Arv og uro kunsten, kirken og samfunnet

Transkript

1 Tale/artikkel, Av: Statssekretær Knut Olav Åmås Arv og uro kunsten, kirken og samfunnet Foredrag på Norske Kirkeakademiers konferanse i Molde, Hellig uro, 2. april Jeg er blitt utfordret til å si noe om kirkens rolle i den kulturelle grunnmuren i det livssynsåpne samfunn, samt hvordan kunsten kan sprenge grenser og normer. Når det gjelder det siste har jeg valgt å fokusere på kunsten som skaper (nødvendig) uro i kirke og samfunn. Generelt mener jeg at kirken fortsatt er undervurdert og underbelyst som kulturinstitusjon i Norge. Som kulturskaper og som kulturformidler. Jeg vil begynne med kirkens betydning for den kulturelle grunnmuren i et historisk perspektiv. Deretter vil jeg si litt om kunsten som uromoment i kirke og samfunn, før jeg avslutter med noen betraktninger om kirkens plass i den kulturelle grunnmuren i det livssynsåpne samfunn. I år feirer vi Grunnlovens 200-årsjubileum, og da er det naturlig å snakke om kunstens betydning for nasjonsbyggingen fra og med 1814 og frem til i dag. Og i denne nasjonsbyggingsprosessen var kirken en helt sentral samfunns- og kulturinstitusjon. I 1814 hadde man visse forventninger til hvilke samfunns- og kulturinstitusjoner som måtte til for at Norge kunne ses på som en fullverdig nasjonalstat. Løsrivelsen fra Danmark førte til at den norske staten ble avskåret fra kulturinstitusjonene i København, som hadde fungert som Danmark-Norges høykulturelle sentrum. Norge hadde ingen sterk adel eller samfunnselite som kunne fungere som kunstens velgjørere, slik tilfellet var i andre land. Derfor måtte den kulturelle infrastrukturen bygges omkring andre samfunnsinstitusjoner. Og den nye norske nasjonalstaten hadde slike institusjoner som kunne fungere som fundament for den kulturelle grunnmuren. En av disse var kirken. I og for seg er det jo vanskelig å snakke om kirken som noe annet enn staten i Den nye forfatningen videreførte en konfesjonell stat. Den evangelisk lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion, het det i Grunnloven 2 fra 1814 og frem til Derfor var det i 1814 fortsatt slik at staten hadde en religion, men den hadde også en kirke og et kirkeliv. Kirken forvaltet landets religiøse arv og rituelle liv. Samtidig hadde kirken også andre viktige samfunnsoppgaver. Den var møteplass og pådriver for folkeopplysningsarbeid. Før moderniseringen av skolevesenet var kirken den viktigste bidragsyteren for utbredelsen av skrive- og leseferdigheter i befolkningen, gjennom konfirmantundervisning og annen folkeopplysningsvirksomhet. Også i en mer snever forstand, var kirken en sentral kulturinstitusjon. I mange lokalsamfunn var, og er, kirken det lokale monumentalbygget og den sentrale kulturarven, ikke bare i form av kirkebyggenes estetikk og arkitektur, men de mange kirkebyggene har også vært blant nasjonens viktigste arenaer for befolkningens tilegnelse av visuell kunst. Det fikk jeg selv et levende innblikk i og inntrykk av da jeg gikk pilegrimstur gjennom hele Valdres i fjor sommer, og besøkte 14 kirker. Hvilket

2 sterkt inntrykk må det ikke ha gjort i fattige og grå bygder å komme inn i kirken sin og høre musikken og se bildekunsten! Når det gjaldt utviklingen av den musikalske delen av kulturlivet, hadde kirken også her en meget viktig funksjon. Kirken bidro til å utdanne og sysselsette profesjonelle musikere. Salmesangen var en viktig del av det folkelige musikklivet og ble grunnlaget for utviklingen av korbevegelsen. Uten kirken hadde den unge nasjonen ikke hatt det bærekraftige grunnlaget som gav opphav til den kulturnasjonen vi i dag tilhører. I så måte er det ingen tvil om at kirken, gjennom sitt bidrag til ivaretakelsen og utviklingen av kulturarven, har bidratt - på en helt uunnværlig måte til dannelsen av den kulturnasjonen vi i dag opprettholder og videreutvikler. Kunsten som skaper uro i kirkerom og