforbud. Etter hvert ble det oppnådd kontakt pr telefon. Politiet ville snakke med A, men A ville ikke opplyse hvor han var og henviste til sin advokat. Senere samme dag er det nedtegnet at A ville møte på politistasjonen når han kom tilbake fra utlandet.

5 Et par uker senere er det nedtegnet at A ville anmelde C, og videre A tar kontakt over påske for å inngi anmeldelse. Fire dager senere innga A anmeldelse mot C. A har senere inngitt ytterligere en anmeldelse mot C. Tingretten påpekte i brev til politidistriktet at det var beklagelig at oversendelse av besøksforbudssak til retten skjedde 1 ½ måned etter at As advokat hadde begjært besøksforbudet brakt inn for retten. Politidistriktet beklaget dette. Tingretten tok ikke begjæringen om besøksforbud til følge. Det følger av påtaleinstruksen 7-1 tredje ledd at enhver anmeldelse snarest skal registreres i samsvar med gjeldende regler. Tjenesteutøvelse i strid med dette kan etter omstendighetene medføre straffansvar i medhold av straffeloven 324 og 325 første ledd nr. 1, som omhandler henholdsvis tjenesteforsømmelse og grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det var opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar. A påklaget henleggelsen. Riksadvokaten tok ikke klagen til følge. Sak 147/ UNDERSØKELSE VEDRØRENDE MULIG BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN Et politidistrikt ba Spesialenheten vurdere å iverksette etterforsking på mulig brudd på taushetsplikten. A skulle ha blitt kontaktet av B, som opplyste at hun hadde vært i avhør hos politiet vedrørende en trafikkulykke. B hadde i sammenheng med avhøret sett en dokumentmappe og fått kjennskap til at X var fornærmet i en straffesak. B ble avhørt som vitne. Hun opplyste at hun aldri hadde lest noen dokumenter ved lensmannskontoret. Hennes kjæreste hadde vært involvert i ulykken. Han hadde lest saksdokumentene hos sin bistandsadvokat, men ikke fått vite navnene til de som var på ulykkesstedet. Kjæresten hadde ikke fortalt om innholdet i dokumentene til B. B hadde spurt A om hvordan det gikk med kjæresten hans (X) fordi hun hadde oppfattet at As kjæreste hadde vært på ulykkestedet før politiet kom og at hun hadde reagert sterkt. B kjente ikke til at As kjæreste var fornærmet. B hadde ikke vært i avhør hos politiet i forbindelse med ulykken og hadde ikke lest dokumenter i saken. Hun antok at A måtte ha misforstått. Spesialenheten fant det sannsynlig at opplysningen om mulig brudd på taushetsplikten skyldtes en misforståelse. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold.

6 Sak 259/ MELDING OM PENGEBESLAG PÅ AVVEIE Et politidistrikt oversendte melding til Spesialenheten om at et pengebeslag på kr ikke kunne gjøres rede for. Etter å ha gjennomgått opplysningene i den korresponderende straffesaken, stilte Spesialenheten spørsmål ved om politidistriktet hadde søkt etter beslaget på bl.a på to lensmannskontor. Politiet foretok ytterligere undersøkelser, og det aktuelle beslaget ble funnet. Saken ble henlagt fordi det ikke var straffbart. Sak 517/ ANMELDELSE FOR Å HA TATT DNA-PRØVE A anmeldte polititjenestepersoner for å ha tatt DNA- prøve av ham mot hans vilje i et fengsel i A opplyste at polititjenestepersonen som tok DNA-prøven hadde med seg kopi av beslutning truffet av politiadvokat B i politidistriktet. Kopi av beslutningen fulgte vedlagt anmeldelsen. Fra beslutningen gjengis: I medhold av straffeprosessloven 158 første ledd besluttes det innhentet biologisk materiale (spytt eller celleprøve fra munnhulen) fra A, som med skjellig grunn mistenktes for et straffbart forhold som kan medføre frihetsstraff. Overtredelsen gir grunnlag for å kunne registrere mistenkte i DNAregisteret (etterforskingsregisteret). Ved lagmannsrettens dom i 2010 ble A dømt til fengsel i sju år for overtredelse av straffeloven 192, første ledd bokstav A og 219 annet ledd, jf. første ledd. Forholdene som ble tatt opp i anmeldelsen fant sted i Det følger av foreldelsesreglene i straffeloven 67, første ledd at straffansvar i forhold til straffeloven 325 (grov uforstand i tjenesten) og 228, første ledd (legemsfornærmelse) foreldes etter to år. Det forelå ikke holdepunkter for at tjenestepersoner i politidistriktet hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt som foreldet. Sak 79/ ANMELDELSE FOR PERSONFORFØLGELSE A anmeldte polititjenestepersoner for en rekke forhold som han samlet sett mente utgjorde personforfølgelse og grov uforstand i tjenesten fra

