årsmelding for helse- og SoSialombudet

Transkript

1 årsmelding for helse- og SoSialombudet

2 INNhOLD INNLeDNING ANSATTe NAV-OMBuD funksjonshemmede OG PÅRØReNDeS ReTT TIL SOSIALe TjeNeSTeR OPPhOLDSKOMMuNeNS ANSVAR - BeGReNSNING I ReTTeN TIL Å flytte? foreløpig SVAR OG TILGjeNGeLIGheT SAKSBehANDLINGSTID VeD BehOV for AKuTTe ytelser fra SOSIALTjeNeSTeN DOKuMeNTASjONSKRAV VeD SAMLIVSBRuDD utmåling AV NØDhjeLP NÅR OMfATTeS GjeLD AV LIVSOPPhOLDSBeGRePeT? BARNeVeRNTjeNeSTeNS PLIKT TIL Å IVeRKSeTTe hjelpetiltak BARN OG unges OPPVeKSTVILKÅR I KOMMuNALe BOLIGeR GjeSTeSKRIBeNT: OM OPPLySINGSPLIKTeN TIL BARNeVeRNeT foredrag OG ANNeN utadrettet VIRKSOMheT STATISTIKK INSTRuKS for helse- OG SOSIALOMBuDeT I OSLO Årsrapporten er trykket på miljøvennlig papir. Trykkeriet er svanemerket. Oslo kommune anbefaler å resirkulere papiret etter bruk. Design av: DDB ved Vigdis Anfi nnsen. Bilder fra les.com, Millimeterpress og Oslo Bymuseum. Helse- og sosialombudet i Oslo Lille grensen 7, 0159 Oslo Tlf.: , Faks: E-post: post@ombudet.no

3 ANSATTe INNLeDNING av fungerende helse- og SoSialombud kjersti halvorsen kjersti Halvorsen fungerende helse- og sosialombud petter Holm helse- og sosialombud (sykemeldt) anne myhr eldreombud (sluttet) pål arne edvinsen Kontorsjef kjersti Hillestad Hoff fagsjef (permisjon) I 2009 har antall henvendelser til helse- og sosialombudet økt. etter en nedgang i 2008 har problemstillinger knyttet til økonomisk sosialhjelp steget vesentlig i Dette skyldes trolig ikke at antall sosialhjelpsmottakere har økt i særlig grad, men vi antar at omlegging av sosialtjenesten til NAV for flere av bydelene kan ha ført til overgangsproblemer for tjenesten og dermed brukerne. I februar 2009 mottok ombudet svar fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet som fastslo at det ikke var ønskelig med eget NAV-ombud i Oslo. Ombudet mottok omlag 200 henvendelser fra brukere innenfor NAV trygd og arbeid dette året. en del av brukerne har vi bistått fordi de har hatt sammensatte problemer hvor også kommunale ytelser er en del av deres hjelpebehov. Ombudet vil fortsette å bistå brukere hvor forvaltningslovens saksbehandlingsregler ikke blir fulgt. høsten 2009 startet ombudet et prosjekt om barn og unges rettigheter i helse- og velferdslovgivningen. Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot utfordringer barn og unge opplever i møte med hjelpeapparatet og bistå familier slik at saker løses til beste for barna. verdige forhold er lav for at barneverntjenesten skal ha mulighet til å iverksette tiltak for de utsatte barna. Antall henvendelser til helse- og sosialombudet vedrørende barnevern har økt fra 28 i 2008 til 54 i Vi erfarer at barneverntjenesten i enkelte tilfeller avviser familiens hjelpebehov muntlig uten å fatte vedtak. Ombudet mener at barneverntjenesten må fatte skriftlige vedtak i form av avslag eller avvisning når familier har fremmet ønske om bistand. Slik synliggjøres adgangen til å påklage barneverntjenestens vurdering til fylkesmannen. I 2009 har ombudet bistått en del familier som har ønsket å bytte kommunal bolig fordi de har opplevd oppvekstvilkårene for barna som svært utrygge og dårlige. Ombudet minner om det paradoks at dårlige kommunale boligtiltak til vanskeligstilte kan bidra til å opprettholde eller forsterke sosiale problemer og mener det bør iverksettes flere tiltak for å bedre dagens situasjon. Vi mottar gjerne reaksjoner og synspunkter knyttet til årsmeldingen. ragnhild meek Spesialkonsulent kjersti roalsvig Spesialkonsulent (permisjon) Siri-anett myhre Spesialkonsulent inger lise pedersen førstekonsulent ove iversen Spesialkonsulent eva-kristin danielsen førstekonsulent magne Berg Spesialkonsulent ragnhild With førstekonsulent valgjerd Tvedt levinsen Spesialkonsulent (permisjon) Hanne Skoe Cederkvist førstekonsulent I årsmeldingen har vi gjennom ulike problemstillinger belyst barns særlige situasjon. Gjesteskribenten, advokat Tore Roald Riedl, beskriver opplysningsplikten offentlig ansatte har til barneverntjenesten. Ombudet mener det er problematisk at særlovgivningen om opplysningsplikten til barneverntjenesten tolkes ulikt. Vi er avhengig av at terskelen for å informere barnevernet om bekymrings- Oslo, februar 2010 kjersti HalvorSen fungerende helse- og sosialombud Sigbjørn Sørensen førstekonsulent (vikar) kristine Stene førstekonsulent (vikar) anja Sahpazidis førstekonsulent (vikar) knut erlend Bergan førstekonsulent (vikar) erlend enqvist-jensen førstekonsulent (vikar) oddbjørg elise Bordal Strand Konsulent kjersti Ødegaard førstekonsulent astrid Hennie (sluttet) elin Stene (sluttet) Årsmelding

4 NAV-OMBuD helse- og SoSialombudet Skrev i fjorårets årsmelding om behovet for nav-ombud. SpørSmålet er per i dag avgjort av departementet, og medfører at dagens ordning videreføres. mottakere av Statlige tjenester i nav faller fremdeles utenfor ombudets SakSområde. Ombudet rettet en henvendelse til Arbeids- og inkluderingsdepartementet i september 2008 med forslag om å opprette et prøveprosjekt med NAV-ombud i Oslo. henvendelsen ble rettet på bakgrunn av økning i antall NAV-saker ombudet mottok, og det ble fremholdt at ombudet ville kunne gi brukerne av tjenestene innen NAV god hjelp og oppfølging. Det ble videre påpekt at ombudet kunne være en viktig erfaringsleverandør for NAV, og på den måten bidra til økt kvalitet på tjenestene. Departementet besvarte henvendelsen i februar De uttalte at det ikke var hensiktsmessig med et prøveprosjekt på daværende tidspunkt. Dette ble begrunnet med at departementet vurderte ulike styrings-, kontroll- og rettsikkerhetsordninger for arbeids- og velferdsforvaltningen. Det var sendt ut forslag på høring om innføring av tilsyn med kommunenes tildeling av økonomisk sosialhjelp. Videre arbeidet justis- og politidepartementet med en stortingsmelding om en ny rettshjelpsordning hvor flere endringer i nåværende ordning ble vurdert. endringene kunne innebære utvidelse av saksfeltet og målgruppen for den offentlige rettshjelpen, samt berøre organiseringen av ordningen. Departementet anså det sannsynlig at eventuelle endringer i den offentlig rettshjelpen vil kunne berøre brukere av arbeids- og velferdsforvaltningen. Departementet opprettholdt dette standpunktet overfor Kristiansand kommune i desember 2009, etter en henvendelse fra dem med forslag om å etablere velferdsombud i Kristiansand. Departementet fremholdt at det var innført lovforslag om tilsyn med kommunenes tildeling av økonomisk støtte og kvalifiseringsprogram, og at justis- og politidepartementet hadde fremmet en stortingsmelding om rettshjelp der inngangsvilkårene og saksfelt som omfattes av den offentlige rettshjelpsordningen ble foreslått utvidet. Departementet påpekte at en del av funksjonene som tradisjonelt tilligger et ombud kunne bli ivaretatt ved offentlig rettshjelp. ombudets Saker vedrørende nav i 2009 Ombudet har i 2009 mottatt omlag 200 henvendelser fra brukere innenfor NAV trygd og arbeid. Dette er en kraftig økning fra I en del tilfeller følger henvendelser av at personer har sammensatt problematikk og mottar kommunale ytelser i tillegg til de statlige ytelsene. I andre tilfeller blir ombudet kontaktet da lang saksbehandlingstid i NAV medfører at personer blir avhengig av økonomisk sosialhjelp i en overgangsperiode. Ombudet mottar også henvendelser som kun gjelder den statlige delen av NAV. Det vil i mange tilfeller oppstå unaturlige skiller for ombudets brukere når det gjelder spørsmålet om hvilke saker ombudet kan bistå i. Med dagens mandat opplever ombudet å kunne bistå brukere i møtet med sosialtjenesten, men ikke overfor NAV trygd og arbeid. Dette til tross for at mangler ved saksbehandlingen hos NAV trygd kan være årsaken til at brukeren må oppsøke NAV sosial. Lang saksbehandlingstid hos NAV er den årsaken flest oppgir for å ta kontakt med ombudet. I disse sakene bistår ombudet med å rette en henvendelse til NAV vedrørende saksbehandlingen. En kvinne kontaktet ombudet i februar 2009 da hun hadde søkt om uføretrygd i april Kvinnen mottok forvaltningsmelding om at søknaden ville bli behandlet innen fire måneder da hun leverte søknaden. Da hun henvendte seg til ombudet var søknaden fortsatt ikke behandlet. Ombudet bisto kvinnen med å rette en anmodning til NAV om at saken ble behandlet, eventuelt at NAV sendte ny forvaltningsmelding med angivelse av når saken kunne forventes å være ferdigbehandlet. Etter tre purringer fra ombudet innvilget NAV trygdeytelsen i juni (2009/0242) En mann kontaktet ombudet da han ikke hadde fått svar på søknad om videre attføring. Mannen hadde søkt om attføring fire måneder tidligere. Dagjeldende vedtak gikk ut den måneden mannen tok kontakt med ombudet, og mannen sto derfor i fare for å bli uten inntekt. Ombudet rettet en skriftlig anmodning til NAV om å behandle søknaden på vegne av mannen. Tre uker senere mottok mannen brev der det fremgikk at han var innvilget uførepensjon. (2009/0813) En kvinne kontaktet ombudet da NAV hadde stanset utbetaling av utvidet barnetrygd. Kvinnen hadde søkt om utvidet barnetrygd på nytt samt om etterbetaling fra barnetrygden ble stanset. Kvinnen hadde mottatt forvaltningsmelding fra NAV om at saken ville bli behandlet innen midten av januar, men kvinnen hadde fremdeles ikke mottatt svar i midten av mai. Ombudet skrev brev til NAV der vi anmodet om at søknaden ble behandlet omgående. En måned senere mottok kvinnen vedtak om innvilget utvidet barnetrygd. (2009/0349) En kvinne kontaktet ombudet vedrørende behandling av søknad om rehabilitering. Kvinnen søkte om rehabiliteringspenger i november 2008, men søknaden ble ikke registrert og kvinnen måtte derfor søke på nytt i april Kvinnen fikk opplyst at saken innen få dager skulle oversendes NAV forvaltning for avgjørelse. Da kvinnen tok kontakt med NAV fikk hun opplyst at verken NAV lokalt eller NAV forvaltning kunne finne saken hennes til tross for at hun hadde fått beskjed fra Statens pensjonskasse om at saken var ferdigbehandlet. Ombudet anmodet om en redegjørelse vedrørende saksbehandlingen og om at NAV behandlet søknaden omgående. I sitt svarbrev beklaget NAV lokalt at de ikke hadde overholdt informasjons- og veiledningsplikten, at kvinnen hadde mottatt motstridende informasjon og den lange saksbehandlingstiden. NAV opplyste at de ville etterstrebe at lignende forhold ikke skulle inntreffe på nytt. (2009/0891) en annen grunn til at personer som mottar tjenester fra NAV oppsøker ombudet, er at de opplever at det er vanskelig å komme i kontakt med saksbehandler. I enkelte saker bistår ombudet med å sende brev til NAV vedrørende dette. En kvinne kontaktet ombudet etter at hun i lang tid hadde forsøkt å komme i kontakt med saksbehandler ved NAV for å få svar på søknad om sykepenger. Kvinnen forklarte for ombudet at hun hadde oppsøkt NAV cirka ti ganger over flere måneder. Ombudet forsøkte å komme i kontakt med saksbehandler, men lyktes ikke med dette. Ombudet bisto derfor kvinnen med å sende brev til NAV, der vi oppfordret NAV om å ta kontakt med kvinnen. Etter dette mottok kvinnen vedtak med innvilgelse av sykepenger. (2009/0770) En kvinne kontaktet ombudet da hun hadde fått avslag på søknad om rehabiliteringspenger. Avslaget var påklaget og kvinnen hadde mottatt forvaltningsmelding om at saksbehandlingstiden var omlag et halvt år. Ombudet bisto kvinnen med å rette en henvendelse til NAV og påpekte at kvinnen gjentatte ganger hadde forsøkt å komme i kontakt med saksbehandler for å få vite om NAV hadde tilstrekkelige opplysninger til å behandle klagen. I forbindelse med behandling av søknaden hadde kvinnen fått opplyst at NAV hadde tilstrekkelige opplysninger, men i avslaget var det etterlyst ytterligere informasjon. Etter en purring mottok kvinnen på nytt avslag. Ombudet mottok etter to og en halv måned brev fra NAV der de beklaget lang saksbehandlingstid og opplyste at saken var oversendt NAV klage- og anke. (2009/0683) En kvinne kontaktet ombudet da hun ikke fikk stoppet trygdeutbetaling fra NAV. Ombudet bisto kvinnen med å oversende brev fra henne vedrørende stans i utbetaling. Kort tid etterpå mottok kvinnen brev der NAV beklaget at det hadde tatt uforholdsmessig lang tid å avklare saken. (2009/0104) Ombudet opplever at det kan være utfordrende for personer med utenlandsk bakgrunn å forstå og gjøre seg forstått i møte med et komplisert regelverk. Ombudet har mottatt flere henvendelser der personer har problemer med å forstå vedtakets begrunnelse og hvilke rettigheter og plikter de har. I slike saker har NAV plikt til å bistå med nødvendig veiledning, jf. forvaltningsloven 11. Plikten presiseres av forvaltningsforskriften 3 til også å gjelde bistand til å utarbeide klager på vedtak. Ombudet ser at denne plikten ofte ikke overholdes overfor personer som grunnet språklige utfordringer har stort behov for veiledning. Som vist ovenfor går helse- og sosialombudet etter en vurdering inn i enkelte saker som ligger utenfor vårt saksområde. Dette gjøres av hensyn til ombudets rolle som lavterskeltilbud til kommunens brukere av helseog sosialtjenester. Av kapasitets- og kompetansehensyn har ombudet i det vesentlige kun bistått i saker vedrørende saksbehandling. Saker som gjelder det materielle innholdet i folketrygdloven, for eksempel informasjon om rettigheter og klage på vedtak, har ombudet ikke bistått i. Ombudet vil også i fremtiden fortsette å bistå personer i møte med NAV i saker der vi ser at forvaltningslovens saksbehandlingsregler ikke blir fulgt. - Årsmelding

