Hvordan henvise til kilder og sette opp litteraturliste? Anbefalinger

Transkript

1 1 Hvordan henvise til kilder og sette opp litteraturliste? Anbefalinger Vitenskapelige arbeider bygger på den litteraturen som allerede finnes på området som analyseres, og andre kilder. Henvisninger i løpende tekst skal gjøres på en slik måte at det aldri er tvil om hvilken litteratur eller hvilke kilder som er brukt. Henvisninger til litteratur skal være presise, som innebærer at en også skal spesifisere sidetall (den eller de sidene det henvises til). Sitater må (!) markeres klart og tydelig i teksten. Kildene som er brukt og referert i teksten skal listes opp i en egen del til slutt i arbeidet. Litteraturlisten skal være enkel, oversiktlig og systematisk. Det er et overordnet hensyn at leseren får alle opplysningene som er trengs for å finne frem til litteraturen eller kilden som er ført opp. Det er flere måter å sette opp litteraturlister på, og en bør absolutt holde seg til en av de etablerte standardene. Blant stiler som ofte brukes innenfor statsvitenskap er Harvardstilen, Chicago-stilen eller APA-stilen. Alle disse har lett tilgjengelige manualer. Vær også oppmerksom på at en rekke tidsskrifter har utformet fyldige forfatterveiledninger. I det som følger er det trukket veksler på veiledningen til Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift. Litteraturhenvisninger skal i hovedsak ikke plasseres i fotnoter, men være innarbeidet i teksten. Henvisningen gis i parentes i løpende tekst, og skal normalt inneholde ordningsord (typisk et forfatteretternavn), årstall (vanligvis publiseringsår) og for å sikre presisjon sidetall. Eksempler er figurene 1 og 2 nedenfor, som inneholder klipp fra tidsskriftsartikler. Ordningsordet er ordet som står først i hver oppføring i litteraturlisten, og som alfabetiseringen derfor er basert på. I de fleste tilfeller er dette et forfatteretternavn (førsteforfatter hvis det er flere forfattere), men det kan i noen tilfeller være første ord i tittelen (når oppgitt forfatter mangler) eller type dokument (særlig for offentlige dokumenter som NOU-er, stortingsmeldinger, EU-dokumenter og lignende). Noen av oppføringene i litteraturlisten nedenfor er ukompliserte, som de som står i parentes i denne setningen (Knutsen 2006; Hegre m.fl. 2001; Heidar og Semb 2009). Litteraturen er ført opp nedenfor. Bakke (2007) er et eksempel på en type oppføring som studenter svært ofte gjør feil. Dette er en kort leksikonartikkel, og i løpende tekst henvises det feilaktig til redaktør, eller tittel på kilden, heller enn forfatter. I andre av tilfellene nedenfor kan det være mer usikkerhet både hvordan referansen i løpende tekst bør se ut, og hvordan oppføringen i litteraturlisten skal være (Krav til innsats; Eligal 2010; Fear returns 2010; Syse 1994 [intervju]). Legg merke til at det ovenfor ikke er brukt parenteser rundt årstallene inne i parentesen, og at det er benyttet semikolon for å skille mellom oppføringene. Videre er det brukt kursiv der ordningsordet er tittelen, og denne er kursivert også i litteraturlisten.

