Helga møtte heltene TIPS OSS! Kulturlaget GIF. Rennleder i VM. Tlf redaksjon@varingen.no SIDE 22-25

Transkript

1 Kulturlaget GIF Rennleder i VM GIFs anleggsansvarlige, Oddleif Dahlen, mener idrettslaget nå blir et kulturlag. For til sommeren bygger GIF permanent utescene i Li aktivitetspark. Bente Skari får ansvaret for at VM-løypene i Holmenkollen holder mål. For alle deltakerne. SIDE 4-5 SIDE Fredag 11. februar Nr årgang - Kr Helga møtte heltene Onsdag ettermiddag var biskop Helga Byfuglien på besøk i Nittedal kirkestue. Der benyttet hun anledningen til å takke den iherdige dugnadsgjengen for den gaven til lokalsamfunnet som kirkestua er. Fra venstre står Erik Aaraas, Eivind Bakken, Olav Tåsåsen, Frank Hansen, Arne Dahl og Magne Foran: Andreas Werner-Erichsen. SIDE TIPS OSS! Tlf redaksjon@varingen.no

2 22 VISER VEI. Arkitekt Reidar Eckhoff leder an i omvisningen. Her sammen med dugnadsarbeider Svein Kristoffersen, prost Torstein Lalim og biskop Helga Byfuglien. Nittedal kirkestue Funksjon: En verdinøytral kulturarena som skal kunne brukes til så vel humanistiske seremonier, som til konserter, formiddagstreff, selskaper, menighetsarbeid mm. Bygges: Av stiftelsen Kirkestue ved Nittedal kirke. Størrelse: 750 kvadratmeter, fordelt på to etasjer. Dugnaden: Nesten alt byggearbeid utføres av frivillige med unntak av noe fagarbeid fra blant annet rørleggere og elektrikere. Økonomi: Verdien på bygget er millioner kroner. Stiftelsen har kun tre millioner i lån, resten er gaver og dugnadsinnsats. Arkitekt: Reidar Eckhoff Innvielse: Første etasje med blant annet Borghild Rud-sal, kjøkken, og foajé tas i bruk før sommeren i år. Offisiell innvielse blir trolig til høsten. JERNKVINNEN. Bjørg Aaraas trakterer to doble vaffeljern med stor presisjon.

3 23 Dugnadsheltene er snart i mål Mer enn dugnadstimer betaler seg. En lang dags ferd mot kirkestue er snart ved veis ende. Biskop Byfuglien er mektig imponert over bygget og innsatsen. Av Mariann Torsvik redaksjon@varingen.no Den lave februarsola kiler i øynene. Vi er på høyden sørøst i bygda, omtrent der våre første innbyggere slo seg til. Ved Dal. I alt det hvite ved Nittedal kirke ligger nybygget som et smykke. Utsikten herfra er også storslått. KOMMET LANGT. Eiketrappen mellom de to etasjene er én av mange ting som har kommet på plass det siste halvåret. Sjarmøretappen venter Utvendig har det lenge sett ferdig ut. Innendørs jobbes det. Den trofaste gjengen teller seks-sju karer. Hver eneste uke nedlegger de minst 15 dugnadstimer her. Her svinges hammere og malingskoster. I dag er det biskopbesøk, og de nevenyttige håndverkerne har kledd seg for anledningen: I malingsflekkete kjeledresser. Lite geistlig pomp og prakt her. Termos og matpakke er som alltid medbrakt, og det jobbes i begge etasjer. Arbeidsleder Magne Weum er i ferd med å montere den siste veggplaten i Borghild Rudsalen. Et historisk øyeblikk, mener Elisabeth Som leder for stiftelsen er hun stolt, men utålmodig etter å bli ferdig. Å kunne åpne dørene for fremtiden, for leietakere og gjester. Men selv om de som står midt oppi arbeidet, synes det går smått, så har de tatt noen sjumilsskritt det siste året. Det aller meste er på plass nå. Bare sjarmøretappen igjen? antyder vi. Vi sier det sånn, smiler Magne. For han og kona Elisabeth er arbeidet med Nittedal kirkestue blitt en livsstil. Et nærmest altoppslukende engasjement. Men de er langt fra alene. Det er mange som har en bit av æren for det nye praktbygget alle fra arkitekt til vaffelstekere. Hamrende helter Privatpersoner har gitt pengegaver. Salget av Borghild Rudbilder har finansiert flygel. Kommunen har hjulpet til, blant annet med gratis tømmer. Og en god del lokale bedrifter har bidratt. Noen med penger, andre med materialer, kompetanse og rabatter. Styremedlemmenes innsats STORSLÅTT. Borghild