samfunn Tittelen på denne konferansen er Hellig uro. Det handler om kunst som sprenger grenser og normer, hvordan kunsten skaper uro, og hvorfor kirken trenger kunsten. Winston Churchill skal ha sagt i en tale til det Kongelige Kunstakademi i London i 1953 at uten tradisjonen er kunsten å likne med en flokk sauer uten gjeter. Men han sa videre: Uten nytenkning er kunsten død (egentlig: et lik). (Opprinnelig: Without tradition, art is a flock of sheep without a shepherd. Without innovation, it is a corpse. ) Kultur er alltid både fortid, fremtid og nåtid. Kultur er på en og samme tid arv og nydanning, og de ulike kunstartene må leve sitt liv i spenning mellom disse. Kulturarven og den nyskapende kunsten er gjensidig avhengige av hverandre. Den kulturhistoriske arven er fundamentet vi står på og som lar oss komme i hu slik at vi ikke mister vår forankring og blir historieløse. Den nyskapende kunsten som overrasker, sjokkerer, gjør det uventede og til og med konfronterer oss med det ubehagelige, er like nødvendig. Vi trenger den kunsten som river oss ut av det vante og trygge og gir oss en uro til forandring og forvandling, av oss selv og av samfunnet. Men la meg understreke: All kunst kan ikke, skal ikke, ha slike virkninger. Av og til bare bekrefter den. Beroliger. Skaper glede og lykke og harmoni. Dette må vi også anerkjenne, ellers legger vi oss flat for myten om at all kunst skaper uro og har med brudd å gjøre. Slik er det ikke. Religion synes ofte å være tradisjonsbundet og nokså konserverende i sin virksomhet. Det samme kan tilsynelatende gjelde for kirkekunsten. Den kirkelige kunsten var lenge brukskunst. Den hadde som mål å gi næring til troen gjennom bilder, skulpturer og musikk. Kirkekunsten har derfor ofte vært svært figurativ og tradisjonell med et pedagogisk siktemål. Den skulle formidle sentrale dogmer og trossannheter, men også nære troen gjennom å gi mennesket en smak av guddommelig skjønnhet. Mange kirkebygg er overdådig utsmykket fordi man i disse praktbyggene søkte å henlede menneskers tanker hen mot guddommelig skjønnhet og harmoni. Mennesker oppsøker ofte kirkerommet nettopp med en forventning om stillhet, ro og harmoni. Kirkerommet kaller på det kontemplative menneske. Men hva da med kunsten som skaper uro hører den ikke hjemme i kirkerommet? Jeg mener at kirken i særdeleshet bør omfavne kunst som skaper uro. Er ikke den kristne grunnfortellingen fortellingen om det uventede (skapelse av intet) det utenkelige (Gud blir menneske) det ubehagelige (synd og skyld) det grufulle (korsfestelsen) det sjokkerende overraskende (oppstandelse)? Kirken trenger kunst som tar disse aspektene ved kristen tro på alvor. Den kristne tradisjon er kirkens fundament, men i kirken bør det være rom for at

3 det også i nyskapning kan være åpenbaring. Slik jeg har forstått teologien, lever kirken i spenningen mellom allerede nå og ennå ikke, mellom det som er og det som skal komme. Slik sett er kirken per definisjon uro. I en slik kirke bør det være rom for kunst som er kritisk til det bestående og utfordrer med sin annerledeshet. Religion og kunst har det til felles at begge kan provosere. (I dagens samfunn er det ikke kunstens nærvær og provokasjoner som skaper størst debatt. Ofte er heller slik at det oftere er religionens nærvær og uttrykk som skaper provokasjon og debatt. Kunstneriske uttrykk ser akkurat nå ut til å ha mistet noe av sitt forargelsespotensial sammenlignet med religionen.) Og samfunnet trenger kunst som provoserer og skaper uro. Vi trenger ikke bare kunst som harmoniserer og gir samhold. Vi trenger også kunst som bidrar til debatt og som ikke tilslører viktige meningsforskjeller og uenigheter. Vi trenger kunsten som sprenger grenser og utfordrer vedtatte normer og regler. Vi trenger kunsten som tvinger oss til å se at noe står på spill. Ja, den virkelig gode kunsten har dette kjennetegnet: Den tvinger