2 2 I eksemplene nedenfor er det brukt parentes rundt utgivelsesår, og deretter punktum før tittel. Noen foretrekker å sløyfe parentesen (og slik spares to tegn i hver oppføring), og enkelte vil ha kolon heller enn punktum etter årstallet. Ting som dette er mindre vesentlig, men det er viktig å være konsistent. Stilen som velges, må gjennomføres til punkt og prikke! Eksempler på henvisninger Før vi går over til føring av litteraturlisten, skal vi se nærmere på et par eksempler på henvisninger i løpende tekst. Det første eksempelet (Figur 1) er fra en artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 3, 2009 (se Rasch og Eriksen 2009: 299). I dette eksempelet er den Figur 1. Eksempel på henvisninger i løpende tekst. første henvisningen til en grunnbok i sosialpsykologi fra Her burde det absolutt vært vist til den eller de sidene i boken hvor eksperimentet til Asch ble omtalt, og tolkninger av det presentert. De to neste henvisningene er imidlertid korrekte; det er bare i den første av dem at sidetall er påkrevet. Det neste eksempelet (Figur 2) er tatt fra Comparative Political Studies nr. 11, 2010 (se Fish, Jensenius og Michel 2010: 1329). Her er det to henvisninger til Huntington (1996). Når det gjelder den første er sidetall ikke naturlig. Den andre henvisningen inneholder noen ord i anførselstegn, som indikerer direkte sitat av setningsfragmenter. Å oppgi sidetall er derfor helt nødvendig. Men selv om forfatterne ikke hadde brukt direkte sitater her, ville sidehenvisning vært påkrevet. Huntingtons bok er trykket opp mange ganger etter Det dreier seg imidlertid om uforandrede utgivelser, og årstallet for førsteutgivelsen skal brukes. Utdraget fra Fish m.fl. (2010) starter med et sitat fra Montesquieus klassiske verk Om lovenes ånd. Forfatterne benytter en moderne utgave fra 1995, men teksten ble opprinnelig publisert i Hvis en har behov for å sitere andre publikasjoner, skal sitatet fremgå tydelig i teksten. I eksempelet i figur 2 er det tale om et lengre sitat, og det er markert ved at det er brukt linjeskift (ved sitatets begynnelse og slutt) og innrykk. Legg merke til at sitatet

3 3 ikke er satt i anførselstegn; det er unødvendig så lenge det er markert på annen måte. Bruddstykkene (sitatene) fra Huntingtons bok litt lenger ned i teksten er det imidlertid nødvendig å ha i anførselstegn. Figur 2: Eksempel på sitater og henvisninger i løpende tekst. Vi går nå over til å se på hvordan ulike typer litteratur og andre kilder føres opp i litteratureller referanselisten. En skal ikke føre opp annen litteratur eller andre kilder enn de som er nevnt i teksten (eller i noter). Og en må selvsagt sørge for å få med alle henvisningene i litteraturlisten. Føring av litteraturliste 1. Bøker Etternavn, fornavn (utgivelsesår). Boktittel (i kursiv). Utgiversted: Forlag. Blomberg, Wenche (2007). Litteraturlisteguiden VADE MECUM. Oslo: Transit. Dunleavy, Patrick (2003). Authoring a PhD. How to Plan, Draft, Write and Finish a Doctoral Thesis or Dissertation. Basingstokes: Palgrave MacMillan.

4 4 Malnes, Raino (2008). Meningen med samfunnsvitenskap. Oslo: Gyldendal Akademisk. Kellstedt, Paul M. og Guy D. Whitten (2009). The Fundamentals of Political Science Research. Cambridge: Cambridge University Press. Knutsen, Oddbjørn (2006). Class Voting in Western Europe: A Comparative Longitudinal Study. Lanham, MD: Lexington Books. Ved utgivelser i USA settes gjerne delstatssuffiks inn, som MD (for Maryland) i eksemplet ovenfor. Ved oppføring av klassiske verker kan det være opplysende å sette inn en formulering om Først utgitt (år), eller en kan velge denne formen: (utgaven som er benyttet, kom i 1974, men boken ble utgitt første gang i 1859). Mill, John Stuart (1974). On Liberty. Hammondsworth: Penguin. [1859] Hvis boken det henvises til er en artikkelsamling, bør dette fremkomme ved å sette red. etter navnet på den eller de som har redigert artikkelsamlingen. Se punkt 2 under for det tilfellet at det bare er et av kapitlene i artikkelsamlingen som er brukt. Poguntke, Thomas og Paul Webb red. (2005). The Presidentialization of Politics. A Comparative Study of Modern Democracies. Oxford: Oxford University Press. Noen ganger har bøker tre eller flere forfattere (det samme gjelder bokkapitler, tidsskriftsartikler, osv.). Da kan en bruke etternavn på førsteforfatter sammen med et al. eller m. fl. ved referanser i teksten (normalt bør alle forfatterne nevnes første gang kilden nevnes i teksten), men i litteraturlisten bør alle forfatternavnene settes opp. Det er bare for førsteforfatter at etternavn settes opp før fornavn dette av hensyn til alfabetiseringen. For eksempel føres referansen Anderson et al. (2005) slik i litteraturlisten: Anderson, Christopher J., André Blais, Shaun Bowler, Todd Donovan og Ola Listhaug (2005). Losers Consent. Elections and Democratic Legitimacy. Oxford: Oxford University Press. 2. Enkeltbidrag i artikkelsamlinger Etternavn, fornavn (utgivelsesår). Kapitteltittel (i anførselstegn), i Fornavn Etternavn (red.). Boktittel (i kursiv). Utgiversted: Forlag. I tillegg er det vanlig å sette inn kapittelnummer eller sidetall etter kapitteltittelen (før i-en). Det er svært viktig å henvise til forfatteren eller forfatterne av det kapitlet som faktisk er brukt, og ikke til den eller de som har redigert samlingen som kapitlet er trykt i.