5 funksjonshemmede OG PÅRØReNDeS ReTT TIL SOSIALe TjeNeSTeR legges frem for Stortinget. Arbeidet er derfor utsatt på ubestemt tid. Ombudet mener det er viktig at en lovfesting kommer på plass slik at målsetningen om større valgfrihet og brukerinnflytelse oppnås. avlastningstiltak Avlastning kan gis til alle som har særlig tyngende omsorgsarbeid, både frivillige omsorgsytere og foreldre med omsorgsplikt for mindreårige barn. formålet med avlastning er å gi den som yter omsorg nødvendig hvile og ferie, og hindre utmatting hos omsorgsyteren. Tjenester til den omsorgstrengende selv vil også avlaste omsorgsyteren. Tjenesten kan innvilges slik at den omsorgstrengende for eksempel får et opphold i daghjem, barnehageplass eller en ferietur. Avlastning erstatter ikke, men ytes i tillegg til tjenester til den omsorgstrengende. Som nevnt skal det samlede tilbudet etter en helhetsvurdering dekke den omsorgstrengende og pårørendes behov. En kvinne med hovedomsorgen for ett barn med funksjonshemning og store atferdsproblemer kontaktet ombudet. Kvinnens helsetilstand hadde gradvis forverret seg det siste året og hun hadde betydelige problemer med å håndtere sønnens atferd fordi han var blitt sterkere. Til tross for at flere involverte fagpersoner anbefalte 50 % avlastning ble familien kun innvilget 30 %, og kvinnen påklagde derfor vedtaket. det følger av SoSialtjeneSteloven 4-3 at personer Som ikke kan dra omsorg for Seg Selv eller Som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å håndtere dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter lovens 4-2 bokstav a til d. Bestemmelsen fastslår hva kommunens tilbud om sosiale tjenester skal omfatte, og pålegger kommunen å tilby tjenestene som er opplistet i loven. At man har krav på hjelp hvis man oppfyller lovens vilkår betyr likevel ikke at den enkelte søker har rettskrav på å få den aktuelle tjenesten det søkes om. Bydelen skal tilby hjelp etter en vurdering av hvilke tjenester som er mest hensiktsmessig for å dekke den omsorgstrengende og familiens totale behov for bistand. I vurderingen skal det legges vekt på lovens formålsparagraf som sier at loven skal fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Bydelene har etter sosialtjenesteloven 4-1 veiledningsplikt overfor sine brukere. Den enkelte skal få den informasjon og veiledning som er nødvendig for å kunne ivareta sin sak på best mulig måte. Det betyr at den som oppsøker sosialtjenesten blant annet har rett til å få informasjon om tilgjengelige tjenester. helse- og sosialombudet ser i flere saker at sosialtjenestens tildeling av tjenester ikke holder et forsvarlig nivå, og at brukerne ikke i tilstrekkelig grad får medvirke ved utforming av tjenestetilbudet. praktisk BiSTand og opplæring, Herunder BrukerSTYrT personlig assistanse formålet med praktisk bistand og opplæring er å yte hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet, hjelp til egenomsorg og personlig stell. en viktig del av tjenesten er hjemmehjelp. hjemmehjelpen kan utføre praktiske gjøremål som rengjøring, innkjøp, matlaging osv. En ung mann kontaktet ombudet etter å ha fått avslag på søknad om hjemmesykepleie i form av hjelp til vekking om morgenen. Mannen var under attføring, men klarte ikke å nyttiggjøre seg tilbudet på grunn av forstyrrelser i søvnmønsteret. Han hadde hatt tilbud om fysisk vekking om morgenen fra tidligere bostedsbydel. Bydelen begrunnet avslaget med at vekking ikke anses som nødvendig helsehjelp etter kommunehelsetjenestelovens 1-2. Ombudet bisto mannen med å påklage vedtaket, og påpekte at bydelen burde ha vurdert å gi søker tjenesten som praktisk bistand etter sosialtjenesteloven i stedet for etter kommunehelsetjenesteloven. Bydelen innvilget etter dette hjelp til vekking om morgenen som praktisk bistand. (2009/0845) Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) ble tilføyd som tjeneste ved lovendring i Ordningen er en alternativ organisering av praktisk og personlig hjelp. formålet med BPA er å gi personer med sammensatte hjelpebehov et mer helhetlig tilbud og større grad av fleksibilitet og frihet. I 2006 ble ordningen utvidet slik at også personer som ikke kan ivareta brukerstyringen selv kan få hjelpen organisert som BPA. endringen innebærer at funksjonshemmede og familier med funksjonshemmede barn kan få hjelpen organisert som BPA. Selv om behovet for BPA er til stede, har den enkelte ikke rett til å få tjenestene organisert som BPA. Regjeringen har imidlertid foreslått å lovfeste en slik rett. helse- og omsorgsdepartementet sendte forslaget på høring i I helse- og omsorgsdepartementets budsjett for 2010 sier departementet at høringen reiste flere prinsipielle og praktiske problemstillinger som må løses før en sak Årsmelding

6 DeT er et GRuNNLeGGeNDe PRINSIPP AT DeT SAMLeDe TILBuD SKAL holde et forsvarlig NIVÅ OG AT TILBuDeT SÅ LANGT SOM MuLIG SKAL TILReTTeLeGGeS OG GjeNNOMfØReS I SAMARBeID MeD BRuKeReN. Ombudet bisto kvinnen med å sende utfyllende kommentarer til fylkesmannen. Vi påpekte blant annet at bydelen i for liten grad hadde vektlagt mors helsetilstand i sin vurdering av avlastningsbehovet. I avgjørelsen uttalte fylkesmannen at innvilget støttekontakt ikke kunne vektlegges når tjenesten ikke var iverksatt og at sosialtjenesten var forpliktet til å finne andre løsninger i slike tilfeller. Fylkesmannen konkluderte med at [b]ehovet for omsorgstjenester skal ses i sammenheng slik at de totale tjenester etter loven samt eventuelt andre ytelser vurderes med sikte på det best samlede tilbud til den omsorgstrengende. På bakgrunn av de foreliggende opplysningene finner Fylkesmannen her at avlastningstilbudet ikke er tilstrekkelig til å dekke mors behov. Fylkesmannen finner det viktig at mor gis mulighet til fortsatt å ha omsorg for sønnen. Fylkesmannen omgjorde vedtaket og innvilget 50 % avlastning. (2009/0108) Ombudet erfarer at tjenesten kan være avgjørende for om omsorgsyteren makter oppgavene over lengre tid, og mener at søknad om avlastning bør prioriteres og behandles raskt slik at pårørende klarer å opprettholde omsorgsnivået. Det er viktig at omsorgsgiver kan ha tillit til og være trygg på å få nødvendig bistand fra kommunen når behovet oppstår. STØTTekonTakT en støttekontakt sin viktigste oppgave er å bistå med å gi tjenestemottakeren meningsfull fritid. Ombudet mottar henvendelser fra søkere som har fått avslag på søknad om støttekontakt og henvendelser der det foreligger positive vedtak som ikke er iverksatt. Grunnen til dette kan være problemer med å finne personer til å utføre tjenesten, og at bydelene ikke gjør nok for å rekruttere støttekontakter. en annen årsak til mangel på støttekontakter er trolig at godtgjørelsen er lav. Ombudet mener det er viktig at bydelene aktivt går inn for å rekruttere støttekontakter og om mulig gi høyere betaling som et virkemiddel for å oppnå dette. Det er også viktig at midlertidige tiltak blir vurdert når det er problemer med å iverksette innvilget støttekontakt. En familie med tre barn, hvorav to av dem hadde diagnosen autisme, kontaktet ombudet vedrørende utmåling av sommeravlastning og avslag på søknad om støttekontakt. Familien hadde søkt om tre ukers sommeravlastning for sine to autistiske barn på grunn av stor omsorgsbyrde og av hensyn til sitt tredje barn. Bydelen innvilget sommeravlastning på fem dager og avslo søknaden om støttekontakt. Bestillerkontoret begrunnet avslaget på støttekontakt med at innvilget avlastning fra bydelen bidro til at barnet fikk en variert og meningsfull fritid. Ombudet bisto familien med å påklage vedtaket. I klagen påpekte ombudet familiens store omsorgsbyrde og at tiltaket støttekontakt har et annet formål enn avlastning. Sosialtjenesten omgjorde vedtaket for det ene barnet og innvilget ti dagers sommeravlastning. Benyttet i kombinasjon med vedtak om ordinær avlastning utgjorde dette to uker avlastning. Utmålingen av sommeravlastning ble opprettholdt for det andre barnet. Avslaget på støttekontakt ville bli behandlet i en egen sak. Fylkesmannen omgjorde etter kort tid utmålingen av sommeravlastning for det andre barnet, slik at også dette fikk innvilget ti dager. Klagen på avslag på støttekontakt ble ikke besvart. Først etter tredje gangs påminnelse med kopi til bydelsdirektør ble klagen behandlet og støttekontakt innvilget. Det hadde da tatt åtte måneder fra familien søkte om støttekontakt til vedtak ble fattet. Bydelen begrunnet den lange saksbehandlingstiden med bytte av saksbehandler og at ny saksbehandler var av den oppfatning at brevet var besvart i sin helhet. (2009/0621) plass i institusjon eller Bolig med HeldØgnS omsorgstjenester Bolig med heldøgns omsorgstjenester omfatter blant annet barneboliger. Dette er boliger for mindreårige barn som på grunn av sterkt nedsatt funksjonsevne eller av andre årsaker må ha sin bolig utenfor foreldrehjemmet. Bydelen kan som nevnt vurdere hvilke tjenester som skal ytes og omfanget av disse. Ombudet mener at det i avveiningen av hvilke tjenester som skal gis er viktig å legge vekt på sosialtjenestelovens føringer om å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og til å ha en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre. Oslo bystyre har i bystyremelding 2/2008 vedtatt å [s]ikre bygging av tilstrekkelig antall tilpassede boliger for mennesker med nedsatt funksjonsevne. En familie med to funksjonshemmede barn kontaktet ombudet etter å ha fått avslag på søknad om plass i bolig med heldøgns omsorgstjenester for det ene barnet. Familien befant seg på søknadstidspunktet i utlandet, men hadde konkrete planer om å flytte tilbake til Norge. Bydelen begrunnet avslaget med at søkeren på søknadstidspunktet befant seg utenfor Norge og at sosialtjenesteloven ikke gjelder i utlandet. Ombudet bisto familien med å påklage vedtaket. Bydelen opprettholdt avslaget og saken ble sendt til fylkesmannen for avgjørelse. Fylkesmannen opphevet vedtaket og sendte saken tilbake til bydelen for ny behandling da saken ikke var tilstrekkelig opplyst. Bydelen omgjorde vedtaket og innvilget 50 % plass i barnebolig. Vedtaket er påklaget da tilbudet ikke ansees tilstrekkelig ut fra familiens totale behov. (2009/0645) omsorgslønn I likhet med avlastning kan omsorgslønn innvilges omsorgsytere som har særlig tyngende omsorgsarbeid, både frivillige omsorgsytere og foreldre med omsorgsplikt for mindreårige barn. Det er bydelen som i hvert tilfelle avgjør antall timer det skal betales lønn for og hvor høy timesatsen skal være. Statens helsetilsyn har nylig uttalt at de mener kommunene avslår for mange søknader om omsorgslønn. helsetilsynet mener ordningen med omsorgslønn fungerer så dårlig at det er behov for en lovendring. Ombudet støtter helsetilsynets oppfatning og er enig i at det er behov for en gjennomgang av ordningen. En ansatt ved barnehabiliteringen på Oslo universitetssykehus HF, Ullevål kontaktet ombudet på vegne av en familie med tre barn. To av barna var funksjonshemmede. Familien hadde fått innvilget omsorgslønn for det yngste funksjonshemmede barnet, men fått avslag på søknad om omsorgslønn for det andre barnet. Ombudet bisto familien med å påklage avslaget. Ombudet viste blant annet til at barnet var avhengig av døgnkontinuerlig pleie, at sykdommen var progredierende, samt at foreldrene hadde omsorg for to svært pleietrengende barn. Bydelen opprettholdt avslaget. Det fremgikk at bydelen ut fra en helhetsvurdering anså at omsorgen som ble ytt overfor barnet var forsvarlig kompensert med hjelpestønad og avlastning. Fylkesmannen vurderte at det var åpenbart urimelig å ikke innvilge omsorgslønn. De viste til at tjenestetilbudet så langt som mulig bør ta hensyn til den enkeltes behov og ønsker, og at det var forståelig at foreldrene ønsket å ta seg av barnet hjemme. Fylkesmannen vurderte at bydelens tjenestetilbud ikke dekket familiens behov på en tilstrekkelig og forsvarlig måte. (2008/0403) helse- og sosialombudet anmoder bydelene om å aktivt informere om muligheten for å søke omsorgslønn. Avlastning og omsorgslønn er viktige tiltak for pårørende som har store omsorgsoppgaver. Det er også samfunnsøkonomisk hensiktsmessige tiltak. Bydelen bør også aktivt informere brukere og pårørende om hvilke tiltak de kan tilby for å avlaste pårørende som har særlig tyngende omsorgsoppgaver, som for eksempel dagsenterplass og hjelpestønad. Årsmelding

7 OPPhOLDSKOMMuNeNS ANSVAR BeGReNSNING I ReTTeN TIL Å flytte? retten til å flytte tilkommer alle personer bosatt i norge, også SoSialhjelpSmottakere. hvorvidt man har krav på SoSialhjelp i den kommunen man flytter til er imidlertid et annet SpørSmål. helse- og sosialombudet mottar jevnlig henvendelser fra personer som av ulike grunner har fått avslag på søknad om støtte med henvisning til at vedkommende må oppsøke en annen kommune for bistand. Det følger av sosialtjenesteloven (sostjl.) 10-1 at kommunen har ansvar for å yte sosiale tjenester til alle som oppholder seg i kommunen. Begrepet oppholder seg er i rundskriv I-1/93 angitt å være den kommunen der vedkommende til enhver tid oppholder seg, enten vedkommende bor eller oppholder seg der midlertidig. Sosialtjenesteloven ble endret med virkning fra 1. januar Regelen om oppholdskommunens ansvar ved økonomiske ytelser, kvalifiseringsprogrammet og midlertidig botilbud er nå regulert i lov om sosiale tjenester i NAV 3. for øvrige tjenester reguleres oppholdskommunens ansvar fortsatt av sostjl oppholder Seg/reell TilknYTning En mann kontaktet ombudet da Oslo kommune hadde avslått hans søknad om livsopphold og bolig. Mannen hadde bodd utenfor Norge de siste årene. Han hadde etter retur til Norge bodd på sofaen til sin bror i en kommune utenfor Oslo, der han også bodde og mottok tjenester før utflytting fra Norge. Mannen forklarte for ombudet at broren uttrykkelig hadde sagt at overnattingen var en nødløsning, og at han ikke ønsket å ha mannen boende hos seg. Mannen ønsket å flytte til Oslo kommune og oppholdt seg i Oslo på dagtid. Blant annet reiste han nesten hver dag til Oslo for å søke økonomisk sosialhjelp. Han hadde ingen tilknytning til den tidligere kommunen ut over at han sov der om natten. Oslo kommune begrunnet avslaget med at mannen sov i den tidligere kommunen og at det var den kommunen som hadde ansvar som oppholdskommune. Oslo kommune hadde kontaktet den tidligere kommunen som erkjente hjelpeplikt, og opplyste at mannen kunne henvende seg der for oppfølging. Etter klage fra ombudet omgjorde fylkesmannen vedtaket med den begrunnelse at det ut fra sakens opplysninger fremsto som at mannen oppholdt seg i Oslo på dagtid, og fylkesmannen fant det sannsynlig at han tilbrakte mest tid i Oslo. Fylkesmannen la også vekt på mannens uttalte ønske om å bosette seg i Oslo, og at han kun sov på sofaen hos sin bror fordi han ikke hadde andre alternativer. At den tidligere kommunen hadde erkjent hjelpeplikt var ikke avgjørende. Det ble lagt særlig vekt på mannens eget ønske og retten til å bosette seg der man vil. (2009/1366) I avgjørelsen har fylkesmannen presisert hva som ligger i begrepet oppholder seg. Det sentrale i vurderingen er i hvilken kommune vedkommende tilbringer mest tid. Overnatting er ikke avgjørende for kommunens hjelpeplikt, det er den reelle tilknytningen som skal legges til grunn ved vurderingen. En ung kvinne flyttet fra en kommune på vestlandet til Oslo. Kvinnen var sosialhjelpsmottaker da hun flyttet, og hadde mottatt støtte for aktuell måned. Kvinnen fikk avslag på søknad om økonomisk sosialhjelp da sosialtjenesten la til grunn at hun var hjemmehørende i vestlandskommunen og hadde tilbud om bistand der. Sosialtjenesten anså det som urimelig at kvinnen skulle motta økonomisk støtte i to kommuner samtidig. Ombudet påklagde vedtaket, som ble omgjort av fylkesmannen. Kvinnen ble innvilget nødhjelp. Fylkesmannen begrunnet omgjøringen med at sosialtjenesten ikke hadde hjemmel til å henvise personer tilbake til deres hjemkommune med mindre det er snakk om institusjonsopphold, og viste i den sammenheng til oppholdskommunens ansvar. (2009/0395) institusjonsopphold Sistnevnte sak peker på betydningen av institusjonsopphold i avgjørelsen av oppholdskommunens ansvar. Regelen angående institusjonsopphold finnes i sostjl andre ledd. I henhold til denne bestemmelsen er kommunen som var oppholdskommune før inntak i institusjon ansvarlig for å bistå personen som er innlagt under institusjonsoppholdet. Dette gjelder selv om institusjonen ligger i en annen kommune. hensikten med regelen er å unngå at tjenestemottakere blir kasteballer mellom kommuner. En mann kontaktet ombudet etter å ha fått avslag på søknad om støtte til livsopphold og vinterklær ved en sosialtjeneste i Oslo. Mannen hadde bodd i Oslo i fem måneder før han søkte om støtte, blant annet hadde han hatt opphold på rusinstitusjon. Han ønsket å søke ytterligere behandling for sitt rusproblem. Mannen fikk avslag med den begrunnelse at han hadde aktiv sosialhjelpssak i en annen kommune, og at han kunne motta nødvendig oppfølging der, blant annet helsehjelp og behandling. Mannen hadde fremsatt søknad om støtte i den tidligere kommunen før han søkte i Oslo, men hadde fått avslag med henvisning til oppholdskommunens ansvar og at han oppholdt seg i Oslo. Den tidligere kommunen ville vurdere mannens behov for helsehjelp, bolig og livsopphold når han kom tilbake til kommunen. Ombudet bisto mannen med å påklage vedtaket som ble omgjort av fylkesmannen. Fylkesmannen la vekt på at mannen hadde oppholdt seg i Oslo over en lengre periode og at oppholdet på institusjon ikke fulgte av initiativ fra den tidligere kommunen. Unntaket om dekning av utgifter ved institusjons-opphold kom derfor ikke til anvendelse. Det moment at mannen var folkeregistrert i den tidligere kommunen og derfor hadde krav på behandling i Helse Vest la fylkesmannen ikke vekt på. Fylkesmannen presiserte at oppholdskommunens ansvar er et overordnet prinsipp som også gjelder der en person har tilbud i en annen kommune. Det ble ikke vurdert som avgjørende at klager hadde fått tilbud om råd og veiledning, eller at den tidligere kommune ville behandle klagers behov for hjelp ved retur til kommunen. (2009/1498) STerkT pleietrengende personer Sterkt pleietrengende personer står i likhet med andre fritt til å flytte. Ved stort behov for tilrettelegging kan imidlertid retten til å flytte bli illusorisk dersom tjenestene ikke innvilges før flytting og står klare på tidspunktet for flytting. Kommunenes ansvar for å yte pleie- og omsorgstjenester til sterkt pleietrengende ved flytting mellom kommuner er regulert i rundskriv I-43/99. Bakgrunnen for vedtakelsen av rundskrivet var at flere hadde opplevd å ikke kunne flytte da de ikke fikk innvilget nødvendige tjenester i den nye kommunen før flytting. Avslag ble begrunnet med at vedkommende ikke oppholdt seg i kommunen. Den enkeltes rett til å bosette seg hvor han eller hun ønsker var av stor betydning for å fastlegge ansvaret mellom kommunene. Det fremgår av rundskrivet at kommuner ikke kan avvise eller avslå en søknad om tjenester med den begrunnelse at vedkommende ikke bor eller oppholder seg i kommunen på søknadstidspunktet dersom muligheten for å gjennomføre flytting avhenger av at det foreligger vedtak om tjenester før flytting. Sterkt pleietrengende er ved rundskrivet sikret en reell mulighet til å flytte mellom kommuner. Til tross for rundskrivet finnes fortsatt barrierer for sterkt pleietrengende som ønsker å flytte. En familie med to barn med nedsatt funksjonsevne kontaktet ombudet da de hadde fått avslag på søknad om plass i bolig med heldøgns omsorgstjenester til det ene barnet. Familien befant seg på søknadstidspunktet utenfor Norge, men hadde konkrete planer om å flytte tilbake til Norge. Avslaget ble begrunnet med at familien på søknadstidspunktet befant seg utenfor Norge og at sosialtjenesteloven ikke gjelder i utlandet. Ombudet bisto familien med å påklage vedtaket. Fylkesmannen opphevet vedtaket og sendte det tilbake til bydelen for ny behandling da saken ikke var tilstrekkelig opplyst. Fylkesmannen tolket rundskrivet slik at flytting fra utlandet til Norge må sidestilles med flytting mellom kommuner. Bydelen innvilget familien halv plass i barnebolig etter dette. (2009/0645) BoSeTTing av flyktninger helse- og sosialombudet mottar en rekke henvendelser fra personer som har kommet til Norge som flyktninger eller asylsøkere. utenlandske statsborgere har i likhet med norske statsborgere rett til å flytte når og hvor de vil. Retten til økonomisk sosialstøtte for utenlandske statsborgere er imidlertid begrenset sammenlignet med norske statsborgere. Oppholdskommunens hjelpeplikt er begrenset overfor personer som er bosatt i en kommune etter avtale mellom utlendingsmyndighetene og bosettingskommunen. Av forskrift om utenlandske statsborgeres rett til sosiale tjenester følger det av 1-2 a at oppholdskommunen som utgangspunkt kan henvise en person som søker sosialhjelp tilbake til bosettingskommunen. Dette gjelder kun der bosettingskommunen mottar integreringstilskudd, flytting ikke er avtalt mellom kommunene, og der vedkommende har et stående tilbud i bosettingskommunen. Begrunnelsen for denne regelen er at bosettingskommunen mottar økonomisk tilskudd (integreringstilskudd) fra staten i fem år. utgifter til sosialhjelp forutsettes å være dekket gjennom dette tilskuddet, og kommunen er forpliktet til å gi vedkommende den bistand han eller hun har behov for. Det forutsettes derfor at vedkommende ikke har behov for tilsvarende bistand fra annen kommune. Stående tilbud? hva som ligger i begrepet stående tilbud beror på en konkret vurdering. Sentralt i vurderingen er tilbud om bolig. En kvinne kontaktet ombudet da hun hadde fått avslag på søknad om støtte til livsopphold og husleie. Sosialtjenesten begrunnet avslaget med at kvinnen hadde stående tilbud i bosettingskommunen. Bosettingskommunen opplyste at de ikke hadde permanent botilbud til kvinnen, men at hun ville få midlertidig bolig frem til hun selv hadde funnet permanent Årsmelding