betrakteren til å se ting på nye måter. Slik kunst er livsviktig for demokratiet. Samtidig er det viktig å understreke at kunsten har en egenverdi. Den er ikke viktig fordi den bidrar til debatt og demokratisering. Kunsten er fri og skal ikke først og fremst brukes som et verktøy for å nå andre mål. Samtidig er den frie kunsten alltid den beste til å sette problemer under debatt. Derfor trenger samfunnet kunsten. Da det unge Norge fikk form på 1800-tallet, spilte de mange motkulturelle folkebevegelsene en viktig rolle. Dannelsen av det norske demokratiet fikk form av en til tider intens debatt om språk, religion og levesett. Et viktig trekk ved dette demokratiet er at motkulturene ikke ble marginalisert eller usynliggjort i den norske offentligheten, men framtrådte som tydelige stemmer i debatten. Kulturkonfliktene utspilte seg innenfor et nasjonalt uenighetsfellesskap, som gav opphav til et demokratisk fellesskap. Dette er det norske mangfoldssamfunnets spede begynnelse (for begrensningene var sant å si mange), og er kjernen i det demokratiske samfunnet vi i dag lever i. Den frie kunsten vil alltid stå i et forhold til tradisjon og kulturarv, det være seg et spenningsforhold eller et forhold som handler om forankring i historien. For regjeringen er det viktig å stimulere til aktiv bruk av kulturarven, gjerne med ny og alternativ virksomhet. Å ta vare på kulturarven er ikke en statisk oppgave fordi kulturarven ikke er en enhetlig og konstant størrelse. Kulturarven er alltid i vekst i takt med at samfunnet og menneskene som tilhører nasjonen forandrer seg, og mangfoldet øker. Dette betyr at vi, og kommende generasjoner, arver en stadig mer mangfoldig kulturarv. Som nasjon har vi et moralsk ansvar for å ivareta denne variasjonsrikdommen og gi den vilkår som gir rom for mangfold. Vi skal ikke styre kunsten og kulturen sterkt, men vi skal ivareta en rik kulturell grunnmur i samfunnet. Kristendommen har en sentral plass i kulturarven. Og denne delen av kulturarven fortsetter å være et viktig grunnlag for identitets- og meningsskapning også i dag. I 1814 fantes det som sagt en høy grad av identifikasjon mellom stat og kirke. Gjennom de 200 årene som har gått, har relasjonen mellom stat og kirke blitt tilpasset endringer i stat, kirke og samfunn. Det råder i dag andre forventninger til stat, kirke og samfunn enn det gjorde i I dag lever vi i en sekulær stat med en sekulær forfatning. Men det norske samfunnet er langt fra fritt for religiøse verdier og symboler, det er et samfunn som må være bygget på likeverdig sameksistens av religioner og livssyn som fritt kan komme til uttrykk.

4 Dette var også Stortinget opptatt av da den nye verdiparagrafen i Grunnloven 2, om blant annet vår kristne og humanistiske arv, ble vedtatt av et nærmest enstemmig Storting i Det var ikke tvil om at paragrafen var ment å skulle understreke kontinuitet, samtidig som den skulle signalisere en ny situasjon der staten ikke lenger er konfesjonell, men har et mer åpent verdigrunnlag. Et sekulært samfunn er ikke med nødvendighet et verdinøytralt samfunn hvor alle verdibaserte ytringer skal fjernes fra det offentlige rom. Det er derfor viktig for regjeringen å understreke at dette verdigrunnlaget i Grunnloven 2 står fast. Samtidig er det en økende tros- og livssynspluralisme i Norge. Regjeringen ønsker et livssynsåpent samfunn der religiøse verdier og symboler fritt kan komme til uttrykk. Tros- og livssynssamfunnenes bidrag til den kulturelle grunnmuren er heller ikke begrenset til verdier, men et bredt spekter av kulturuttrykk som er med på å berike den kulturelle grunnmuren i samfunnet. Det er viktig for regjeringen å tone ned spenningen mellom mangfoldssamfunnet og ivaretakelsen av kulturarven. Religionsfrihet og likebehandling er ikke til hinder for at vi anerkjenner at kristendommen har en særlig plass i den nasjonale kulturarven. Den norske