Rud-salen er på 150 kvadratmeter. Luftig - og med utsyn over store deler av bygda. har vært avgjørende, og arbeidslaget som steller 300 graver og får inn en anselig sum hvert år, er uvurderlig. Og blant alle disse bidragsyterne er det altså en håndfull hamrende helter, som hver eneste uke i mange, mange år har møtt opp. Med matpakke og arbeidslyst. Gjennomsnittsalderen er utvilsomt høyere enn på de fleste andre arbeidsplasser. Arbeidsmoralen også. Olav Tåsåsen (87) medgir at han har måttet ta noen små avbrekk I forbindelse med en hofteoperasjon og en ryggprolaps. Men stort sett har han vært her siden arbeidet startet. Fra støping av såle til legging av takstein. Og han har sjelden tid til å ta pausen. Arbeidskamerat Svein Kristoffersen er imponert. Olav er en friskus. Jeg beundrer ham virkelig. Jeg husker godt da vi jobbet sammen oppå taket. Olav tråkket bordene ned mot takstolene med beina mens jeg svingte hammeren. Typisk norsk «Dugnad» har blitt kåret til Norges nasjonalord i «Typisk norsk» på NRK. Den norske dugnadstradisjonen har da også røtter helt tilbake til tallet. Opprinnelsen var den «Vi har en kjempefin kameratånd. Det er rett og slett hyggelig her. Svein Kristoffersen gamle gårdsdugnaden hvor frie bønder og fiskere kom sammen for å hjelpe hverandre. Nå har dugnaden flyttet seg fra gårdene og over i organisasjonslivet. Forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Håkon Lorentzen, har beregnet verdien av den frivillige arbeidsinnsatsen. I sum dreier dette seg om en arbeidsinnsats tilsvarende cirka årsverk. Omregnet til kroner snakker vi om verdier for nesten 40 milliarder kroner, sier han til Varingen. Lorentzen understreker imidlertid at det er store deler av det frivillige arbeidet som ikke er medregnet. Han har nettopp skrevet en bok om den norske dugnadstradisjonen, og her dveler han blant annet ved den betydelige verdien dugnaden har som en sammensveisede kraft som skaper sosiale nettverk og stedstilhørighet for dem som deltar. Godt å være innendørs Dette er et inntrykk som i aller høyeste grad forsterkes etter et besøk i kirkestua. Vi hører og ser det i arbeidsroen, humoren og ønsket om å hjelpe hverandre. Vi har en kjempefin kameratånd. Det er rett og slett hyggelig her, sier Svein Kristoffersen. Han trives med arbeidet og kameratskapet, og synes det er godt at de nå kan jobbe innendørs i varmen. Det var verre i vinterkulden for en del år siden før huset var tett. Da var det til tider slik at de faktisk ikke kjente at de hadde spiker mellom fingrene. Jeg liker å holde på med fysisk arbeid, og har fått lov til å være med på det meste her på huset, mye snekring, men også maling og støping, sier Svein og får det til å høres ut som et privilegium. Han medgir at det er litt rart at mange års ukentlig arbeid snart er over, men er godt fornøyd med resultatet. Huset blir virkelig flott. Det er unikt. Finnes ikke makan i verden, fastslår han stolt. Vi spør hva han skal gjøre med all fritiden sin når kirkestua er ferdigstilt. Svein Kristoffersen svelger, fester det brune blikket på vinterlandskapet utenfor og tenker seg nøye om. Vi må jo bruke huset her, da. Samles. Og så trengs det vel litt vedlikehold, smiler han spørrende, nærmest håpefullt, og kikker på hammeren sin. Finner sin plass Mens de fleste i arbeidslaget har vært med helt fra opparbeiding av tomt, har det også kommet til noen underveis. Alle finner sin plass. For eksempel Frank Hansen og Arne Dahl. Fortsettelse neste side