8 bolig. Kvinnen hadde tidligere deltatt i introduksjonsprogram, men dette var nå avsluttet. Bosettingskommunen opplyste at kvinnen kunne søke om opptak på nytt. Kommunen ville da foreta ny vurdering. Kvinnen påklaget vedtaket med bistand fra Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) og ombudet skrev tilleggskommentarer til klagen. Bydelen opprettholdt vedtaket og sendte saken til fylkesmannen for avgjørelse. Fylkesmannen konkluderte med at kvinnen ikke hadde stående tilbud i bosettingskommunen og at hun derfor hadde krav på bistand fra Oslo kommune som oppholdskommune. Fylkesmannen begrunnet dette med at bosettingskommunen ved redegjørelsen for tilbud kun henviste til den ordinære hjelpeplikten enhver oppholdskommune har. I vurderingen ble det lagt avgjørende vekt på at bosettings-kommunen ikke påtok seg ansvaret med å finne permanent bolig, men kun tilbød midlertidig botilbud frem til kvinnen selv fant egnet bosted. Det ble videre lagt vekt på at kvinnen var henvist til å søke støtte og eventuell annen bistand hun hadde krav på etter loven. (2009/1509) At kommunen tilbyr midlertidig bolig til vedkommende selv klarer å finne egnet bosted anses ikke som tilstrekkelig til å oppfylle kravet til stående tilbud. Videre vil det heller ikke være tilstrekkelig ved behov for bistand at bosettingskommunen henviser vedkommende til å søke støtte han eller hun har krav på etter loven. Dette vil være å henvise til den generelle hjelpeplikten enhver kommune har, og er ikke tilstrekkelig til at det skal foreligge stående tilbud. Stående tilbud krever at det foreligger tilbud ut over den ordinære hjelpeplikten. Et ektepar oppsøkte Helse- og sosialombudet da de hadde fått avslag på søknad om nødhjelp, livsopphold og husleie i Oslo. Ektemannen hadde fullført sin femårsperiode i bosettingskommunen. Kona og deres felles barn hadde kommet til Norge på familiegjenforening noen år etter ektemannen, og hadde derfor ikke oppfylt sin femårsperiode. Bosettingskommunen mottok integreringstilskudd for familien og kona hadde rett på introduksjonsprogram. Familien hadde videre tilbud om kommunal bolig. Sosialtjenesten avslo søknaden med den begrunnelse at familien ikke hadde fullført sin femårsperiode og derfor måtte flytte tilbake til bosettingskommunen. Ombudet påklagde vedtaket. Fylkesmannen omgjorde vedtaket delvis. Fylkesmannen påpekte at det måtte foretas en individuell vurdering for de ulike familiemedlemmene. Ektemannen hadde oppfylt sine fem år i bosettingskommunen og sto derfor fritt til å flytte. Han hadde krav på sosialhjelp fra Oslo kommune. Kona og barna kunne henvises tilbake til bosettingskommunen da de ble ansett å ha stående tilbud der. I vurderingen av om kravet til stående tilbud var oppfylt la fylkesmannen vekt på at kommunen hadde disponibel leilighet klar for familien, at kona ville ha plass i integreringsprogrammet og at skolen hadde styrket undervisningen for barna. Kona og barna hadde verken krav på nødhjelp eller livsopphold, sosialtjenesten var kun forpliktet til å bistå med togbilletter tilbake. (2009/1046) En kvinne fikk avslag på søknad om nødhjelp i Oslo kommune. Kvinnen var bosatt i en annen kommune og hadde flyttet til Oslo før utløpet av femårsperioden. Avslaget ble begrunnet med at kvinnen ville få nødvendig hjelp i bosettingskommunen, og hun ble tilbudt økonomisk støtte til hjemreisen. Det ble videre lagt til grunn at kvinnen hadde tilstrekkelig med midler til hun returnerte til bosettingskommunen. Ombudet bisto kvinnen med å påklage vedtaket. Fylkesmannen vurderte hvorvidt kvinnen hadde et stående tilbud i bosettingskommunen og derfor kunne henvises tilbake. I vurderingen la fylkesmannen avgjørende vekt på boligspørsmålet. Bosettingskommunen hadde opplyst at kvinnen ville få bistand til å etablere seg ved retur. Hun ville få tilbud om midlertidig bolig frem til kommunen kunne finne egnet bolig til henne. Dette ble ansett tilstrekkelig til å oppfylle kravet til stående tilbud og kvinnen kunne derfor henvises tilbake til bosettingskommunen. (2009/1137) Grunnen til at løsningen blir ulik der kommunen kun tilbyr midlertidig bolig, og der kommunen påtar seg ansvar for å fremskaffe midlertidig og permanent bolig, er at kommunen i sistnevnte saker yter tjenester ut over den ordinære hjelpeplikten. Som hovedregel har kommunens innbyggere selv ansvar for å finne egnet bolig. Sosialtjenesten har alltid plikt til å bistå med midlertidig bolig, men hva gjelder permanent bolig vil sosialtjenesten kun bistå dersom en person har særlige vanskeligheter med å fremskaffe dette selv. Kommunens opplysning om at de vil fremskaffe bolig uavhengig av behov for slik bistand må derfor anses å være bistand ut over den ordinære hjelpeplikten kommunen har overfor innbyggerne. Åpenbart urimelig Regelen om adgangen til å henvise utenlandske statsborgere tilbake til bosettingskommunen er ikke absolutt. De har krav på støtte dersom det er åpenbart urimelig å henvise vedkommende tilbake til tilbudet i bosettingskommunen. I tidligere omtalt sak tok fylkesmannen også stilling til om det ville være åpenbart urimelig å henvise kona og barna tilbake til oppholdskommunen. I vurderingen ble det lagt vekt på at familien kun hadde oppholdt seg i Oslo i en måned, at bosettingskommunen hadde stående tilbud om bolig, plass til kona i introduksjonsprogrammet og bevilget midler til å styrke undervisningen for barna. Henvisningen tilbake ble på bakgrunn av dette ikke ansett å være åpenbart urimelig. (2009/1046) Ved vurderingen av om det vil være åpenbart urimelig å henvise en person tilbake til bosettingskommunen peker rundskriv I-23/97 på tidsaspektet, psykiske problemer eller sykdom som gjør flytting utilrådelig, og tilbud om arbeid og familiegjenforening som momenter av betydning. Årsmelding

9 foreløpig SVAR OG TILGjeNGeLIGheT forvaltningsloven (fvl.) 11a gir det generelle utgangspunkt for saksbehandlingstid for offentlige forvaltningsorganer. Ved vedtak etter sosialtjenesteloven skal foreløpig svar gis dersom henvendelsen ikke kan behandles i løpet av en måned. Sosialtjenesten skal oppgi årsaken til lengre saksbehandlingstid og anslå antatt saksbehandlingstid så langt dette er mulig. I rundskriv 20/2002 utarbeidet for Oslo kommune presiseres det at foreløpig svar skal gis innen to uker så fremt det ikke kan gis endelig svar innen en måned. Det er videre fastslått at det foreløpige svaret skal være skriftlig. Bruk av foreløpig svar gir større grad av forutsigbarhet i søknadsprosessen, noe som kan bidra til å dempe frustrasjon over lang saksbehandlingstid. Ombudet erfarer ofte at sosialtjenesten ikke sender foreløpig svar til tross for at saksbehandlingstiden overstiger en måned. I en sak oppdaget imidlertid ombudet motsatt praksis. Ved boligkontoret i en bydel ble det rutinemessig sendt ut forvaltningsmelding til alle som søkte om kommunal bolig. En mann tok kontakt med ombudet og fortalte at han hadde vært uten fast bolig i et år. Han hadde fire måneder tidligere søkt om kommunal bolig, men hadde ikke fått svar på søknaden. Mannen opplyste at han var rusmiddelavhengig og nylig hadde gjennomført tre måneders rusbehandling. helse- og SoSialombudet mottar flere henvendelser vedrørende lang SakSbehandlingStid ved Søknad om Støtte etter SoSialtjeneSteloven og ved klagebehandling. ombudet erfarer at dårlig tilgjengelighet hos SakSbehandler forsterker klientenes frustrasjon når SakSbehandlingen tar lang tid. i det følgende gis en fremstilling av enkelte gjennomgående problem- Stillinger ombudet mottar vedrørende SakSbehandling og tilgjengelighet. Han bodde på hospits og fremviste for ombudet en legeerklæring om at hans bosituasjon var svært uheldig med tanke på hans rehabiliteringsprosess. Ombudet kontaktet boligkontoret og fikk opplyst at saksbehandlingstiden var fire til fem måneder og at mannens søknad ikke var vurdert. Boligkontoret uttalte videre at søknaden ikke var tildelt saksbehandler da det kun hadde gått fire måneder siden vedkommende søkte. Ombudet anmodet boligkontoret om en redegjørelse for den lange saksbehandlingstiden. Vi påpekte at det forelå særlige grunner til å prioritere behandlingen av mannens søknad. Etter omlag en måned mottok ombudet svar fra boligkontoret. De uttalte at kommunal bolig var innvilget for søker og opplyste at stor pågang av søknader medførte saksbehandlingstid på fire til fem måneder. De opplyste at praksis for behandling av søknader om kommunal bolig var å undersøke søkerens bydelstilhørighet og deretter sende et foreløpig svar om behandlingstid. Ombudet vurderte svaret som lite tilfredsstillende. Også søknader om kommunal bolig skal behandles snarest mulig. Det bør derfor ikke rutinemessig sendes forvaltningsmelding om fire til fem måneders saksbehandlingstid, for så å la søknaden ligge ubehandlet til fristen nærmer seg. Det ble derfor skrevet avslutningsbrev til den aktuelle boligavdelingen hvor ombudet påpekte misnøye med praksisen. (2009/0559) Dersom et kontor opplever stor saksmengde som medfører saksbehandlingstid på over en måned, må tjenesten vurdere innkomne søknader konkret før foreløpig svar sendes ut. Rutinemessig utsendelse av foreløpig svar uten av det foretas individuell vurdering av behov, er ikke tilstrekkelig. Individuelle behov hos søker kan medføre at det er uforsvarlig å utsette behandling av saken og vedkommende må da prioriteres foran andre uten tilsvarende behov. TilgjengeligHeT Søkeres frustrasjon over lang saksbehandlingstid øker når saksbehandler i liten grad er tilgjengelig. Ombudet erfarer at dårlig tilgjengelighet ofte er kilde til problemer. En kvinne henvendte seg til ombudet da hun i en måned hadde forsøkt å komme i kontakt med saksbehandler. Ombudet forsøkte gjentatte ganger å komme i kontakt med sosialtjenesten på telefon uten å lykkes. Det ble lagt igjen beskjed på mottakstelefonen om at vi ønsket å bli oppringt. Ombudet skrev deretter brev til sosialtjenesten og anmodet om at saksbehandler kontaktet kvinnen. Etter at ombudet purret på svar mottok vi en telefon fra bydelen hvor det ble forklart at saksbehandler hadde vært på ferie og at hennes direktenummer ikke var blitt viderekoblet til resepsjonen. Det var da gått tre måneder siden kvinnen henvendte seg til ombudet, og fire måneder siden hun først forsøkte å komme i kontakt med saksbehandler. (2009/0926) Redusert tilgjengelighet syntes å være et generelt problem ved sosialtjenesten i den aktuelle bydelen. helse- og sosialombudet skrev derfor et brev til bydelen vedrørende dette. I sitt svarbrev forklarte bydelen den reduserte tilgjengeligheten med at de hadde vært i en flytteprosess og hadde endret telefonnummer. flytting og nytt telefonnummer kan etter ombudets oppfatning ikke forsvare så stor grad av dårlig tilgjengelighet som var tilfelle ved denne sosialtjenesten. Det kan ikke aksepteres at det tar tre måneder å komme i kontakt med saksbehandler. Problemer grunnet nye telefonnummer kunne etter ombudets syn vært avhjulpet ved å informere om dette i forkant eller viderekoble tidligere telefonnummer. Saken er også et eksempel på at sammenslåing til NAVkontor har medført redusert tilgjengelighet. Ombudet har sett en tendens til at etablering av NAV-kontor og samlokalisering av tjenester kan påvirke tilgjengeligheten ved sosialtjenestene. I en periode fikk ombudet flere henvendelser angående lang saksbehandlingstid og dårlig tilgjengelighet ved ett NAV-kontor. Både klienter og ombudet hadde problemer med å komme i kontakt med saksbehandlerne. Ombudet sendte brev til sosialtjenesten med anmodning om å forbedre forholdene. I sitt svarbrev opplyste sosialtjenesten at de hadde blitt samlokalisert med NAV og at omorganisering, nyansatte og vakante stillinger har medført at tjenesten ikke har klart å yte tilfredsstilende service etter sammenslåingen. Sosialsjefen opplyste at det nå var flere ansatte og at de derfor regnet med å være a jour med oppgavene innen en til to måneder. Ombudet erfarte imidlertid at problemene ved kontoret vedvarte og sendte derfor et nytt brev i begynnelsen av januar I brevet ble det blant annet påpekt at sosialtjenesten ikke hadde behandlet nødhjelpssøknad fakset fra ombudet til tross for forhåndsvarsel, at klager ble innregistrert som brev og dermed ikke klagebehandlet og at klage på avslag på nødhjelp tok over to og en halv måned å behandle. Per 1. februar 2010 er svar ikke mottatt. Ombudet håper å se at saksbehandlingstid og tilgjengelighet bedres etter en krevende omstillingsprosess. frustrasjon grunnet lang saksbehandlingstid og dårlig tilgjengelighet kunne i svært mange tilfeller vært avhjulpet dersom kommunikasjonen mellom saksbehandler og søker hadde vært bedre. Ombudet mottar en rekke henvendelser som gjelder dårlig eller mangelfull kommunikasjon. Kommunikasjonen kan være mangelfull på grunn av språk- eller samarbeidsproblemer. Stort arbeidspress og begrenset kapasitet i tjenestene gjør at det kan være utfordrende for saksbehandlerne å ta seg nødvendig tid til å snakke med den enkelte bruker. Ofte løses sakene når ombudet kontakter saksbehandler og får informasjon i saken. Ombudet er av den oppfatning at økt bevissthet vedrørende informasjon i kontakten mellom saksbehandler og søker vil redusere frustrasjonen. forklaring i forkant av vedtak vil kunne dempe missnøye og hindre konflikt. En mann kontaktet ombudet angående dårlig tilgjengelighet ved sosialtjenesten. Da ombudet ringte og ba om å få snakke med saksbehandler var beskjeden fra vedkommende som tok vakttelefonen at hun ikke ønsket å sette telefonen over til saksbehandler fordi det var utenfor telefontid. På grunn av mange klienter per saksbehandler var det innført en times telefontid per dag ved kontoret. Ombudet påpekte at frustrasjon fra klienter da måtte være forståelig. (2009/0478) flere personer som henvender seg til ombudet for bistand, behersker ikke norsk eller behersker norsk i svært liten grad. Ombudet opplever at mangelfulle språkkunnskaper i liten grad tas hensyn til når innhold i rettigheter og plikter formidles. Dette kan blant annet medføre at vilkår ikke blir oppfylt og at personer opplever å ikke få bistand. Ombudet er av den oppfatning at sosialtjenesten i liten grad avhjelper søkerens mangelfulle språkkunnskaper. Ombudet oppfordrer sosialtjenesten til i større grad å benytte tolk ved samtaler eller påse at vedtak oversettes til et språk søker behersker. forslag Til TilTak: Rutiner for bruk av foreløpig svar bør gjennomgås. Ved bruk av foreløpig svar skal grunn for utvidet tidsbruk og angivelse av forventet dato for behandling fremgå. Rutinemessig bruk av foreløpig svar uten individuell vurdering ved store restanser må unngås. Sosialtjenesten bør i større grad benytte tolk. for å sikre brukernes rettigheter bør sosialtjenesten bruke timeavtaler mer aktivt. Saksbehandlere må gi mer generell informasjon om rettigheter og plikter i mottakssamtaler. Årsmelding