kirke er av stor betydning for mange nordmenn, og regjeringen vil føre en politikk som sørger for at kirken opprettholder statusen som en folkekirke for alle. Vi ønsker å legge til rette for at Den norske kirke, som en folkekirke med dens historie og tradisjon kan møte de forventningene og oppgavene som følger med en slik folkekirkeidentitet, uten å komme i konflikt med prinsipper om likebehandling og ikkediskriminering. Kirken spilte som sagt en sentral rolle i etableringen av nasjonens kulturliv i tida etter En slik sentral rolle har kirken fremdeles. Enger-utvalget viser til Den norske kirkes sentrale rolle i norsk kulturliv som en landsdekkende kulturell infrastruktur med tilstedeværelse i alle landets kommuner. Kirken er en kulturinstitusjon i kraft av dens rolle som forvalter av landets religiøse kunnskapstradisjon, men også som en kulturarena i mer snever forstand: Kirken har vært, og er, en viktig arena for musikk, visuell kunst og andre kulturaktiviteter. Det slår meg når jeg har vært på rene folkemusikk-gudstjenester i Hallingdal, med nylaget musikk, eller på Bach i høymessen i Oslo Domkirke de siste årene. Strålende, og masse folk! Kirkens satsning på kulturfeltet de siste årene viser at kirken også i tiden fremover ønsker å være en sentral aktør på kulturfeltet. Et viktig verktøy for kirken i dette arbeidet er kulturrådgiverne på bispedømmekontorene og den nasjonale kulturrådgiveren i Kirkerådet. Det er flott at kirken på denne måten tar ansvar for og ønsker å inspirere til økt kulturvirksomhet i samarbeid med andre kulturaktører, og at man samtidig ønsker å bygge den kirkelige kulturkompetansen slik at kulturlivet får blomstre i lokalmenighetene. Kirkelige kulturarrangementer er en viktig del av den kulturelle grunnmuren i norske lokalsamfunn. Det arbeidet som nå gjøres for at Den norske kirke skal fremstå som en attraktiv og profesjonell aktør innen norsk kulturliv er viktig for utviklingen av kirkens bidrag til kulturlivet. Samtidig merker jeg meg at mange av de kirkelige instansene i sine høringssvar til Enger-utvalget også etterlyser en tydeligere omtale av kirkens rolle i den kulturelle grunnmuren, og tiltak for å bevare og styrke denne rollen. Jeg har ingen mer konkrete signaler å gi nå. Kulturdepartementet har ikke begynt å arbeide med oppfølgingen av temaet kultur i kirken ennå, siden regjeringen tiltrådte i midten av oktober. Det skal vi. Enger-utvalget og Einar Solbus rapport Kunsten å være kirke er gode utgangspunkt. I så måte ser jeg frem til alle gode innspill fra denne viktige konferansen.

5 Det utredes i disse dager en forvaltningsreform i Den norske kirke med sikte på et tydeligere skille mellom stat og kirke. Den norske kirkes oppdrag som folkekirke gir kirken et særskilt ansvar for forvaltningen av den kristne tradisjon i den norske kulturarven. Med bakgrunn i den prosessen som pågår for å skape et tydeligere skille mellom stat og kirke, er det ikke naturlig at staten går inn og definerer ytterligere kirkens rolle i den kulturelle grunnmuren. Det er viktig at det først og fremst er kirken selv som har frihet til å definere hvordan den vil ivareta sitt ansvar som folkekirke inn i den kulturelle grunnmuren i det flerkulturelle norske samfunnet. Samtidig vil jeg anta (og ønske), med bakgrunn i det jeg har sagt tidligere, at kirken i tiden som kommer ikke bare vil bidra med tradisjon inn i den kulturelle grunnmuren i det livssynsåpne samfunn, men også vil være en arena for den kunsten som skaper uro og sprenger grenser. Den trenger ikke spekulere i skandaler og provokasjoner. Den virkelig ypperlige kunsten enten den er nyskapende eller tradisjonsformidlende er som sagt den som tvinger oss til å se livet og verden på nye måter. Og dét kan sannelig være uro nok. Av og til endrer kunsten ett enkeltmenneskes videre liv. Det finnes ikke noe større enn det, for kunsten. Da er den en hellig uro.