5 5 Heidar, Knut og Anne Julie Semb (2007). Nyliberalistfri sone? Debatter om statsborgerskap, stemmerett og Samemanntallet I Norge, i Per Kristen Mydske, Dag Harald Claes og Amund Lie (red.). Nyliberalisme ideer og politisk virkelighet. Oslo: Universitetsforlaget. Eller med sidetall eller kapittelnummer inkludert, som i de to neste eksemplene: Poguntke, Thomas og Paul Webb (2005). The Presidentialization of Politics in Democratic Societies: A Framework for Analysis, ss i Thomas Poguntke og Paul Webb (red.). The Presidentialization of Politics: A Comparative Study of Modern Democracies. Oxford: Oxford University Press. Underdal, Arild (2009). Umulige utfordringer? Global klimaendring og tap av biologisk mangfold, kap. 17 i Raino Malnes (red.). Prekær politikk. Oslo: Gyldendal Akademisk. Merk at den samme formen skal benyttes når en signert leksikonartikkel er blitt brukt. Da er det ikke korrekt å vise til redaktøren(e) eller bare leksikontittel. Her er et eksempel: Bakke, Elisabeth (2007). Bresjnev-doktrinen, i Øyvind Østerud (red.). Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforlaget. 3. Tidsskriftsartikler Etternavn, fornavn (utgivelsesår). Artikkeltittel, publiseringskanal/tidsskrift (i kursiv) årgang: sidetall. Egeberg, Morten (1999). Transcending intergovernmentalism? Identity and role perceptions of national officials in EU decision-making, Journal of European Public Policy 6: Hegre, Håvard, Tanja Ellingsen, Scott Gates og Nils Petter Gleditsch (2001). Toward a Democratic Civil Peace? Democracy, Political Change, and Civil War, , American Political Science Review 95: Innenfor en gitt årgang har tidsskriftene et heftenummer. Dette er det ikke nødvendig å ta med når hele årgangen er paginert samlet. Hvis hvert enkelthefte pagineres separat (starter med side 1), er det nødvendig å ta med hvilket hefte det er tale om. Dette er mest aktuelt for mer populære publiseringskanaler enn de typiske fagtidsskriftene. Her er et par eksempler, begge fra den aktuelle årgangens andre hefte: Rasch, Bjørn Erik (2009). Hvilke regjeringsalternativer gir velgergevinst? Stat og styring 19 (2): Fallows, James (2010). Cyber Warriors, The Atlantic 305 (2): Rapport, paper, arbeidsnotat, o.l. i serie