10 SAKSBehANDLINGSTID VeD BehOV for AKuTTe ytelser fra SOSIAL- TjeNeSTeN helse- og SoSialombudet omtalte i fjorårets årsmelding problemstillingen med lang SakSbehandlingStid for Søknader om nødhjelp. vi velger å beskrive enkelte av ombudets Saker fra 2009 fordi vi anser at det er av Stor betydning å Sikre rettighetene til personer Som ikke har midler til livsnødvendigheter. Ombudet har hatt en økning i antall henvendelser som gjelder nødhjelp på godt over 50% i 2009, og erfarer ulovlig praksis vedrørende saksbehandling av nødhjelpsøknader. Kravet til saksbehandlingstid er skjerpet for ytelser av akutt karakter som nødhjelp og midlertidig bolig. Søknader om slike ytelser skal behandles raskt, og hvis mulig innen samme dag søknaden er levert. Dersom søknaden ikke kan behandles samme dag skal søker henvises til Sosial vakttjeneste. Kravet til tidsbruk er skjerpet også når det gjelder behandling av klager på hastesaker. I følge fylkesmannen i Oslo og Akershus skal disse klagene prioriteres og behandles raskt. Sakene skal oversendes fylkesmannen innen få dager. En kvinne henvendte seg til ombudet etter å ha fått avslag på søknad om nødhjelp. Ombudet bisto henne med å skrive klage. Klagen ble sendt anonymisert per faks og ettersendt i posten. Etter seks dager hadde ombudet ikke mottatt svar på klagen og det ble sendt påminnelse. To måneder senere var svar fremdeles ikke mottatt og ombudet purret for andre gang. Enda en måned senere sendte ombudet tredje påminnelse med kopi til bydelsdirektør. Et par uker etter tredje påminnelse mottok ombudet kopi av saksfremlegg fra sosialtjenesten. Det hadde da gått omtrent fire måneder fra vedtaket ble påklaget av ombudet. Ombudet skrev kommentar til saksfremlegget vedrørende tidsbruken for klagebehandlingen, men fylkesmannen kommenterte ikke dette særskilt i sin vurdering av saken. (2009/1137) I en annen sak vedrørende avslag på nødhjelp tok det mer enn to måneder fra ombudet sendte klage på vedtaket til saksfremlegg forelå. Sosialtjenesten sendte forvaltningsmelding om at behandling av klagen ville ta ekstra lang tid grunnet ferieavvikling. Sosialtjenesten avslo å prioritere klagen etter anmodning fra ombudet til tross for at klagen gjaldt matpenger. Ombudet bemerket dette overfor fylkesmannen i en kommentar til saksfremlegget. Etter ombudets oppfatning var saksbehandlingstiden uholdbart lang med tanke på ytelsens prekære karakter. Fylkesmannen var enig med ombudet og gav sosialtjenesten kritikk for lang saksbehandlingstid. (2009/0978) En mann henvendte seg til ombudet da sosialtjenesten hadde gitt ham beskjed om at de ikke ville innvilge midlertidig bolig. Ombudet kontaktet sosialtjenesten og fikk opplyst at de hadde tilbudt mannen to permanente boliger og derfor var av den oppfatning at deres hjelpeplikt var oppfylt. Mannen var ikke enig i dette og opplyste at han kun hadde fått tilbud om en bolig, som etter hans syn ikke var egnet. Mannen henvendte seg til sosialtjenesten for å søke om forlenget midlertidig botilbud, men ble nektet å levere søknad. Ombudet bisto mannen med å fylle ut søknad som ble sendt anonymisert til sosialtjenesten per faks. To dager senere fikk mannen på nytt muntlig avlslag på søknaden. Mannen hadde i mellomtiden fått bo en ekstra natt der han i lengre tid hadde hatt midlertidig botilbud, til tross for at han ikke lenger hadde garanti fra sosialtjenesten. Han hadde også fått informasjon om Sosial vakttjeneste fra ombudet og den andre natten ble tilbrakt på hospits etter garanti derfra. Etter å ha mottatt informasjon om muntlig avslag forsøkte ombudet å komme i kontakt med saksbehandler og avdelingsleder ved sosialtjenesten uten å lykkes. Ombudet sendte deretter anonymisert klage på muntlig avslag per faks. Klagen ble sendt på en fredag og det var kaldt ute. Da ombudet ikke kom i kontakt med sosialtjenesten, tok ombudet kontakt med Sosial vakttjeneste og informerte om saken. Sosial vakttjeneste opplyste at de hadde snakket med sosialtjenesten og at de ikke ville innvilge ytterligere netter på hospits da de ikke kunne overprøve sosialtjenestens beslutning. Etter helgen tok mannen igjen kontakt med ombudet og fortalte at han hadde bodd ute hele helgen. Han hadde nå fått et sted å bo, men kunne ikke flytte inn før etter noe tid. Mannen opplyste at han hadde fått beskjed fra saksbehandler om at han kunne bo på gaten frem til innflytting. Ombudet forsøkte på nytt å komme i kontakt med sosialtjenesten uten å lykkes. Ombudet kontaktet fylkesmannen og opplyste om mannens situasjon. Fylkesmannen kontaktet sosialtjenesten og anmodet dem om å prioritere behandling av klagen. Enda noen dager senere kontaktet mannen ombudet på nytt. Han var svært fortvilet da han fremdeles måtte oppholde seg på gaten. Han fortalte at han var syk og ikke hadde sovet på flere døgn. Det var tydelig at mannen var svært medtatt. Ombudet tok kontakt med avdelingsleder og sosialsjef, men tjenesten ga uttrykk for at de ikke ville endre standpunkt i saken. Ombudet forsøkte som følge av dette å kontakte bydelsdirektør, men han var ikke tilgjengelig. Ombudet ble isteden satt over til en annen avdelingsleder og informerte kort om saken. Den påfølgende dagen ble garanti for midlertidig bolig innvilget frem til mannen kunne flytte inn i den permanente boligen. Totalt tok det en uke fra søknad ble levert til skriftlig vedtak ble fattet. Mannen hadde i mellomtiden bodd på gaten. Etter ombudets syn tok saksbehandlingen i denne saken uforholdsmessig lang tid. (2009/1742) helse- og sosialombudet vil påpeke betydningen av at saker vedrørende ytelser av akutt karakter prioriteres. Søkere med behov for akutte ytelser befinner seg i en meget vanskelig situasjon ettersom de mangler midler til å skaffe seg livsnødvendigheter som mat og/eller botilbud. forslag Til TilTak: Ombudet mener det bør utarbeides retningslinjer for å sikre rask avgjørelse av søknader om akutte ytelser. Årsmelding

11 DOKuMeNTASjONSKRAV VeD SAMLIVSBRuDD den Som ikke kan Sørge for Sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter har etter SoSialtjeneSteloven (SoStjl.) 5-1 rett til økonomiske YtelSer. fra 1. januar 2010 er lovgrunnlaget lov om SoSiale tjenester i nav 18. SoSialtjeneSten kan ikke kreve dokumentasjon fra utflyttet ektefelle/samboer når vedkommende ikke Selv Søker om økonomisk SoSialhjelp. tjenestestedet må da legge til grunn de opplysninger Som er innhentet og dokumentert fra Søker. Søker plikter å sørge for eget underhold ved å utnytte aktuelle muligheter til forsørgelse. ektefeller har gjensidig underholdsplikt i henhold til ekteskapsloven (el.) 38. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke for samboere. Samboere og ektefeller behandles imidlertid som utgangspunkt likt ved tildeling og utmåling av økonomisk sosialhjelp. Dette fordi det forutsettes at også samboere er innstilt på å bidra etter evne og fordi det er den faktiske husholdnings- og forsørgelsessituasjonen som har betydning, jf rundskriv IS-6/2004. At den faktiske situasjonen skal legges til grunn ved vurderingen medfører at dersom søker ikke blir forsørget av en annen, uavhengig av eventuell rettslig underholdsplikt, skal sosialtjenesten vurdere søkers økonomiske situasjon på selvstendig grunnlag. Når samboere eller ektefeller har flyttet fra hverandre og samlivet har opphørt, er det ikke lenger rimelig at sosialtjenesten ser på partenes økonomi samlet ved vurderingen av behovet for økonomisk sosialhjelp. Det fremgår av el. 79 at ektefellers gjensidige økonomiske forpliktelser opphører ved samlivsbrudd, uten at det foreligger verken separasjon eller skilsmisse. Det er tilstrekkelig at en eller begge parter gir direkte uttrykk for at samlivet er opphørt og at partene rent faktisk har brutt samlivet. Også der en ektefelle forlater den andre uten forklaring, vil det kunne anses som samlivsbrudd. Samlivsbruddet avbrytes ikke ved at partene har en del samvær. En kvinne kontaktet Helse- og sosialombudet på grunn av at sosialtjenesten kun tilkjente henne halv ektefellesats til tross for at ektemannen hadde forlatt henne og barna uten forklaring. Sosialtjenesten mente at mannen fremdeles pliktet å betale halve husleien og halvparten av utgiftene i hjemmet da det var han som sto oppført som leietaker. Det var usikkerhet knyttet til hvor han hadde reist og hvor lenge han ville bli borte. Bostøtten ble fremdeles utbetalt til ham. Sosialtjenestens vedtak var adressert til mannen, da det var han som hadde vært søker tidligere, og derfor angitt som søker for deres husholdning i sosialtjenestens saksbehandlingssystem. Ombudet bisto kvinnen med å klage på vedtaket og fremhevet at det forelå faktisk samlivsbrudd etter ekteskapsloven og at ektemannen ikke hadde underholdt kona økonomisk etter at han hadde forlatt henne. Søkers faktiske økonomiske situasjon på søknadstidspunktet måtte legges til grunn. Sosialtjenesten omgjorde vedtaket på grunnlag av klagen og tilkjente kvinnen husleie og livsopphold som enslig forsørger. Bostøtten ble overført til kvinnens konto. (2009/0991) Det følger av forvaltningslovens (fvl.) 17 at sosialtjenesten plikter å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Dette medfører at det blant annet må avklares om søker har samboer eller ektefelle. Det følger av rundskriv IS-17/2005 at momenter i denne vurderingen blant annet vil være om søkeren faktisk og reelt blir underholdt av sin samboer og om vedkommende vil/kan ha mulighet til å forsørge søkeren. Dersom sosialtjenesten fastslår at dette er tilfellet, vil det være opp til søkeren å dokumentere forholdet dersom vedkommende faktisk ikke blir forsørget av sin ektefelle/samboer. Sosialtjenesten kan imidlertid ikke kreve dokumentasjon fra utflyttet ektefelle/samboer når vedkommende ikke selv søker om økonomisk sosialhjelp. Tjenestestedet må da legge til grunn de opplysninger som er innhentet og dokumentert fra søker. Ombudet erfarer at sosialtjenesten krever dokumentasjon på at partene har flyttet fra hverandre og at samlivet har opphørt i form av endret folkeregistrert adresse og innvilget separasjonsbevilgning for ektefeller. En kvinne kontaktet Helse- og sosialombudet og opplyste at hun hadde samlivsproblemer, blant annet hadde hun nylig hatt opphold på krisesenter. Kvinnen ønsket ikke å søke om separasjon på nåværende tidspunkt fordi spørsmålet om endelig brudd ikke var avklart. Hun fikk avslag på økonomisk sosialhjelp fordi hun ikke hadde levert dokumentasjon på separasjonsbevilgning og endret folkeregistrert adresse for ektefellen. Etter klage fra ombudet omgjorde sosialtjenesten vedtakene om avslag på livsopphold og husleie. (2009/0391) Ombudet ble kontaktet av en kvinne som fortalte at hennes saksbehandler ved sosialtjenesten ikke tok til etterretning at hennes samboer hadde flyttet ut av boligen. I behandlingen av hennes søknad om økonomisk sosialhjelp hadde sosialtjenesten lagt til grunn at hun bodde med sin samboer og at han skulle forsørge familien. I ombudets klage på vedtaket fremhevet vi at søker hadde opplyst at det forelå samlivsbrudd og anmodet dem om å foreta ny vurdering av behovet for økonomisk sosialhjelp som sikret søker og hennes fire mindreårige barn et forsvarlig livsopphold. Sosialtjenesten omgjorde avslaget og uttalte at de forutsatte at søker hadde verifisert opplysningene om at mannen hadde flyttet ut fra felles bolig overfor ombudet. (2009/1304) En mann kontaktet Helse- og sosialombudet i april 2009 vedrørende avslag på økonomisk sosialhjelp for sin kone. Hans kone snakket ikke norsk, og både mannen og sønnen kontaktet derfor ombudet på vegne av henne. Mannen opplyste at kona og han planla å ta ut separasjon og at han hadde flyttet fra henne i slutten av februar. Kona hadde søkt om livsopphold og husleie fra og med februar, men sosialtjenesten hevdet at søknaden ikke var mottatt. Etter å ha levert søknaden på nytt, avslo sosialtjenesten søknaden da ekteparet måtte anses selvhjulpne. Sosialtjenesten opprettholdt at de ikke hadde mottatt dokumentasjon på at det forelå samlivsbrudd i form av endret folkeregistrert adresse for ektemannen og godkjent separasjonsbevilgning. Ekteparet valgte å søke om separasjon og fikk separasjonsbevilgning 12. mai. Mannen leverte kopi av separasjonsbevilgning, utskrift fra folkeregisteret og flyttemelding fra skatteetaten til sosialtjenesten. I ombudets klage på avslaget presiserte vi at ektefellers felles forsørgelsesplikt etter ekteskapsloven opphører ved samlivsbrudd og at det verken kan stilles krav til bruddets varighet eller at det er tatt rettslige skritt med tanke på å oppløse ekteskapet. Saksbehandler ved sosialtjenesten kontaktet ombudet etter kort tid. Han opplyste at sosialtjenesten tok utgangspunkt i at ektefellene fremdeles bodde sammen ettersom de ikke hadde dokumentert det motsatte. Han mente det var påfallende at klienten leverte søknad om separasjon først etter sosialtjenestens avslag på økonomisk sosialhjelp. Saksbehandler uttalte at sosialtjenesten ville opprettholde avslaget og oversende klagen til fylkesmannen for avgjørelse. Fylkesmannen fattet vedtak om delvis omgjørelse i november De tok utgangspunkt i at det ikke forelå faktisk brudd mellom ektefellene før 1. juni på grunnlag av ektefellens flyttemelding. Sosialtjenesten ble imidlertid ansett å ha plikt til å yte sosialhjelp til livsopphold og halvparten av boutgiftene ved innvilgelsen av separasjon. Fylkesmannen vurderte ikke hvorvidt sosialtjenestens dokumentasjonskrav var urimelig. (2009/0546) Ombudet opprettholder at sosialtjenesten verken kan kreve at søker dokumenterer at en som tidligere har forsørget vedkommende har endret folkeregistrert adresse eller at det søkes om separasjon ved vurdering av behov for bistand. helse- og sosialombudet erfarer at sosialtjenesten i enkelte tilfeller stiller urimelige og ulovlige dokumentasjonskrav for å vurdere søknader. Vi mener det er av stor betydning for brukernes rettssikkerhet at sosialtjenesten legger til grunn opplysningene brukeren gir, med mindre det foreligger saklig grunn til å tro at brukeren har gitt uriktige opplysninger. Dersom det i ettertid skulle vise seg at brukeren har gitt uriktige opplysninger som har medført innvilget økonomisk støtte, er det i loven gitt mulighet for å kreve dette tilbakebetalt, jf sostjl. 5-6 (ny 23). Muligheten for at brukeren oppgir uriktige opplysninger bør derfor ikke brukes som argument for en praksis med å avkreve dokumentasjon som er urimelig tyngende for søkeren eller dokumentasjon fra andre enn søkeren selv. Årsmelding