4 24 De har det til felles at de er innflyttere fra Nord-Norge og «oppdaget» kirkestueprosjektet for tre år siden. Jeg var på en gudstjeneste da jeg så det jeg trodde var bygging av en ny kirke, sier Frank. Et par dager senere satt han på taket og spurte om han skulle hjelpe til. For Arne Dahls del startet engasjementet etter at kona døde. Når han først hadde vært innom på besøk, var ikke veien til innsats lang. Han trives med arbeidet, og synes det blir et flott bygg. Jeg er nær kona mi her, og jeg skal jo selv ligge her en gang. Da er det godt å ha et fint hus å se på, humrer han. Den faste dugnadsgjengen har også fått god hjelp fra Kriminalomsorg i frihet underveis. Flere har sonet straffen sin gjennom å jobbe her. Dette har vært nevenyttige og arbeidsomme folk som har glidd rett inn i miljøet. En stor hjelp, sier Elisabeth Hun påpeker at dette også er midt i blinken i forhold til stiftelsens tanke om at kirkestua skal være et inkluderende hus. Like før Vi sitter i den lyse peisestua. Styreleder Elisabeth Weum trives her. Og aller best når hun hører at arbeidslaget er i full gang. Slik som i dag. Det betyr at det skjer noe. Byggeprosessen har tatt lengre tid enn hva stiftelsen hadde håpet og trodd, men nå er de altså på oppløpssiden. Kjøkken, toaletter, peisestue og garderobe er helt ferdig. Kontor og foajé begynner å ta form. Og Borghild Rud-salen fremstår mer og mer som det hjertet i huset den er ment å være. Men selv om tak og gulv er helt ferdig, gjenstår det fremdeles en del arbeid, blant annet med å montere akustikkplater. Vi skulle gjerne hatt flere snekkerkyndige dugnadsarbeidere. Hadde økonomien tillatt det, hadde vi leid inn noen, men vi må være forsiktige og ønsker ikke å ta opp større lån, forklarer Til gjengjeld er alt av inventar og utstyr kjøpt inn. Et flott flygel, håndplukket av professor ved musikkhøgskolen, Svein Bjørkøy, står klart. Avansert lyd-, lys- og ventilasjonsanlegg er bygget inn i tak og vegger. Kjøkkenutstyr, projektorer, flyttbar scene, overvåkingskameraer, pianoer og møbler. Alt er på plass. Neste mål nå er brukstillatelse. Varslingsanlegg, godkjente rømningsveier og ventilasjonstårnet ute må ferdigstilles før det er aktuelt. Når brukstillatelsen foreligger, er det bare å «kjøre på» for å få inn flere leietakere. Elisabeth Weum gleder seg til det. Foreløpig har vi booket to brylluper før sommeren og fire konfirmasjoner på høsten, I tillegg til at vi har inngått en leieavtale med kommunen, opplyser Varme fra Moder Jord Nittedal kirkestue fikk kommunens miljøpris i Ikke minst på grunn av valget av oppvarmingskilde. Jordvarme. Fem brønner, som hver er 200 meter dype, er boret. Et avansert maskinrom er i full drift. Huset er varmt og strømregningen er lav. Og miljøsamvittigheten god?, spør vi. Jo, smiler Elisabeth Hun snakker gjerne om sitt favorittema. Forteller at mye av kabler og rør i veggene er gjenbruk, plukket ned fra andre steder. Det samme gjelder en del av inventaret. Og vi skal ikke bruke engangskopper her i huset, sier hun bestemt og viser oss nyinnkjøpt porselen. Gullgutta og biskopen Det er ettermiddag, og vi er tilbake ved Nittedal kirkestue. Lukten av tapetlim og spon har blandet seg med liflig vaffelduft. Fremdeles hamres og males det i to etasjer, men latteren på kjøkkenet overdøver nå. Bjørg Aaraas betjener de to doble vaffeljernene og kaffetrakteren. Til biskopen og hennes følge?, spør vi. Jo, men ikke bare til dem. Vi må ha noe godt til gutta våre også, sier hun. Gullgutta våre, supplerer Elisabeth Ingen tvil om at statusen til dugnadslaget er høy. Ytterdøra går opp og inn kommer biskop Helga Byfuglien og hennes følge. Mange representanter for kirken i Nittedal. Og ikke minst arkitekten, Reidar Eckhoff. Han er en av de profesjonelle dugnadsarbeiderne; han har tegnet huset og sitter dessuten i stiftelsesstyret. Eckhoff viser en synlig imponert Borg-biskop rundt i nybygget. Forteller om den lange historien, om alle stafettetappene som har ledet fram til det nå nesten ferdigstilte huset. Stor takhøyde Arkitekt Eckhoff understreker at visjonen er at Nittedal kirkestue skal være et åpent hus, en slags sjømannskirke. Et sted for menigheten, men