6 6 Når det gjelder dette og neste punkt, er det større variasjon i anbefalingene for oppføring i litteraturlisten enn det som gjelder bøker, artikkelsamlinger og tidsskriftsartikler. Men igjen er det overordnede hensynet at en skal oppgi alle opplysninger som er nødvendige for at leseren enkelt skal kunne oppspore kilden. Samtidig som oppføringene bør ligge så nær opp til bøker (for eksempel rapporter) eller tidsskriftsartikler (for eksempel arbeidsnotater) som mulig, er det helt avgjørende at det fremkommer hva slags kilde det er snakk om (rapport, arbeidsnotat, upublisert manuskript, masteroppgave, doktoravhandling, osv.). Allern, Elin Haugsgjerd, Nicholas Aylott og Flemming Juul Christiansen (2010). Scenes from a marriage. Social democrats and trade unions in Scandinavia. CVAP Working Paper 2/2010. København: Centre for Voting and Parties, University of Copenhagen. Helland, Leif (2000). Grenser for segmentering? Modellresonnementer og empiri. Rapport nr. 14. Oslo: Makt- og demokratiutredningen. Her er tittelen i arbeidsnotatet satt i anførselstegn (som en tidsskriftsartikkel), mens tittelen på rapporten står i kursiv (som en bok). Her kan det i noen tilfeller være et skjønnsspørsmål om den ene eller andre formen bør benyttes. Merk at nummeret på arbeidsnotatet og rapporten her er satt mellom tittel og utgiversted, mens dette i henhold til noen standarder kan være plassert til slutt (etter utgiver). 5. Upubliserte manuskripter, konferansepaper, masteroppgaver, m.m. A. Konferansepaper Törnquist, Olle (2010)."Analysing the State of Democracy and the Dynamics of Democratisation. Lessons from the National Bottom-up Surveys in Indonesia." Paper presentert på konferansen Democracy as Idea and Practice, Universitetet i Oslo, januar Claes, Dag Harald, Øyvind Østerud og Øistein Harsem (2010). The New Geopolitics of the High North. Notat presentert på 51. International Studies Association (ISA) Convention, New Orleans, februar Her er ingen deler av teksten kursivert. Noen anbefaler at tittelen på konferansepaperet står uten anførselstegn. Hvis paperet er tilgjengelig på nettet, kan nettadressen oppgis (eller det vil kunne legges en hyperlink i tittelen med sikte på tilfeller der manuskriptet gjøres tilgjengelig elektronisk, for eksempel via DUO Digitale Utgivelser ved Universitetet i Oslo). B. Avhandlinger og masteroppgaver Segaard, Signe Bock (2009). Veje til lokalt e-demokrati: organisering, mål, virkemidler, og resultater. Doktoravhandling. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

7 7 Knutsen, Carl Henrik (2007). Democracy and Property Rights. A Theoretical and Empirical Analysis on the Effects of Political Regime Type on Property Rights. Master thesis. Oslo: Department of Economics, University of Oslo. Det er ikke uvanlig at doktoravhandlinger etter en tid publiseres i skriftserier eller som bok på et forlag. Hvis det er den publiserte versjonen som er brukt, må oppføringen i litteraturlisten være deretter. Avhandlingen som nevnes ovenfor, er for eksempel publisert i en skriftserie for avhandlinger ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, UiO, og da bør rapportformen under punkt 4 ovenfor benyttes. I eksemplene ovenfor er utgiversted (med kolon) satt opp. Det vil noen se som unødvendig og overflødig. C. Manuskripter som hverken er publisert eller levert til konferanse Hylland, Aanund (1976). Strategy-Proof Voting Procedures for Single-Peaked Preferences. Upublisert. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Eller hvis det er tale om litteraturlisten i et engelskspråklig arbeid, er denne formen vanlig: Hylland, Aanund (1976). Strategy-Proof Voting Procedures for Single-Peaked Preferences. Mimeo. Oslo: Department of Political Science, University of Oslo. 6. Publikasjoner som ikke er utkommet Saglie, Jo og Tor Bjørklund red. (kommer). Lokalvalg og lokalt folkestyre. Oslo: Gyldendal Akademisk. Strøm, Kaare (kommer). Voter Sovereignty and Parliamentary Democracy, i Hanne Marthe Narud og Toril Aalberg (red.). Challenges to Representative Democracy: Parties, Voters and Public Opinion. Bergen: Fagbokforlaget. Her er utgivelsesår byttet ut med kommer. Det forutsetter at publiseringen er underveis, men at arbeidet ikke er offentliggjort ennå. Hvis en skulle referert til disse arbeidene som manuskripter før publiseringskanal var kjent, ville det naturlige være å bruke dateringen på manuskriptet (hvis en slik finnes) som årstallet i parentes. Hvis det ikke finnes datering, skriver man (udatert). Her er eksempel på oppføring i en engelskspråklig tekst: Laver, Michael and Ernst Sergenti (forthcoming). Party Competition: An Agent-Based Model. Princeton: Princeton University Press. Stadig flere tidsskrifter etablerer ordninger med elektronisk publisering av artikler før offentliggjøring med årgang og sidetall ( online first og lignende). Alle artikler som publiseres elektronisk har et unikt doi-nummer, og det bør tas med så lenge publikasjonen bare finnes elektronisk. Dette er en måte å referere til slike artikler på (elektronisk publiseringsdato fremgår ikke alltid):