12 utmåling AV NØDhjeLP ombudet mottar en rekke henvendelser fra personer Som Står uten midler til å forsørge Seg Selv. vi omtalte problemstillingen i fjorårets årsmelding, men erfarer fremdeles ulovlig praksis fra SoSialtjeneSten vedrørende nødhjelp, både hva gjelder nødhjelpens nivå, nødhjelpsperiodens lengde og bruk av vilkår. Når en person er uten midler har vedkommende rett til økonomisk støtte til å dekke mat og andre utgifter til livsnødvendigheter. Dette følger av sosialtjenesteloven (sostjl.) 5-1 sammenholdt med nødrettsbetraktninger. fra 1. januar 2010 er lovgrunnlaget lov om sosiale tjenester i NAV 18. I følge rundskriv I-34/2001 til sosialtjenesteloven kan kommunene i stor grad selv bestemme nivået for sosialhjelpsytelser, men med den begrensing at ytelsene skal sikre et forsvarlig og nøkternt levesett. (forsvarlighetskravet er nå lovfestet i lov om sosiale tjenester i NAV 4.) Rundskrivet åpner for at økonomisk sosialhjelp kan begrenses til et minimum dersom det er grunn til å tro at søker innen kort tid vil få midler til å forsørge seg selv. Problemstillingen for ombudet har vært hvor den nedre grensen går for slike minimumsytelser, hvor lang periode sosialtjenesten kan utmåle nødhjelp for og bruk av vilkår ved innvilgelse av nødhjelp. nødhjelpens nivå En mann kontaktet ombudet da han hadde behov for nødhjelp. Mannen mottok uføretrygd, men grunnet utgifter til rettsprosess i utlandet var han uten midler til forsørgelse. Mannen var i to perioder på tilsammen 33 dager gitt nødhjelp med kr. 50 per dag. Ombudet bisto mannen med å påklage vedtaket. Fylkesmannen uttalte vedrørende nivået at utmålt stønad [er] ikke tilstrekkelig til å dekke det aller nødvendigste frem til neste utbetaling av uføretrygd. Fylkesmannen vurderer at et minimumsbeløp for nødhjelp utgjør kr. 70 per dag. (2009/0279) fylkesmannen har opprettholdt minimumskravet om kr. 70 per dag i flere etterfølgende saker. En mann kontaktet ombudet da han var uten penger til mat fordi han måtte dekke privat gjeld han hadde pådratt seg i Årsmelding

13 forbindelse med husleierestanse. Mannen mottok uføretrygd og var i utgangspunktet selvhjulpen, men hadde benyttet hele trygden til å dekke gjelden. Mannen hadde søkt om støtte til dekning av husleierestansen, men fått avslag. Mannen søkte om støtte til livsopphold, husleie og strøm, og søkte samtidig om nødhjelp frem til søknaden ble behandlet. Sosialtjenesten innvilget nødhjelp med kr. 60 per dag for en periode på 17 dager. Søknaden om livsopphold, husleie og strøm ble avslått. Avslaget hva gjelder strøm ble senere omgjort av sosialtjenesten. Ombudet bisto mannen med å påklage avslaget. Ved behandlingen av klagen tok fylkesmannen på selvstendig grunnlag stilling til nivået på innvilget nødhjelp. I vurderingen av nivå uttalte fylkesmannen at et minimumsbeløp for nødhjelp utgjør kr. 70 per dag. (2008/1432) En mann kontaktet ombudet da han hadde fått innvilget nødhjelp for en periode på 15 dager. Ytelsen ble gitt i form av matrekvisisjoner og med en sats på kr. 60 per dag. Ombudet bisto mannen med å klage på vedtaket med den begrunnelse at en dagsats på kr. 60 var for lav over en periode på 15 dager. Sosialtjenesten uttalte i saksfremstillingen for fylkesmannen at de benyttet kr. 60 per dag som veiledende sats for nødhjelp for enslige. I fylkesmannens avgjørelse ble det opprettholdt at minimumssats for nødhjelp er kr. 70 per dag. Vedtaket var lovstridig på dette punkt og ble omgjort. Ombudet rettet en henvendelse til bydelen der vi ba om redegjørelse for satsene de brukte for nødhjelp til enslige. I sitt svarbrev opplyste bydelen at de ikke hadde en slik praksis de hadde beskrevet i saksfremstillingen og at alle klienter ble gitt en individuell vurdering. Bydelen tok fylkesmannens avgjørelse om nivå til etterretning. (2009/1504) Ved behov for nødhjelp er søker i en situasjon der vedkommende ikke har midler til dekning av mat og andre livsnødvendigheter. Det er derfor av stor betydning at støtten som ytes er på et slikt nivå at man kan få dekket det aller mest nødvendige. Ved behov for nødhjelp vil selv små endringer i ytelsens størrelse være av stor betydning. Ombudet vil i sitt arbeid fortsette å bistå personer i saker der vi mener ytelsene som utmåles ikke er tilstrekkelige. Ombudet erfarer at sosialtjenesten i for liten grad foretar individuelle vurderinger av hjelpebehovet. Sosialhjelpsmottakere er en uensartet gruppe og behovene dem i mellom varierer. nødhjelpsperiodens lengde I tillegg til nivå har fylkesmannen i flere saker fra 2009 uttalt seg om nødhjelpsperiodens lengde. En mann kontaktet ombudet da han var innvilget økonomisk støtte i form av nødhjelp og supplering til husleie i en periode på to måneder. Mannen hadde søkt om støtte til livsopphold. Sosialtjenesten innvilget kun nødhjelp fordi mannen i utgangspunktet ble ansett selvhjulpen. Mannen hadde benyttet midlene til nedbetaling av gjeld knyttet til sitt rusmiddelmisbruk. Ombudet bisto mannen med å påklage vedtaket med henvisning til at fylkesmannens praksis fra 2008 hadde slått fast at nødhjelp ikke er tilstrekkelig for en periode på en til en og en halv måned, og at mannen derfor måtte innvilges livsopphold for den siste perioden. Sosialtjenesten opprettholdt sin avgjørelse. De opplyste i brev til ombudet at perioden ble satt til to måneder da det ville lette arbeidet under sommeravvikling ved sosialtjenesten og for at mannen ikke til stadighet måtte levere nye søknader. Fylkesmannen omgjorde sosialtjenestens vedtak og innvilget mannen livsopphold for den siste perioden. Vedrørende utmålingen uttalte fylkesmannen: Når det gjelder stønad i form av matpenger, er den ment å dekke nettopp helt nødvendige behov for mat (og helt nødvendige artikler til personlig bruk) over en kort periode. Fylkesmannen har merket seg at sosialtjenesten i denne saken vurderte det som en god løsning for både klager og kontoret og utmåle matpenger for hele sommeren, men Fylkesmannen finner ikke at de kan høres med dette. Etter Fylkesmannens vurdering er det uheldig å utmåle nødhjelp i mer enn en måned. Dette fordi klager hvis det går lengre tid, vil ha behov for å få dekket andre nødvendige utgifter ut over mat. (2009/0978) En mann kontaktet ombudet da han hadde blitt innvilget nødhjelp over en periode på en og en halv måned. Mannen hadde husleierestanse, og hadde søkt om støtte til dekning av denne. Sosialtjenesten avslo søknaden, men innvilget nødhjelp med den begrunnelse at mannen hadde inngått avtale om at han skulle dekke restansen så langt han kunne med sin uførestønad og at sosialtjenesten skulle dekke resterende. Sosialtjenesten skulle videre yte livsopphold frem til utbetaling av neste uførestønad, begrenset til kr. 70 per dag. Ombudet bisto mannen med på påklage vedtaket. Vedrørende nødhjelpsperiodens lengde uttalte fylkesmannen at sosialtjenesten definerer klager til å ha et behov for livsopphold, men at denne utmåles med kun kr 70 pr. dag i over èn måned fordi dette skal være en del av avtalen som er inngått mellom klager og sosialtjenesten mot at klager dekker deler av husleierestansen av egne midler, og sosialtjenesten dekker det overskytende. Fylkesmannen er av den oppfatning at kr 70 er for lite å leve for i en såpass lang periode, og mener klager er berettiget til livsopphold utregnet etter ordinær sats og regner derav ikke klager som å befinne seg i en slik situasjon der han har behov for nødhjelp. (2008/0346) helse- og sosialombudet er enig med fylkesmannen i at en periode for nødhjelp ikke bør strekke seg ut over en måned. Ombudet er imidlertid av den oppfatning at også en periode på en måned tangerer grensen for det forsvarlige. Ved nødhjelp dekkes kun søkerens helt prekære behov, som eksempelvis mat. Når sosialtjenesten kun innvilger nødhjelp over en lengre periode vil dette medføre at søker ikke kan ivareta andre behov og følge opp økonomiske forpliktelser. Ombudet oppfordrer derfor sosialtjenesten til å benytte nødhjelp kun i korte perioder. Dersom søkeren har behov for bistand ut over en kortere periode, er ombudet av den oppfatning at økonomisk sosialhjelp bør ytes i form av gradert livsopphold (livsoppholdssats delt på gjenværende dager). vilkår for nødhjelp Sosialtjenesten har anledning til å sette vilkår ved tildeling av økonomisk støtte. Vilkårene må være i nær sammenheng med vedtaket, ikke uforholdsmessig byrdefulle for sosialhjelpsmottakeren og ikke begrense handle- eller valgfriheten på urimelig måte, jf. sostjl. 5-3 (nå lov om sosiale tjenester i NAV 20). Sosialtjenestens adgang til å sette vilkår ved nødhjelp er omdiskutert. Ombudet har påklaget sosialtjenestens avgjørelser vedrørende vilkår for nødhjelp. fylkesmannen har kommet til ulikt resultat sett hen til vilkårenes lovlighet. En mann kontaktet ombudet blant annet fordi han hadde fått vilkår om å benytte arbeidsformidlingstilbudet Dagsen for at nødhjelp skulle utbetales. Ombudet bisto mannen med å påklage vedtaket. Fylkesmannen viste til sosialhjelpens subsidiære karakter og uttalte at bruk av Dagsen som vilkår for nødhjelp kunne være hensiktsmessig i forhold til at søkeren da har større mulighet til å bli selvhjulpen. Det gis ingen medisinske opplysninger som er til hinder for bruk av Dagsen. Vedrørende mannens mulighet til å oppfylle vilkåret uttalte fylkesmannen at det var hensiktsmessig å yte reisepenger når det ble stilt vilkår om arbeid. (2009/0345) Ombudet er enig i at økonomisk sosialhjelp skal være en subsidiær ytelse, men er av den oppfatning at sosialtjenesten må søke å realisere dette formålet ved innvilgelse av ytelser av mer varig karakter. Nødhjelp er en ytelse av akutt karakter som skal gis over en kort periode for å dekke søkers livsnødvendigheter. I en tidligere omtalt sak, 2009/0978, kom fylkesmannen til at bruk av vilkår var ulovlig. For å få utbetalt nødhjelp var det stilt vilkår om at mannen måtte dokumentere at han hadde benyttet bostøtten til å betale husleien. I sin avgjørelse uttalte fylkesmannen at det ikke kan stilles vilkår for tildeling av matpenger. Det er korrekt som Helse- og sosialombudet anfører at matpenger skal innvilges når en person er i akutt nød, dvs. ikke har andre midler til å sørge for mat og det aller nødvendigste til livsopphold. Bruk av vilkår vil da kunne medføre at klager heller ikke får denne minimumshjelpen/nødhjelpen som han har krav på etter loven. Fylkesmannen fant på bakgrunn av dette at vilkårene var lovstridige etter sostjl helse- og sosialombudet er av den oppfatning at det er den sistnevnte avgjørelsen som må legges til grunn som rett lovanvendelse. Personer som søker nødhjelp er i en akuttsituasjon der de mangler midler til å dekke livsnødvendigheter som mat og enkle hygieneartikler. Retten til ytelse i form av nødhjelp tilkommer alle, uansett grunnlag for behovet. Bruk av vilkår vil kunne medføre at personer ikke får dekket det minimumsbehov de har krav på etter loven. Videre vil vilkår ved innvilgelse av nødhjelp ofte fremstå som urimelig byrdefullt for sosialhjelpsmottakeren. Ombudet er derfor av den oppfatning at sosialtjenesten ikke har anledning til å stille vilkår ved innvilgelse av nødhjelp. forslag Til TilTak: Ombudet mener det bør utarbeides retningslinjer i Oslo kommune vedrørende utmåling av nødhjelp. Årsmelding

14 NÅR OMfATTeS GjeLD AV LIVSOPPhOLDSBeGRePeT? SoSialtjeneSten kan ha plikt til å innvilge økonomisk SoSialhjelp til SøkerenS livsopphold, jf. SoSialtjeneSteloven (SoStjl.) 5-1. fra 1. januar 2010 er lovgrunnlaget lov om SoSiale tjenester i nav 18. Det klare utgangspunkt er at søkers grunnleggende behov for mat, klær, bolig og oppvarming omfattes av livsoppholdsbegrepet. Det følger av rundskriv I-34/2001 at det også skal tas hensyn til andre sider av dagliglivet som fritid og sosiale behov ved utmåling av støtten. Barns behov skal tillegges særlig vekt. Den enkelte søkers behov for økonomisk sosialhjelp må alltid vurderes konkret på grunnlag av utgifter vedkommende opplyser å ha. Det fremgår videre av rundskrivet at sosialtjenesten som hovedregel ikke plikter å dekke gjeld. Dette er begrunnet med at økonomisk sosialhjelp skal sikre søkerens behov for hjelp til løpende livsopphold og ikke tilgodese søkerens kreditorer. Gjeldsutgifter som skyldes innkjøp av gjenstander eller tjenester som faller inn under livsoppholdsbegrepet skal imidlertid vurderes som en løpende utgift ved vurderingen av søkerens hjelpebehov. Avdrag på kjøp av kjøleskap nevnes som et slikt eksempel i rundskrivet. En mann kontaktet Helse- og sosialombudet i forbindelse med at han hadde fått avslag på søknad om økonomisk støtte til rørleggerutgifter. Sosialtjenesten avslo søknaden med henvisning til at utgifter til vedlikehold av egen bolig som hovedregel ligger utenfor det sosialtjenesten skal medregne på utgiftssiden ved vurdering av hjelpebehovet. Regningen ble ansett som søkers private gjeld. Ombudet påklaget vedtaket på vegne av mannen, og begrunnet klagen med at søker og hans ektefelle hadde seks mindreårige barn og at familien over lang tid hadde vært avhengig av supplerende sosialhjelp og støtte til dekning av husleie. Innenfor en slik økonomisk ramme var det svært vanskelig å spare penger til uforutsette hendelser. Sosialtjenesten fattet etter noe tid et omgjøringsvedtak der de innvilget rørleggerutgifter, samt inkassoutgifter som hadde påløpt på grunn av lang saksbehandlingstid. Sosialtjenesten la særlig vekt på rørleggerutgiftenes akutte og uforutsette karakter, i tillegg til at familien over lang tid hadde vært avhengig av sosialhjelp for å sikre sitt livsopphold, og derfor ikke hatt mulighet til å legge til side midler til slike uforutsette episoder. (2009/0568) En eldre kvinne som ikke behersket norsk kontaktet ombudet vedrørende avslag på søknad om dekning av strømrestanse. Grunnlaget for strømrestansen var en opphørsfaktura etter flytting pga. underfakturering det siste året. Kvinnen hadde vært sosialhjelpsmottaker siden 2005 og mottok støtte til strøm fra sosialtjenesten i perioden hun ble underfakturert. Sosialtjenesten avslo søknaden med den begrunnelse at de ikke pliktet å dekke gjeld og at det ikke var fare for tap av livsopphold ettersom kvinnen hadde flyttet fra leiligheten. Ombudet bisto kvinnen med å påklage avslaget. Vi argumenterte med at det i dette tilfellet forelå særlige grunner til å innvilge sosialhjelp ettersom det ikke kunne bebreides kvinnen at strømregningene hun søkte om å få dekket av sosialtjenesten i aktuell periode ikke gjenspeilet hennes egentlige forbruk. Ombudet uttalte videre at det på bakgrunn av kvinnens alder, helsetilstand og dårlige språkkunnskaper var lite realistisk at hun kunne skaffe seg økt arbeidsinntekt for å dekke kravet fra strømleverandøren. Sosialtjenesten fattet omgjøringsvedtak og innvilget økonomisk støtte til strømrestansen. De uttalte at opphørsfakturaen var utslag av løpende strømforbruk som klageren i utgangspunktet skulle ha fått dekket og vektla klagers dårlige språkkunnskaper. Sosialtjenesten presiserte samtidig at kvinnen i utgangspunktet var ansvarlig for å sørge for at riktig målerstand ble sendt inn til sin strømleverandør, slik at strømregningene avspeilte det faktiske forbruket. (2009/0839) Når søker trenger hjelp til å betjene gjeld, plikter sosialtjenesten som utgangspunkt å gi søker økonomisk rådgivning og eventuelt bistå med å kontakte kreditorer med sikte på å oppnå bedre betalingsvilkår. I en del tilfeller har imidlertid søkeren så alvorlige gjeldsproblemer at vedkommende ikke vil være i stand til å betjene sin gjeld til tross for rådgivning. Søkeren bør i disse tilfellene henvises til å søke om gjeldsordning. når manglende BeTaling av kravet medfører Tap av livsopphold Det kan unntaksvis innvilges sosialhjelp til dekning av gjeld dersom manglende betaling av kravet vil medføre Årsmelding