like mye et verdinøytralt kulturbygg som skal kunne huse for eksempel konserter, minnestunder og humanistiske seremonier. Det er ikke de rimeligste og mest lettvinte løsningene som er valgt i dette huset. Den kreative arkitekten har så absolutt gitt håndverkerne litt å bryne seg på - med stor takhøyde, hjørner og vinkler I Borghild Rud-salen. Han forteller at det er identiske proporsjoner som i Peterskirken. Biskop Helga Byfuglien lar seg da også imponere. Over kvaliteten de flotte rommene. Men kanskje vel så mye over ildsjelene som, bare avbrutt av noen håndtrykk og et par poseringer for lokalavisen, fortsetter sitt arbeid gjennom hele bispevisitasen. Dette blir en storslått kirkestue, eller rettere sagt flere stuer. Og Borghild Rud-salen er praktfull. Byfuglien omtaler nybygget som en gave til lokalmiljøet, og understreker at det er imponerende hva mennesker får til. Selv om det er mange som fortjener heder, så hadde ikke dette vært mulig uten en kjerne av ildsjeler. Dere. Jeg fryder IVRIGE OLAV. Olav Tåsåsen maler listverket som skal rundt akustikkplatene i Borghild Rud-salen. Han har ikke tid til pause! «Dette hadde ikke vært mulig uten en kjerne av ildsjeler. Dere. Biskop Helga Byfuglien meg med dere over at det nå er like før innvielse. Ferdig utvokst HVIT IDYLL. Utsikten fra Borghild Rud-salen viser også at det definitivt er gangavstand mellom kirken og kirkestua. Biskopen har fortsatt videre på sin visitas. Duften av vafler siver ned i underetasjen også, og river arbeidskarene løs fra oppgavene. Med lim i håret, glimt i øyet og maling på håndbaken inntar de peisestua. Praten går lett. Men så dukker spørsmålet opp: Hvor er Olav, da? Han har jammen mange timer til gode på pausekontoen, humrer arbeidsleder Magne Eivind Bakken lover å ta tak i saken. Han er selvoppnevnt fagforeningsleder. Han tar ansvaret med å rope alle inn til pause på største alvor. Og så kommer endelig Olav. Vaffelhjertene er fremdeles varme, og han forstår ikke oppstusset. Jeg måtte jo male ferdig alle listene, påpeker han og varmer de store nevene på kaffekoppen. Eivind Bakken gliser. Jeg veit hvorfor du trenger så få pauser, Olav. Du er jo ferdig utvokst! MUNTER TONE. Erik Aaraas (t.v.) har IMPONERTE BISKOPEN. Borg-biskop Helga Byfuglien er overveldet over hva stiftelsen Nittedal kirkestue og styreleder Elisabeth Weum har fått til - med minimalt av offentlig støtte.

5 25 ikke bare traktor og arbeidslyst. Han har mange gode historier på lager også - til Magne Weums fornøyelse. En gammel drøm blir nytt hus Én av dem som har jobbet lengst for Nittedal kirkestue er Erik Aaraas. Han minnes at drømmen om et nytt hus ble unnfanget i forbindelse med Nittedal kirkes 100-årsjubileum. Altså så langt tilbake som i Drømmen vokste seg sterkere utover på 1980-tallet. Og i 1990, da den samme Aaraas var leder i menighetsrådet, nedsatte rådet en kirkestuekomité. Fire år senere så stiftelsen Nittedal kirkestue dagens lys og det mer planmes- GODT GRUNNARBEID. Sålen til kirkestua ble støpt i Her er forskalingsarbeidet i gang. sige arbeidet med å realisere drømmen startet. Arkitekt Reidar Eckhoff tegnet huset, innsamlingen av penger skjøt fart, og så i 2003 ble sålen støpt. Siden har arbeidet gått sakte, men sikkert fremover. I 2005 var underetasjen under tak. To år senere ble grunnsteinen nedlagt, det ble boret etter varme og det miljøvennlige engasjementet ga stiftelsen miljøprisen året etter. Fra 2008 var også første leietaker på plass da kirkegårdsarbeiderne fikk rom i underetasjen. SNART TETT. Året er 2008 og takstolene er på plass. Planen var å innvie kirkestua i fjor. På grunn av forsinkelser i Borghild Rud-salen, som har krevd en del profesjonell dugnad og innleid hjelp også, er innvielsen utsatt til i år. Men nå er det like før LIKE FØR. Slik fremstår Nittedal kirkestue i februar 2011.