8 8 Albright, Jeremy J. (kommer). The Multidimensional Nature of Party Competition, Party Politics. Doi: / (publisert elektronisk 22. mars 2010). 7. Publikasjoner uten navngitte forfattere (offentlige dokumenter, partiprogrammer m.m.) Her er det ikke alltid opplagt om publikasjonen skal føres opp etter tittel (første ord som ordningsord) eller dokumenttype. Her følger noen eksempler: NOU 2001: 3. Velgere, valgordning, valgte. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. Blomberg (2007: 35) setter opp en regel om at ordningsordet for offentlige publikasjoner er hovedtittelen. Formen nedenfor blir derfor anbefalt. Om den ene eller andre formen velges har betydning for hvordan det refereres i løpende tekst. Som regel vil formen ovenfor være mest hensiktsmessig. Velgere, valgordning, valgte. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, (NOU 2001: 3) Her følger noen andre eksempler: St. meld. nr. 5 ( ). Inntektssystem for spesialisthelsetjenesten. Helsedepartementet. Kommunal- og regionaldepartementet (ingen dato). Handlingsplan mot rasisme og diskriminering ( ). Forvaltningsloven. Lov av 10. februar 1967 nr. 10 om behandlingsmåten i forvaltningssaker. Valgloven. Lov av 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer. Når det for eksempel gjelder offentlig statistikk kan utgivelsesåret være forskjellig fra året statistikken gjelder for. Begge årstallene må derfor tas med: Kriminalstatistikk Norges offisielle statistikk (NOS). Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå, Hvis det derimot er tale om en statistikkpublikasjon med forfatter, føres kilden på vanlig måte: Henriksen, Kristin (2010). Valgdeltakelsen blant innvandrere ved Stortingsvalget Rapport 19/2010. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. I noen tilfeller er veldig lite opplysninger tilgjengelig. Et eksempel kan være det arbeidsprogrammet for et politisk parti som nevnes nedenfor. Det inneholder ikke informasjon om utgiversted og tidspunkt, og dette kan derfor ikke inkluderes. I løpende tekst kan det refereres til denne kilden ved for eksempel å skrive (Krav til innsats, s. 30).

9 9 Krav til innsats for felles framtid. Arbeidsprogram for Det norske arbeiderparti Hvis en i et arbeid bruker mange offentlige dokumenter, kan det være hensiktsmessig fordi det gir best oversikt å lage en separat liste med oversikt over disse kildene. Hovedregelen er imidlertid at det settes opp bare én referanseliste for alle publikasjonene eller kildene som er brukt (og denne skal selvsagt kun inneholde oppføringer som det er referert til i teksten). 8. Radio- og TV-programmer På dette området er det vanskelig å gi en eksakt formel for hvordan det bør refereres. Viktigere enn form er det at leseren skal kunne forstå hva kilden er, og ha mulighet til å oppspore den. Elles vil også formålet med bruk av kilden, og ønsket presisjonsnivå, ha betydning. Nedenfor er det gitt noen eksempler på basis av en NRK-sending (sendt både i radio (NRK-P2) og TV (NRK2)). Hvis en i løpende tekst har henvist til Dagsnytt 18 en bestemt dag, kan det for eksempel skrives: Dagsnytt 18 (2010). NRK, 31. mai. Eller: NRK (2010): Dagsnytt 18, 31.mai. I denne sendingen ble Israels ambassadør til Norge intervjuet. Hvis det bare er dette innslaget en vil referere til, kan en velge følgende form: NRK (2010): Dagsnytt 18. Israels ambassadør i intervju, 31.mai. Programmet Dagsnytt 18 er tilgjengelig på nett (arkiv med sendinger for flere år). Det er derfor kanskje best å velge denne formen: NRK (2010): Dagsnytt 18. Israels ambassadør i intervju, 31.mai. [Hentet fra] 9. Avisartikler og artikler i magasiner Når man henviser til aviskronikker og lignende, er det hensiktsmessig å føre opp forfatteren som hovedreferanse i litteraturlisten: Matlary, Janne Haaland (2010). Innenfor murene, Aftenposten 12. mai. Ved nyhetsreportasjer kan det stille seg annerledes. Nedenfor er to aktuelle former vist. Her er publiseringskanalen ofte viktigere enn akkurat hvilken journalist som har skrevet saken, og derfor er ofte den andre formen mest hensiktsmessig (avisens navn