15 tap av livsopphold. Dette gjelder saker der strømleverandør har sendt varsel om avstengning av strøm eller hvor begjæring om utkastelse av bolig er varslet av namsmannen. I slike saker må sosialtjenesten ta stilling til om det foreligger særlige grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen om at sosialtjenesten ikke plikter å dekke gjeld. Det fremgår av fellesskriv 08/2006 at det er en målsetning i Oslo kommune å redusere antall gjennomførte utkastelser. Sosialtjenesten skal innarbeide faste rutiner for å sikre en rask oppfølging av personer som er begjært utkastet. Manglende betaling av forfalte krav kan skyldes både manglende betalingsevne og -vilje. I de tilfeller sosialtjenesten opplever at søker gjentatte ganger har handlet i strid med råd om disponering av egne midler og har hatt tilstrekkelige midler til å betale kravet, er det mindre rimelig at sosialtjenesten skal dekke gjelden. Særlig gjelder dette de tilfeller der søker har fått dekket restanser fra sosialtjenesten ved tidligere anledninger. Ombudet påpeker at sosialtjenesten må foreta en individuell vurdering av den enkelte søknad, og at betydningen av å sikre livsoppholdet for søkeren og vedkommendes familie bør tillegges stor vekt i vurderingen av om ny restanse skal dekkes. En aleneforsørger med fire barn, hvorav et over 18 år, kontaktet Helse- og sosialombudet grunnet avslag på dekning av husleierestanse samt supplerende sosialhjelp. Hun opplyste at den eldste datteren hadde hatt deltidsjobb og dekket en del av husleien frem til hun påbegynte studier på heltid. Kvinnen hadde mottatt begjæring om utkastelse fra namsmannen. Ombudet bisto kvinnen med å påklage avslaget. Vi påberopte at kvinnen i en periode hadde vært avhengig av lån fra bekjente for å sikre familien livsnødvendigheter og at utkastelse ville være uheldig for hennes barn. Sosialtjenesten opprettholdt sitt avslag. De opplyste at klager var innvilget supplerende sosialhjelp, men at klager ikke hadde oppfylt vilkår om å levere dokumentasjon på betalt husleie. De uttalte i sin saksfremstilling til fylkesmannen at klager ikke hadde levert dokumentasjon på at hun hadde benyttet disponible midler til nedbetaling av gjeld og at hun hadde mottatt økonomisk sosialhjelp i perioder hvor hun i utgangspunktet skulle ha vært økonomisk selvhjulpen. Videre uttalte sosialtjenesten at klager gjentatte ganger hadde hatt problemer med å betale husleie, og at hun på denne bakgrunn hadde fått råd og veiledning om prioritering av midler. Klager hadde takket nei til frivillig forvaltning. Etter en samlet vurdering anså sosialtjenesten det hensiktsmessig å ikke innbetale husleierestansen, men heller prioritere å bistå henne med å finne ny bolig. Fylkesmannen stadfestet sosialtjenestens avslag på husleierestansen. De uttalte at [e]t sentralt vurderingstema vil være om det foreligger særlige omstendigheter i saken som tilsier at det er av stor betydning for stønadsmottakeren å sikre det aktuelle boforholdet. Videre skal det vurderes hvilke sosiale, praktiske og økonomiske konsekvenser et eventuelt boligbytte vil få. Fylkesmannen vektla at klager ikke hadde benyttet sine aktuelle muligheter til økonomisk selvforsørgelse og at klager hadde fraflyttet boligen. For øvrig sluttet de seg til sosialtjenestens vurdering i saken. (2009/0284) En mann kontaktet ombudet da han hadde fått avslag på søknad om dekning av husleierestanse. Fravikelse skulle gjennomføres innen kort tid. Han opplyste at han var uføretrygdet og hadde store psykiske problemer. Ombudet sendte anonymisert klage per faks samme dag hvor vi anmodet sosialtjenesten om å foreta en individuell vurdering av søknaden ut fra deres kjennskap til mannens helsetilstand. Sosialtjenesten opprettholdt avslaget, og viste til at mannen hadde opparbeidet seg husleierestanse ved flere tidligere anledninger. Mannen fremskaffet legeerklæring som bekreftet at utkastelse ville kunne medføre forverring av hans helsetilstand. Ombudet sendte en redegjørelse av bydelens behandling av saken til bydelsdirektøren. Vi anmodet sosialtjenesten om å ta hensyn til de medisinske opplysningene i saken og påpekte at andre og mer hensiktsmessige virkemidler burde benyttes for å bistå mannen med å disponere sine midler. På bakgrunn av klagen innvilget sosialtjenesten husleierestansen på i overkant av kr Det fremgikk av omgjøringsvedtaket at sosialtjenesten hadde dekket husleierestanse for mannen ved fire tidligere anledninger. Mannen hadde ved samtlige tilfeller inngått frivillig forvaltningsavtale, men sagt opp denne etter kort tid. Sosialtjenesten opplyste at de, for å hindre ytterligere restanser, hadde søkt om tvungen forvaltning for mannen. (2009/0018) Det er mange ulike og sammensatte grunner til at sosialhjelpsmottakere opparbeider seg gjeld. flere lever over lengre perioder på minsteutmåling av sosialhjelp, og tar som følge av dette opp kreditt- eller private lån når det oppstår uforutsette utgifter. for andre handler det imidlertid om overforbruk av midler, for enkelte motivert av sykdom eller avhengighet. Der sosialtjenesten erfarer at økonomisk rådgivning ikke bedrer vedkommendes evne til å disponere egne midler, bør det vurderes om det foreligger grunnlag for å søke om tvungen forvaltning. Det er viktig at sosialtjenesten bistår med økonomisk råd og veiledning for å oppnå målsetningen om at brukerne skal bli økonomisk selvhjulpne. Tidligere nevnte fellesskriv om bydelenes arbeid ved varsel om utkastelse viser til at bydelen bør tilby klienter som innvilges økonomisk støtte til husleierestanse oppfølgingstiltak for å forbygge at vedkommende opparbeider nye restanser. Slike tiltak kan være regelmessige samtaler, kontroll av at husleie blir betalt, videre økonomisk rådgivning, forvaltning, individuell plan med mer. Ombudet mener at det er vesentlig at brukerne mottar tett oppfølging dersom målsetningen om å hindre nye restanser skal oppnås. helse- og sosialombudet er av den oppfatning at tilbudet om gjeldsrådgivning i enkelte bydeler er mangelfullt, og erfarer at det kan være flere måneders ventetid på å få time med bydelens gjeldsrådgiver. helse- og sosialombudet mener på denne bakgrunn at bydelenes tilbud om gjeldsrådgivning må styrkes. BARNeVeRNTjeNeSTeNS PLIKT TIL Å IVeRKSeTTe hjelpetiltak barnevernloven (bvl.) av 1992 gir ingen rettskrav på bistand Slik enkelte andre velferdslover gjør, eksempelvis SoSialtjeneSteloven. hvorvidt barn skal ha rett til bistand er vurdert flere ganger av lovgiver. Det ble vurdert ved vedtakelsen av loven i 1992 og på nytt i 2000, men ved begge anledninger ble det konkludert med at barnevernloven ikke skal være en rettighetslov. en av grunnene til dette er at barneverntjenesten er pålagt plikt til å iverksette undersøkelse og tiltak for barn de er kjent med lever i en situasjon som omfattes av loven. Ved at barneverntjenesten er pålagt slik plikt ble behovet for en rettighetslov ansett å være mindre. Barneverntjenestens plikt kompenserer for manglende rett for barnet. prosessen i en BarnevernSak en barnevernsak starter ved at barneverntjenesten mottar bekymringsmelding vedrørende et konkret barn eller familie. Meldinger kan leveres av privatpersoner og offentlige instanser, og kan gis på frivillig grunnlag eller som følge av opplysningsplikten som blant annet offentlige myndigheter og helsepersonell har til barneverntjenesten i alvorlige saker, jf. bvl Meldingen skal vurderes snarest og senest innen en uke, jf. bvl I sakene der barneverntjenesten mener meldingen gir grunnlag for å åpne undersøkelse har barneverntjenesten plikt til å gjøre dette, i motsatt fall skal meldingen henlegges. Barneverntjenesten skal åpne undersøkelsessak dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak, jf. bvl Vilkåret om rimelig grunn til å anta knytter seg direkte mot vilkårene i muntlig avvisning av hjelpebehov medfører etter ombudets SYn at viktige rettssikkerhetsgarantier SetteS til Side. tiltaksbestemmelsene i loven. eksempelvis åpnes undersøkelsessak etter bvl. 4-4 om hjelpetiltak dersom det er rimelig grunn til å anta at et barn har særlige behov for hjelpetiltak på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner. Terskelen for å iverksette undersøkelse er ikke høy. Vurderingen er skjønnsmessig, og det er tilstrekkelig at det foreligger en konkret mulighet for å iversette tiltak for at undersøkelsesplikten utløses. Barneverntjenesten skal gjennomføre undersøkelsen så skånsomt som mulig og ikke mer omfattende enn formålet tilsier. undersøkelsen skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder. I særlige tilfeller kan fristen utvides til seks måneder. Brudd på fristen vil kunne medføre bot fra fylkesmannen. undersøkelsen kan konkluderes på tre måter. Den kan henlegges, utløse tiltak fra barneverntjenesten eller medføre begjæring om tiltak fra fylkesnemnda. HjelpeTilTak helse- og sosialombudet har i 2009 fått flere henvendelser fra familier som opplever å ikke få den bistand fra barneverntjenesten som de mener de har behov for. en viktig jobb for ombudet i slike saker er å formidle familiens oppfatning av situasjonen til tjenestestedet. En enslig mann med aleneomsorg for tre barn kontaktet ombudet da han opplevde manglende oppfølging fra barneverntjenesten. Ombudet hadde tidligere bistått mannen med å få hjelpetiltak fra barneverntjenesten i form av Årsmelding

16 besøkshjem og støttekontakt, men mannen hevdet at ingen av disse tiltakene var iverksatt. Ombudet tilskrev barneverntjenesten vedrørende manglende oppfølging av hjelpetiltak, og anmodet om en vurdering av hjelpetiltakene som var igangsatt og at det ble utarbeidet en plan for videre samarbeid. I sitt svarbrev påpekte barneverntjenesten at besøkshjem var iverksatt og at barna regelmessig hadde vært i besøkshjem de siste årene. Det var ikke fattet vedtak om støttekontakt. Familien hadde imidlertid hatt vedtak om familieveileder og PMT-veiledning, begge tiltakene hadde vedvart i omlag to år. Hva gjaldt dagens situasjon opplyste barneverntjenesten at familien hadde hjelpetiltak i form av besøkshjem, diverse økonomiske ytelser, samarbeidsmøter med skole/barnehage og stående tilbud om å dekke SFO og barnehage for barna. Barneverntjenesten opplyste videre at far ikke hadde møtt til avtaler det siste året og heller ikke tok telefonen når barneverntjenesten forsøkte å komme i kontakt med ham. Ombudet var av den oppfatning at barneverntjenesten hadde bistått familien slik de pliktet etter loven og vurderte at det ikke var hensiktsmessig å klage på manglende oppfølging. Mannen var ikke enig i barneverntjenestens fremstilling, og klaget selv på oppfølgingen. Ombudet forsøkte å bistå for å bedre samarbeidet mellom barneverntjenesten og mannen ved blant annet å tilby å være med på et møte. Ombudet lyktes ikke med dette da mannen ikke ønsket å delta på møter eller ha annen kontakt med barneverntjenesten. Vedrørende klagen om manglende oppfølging konkluderte fylkesmannen med at det ikke var grunnlag for å rette kritikk mot barneverntjenesten for deres oppfølging av saken. (2009/0161) I enkelte saker der familier opplever å ha behov for bistand som ikke dekkes av barneverntjenesten, bistår ombudet familien med å rette en anmodning om å fatte vedtak om hjelpetiltak. hjelpetiltak er regulert i barnevernloven 4-4. etter bestemmelsens første ledd skal barneverntjenesten gi råd, veiledning og hjelpetiltak for å sikre barn gode levevilkår og utviklingsmuligheter. Bestemmelsens andre og tredje ledd opplister ulike typer hjelpetiltak som kan iverksettes i familien. Tiltakene er frivillige og gjennomføringen er derfor avhengig av at foreldrene, og eventuelt barnet dersom vedkommende er over 15 år, ikke motsetter seg tiltaket. Som tidligere nevnt kreves det at barnet har særlig behov for at tiltak skal iverksettes. Med særlig behov menes at barnet må ha behov ut over det barn normalt vil ha. hjelpetiltakene kan rettes både mot barnet og familien, men familierettede tiltak må være motivert ut fra hensynet til barnet. Som eksempel på tiltak etter andre og tredje ledd kan nevnes støttekontakt, besøkshjem, barnehage og økonomisk støtte til dekning av utgifter til ferie og fritidsaktiviteter for barnet. En enslig kvinne med to barn kontaktet Helse- og sosialombudet i forbindelse med at hun mistet barnehageplassen til det yngste barnet grunnet manglende betaling. Kvinnen hadde heller ikke betalt for SFO for det eldste barnet. Kvinnen var alvorlig syk og var avhengig av barnepass for å motta nødvendig helsehjelp. Kvinnen hadde omfattende økonomiske problemer og usikker bosituasjon. Kvinnen fikk ikke ny barnehageplass dersom hun fortsatt hadde utestående kontingent. Barneverntjenesten hadde opplyst at kvinnen måtte betale den sist forfalte barnehageregningen for at de skulle hjelpe henne. Kvinnen hadde gjort dette og hadde kontaktet barneverntjenesten flere ganger uten å oppnå kontakt med saksbehandler. Ombudet kontaktet saksbehandler som opplyste at barneverntjenesten ikke ville dekke utestående barnehagekontingent. Barneverntjenesten hadde forsøkt å utsette avviklingen av barnehageplassen uten å lykkes. Ombudet rettet en skriftlig henvendelse til barneverntjenesten med anmodning om å fatte vedtak om hjelpetiltak. Da ombudet ringte og etterlyste svar på henvendelsen opplyste barneverntjenesten at de ville dekke utestående barnehagekontingent, men at de ikke hadde myndighet til å bestemme at kvinnen skulle få beholde plassen. Barneverntjenesten ville kalle kvinnen inn på møte vedrørende hennes situasjon. Ombudet deltok på møtet sammen med kvinnen. Barneverntjenesten fattet vedtak om prioriteringskode til barnehage som kvinnen kunne benytte når hun søkte om barnehageplass. I tillegg vedtok barneverntjenesten å dekke barnehage- og SFO-restansen. Videre ble kvinnen tilbudt råd og veiledning i hjemmet. Kvinnen samtykket i tiltakene. (2009/1401) Barnevernloven 4-4 femte ledd gir anledning til at barn kan plasseres utenfor hjemmet som hjelpetiltak dersom foreldrene samtykker og behovet ikke kan løses ved tiltak i hjemmet. Plassering utenfor hjemmet skal benyttes når foreldrene forbigående er ute av stand til å ivareta omsorgen for barnet, og målet er at barnet skal tilbakeføres til hjemmet når foreldrene igjen er i stand til å ivareta omsorgen. En kvinne kontaktet ombudet etter at hun hadde fått avslag på søknad om brukerstyrt personlig assistent (BPA). Kvinnen søkte om BPA da barneverntjenesten avsluttet tiltak i form av miljøarbeider i hjemmet som følge av at kvinnens sønn ble frivillig plassert utenfor hjemmet. Kvinnen mottok hjelpetiltaket for å bedre sin fungering, herunder sin omsorgsevne for sønnen, men barneverntjenesten vurderte at det var bestillerkontorets oppgave å bistå kvinnen når sønnen ikke lenger bodde sammen med henne. Ombudet var uenig i barneverntjenestens vurdering og bisto kvinnen med å rette en anmodning om å fatte vedtak om hjelpetiltak. Anmodningen ble begrunnet med at plasseringen av sønnen var ment å være midlertidig og at han skulle tilbakeføres til hjemmet. Kvinnen hadde behov for veiledning blant annet for å kunne ivareta omsorgen for sønnen, og avslutning av hjelpetiltaket svekket derfor kvinnens mulighet til å ivareta sønnen når han ble tilbakeført. Barneverntjenesten gjennomgikk saken på nytt og kom frem til at det var hensiktsmessig at kvinnen fikk hjelpetiltak. De fattet som følge av dette vedtak om hjelpetiltak i form av miljøarbeider. (2009/0997) helse- og sosialombudet erfarer at det i enkelte tilfeller er uenighet mellom familiene og barneverntjenesten om hvor alvorlig situasjonen i hjemmet er og hvorvidt det foreligger grunnlag for å iverksette hjelpetiltak. Ombudet ble kontaktet av miljøarbeideren til en ungdom. Hun var bekymret for jentas situasjon da moren hadde kastet henne ut av hjemmet. Ombudet hadde kontakt med både jenta og moren som bekreftet at jenta var kastet ut. Moren opplyste at hun grunnet datterens atferd ikke evnet å ivareta omsorgen for henne. Konfliktnivået var svært høyt. Jenta hadde som følge av krav fra barneverntjenesten anledning til å komme hjem, men moren forlot da boligen og overlot datteren til seg selv. Datteren var derfor i realiteten uten omsorg. Barneverntjenesten var kjent med familiens situasjon, men vurderte ikke denne som alvorlig nok til å tilby tiltak. Ombudet bisto familien med å rette en anmodning til barneverntjenesten om å fatte vedtak om hjelpetiltak i akuttsituasjon i henhold til bvl. 4-6 første ledd. I den første kontakten med ombudet opplyste barneverntjenesten at de var kjent med familiens situasjon, men at de ikke vurderte denne som akutt. Barneverntjenesten gjennomførte imidlertid et møte med mor og datter kort tid etter henvendelsen, og jenta fikk tilbud om plassering utenfor hjemmet. Frem til tiltaket kunne iverksettes fikk familien tilbud om oppfølging i hjemmet. Ved siste kontakt med ombudet var jenta plassert i oppfølgingstiltak utenfor hjemmet, og hennes omsorgssituasjon var ivaretatt. (2009/0897) Den siste saken illustrerer betydningen av at det fattes skriftlige vedtak. familien opplevde at de hadde tilkjennegitt sitt behov for bistand for barneverntjenesten, men at de kun fikk muntlig tilbakemelding om barneverntjenestens vurdering av at det ikke var grunnlag for å iverksette tiltak. Barneverntjenestens avvisning av bistandsbehovet ble ikke skriftliggjort i vedtaks form som avslag eller avvisning. Muntlig avvisning av hjelpebehov medfører etter ombudets syn at viktige rettssikkerhetsgarantier settes til side. Manglende vedtak medfører at familiene ikke opplyses om og gis mulighet til å påklage vedtaket til fylkesmannen. I en klagesak vil fylkesmannen kunne foreta en ny vurdering av hvorvidt familien har behov for bistand. Det er ingen grunn til å tro at nevnte sak er enestående, og ombudet vil gjennom prosjektet om barn og unge ha økt oppmerksomhet mot disse sakene. Ombudet er av den oppfatning at praksisen med muntlige avslag er svært uheldig og vil oppfordre barneverntjenesten til i større grad å fatte skriftlige vedtak i form av avslag eller avvisning dersom de er uenige i familiens vurdering av behov for bistand. prosjekt: Barn og unges rettigheter etter HelSeog velferdslovgivningen helse- og SoSialombudet Startet høsten 2009 et prosjekt om barn og unges rettigheter i helse- og velferdslovgivningen. ombudet ønsker gjennom prosjektet å rette oppmerksomheten mot utfordringer barn og unge opplever i møte med hjelpeapparatet og bistå familier Slik at Saken løses til det beste for barnet. Årsmelding