7 A ble avhørt av Spesialenheten. Politiets oppdragslogger for aktuelle hendelser i 2007, 2011 og 2013, dokumentene i tre korresponderende straffesaker fra politidistriktet, og aktuelle dommer og rettsbøker fra tingrett og lagmannsrett ble innhentet. Spesialenheten gjennomgikk opplysningene i dokumentene innhentet fra politidistriktet sammenholdt med innholdet i anmeldelsen, og vurderte sannsynligheten for at det hadde funnet sted tjenestehandlinger som kvalifiserer for straffansvar. Det forelå ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Sak 518/ ANMELDELSE FOR IKKE HA BESVART INNSYNSBEGJÆRING A anmeldte tjenestepersoner i et politidistrikt for ikke å svare på hans begjæring om kopi av saksdokumenter i en avsluttet straffesak. Kopi av korrespondanse mellom A og politidistriktet fulgte vedlagt. Spesialenheten la til grunn at politidistriktet har etablert adekvate rutiner for håndtering av begjæringer om innsyn, og at henvendelser besvares innen rimelig tid. As begjæring kunne ha blitt besvart tidligere, men det var ikke sannsynlig at det var handlet på et vis som kunne medføre straffansvar. Sak 135/ ANMELDELSE FOR ULOVLIGE PÅGRIPELSER, RANSAKINGER, TRAKASSERING, TYVERI OG BESLAG M.M. A anmeldte et politidistrikt for å ha foretatt ulovlige pågripelser, ransakinger og beslag, for å ha forlatt As leilighet med åpen dør slik at dette førte til økte strømkostnader, og videre for å ha unnlatt å lukke en fryseboks etter ransaking slik at en mengde fisk og kjøtt gikk tapt. Spesialenheten innhentet flere straffesaker der A var mistenkt for overtredelse av narkotikalovgivningen. Det fremkom av politiets dokumenter at det var foretatt ransakinger og pågripelse av A på grunnlag av rettens kjennelse, samt at det i andre saker var foretatt ransaking og pågripelser av A som følge av politiets umiddelbare observasjoner av A og opplysninger A ga på stedet vedrørende befatning med narkotika. For samtlige saker var det gjort omfattende narkotikabeslag i A`s leilighet. A hadde videre i politiavhør erkjent besittelse av store deler av det beslaglagte stoff. Det fremkom videre at det var tatt beslag i en rekke mobiltelefoner tilhørende A ved de ulike ransakingene.

8 Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at det var gjennomført ulovlige pågripelser, ulovlige ransakinger, ulovlige beslag eller at det var begått handlinger som kunne medføre grov uforstand i tjenesten. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et Sak 509/ ANMELDELSE FOR ÆREKRENKELSE OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN A anmeldte polititjenesteperson B for ærekrenkelse og grov uforstand i tjenesten ved behandling av førerkortsak. Grunnlaget for anmeldelsen var at B ved politidistriktets forvaltningsenhet i forhåndsvarsel om vedtak på tilbakekall av retten hadde skrevet at A har et rusproblem. Kopi av korresponderende saksdokumenter ble innhentet fra politidistriktet. Politidistriktets avgjørelse var blant annet begrunnet med at A i politiavhør hadde forklart at hun om lag ti ganger i året tar skudd fra en hasjplante i tevann og drikker dette for å lindre menstruasjonssmerter. Spesialenheten kunne ikke se at det var forhold ved politiets saksbehandling, det skjønn som var utvist eller måte politiet hadde formulert seg på som kunne innebære at det var utvist grov uforstand i tjenesten. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. A påklaget henleggelsen. Riksadvokaten opprettholdt Spesialenhetens vedtak. Sak 106/ ANMELDELSE FOR AT BANKKORT TATT I BESLAG VAR MISTET AV POLITIET A anmeldte polititjenesteperson B for å ha mistet As bankkort. Bankkortet var beslaglagt i forbindelse med pågripelsen av A. B opplyste at det var funnet et bankkort på C tilhørende A. Bankkortet ble lagt i et oppbevaringsrom ved siden av hanskerommet i politibilen. B lette etter kortet uten å finne det. Han tror kortet i løpet av vaktsettet kan ha falt ut av oppbevaringsrommet og ut av bilen. A opplyste at han hadde sperret kortet, og at det ikke var misbrukt. Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke holdepunkter for at bankkortet var blitt borte som følge av en straffbar opptreden fra politiets side. Oppbevaringen ble ikke ansett å være så klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar.

9 Sak 410/ ANMELDELSE FOR ÆREKRENKELSE A anmeldte polititjenesteperson B for ærekrenkende påstander. Spesialenheten gjennomgikk anmeldelsen med vedlegg. Kopi av korresponderende saksdokumenter ble innhentet fra politidistriktet. B hadde mottatt en henvendelse fra C, hvis familie er hyttenaboer av A. B hadde etter ønske fra C skrevet et brev på politiets brevark til A med overskriften Sjikane hvor A blant annet ble informert om innholdet i henvendelsen fra hyttenaboen. A tok sterk avstand fra beskrivelsen i brevet, og reagerte sterkt på at brevet ble skrevet basert på Cs påstander uten at A på forhånd ble kontaktet eller gitt mulighet for å uttale seg om saken. Spesialenheten mente det kunne stilles spørsmål om B hadde valgt en hensiktsmessig form idet brevet kunne oppfattes som om B hadde lagt til grunn et faktum før begge parter var gitt mulighet til å uttale seg. Det var ikke holdepunkter for at B hadde opptrådt på et vis som kunne føre til straffansvar. A påklaget henleggelsen. Riksadvokaten opprettholdt Spesialenhetens vedtak.