10 10 som ordningsord). I begge tilfellene vil leseren få de samme opplysningene, og dermed ha det samme grunnlaget for å finne frem til kilden. Her er det viktig at når man velger en av løsningene, skal man være konsekvent i bruken av denne løsningen gjennom hele litteraturlisten. Savage, Charlie (2010). American Citizen Sent Money to Al Qaeda, New York Times 20. mai (A19). New York Times (2010). American Citizen Sent Money to Al Qaeda, artikkel av Charlie Savage 20. Mai (A19). Når forfatter ikke er kjent, for eksempel i forbindelse med lederartikler, benyttes en av disse formene: The Economist (2010): Fear returns, artikkel 27. Mai. Fear returns (2010), The Economist, 27. mai. 10. Muntlige kilder og personlig kommunikasjon Skytøen, Lars (1986). Telefonintervju med forfatteren. 6. april. Brundtland, Gro Harlem (1997). Personlig korrespondanse med forforfatteren. 4. mars. Syse, Jan P. (1994). Intervju med forfatteren. 4. april. I løpende tekst bør det normalt refereres til hvilken form for kommunikasjon det dreier seg om. De tre eksemplene ovenfor skal dermed refereres til på denne måten i teksten:... (Skytøen 1986 [telefonintervju]),... (Brundtland 1997 [personlig korrespondanse]),... (Syse 1994 [intervju]). Dette forutsetter selvsagt at de det gjelder har samtykket i at det som er sagt/skrevet kan gjengis. 11. Dokumenter fra Internett Unngå bruk av nettdokumenter hvis trykt versjon finnes (jf. Blomberg 2007: 56). Det har blant annet sammenheng med at nettet er flyktig, og det som er tilgjengelig på et nettsted i dag kan være flyttet eller fjernet i morgen. Eller innholdet i dokumentet kan være endret. I utgangspunktet skal nettdokumenter listes på samme måte i punktene over, avhengig av hva slags dokument det er tale om. Ordningsordet bestemmes ut fra de samme prinsippene som ovenfor. Det som kommer i tillegg når det gjelder nettdokumenter, er (1) en nettadresse (URL) i vinkelparentes < > og (2) en lesedato eller nedlastningsdato med åtte sifre i hakeparentes [ ]. Vinkelparentesene (som er symbolet for elektroniske kilder) blir ikke synlig i teksten hvis det automatisk genereres en hyperlink. Et særproblem i forbindelse med (en del) nettdokumenter er

11 11 at de ikke er paginert på en slik måte at det kan gis presise sidehenvisninger. Hvis presisjon er viktig, kan løsningen være å bruke mellomtitler, telle avsnitt, el. l. I dag er de fleste fagtidsskrifter tilgjengelig elektronisk. Selv om en har brukt en tidsskriftsartikkel som er lastet ned fra nettet (for eksempel via forlagsdatabaser, JSTOR, EBSCO, el. l., skal den føres i litteraturlisten på vanlig måte (se ovenfor) uten nettadresse. Det samme gjelder flere og flere bøker, rapporter, konferansebidrag, osv. Her er et par eksempler hvor det ikke er noen vei utenom nettreferanse: Retningslinjer for masteroppgaven. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. < [Lesedato ] Meland, Astrid (2010). At jødene har så stor innflytelse faller på sin egen urimelighet, Dagbladet (Magasinet på nett), 3. mai < [Lesedato ] Hvis en har behov for å føre opp elektronisk kommunikasjon, for eksempel fordi meddelelser i en e-post er brukt som kilde, bør en forsøke å legge seg så nær prinsippene ovenfor som mulig. Dette er et par eksempler: Hug, Simon (2010). EITM <E-post til APPC-affiliates, > Nordmann, Ola (2009). Stortingsvalget. <E-post til Bjørn Erik Rasch, > Vinkelparentesene benyttes fordi det dreier seg om elektronisk kommunikasjon, og denne formen er å foretrekke. Alternativt er det her mulig å benytte samme form som i eksempelet med personlig kommunikasjon i punktet ovenfor, selv om dette er mindre presist: Nordmann, Ola (2009). Personlig korrespondanse med forfatteren. 4. juli.