17 BARN OG unges OPPVeKSTVILKÅR I KOMMuNALe BOLIGeR kommunale boliger er boliger Som oslo kommune leier ut til personer Som ikke Selv er i Stand til å finne egnet bolig. bydelene leier ut boliger til personer Som trenger midlertidig eller varig bolighjelp. tilbudet kan kombineres med andre tilbud fra bydelen, for eksempel booppfølging. Tilbudet om kommunal bolig er en frivillig ytelse for kommunen. Kommunen er imidlertid pålagt å hjelpe vanskeligstilte med å finne bolig, jfr. sosialtjenesteloven (sostjl.) 3-4 og lov om sosiale tjenester i NAV 15 (i kraft fra 1. januar 2010). Grunnkravene for rett til kommunal bolig følger av forskrift om tildeling av kommunal bolig i Oslo kommune. utfyllende retningslinjer er gitt i instruks. De samme reglene gjelder ved søknad om bytte av kommunal bolig. Som utgangspunkt må søker være eller i ferd med å bli uten egnet bolig, ikke være i stand til å skaffe bolig selv på grunn av sin økonomiske situasjon og søker må akseptere nødvendige hjelpetiltak for å mestre bosituasjonen. Dersom det er flere søkere som fyller forskriftens grunnkrav for tildeling av kommunal bolig, skal bydelen foreta en prioritering mellom søkerne. Dette medfører at større boliger skal tildeles etter en prioritering mellom storhustandsøkere som fyller grunnkravene. Det fremgår imidlertid av instruksen at flyktninger som skal førstegangsbosettes, personer som utskrives fra institusjon/ fengsel uten egnet bolig og byfornyelseshustander skal ha høyest prioritet. Det fremgår videre av instruksen at bydelene kun bør prioritere søkere til boliger som det kan forventes at blir ledigstilt mindre enn seks måneder frem i tid. Søkere skal derfor innvilges kommunal bolig dersom vedkommende prioriteres og aktuell bolig forventes ledigstilt i nær fremtid. I saker vedrørende kommunal bolig kan søkerne påklage enkeltvedtak, for eksempel avslag på søknad om tildeling eller bytte av bolig. Dersom boligkontoret i bydelen ikke omgjør sitt vedtak, oversendes saken til Oslo kommunes klagenemnd for endelig avgjørelse. før avgjørelsen tas forbereder helse- og velferdsetaten (hev) innstilling til klagenemnda. I Oslo kommune finnes det til sammen i overkant av kommunale boliger, hvorav de sentrale østlige bydelene (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene) har den største konsentrasjonen av boliger (over halvparten av boligmassen). I følge Bystyremelding 2/2008 om sosiale boligvirkemidler ønsker man at den kommunale boligmassen skal fordeles jevnere ved at antall kommunale boliger i de bydelene som har flest reduseres, og at det anskaffes flere kommunale boliger i bydeler som i dag har få boliger. I bystyremeldingen varsler byrådet at retningslinjene for tildelig av kommunal bolig skal gjennomgås. Antall vanskeligstilte boligsøkere er langt høyere enn ledige kommunale boliger, og det er derfor et mål at denne boligmassen rettes mot dem som trenger det aller mest. De som fyller grunnkravene til kommunal bolig har ikke automatisk rett til bolig. I følge tall fra Boligbygg Oslo Kf mangler kommunen boliger for at personer som fyller forskriftens grunnkrav skal kunne gis tilbud om kommunal bolig. Det følger av forvaltningsloven 25 tredje ledd at de hovedhensyn som har vært avgjørende ved prioriteringen normalt skal nevnes i begrunnelsen. Sivilombudsmannen har uttalt i sak 2007/385 at det må fremgå av begrunnelsen både hvilken vurdering bydelen har gjort om Årsmelding

18 prioritering mellom kvalifiserte søkere og om egnet bolig kan forventes ferdigstilt innen nær fremtid. helse- og sosialombudet erfarer at bydelene ofte forsømmer denne plikten, og at begrunnelsen for prioriteringen er mangelfull. Den siste tiden har ombudet arbeidet med flere saker som vedrører barns oppvekstvilkår i kommunale leiegårder. Problemene oppstår der barnefamilier, rusmiddelavhengige og andre vanskeligstilte deler en kommunal leiegård. Ombudet har blant annet blitt opplyst om tyveri av leker og barneutstyr, sprøytespisser som ligger ute og i fellesarealene, hunder uten oppsyn i oppgangene og ellers mye bråk og uro, i tillegg til skadedyrsproblematikk. I følge bystyremeldingen skal barnefamilier som tildeles kommunal bolig, få en bolig i et godt oppvekstmiljø, helst i bomiljøer uten store konsentrasjoner av kommunale boliger. Bydelen har mulighet til å leie private boliger til barnefamilier. På den måten kan man unngå at barn vokser opp i store konsentrasjoner av kommunale boliger. Ombudet mener at denne muligheten benyttes i for liten grad. En kvinne kontaktet Helse- og sosialombudet i forbindelse med at hun ønsket å bytte kommunal bolig. Kvinnen beskrev boforhold som omfattet kakerlakker og rotter. Hennes datter hadde ved to anledninger stukket seg på sprøyter i kjelleren. Det ble fremskaffet to befaringsrapporter fra ulike år som skisserte stor skadedyrsproblematikk i den kommunale leiegården. Videre var det et svært dårlig bomiljø på grunn av omfattende konsentrasjon av kommunale leiligheter. Ombudet fikk opplyst at skadedyrssanering var blitt forsøkt ved flere anledninger, uten vellykket resultat. Ombudet var med på hjemmebesøk hos familien med bydelsoverlege og helsekonsulent. Det ble funnet døde kakerlakker i leiligheten, og man fant flere åpninger i vegg og gulv hvor kakerlakkene kunne oppholde seg. Videre ble det funnet en mengde rotteavføring i bodarealet i kjelleren. Ombudet bisto kvinnen med å søke om bytte av kommunal bolig. Prosessen tok lang tid, blant annet fordi bydelen mente det ikke var søkt på riktig søknadsskjema, og derfor ikke behandlet saken. Fra ombudet kontaktet bydelen og til bydelen mottok rett søknad, gikk det over et halvt år, til tross for mange telefonsamtaler og omfattende brevkorrespondanse. Bydelen avslo kvinnens søknad om bytte av bolig og saken ble sendt til behandling i Oslo kommunes klagenemnd. I forkant av behandling av saken i klagenemnda skrev HEV innstilling i saken. Avslaget ble opprettholdt da kvinnen ikke ble ansett å være, eller være i ferd med å bli uten egnet bolig. HEV forutsatte at de påpekte forhold representerte mangler som utleier, altså Boligbygg Oslo KF, pliktet å utbedre. Boligen ble derfor ansett egnet. Klagenemnda la til grunn HEV sin vurdering. Kvinnen fikk ikke innvilget søknad om bytte av kommunal bolig. (2008/1488) ombudet mener det er et paradoks at kommunens tiltak til vanskeligstilte bidrar til å opprettholde og kanskje til og med forsterke deres SoSiale problemer. Beboere i kommunale boliger har, som i andre leieforhold, et individuelt ansvar for normalt vedlikehold. forekomst av skadedyr skal meldes til Boligbygg Oslo Kf så tidlig som mulig, og boligen må stilles til disposisjon for eventuell sanering. Boligbygg Oslo Kf har også ansvar for at renholdet er tilfredsstillende, at søppel blir hentet og at utvendig vedlikehold av boligene blir gjennomført. En kvinne henvendte seg til ombudet på grunn av dårlige boforhold i deres kommunale bolig. Kvinnen hadde aleneomsorg for en ni år gammel gutt med alvorlig medfødt sykdom. Barnets tilstand hadde forverret seg den siste tiden, og han hadde blant annet hatt hjerneslag. I oppgangen hadde det vært slåsskamp som hadde endt med døden, noe som hadde gjort barnet svært redd. Han hadde problemer med å sove og de manglet ro i eget hjem. Barnets fødselsdag så de seg nødt til å feire på barnets skole, da moren anså deres bolig og området rundt som uegnet for barneselskap. Moren fortalte at barnet etter hvert begynte å ønske seg tilbake til sykehuset slik at han kunne få sove. Søvnmangel var et stort problem, noe som medførte utfordringer for barnets skolegang. På forespørsel om bytte av kommunal bolig, fikk familien tilbud om bolig i en annen kommunal leiegård i bydelen. Kvinnen takket nei til tilbudet da hun hadde fått informasjon om at bomiljøet ikke var bedre i denne leiegården. Bydelen ga henne et nytt tilbud om annen bolig mot at hun mottok booppfølging. Kvinnen ønsket ikke booppfølging, og søkte på nytt om bytte av kommunal bolig. Da ombudet kontaktet boligkontoret i bydelen fikk vi opplyst at de avventet dokumentasjon på booppfølging fra sosialtjenesten. Boligkontoret har ventet svært lenge med å behandle søknaden i påvente av dokumentasjon. Saken er per 1. februar 2010 fremdeles ikke avsluttet. (2008/1379) Det følger som nevnt av forskriften at hjelpetiltak, deriblant booppfølging, skal tilbys når det forligger klare holdepunkter for at søker ikke vil mestre bosituasjonen uten at slike tiltak benyttes. Ombudet påpeker at slike tiltak, i tråd med den ulovfestede vilkårslæren, ikke skal tilbys ukritisk, men etterspør en mer bevisst strategi av både hjelpe- og bomiljøtiltak fra kommunen for å bedre dagens situasjon. På grunnlag av flere saker om dårlig bomiljø ved to kommunale leiegårder valgte helse- og sosialombudet i september 2009 å skrive et brev til Byrådsavdeling for Velferd og sosiale tjenester for å orientere om situasjonen. Ombudet viste til bystyremeldingen. I svarbrevet uttalte byrådsavdelingen at aktuell bydel hadde nedlagt stor innsats for å bedre de fysiske og sosiale bomiljøene i de berørte kommunale leiegårdene. Videre fremgikk det av brevet at Boligbygg Oslo Kf hadde utført omfattende skadedyrsanering. hva gjelder oppfølging av bystyremeldingen, ble det uttalt at det er en stor utfordring for bydelene å ivareta behov for en trygg og god bolig for personer i mange ulike livsfaser, og med ulike behov. ( ) i videre utviklingsarbeid vil byrådsavdelingen legge stor vekt på å arbeide med bomiljøet i kommunale gårder med stor konsentrasjon av vanskeligstilte. Vår erfaring er at det skal mye til for at barnefamilier får innvilget søknad om å bytte kommunal bolig på grunn av bomiljø. Problemer med skadedyr, sprøytespisser og bråk er i seg selv ikke tilstrekkelig til at ønske om bytte av kommunal bolig etterkommes. Ombudet mener dette er bekymringsfullt. heldigvis erfarer ombudet også at familier får mulighet til å bytte kommunal bolig. En kvinne kontaktet Helse- og sosialombudet angående avslag på søknad om bytte av kommunal bolig. Hun opplyste at hun slet med psykiske problemer, deriblant klaustrofobi, samt store helseplager slik at en leilighet i åttende etasje var uegnet for henne. Sønnen var også svært plaget av bomiljøet ettersom han ble trakassert og utsatt for vold av nabogutter. Kvinnen opplyste at hun heller ønsket en mindre kommunal bolig enn å opprettholde dagens bosituasjon. Avslaget var begrunnet med at søker ikke ble prioritert grunnet lang venteliste. Ombudet bisto kvinnen med å påklage avslaget. Vi påpekte av søknaden var avslått på grunn av at egnet bolig ikke kunne forventes ledigstilt i nær fremtid, men at det ikke fremgikk av vedtaket hvilken faktisk prioritering blant de kvalifiserte søkerne bydelen hadde gjort. Bydelen opprettholdt vedtaket. I sin saksfremstilling uttalte boligkontoret at de var av den oppfatning at søker hadde egnet bolig, og at hun dermed ikke oppfylte grunnkravene for bytte av kommunal bolig. De uttalte videre at det var et større behov for mindre kommunale boliger i bydelen ettersom de fleste søkerne var enslige og at det ble tillagt vekt at bomiljøet i andre kommunale gårder ikke er bedre enn i denne gården. HEV konkluderte med at vedtaket burde oppheves og sendes førsteinstansen for ny behandling. De vurderte at boligen ikke var egnet for søkeren på bakgrunn av hennes dokumenterte helsetilstand. Videre uttalte de at bydelen ikke hadde foretatt en konkret prioritering etter 8 i forskriften og at anonymiserte prioriteringslister som ble oversendt i klageforberedelsen ikke kunne erstatte en begrunnelse i vedtaket. Anbefalingen fra HEV ble enstemmig vedtatt i Oslo kommunes klagenemd. Etter kort tid fattet bydelen positivt vedtak om bytte av kommunal bolig for kvinnen og hun ble satt på venteliste for tildeling av ny treroms leilighet. Fra vedtaket ble påklaget av ombudet til boligkontoret fattet nytt vedtak tok det ti måneder. (2009/0198) helse- og sosialombudet mener at barnefamilier bør være en prioritert gruppe ved tildeling av kommunale boliger. Tall fra folke- og boligtellingen i 2001 viser at det bor rundt personer under 20 år i kommunale boliger i Oslo. forskning viser at dårlig oppvekstmiljø kan medføre problemer senere i livet, spesielt i kombinasjon med andre utfordringer som for eksempel dårlig økonomi og helse. Ombudet mener det er et paradoks at kommunens tiltak til vanskeligstilte bidrar til å opprettholde og kanskje til og med forsterke deres sosiale problemer. Vi etterspør derfor en verdidiskusjon om hvilken kvalitet på de kommunale boligene kommunen ønsker å tilby barnefamilier, i tråd med konklusjonene i rapporten Barns oppvekstvilkår i kommunale boliger i Oslo (2009): Når man tilbyr vanskeligstilte barnefamilier en bolig, handler det også om hvilke vilkår man gir foreldrene for god omsorg til barna sine. forslag Til TilTak: Retningslinjene for tildeling av kommunal bolig bør gjennomgås snarest mulig. Antall kommunale boliger i Oslo bør økes, hovedsakelig i ordinære borettslag og utenfor bydelene i indre øst. Dersom man åpner for å tildele kommunale boliger til mindre vanskeligstilte, vil det være lettere å arbeide for endring av beboersammensetningen for å sikre et godt bomiljø i de kommunale leiegårdene. Barnefamilier bør som utgangspunkt ikke tildeles leilighet i kommunale leiegårder. Bydelene bør i større grad benytte muligheten til å leie private boliger til barnefamilier. Det bør vurderes hvilke virkemidler som skal benyttes overfor bydelene for å oppnå denne målsetningen. Det bør vurderes om personer som leier kommunal bolig i større grad skal følges opp (forebyggende kontrolltiltak). for lettere å fange opp beboere med behov for booppfølging bør det vurderes å utvide muligheten for å pålegge beboerne hjemmebesøk. Det bør vurderes om kommunen skal yte mer service til sine leietakere enn andre utleiere. Det bør iverksettes tiltak for å redusere saksbehandlingstiden på klager på avslag på tildeling og bytte av kommunal bolig. Årsmelding

19 OM OPPLySNINGSPLIKTeN TIL BARNeVeRNeT LOVGIVNINGSTeKNIKK TIL BeSVÆR? Av adv. Tore Roald Riedl Barnevernloven 6-4 gir anvisning på at alle offentlig ansatte har opplysningsplikt til barneverntjenesten. Plikten gjelder både i situasjoner hvor barneverntjenesten etterspør opplysninger som ledd i sin utredning av en sak etter barnevernloven (etter anmodning), men også i situasjoner hvor offentlig ansatte selv oppdager forhold som man mener at barneverntjenesten bør undersøke (av eget tiltak). Lovgiver har valgt å ta inn egne bestemmelser om opplysningsplikten til barneverntjenesten i særlovgivningen for de ulike tjenestefeltene som arbeider med barn og unge. Denne lovgivningsteknikken har på den ene side den positive konsekvens at reglene er lettere tilgjengelig for ansatte i de ulike tjenestefeltene som i det daglige forholder seg til egne tjenestelover. På den andre siden risikerer man ved å plassere den samme pliktbestemmelsen i ulike lover, at det oppstår ulike fortolkninger av reglene alt etter hvilken faggruppe og hvilket fagfelt som anvender reglene. 1 De ulike fagmiljøene har egne tradisjoner og kulturer, og benytter ulike kilder til informasjon om opplysningspliktens rekkevidde. Disse kildene kan inneholde oppfatninger som medfører at de hensyn som opprinnelig lå bak barnevernloven 6-4 ikke blir ivaretatt. I denne artikkelen belyses dette fenomenet gjennom en sammenligning av noen ulike fortolkninger av barnevernloven 6-4 og helsepersonelloven 33. Bestemmelsene har samme ordlyd: ( )når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. 4-10, 4-11 og 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf opplysningsplikten har en helt Sentral funksjon i Samfunnet ved at den bidrar til at barneverntjenesten kommer i kontakt med de barna Som er SÆrlig utsatt. Lovteksten henviser til flere bestemmelser i barnevernloven. felles for bestemmelsene er at de gir hjemmel for tiltak uten samtykke; 4-10 omhandler undersøkelse av et funksjonshemmet eller særlig hjelpetrengende barn, 4-11 gjelder behandling av et funksjonshemmet eller særlig hjelpetrengende barn, 4-12 omhandler omsorgssvikt og 4-24 gjelder plassering av barn og unge med alvorlige atferdsvansker. Det faglige ansvar for å vurdere hvilke barn og situasjoner som faller inn under reglene i barnevernloven ligger hos barneverntjenesten, som beslutter om det skal fremmes sak for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Personell som arbeider innenfor andre tjenestefelt må utvise forsiktighet med å gå inn i barnevernfaglige avgrensningsspørsmål og man kan ikke kreve at andre tjenestefelt skal ha inngående kunnskap om hvilke forhold som faller inn under de ulike bestemmelsene i barnevernloven. Barne- og likestillingsdepartementet understreket i sin høringsuttalelse til helsepersonelloven 33: En eventuell overprøving av barnevernets vurdering fra helsepersonellets side vil medføre en uholdbar situasjon i forhold til hvem som har den endelige myndighet til å treffe avgjørelser i spørsmålet, samtidig som det vil kunne medføre at enkelte barn ikke får den hjelp de har krav på etter barnevernloven. 2 I juridisk teori hvor barnevernloven 6-4 kommenteres illustreres de dilemma helsepersonell kan støte på i sitt møte med opplysningsplikten: Dersom en lege blir pålagt å gi opplysninger om en pasients medikamentbruk, må slike opplysninger gis selv om legen er av den oppfatning at forholdet faller utenfor opplysningsplikten. 3 Opplysningsplikten inntrer når det er grunn til å tro at barnet befinner seg i en situasjon som beskrevet i en av de angitte bestemmelsene som er nevnt i lovteksten. I Rundskriv Q-24 (BLD 03/05) presiserer departementet at dette innebærer at man må ha noe mer enn en vag mistanke før opplysningsplikten inntrer. Denne formuleringen gir ikke anvisning på en høy terskel, men at man må ha holdepunkter som gir grunn til mistanke. Det må også være klart at man fra en bevismessig synsvinkel ikke krever at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at barnet befinner seg i en omsorgssviktsituasjon. Det er barneverntjenesten, gjennom sin undersøkelse etter barnevernloven 4-3, som skal avdekke om barnet befinner seg i en slik situasjon. Den forståelse av opplysningsplikten det er redegjort for over gjenspeiler ikke nødvendigvis hvordan helsepersonelloven 33 brukes av helsepersonell, til tross for at lovteksten er lik barnevernloven 6-4. I Tidsskriftet Sykepleien 13/2009 omtales helsepersonells opplysningsplikt. Av artikkelen fremgår at sykepleiere lar taushetsplikten gå foran og at man ofte ikke melder i fra tilfeller hvor man mistenker at barn har vært utsatt for vold. hvorvidt dette er uttrykk for en ukultur eller gal fortolkning av opplysningsplikten i helsepersonelloven 33 er vanskelig å finne konkret svar på ut fra artikkelen. Tar man frem noen eksempler på fortolkninger som finnes av opplysningsplikten i helsepersonelloven 33, får man dels nokså avvikende svar sett i forhold til de fortolkninger som er gjengitt over knyttet til barnevernloven 6-4. eksempelvis kan man møte følgende utdyping av hva som ligger i uttrykket grunn til å tro : ikke sikker kunnskap, men sterke holdepunkter at det er mer enn sannsynlig. 4 her heves terskelen for opplysningsplikten i helsepersonelloven 33 sett i forhold til den tradisjonelle fortolkningen av barnevernloven 6-4. en annen kilde som sannsynligvis har stor betydning i primærhelsetjenesten er de veilederne som utarbeides av legeforeningen. fra legeforeningens attestveileder fremgår det at man mener opplysningsplikten er knyttet til et medisinsk skjønn: (...) og den informasjon som gis må avgrenses til forhold man har observert i kraft av sin yrkesutøvelse og som ligger innenfor et rimelig medisinsk skjønn. Med denne formuleringen kan det se ut som om man nærmest adopterer opplysningsplikten og formaterer den til en helsefaglig vurdering. en slik fortolkning av helsepersonelloven 33 har like lite for seg som at lærere skal foreta en pedagogisk faglig vurdering for å avgjøre om man har opplysningsplikt etter opplæringsloven Dersom man byttet innholdet i helsepersonelloven 33 ut med en henvisning til barnevernloven 6-4 ville man begrense faren for at helsepersonell gjør opplysnings- plikten til et helsefaglig spørsmål. Man ville dessuten unngå at det oppstår ulike fagspesifikke fortolkninger av èn og samme regel. Dagens spredte forankring av opplysningsplikten i lovgivningen utgjør et betydelig rettssikkerhetsproblem fordi man eksponerer den for en kombinasjonen av ukultur som preges av meldevegring og gale fortolkninger av helsepersonelloven 33. Konsekvensen er at mange barn som skulle vært fanget opp ikke kommer i kontakt med barneverntjenesten. 1. SINTef Rapport 03/05 Kunnskapsstatus om det samlede tjenestetilbud for barn og unge inneholder en gjennomgang av den sparsomme empiriske kunnskap man har om hvordan reglene om taushetsplikt anvendes i praksis. I rapporten pekes det på at andre faktorer som holdninger, tradisjoner og kulturer, sannsynligvis har større betydning for samarbeid mellom ulike tjenestefelt enn reglene om informasjonsutveksling. 2. Ot. Prp. Nr. 13 ( ) s Kari Ofstad og Randi Skar, Barnevernloven med kommentarer, Gyldendal Akademisk, side Befring, Grytten og Ohnstad, jus for leger, høyskoleforlaget, side 248. Årsmelding

20 foredrag OG ANNeN utadrettet VIRKSOMheT 2009 januar 05.01: Mediekontakt Dagsrevyen 14.01: Mediekontakt Dagsavisen og Aften 15.01: Mediekontakt Aften 20.01: Møte med fungerende byråd jøran Kallmyr 21.01: Mediekontakt Østlandssendingen 21.01: Informasjon på Røa eldresenter 29.01: Mediekontakt Dagsavisen 30.01: Mediekontakt Aften februar 02.02: Mediekontakt Østlandssendingen 03.02: Møte med Kommunerevisjonen 03.02: Møte med helsedirektoratet 04.02: foredrag Innherred seniorforums seniortreff 09.02: Møte med fylkesmannen 10.02: Møte med bydelseldrerådene 10.02: Møte styret om pasientsikkerhetskonferanse 10.02: Befaring av Brinken boliger 13.02: Møte med journalist fra Taiwan 13.02: Møte med Statens helsetilsyn 16.02: Mediekontakt Nordre Aker budstikke 17.02: Mediekontakt NRK ukeslutt 18.02: Mediekontakt Aften 19.02: Mediekontakt Østlandssendingen 24.02: Møte Ammerudhjemmet 25.02: Møte med helsedirektoratet 26.02: Mediekontakt Aften 26.02: Besøk engelsborg eldresenter 26.02: Møte med Bestillerkontoret i Bydel Alna 27.02: Mediekontakt Østlandssendingen 27.02: Mediekontakt Aftenposten Aften mars : Key note speaker på seminaret Policies and practices conserning elderly migranst in council of europe member states Brüssel 03.03: Pasientsikkerhetsmøte 05.03: undervisning Geria 06.03: Kontakt med NIBR i forbindelse med prosjektet Lokal oppfølging av nasjonal politikk 09.03: Møte med Arbeiderpartiets stortingsgruppe, ved jan Bøhler : helserettkonferanse Lillehammer 10.03: Informasjon på Røa eldresenter 11.03: Deltagelse på konferansen.. og bedre skal det bli : Informasjon på møte for pårørende ved Vålerenga bo- og sevicesenter : Deltagelse på Pasientombudskonferanse 18.03: Informasjon på Tåsen seniorsenter 25.03: Deltagelse i arbeidsgruppe for planlegging av eldres dag 1. oktober 31.03: Deltagelse på møte med bydelseldrerådene 31.03: undervisning uio/ Rikshosptalet april 01.04: foredrag for MAR 02.04: Deltagelse på møte med Vern for eldre vedrørende verdensdagen 15. juni 15.04: Deltagelse i arbeidsgruppe for planlegging av eldres dag 1. oktober 21.04: Informasjon brukerrådet ved Sofienbergsenteret 21.04: Møte eldrerådet i bydel St. hanshaugen 22.04: Deltagelse i programkomiteen for NShs eldrekonferanse mai 04.05: Deltagelse på feiring av Veitveit eldresenter - 25 år 05.05: Informasjon på Stovner Røde Kors 07.05: Deltagelse på arbeidsseminar i bystyret evaluering av TT-ordning : Deltagelse på helsekonferansen 20.05: Deltagelse i arbeidsgruppe for planlegging av eldres dag 1. oktober 20.05: Deltagelse på møte i helsetilsynet i fylket i forbindelse med planlegging av tilsyn 20.05: Intervju Kirkens Bymisjon 26.05: Mediekontakt Aften 28.05: Informasjon på Majorstua seniorsenter 28.05: Mediakontakt NRK Østlandssendingen juni : forvaltningsrettskurs 05.06: Møte med Byråd for velferd og sosiale tjenester 09.06: Konferanse - presentasjon av ny og pågående forskning innen eldreomsorgen : Deltagelse på varslet tilsyn med helsetilsynet i Oslo 12.06: Intervju til bruk i helsefagutdanningen Rita enstad Karlsen 16.06: Møte med Bestillerkontorene i Bydel St.hanshaugen og Gamle Oslo 17.06: Møte med Bestillerkontoret i Bydel frogner 17.06: Deltagelse i arbeidsgruppe for planlegging av eldres dag 1. oktober 18.06: Møte med Bestillerkontoret i Bydel Nordre Aker 19.06: Besøk Akerselva sykehjem 22.06: Deltagelse på seminar om kvalitet i eldreomsorgen hvordan styrke Oslo kommunes behandlingstilbud til de mest pleietrengende av våre eldre? 23.06: Møte med Bestillerkontoret i Bydel Stovner 24.06: Møte med Bestillerkontoret i Bydel Grünerløkka 25.06: Møte med Bestillerkontoret i Bydel ullern 29.06: Mediekontakt VG juli 01.07: Mediekontakt Østlandssendingen 02.07: Mediekontakt VG august 04.08: Mediekontakt Dagbladet 04.08: Mediekontakt Østlandssendingen 11.08: Møte med Bestillerkontoret i Bydel Bjerke 11.08: Mediekontakt Dagbladet 12.08: Mediekontakt Kommunal Rapport 18.08: Møte i 1.oktobergruppen 18.08: Deltagelse på seminaret Mer helse 18.08: Mediekontakt Dagsavisen 19.08: Møte med Bestillerkontoret i Bydel Nordstrand 24.08: LAR høringskonferanse 27.08: Møte med Bestillerkontorene i Bydel Vestre Aker og Alna 31.08: Deltagelse i paneldebatt, Demensforeningen i Nordstrand og Østensjø SepTemBer 01.09: Kunnskapsfrokost på BI 01.09: Deltagelse på møte i Sentralt eldreråd : Deltagelse - Bymuseet i Oslo Alderdommens fryd og frykt 07.09: Møte med Bestillerkontor i Bydel Østensjø 09.09: Presentasjon SAfO 09.09: Konferanse i regi eldreaksjonen 09.09: Deltagelse på pårørendemøte, Økern sykehjem 10.09: Møte med Bestillerkontor i Bydel Grorud 14.09: Informasjon Oppsal eldresenter 16.09: Møte i 1.oktobergruppen 17.09: Møte med Bestillerkontoret i Bydel Søndre Nordstrand : Konferansen Det vanskelige samtykket 21.09: Åpning av uranienborgdagene 21.09: Deltagelse på Demensdagen 22.09: Deltagelse på møte med bydelseldrerådene 23.09: Informasjon ekeberg seniorsenter : Deltagelse NSh eldrekonferanse oktober 05.10: foredrag postpensjonistene 06.10: Møte med Bestillerkontoret i Bydel Sagene 07.10: Mediekontakt Aftenposten : Årlige helserettskurs 12.10: evaluering av feiringen av fns dag for eldre 1. oktober 13.10: Deltagelse i paneldebatt i regi av Bymuseet i Oslo Alderdommens fryd og frykt 20.10: Deltagelse på konferansen en verdig eldreomsorg for alle - også for urfolk og minoriteter 20.10: Årlig pasientombudssamling 26.10: Mediekontakt Østlandssendingen 27.10: Deltagelse på møtet med bydelseldrerådene november 05.11: foredrag Oslo seniorhøyre 05.11: Møte med Kirkens Bymisjon 09.11: Mediekontakt Lokalavisen Groruddalen 10.11: Deltagelse i panel i anledning 100 års jubileum for frelsesarmeens eldreomsorg 10.11: foredrag Parkinsonforeningen 12.11: foredrag Pårørendeskolen 12.11: Møte med eldreaksjonen 16.11: Informasjon Sagene eldreråd 17.11: foredrag Rehabpiloten 18.11: Møte i Olsen- utvalget 19.11: Mediekontakt Østlandssendingen 21.11: Mediekontakt VG desember : Det årlige forvaltningsrettskurset 04.12: foredrag på fylkesmennenes årlige konferanse 27.12: Mediekontakt Dagsavisen 29.12: Mediekontakt NRK Dagsrevyen Årsmelding